Roald Øye

Alder: 85
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Utstillingsvinduet, Gaza.

Publisert 10 måneder siden

Journalister og reportere i ulike internasjonale medier, i NewYork Times, i Washington Post og i Haaretz i Jerusalem ser ut til å ha liten eller ingen påvirkning på den israelske opinionen, som har gjennomskuet de grovt fordreide bilder i de siste nyhetssendingene fra Gaza.


.

Det folk som bestemmer Israels fremtid er landets velgere. Begivenhetene i Gaza driver dem nå lenger og lenger vekk fra de posisjoner som Jerusalem Street og deres likesinnede fredsforkjempere arbeider for.

Det er ikke Israels «duer» som nå har blitt «hauker». Det er Israels velgere, landets jødiske, drusiske og arabiske borgere, som i lang tid har foretrukket nasjonalistiske kandidater fremfor deres ettergivende venstrevridde rivaler. Siden statsminister Begins tid på 1970-tallet er det bare 4 ikke-Likud-kandidater, som har blitt valgt til statsministre i Israel, (Yitzhak Rabin, Ehud Barak, Ehud Olmert, Ariel Sharon) , og de kjempet alle for partiprogrammer, som gikk imot opprettelse av en palestinsk stat.

Benjamin Netanyahu har etter 1996 bare periodevis sittet på gjerdet i dette spørsmålet, men nå har han falt trygt ned på høyresiden. Det er fremdeles mange israelske middelhavsfarere som i teorien kunne tenke seg å stemme både på høyre- og venstresiden, men nyhetssendingene fra Gaza driver dem nå over til den nasjonalistiske siden, til Likud, der Benjamin Netanyahu og de andre statsministerkandidatene, Gideon Sa'ar og Naftali Bennett allerede befinner seg. Det ligger an til at statsminister Netanyahu blir valgt for 5.  gang.

Grunnen til dette skiftet i israelsk opinion er at debatten om Gaza sin fremtid bare har foregått på det teoretiske plan. Israelsk venstreside, oppmuntret av den amerikansk-jødiske venstresiden og USAs presidenter, har hele tiden hevdet at hvis bare Israel trakk seg ut av Gaza, ville palestinerne leve i fred med den jødiske stat.

Høyresiden i Israel forutså helt riktig at hvis de evakuerte Gaza og palestinerne likevel fortsatte å angripe Israel, ville det internasjonale samfunn, representert ved FN og EU, finne utveier til å unnskylde og rettferdiggjøre nye angrep. Krigshelten Ariel Sharon trodde ikke på en slik negativ utgang, og beordret tvangsevakuering av 10.000 israelere ut av Gaza i 2005. Han tok grådig feil.

Verden har opplevd hvordan det gikk både med ham og med evakueringen! Takket være statlige overvåkings- og private videokameraer ser og hører nå israelske velgere på nyhetssendinger i beste sendetid at The Washington Post og NewYork Times kaller brannbombe- kastende palestinere for fredelige demonstranter, og J. Street anklager israelske soldater for å være trigger-happy, og for å mishandle uskyldige demonstranter!

Israelske borgere, som også er landets velgere, kan i disse dager se sannheten med egne øyne: at palestinere kaster Molotov- cocktails, at de sender brennende gummihjul for å sette fyr på israelske kornåkre, at de forsøker å rive ned sikkerhetsgjerdet. De ser og hører akkurat som det ble sagt dem, at venstresiden ville unnskylde, rasjonalisere og rettferdiggjøre brannbombene. De ser klarere enn noen sinne at uansett hvor ekstremt og voldelig palestinerne går frem, vil den verdensvide venstreside forsvare dem. Uansett hvor mange innrømmelser Israel kommer med, vil palestinerne kreve mer, tiljublet av amerikanske og israelske venstreside-aktivister. Ja, av noen her i Norge også.

Verden, sekulære som kristne, vil i følge Skriften delta i koret som synger anti-israelske “sanger”. Vi andre må utholde svartmalingen av Israel inntil videre. Den som ler sist, ler best. Vi gleder oss til å oppleve valgnatten om noen få måneder da israelske velgere har avgitt sin stemme i valget til Knesset. Folkets stemmegiving vil være basert på den virkelighet som har blitt åpenbart for deres øyne i mai-dagene 2018, en virkelighet med vedvarende palestinsk hat og ekstremisme,  som internasjonale medier, også norske, forgjeves har forsøkt å skjule.

 

 

Gå til innlegget

Hvem av dem blir ny statsminister i Israel etter neste valg i november 2019, eller kanskje allerede sommeren eller høsten 2018? I forsvarspolitiske og utenrikspolitiske spørsmål står de ikke så langt fra hverandre.


Etter å ha vært ute av Knesset i nesten 4 år uttaler Gideon Sa’ar, utdannings- og innenriksminister i Israel frem til valget i 2014 i et intervju med The Algemeiner i New York den 25. april, at han ønsker å vende tilbake til politikk i god tid før neste valg, som er planlagt i november 2019. Han sto som nr. 2 på Likuds partiliste fra 2009 til 2014, og er en ledende kandidat til å etterfølge Benjamin Netanyahu, hvis hans grep om makten skulle glippe, som følge av den nåværende rettsforfølgelse og uenighet med lederen for partiet «Jødiske hjem», Naftali Bennett, som sitter i koalisjonsregjeringen.

Den 52 år gamle utfordreren i Likud, til Netanyahu Gideon Sa’ar, sa i intervjuet at Israels sikkerhetssituasjon kanskje aldri har vært mer utfordrende og vanskelig enn akkurat nå. Han delte statsminister Netanyahus bekymring over de klare tegn på at Iran er i ferd med å bedra og lure verden med sitt atomvåpenprogram , og han var opptatt av Irans proxi, Hezbollah, som utfordrer Israel fra Syria og Libanon. Terrororganisasjonen er en stedfortreder for Iran, som kan endre den strategiske situasjonen for israel.

Han pekte på to røde linjer som ikke måtte overskrides; 1) Ingen oppbygging av langdistanseraketter i Syria, og å hindre Iran i å utvikle atomvåpen og 2) hindre Iran å bringe avanserte våpensystemer inn i Syria. Med et ekstremistisk regime ved makten i Teheran er det viktigere enn noen sinne å påse at disse røde linjer ikke overskrides, sa Gideon Sa’ar, «Vi er et lite land, og hvis grensene overskrides, vil neste konflikt bli helt annerledes enn noen tidligere.» Israel har hver gang i tidligere kriger blitt hindret av FN og stormaktene fra fullstendig å knuse sine fiender. Det greier de kanskje ikke i neste krig.

Innen 12. mai må president Donald Trump ha tatt stilling til Irans atomprogram-avtale, og Sa'ar mente at USA gjør klokt i å følge prinsippene som presidenten har fremsatt, «which is fix the agreement, or America will withdraw from it.»

Det betyr mest sannsynlig at hele avtalen blir forkastet, og at Iran går for et raskt gjennombrudd med sitt atomvåpen-program, med de senarier det vil utløse, i verste fall (?) Damaskus' ødeleggelse. slik det er profetert i Bibelens bøker.

Hittil har ikke de iranske forhandlerne vist noen villighet til å reforhandle avtalen. For Israel er det helt nødvendig at avtalen blir forbedret, i det minste med «the sunset clause», dvs. ved første avsløring av at en av avtalens bestemmelser er brutt, vil hele avtalen bli annullert og straffereaksjoner umiddelbart iverksatt.

Med det nåværende palestinske lederskap hadde han ingen tro på forsoning og etablering av en palestinsk stat på de okkuperte områder
Hans tanker om president Trumps forsøk på å gjenopplive den israelsk-palestinske fredsprosess, var utvetydig: Trumps administrasjon hadde handlet klokt. Den hadde ikke falt i de samme fallgroper som tidligere amerkanske administrasjoner hadde falt i, ved å satse på løsninger som ikke var liv laga. Den forsøker nå å finne ut hva som er politisk oppnåelig.
På kort tid har den funnet ut at det palestinske lederskap ikke er konstruktive, for å si det mildt. Og det negative de sier om Trump og Amerika, tror han vil gjøre det umulig å fremme en fredsprosess med det nåværende palestinske lederskap.

Han advarte mot å avskrive Demokratene i USA som fremtidige israelske alliansepartnere, selv om han ikke ventet støtte fra den radikale politiske venstresiden. Hans anliggende var å forsøke å opprettholde et likeverdig forhold til begge de store partiene i USA.

Om den nåværende situasjon i Gaza sa han at Israel gjør sitt ytterste for å skåne palestinske  liv ved grensen. Vi ønsker ingen eskalering av konflikten. Men hvorfor strever det palestinske lederskapet uke etter uke med å oppmuntre til vedvarende provokasjoner og terroraksjoner, som utsetter våre soldater for livsfarlige situasjoner og død?

Han visste svaret. "Det er for å avlede oppmerksomheten fra den frustrasjon, som befolkningen i Gaza føler fordi lederskapet bruker giverlandenes penger til å grave tunneler og lage raketter, heller enn å investere i velferd for befolkningen i Gaza. Frustrasjonen forsøkes vendt mot Israel, men vi vil forsvare våre grenser og vårt folk, uansett hvor mye kritikk vi får fra utlandet."

På spørsmål om når han vender tilbake til politikken, svarte han "Jeg har allerede vendt tilbake ved å reise på politiske foredragsturneer fra syd til nord i landet, der jeg presenterer mine ideer, som jeg har tenkt på i de 4 årene jeg har vært utenfor det politiske liv." 

Ved neste valg som er planlagt i november 2019, men som kan komme til å bli fremskutt, vil han kjempe for en plass på partilisten til Likud, og ønsker å returnere til Knesset og lovgivingsarbeidet der, eller til en posisjon i regjeringen. (helst som statsminister!) «Right now, I’m already active in public life, but I’m not in the government, or the Knesset as I was for so many terms, but I will be after the next election, with the help of God.»

 

Gå til innlegget

Biskoper og kirkeledere utfordes.

Publisert 10 måneder siden

31. januar 2018 la jeg inn en trådstarter på verdidebatt «Bibelske profetier om Israel», som i løpet av 3 måneder har hatt i underkant av 3000 visninger. Jeg ønsker at alle norske biskoper og kirkeledere i alle våre kirkesamfunn hadde tatt seg tid til å lytte i ca. 3 kvarter til budskapet fra en engelsk teologisk forsker og forkynner, Paul Wilkinson, som nå begynner å bli kjent i protestantiske kirkesamfunn i Europa, USA og Israel.

 

 

Jeg har i ca. 5 år forsøkt å gjøre ham kjent i Norge via verdidebatt, men forsøket har, etter antall visninger og kommentarer å dømme, ikke vært særlig vellykket. Jeg forsøker meg en gang til.

Flere av hans powerpoint-foredrag fra disse landene kan interesserte kirkeledere  se og høre på Google: "The Mainline Protestant Churches and the State of Israel."  Det er et mektig budskap, foredrag og forkynnelse på samme tid.

Mitt ønske er at minst en av disse kirkelederne ville skrive sin/sine kommentar/er til innholdet i  Paul  Wilkinsons budskap her på verdidebatt. Jeg har tidligere, på en annen tråd, sammenliknet han med Martin Luther, p.g.a. budskapets  alvor og hans modige opptreden overfor teologiske motstandere  på "Vestbredden".    

Gå til innlegget

Israel, jordens nest største under!

Publisert 10 måneder siden

Lederen i «Jødiske Hjem» statsråd, Naftali Bennett, la den 22. februar i år frem et forslag til ny lov for Høyesteretts president, Ester Havut. Det gjorde hun sammen med en annen statsråd fra samme parti i den israelske koalisjonsregjering, justisminister, Ayelet Shaked. Statsminister Benjamin Netanyahu sto som tilskuer til seansen.

 

 

Kritikerne sier lovforslaget vil ødelegge den fint avveide balanse mellom den lovgivende og dømmende makt i Israel og er forventet å skape stor motstand i Knesset. Derfor gikk Høyesteretts president ut med en klargjøring den 23. april om at statsministerens kontor hadde kontaktet henne og bedt henne avtale et raskt møte med statsminister Netanyahu, hvis det passet hennes timeplan. Hun var villig til å møte, på en betingelse: At Knesset utsatte behandlingen av et lovforslag fra de to ministrene med minst en uke, til 6. mai. Netanyahu og Shaked hadde da allerede planlagt et møte med Høyesteretts president og visepresident, Hanan Meltzer.

Det er mye politisk sprengstoff i denne saken, som kan ende med regjeringskrise og nyvalg. Den foreslåtte lovgiving vil eventuelt tillate «bare» 61 av Knessets 120 medlemmer å gjeninnføre/godkjenne en lov som Høyesterett tidligere har lagt ned veto mot. Lovendringen vil på en effektiv måte gi nesten enhver regjering, endog en hypotetisk mindretallsregjering, mulighet til å omstøte Høyesteretts veto.

Den nye lovgivning vil bli lagt til «the Basic Law: Human Dignity and Liberty». Fordi Israel ikke har en grunnlov, vil disse lovene i Basic Law være retningsgivende for hvordan maktbalansen mellom den lovgivende, dømmende og utøvende makt skal praktiseres. Israels riksadvokat Avichai Mandelblit, har sagt at han bare vil vurdere å støtte en lovendring hvis minst 70 av Knessets medlemmer får anledning til å stemme for å gjenopprette en lov, som Høyesterett har erklært illegal.

Høyesterettspresident, Ester Havut, er forventet å si til statsministeren og justisministeren at hun sterkt motsetter seg Bennetts og Shakeds lovforslag. Grensen i Knesset for å stoppe Høyesteretts vedtak, bør være 75 representanter, sier hun, men rådet kan, som helhet, kanskje akseptere et kompromiss på 80 representanter, som dermed får anledning til å omstøte et Høyesteretts vedtak. Koalisjonspartnere i Knesset, Likud og Kulanu, sies å være villig til å akseptere 65 representanter.

Nyhetsbyrået Ynet har rapportert at Høyesterett vil kreve 80 representanter, eller 75% av Knessets medlemmer for å omstøte en Høyesterettsdom. Bennetts og Shakeds «Jewish Home» insisterer på at 61 MKs skal være nok til å sette foten ned for Høyesteretts «maktmisbruk». Naftali Bennettt skrev på Tvitter den 23.april: «Vårt krav om å få inn i lovgivingen, at det bare skal kreves et flertall på 61 representanter i Knesset, burde ikke overraske noen. Likud og mitt parti inngikk en koalisjonsavtale etter siste valg der dette var et ufravikelig krav fra vår side, og avtaler må respekteres.

Tanken på å forandre balansen mellom den dømmende og utøvende makt har lenge vært fremme i det politiske miljø i Israel, særlig etter vedtakene om Oslo-avtalene for over 20 år siden.

Problemet ble akutt igjen da Høyesterett nylig erklærte deportasjon av afrikanske immigranter for ulovlig. Det har siste uke vært store demonstrasjoner i Jerusalem og Tel Aviv for og imot den nye lovgivningen som den politiske høyresiden med statsråd Naftali Bennett i spissen har varslet. Statsmnister Benjamin Netanyahu har forsøkt å utsette vedtaket av den nye loven. Han er en mester i å få til kompromisser for å unngå regjeringskrise. Denne gangen glipper det kanskje for ham. Naftali Bennett vil ha en avgjørelse innen 29. april.

Innen mai måned 2018 bør stridsøksen midlertidig være nedlagt, til fordel for 70 års feiringen av Israel, som er jordens nest største under. Det tror jeg er en av grunnene til hans utålmodighet.

«Hadashot news» rapporterte 22. april:
«Prime Minister Benjamin Netanyahu, who has sought to delay the passage of a bill on the matter, reportedly still wants to meet with the court’s president, Esther Hayut, to discuss the issue. Earlier this month Netanyahu met with former Supreme Court president Aharon Barak in an apparent effort to show he is seeking middle ground on the issue.»

Noen vil ønske ham lykke til, andre ikke: Den politiske nasjonale og internasjonale venstreside, står mot den politiske høyreside i dette israelske spørsmålet, som har både religiøse og nasjonale implikasjoner. Israel som jødisk stat og forsøkene på å bevare den som sådan,  er det striden hele tiden står om.  

 

 

Gå til innlegget

Anne Frank og maktfordelingsprinsippet.

Publisert 10 måneder siden

«The Education Corps» håndbok for kommandører i Det israelske forsvaret (IDF) instruerer offiserene til å fortelle soldatene at Holoucaust kom som en følge av forvitringen av «the rule of law» og demokratiets oppløsning i Tyskland i 1930-årene.

 

Dette er å ignorere en historisk kjensgjerning. Hitler vant et valg og ble rikskansler på lovlig vis. Håndboken utelater å ta med at Tyskland hadde en mange hundre år gammel tradisjon med jødehat og jødeforfølgelse. Håndboken oppfordrer offiserene til å understreke den negative betydning som bortfallet av «checks and balances» hadde for demokratiets sammenbrudd i Tyskland. Dette spørsmålet tar redaktør Carolin Glick opp i et essay i Jerusalem Post. 

For IDF’s Education Corps har det vært om å gjøre å få frem et poeng: Holocaust var ikke en følge av det tyske folks hundre år gamle jødehat og demonisering av det jødiske folk,  heller ikke fordi nazistene ble valgt fordi deres antisemittisme sammenfalt med det store flertalls fordommer. Håndboken fremstiller årsaken til at nazistene kom til makten som en følge av at Tyskland manglet effektive bremsemekanismer på den utøvende makt, på rikskansleren. Tyskland manglet med andre ord en fungerende høyesterett og en myndig høyesterettsjustitiarius. Med disse institusjonene på plass kunne Hitler vært stoppet, sies det.

Redaktør Caoline Glick har kommentert denne bisarre historiske forståelsen og funnet opphavsmannen. Hun skriver: Den åpenbare kilde til the Education Corp's forvrengte fremstilling av det historiske forløpet, og håndbokens forfatteres beslutning om å utelukke antisemittismen som en sterk drivkraft i forsøket på å utrydde europeisk jødedom, «is the worldview of retired Supreme Court president Aharon Barak.»

Hans syn på verden er hovedsaklig et resultat av hans politiske overbevisninger. Han var drivkraften bak Israels såkalte konstitusjonelle revolusjon i 1990-årene. Den transformerte Israel fra å være et parlamentarisk demokrati til å bli et «“jurisdocracy”, der høyesterettsdommere utøver ubegrenset politisk makt til å legge ned veto mot nye lover eller oppheve og forandre de «gamle», slik at høyesterettsdommerne faktisk kan endevende regjeringenes politikk.

Siden 1990-årene ( NB: Oslo -avtalene i 1993 og 95) har Baraks politiske preferanser/ overbevisninger blitt det politiske fundament til venstresidens ideologiske og programmatiske identitet. NSPD (nazsistpartiet) i 1933 spiller en viktig rolle i Baraks rettferdiggjørelse av dette synet på verden. Barak forklarte sitt syn i et intervju med Yediot Aharonot i 2015. Som han har for vane, begynte han sin selv-rettferdiggjørelse med å peke på hva «unchecked judicial power» hadde å bety for Hitlers maktovertakelse den 31. januar 1933. «Nazistpartiet ble valgt med et demokratisk flertall», sa Barak.

Intervjueren svarte: “The rule of law isn’t just enforcing the law. The rule of law involves enforcing law on the basis of an internal morality.”

Og hvilken kilde er Baraks “internal morality”? Det er ikke Bibelen, som instruerer det jødiske folk til å tro at mennesket er skapt i Guds bilde, som er garantist for Israels “internal morality”. Kilden hans er Barak himself, og hans meddommere i Høyesterett. De er de eneste som kan forhindre at israelske jøder blir stormtropper i Wehrmacht, som går i hanemarsj ned Dizengoff Boulevard!

Det er ikke noe spesielt jødisk eller israelsk, som Baraks dommere er befengt med, skriver Caroline Glick. De kunne like gjerne ha vært tyskere.

Barak sa: Tyskland i 1930-årene hadde ikke en høyesterett med makt til å forandre lover. Jeg er «hellig» overbevist om at hvis Tyskland hadde hatt en maktfull høyesterett med full oversikt over hva som skjedde i det politiske miljøet, ville det ha vært mulig å stoppe Hitler.

Baraks status som tidligere høyesterettsdommer, the Education Corps’ sterke posijon i IDF, ventresidens jødisk amerikanske intellektuelle fraksjon innen jødedommen, (som raserte Anne Franks jødiske identitet) og «the New Israel Fund’s» mål, som er å skape et nytt Israel (a «New Israel») er alle fristilte fra Anne Franks «testamentariske» gave, hennes jødiskhet, Ulik henne har alle de førnevnte basert sitt syn på en felles lov: Av politiske og ideologiske grunner er de enige om at jøder må bli assimilerte inn i en universell verden der antisemittismen ikke spiller noen rolle og jødisk historie, tradisjon og tro, ikke har noen plass. Et syn som  Anne Franks far kjempet for å få inn i datterens dagbok.

Tenåringsjenta, Anne Frank skrev i sin dagbok da hun satt der oppe på loftet i Amsterdam i 1943: “Who has made us Jews different from all other people? Who has allowed us to suffer up till now? It is God that has made us as we are, but it is God, too, who will raise us up again.. We can never become just Netherlanders or just English or any nation for that matter, We will always remain Jews, we must remain Jews, but we want to, too.”

Hadde Anne Frank rett? spør Caroline Glick.

«Do we want to remain Jews? Should we want to remain Jews?» Og hun spør videre: «Er vi på enestående måte utsatt for hat og forfølgelse fordi vi er jøder? Eller er judaismen en meningsløs betegnelse som utløser et usedvanlig sinne og voldelige handlinger? Bør vi holde sammen for å forsvare oss, og våre rettigheter som jøder?

Vi bør huske at Holocaust var forårsaket av et ønske om å utslette oss, både assimilerte og praktiserende troende jøder, bare fordi de var jødiske. Eller skal vi betrakte Holocaust som en hvilken som helst annen ondskap, som noen folk utøvde mot andre mennesker?»

«Burde vi ha som mål å skrive de neste kapitlene av vår historie på samme måte som våre forfedre har fremstilt vår fortid, (i Bibelen) eller vil det være bedre å kaste over bord både varsomhet og historien og i stedet omfavne en universell identitet og bli avhengig av den iboende visdom, som høyesterettsdommere. kommunister eller progressive amerikanske jøder besitter. Disse ønsker å forhindre oss i å bli nazister, eller det motsatte, å bli «offerlam» enda en gang.»

Det kan tilføyes at Likud-partiet og justisministeren i den israelske regjering har på sitt program å redusere Israels høyesteretts mulighet til å intervenere på lovgivningens område. De ser ut til å lykkes med å reversere lovgivningen på dette området til slik praksis var før Supreme Court president Aharon Barak fikk gjennomslag for sine forandringer i 1990-årene.

Dette spørsmålet har vært sentralt i israelsk innenrikspolitikk siden Netanyhu overtok som statsminister etter valget i 2008. I utlandet har venstresidens politikere fordømt Netanyahu for dette forsøket hans på «å kneble» Israels høyesterett. Meningsmålingene  gir ham likevel  gode utsikter til å vinne et overveldende flertall i Knesset etter valget i 2019.

Etter Caroline Glicks essay om Anne Franks dagbok forstår vi bedre alt oppstyret om dagboken hennes. Se en annen tråd på VD om Anne Franks dagbok som nå er i fokus.

 

 

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere