Mohamed Abdishazan

Alder: 33
  RSS

Om Mohamed

Muslim. Masterstudent. Pragmatiker.

En god og en ond gjerning er ikke like. Vis det onde tilbake med det som bedre er, og se, den du lever i fiendskap med, blir som en varm venn!
(41:34, Koranen)

Følgere

Gud finnes i musikken

Publisert over 6 år siden

På tross av at denne fantastiske gruppen har holdt flere konserter i Norge har jeg tilgode å se dem live. Den dagen jeg ser dem live - vil sannsynligvis være en av de største dagene i mitt liv.

Første gang jeg hørte Soweto Gospel Choir ble jeg mektig imponert. Replay-knappen ble "overbelastet".

Jeg er ikke engang kristen. Men jeg ble overveldet av den musikalske skjønnheten. Vitaliteten, skjønnheten og (og for de troende) sannheten i denne formen av musikk - vil jeg hevde fører folk nærmere Gud.  Rett og slett fordi Gud finnes i musikken.

Her er tre av mine favoritt-låter av Soweto Gospel Choir (den engelske oversettelsen)

Woza Meli Wami

http://www.youtube.com/watch?v=OOZBk8lEAok

Jerusalem

http://www.youtube.com/watch?v=TIGW08VyVFg

Ahuna Ye Tswanang Le Jesu Kammatla

http://www.youtube.com/watch?v=kzsOUC-xw5A

Ha en fortsatt fin og fredfull kveld! :)

Gå til innlegget

Intellektuell latskap og antirasisme

Publisert over 6 år siden

Jeg har mer sans for norsk media når de eneste nyhetene de formidler fra Sverige er: Svenskekongens utskeielser, Blondinebellas blogg og Northug-hatet.

Jeg har mer sans for norsk media når de eneste nyhetene de formidler fra Sverige er: Svenskekongens utskeielser, Blondinebellas blogg og Northug-hatet.

Men nå skal vi nordmenn også få servert kronikker fra svenske journalister som lider av det som er åpenbart - intellektuell latskap. Journalister som ikke evner å være kreativ eller original og som bare farer rundt med rasismekortet.

Det er nesten som om man skulle tro at intellektuell latskap er en folkesykdom i vårt naboland. Men dette ville vært en uheldig generalisering og dette er jo noe som er (bare) forbeholdt svenske journalister eller hva?

Det er positivt at naboer fremmer konstruktiv kritikk. Det å bli eksponert for utenforståendes (kritiske) syn på vårt samfunn er i mange tilfeller en gode. Andres innsikt kan være kilden til konstruktiv forandring på viktige områder. Men da bør det være god og berettiga kritikk. Det kan ikke sies om den kronikken jeg skal kommentere - veldig kort.

Aftonbladets Ehsan Fadakars nyeste kronikk er et soleklart eksempel på at noen svensker burde heller fokusere mer energi og tid på å finne den påståtte rasismen i Tintin eller "nazistiske" iskrem-merker enn å prøve seg på politiske og sosiale analyser av andre nasjoner. I kronikken Norge är ett själviskt land som behandlar de fattigaste som djur prøver Fadakar på en slags analyse - men det hele (med unntak av et godt poeng) ender opp som en retorisk mageplask - flaut.

Det meste - særlig anklagene rettet mot Frp har tidligere blitt imøtegått av alt fra (venstrevridde) norske akademikere til Jens Stoltenberg. Det er lite som er nytt i Fadakars kronikk - noe som gjør enkelte nordmenns hysterisk motreaksjon ekstra interessant. Men kanskje reaksjonen fra enkelte norske journalister handler om deres egen skyldfølelse? Det er jo ikke slik at norsk media har alltid fremstilt Frp på en nøktern og saklig måte.

Men hvor kommer Fadakar fra? Vel for å forstå kronikken til Fadakar må man også forstå hva slags antirasistisk tradisjon (og en del av hans landsmenn og kolleger) han sverger til. Det er en gjennomgående politisk-ideologisk antirasisme som ulikt den universialistiske antirasismen fokuserer på grupperettigheter og påstått gruppekrenkelse - istedenfor individets autonomi og menneskeverd.

I tråd med en slik antirasistisk tradisjon er det også mer eller mindre greit med generaliseringer - men bare så lenge det er generalisering av hvite mennesker (majoritetsbefolkningen) og helst høyrevridde hvitinger. "Men hen får gärna vara blond, blåögd och tala svenska.", som Fadakar skriver. I akkurat den setningen beviser Fadakars hans besettelse med rase og manglende kunnskap om norsk arbeidsinnvandring. Ifølge Fadakars kronikk kan man konkludere med at det er helt greit å generalisere norske Frp-velgere. Eller når han skriver at unge etniske nordmenn er late og bortskjemte. I alle andre sammenhenger (kanskje med unntak av de onde og pengegriske jødene eller hva sier du Fadakar?) er generaliseringer uakseptabelt.

Nå er ikke alt det Fadakar skriver helt feil eller lite gjennomtenkt. I alle fall på et punkt kan og bør vi nordmenn ta til oss. Som når Fadakar avslutningsvis nevner at den borgerlige regjeringen har halvert antall FNs overføringsflyktninger fra Syria (til 500) som Norge skal ta i mot - kommer Fadakar med berettiga kritikk som til og med jeg som stemte borgerlig kan si meg enig med. Den slags politikk viser Høyres manglende solidaritet i en tid hvor det er viktig å hjelpe et folkeslag som blir bombet med kjemisk våpen og napalm. Men denne kritikken kan fremmes mye bedre og uten hjelp fra en svensk journalist som vet lite om det norske samfunnet og dets historie.*

Avslutningsvis anbefales Johan Lundbergs nyeste bok Ljuset fiender. En bok som forklarer det problematiske med den svenske ide-debatten (som Fadakar er en del av). Lundbergs hovedtese i boka er å vise hvordan en del (venstrevridde) svenske journalister går langt i å akseptere jødehat, anti-amerikanisme, vestlig selvpisking og islamismen. Ja, man trenger ikke å være (moralsk sett) plettfri når man fremmer kritikk, men man bør vel ta absolutt avstand fra alle former av rasisme - i alle fall hvis man ønsker å bli tatt seriøst.

--------

* "Et demokrati, hvori den fattig negtes indflydelse, er visselig den meest beklagelsesværdige og meest demoraliserende regjeringsform. " Om demokrati, Marcus Thrane, 1848, skrevet lenge før svenske journalisters intellektulle latskap.

Gå til innlegget

Fundamentalismens ofre og motstandere

Publisert over 6 år siden

"Alt ser annerledes når du har sett ordet dø foran navnet ditt.", skriver den amerikanske jusprofessoren Karima Bennoune.

I årevis har vi hørt i media og i debatter det samme utsagnet. Hvorfor går ikke muslimer ut og demonstrerer mot ondskapen og faenskapen som skjer i religonens navn? Hvorfor er de så stille? Bennoune spør: "Hvor godt har vi lyttet?"

Karima Bennoune er en amerikansk jusprofessor av algerisk opphav. Bennoune er en menneskerettsaktivist og styremedlem i den feministiske organisasjonen WLUML. Bennoune regner seg selv som en agnostiker og kulturell-muslim. Hun anerkjenner den kulturelle og spirituelle arven fra islam. Dette er en av grunnene til at hun anser fundamentalismen skadelig for de troende og religionen. Fundamentalismen frarøver mennesker deres frihet.

I nesten 400 sider med vitneskildringer blir leseren tatt gjennom en verdensomfattende reise i Your Fatwa Does Not Apply Here. Bennoune har reist til over 20 land. Hun har intervjuet godt over 200 personer med muslimsk bakgrunn under denne reisen. Hun har reist til land (og områder) som Mali, Dagestan, Pakistan, Tyrkia og Algerie - for å nevne noen få.

Bennoune begynner med å fortelle om den første gang hennes familie ble truet av fundamentalister. Det var under den algeriske borgerkrigen. Faren hennes, den frittalende sosiologen Mahfound Bennoune havnet i dødslista til GIA. Terrororganisasjonen GIA herjet i Algeria under 90-tallet. Under den algeriske borgerkrigen som varte fra 1991 til 2002 mistet ca 150 000 mennesker livet. Bennoune og andre har i ettertid kalte de systematiske attentatene på algeriske (majoriteten av dem sekulære) intellektuelle for "intellectocide". 

Bennoune har i hennes nye bok Your Fatwa Does Not Apply Here skrevet en
viktig og enestående bok hvor vitneskildringer er sentrale. Men hvor det overordnede budskapet er internasjonal solidaritet.

I boka blir leseren kjent med mennesker som er fortroppen i kampen mot den religiøse og ideologiske fundamentalismen i deres samfunn. Vi møter på mennesker fra alle lag i samfunnet. Advokater, kunstere, journalister, forfattere, husmødre. Kvinner og menn. Gamle og unge. Folk som har merket ekstremismen på kroppen men som fortsetter kampen, for eksempel en rullestol-bruker i Algerie som er en aktiv menneskerettsaktivist. 

Bennoune har intervjuet sudanske feminister som risikerer å bli pisket fordi de ikke var sømmelig kledd ifølge det statlige moralpolitiet. Unge iranere som tolker og bruker opplysningsfilosofen Spinoza i deres motstand mot fundamentalismen. Afghanske feminister som på tross av å leve i et sterkt patriakalsk samfunn organiserer 8.mars demonstrasjoner i Kabul.

Vi møter Mariam Bashir - Afghanistans eneste kvinnelige statsdvokat som har over 20 livvakter. Og som på tross av at det har vært flere attentatforsøk mot henne fortsetter jobben - som hun selv sier er "for det afghanske folket".

På tross av trusler fra islamistiske terrorister fortsetter den pakistanske teater-direktøren Faizan Peerzada å sette opp dramastykker til glede for sivilbefolkningen i Lahore. Barnefamilier, unge og gamle møter opp - selv om faren for å bli utsatt for vold fra ekstremister som ønsker å drepe kunsten og kreativiteten ved å drepe uskyldige mennesker - er tilstede.

                                                   ---------

Det menneskene som Bennoune presenterer i boken har til felles er at de representerer en stemme som er nærmest ikke-eksisterende i islam-debatten vi har i Norge (eller Vesten generelt). Bennoune skriver at grunnen til dette er ikke bare fordi fundamentalister er høylytte. Men fordi vestlig media er flink til å gi dem plattform - på bekostning av de frihetselskende og demokrativennlige stemmene.

På grunn av den konstante offerrollen fra selverklærte og såkalte moderate muslimske ledere forsvinner disse viktige og genuine stemmene. De forsvinner i mengden av intetsigende debatter, i rasismebeskyldningene, i kulturrelativismen, i den evinnelige påpekningen av selvfølgeligheter, i dyrkingen av de lave forventningers rasisme, i gaulingen til høyreekstremister og venstrevridde apologeter for tulleord som islamofobi.

Til og med når disse stemmene blir truet og angrepet i gater i Skandinavia - gater som er nær oss skjønner ikke mange av oss at det er et mønster tilstede og ikke snakk om isolerte enkelthendelser. Mange av oss lærer dermed ingenting av disse hendelsene. Uenighet kan vi fint leve med - vold og trusler kan vi ikke.

Det andre disse menneskene har til felles er at samtlige har muslimsk bakgrunn. De er interne kritikere - motstandere som ikke ønsker å overgi deres frihet, samfunn og religion til fundamentalistene. Fundamentalistene skal ikke ha monopol. Disse stemmene er den gode siden i den muslimske kulturkampen. Det skulle bare mangle at vi vet om deres eksistens.

Bennoune er for ørig tydelig når hun skriver "muslim heritage" - fordi dette er en heterogen gruppe. I denne gruppen har man alt fra folk som er praktiserende muslimer til de som er som Bennoune - "gjennomgående" sekulære og ikke-praktiserende.

                                                        ---------

Det er sjeldent jeg ser på Skavlan, men den 25.10.2013 var unntaket. Da fikk Skavlan besøk av den unge afghanske aktivisten Malala Yousafzai. Noe av det som satt seg fast i mitt minne var noe Malala sa under intervjuet. Det var hva Malala svarte når folk fra sivilbefolkningen i Swat-dalen spurte: "Hvorfor vil du ikke heller være taus om Talibans herjing? Når det er terrorister overalt (...) kommer de til å drepe dere:" Hva var den unge Malalas svar? (...) det er bra å si ifra og så bli drept. Det er det jeg velger." Dette valget førte nesten til at Malala mistet livet ifjor.

Det var noe lignende den algeriske forfatteren og journalisten Tahar Djaout sa for over 20 år siden. "Taushet er død, hvis du er stille, dør du, og hvis du snakker, dør du. Velg da å snakke og dø."  Djaout var en uredd forfatter som forsvarte ytringsfriheten og sekularismen i sine utallige artikler og bøker. Han ble drept av GIA i 1993, utenfor sitt eget hjem.

Malala har blitt et viktig symbol for mange mennesker. Alle (med visse unntak - noen konspiratoriske landsmenn av hennes) har tatt den unge jentas budskap til seg. Fra Dronning Elizabeth til Barack Obama. Men spørsmålet er hvorvidt alle ser at Malalas engasjement ikke handler bare om retten til utdanning for jenter (og kvinner), men er også en del av den globale motstanden mot fundamentalismen som Bennoune skriver om. En reaksjon mot en ideologi som vil heller se skolejenter forgiftet enn at de skal sitte foran skolebenken og få seg en utdanning som vil komme dem og samfunnet til gode.

Mange av disse menneskene (inkludert Malala) kan fort og feilaktig bli framstilt som ofre og ikke det det egentlig er: en gruppe frittalende mennesker med muslimsk bakgrunn som kjemper mot en menneskehatende ideologi.

Vi må aldri tro at disse menneskene er ene og alene ofre. Deres fortellinger bør være en wake up call for alle oss. Solidaritet med disse menneskene er mye viktigere enn at vi skal bagatellisere og forstå-oss-ihjel på totalitære banditter som Aftenpostens Inger Anne Olsen gjør her.

De som fortsatt har en vane med å bagatellisere bør notere seg den danske islamforskeren Mehdi Mozzafari hovedbudskapet i hans nyeste bok: "Islamismen er i ideologisk slekt med fascismen, kommunismen og nazismen. Det er den orientalske totalitarismen." Vi ville aldri bagatellisert den oksidentalistiske totalitarismen, hvorfor den orientalske?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1988 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
16 dager siden / 1174 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
10 dager siden / 1159 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
29 dager siden / 952 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 753 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 640 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere