Mohamed Abdishazan

Alder: 33
  RSS

Om Mohamed

Muslim. Masterstudent. Pragmatiker.

En god og en ond gjerning er ikke like. Vis det onde tilbake med det som bedre er, og se, den du lever i fiendskap med, blir som en varm venn!
(41:34, Koranen)

Følgere

Manglende demokratisk sinnelag

Publisert over 6 år siden

Det er åpenbart noe som er råttent i Sverige. Og det er ikke bare ekstreme og forkastelige ytringer på nett. En større dagsavis allierer seg med en venstreradikal organisasjon og starter heksejakt på anonyme nettdebattanter.

Se bort ifra ytringene for et lite øyeblikk - og se nærmere på Expressens handlinger og hvordan det påvirker den demokratiske samtalen. En større dagsavis går sammen med en venstreradikal organisasjon (altså en politisk-ideologisk gruppe) for å jakte på politiske meningsmotstandere. Man blir nesten fristet til å ty til sammenligninger fra andre verdenskrig og Sovjetunionen.

Den eneste kommentaren (i vanlig media) jeg har lest i Norge om Expressens-avsløringer er Marie Simonsen: "Hatet avkledd". Dette er (mer eller mindre) en kommentar som ikke adresserer det egentlige problemet med Expressens-avsløringer: det manglende demokratiske sinnelaget hos (en del) svenske journalister og svensk media generelt. Det andre problemet er det presseetiske. Expressen selv innrømmer at dette er i strid med god presse-etikk.

Simonsen kaster fra seg en hel bråte med merkelapper på - det som er en viktig del av den offentlige samtalen: den anonyme nettdebatten. I Simonsens kommentar kan vi lese at kommentarfeltet er "nettets anonyme underskog", "nettets mørke" og at anonyme nettdebattanter er "nettets hooligans" og de er å regnes som nazister som "marsjerer taktfast i gata". Altså de samme som angriper meningsmotstandere på gata.

Legitimerer alt dette at man samler inn betydelig mengde med data (6000 debatt-kontoer) - om flere tusen mennesker? Er den slags virksomhet berettiga fordi man skal få tak i "nettets hooligans" slik at man kan skyve kameraet i ansiktet til en av disse "nettets hooligans" - i beste sendetid? "Hooligans" som er alt fra lokalpolitikere til akademikere (kjemiprofessor)?

Hva med collateral damage - er det akseptabelt når man kjemper i "de godes tjeneste"? Hvor mange saklige, fornuftige og anonyme nett-debattanter skal man ofre for å finne noen få nett-debattanter med ekstreme standpunkter?

Det jeg ikke skjønner er at man ikke kan forstå hvor problematisk en slik utvikling er.  Man skulle tro nå som det popper opp selverklærte "Sverige-eksperter" i Norge hele tiden - at i alle fall en (av dem som har klippekort hos media) vil rope varsku over handlingene til Expressen. At i alle fall en av dem vil forklare at slikt er negativt for det demokratiske ordskifte. Nei, den øredøvende stillheten er avslørende og når stillheten ikke er der så er man megafon for Expressen og man rettferdiggjør slike handlinger.

Når to onder er tilstede (selv om jeg ikke vil mene anonymitet er et onde): Da er det viktigste å måle disse to ondene opp mot hverandre og gå for det minste.

De utallige angrepene på anonymitet i den offentlige samtalen - som ikke bare finnes (i en større grad) i vårt naboland. Men også her i Norge er et symptom på et større problem. Altså ikke en sykdom som enkelte i Norge og Sverige hevder om den offentlige samtalen i Sverige. Det er et varsel på at det er et underliggende problem tilstede: en del aktørers (med innflytelse og makt) manglende demokratiske sinnelag.

Det er også problematisk at norske aviser som Aftenposten går inn for å fjerne muligheten til å være anonym i kommentarfeltet. Aftenposten utfører: a) kollektiv avstraffelse b) indirekte sensur.

Mange vil begrunne deres motstand mot anonymitet i den offentlige samtalen med at vi får bedre debatter av at folk signerer under fullt navn. Et argument som det ikke finnes noe bevis for.

Ved å være mot anonymitet i den offentlige samtalen viser man manglende demokratisk sinnelag. Dette er mer problematisk enn noen ufyselige og ekstreme ytringer på nett. Det er på tide (i alle fall pressen) at flere forsvarer og ser verdien av anonymitet.

Gå til innlegget

OIC-rapport 2013: Muslimhat i Vesten

Publisert over 6 år siden

Grisehoder utenfor moskeer og islamske kultursentre. Trakassering av kvinner med hijab på gata. Skjending av muslimske graver. Mobbing av muslimske elever. OICs nye rapport om islamofobi i Vesten har sine mangler. Men er for det om en viktig rapport.

Disclaimer: Jeg kommer ikke til å diskutere begrepet islamofobi i dette innlegget. Jeg kommer ikke til å ta opp OIC-kritikk heller - det skal jeg gjøre i et annet innlegg. Dette innlegget handler om det hatet som noen muslimer møter på i Vesten, ene og alene fordi de bekjenner seg til en verdensreligion. Og hvordan dette hatet er ødeleggende for sameksistensen i pluralistiske og demokratiske samfunn i Vesten.

http://socialistworker.co.uk/imageFiles/Image/2013/2368/essex.jpg

(Harlow Islamic Centre, Essex, Storbritannia. Utsatt for brann)

OIC er en internasjonal organisasjon som består av 56 medlemsnasjoner. Samtlige av medlemmene er nasjoner med en muslimsk majoritetsbefolkning. OIC er også en av de største stemmeblokkene i FN.

For det sjette året på rad har OIC lagt fram en ny rapport som har tittelen (oversatt og forkortet til norsk): "Islamofobi i Vesten". Selve rapporten ble presentert for noen dager siden i Guinea - under en OIC-konferanse. Denne rapporten tar for seg perioden mellom oktober 2012 til september 2013. Rapporten består av 5 kapitler.

Det første kapittelet har tittelen"islamofobi, intoleranse og diskriminering mot muslimer". I dette kapittelet beskriver man den generelle trenden av intoleranse og diskriminering mot muslimer i Vesten. Ifølge OIC utfordrer denne trenden sameksistensen i de flerkulturelle samfunnene i Vesten.

Det andre kapittelet i rapporten handler om ulike "manifestasjoner av islamofobi i Vesten". Med fokus på Nord-Amerika: Presidentvalget 2012, muslimhatet i det republikanske partiet og i det amerikanske skolesystemet.

Senere i kapittelet går man inn på Vest-Europa hvor "various reports and polls have revealed growing misperception vis-à-vis Islam and Muslims". Rapporten kritiserer også vestlig medias vinkling på islamistisk terrorisme og muslimsk-relaterte (negative) saker.

Det tredje kapittelet går OIC inn på forbedringer siden ifjors rapport. OIC roser vestlige myndigheter, politikere, akademikere og til tider media for gjøre sitt for å forebygge muslimhat.

Senere i rapporten kommer OIC med anbefalinger for hvordan man skal bekjempe og forebygge denne problematikken. Nesten halvparten av rapporten er sitering av korte nyhetsoppslag. Mange av disse nyhetene er fra mainstream vestlig media og handler om forskjellige former av voldelig kriminalitet som er trigget av muslimhat.

Det er de færreste av oss som vil fornekte eller bagatellisere det muslimhatet som finnes blant visse grupper og individer i Vesten. Et hat som manifesterer seg i alt fra pøbler som angriper muslimske kvinner på gata verbalt eller fysisk - til det at sentrale europeiske politikere fra den ytterste høyresiden ønsker å frata (eller å innskrenke) en bestemt samfunnsgruppe de samme rettighetene som alle andre borgere har: trosfriheten og ytringsfriheten.

En del vil hevde denne formen av diskriminering har nærmest blitt stuerent i Vesten - mens andre vil hevde at det er et samfunnsproblem, men at det ikke har (ennå) blitt stuerent.

Dette hatet kommer i mange forskjellige former. For.eks at man nekter europeiske muslimer å bygge moskeer eller ved å sammenligne Koranen med Mein Kampf. Dette hatet er også grunnen til at flere moskeer i Storbritannia - ble tidligere i år utsatt for det som de fleste anstendige mennesker vil med rette kalle for: terrorangrep.

Muslim graves desecrated by racist vandals

(Gravskjending, Christchurch, Storbritannia)

"Enhver moske vi stopper er en seier!" disse ordene tilhører den nederlandske politikeren og høyrepopulisten Geert Wilders. I flere år har Wilders gjort sitt ytterste for å begrense muslimske borgeres rettigheter i Nederland ved å for eksempel foreslå at man skal forby Koranen som ifølge han kan sammenlignes med Adolf Hitlers Mein Kampf. Wilders er også sterkt mot at nederlandske muslimer skal bygge moskeer.

Mens Geert Wilders bruker politikken for å fremme sine ekstreme synspunkter - tyr andre muslimhatere andre steder i Vest-Europa til vold, trakassering eller mobbing.

I etterkant av det brutale mordet på den britiske soldaten Lee Rigby i Woolwich (London) ble flere moskeer og islamske kulturhus i Storbritannia angrepet.

Flere moskeer ble satt i brann eller angrepet av voldsmenn:

  • Mosque set on fire in Gloucester: Man arrested – A mosque was set on fire in the early hours of the morning of 18 June 2013 in Gloucester (South West of the Region of England) by a man caught on CCTV pouring petrol around its door before throwing a flaming rag at the fuel.
  • London Mosque Fire: Police Investigate Cause – Counter-terrorism officers were investigating whether a fire which destroyed an Islamic community centre on 05 June 2013 was started deliberately in a hate attack. Police confirmed they were treating the fire in Muswell Hill, north London, as supicious and promised a “vigorous and thorough investigation”. They also revealed the letters ‘EDL’ - the initials of the English Defence League - were found scrawled on the outside of the Bravanese Centre, which was being used as a mosque. 
  • Huntingdon mosque attack: Man charged – A 45-year-old man had been charged with racial or religiously aggravated criminal damage over an attack on a mosque in Cambridgeshire. The man was arrested on 30 May 2013 at the Islamic Education and Prayer Centre on Coneygear Road, Huntingdon.

Brannbomber mot moskeer og islamske kultursentre er alvorlig kriminalitet.

I rapporten blir også fysisk vold rettet mot hijab-bærende kvinner nevnt. Dette brutale angrepet i London er et av flere eksempler:

  • UK: Horrific Attack on 55-year-old Muslim Woman – A Muslim woman was brutally attacked in the early hours of 29 July 2013 in Mayfair, London as she was returning home after Suhur (closing fast) at a friend’s house.  A man grabbed her from behind and repeatedly punched her in the back of the head. She fell to the ground face first, he continued his attack with added profanities against Muslims, Ramadan and Islam. He then grabbed her headscarf that was around her neck and then dragged her along the pavement. The woman was bleeding and the attacker had her blood on his hands and clothes. In his final act of cowardice he slapped her across the face with his blood- stained hands leaving an imprint of it on her face. She fell unconscious as he ran away leaving her in the street. The victim was treated in hospital and needed surgery to her face.  

Vi har her i Norge eksempler fra at jødiske elever blir mobbet på skolen ene og alene fordi de er jødiske. OIC-rapporten nevner mobbing og ubehageligheter som muslimske skoleelever møter på i deres skolehverdag (eksempler fra USA):

  • Ohio: A 10-year-old boy, identified as Yusef, said that when he arrived at his Ohio school after the attack, he was asked questions by classmates regarding his family. During a class discussion on the attacks, another student asked whether Yusef would blow up the school. The teacher, who did not understand Yusuf’s reply, pulled him aside and held him back until his school locker was checked.   
  • In Massachusetts, when a Cambridge store burned down, Muslim high school students were asked by classmates if they bombed the store. 
  • In New York, four high school students were charged with a hate crime after spending more than a year bullying a Muslim classmate, occasionally beating him and calling him a terrorist.

Avslutningsvis: Uansett hva man mener om islam og muslimer. Det er viktig at man setter slike avskyelige og kriminelle handlinger på dagsorden. Det er ingenting som legitimerer den slags hat for samfunnsgrupper. Det ligger et ekstra ansvar hos de som kaller seg innvandrerkritikere at de evner å ta konsekvent avstand fra slikt og fordømmer det.

Gå til innlegget

Der Spiegel-intervju med Alain Finkielkraut

Publisert over 6 år siden

En av de mer fascinerende og frittalende av nålevende europeiske tenkere snakker om fransk identitet, innvandring, sekularisme og multikulturalisme. Alain Finkielkraut er sønnen av jødiske innvandrere fra Polen som overlevde Shoah (Holocaust).

Finkielkraut: It is presented to us as the model for the future. But multiculturalism does not mean that cultures blend. Mistrust prevails, communitarianism is rampant -- parallel societies are forming that continuously distance themselves from each other.

SPIEGEL: Aren't you giving in here to the right-wingers' fears of demise?

Finkielkraut: The lower middle classes -- the French that one no longer dares to call Français de souche (ethnic French) -- are already moving out of the Parisian suburbs and farther into the countryside. They have experienced that in some neighborhoods they are the minority in their own country. They are not afraid of the others, but rather of becoming the others themselves.

                                                          -----

SPIEGEL: When you see all these problems in France -- the debts, unemployment, educational crisis, identity crisis -- do you fear for the future?

Finkielkraut: I become sad and feel a growing sense of anxiety. Optimism would seem a bit ridiculous these days. I wish the politicians were able to speak the truth and look reality in the face. Then, I believe, France would be capable of a true awakening -- of contemplating a policy of civilization."

Hele intervjuet

Gå til innlegget

Rasisme og fordommer

Publisert over 6 år siden

Hva er rasisme? Er det å bli tilsnakket på engelsk? Er det å bli kalt en atypisk pakistaner? Kanskje det er å bli glodd på? Nei, nei og atter nei. Jeg mener at vi bor i et av de mest egalitære og minst diskriminerende samfunn i verden.

"Ordet rasisme er som ketchup. Man kan ha det på nesten hva som helst. Og det å kreve bevis gjør deg til en rasist."

 - Thomas Sowell, amerikansk økonom

"Eg har vore i Noreg i om lag tretti år, og eg har aldri opplevd rasisme. Når eg høyrer om opplevingar med rasisme, freistar eg å sjå dei i kontekst. Då oppdagar eg at det ikkje er rasisme det er tale om."

- Walid Al-Kubaisi, "Den norske toleransen", Dag og Tid.

Rasisme og fordommer

Definisjonen på rasisme ifølge Bokmålsordboka er "rasisme m1 (fra eng.) menneskesyn, politikk el. sett av holdninger som bygger på den oppfatning at visse raser er andre raser overlegne (…) Jeg mener at alle hendelsene som har kommet fram i #norskrasisme-kampanjen på sosiale medier kan ikke kalles rasisme eller hverdagsrasisme (for øvrig et utydelig ord). Mange av hendelsene er i virkeligheten basert på fordommer og ikke en overlegen holdning til andre (rasisme). Jeg mener også at selve premissene for kampanjen må problematiseres. Det begynner allerede ved hashtaggen som er #norskrasisme ikke #rasismeiNorge. Hashtaggen impliserer klart og tydelig at offeret for rasisme er alltid fra den fargede minoriteten. Ifølge den samme logikken er gjerningspersonen (eller rasisten) alltid fra den hvite majoritetsbefolkningen. Noe som er med på å ekskludere mange individers (fra majoritetsbefolkningen) hverdagsopplevelser.

#rasismeINorge ville vært en mer omfattende og inkluderende antirasisme-kampanje. For ikke å snakke om at det ville vært basert på en universialistisk og ikke venstre- ideologisk antirasisme.

Det ville for.eks omfattet Finansavisens reportasje om (noen) nordmenns opplevelser i det å bo i innvandrertette områder som Groruddalen. Da Finansavisen kom med denne reportasjen tidligere i år var det veldig få som brukte ordene rasisme eller diskriminering. Hvorfor det mon tro? Hvor var denne kampanjen da? Er det fordi individer fra majoritetsbefolkningen kan ikke kalle slike opplevelser og erfaringer for rasisme?

Den siste av disse (altså den nåværende) antirasisme-kampanjene er også tuftet på et premiss som jeg ikke kan identifisere meg selv med: det er tabu å snakke om rasisme i Norge eller som Cornelia Kristiansen skriver i en kommentar hos Dagbladet 19/11: "vi har friskmeldt r-ordet (…) Har vi det i virkeligheten? Det Kristiansen kaller for r-ordet har blitt brukt, til tider heftig i samfunnsdebatten de siste 20- årene. I mange tilfeller har denne bruken vært utrolig kontraproduktiv og frustrerende. I debatter om ukultur som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, kvinneundertrykkelse, religiøs ekstremisme m.m har en del aktører hatt en nærmest vane med å legge ordet på bordet for å kvele, tåkelegge og stoppe viktige samfunnsdebatter. Dette overforbruket er god grunn til at man skal være skeptisk til rasisme-diskursen i Norge.

Den franske filosofen Alain Finkielkraut skrev det treffende i Tankens forræderi (1995, Cappelens forlag): "Finnes det en kultur hvor forbryterne blir påført korporlig straff, hvor kvinner blir utstøtt og utro kvinner straffet med døden, hvor en manns vitneutsagn er jevnbyrdig med to kvinners, hvor en datter bare har halvparten av sin brors arverett, hvor kvinner blir omskåret og hvor blandede ekteskap er forbudt, mens polygami er tillatt? Da påbyr nestekjærligheten oss uttrykkelig å respektere disse skikkene. Trellen skal kunne nyte godt av knutten - å frata ham denne retten vil være å lemleste selve hans vesen, å angripe hans menneskeverd, kort sagt vise seg som rasist."

Så lenge som jeg kan huske har man i Norge diskutert rasisme og diskriminering i media, på TV, i den politiske samtalen, på middagsbordene i de tusen hjem. Noen vil hevde ad nauseaum. Det å hevde at det er tabu i Norge å snakke om hverdagsrasisme er virkelighetsfjernt. Det samme gjelder den påståtte friskmeldingen.

En konsekvent, universialistisk og individualistisk antirasisme

Slike kampanjer mister en del av sin legimitet hvis de ikke er basert på en konsekvent holdning eller premiss om at rasisme først og fremst er rasisme (ergo tullete å snakke om noe omvendt rasisme) og at rasisme først og fremst er noe subjektet som blir utsatt for har definisjonsrett over. Man kan fortsatt stille seg skeptisk til at det var rasistiske motiver/intensjoner tilstede (jmfr Walid Al-Kubaisis artikkel og Bech og Necefs bok). Man må se på konteksten.

Jeg mener for.eks ikke at det er rasistisk å spørre et menneske hvor han eller hun er fra. Eller å gi så korrekt (inkludert etnisitet og hudfarge) mulig signalement av en gjerningsmann i media. Men noen av de som har vært ute og uttalte seg mener eller hentyder at det er det. De mener at det er rasistisk, diskriminerende og stigmatiserende. De kan mene det og jeg kan si meg sterkt uenig med dem. Vi kan leve med uenighet, men ikke diskriminering eller rasisme i samfunnet. På det siste punktet er vi enig.

Derfor er det også viktig å rette søkelys mot rasisme og diskriminering blant minoriteter (inter-minority racism) enten rettet mot andre minoriteter eller majoritetsbefolkningen. Hvis man for.eks sier ens barn er "fornorsket" og man finner det problematisk - hva slags syn (eller holdninger forfekter) har man på etniske nordmenn? Hva betyr (i virkeligheten) ordene adoon (af-somali) gora (urdu) og abd (arabisk)? Hvorfor er det akseptabelt at noen nekter å gifte seg med noen fra en annen kaste? Eller en annen klan? Eller med en annen etnisitet/hudfarge? Det å påpeke disse eksemplene i farta er ikke ment for å si at det ene rettferdiggjør det andre. Men for å vise at hvis man genuint sett vil diskutere rasisme og diskriminering - er det ikke alltid etniske nordmenn som bør være "skyteskive". Langt ifra - i en god del tilfeller. Man bør forfekte en konsekvent og universialistisk antirasisme hvor individets menneskeverd er i fokus - ikke grupper som helhet.

Er danskerne rasister?

En bok som går rett inn i debatten om rasisme er de danske forskerne Mehmet Umit Necef og Henning Bechs Er danskerne racister? (2013, Frydenlund forlag). Necef og Bech har undersøkt over 20 års samfunnsforskning på områdene rasisme, innvandring og integrering. Bech og Necef har tatt for seg et utvalg av forskningartikler og bøker. Samfunnsvitenskapelig forskning som er ifølge dem på å underbygge påstanden (noe antirasisme-kampanjer er vanligvis tuftet på) at rasisme er utbredt i Danmark og/eller at den danske grunnholdningen er rasistisk (jamfør tittelen: Er danskerne rasister?).

Det er viktig å forklare hva Bech og Necefs konklusjon går ut på. De hevder ikke at det er ingen, lite eller mye rasisme i Danmark. De mener det er ikke noe samfunnsvitenskapelig grunnlag for å konkludere at det er mye (som mange av de forskerne de kritiserer mener) eller for den saks skyld lite rasisme i Danmark. Jeg nevner denne boka avslutningsvis fordi Bech og Necef viser oss på en god og nøktern måte at alt (særlig det akademia iblant kommer med) er ikke rasisme. Denne boka kan også være beskrivende for norske forhold.

Vi må tenke oss godt og nytt om 1) rasismens omfang i Norge 2) hva antirasisme er i vår tid og 3) hva slags flerkulturelt samfunn vi ønsker i Norge. Overdrivelser (utvanning av ordet) eller bagatellisering (fornektelse) er ikke konstruktivt.

Kortere utgave av dette innlegget blir publisert i Vårt Lands papirutgave

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1988 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
16 dager siden / 1174 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
10 dager siden / 1159 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
29 dager siden / 952 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 753 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 640 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere