Per Anders Hoel

Over 300.000 daglige seere stakk. TV-kanalenes nedlegging av debattprogrammer parkerte både stridssaker – og politikere.

Et halvår etter at NRK og TV 2 flyttet bort debattprogrammer som RedaksjonEN og Tabloid fra kjernetiden, ser man noen tydelige endringer i norsk politikk: 

Makten snakker mer alene. Protestrøstene er færre. Og demokratiet får mindre innsyn fra godstolen og påfølgende reaksjoner fra folkedypet. 

Denne uken starter TV-høsten for fullt i Norges to store fjernsynskanaler. Og NRK fjernesynet – som i går rundet 50 år – fortsetter med å kutte ned debatt.

Vinteren og våren etter at NRK fjernet RedaksjonEN fra hovedkanalen og opprettet Aktuelt på smalere NRK2, sa rundt 340.000 daglige debattseere på hverdager farvel. Det viser tall Vårt Land har innhentet hos NRK.

• Bare gjennomsnittlig 83.000 nordmenn fulgte i vår nykomlingen Aktuelt på hverdager på nabokanalen NRK2.

• Hele 421.000 – ti prosent av alle nordmenn – fulgte derimot RedaksjonEN da det den gang ble sendt en time etter Dagsrevyen.

NRK kutter mer. Også TV 2 ryddet bort debatt. Tabloids dueller ble tatt av hovedkanalen og plassert hos Nyhetskanalen. Og seere ble borte. I sin tid fulgte hele 184.000 i gjennomsnitt Tabloid på hverdager. Nedlagte Holmgang med Oddvar Stenstrøm samlet før øvrig 362.000 seere onsdagskvelder i sin siste sesong.

I høst kutter NRK enda mer. Arvtakeren til Viggo Johansens RedaksjonEN – Aktuelt – skal ned fra fire til tre dager i uka.

Mange seere finner seg vel til rette med at krangling erstattes av hygge. For eksempel serveres programmet «Munter Mat» førstkommende onsdag på det sendetidspunktet Viggo Johansen tidligere brukte til å grille en svett toppolitiker. Smaker, moro og kjøkkenhygge har tatt over for grilling med ord.

Rundsnu i mediebildet: Nedtoningen av politikerdueller om dagens smell i nyhetsbildet er redaktørgrep for å gjøre seere tilfreds. Og litt klisjeaktig: Tilpasse seg en ny medietid, der unge og stadig flere eldre bruker internett som infokilde.

Men for politikken er hverdagen merkbart endret. Rådgivere og toppolitikere sukker over at saker forsvinner, demokratiet presses og at dagsordenen man krangler om blir tynnere.

• Økt tabloidmakt: Løssalgsavisene – spesielt VG – er blitt tyngre opinionspåvirker. Avisene er i større grad trykkskapere alene. Temperaturøkningen og nye vendinger store saker fikk i TV-studio på kveldstid, er borte.

• Enetalens vekst: Et av NRKs svar på kutt av RedaksjonEN var utvidet Dagsrevy med egen dyp temabolk mot slutten. Der hersker ikke duellene, men dybdeintervjuet. Politiske kritikere sliter med å henge seg på – og korrigere.

• Spillet vinner:  Hvem vinner og taper? Hvem er svekket? Må han gå? Rådgivere og erfarne parlamentarikere opplever at nyhetsinnslag fra den politiske arenaen om «det store spillet» vinner enda mer terreng over tradisjonelle oppgjør om saksfelt.

• Makten snor seg: Når TV-seerne er færre, og Aktuelt sendes på smalere kanal, kommer statsråden sjeldnere selv. Garvede rådgivere hos opposisjonen mener at regjeringen slipper unna med å sende statssekretæren i stedet når saken er ekkel. Angrepsvillige opposisjonstopper møter ikke så ofte som før den ansvarlige statsråden – og mister sjanse til å avsløre «politisk juks» foran seerne.

• Temakrymping: RedaksjonEN og Tabloid hadde ofte samme kveldsmeny: De samme toppene og samme krangletema. Men kravet til å fylle sendeplan og skape variert meny gjorde likevel at små saker ble løftet og gjort større. Nå er terskelen for at nye tema blir store, atskillig høyere.

• Færre ansikter: Også terskelen for andre politikere enn toppene til å markere seg øker. TV-holmgangene er færre – og partiene begrenser bredden av «vakthavende debattpolitikere».

Som i valgkamper møter velgerne da færre ansikter – toppfolkene som fra før behersker den trenede, gjerne kjedsommelige, politikertale. Og for partiene er det tyngre å trene frem og presentere nye debattanter.

• Makten vinner: Små opposisjonspartier med saksgalleri på utsiden av hovedstrømmen, har fått en tyngre vei inn i studio. Men det gjelder også rødgrønne juniorer som Sp og SV. «Det er nesten bare kritikk av egen regjering som selger», ble det sukket her om dagen.

• Og makten taper: Når den blir presset, kunne også regjeringen selv ha nytte av de daglig debattpaneler i beste sendetid: En statsråd i motvind kunne arrestere opposisjon, terpe på egen motinformasjon direkte til noen hundre tusen seere. I en sak a la monstermaster kunne regjeringen slik hatt en alternativ scene for argumenter til velgerne.

Folkedypets kår. Politisk debatt lever både spisst og levende – på Facebook og i såkalte sosiale medier. Men der kommer ikke smellene, som fort forplanter seg på førstesider og skaper tydelig og kjapt politisk trøkk. Forrige valgkamp var ingen triumf for nettmediene over TV-en.

– Det begynner å bli et demokratisk problem, sa Siv Jensen til Dagsavisen i vår om innsnevringen i debattarenaene på TV.

Frp-politikere har toppet deltakerlister i debattprogrammene. Heller ikke i høst blir det så mange kvelder som før med utrykning til Marienlyst. Fra studio har Frp dessuten vært mestere til å snakke hverdagsproblemer og fronte folkelig protest mot makt. Stemmen nedenfra har litt trøbbel med å høres nå. 

Straff av Israel splitter rødgrønne mer. Norge lot Israel slippe til i OECD – mens SV krever mer muskelbruk.

ANALYSE

I det stille, like før 17. mai, kom nyheten om at Israel – på noen vilkår – får slippe inn i OECD, vestlige lands fremste økonomiske fellesskap. SVs parlamentariske leder, Bård Vegar Solhjell, rykker nå ut mot egen regjering i bloggen sin. 

Norge burde stemt nei, mener han. Et nei ville stoppet israelsk medlemskap, påpeker SV-nestlederen. Opptak av nye OECD-medlemmer krever nemlig enstemmighet.

Ikke helt Støre-linja. Sjekker man denne typen utbrudd mot de rødgrønnes offisielle regjeringssignaler til Stortinget, ser man at SV og spesielt «Støre-Ap» nå opptrer med helt ulike ansikter om tukt av Israel. For SV har foretatt en språklig opptrapping mot Israel denne våren.

Fra SV er det partiets ypperste parlamentariske topp, Bård Vegar Solhjell som fører an. For ikke lenge siden kom han hjem fra studietur til Israel og palestinske områder. Raskt dukket det opp nye krav om mer norsk muskelbruk mot israelsk okkupasjon. 

I Aftenposten ba Solhjell om tollstraff av Israel. Norge må føre en «makt bak krava»-linje. I VG nå på søndag hadde Solhjell fått kronikkplass og der het det dessuten at «Norges rolle er ikke meglerens».

Demokratisk folkeappelsin. SV vil aktivt dressere og presse Israel til et forhandlingsbord. Og da handler det om mer enn velkjent boikott av Jaffa-appelsiner eller en myk oppfordring om heller å kjøpe «den demokratiske folkeappelsinen» fra et mer rettferdig sted.

Slik dukker stikkordet «smarte sanksjoner» opp. Solhjell og SV er lite konkrete hva som bør sanksjoneres, men mener Israel bør straffes aktivt med høyere tollesatser på varer fra okkuperte områder.

To ansikter. Dermed oppstår altså gapet til regjeringens andre Israel-ansikt. Det finner man blant annet i et ferskt spørsmålssvar fra utenriksminister Jonas Gahr Støre til Dagfinn Høybråten: 

«Regjeringen har ingen planer om å endre regelverket for handel med Israel», fastslår Støre tydelig. Han poengterer også at «økonomiske sanksjoner ikke vil bidra positivt» til å få parter til forhandlingsbordet.

Også i et annet brev fra Støre til Stortinget viser regjeringen pragmatisk åpenhet i forholdet mellom Norge og Israel. Frps Jørn Rytman spurte skriftlig om hva som er resultatene av signaler om økt økonomisk samkvem mellom landene.

Norsk statistikk-krav. Støre berettet om seminaret for økt nærings- og forskningssamarbeid mellom Norge og Israel senhøsten 2008. Han opplyser også at norske og israelske myndigheter har besluttet å forhandle om en «bilateral og næringsmessig forsknings- og utviklingsavtale». Den kan styrke samarbeid som alt pågår gjennom EU og åpne for mer.

Mellom Norge og Israel hersker det altså heller samkvem enn straff. I saken om OECD-medlemskap sørget Norge for at det skal drives frem statistikk om hva som er økonomisk aktivitet i selve Israel og hva som er det fra okkupert land. Men ellers ønskes Israel altså velkommen i OECD. Det var fjorårets SV-landsmøte sterkt imot.

Kjernetropper marsjerer. Arbeidet for mer boikott av Israel kan ellers virke litt puslete om dagen. Nettstedet boikottisrael.no er ikke oppdatert på et år. Kampen mot Jaffa-appelsiner og annet frukt og grønt er stilnet. Partiet Rødt sitt lag på Blindern formelig sukket i et innlegg i Universitas i forrige uke om at frukthyllene formelig «bognar av freistande appelsinar» fra Jaffa.

Men engasjementet for palestinernes sak er der til fulle. Knapt noe annet tema samlet så mange under parolene under 1.mai-toget i hovedstaden. Dette er viktige kjernetropper for SV.

Nå reagerer både Fellesutvalget for Palestina, spredte røster fra AUF og altså SV mot at Norge ikke blokkerte Israels adgang til OECD. Derfor kan det også være litt brannmannsjobbing Solhjell driver med når han bruker tung tale mot Israel.

Fremskrittspartiet spraker ikke lenger av synlighet i norsk politikk. Etter valget er Siv Jensens lag mer på lavgir enn å opptre som provokatør.

Før ukens spontanspørretime med statsministeren hadde partileder Siv Jensen knapt vist seg skikkelig i den manesjen siden nyttår. Også fra resten av Frp er det fredelig: De vekker ikke interesse som bøller i politikken lenger. Frp stuper på synlighetsskalaen i norsk offentlighet.

Årsakene er flere: Partiet har fått mykere talsfolk i Stortinget og de driver bevisst tilnærming til andre partier. Resultatet er mindre støy som kan bli overskrifter i pressen.

Det er spesielt, for det er tydelighet Frp har bygget seg opp på: De bråker der andre tier. Det har vært stadige påminnelser: Dem – mot de andre.

• Lederlyd: Det har vært ekstremt stille rundt Siv Jensen siden nyttår. Mens Høyre-leder Erna Solberg – sist sett på TV med hoppetau foran Stortinget mandag – har Jensen valgt et tilbaketrukket liv.

Søk i basene til nyhetsovervåker Retriever sier sitt: Fra nyttår og frem til mandag denne uken er Siv Jensen omtalt bare 676 ganger, mot 1607 på samme tid i fjor. Også andre opposisjonsledere synker noe i omtale, men samme Solberg daler bare 200 treff ned.

Siv Jensen bruker ikke heller den anledningen spontanspørretimene er til å rette kvasse spørsmål til statsråder. 20. januar var hun frampå om tvangsekteskap, siden er én replikk alt.

• Bølle-parkering: Det var et bevisst valg av Frp å lufte ut i laget av talsfolk på Tinget. Man ønsket mer seriøsitet og mindre populistisk driv i den nye gruppen, og glanseksempelet var å sette den hardtslående kulturrefseren Ulf Erik Knudsen i Kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Kraftkaren Per Sandberg er fremskutt leder av Justiskomiteen, men heller ikke han opptrer tungt om dagen. Omtalesøk viser at han hittil i år slås ned i støvlene. Og det selv av «lille» Venstres leder, Trine Skei Grande, også før hun fikk alle landsmøteoppslagene.

• Sirkus-mangel: At det ikke er valg i år, demper selvsagt utspillsiver og intensitet. Dessuten har regjeringen levert fra seg få saker til Stortinget. 

Men Frp – i likhet med alle partier – merker nå mangelen på sirkusmanesjer: TV 2 har ikke lenger noen Steenstrøm-debatt og Tabloid er henvist til Nyhetskanalen. 

Statskanalen NRK har forvist sitt politiske show til «Aktuelt» på NRK 2, der debatten får konkurranse av kos og forbrukerstoff i NRK 1s «primetime» etter Dagsrevyen. Det er lite å gjøre for Frps «vakthavende populister».

• Sakstaper: I nær sagt alle store saker der regjeringen er møtt med protest etter valget, har Frp ikke vært hovedmotpol. I sykelønnsdebatten var Frp for at folk skulle få bestemme hvor syke de var, før Siv Jensen «tok en Gro» og åpnet for refs fra «nabokjerringa».

Dessuten er ikke jernbanekriser noe for bilpartiet Frp. Og Sigbjørn Johnsens spareprat har vunnet mer gjenklang i opinionen enn vinterens Jensen-utspill om å tappe mer velstand fra Oljefondet. Dessuten ble det – for første gang – ikke gallup-byks da Jensen igjen knallet til mot islamisering i februar.

• Kompiskjøring I Stortinget har nærmest hele Frp gått på anti-bøllekurs. I sak etter sak «skriver de seg sammen» med KrF og Høyre: Den store samhandlingsreformen, miljøpolitikk, boligsparing og eksempelvis i representantforslag om abortforebyggende tiltak.

Da er vi ved et kjernepunkt om Frps profilering: På lang sikt kan stillhet og samarbeidsvilje være mer maktbyggende enn egne protestøvelser. Blir summen av fellesmarkeringene stor nok, kan både KrF og lyseblå bunadspolitikere i Høyre få store problemer med å nekte Frp regjeringssamarbeid.

Når Frp oppsøker teamarbeid, er faren større for at medspilleren heller stikker av med suksessen. Akkurat nå belønner velgerne Høyre mer enn Frp.

• Alle må på grasrotkurs: Når også alle i Frp blir mer proffe, må man jobbe mer med røttene. Helgens landsmøte samles under parolen «Folkebevegelsen for å fornye Norge». Selveste Carl I. Hagen er leiet inn for å holde hele tre seminarforedrag om «grasrota som politisk kraftfôr». 

Partiet for grasrota skal altså øves i grasrota og Hagen får følge av ingen hvem som helst:

• Wara-mannen taler: Lørdag gjør Tor Mikkel Wara comeback fra en Frp-talerstol. Informasjonsrådgiveren og Jensen-bakmannen holder sitt første foredrag for Frp-landsmøte siden «Dolkesjø-tiden». 

Tittelen kan virke tankevekkende nettopp for Frp: «Hvem bryr seg egentlig om politikk»? 

Problemet er om Frps kjernetropper ikke lenger gjør det. Om Frp vokser enda mer fra sine egne velgere, kan det hende at grasrota de skal lære om ikke lenger kjenner dem igjen.

Stormen rundt KrF har konsekvenser fra et ekte værfenomen: Det må repareres og noe må bygges på nytt.

Tidvis har vindkastene mot KrF hatt karakter av kampanjen i intensitet. Budskap gjentas – men også masse nytt påfyll kommer fra overraskende og ulike vinkler.

Ja, summen av alt som er spilt ut, kommentert og hvirvlet opp påvirker nå partiet å la en kampanje. Uten noen stor regissør der bak, men der summen av alle bitene mer eller mindre tilsiktet får en ikke helt ulik funksjon. Konsekvenser:

••«Målet» – partiet KrF – må fremover forholde seg til strategiarbeidet på en annen måte enn den ledelsen lanserte. Brennbare politiske saker er dunket inn som tema der en utålmodig grasrot diskuterer.

••Noen i ledelsen sitter faktisk tryggere enn før.

••Alle snakker KrF – partiet er på omtaletoppen. Men mange av oppslagene var så negativt vinklet at de også kan bli til omdømmeknekk.

Lanseringen: Selv hovedrolleinnehaver Inger Lise Hansen var uforberedt på smellet fra Aftenpostens spissing av synspunktene hennes. Men hun sto ved dem, og har i alle dagene etterpå bidratt til suksessnøkkelen i teorier om kommunikasjon: Gjentakelsen.

Hansen overlot ikke til grasrota alene å ta den videre debatten. Hun fortsatte å være aktør og stilte opp foran kamera, i tosidere, på lufta, alene eller sammen med andre og drevet forsterkning gjennom innlegg i Norges største avis. I dag er hun forhåndsvarslet, stort oppslag i Dagbladets magasin.

Påfyllet: En braklansering av omstridt vare får etterpå påfyll fra synsere – politiske kommentarer. Slik forsterkes KrF-dramaet i eter og spalter. Som oppslag er det salgbart – for eller mot. Lagoppstillinger og styrkefordeling blir tema og vips: Knut Arild Hareide, eks-leder Valgerd Svarstad Haugland og til slutt eks-statsminister Kjell Magne Bondevik er i manesjen.

I mengden av mye faller interessante forhold ut: De tre støttet Hansen, men «var ikke enige i alt». Man er fortsatt uvitende om hva de synes er lurt.

Mellom linjene i intervjuet Bondevik ga, sa han at han hadde hatt samtaler med alle involverte i KrF-toppen. Nyheten om at Bondevik slik avslører seg som fortsatt bakmann i KrF, blir bare en ingrediens i hoveddramaet.

Konsolideringen: Denne uken startet med «tid for mildhet». KrF-leder Dagfinn Høybråten og nestleder Inger Lise Hansen satt sammen i NRKs radio- og TV-studio. Budskapet var aksepten av meningsforskjeller og legitimering av mangfoldet – og Hansens debattinnspill - i partidebatten.

Merkevarestatus: At KrF rommer konservative grupper er også denne gangen er kringkastet som raritet på TV. Igjen får KrF en jobb med å vise fram hele det moderne mangfoldet. Det er en omdømmejobb.

Stormen kan ha gitt KrF negative merker, fordi media «dunker» må en måte politikere nærmest er sjanseløse til å forsvare seg mot. Kommentarartikler gjør oftere toppolitikerens personlige karakter til tema - og det knapt mulig å servere «motinnlegg». Statsministeren merket det i høst. Nå var det Høybråtens tur.

Igjen har kommentatorer påført ham noe kjølig og forsterket et inntrykk av noe politisk konservativt, som både han og partiet lenge har arbeidet for å snu.

Paradoksalt nok var Høybråten en av dem som ved helt andre anledninger har advart mot massiv omtale av personlig karakter. Han rykket ut både under Valla-saken og Ramin-Osmundsen-kjøret.

Resultater: «I tvil om gjenvalg av partileder», heter det Aftenpostens store undersøkelse blant KrF-tillitsfolk denne uken. Men målingen viser faktisk også en seier for Høybråten: Hele to tredeler mener han har håndtert Hansen-utspillet «på en god måte». Han kan være tryggere på toppen.

Det er trolig Inger Lise Hansen også. Etter all støtten fra KrF-kjentfolk og massiv positiv presseomtale, blir det en belastning om mektige tillitsfolk vest og sørpå vil fjerne henne ved landsmøtet i 2011.

Frp lokker på frustrerte velgere i et splittet KrF. Men på flere punkter gjør «Hansen-politikk» de to partiene litt likere.

Frp har lenge jobbet for mer fangst av KrF-velgere. Fra Rogaland Frps årsmøte fikk partileder Siv Jensen kringkastet en ny invitasjon til frustrerte via NRK Lørdagsrevyen i beste sendetid. Hun sa:

 «Vi har ingen debatt om vårt syn på Israel... vi har ingen debatt om vårt syn på ekteskapsloven... velgerne kan være sikre på at Frps politikk ligger fast... og vi gjøre det i all overskuelig fremtid…»

Frps politikk på disse to områdene er mer muntlig enn KrFs. Partiprogrammet – gjerne omtalt som kontrakten med velgerne – er mindre håndfast om Israel og ekteskapslov hos Frp enn hos KrF. Detaljene i det Siv Jensen sier at «ligger fast» er dermed mer opp til Frps egne partitopper å definere.

Inger Lise Hansen satt selv i KrFs forrige programkomité og var dermed tungt delaktig i å snekre det programmet hun vil ha ny debatt om ni måneder etter vedtak. Hansen har ønsket endring av partiets bekjennelsesparagraf, EU-holdning, alkoholpolitikk og holdning til vigselsparagrafer og Israel.

Program mot program.

Særlig utspillene om ekteskapslovgivning og Israel-ambassaden har satt sinnene i kok i distrikter der Frp gjerne er på velgerfiske. Men måles Hansen-standpunkt opp mot dagens Frp- program, økes slett ikke gapet mellom partiene. Det ser faktisk litt likere ut:

••Israel: I et nettmøte i Stavanger Aftenblad skrev Siv Jensen nylig at det er «naturlig å flytte ambassaden til Jerusalem» og at Frp «vil arbeide for at flere land inntar samme holdning».

Men Frps program inneholder ingen løfter om å flytte den norske ambassaden fra Tel Aviv. Det gjorde ikke det forrige heller. Partiet nøyer seg med formuleringer om Israels rett til å beskytte seg.

Inntil i fjor formulerte heller ikke KrF noe om ambassaden, som konservative gjør til testsak for israelvennlighet. Men KrFs programkomité – med Knut Arild Hareide som leder – fikk et slikt punkt på plass, og landsmøtet vedtok det. 

••Ekteskap: I gjeldende program vil KrF arbeide for å «endre» ekteskapsloven, men også «vurdere en ordning der all ekteskapsinngåelse skjer borgerlig». Hansen går lenger enn programmet og er altså åpen for at folk kan forplikte seg, uavhengig av legning.

Frp er muntlig mot felles ekteskapslov, men sier i programmet ikke mer enn at den må «evalueres». Men også Frp vil ha utredet borgerlig vigsel. Det gikk partiet inn for – sammen med KrF – i innstillingen til felles ekteskapslov.

Testen på ulikhet vil da være om også Frp i fremtiden vil åpne et borgerlig ekteskapsreglement for to av samme kjønn. 

••Kristenkrav: Frp har ingen bekjennelsesplikt, men reservasjonsordninger. I prinsipprogrammet heter det at Frps folkevalgte «stilles fritt i spørsmål av religiøs og livssynsmessig karakter som ikke entydig dekkes av prinsipp- eller handlingsprogram». Frp-representanter har dermed fullt rom for å for å bryte med partiet av overbevisningsgrunner – både når ting føles for kristeligdominert eller motsatt.

••EU: Hansen ønsker et KrF som sier ja til EU – et brudd med dagens klare nei. Frp «respekterer» dagens nei, men i spørsmålet om medlemskap «stilles våre folkevalgte fritt».

••Vinmonopol: Også Hansens åpning for vinmonopol i hver kommune vekker reaksjoner. Her er Frp overtydelige: I arbeidsprogrammet vil partiet avvikle polet, tillate sprit og vin i vanlige butikker og det i «hele åpningstiden».

Shopping-konkurranse.

Nettopp Frps alkoholpolitikk er forsøkt brukt av KrF for å demme opp mot Frps merkevarebygging i KrFs mer konservative velgerland. KrFs tillitsfolk ble skolert med argumentet før valget, men maktet ikke plassere det på dagsorden.

På Sør- og Vestlandet var Israel og omkamp mot ekteskapsloven dominerende i velgerkonkurransen. Mange lokale KrF-tillitsfolk sa i bakgrunnssamtaler med Vårt Land etter valget at også kjernegrupper i «bedehusland» var blitt så moderne: 

De brydde seg ikke lenger med hele partiprogrammer, de «shoppet» heller de to-tre sakene som virkelig gjaldt. Og Frp ble omtalt som en bedre advokat.

Kamp om fasthet.

Siden 2003 har Frp forsynt seg godt av KrFs mer konservative grunnfjell, men ennå er det bare spredt med tidligere KrF-politikere på fremskutte poster i Frps lokalapparat. Utspillene kommer – som nå om dagen – fra topper som Jensen og Sylvi Listhaug. Eks-KrF-tillitsfolk er det forresten ikke påfallende mange av på Frps landsmøtefest.

Først var det Carl I. Hagen som bygget opp Frps Israelsprofil og flørtet med kristenfolket. I det moderne Frp hersker kampanjen som form: 

Tre dager før valget rykket Frp for første gang i historien inn en helsides annonse der partiet fortalte «Hvorfor du som kristen skal stemme Frp». Så ble det ettervalg-stille.

Hansen-utspillet nå er anledningen for en ny fisketur. Da det ikke programdetaljer Frp konkurrerer om, men det er anklager om manglende «fasthet» som skal snappe velgere.

SV får nå hånd om hele læringsløpet til barnet ditt. Det kan bli krangel av slikt.

I det nye regjeringsteamet har SV fått departementer der de kan markere seg bedre etter et forferdelig valg. Da velger SV-leder Kristin Halvorsen avdelingen for «unga våre». Hun er blitt kunnskapsminister.

Partisersjant og nestleder Audun Lysbakken er med på laget. Han blir like godt barne- og likestillingsminister. Og vips: SV styrer hele oppvekstsektoren i det rødgrønne Norge.

Verdi-kamp. Blir det for stille om SV i regjering, har de ikke gjort jobben sin. Med andre ord: Som parti vil SV prege politikken, utover den nye Soria Moria regjeringsplattformen.

Både barnepolitikk og skolepolitikk er områder der ikke alt dreier seg om penger. Verdiprofilering og ikke-materielle grep er vel så viktige i hverdagspolitikken. Forresten blir det kamp om departementskronene i årene som kommer.

Bordbønn. Formålsparagrafer. Kristendomsfag. Det var noen av sakene som i forrige runde skapte mest lyd fra det departementet Halvorsen overtar. I kristelig sektor er manøvrene til forgjengerne Øystein Djupedal og Bård Vegar Solhjell definitivt ikke glemt.

Hva har opposisjonen i Frp, Høyre, KrF og Venstre i vente? Den nye regjeringsplattformen varsler en time gratis SFO og noen forbedringer av skoledagen. Utover dette er det lite forpliktende av reformkarakter. Kranglepunktene ser i utgangspunktet ikke ut til å være mange.

Men de kommer kanskje etter hvert? På bakrommet finnes nemlig SVs eget partiprogram. Det slår blant annet fast at SV skal fortsette «arbeidet mot at skolen fremmer et bestemt livssyn». Og hvilken iver vil Halvorsen legge for dagen i å kontrollere den private skolesektoren?

Lesbisk befruktning. Svarene kommer etter hvert. Det gjør de også fra Audun Lysbakken. Han skal vokte ekteskapsloven.

Hvordan vil han forresten avveie SV-programposten i homopolitikken: Den om at «unntaksbestemmelser i lovverket må fjernes, som reservasjonsretten for assistert befruktning av lesbiske og begrensninger i muligheten for kirkelig vigsel»?

Både Lysbakken og Halvorsen er proffe politikere som finner strategiske middelveier, omveier og nødutganger. Men opposisjonen kan også finne litt av hvert å utfordre det nye oppvekstregimet med.

Høyre-lederen er blitt «Teflon-Erna». Ikke noe politisk ekkelt setter seg fast.

Nok en strålende dag for Høyres leder: Fremgang i skolevalg, TV-reportasjer om millionærer som dropper Frp. Ja, til og med den pakistanske dekkongen Tommy Sharif som skipper Frp og melder seg inn i Høyre.

Og til slutt nok en god TV-opptreden av Erna Solberg. Som vorspiel til NRKs utspørring dukket selveste Frp-veteran Carl I. Hagen opp: Han var analytisk og diplomatisk og dempet inntrykket av Siv Jensens fnys og kjølige møte med Erna Solberg foran kamera kvelden før. 

Hagens versjon er til overmål at «det er Høybråten og Sponheim som har skapt alt bråket». En liten taktisk omfavnelse av Høyre, altså.

Borgerlig splittelse om regjering var naturlig åpningstema for NRK-utspørrerne Takvam/Sollund. Meny: Kjølig tone mellom Siv og Erna. Frps innflytelse over blå pollitikk. Hvordan skal velgerne få vite hva slags regjering stemmen går til når Høyre kan lage to, helt ulike alternativer? 

Alle spørsmålsvinklene har Høyre-lederen fått før. Ernas teknikk har hele tiden vært å si minst mulig for å samle mest mulig. Det ville vært en gedigen overraskelse TV-seerne ble servert noe annet bare få dager før valget.

Den mest interessante meldingen fra Erna var følgende: «Alle har en agenda i denne saken». Slik erkjenner hun kort og godt at egeninteressen er en tung og problematisk aktør når partiene spiller regjeringsspillet.

Høyre har vært flinke til å selge politikken i denne valgkampen. Nøkkelen til partilederens nye goodwill er klare svar på tydelige spørsmål. Kjernekraft, eliteskoler, nivået på sosialstøtte, EU-søknad og barnehagepriser kunne vært trøblete saker, men takles lett.

Men Høyre har sluppet å få en rekke av de mer kinkige sakene sine dasket ned på grillen etter fire uker med valgkamp. Det finnes mange av dem i programmet, kombinert med  tydelige spor fra Bondevik 2-tiden.

For hva blir det til dersom Høyre skal lede en regjering? Hva slags velferdsstat vil partiet skape? Hvordan vil kollektivbrukere merke partiet? Hvor mange bistandsmilliarder blir det? 

Og hva kan Kommune-Norge komme til å oppleve? Forrige gang var kalkulatoren et tungt innslag i hverdagspolitikken og partiet gikk til valg med parolen «Mer igjen for pengene!» Det var ikke bare innvandringspolitikken som ga Høyre-lederen tilnavnet «Jern-Erna».

Men akkurat nå er hun blitt «Teflon-Erna». Det vanskelige biter ikke på Høyre - for nå er fremdriften tungt preget av godvilje. 

Dessuten er partiet i ferd med å vinne ett av de viktige slagene i valgkampen, nemlig kampen om tryggheten.

De rødgrønne seiret i forrige oppgjør - høsten 2005. Da var høyresidens skattelette den store trusselen mot service og omsorg i hverdagen.

Nå klarer ikke Jens og co å gjøre spøkelse av Høyre. Partileder Erna forsvarer kutt i toppskatten med at den i dag rammer «selv lærere på videregående som jo ikke har høy inntekt».

Det er jeg enig i, kom det plutselig fra NRKs rutinerte grillmester. Litt talende for Høyre-innspurten, det også?

Lars Sponheim har bidratt til å drukne partiet sitt i regjeringsprat. Endelig ble det tid til politikken også.

Venstres ferd i denne valgkampen har vært ganske farlig. Partiet har knapt fått vist frem hva de vil holde på med i neste stortingsperiode. Det er blitt flomlys på partiet ut fra posisjon.

Naturlig nok ble det regjeringsdebatt da Sponheim gjestet NRKs utspørrere. Og all diskusjonen skyldes jo det faktum at Venstre kan bli vippepartiet mellom et Jens-alternativ eller en Bondevik-2-variant der de selv er med. Samt Sponheims egen serie av høyeksponerte garantier mot Frp.

Programlederduo Takvam/Sollund fikk ikke lurt frem nye svakheter i Sponheims pakke av argumenter mot Frp-samarbeid. Forresten snakket han om akkurat det samme i samme program, Velg09!, kvelden før. Begge ganger med grundighet og sterke forsøk på å virke oppriktig.

Diskusjonen Sponheim-Frp kunne nå nærmet seg status «uttømt». Hvis det ikke var for at gallupene varsler ny aktualitet: En Bondevik 3-løsning fremstår nå som mer realistisk enn før. Spillet om Frp vil derfor vare helt inn i de siste partilederdebattene.

Da Sponheim ble ledet over i avdelingen for politiske standpunkter, kom det klassiske Venstre-hyllester til bedrifter og miljø. Det er den kombinasjonen partilederen selv mener er Venstres nisje i norsk politikk.

Og sauebonden fra Ulvik holder seg unna ull i politikken: Han er tydelig på at Venstre ikke vil godta ulovligheter selv om partiet frir til alle ungdommene som laster ned kultur fra nettet uten å betale.

Han snakker også klart om hvorfor han vil ha skattelettelser. De skal gjelde bedriftene, fordi folk flest har det bra nok. Det er en annerledes og tydelig posisjon enn lyden fra Frp og Høyre. Nei til vin i butikk - og klart nei til omkamp om den nye ekteskapsloven kom det også fra Venstre-lederen i NRK-studio.

Venstre har investert mye i å gjenerobre posisjonen som lærerparti. Høyre har til en viss grad rappet frieriet til lærerstanden, men det er påfallende hvor lite av Venstres skolesnakk som når igjennom om dagen.

Det samme gjelder til en viss grad miljøkampen. Det ble lite oljeargumenter, klima og naturvern fra Sponheim hos utspørrerne. Han hadde anledning til å hilse til grunnfjellet - en viktig øvelse i en valgspurt. Men den sjansen brukte han bare halvgodt.

Det er verdt å merke seg hvordan Sponheim selv fargelegger partiet i asyldebatten. Han vil tydeligvis vri partiet bort fra antakelser om at Venstre er for fri asylstrøm og  arbeidsinnvandring.

Sponheim var overraskende kontant mot jukseasylanter – samtidig som han vil være raus mot dem som søker asyl fra urett og ufred. Olaf Thommessen er historie som rikspolitiker for Venstre. Men lyden av ham var i alle fall annerledes enn dagens Sponheim.

Når KrF-leder Dagfinn Høybråten skal grilles, starter det med homosak. Uansett hvilken kanal det er.

TV2s og NRKs utspørringer er ulike i temperatur og bredde. Men også hos Pål T. Jørgensen i TV2 ble ekteskapsloven et tema som strakte seg godt inn i sendingen. 

Ekteskap og Israel utgjorde faktisk over tredjedelen av utspørringen. Men hverken denne kvelden eller hos NRK før helgen, ble KrF-lederen vippet ut av tematikken.

Høybråtens velgerlandskap fikk høre at KrF vil reversere loven - bare de som allerede har inngått homo-ekteskap skal få beholde det om KrF kunne bestemme. Og paragrafer om assistert befruktning og adopsjonsregler skal snus - alt sammen kjent gods fra partiet.

Er ikke dette gradering av mennskeverdet, noe KrF jo er mot? Og driver ikke KrF på med tema som ikke treffer tiden vi lever i?

Det lurte Jørgensen på. Og som KrF-topper har opplevd en del ganger før ble  homofili-holdning klistret til gamledagers skepsis mot fargefjernsyn og kulturuttrykk.

Denslags motstand fant man forresten i andre partier også. Fargefjernsyn skapte ikke jubel i deler av Venstre eller blant radikale sosialister heller for 40 år siden. Slikt humrer vi av 2009 – og det skader knapt noe parti å bli minnet om akkurat det.

I rundene om Israel svarte Høybråten bekreftende på om han trodde jødene er Guds utvalgte folk, men presierte at selve staten Israel er opprettet på folkerettslig grunnlag. 

Utspørrer Jørgensen pirket borti KrF-lederens holdning til bosetninger, bruk av retorikk om Judea og Samaria, og hvorfor han ikke var tilstede hos israelvenner foran Stortinget. Det var nemlig Siv Jensen under Gaza-krigen i vinter. Men Høybråten fastslo likefullt at det ikke er noen særlig forskjell å Frp og KrF i Israelpolitikken.

Flere spisse sprøsmål i kø: KrFs vedvarende lave oppslutning - og Høybråtens ansvar for den. Og KrF-lederen sier han skal «snakke med» Frp om ikke-sosialistisk regjeringsløsning - hvordan vil han egentlig gjøre det?

Høybråten unngikk å bli satt så hardt til veggs som Sp-leder Liv Signe Navarsete og SV-leder Kristin Halvorsen nylig. Men som dem hadde han trøbbel med å få lurt inn egne politske paroler i spørsmålsregnet til TV2.

Tidligere på kvelden var «JenseJensen» på plass sammen med Sp-leder Liv Signe Navarsete og Høyres Jan Tore Sanner på NRKs duell fra Hvittingfoss. Der er bedriften Kongsberg Automotive svært presset. 

I kampen mot ledigheten driver disse debattene frem skillelinjer om pengebruk og skatter. Slikt havner knapt på bordet til Høybråten. KrFs kalkulator-team er nok litt glade for det. I år har nemlig KrF et av de dyreste hverdagsprogrammene. 

Men all duren om kjernesaker i utspørringene bidrar til at nye mer moderne profilsaker og KrFs løsninger på valgkampens uttalte store tema havner i skyggen. 

KrF har ikke brukt rent lite innsats for å kvesse miljøprofilen. Men den havner sjelden særlig tydelig i TV-ruta, slik som ekteskapsloven altså gjør.

Frps 100-dagersprogram kan slå fælt tilbake. Det viser et svært ensomt parti og demonstrerer avgrunn til alle andre.

Også til Høyre, som er åpen for samarbeid. I eventuelle regjeringsforhandlinger hadde Høyre møtt en økonomisk villbasse de ikke kunne gjort politiske forretninger med.

Programmet som Frps topptrio la fram lørdag, avslørte at partiet lenge har markedsført en vare velgerne ikke får. I ukevis har politisk engasjerte og interesserte hatt inntrykk av at det ville komme en oversikt over saker Frp faktisk kunne gjennomføre og ikke minst: En rekke nye forslag til ny politikk.

Det skulle ha et format av regjeringsprogram for å forandre Norge. Og så tidlig som i fjor høst kom signaler om at partiet ville ta i bruk snedig politisk teknikk: Frp skulle gjennomføre ganske mye som Stortinget ikke trengte stemme over dersom de fikk ta over. Det er nemlig mye annen makt også – både over store linjer og små forskrifter – fra et regjeringsapparat.

Politisk resirkulering.

Men i det 100-dagersprogrammet du nå finner i valgboder og på nettet er ikke noe annet enn 101 punkter Frp har klippet og limt fra eget program. Samt fra såkalte representantforslag i Stortinget.

Det er snakk om politisk resirkulering og som regjeringsprogram er dette nærmest verdiløst. Det er nemlig ikke flertall for denne politikken i Norge.

De to siste stortingsårene har Frp fremmet rundt 100 representantforslag – og bedt Stortinget at stilling til saker om vin, veier, eldre, kjernekraft og mye mer. Med ytterst få unntak, er alt avvist.

Og helgens gallup i Dagbladet viser at det kun er 22 prosents oppslutning for Frp nå – og indirekte for den menyen Siv Jensen presenterte lørdag.

Tøffe standpunkter om slutt på bompenger, og nye helsemodeller krever budsjettstøtte i Stortinget. Dessuten må en ny mørkeblå asylpolitikk ha flertall for tydelige lovendringer blant de folkevalgte først. Det får Frp ikke.

Og mens regjeringsdebatten spisser seg til, blir for eksempelvis KrF-topper og velgere minnet om at Frp vil ha vinsalg i matbutikken, også på søndager. KrF-toppene får definitiv ikke økt appetitt på samarbeid av slikt. 

Slik demonstrerer ganske effektivt den avgrunnen det er mellom Frp og eventuelle støttepartier. Er det noe flørt i Frps nye dokument, så treffer den best eget grunnfjell.

Promotion-show.

Derfor er presentasjonen av 100-dagersprogrammet først og fremst en oppvisning i noe Frp er knallgode på: Skape seg egne, store alternative scener for kringkasting av politikk. De erobrer dagsorden midt på sommeren, lager superregisserte landsmøter og fikk nylig massevis av gode oppslag rundt sommerstevnet sitt i Bø.

I helgen er nyhetssendinger toppet av Frp og lørdags- og søndagsavisene hadde to-sidere om Frp-programmet. Men denne gangen kan effekten kanskje bli det motsatte av moblisering. 

To uker før du skal stemme, starter nemlig Frp sluttspurten med flomlys på hvor ensomme de er. Og at den politkken de lover, er sørgelig langt fra gjennomføring. 

Med lommene fulle av asfaltmilliarder skulle Liv Signe Navarsete dra velgere. Men Sps egen vei er full av hull.

Det humper faktisk skikkelig for Sp i valgkampen. Gallupsnittene for de siste ukene viser under seks prosent. Skulle dette bli valgresultat, må noen av representantene pakke sakene.

Blant de utsatte er profilerte Per Olaf Lundteigen. Han er en av Stortingets få og viktige alternativpolitikere. Selv om det er dannet en egen tverrpolitisk aksjon for å redde mandatet hans, var han ute på en lokal måling i torsdag.

Kvelden før ble Liv Signe Navarsete offer for et hardkjør under TV2s utspørring. Partiets kamp for å flytte ut statlige arbeidsplasser til distriktene ble grundig plukket fra hverandre.

Partiet har nøkkelstatsråder for goder og velstand i distriktene, men heller ikke her er det særlig takk å få: Samferdselsminister Navarsete har slitt med å presse milliardpakken hennes til veier solid inn TV-valgkampen. Heller ikke kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa får noe gratis løft i Kommune-Norge etter alle de rødgrønne milliardene. Det er alltid mest debatt om alt som mangler.

Sp opplever nå noe av det samme som KrF gjorde da de satt i regjering sist: Når du styrer sammen med andre, er det vanskelig å drive helt fri valgkamp. Utspill som er gode for partiet selv, må dempes. Ellers kan det bli overskrifter om «strid i regjeringen».

Da begynner det å bli en stund siden partiet kunne være seg selv, fullt og helt. For i 2005 kunne Sp heller ikke være så sprelske at det rødgrønne alternativet virket urealistisk.

Sp startet likevel valgkampen med flere utspill der de drev overbudspolitikk overfor egen regjering. Sp-nestleder Trygve Slagsvold Vedum hadde mer til omsorg enn Jens og egne Sp-statsråder.

Og fredag var partileder Navarsete selv på farten med utspill som provoserer partner SV: Sp vil heller bruke penger på flere lærere enn å utvikle den røde heldagsskolen.

Når vanlige pengepakker ikke selger, kan et frieri til rørelser i folkedypet muligens styrke tilliten. Man kan fort bli stemplet som populist av slikt, men det kan også vanke nikk og takk fra frustrerte velgere.

Ola Borten Moe bedrev i går denne øvelsen i Adresseavisen: «Norske verdier er truet», lød det på førstesiden. Sp-representanten – ofte omtalt som kronprins i partiet – slo fast at «vår religionsfrihet og ytringsfrihet» er utsatt «hver eneste dag». Han tar et kraftig oppgjør med norsk – og dermed egen regjerings – integreringspolitikk.

Dermed er «det norske» på plass i innspurten – og Sp setter et spesielt merke etter seg i valgkampen.

Snart bare to uker valgkamp igjen – og aldri har det vært så ensformig i TV-ruta som i år.

Hvor er det blitt av alle nestlederne? Mye twitter, noen korte gjesteopptredener på skjermen. Bildet hittil er dette: I de viktige møtene på TV2 og i NRK er det bare toppen som teller.

Det gjelder også alle de politiske serveringsstedene for utspill, nemlig pressekonferansene. Statsminister Jens Stoltenberg topper deltakelsestoppen. Ut av TV-ruta klokken 2240 kvelden før, på plass på lanseringskonferanse klokken 0900 i går med pappa Thorvald. Tema: Ny bok om dem begge.

Ap-leder Jens er der nær kveld etter kveld. Det er bare litt vi har sett til folkelige «Helse-Hanssen», Anniken Huitfeldt eller grovarbeider Trond Giske. Og hvor i all verden er Martin Kolberg, mannen som nå skal innta Stortinget fra Buskerud og har mest rutine i Ap med å «banke» Frp? Nestleder Helga fra Tana er for øvrig hemmet av byggerot, og sist hun var gjentatte ganger på TV var det snakk om oljesøl.

Uansett kan virke som det største partiet har det minste utvalget. 

Også i SV er det partileder Kristin Halvorsen helt dominerende. Nestleder Bård Vegar Solhjell er debattglad, men inviteres mindre hyppig. Til gjengjeld er han voldsomt til stede gjennom en datakabel nær deg.

Slik kunne vi fortsatt om KrF-leder Dagfinn Høybråten, som selv la fram fattigdomsplan i går. Det var ni timer før han var på NRK-grillen hos Takvam/Sollund. 

Og vi har ikke glemt at Frp frontes massivt av Siv Jensen – og hva med Erna Solberg?

Hun er overalt – og bruker derfor helikopter for å hilse Norge mellom TV-opptredene. Hvor er forresten blitt av skatte- og kalkulatordebattanten Jan Tore Sanner?

Topptunge stunder gjør politikken lik. Og opplevelsene for publikum likere. 

For noen seere kan det hende at to uker valgkamp er nok. Beslutningen om å bli sofavelger blir endelig tatt.

Når sjefen tar alt, øker også sjansene for store fall. Dersom bare én person er profilen, kan det nemlig bli lett å gå på jakt.

Alle valg har nemlig sine tapere. Skulle det gå riktig galt for en av de store profilene, er det få andre å skylde på. Fadesens ansikt får gjennomgå – det har hendt før at en leder kjapt takket for seg.

Men det er hell i uhellet for et slikt parti: Siden toppen tok på seg alt, er det flere uskandaliserte like bak. Og man finner fort en annen som kan arve det å være tung på toppen.

Han havner ikke mye i kamp, Dagfinn Høybråten. Og kan vennligheten vinne velgere?

I NRKs utspørring var KrF-lederen ikke lett å vippe av pinnen. Ekteskapslov, Frp, kvinners plass i hjemmet - ja provokasjonssakene kom egentlig å rekke og rad. Men Høybråten svarer rolig og med en vennlig mine i slike debatter.

I hele denne valgkampen har Høybråten ikke vært i de store og intense duellene. Ulempen med det er at han ikke får spisset politikken til KrF for åpen scene: Vi - mot dem. Slike runder har en tendens til å mobilisere velgere, som også KrF trenger sårt.

Årets NRK-utspørringer har heller ikke vært av det slaget der programlederne havner i rollen som fiendtlige duellanter med partilederen. Dermed mister Høybråten den sjansen, men det virker ikke som om han ønsker slike kranglescener heller.

For i denne valgkampen satser han på å vinne på vennlighet og politiske resonnementer. Det er mange velgere som setter pris på at noen bryter med dunk-dunk-formen. Men i det ømtålige regjeringsspørsmålet er han også pent nødt til det. 

Han må nemlig være balansemester i sitt eget velgerland. Der ønsker noen mer vennlighet overfor Frp, mens andre ikke kan utstå partiet. 

Likevel kom det nytt: Han kan ikke - som Sponheim - undertegne helt utelukkende garantier mot Frp-løsninger. Høybråten holder kortene tettere. Men han sa tydeligere enn før at dagens regjering med Jens ikke kan erstattes av en ny - ren Ap-variant - med samme Jens. 

Spekulasjonen om at dette vil skje, er ganske utbredt blant kommentatorer om dagen. Og det er en snakkesak blant KrF-ere også. Men Høybråten sier nå som Frp: «Morna Jens». Dermed er han langt fra sentrumskollega Sponheims «heller Jens enn Jensen».

Hvordan KrFs alternativ - mindretall av Høyre/Venstre/KrF – skal komme til makten? Svaret ligger ute i tåkeland og kommer neppe før valget.

At Høybråten måtte igjennom en svært grundig runde om den nye ekteskapsloven sier litt om årets valgmeny: Man måtte helt ut til midten av valgkampen – og det måtte en KrF-leder til for at temaet endelig skulle havne i beste sendetid.

Og det ville faktisk vært underlig om en KrF-leder skulle bli fintet ut om nettopp denne saken som media og motstandere har hatt så tungt press på i så lang tid. Det samme gjaldt rundene om kontantstøtte, Israel og kvinnearbeid i hjemmet.

Sp-leder Liv Signe Navarsete ble senere på kvelden grillet hos TV2s Pål T. Jørgensen. Hun slet betraktelig mer med kjernesakene enn KrF-toppen. Om utflytting av statsjobber fra Oslo havnet hun i vedvarende uføre.

På kjernesaker som dette er det ikke bra å bli avkledt. Temaet burde ikke være noen overraskende grillrett fra TV2.

På ett felt var hennes partilederkollega Høybråten på viddene. Det gjaldt Melodi Grand Prix.

På spørsmål fra en seer om hvordan han vil skaffe penger til den store finalen i Norge neste år, svarte Høybråten: «Alle vi fra Nesodden heier jo på Alexander Rybakk».

Men Rybakk vant i år, han.

Endelig på den politiske hovedscenen: Debattene om «Multikultur-Norge» og balladen om kristenfolket, verdiene og de rødgrønne.

Det var på tide. Fra kjellerstuen hørtes skattekrangel-lyden av TV2s direktesendte folkemøte med partilederne. Men det var fra stuefjernsynet den første motgiften til årets Jens&Jensen-valgkamp ble presentert.

Den kom fra NRK, som for første gang sendte en politisk TV-duell fra en moské. Dessuten viet kanalen den ferske grupperingen Kristenfolket, samt duellen KrF-Frp om kristenvelgere stor oppmerksomhet. Det ble en typisk historie om kløfter.

Dyrket Aps avstand.

Frontkollisjon blir resultatet når Norge IDAGs Bjarte Ystebø fra grupperingen Kristenfolket duellerer med «ytterligheten» Trond Giske. Og kirkeministerens sjeldne møte med en svært kritisk motpart utenfor det sentralkirkelige apprat, blir igjen en påminnelse om den dype avstanden det er blitt mellom Arbeiderpartiet og deler av Kristen-Norge.

Den vedlikeholdt Giske i går. Han valgte raskt valgkampteknikken: Bruke anledningen til å minne om seire (ekteskapslov) som kan då dukken dersom ikke Ap får støtte nok. Den argumentasjonen har vi hørt ofte – fra den materielle scenen. 

Og han gikk fort i nærkamp med om Frp virkelig kan bidra til å løfte kristne verdier: Er det nestekjærlighet å sette eldre foran skattelette? Hvorfor velger dere bare to saker - Israel og ekteskapslov?

Svarthvitt oppgjør.

Slike dueller kan fort bli det programskaperne kaller «godt TV». Da måtte valginnslaget hatt sjansen til å leve noen titalls minutter lenger. Og panelet burde vært forlenget med noen stemmer til.

Frp-topper - som Sylvi Listhaug - uttrykker seg mykt om dagen. Det gjorde hun også i duellen med KrF-nestleder Dagrun Eriksen om hvilke av de to partiene som kan gjøre best jobb for kristne velgere. 

Eriksen forsøkte å vri seg unna TVs svarthvitt-bilde med å slå fast: Kristenfolket er ingen entydig gruppe - mange spørsmål avgjør. Den påminnelsen kan være grei for både kristne, politiske duellanter og norske journalister.

Hyper-Raja.

Det skal mye til at alt går godt når temaet innvandring og integrering skal gjennomdrøftes av tre profilerte politikere på en snau halvtime. For valgkampen som helhet var anledningen likevel viktig.

Venstres Abid Q. Raja deltok i et kontinuerlig mesterskap i ivrighet. Ap-kandidat og utenriksminister Jonas Gahr Støre dyrket politisk kløft mer enn dialogen. Og Frps fremmedpolitiske grovarbeider Per-Willy Amundsen, unngikk råpopulisme da kamera sender ham rett til folk i stua.

Amundsen fossrodde førøvrig da forslaget hans om asylmottak i Afrika ble tema. «Dette er da ikke noen ferdige greier», sier han nå. 

Noe viktig annet.

Kveldens mest tankevekkende utsagn kom fra helt andre enn politikerne: Hvordan skaper vi det nye norske vi, spurte Bushra Ishaq, leder av Muslimsk studentforbund.

Den jobben handler om lederskap og politisk forbrødring. Og den diskusjonen var det ikke tid til hverken i går eller de nærmeste dagene. For nå er det valgkamp for fullt. 

Erna Solberg merker trykket. Nå plager Jens henne - og frir til sentrum.

Etter en «søvnig» duell med Siv Jensen i forrige uke, var det statsministeren selv som skrudde opp tempoet under NRKs  partilederdebatt i Kristiansand. Og det var Høyre som fikk blåveis.

For nå stempler Ap-lederen Høyre og Erna Solberg som den store uansvarligheten i norsk politikk. Det er fordi partiet kan komme til å samarbeide til høyre – med Frp. Det er «noe helt nytt» at Høyre vil nettopp det. Og ikke - som Jens sa det: «Med kloke og fornuftige sentrumspartier som KrF og Venstre». 

Mer Erna-slit.

Skal det være noen sjans for en Ap-ledet regjering dersom de rødgrønne mister flertallet, må han nemlig holde seg inne med Venstre-Lars og KrF-Dagfinn. Da gjelder det å skape avstand mellom dem - og Høyre. Men hva slags regjering får du, egentlig?

NRKs partilederrunde ga ingen svar. Situasjonen er akkurat den samme som tidlig i mai, da Høyre valgte den politiske spagaten: En stemme til Høyre kan gi deg to helt ulike retninger, Frp-løsning eller Bondevik 2-variant. Det nye er at Jens Stoltenberg nå øker presset på nettopp Høyre for å skape velgerbevegelser til sin fordel.

Rødgrønn drømmestart.

De rødgrønne fikk drømmestart før debatten startet. I Dagsrevyen var det nye galluptall der 42 prosent ønsket Stoltenberg som statsminister. Bare 16 foretrekker Frp-leder Siv Jensen. Den rødgrønne festen fortsatte denne kvelden, fordi alle de 15 første minuttende utelukkende dreide seg om borgerlig regjeringsrot. Et kvarter med TV-tid er ganske lang tid i kjapp-kjapp-samfunnet.

I det brennbare oppgjøret om olje eller fisk utenfor Lofoten er de rødgrønne nesten like herjet av splid som opposisjonen. Den saken får ingen løsning før valget. Mer futt var det i rundene om skatt, for runder om kroner skaper oftest politisk temperatur.

Trygghets-kamp.

Da er nemlig de store partiene på hjemmebane: Akkurat som forrige gang vil de rødgrønne vinne kampen om tryggheten din med faren for blått skattekutt. Jens serverte sin blåveis nummer to da han kvikt slo fast at han knapt tør slå på radioen lenger uten å høre en Frp-politiker som vil fjerne en millard eller flere fra statskassen.

Denne typen stordebatter blir det ikke mange av i årets valgkamp, fordi kanalene faktisk prioriterer annerledes. Det er få anledninger partiene utenfor debatt-fellesskapet «JenseJensen» har til å vise seg. Det merkes.

Siv spisser det.

En offensiv KrF-leder Dagfinn Høybråten forsøkte å kile inn fattigdommen. Venstre-leder Lars Sponheim fikk sneket inn ordet «gründer» og Sp-topp Liv Signe Navarsete var såvidt igang med distriktsløfter før hun ble avbrutt. Senterpartiet sliter med å være tydelig i det store valgspillet.

Og det var Siv Jensen – og ikke programledere – som presset inn noen ord om «korrupte diktatorer» og «flere asylsøkere». Et billig velgerfrieri, men hun kan minne oss om noe også?

Andre verdislag?

For alt er ikke skatt og olje. Valgkampen hadde faktisk tjent på at også bistand og asylpolitikk hadde fått noen reale og grundige tempo-runder blant toppolitikerne. Klar for det?

Røkke-krigen trenger ikke bli noe mageplask for Jens Stoltenberg. Også opposisjonen må passe seg for «folke-kapitalismen». 

Endelig kom Ap-sjefen selv i et ekte oppgjør med en kapitalist.- De siste årene har Ap-strateger- tidvis jaktet på mulige TV-sendte- holmganger med pengefolk à la Stein Erik Hagen. Velgerne skulle se Stoltenberg tukte- og markere avstand til den moderne kapitalismen og vise at de rødgrønne ikke er en del av den.

Men i Røkke har de møtt kapitalen i en annen drakt. Nå kan likevel flere ha godt av en -aldri så liten studiesirkel i ettertid. Også Høyre-folk som i den stille uken ropte «riksrett!».

For uansett om regjeringen skulle bli blå eller «blågulgrønn» etter valget, vil den måtte forholde seg til at staten er vevd sammen med privatkapitalen i sentrale næringsløft. Til tross for oljerikdommen er nemlig store norske selskaper fislete på den internasjonale arenaen. Staten spiller på lag for å gi nasjonale næringsinteresser muskler. Og det oppstår fellesprosjekter som Røkke-baserte Aker Solutions.

Goodwill. Noen kapitalister oppleves å være nærmere folket enn andre. For Kjell Inge Røkkes del handler det om både- tilfeldigheter   og programmering.

Historien om Røkke er klassikeren om en som startet med to tomme hender. I tillegg er omdømmet blitt tilført noe som regnes som folkelighet blant enkelte:

Han mistet førerkortet i ungdommen   men skaffet seg et nytt i USA. Han har en gang vært innenfor murene   slik andre i samfunnet har brutt paragrafer. Og han har vært rik onkel for fotballklubben Molde.

Ved siden av å pleie nettverk med politikertopper av ulik farge,- har Aker brukt helt andre- teknikker for å forankre virksomheten sin blant hverdagsfolket. Aker svir for -eksempel av betydelige millionbeløp på TV--reklame. Typisk nok -applauderte det norske folk ved å stemme Aker-filmen med samfunnsbyggende kjeledresser rett til topps under reklamekonkurransen «Gullfisken» i 2006.

Søl kan true alle. Om Røkke svekkes av slaget mot Jens, blir hverken Røkke og typen hans borte. Heller ikke for opposisjonen. I blandingsøkonomien vil det bli stadig mer krevende å forholde seg til folkets egne kapitalister og bedømme hvem som er best blant dem.

Feiden som statsminister Jens Stoltenberg er oppe i, kan gi -anledning til å vise ny offensivitet i deler av velgerland. Statsministeren bryter med påstander om at han er konfliktsky og ikke rører Aps venner. Stoltenberg oppleves igjen like tøff som da han sparket en statsråd i fjor vår.

Egentlig har han ikke noe valg. For Aker-bråket handler om offentlige midler. En sosialdemokrat kan ikke tillate seg påstander om at et privat storselskap kan «melke» staten.

Akkurat nå er bakteppet dessuten alvorlig. Det renner ut mye penger om dagen: Oljefondet   pensjonsfondet ditt er svekket av kursras, krisepakkene havner i Vei-Norge. Blir ting som kunne vært velferd, til søl?

Hverdagsharme. Det enkle spørsmålet rundt middagsbordet om hvorfor Røkke fikk gunstig behandling av myndighetene- mens bestemor ikke får plass på pleiehjem, tilhører faktisk den politiske virkeligheten for mange.- Slik symbolpolitikk kan alltid bli mat for motstandere   og farlig for Ap. Ja, det er sprengstoff for hvilket som helst regime et halvår før et valg.

LO og røde næringsinteresser satset på at Røkke ville være- en buffer mot vinningskapitalismen. Når striden er omme kan det godt hende at noen av dem trøster seg med teorier alle trodde var avleggs: At kapitalisten er en fiende – uansett.