Mohamed Abdishazan

Alder: 31
  RSS

Om Mohamed

Muslim. Masterstudent. Pragmatiker.

En god og en ond gjerning er ikke like. Vis det onde tilbake med det som bedre er, og se, den du lever i fiendskap med, blir som en varm venn!
(41:34, Koranen)

Følgere

Femtekolonnister og islamist-spøkelser, del 2

Publisert rundt 3 år siden - 935 visninger

For noen dager siden skrev jeg et innlegg her på forumet som er kritikk av organisasjonen Human Rights Services såkalte "avsløring" av en av medarrangørene til demonstrasjonen: Faten Mahdi al-Hussaini.

Dette innlegget er ment for å utfylle og til dels opprettholde det første. Jeg er fortsatt av den formening - hvis man forholder seg til HRS første artikkel (som også ble publisert i Dagbladet - bare på nett) er et eksempel på guilt-by-association. Det var ingen substans der. Det var bare "hun er med i en moske....som....navnliste...voila...hun er ekstremist". HRS har gang på gang beviste at hvis man skal følge en slik tankegang vil en del folk si at de vil også komme uheldig ut. Med andre ord det kan slå tilbake på dem.

Jeg er også av dem formening (har vært det i lang tid) at HRS til tider har en uheldig sammenblanding av islam og islamismen. Denne sammenblandingen er lite konstruktiv (og lavt presisjonsnivå) i samfunnsdebatten. Jeg nevnte tidligere Bassam Tibis gode og lett tilgjengelige (for lesere) introduksjonsbok Islam and Islamism som forklarer hva islam er (altså en verdensreligion) og hva islamismen er (totalitær ideologi med forskjeller innad)

Noe annet som også er særdeles uheldig er at HRS (igjen i deres opprinnelige artikkel - den såkalte avsløringen) skriver følgende om al-Hussainis klesstil:

"Jeg vet ikke om det var flere enn meg som reagerte i første omgang på antrekket til jenta; den stramme hijaben — som er selve kjennetegnet, uniformen til islamske fundamentalister."

Dette er ikke bare latterlig og absurd. Men dette er også igjen med å opprettholde min første anklage: HRS kaller al-Hussaini en ekstremist. I eksempelet over viser hun tilbake til at hun har på seg et hodeplagg (!). Dette er å forurense den offentlige samtalen. En kvinne som går med hijab er ikke nødvendigvis en ekstremist. Å tro noe slikt er forkastelig. Denne formen av konspiratorisk muslimhat er destruktiv. Det er en ting å kritisere folks ideologiske, religiøse, ekstremistiske (you name it) standpunkter. Det er noe annet å dømme dem pga et hodeplagg.

En av de vestlige akademikere jeg ser opp til er den amerikanske professoren og feministen Amina Wadud. Hun er professor i islamsk studier (hennes bøker om islam og feminisme er interessante). Amina Wadud bruker hijab - i 90-tallet gikk hun i bresjen for kvinnelige imamer (bønneledere) ved å lede en bønn hvor begge kjønn var tilstede. For noen ikke-muslimer vil dette ikke være progressivt - men i muslimsk sammenheng er det.

Det er en ting at en kvinne kan være bønneleder for bare kvinner. Noe annet at hun kan være en bønneleder for begge kjønn. På samme måte som det ikke eksisterte noen kvinnelige prester i Vesten for rundt 100 år siden - viser Wadud (og hun er et av mange...mange eksempler) at HRS utsagn hijab er lik "uniformen til islamske fundamentalister" er total skivebom. 

Jeg har tidligere anmeldt boka Your Fatwa Does Not Apply Here til den amerikanske jussprofessoren Karima Bennoune. Flere av de modige muslimene som Bennoune skriver om er praktiserende og dypt troende kvinner som bruker hijab. Disse kvinnene står i fronten mot fundamentalisme og islamistisk ekstremisme i deres egne samfunn og nærmiljøer. Hvordan våger da folk som sitter i trygge omgivelser i Vesten å si de går i "uniformen til islamske fundamentalister"?

Jeg er enig med HRS i at retorikk som "de er djeveler...de er frafalte etc" er ikke nødvendigvis konstruktivt. Men dette er patos. Jeg er absolutt sikker på at HRS selv i deres skriverier har brukt patos-fylte ord/uttrykk/fraser.

Når alt dette er sagt. La oss se på hvem arrangørene bak mandagens demonstrasjon mot IS er. HRS hevder i deres nyeste innlegg (svar til Aftenpostens leder 28/8) at Faten Mahdi al-Hussaini (og noen av de andre arrangørene av demoen er med i styret - som det viser seg) er formann i organisasjonen Stand4Hussain. Jeg drev og tittet på nettsiden som HRS linker til. Hvis dette er organisasjonens offentlige nettside - vel da er det en del greier der som bør absolutt problematiseres - jeg kommer tilbake til to eksempler denne runden.

Men først: Hva slags organisasjon er Stand4Hussain? Jeg er ikke sikker. Jeg har spurt Faten al-Mahdi Hussain og en annen medarrangør på sosiale medier hva slags organisasjon de er (venter med å få svar). Men ut ifra deres nettside og det jeg har sett på sosiale medier: vil jeg (foreløpig) konkludere med at det er en shia-muslimsk dawah-organisasjon. Dawah er som nevnt i mitt første innlegg: islamsk misjonering. Selve ordet betyr "invitasjon". Og til hva da? Jo, til den islamske troen.

Det er den samme virksomheten organisasjonen IslamNet driver på med - forskjellen er at IslamNet er salafistisk (sunni-islamsk) organisasjon og Stand4Hussain er shia-muslimsk. Jeg har vært borti slike organisasjoner tidligere. Mange av dem er ikke-voldelige og fredelige. Men de som driver med "indre-dawah" - det vil si dawah rettet mot oss vestlige muslimer som er ødelagt av det vestlige samfunnets hedenskap - kan være litt irriterende (f.eks Tablighi-grupper) iblant. Fra spøk til alvor. 

HRS nevner at Stand4Hussain - (igjen uklart hvis nettsiden er deres offentlige nettside) står for avkutting av lem i det anser for å være islamsk-styrt samfunn:

(...) som på nettsiden sannislam.no promoterer avkapping av lemmer og drap i tråd med ayatollahenes ideologi."

Dette i seg selv er ikke noe nytt i islamsk sammenheng siden avkutting av tyvers hender er nevnt i Koranen, sure 5, vers 38:

"Tyven, mann som kvinne, hugg av deres hender, som en gjengjeldelse de har fortjent, og som en preventiv straff fra Gud. Gud er mektig, vis." (fra Einar Berg oversettelsen av Koranen)

Selvfølgelig vil mange mennesker (inkludert en del muslimer) hevde at slike korporlige straffemetoder som dette er problematisk i vår tid. Det som er også interessant ifølge meg er argumentasjonen til Stand4Hussain. De viser klart og tydelig noe som er en gjenganger blant en del unge vestlige muslimer i slike dawah-organisasjoner: en vilje til å tro på en utopi og en form av ungdommelig naivitet (gjenspeiles i deres argumentasjonsrekke).

Hva er denne utopien? Jo, det såkalte og perfekte islamske samfunnet - hvor sharia er institusjonaliserte på alle plan i samfunnet og individnivå. Jeg liker ikke å linke til ting jeg har skrevet selv tidligere - men jeg anbefaler å lese dette bokessayet her for de som er ekstra interessert.

Denne utopien er klart farlig. Den gjør ikke en nødvendigvis til en voldelig ekstremist. Men den hemmer kritisk sans blant (noen) unge vestlige muslimer. Argumentasjon (som det kan leses) går slik som dette her:

1. Avkutting av lem er umenneskelig - men nødvendig.

2. I et islamsk samfunn vil det ikke være nødvendig med en slik straff - siden "ingen" vil være tyver.

3. Hvorfor?

4. Jo, fordi den islamske staten vil ta av seg alle dets fattige og vanskeligstilte innbyggere (her kommer også maqasid al-sharia inn - sharias fem hovedmål).

5. Hvis det blir nødvendig med en slik straff så trengs det rettferdig rettssak etc.

Osv.

Hovedpoenget er pkt 5: de konkluderer med å akseptere straffemetoden. Det er naivt og lite kritisk måte å tenke på/argumentere. For det første er det ikke slik at alle fattige og vanskeligstilte er tyver. Det er ikke heller slik at alle tyver stjeler noe fordi de er sultne eller vanskeligstilte. Det kan være mange grunner til at folk begår tyveri. For det andre åpner Stand4Hussain slik de skriver (hele tiden) for at en slik straffemetode er riktig - til og med i vår tid. De sier ikke at folk som blir dømt for tyveri bør havne i fengsel. Den røde tråden i deres artikkel er innlysende for den enkelte leser: de ønsker en slik straffemetode.

Det er også et annet eksempel som jeg vil ta med som HRS ikke tok med i deres innlegg i Aftenposten. I artikkelen (jeg vet ikke om dette er hva Stand4Hussain sier til ikke-muslimer og nysgjerrige muslimer de møter på når de står stand i Oslo). Men der går de også inn for en annen hadd (straff) mot utroskap. I dette tilfelle er de for dødsstraff:

"Den loven som dømmer de utro til døden kan bare tas i bruk under harde restriksjoner. F eks at 4 vitner har vitnet med all sikkerhet at de har sett selveste hendelsen (samleiet.) Det hører også til saken at slike lover er tenkt å bli tatt i bruk under islamske forhold. Det innebærer samfunn der bla. anledningen til seksuell opphisselse eller erotikk er strengt begrenset på offentlig steder."

Den setningen jeg har markert viser igjen den naive utopien. De fleste nordmenn vil reagere med avsky og sjokk at man kan være for dødsstraff mot utroskap i vår tid. Dette er også et annet eksempel på at Stand4Hussain må klargjøre deres standpunkter. 

Jeg setter strek her - for nå. Vi ser an hvordan dette utvikler seg. Men jeg vil si avslutningsvis følgende: Vi må skille mellom to ting: berettiga kritikk og skittkasting. 1) Det er fullt berettiga og forståelig i et åpent og kritisk offentlighet at samfunnsdebattanter (og andres) standpunkter klargjøres, løftes opp og kritiseres. 2) Men å drive på med guilt-by-association og kritikk uten substans (les: skittkasting) er forurensende for den offentlige samtalen.

Jeg er ikke 100 % sikker på hva slags organisasjon Stand4Hussain er men hvis de støtter korporlige straffer (og dødsstraff) da bør de selvfølgelig kritiseres uavhengig demonstrasjoner, aktørens alder (en del viser tilbake til at demonstrasjonens arrangører er 18 og 19-åringer - altså myndige og tenkende individer) etc. Den første artikkelen til HRS faller ikke i kategori 1 men 2 som jeg skrev igår.

Det er fullt mulig å spørre folk (dette tilfelle Faten Mahdi al-Hussaini og medarrangører) om deres standpunkter uten å gå for guilt-by-association virksomheten. Det er også fullt mulig og berettiga å problematisere standpunktene til Stand4Hussain. Moralen er: La tvilen komme folk til gode - til og med for dine (argeste) meningsmotstandere.

PS: I dagens Dagbladet er det et intervju med Faten Mahdi al-Hussaini.

Gå til innlegget

Femtekolonnister og islamist-spøkelser

Publisert rundt 3 år siden - 2762 visninger

Ingen skal fortelle dem at de ikke kan være både nordmenn og muslimer.Ingen skal fortelle dem at de ikke kan være tilhengere av verdier som demokratiet, den liberale rettsstaten, likestilling og menneskerettigheter og samtidig være muslimer.

DISCLAIMER: Mandagens demonstrasjon mot islamistisk ekstremisme (arrangert av unge norske muslimer) har fått noen kritikere.  Det er som man sier: Damned if you do, damned if you don`t do. Majoriteten av dem er høyrevridde og såkalte islamkritikere og "innvandringskritikere". I dette innlegget er det svar til organisasjonen HRS. Jeg vil komme tilbake til Kjell Skartveit og Document.no Hans Rustad kritikk av mandagens demonstrasjon mot IS.

HRS har i den såkalte “avsløringen” deres viste for de fleste av oss som følger med på samfunnsdebatten at de ikke evner å argumentere godt nok og at de foretrekker skittkasting. De har gjort det før (da mot for.eks Minotenks Linda Alzaghari).

Å liste opp en hel rekke med folk (som er fjernt og nært) i samme ordelag som den unge norske muslimen Faten Mahdi al-Hussaini viser ingenting. Det eneste det viser er at HRS farer rundt med noe de selv har slitt med tidligere: guilt-by-association. Dette er rett og slett “god” og”gammeldags” skittkasting.

Det er som om man skulle skrevet en artikkel hvor man nevner HRS, Bruce Bawer, Julia Cæsar og for eksempel såkalte “islamkritikere” (jeg setter dette i gåseøyne bevisst - siden jeg ikke regner slike folk som islamkritikere men muslimhatere) som Pamela Geller eller Robert Spencer. Voila! Da har vi bevis på at HRS er høyreekstremistiske muslimhatere. Det finnes selvfølgelig de der ute som allerede ser på HRS som høyreekstremistiske muslimhatere. Men poenget mitt er fortsatt gyldig.

Ingen av oss liker å bli utsatt for skittkasting. Da er spørsmålet som gjenstår hvorfor HRS gjør det mot al-Hussaini? Hva er det de vil komme med? Hva er deres rolle i samfunnsdebatten? Ønsker de kritisk søkelys på folk som blir “hyllet” i media - noe al-Hussaini har (med gode grunner) blitt de siste dagene? Ønsker de mer fokus på samfunnsaktører med muslimsk bakgrunns ideologiske/politiske/religiøse standpunkter? I så fall hvorfor spør de ikke al-Hussaini selv hva hennes standpunkter er?

Allerede ved tittelen av dette makkverket av en artikkel forteller HRS hva de ønsker. De hevder de vil ta tak i hjernevaskingen som al-Hussaini nevnte i hennes appell utenfor Stortinget under mandagens demonstrasjon. Men dette gjør de ved å gå for den enkleste, mest usaklige og patetiske måten: ved å framstille en ung norsk muslim som en ekstremist. En ung og engasjert muslim som tok seg bryet med å få oss alle (muslimer og ikke-muslimer) opp fra sofaen for å demonstrere mot en menneskehatende og destruktiv ideologi: islamismen/jihadismen.

Der HRS ikke bare feiler - men dummer seg helt ut - greier Shakeel Rehman seg bedre. I hans kommentar: “Demonstrasjonens bismak”. Kommer den sekulær-sinnede samfunnsdebatten Rehman med berettiga kritikk - for ikke å snakke om at han har også en interessant synsvinkel. (Anbefaler også Marie Simonsens gode og edruelige kommentar som går inn på noe lignende).

Jeg kan innrømme at jeg er til dels enig med han. Jeg følte også at demonstrasjonen (som var fler-religiøs/livssyn - var for.eks en biskop der) var litt for dawah-preget (dawah er islamsk misjonering). Men samtidig er jeg til dels enig med de av appellantene som uttalte seg til Vårt Land. Mange muslimer føler (sterkt) at IS, Profetens Ummah etc - slike menneskehatende grupperinger “kidnapper” deres egen tro. Da er det vel ikke overraskende at man ønsker å ta religionen tilbake - ved for.eks ha sitater fra islamske skrifter som mange av appellantene hadde? Hvorfor skal akkurat det være problematisk? Hvis troende ønsker å bruke egen religion for å ta avstand fra ekstremistiske trosfeller?

Det finnes selvfølgelig grenser - å kalle ekstremistene for frafalte eller komme med bortforklaringer: “som islam er fred” funker ikke og er kontraproduktivt. Det er også å bevisst adoptere ekstremistenes retorikk siden de kaller alle muslimer som er uenig med dem for frafalte.

Islam er mangt.

Islamforskere (og muslimer) som Bassam Tibi og Abdullahi Ahmed An-Na`im er inne på det vesentlige når de klart og tydelig i deres akademiske skrifter viser at islamisme er en totalitær ideologi og at islam er en verdensreligion. Men samtidig er det ikke slik at islamisme kom fra ingensteds. Det er som Mehdi Mozaffari skriver den “orientalske totalitarismen”. En ekstrem tolkning og “fornyelse” av islamske lover, en drøm om et kalifat og alt dette skal oppnås med vold.

Derfor bør en rekke taleføre muslimer i media være mer intellektuelt redelig. De bør tørre (jmfr Azumahs bok - nevnte tidligere på bloggen) å ha historisk-kritisk tilnærming til islamsk historie og mer kritisk til (deler av) islamsk teori og praksis. Dette er konstruktiv kritikk ala det Shakeel Rehman kommer med.

Problemet med HRS er at ved å skrive en slik artikkel så sier de til unge norske muslimer at de ikke skal ta initiativ til en demonstrasjon hvor hele det politiske-Norge, store deler av Livssyns-Norge og vår statsminister var tilstede. HRS forteller unge og engasjerte norske muslimer at de er femtekolonister. De er ekstremister uavhengig om de tar sterk avstand fra terrorister som lemlester, torturerer, voldtar og dreper mennesker. HRS ser rett og slett islamist-spøkelser (over alt) -  til og med på en demonstrasjon mot islamistisk ekstremisme.

Jeg vet ikke om HRS var på demonstrasjonen. Men det jeg hørte den dagen var ikke nødvendigvis noe nytt. Jeg som en muslim vet inderlig godt at mange muslimer tar avstand fra all faenskapet som skjer i islams navn. Det jeg hørte den dagen var norske muslimer som på rad og rekke viste norsk offentlighet at nok er nok. Ingen skal fortelle dem at de ikke kan være både nordmenn og muslimer. Ingen skal fortelle dem at de ikke kan være tilhengere av verdier som demokratiet, den liberale rettsstaten, likestilling og menneskerettigheter og samtidig være muslimer.

HRS bør seriøst revurdere hvilke holdninger (og tilnærming i samfunnsdebatten) de skal ha fra nå av. Jeg forstår godt at en organisasjon som lever av å se islamistiske spøkelser over alt - vil ha vansker med å tilpasse seg i en offentlighet hvor flere og flere norske muslimer (i media og i samfunnet generelt) tar sterkt avstand fra islamistisk ekstremisme og terrorisme. Men det er på tide at de gjør akkurat det: tilpasse seg til det nye debatt-klimaet.

Innlegget er tidligere publisert på min blogg - Ekkokammer.

Gå til innlegget

Feminisme i det flerkulturelle samfunn

Publisert over 3 år siden - 1760 visninger

Feminisme handler ikke om å ta “onde” menn fra majoritetsbefolkningen eller minoritetsbefolkningen. Men å imøtegå en patriarkalisme som gjør oss alle - menn og kvinner - nordmenn og minoriteter til ofre. Fordi patriarkalismen har ingen kjønn.

"That the principle which regulates the existing social relations between the two sexes — the legal subordination of one sex to the other — is wrong itself, and now one of the chief hindrances to human improvement; and that it ought to be replaced by a principle of perfect equality, admitting no power or privilege on the one side, nor disability on the other."

"The Subjection of Women", John Stuart Mill (1869)

"Patriarchy has no gender."

Teaching Critical Thinking: Practical Wisdom, bell hooks (2009)

HAR DAGENS FEMINISTER KAMPSAKER (IGJEN)?

Jeg vil tro mange av oss tenker men sier ikke dette høyt: “Har dagens feminister kampsaker i det hele tatt?” De fleste av oss (inkludert meg) vil svare: ja.

Iblant hører vi - vanligvis fra høyreorienterte menn (også til tider fra privilegerte og høyreorienterte kvinner): "Likestillingen har gått for langt!" eller "Feminisme er utdatert". De som hevder dette bommer noe innmari. De forholder seg heller ikke til virkeligheten. På tross av at undersøkelser viser at få av oss i Norge kaller oss selv "feminist". Det handler ikke om merkelapper - men å føre en konstruktiv likestillingskamp som er fortsatt nødvendig å føre.

Spørsmålet er ikke bare: Hva slags kamper som gjenstår å bli vunnet? Men også: Hvilke kamper er det som (iblant) forsvinner i mengden og til tider blir usynlig i samfunnet? Dette handler også om å se mange av disse kampene fra et minoritetsperspektiv - noe som til tider ikke skjer.

Likestillingen i Norge har kommet langt. Vi nærmer oss et slikt samfunn som den britiske filosofen J.S Mill skrev om for nesten 150 år siden: Et samfunn hvor kjønnene er likestilt på de fleste områder i samfunnet. Både i det offentlige og private liv er kjønnene likestilt (mer eller mindre).

Men fortsatt er likestilling en fjern drøm for noen jenter og kvinner. Til og med i det som skal være et likestilt samfunn. Mills ord har aldri vært mer gjeldende for mange samfunn på vår klode som er patriarkalske og kvinneundertrykkende.

Den strukturelle diskrimineringen - hvor halvparten av en gitt befolkning blir utsatt for systematisk undertrykkelse er ødeleggende og en av de største grunnene til at (for å nevne et eks) muslimske samfunn er langt bak andre samfunn når det kommer til den moderne utviklingen. De er langt bak i mange viktige områder som demokratribygging, menneskerettigheter, øknomisk velstand, vitenskap, teknologisk framskritt.

I dette innlegget vil jeg prøve å se på hvordan likestillingskampen utarter seg i et flerkulturelt, multietnisk og livssynsåpent samfunn.

Mange av de kampene som kvinner (og menn) kjemper i vårt samfunn overlapper og er like. Men det er samtidig noen forskjeller og noen kamper vil for mange nordmenn (majoritetsbefolkningen) være kamper som har allerede blitt tatt og vunnet. Men som følge av innvandringen til Norge de siste 40-årene må man ta disse kampene på nytt.

MINORITETSFEMINISTEN OG MAJORITETSFEMINISTEN

"Unge minoritetskvinner kan oppleve mye krysspress, fra storsamfunnet og fra sin egen familie. Det er mange dilemmaer å ta stilling til, i brytningen mellom en stadig mer udøende kollektivistisk og patriarkalsk tenkemåte, og en mer individuell og likestilt livsstil."

Linda Alzaghari, “Feminisme fra et minoritetsperspektiv”, Underarbeid.no

Et av de viktigste kampsakene i vår tid er minoritetskvinners rettigheter i det flerkulturelle samfunnet.

I mange tilfeller blir en debatt om minoritetskvinners rettigheter ødelagt med at enkelte framstiller minoritetskvinner ene og alene som “stakkarslige” individer som er offer for en eller flere typer av undertrykkelse (kulturell, religiøs betinget etc). Noe som er en uheldig tilnærming.

Du har også motsatsen: de som bagatelliserer de utfordringene minoritetskvinner møter på (som for.eks patriarkalske kjønnskulturer tuftet på religion og kultur) i deres hverdag. Da kan man fort møte på ord som “fremmedfiendtlig” eller en ekstrem kulturrelativisme (jmfr Finkielkraut sitat nedenfor).

Den første gruppen er vanligvis høyrevridde politikere og samfunnsdebattanter. Den andre gruppen er vanligvis venstrevridde politikere og samfunnsdebattanter. Begge tar feil. Denne tilnærmingen er også ikke konstruktiv.

Dette er ikke ment for å generalisere store grupper av mennesker. Fordi i gruppen “venstrevridde politikere og samfunnsdebattanter” og “høyrevridde politikere og samfunnsdebattanter” finner man folk med mange forskjellige meninger (eller ingen meninger) om temaet. Dette er bare et forsøk på beskrive debattens tilstand.

En del (inkludert meg) vil hevde at norske feminister glemte rett og slett (i alle fall i en lengre periode) deres medsøstre med en annen hudfarge, etnisitet og livssyn. De er forlatt på “togstasjonen” mens likestillingskampen pågår

Den manglende solidariteten med minoritetskvinner har til dels avtatt de siste årene. Men det er fortsatt lite fokus og solidaritet i dag - vil jeg hevde. Så kan man fint være uenig med meg på det.

Jeg er ikke tilhenger av kvotering. Men vi kan jo se på hvem som leder den norske kvinnebevegelsen og hvilke bakgrunn de har - idag? Hvem har verv i Norsk Kvinnesaksforening, Kvinnefronten, Kvinnegruppen Ottar, de politiske partienes kvinnenettverk osv? Det vil vel ikke være feil å trekke følgende konklusjon: mange av dem er nordmenn - nærmere bestemt venstrevridde kvinner (majoritetsfeminister)?

Et eksempel jeg kan bruke er feminististiske bloggkollektiver. Jeg har sans for både Maddam og Underarbeid.  Begge nettsider er en kilde til kunnskap og innsikt om den norske likestillingskampen. Til og med for en muslimsk høyremann som meg.

Men noe av det jeg har lagt merke til er hvor fraværende (ikke først og fremst menn - det er mindre relevant) minoritetskvinner er i disse bloggkollektivene. Noe som jeg igjen tror gjenspeiles i de sakene som blir tatt opp - altså innleggene som blir publisert på disse nettstedene?

Det skal nevnes at Maddam har egen kategori på siden som de kaller: Minoriteter. Men den framstår særdeles mangelfull.

Det har selvfølgelig vært noe innlegg: for.eks dette innlegget fra en muslimsk kvinne på Underarbeid. Men dette er unntaket som bekrefter regelen. Det samme kan (til dels) sies om det feministiske tidsskriftet - Fett.

Feminisme fra et minoritetsperspektiv er nesten fraværende i den norske kvinnebevegelsen - både online og offline. Hva kan man gjøre med dette? Hvorfor nevner jeg dette her? Noen vil hevde dette er trivielt - andre vil hevde jeg bommer på min kritikk. Jeg er uenig i begge deler.

Jeg vil igjen påpeke at dette ikke handler om kvotering. Men å være bevisst over at det er akkurat her den manglende solidariteten jeg nevnte er synlig. Dette er uavhengig om det er solidaritet med den internasjonale/globale likestillingskampen eller først og fremst med minoritetskvinner i det norske samfunnet. Denne mangelen blir mer innlysende når man ikke engang har gitt dem plattform på de stedene man ville trodd det ville vært naturlig for dem å få plattform. Noe som igjen gjør det vanskeligere for majoritetsfeminister å forstå den likestillingsskampen minoritetskvinner fører eller står ovenfor.

Det handler heller ikke om å framstille majoritetsfeminister og minoritetsfeminister som to homogene størrelser. Men en bevisstgjøring.

Man skal ikke se bort ifra de individuelle forskjellene i begge grupper. Disse forskjellene - kommer først og fremst i de kampene som blir kjempet. Jeg skal nevne dem i neste avsnitt - mange av dem er kjent fra før av.

FEMINISME FRA ET MINORITETSPERSPEKTIV

I 90-tallet - lenge før debattene om det flerkulturelle samfunn og likestilling var vanlig her i Norge skrev den amerikanske akademikeren og liberal-feministen Susan Okin essayet: “Is Multiculturalism Bad For Women?”. Essayet som jeg husker fra studietiden er et godt sted å starte for norske feminister hvis de ønsker (nye?) kampsaker.

Okins essay tar opp og legger på rad og rekke noen av de viktigste feministiske kampsaker ikke bare utenfor den vestlige kultursfæren - men også i miljøer i vesten. Hun forkaster grupperettigheter på bekostning av individets (i mange tilfeller kvinnen og barnets) rettigheter. Hun tar opp kjønnslemlestelse, kvinneundertrykkelse, tvangsekteskap, patriarkalske religionstolkninger og annen ukultur som systematisk undergraver kvinner og jenters frihet i det flerkulturelle samfunnet.

Den røde tråden i Okins essay er et liberalt dilemma som majoritetsfeminister kommer borti iblant.

Tenketanken Minotenks Linda Alzaghari beskriver dette dilemmaet godt når hun skriver (link nevnt ovenfor):

"Det er fra politisk hold et dilemma i vårt liberale samfunn hvorvidt man kan tvinge liberale verdier på mindre liberale grupper. Dilemmaet bunner ut i det kompliserte forholdet mellom to sett av menneskerettigheter som i noen tilfeller befinner seg i et motsetningsforhold: retten til å tilhøre en kultur og en religion, og retten til personlig frihet og rettsbeskyttelse uavhengig av kjønn, rase, religion og sosial status."

For den liberal-sinnede feministen Okin er løsningen innlysende. I valget mellom grupperettigheter og individets rettigheter. I slike tilfeller bør man være kompromissløs og støtte individet - i dette tilfelle: jenta eller kvinnen.

"Establishing group rights to enable some minority cultures to preserve themselves may not be in the best interests of the girls and women of the culture, even if it benefits the men."

Mange av sakene i likestillingskampen forener majoritetsfeministen og minoritetsfeministen. Da snakker vi om kampsaker som for.eks kvotering, seksuell vold, vold i nære relasjoner, reproduktive rettigheter m.m.

Men det er noen saker som manifesteres annerledes og angår alle oss : ukulturen som rammer først og fremst minoritetskvinner. Da snakker jeg om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, manglende bevegelsesfrihet, diskriminering, rasisme og kvinneundertrykkelse (legitimert ut ifra religion eller kultur).

Under en stortingsdebatt om reservasjonsretten var den eneste stortingsrepresentant som så dette fra et minoritetsperspektiv - Venstres Abid Raja. På slutten av debatten gikk Raja inn på hvorfor reservasjonsretten vil ikke bare ramme jenter og kvinner som individer - men også spesifikk kvinnegruppe i samfunnet: minoritetskvinner.

"Hvilket press vil disse legene oppleve fra et muslimsk miljø om å reservere seg, og hvilken ære vil man sitte igjen med i sitt miljø hvis man lar være å reservere seg, når religionen, islam, er så klar på at man er imot abort i utgangspunktet? Hvilke muligheter gir vi da innvandrerkvinner – når de allerede er undertrykket? Skal Stortinget være med på å uthule innvandrerkvinnenes rett til å bestemme over egen kropp? Vil vi virkelig det? Det vil jeg ikke at dette Stortinget skal være med på!"

Han ga også et velfortjent spark til Frp som sammen med Høyre og KrF er for reservasjonsretten.

"Fremskrittspartiet snakker ofte om innvandrerkvinner. Ofte når de snakker om innvandrerkvinnene og deres likestillingskamp, er jeg stille og kritiserer ikke Fremskrittspartiet tilbake, for jeg er langt på vei enig. Hvor er det blitt av Fremskrittspartiet nå?"

Man kan også tilføye: Hvor har det blitt av feminister som har minoritetsperspektivet i debatten? Hvorfor er dette perspektivet fraværende i utallige debattinnlegg og kronikker?

Så kan det være at Raja står bare for et bestemt minoritetsperspektiv og at andre med minoritetsbakgrunn er uenig med han. Det handler ikke om enighet. Det som er poenget er at slike perspektiver kommer sjeldent fram.

Man skal selvfølgelig ikke beskylde de andre stortingsrepresentantene for å være likegyldig til minoritetskvinners rettigheter. Det kan jo kanskje være at dette falt dem ikke inn i det hele tatt? Det vil si: siden de ser feminisme og likestilling først og fremst fra et majoritetsperspektiv? I så fall er det interessant og viktig at Raja løfter opp det perspektivet.

Reservasjonsretten i seg selv er et godt eksempel på at det finnes fortsatt krefter i samfunnet som ønsker å ta omkamp på kamper som allerede er vunnet. Det er et eksempel på at man ønsker å innskrenke kvinnen - nærmere bestemt pasientens rettigheter på bekostning av den såkalte samvittighetsfriheten til et fåtalls leger.

Vi har de siste årene vært mye flinkere med å snakke om og innføre tiltak mot vold i nære relasjoner. Da har utgangspunktet først og fremst vært vold rettet mot kvinner (og barn). I mange tilfeller (og det foreligger empirisk data) er ofrene for volden kvinner og barn. Og de som utøver volden er menn.

I ny og ne vil man se en eller annen kronikk som ser vold i nære relasjoner fra et minoritetsperspektiv. Dette gjelder særlig vold i barneoppdragelsen og vold mot kvinner.

Det er for.eks veldig få som stiller seg følgende spørsmål: Hvorfor er minoritetskvinner overrepresentert i krisesentrene i vårt samfunn?

Til og med i den nyeste rapporten om seksuell vold i Norge som er rystende og sjokkerende lesning er minoritetsperspektivet nesten fraværende.

"Blant annet har undersøkelsen ikke tilrettelagt for å øke representasjonen av minoritetsgrupper. Vi har blant annet ikke tilrettelagt for at undersøkelsen kan besvares på annet enn norsk språk. (side 131)"

Hvorfor har man ikke det? Bør ikke slike forskningsrapporter omfatte minoritetsgrupper også?

Når man har det i bakhodet: Det er da ikke overraskende og det er urimelig å skylde på majoritetsfeminister for deres manglende solidaritet eller fokus på denne problematikken - når storsamfunnet og til og med myndigheter ikke setter dette på dagsorden - dvs i en større grad enn det man gjør idag.

Hva med kjønnslemlestelse av jenter? Dette har vært på dagsorden i en lang tid. Men så langt har det ikke vært mer enn en sak som har blitt tatt opp i domstolene. Er det fordi kjønnslemlestelse er utryddet i samfunnet? Jeg tror de fleste av oss vet at svaret på det spørsmålet er (uheldigvis): nei.

I Storbritannia har den muslimske skoleeleven Fahma Mohamed gått i bresjen for en kampanje mot kjønnslemestelse. Der har det ikke vært en eneste sak til og med (!). Dette er på tross av at kjønnslemlestelse ble kriminalisert 25 år siden.

Fahma Mohamed har i et opprop til den britiske kunnskapsministeren Michael Gove fått med seg over 230 000 personer. Forslaget hennes er at skolene skal også komme på banen i kampen mot kjønnslemlestelse av jenter. Dette gjøres ved at skolen skal opplyse elevene om denne problematikken og fortelle dem deres rettigheter. Ved å få med på skolen i det holdningsskapende opplysningsarbeidet mot denne vederstyggeligheten av praksis vil mange elever kanskje møte sommeren mye bedre rustet?

Dette er også (igjen) en av flere kamper som er “særegne” for minoritetsjenter/minoritetskvinner.

Hvorfor nevner jeg dette? Jo, fordi mens kvinnekamp (satt på spissen) for noen majoritetsfeminister handler om 50 % kvinner i AS-selskaper - handler kvinnekampen for unge jenter som Fahma å kjempe mot kjønnslemlestelse. Det handler om grunnleggende rettigheter som kroppslig integritet. Det handler om bevegelsesfrihet og personlig autonomi.

AVSLUTNINGSVIS

Jeg har på en overfladisk måte gått inn på noen få kampsaker i det flerkulturelle samfunnet. Hvis jeg skal oppsummere mitt innlegg er det viktigste eller den røde tråden at feminisme i det flerkulturelle samfunnet må ha et minoritetsperspektiv. Det er viktig at vi i debatter om likestilling og feminisme forstår at likestillingskampen kjempes på forskjellige nivåer. For en del jenter og kvinners skyld må vi ta noen kamper på nytt.

Vi må aldri ofre kvinners rettigheter på religionens (eller visse tolkningstradisjoner av religioner) og/eller kulturens alter. Individets rettigheter må aldri gå i bekostning av grupperettigheter. Vi må også forstå at i mange tilfeller har patriarkalismen ingen kjønn - som bell hooks skrev så treffende.

Feminisme handler ikke om å ta “onde” menn fra majoritetsbefolkningen eller minoritetsbefolkningen, for den saks skyld. Men å imøtegå en patriarkalisme som gjør oss alle - menn og kvinner - nordmenn og minoriteter til ofre. En patriarkalisme som hemmer samfunnsutviklingen. Vi må tørre i en større grad enn idag å se likestillingskampen i Norge fra et minoritetsperspektiv.

Avslutningsvis: Disse ordene fra den franske filosofen Alain Finkielkraut som jeg har sitert tidligere - er kanskje noe vi alle kan reflektere over den kommende kvinnedagen.

"Finnes det en kultur hvor forbryterne blir påført korporlig straff, hvor kvinner blir utstøtt og utro kvinner straffet med døden, hvor en manns vitneutsagn er jevnbyrdig med to kvinners, hvor en datter bare har halvparten av sin brors arverett, hvor kvinner blir omskåret og hvor blandede ekteskap er forbudt, mens polygami er tillatt? Da påbyr nestekjærligheten oss uttrykkelig å respektere disse skikkene. Trellen skal kunne nyte godt av knutten - å frata ham denne retten vil være å lemleste selve hans vesen, å angripe hans menneskeverd, kort sagt vise seg som rasist."

Gå til innlegget

Det evigvarende rasismehysteriet

Publisert over 3 år siden - 2862 visninger

Uttrykket "å kjempe mot vindmøller" kommer fra Cervantes Don Quijote - som de fleste har fått med seg. Vår tids antirasister trenger en Sancho Panza som kan vise dem hva som er en virkelighet og hva som er en illusjon.

Under en av deres turer møter romanens hovedperson lavadelsmannen Don Quijote og hans væpner Sancho Panza på onde kjemper. Det er i alle fall det Don Quijote tror.

For ser du der, Sancho Panza, min venn, hvor det dukker opp tretti om ikke flere, gresselige kjemper som jeg vil gå til nærkamp med og slå i hjel alle sammen, og med byttet fra dem vil vi legge grunnen til vår rikdom, for det er en rettferdig og Gud velbehagelig krig å rense jordens overflate for denne onde sæd.

Sancho Panza som også på langt vei er den mer fornuftige av de to ser ikke det samme som Don Quijote. Det eneste han ser er vindmøller. Noe han også påpeker ovenfor Don Quijote som allerede har gått til angrep:

Således talte han og sporet så Rocinante uten å bry seg om at hans væpner Sancho ropte til ham og understreket at det han skulle til å angripe, utvilsomt var vindmøller og ikke kjemper. Men han var så oppsatt på at det var kjemper at han ikke hørte ordene fra væpneren Sancho, og så heller ikke hva det var, selv om han var nær nok, men utropte med høy røst: -Flykt ei, feige og usle skapninger, for det er bare en enkelt ridder som angriper Eder.

Don Quijote-skikkelsen minner om såkalte antirasister i Norge som også er veldig opptatt av å "rense det onde" fra samfunnet. Intensjonen er god: å bekjempe det onde i form av rasisme. Hvem er det i virkeligheten som er mot å bekjempe rasisme? Nesten ingen. Men denne bekjempelsen ender opp i en del tilfeller som en gedigen farse. Man er mer oppsatt på å kjempe det "rasistiske" enn å se om det man kjemper mot er i virkeligheten "rasistisk".

Noen av vår tids norske antirasister er virkelighetens svar på Don Quijote. Disse Don Quijotske-skikkelsene som ikke bare saboterer bevisst viktige samfunnsdebatter. Men som også samtidig ikke evner å forstå at det de kjemper mot er vindmøller. Det nyeste eksempelet på dette - er reaksjonene som Hans Rotmos nyeste låt "Svart telt" har fått. Gammelkommunisten Rotmo hevder selv at sangen er samfunnskritisk - mens hans kritikere kaller det for rasisme.Jeg har ikke vane med å analysere sangtekster. Jeg er for at musikk skal først og fremst nytes - det er underholdning - ikke (over)analyseres.

La oss se på de fire linjene som har til og med fått en anerkjent aviskommentator til å ta dypdykk i de mørkeste kapitlene i europeisk historie - for å komme med infantile sammenligninger og på den måten hitle debatten.

I sangen "Svarte telt" synger Rotmo: "Asylsøkeran kryr som lopp og lus /og bur i forsamlingshus / Der det va dans musikk og ville fan /er det bønnestund fem gong fer dag'n."

Norsk asylpolitikk som (på sett og vis) Rotmos sang handler om er fra før av et sensitivt tema i det offentlige ordskifte. Noe som gjør det enklere med å komme med rasismeanklager. Det som ser ut til å ha falt Rotmos kritikere tungt for brystet er den ene linjen hvor asylsøkere (ifølge kritikere) blir sammenlignet med "lopp og lus".

Det er ikke første gangen Rotmo bruker (det han kaller for en metafor) "lopp og lus" i en sangtekst. Forrige gang (sang fra 70-tallet) var det snakk om fabrikker som "formeres vær enn lopp og lus" - noe som fører til at arbeidsfolk har ikke lengre noe sted å bo. Det er selvfølgelig en vesensforskjell mellom bygninger og mennesker. Men det er fortsatt en harmløs metafor brukt av en artist (kunstner). 

En gjenganger blant Rotmos-kritikere er å påpeke at Rotmo selv befinner seg (eller bor?) i Spania. Jeg personlig forstår ikke hvilken relevansen det har. Er det slik å forstå at man er nektet å bruke ens kunstneriske frihet og/eller uttale seg om landets asyl og innvandringspolitikk hvis man har postadresse i Spania? Kan noen da forklare hvorfor Strasbourg-beboeren Thorbjørn Jagland uttaler seg hele tiden? Er problemet at Rotmo er kritisk til norsk asyl- og innvandringspolitikk på en annen måte enn Jagland? Altså det at Rotmo ønsker enda strengere asylpolitikk?

"Dette er en fordummende tekst som ikke bidrar til en fornuftig debatt om asylpolitikk i Norge.", sier Jan Ole Martinsen som er rådgiver i NOAS. 

De fleste er enig om at musikk - på lik linje med all annen kunst er en personlig smakssak. Det er også fritt fram å reagere kritisk til sangtekster. Det er ikke det som er problemet. Det jeg finner interessant er at Martinsen understreker at Rotmos sang "er fordummende tekst" som "ikke bidrar til en fornuftig debatt".

Ikke bare har Martinsen sagt sin egen mening om sangen - men han framstår samtidig også som en selverklært portvokter som indirekte ønsker å bestemme hvilke ytringer som offentligheten (eller alle oss andre) bør akseptere (jfr "ikke bidrar") eller som er berikende for allmuen. Er det slik å forstå at det er bare opplyste (diskutabelt hva man mener med det) tekster som bidrar med noe?

På lik linje med alle andre temaer i det offentlige ordskifte bør også asyldebatten være faktabasert. Det er en selvfølge (eller bør være det). Men forventer Martinsen og andre Rotmo-kritikere det samme av alle andre artister? Eller gjelder dette bare sangene til Rotmo?

Det er også en kjensgjerning at noen av de samme som nærmest roper etter (mer) faktabaserte og fornuftige bidrag er de første til å se bort ifra de fornuftige bidragene og heller fokuserer på å hitle, tåkelegge debatten etc.

Til og med Venstres partileder og stortingsrepresentant Trine Skei Grande har meldt seg på. Nå er det slik at Skei Grande har blitt en "musikkanmelder" fordi hun er en trønder på lik linje med Rotmo og vil på den måten fortelle Rotmo at han har gått for langt. Ifølge Skei Grande driver Rotmo med "hets og sjikane av mennesker". Skei Grande mener at den nye Rotmo hetser svake samfunnsgrupper - mens den gamle Rotmo var talsmann for svake samfunnsgrupper.

Jeg personlig finner det rart at de Don Quijoteske antirasistene reagerer på Rotmos sang - men ikke når to fargede rappere synger om å skyte hvite ungdomspolitikere?

Jeg setter ting på spissen. Jeg er fan av Karpe Diems musikk - jeg er også (noe gruppen selv påpekte da debatten pågikk) sikker på at de ikke mener bokstavelig talt det de rapper om, fordi musikk er også kunst. Dette er hva kunst handler om. Kunst er ment for å sette ting på spissen - for å opprøre - for å sjokkere - for å provosere. På samme måte som Karpe Diem ikke ønsker å skyte høyrevridde ungdomspolitikere  - mener ikke Hans Rotmo at asylsøkere er "lopp og lus".

VG-kommentator Anders Giæver har kommet fram til at det er aldri ute av mote å drive på med hitling. I hans kommentar om låta "Svarte telt", hevder Giæver at Rotmo følger mer eller mindre Himmlers fotspor når han bruker skadedyr-metaforen

Når Hans Rotmo sammenligner asylsøkere med lopper og lus skriver han seg inn i den dystreste tradisjonen i Europas åndshistorie.

Giæver er relativt slu. Han påpeker i selve teksten at han ikke tror Rotmo forbereder til folkemord - men hitlingen har allerede skjedd. Det eneste man som leser sitter igjen med etter å ha lest Giævers kommentar er følgende: Det eneste logiske steget å ta for Rotmo etter å ha skrevet "Svart telt" er a) importere flere hundretusen macheter fra Kina eller b) bygge konsentrasjonsleir for "loppene og lusene". Sirkelen er fullstendig - rett og slett.

Fornuftige kritikere forstår at Rotmo følger bare sine egne fotspor (fra 70-tallet) og ikke "den dystreste tradisjonen i Europas åndshistorie" , som Giæver hevder.

I all hitlingen, gaulingen og hysteriet er det forfriskende å lese journalist og filmkritiker Arild Abrahamsen innlegg: "Helhjerta forsvar for Hans Rotmo". Abrahamsen har forstått det en god del av Rotmos-kritikere ikke evner å forstå eller ønsker ikke å forstå. Abrahamsen skriver for eksempel hvorfor en del av våre nye "musikkanmeldere" opererer med dobbeltstandard:

Strømpestrikker-sentimentalisme har kobla seg til et slags merkelig kulturvern for alle andre enn oss sjøl, sånn at religionskritikk og politisk uenighet er blitt umuliggjort dersom det kan tenkes at en muslim befinner seg ett eller annet sted i skuddfeltet.

Jeg ville også tatt med innvandrer - siden ikke alle innvandrere eller asylsøkere er muslimer. 

Abrahamsen bytter ut ordet asylsøkere (i verset) med andre grupper i samfunnet som for.eks fotballsupportere: "Supportera kryr som lopp og lus / Og bur i forsamlingshus / Der det var dansmusikk og ville fan / Er det nå fotball-spy fem gonger fer da’n".

Det er greit å merke seg at ikke alle grupper i samfunnet er like privilegerte. Men det gjør ikke Abrahamsens innlegg mindre relevant eller mindre treffende.

Abrahamsen avslutter med å spørre: Hvor mange ville reagerte?

Det faktumet at Rotmo er en hvit mann som synger om norsk asylpolitikk og innvandringspolitikk på en måte ikke alle liker er hovedproblemet til hans kritikere. Det er først og fremst Rotmo og hans hudfarge og posisjon i samfunnet som fremprovoserer den usaklige og lite gjennomtenkte kritikken.

Hvis Rotmo var en farget mann som Timbuktu eller gutta i Karpe Diem ville den evigvarende iveren etter å finne "en riksrasist" - vært fraværende hos de Don Quijoteske antirasistene blant oss. Denne dobbeltstandarden er meget avslørende.

Det er en ting ikke å like en sang - det er noe annet å fremprovosere rasismehysteri i media og på den måten tro at man er en genuin antirasist. Fordi det er man ikke. Genuine antirasister trenger ikke vindmøller å kjempe mot. De trenger ikke å skrive innlegg som mer eller mindre viser at man er stuck i 90-tallets rasismedebatter. De trenger heller ikke å komme med malplasserte historiske sammenligninger. Fordi de har skjønt at rasisme er et reelt problem som må bekjempes.

De Don Quijoteske antirasistene trenger en Sancho Panza som kan fortelle dem når de kjemper mot vindmøller og ikke onde kjemper. De kan starte med å lytte til de flere tusen Sancho Panza-ene som ikke finner Rotmos sang "rasistisk" i en spørreundersøkelse hos Adresseavisen.

Eller kanskje alle de menneskene er også rasister? De er jo ikke "musikkanmeldere" som kan finne "rasismen" i en bestemt sang.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
18 minutter siden / 1275 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vi trenger KrFs Line Hjemdal som landbruksminister..
36 minutter siden / 208 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 1 time siden / 1275 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Her er ikke jøde eller greker
rundt 2 timer siden / 1678 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1275 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Mot til å håpe
rundt 2 timer siden / 573 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Sekularistenes tapte århundre
rundt 2 timer siden / 171 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1275 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1275 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 3 timer siden / 1275 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Dette er for dårlig, journalister!
rundt 3 timer siden / 143 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 3 timer siden / 2778 visninger
Les flere