Roald Øye

Alder: 86
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Tre palestinske aktører har i de siste måneder besøkt Norge etter invitasjoner fra statlige og private institusjoner. To av aktørene hadde samme agenda for sitt besøk. De stod ideologisk og politisk langt fra den tredje, som var en kristen palestiner.

De to første  ønsket å synliggjøre hvilke ødeleggende konsekvenser Israels sionistiske prosjekt har for palestinsk samfunnsliv og økonomi. Den tredje hadde et helt annet politisk  helhetssyn.

La oss begynne med den mest kjente, president Mahmoud Abbas. Den 18. og 19. september hadde han samtaler både med statsministeren og utenriksministeren i kongeriket Norge, og fikk audiens hos kronprinsen og møtte flere politikere på Stortinget. Han fikk en like hjertelig mottakelse overalt der han kom, som fredsprisvinneren Yasser Arafat i sin tid fikk da han kom for å hente sin fredspris. Utdelingen av prisen var i følge Kåre Kristiansens vurdering en grov feilvurdering av det palestinske lederskap. Nå gjentar det politiske lederskap i Norge den samme feilvurderingen.

FrPs utenrikspolitiske talsperson, Christian Tybring-Gjedde, er den av våre stortingsrepresentanter som klarest har sagt at Abbas ikke er en naturlig samtalepartner for Norge. Likevel ble «presidenten» mottatt med pomp og prakt av hele det offisielle Norge. All ære til Tybring-Gjedde, som med sin markering, tok avstand fra Abbas som den store statsmann han ikke er.

Abbas ser ut til å ha greid å lure den norske eliten, blant annet ved hjelp av en annen palestinsk aktivist, Sama Anfous, som i forkant besøkte Norge i forbindelse med «Kirkeuka for fred i Midtøsten».  Hun kom fra organisasjonen Kairos Palestina, som støtter BDS-bevegelsen. Hun var i Norge og talte på et møte som ble arrangert av Norges Kristne Råd, (NKR) der de fleste norske kirkesamfunn er med. Budskapet hennes, i følge referatene, var som å høre løgnene til Arafat og Abbas. Styreleder i NKR, Erhard Hermansen, har i ettertid opplyst at ingen på NKRs styremøte hadde opplevd besøket problematisk!

Det er uforståelig og trist sett på bakgrunn av budskapet til den tredje palestinske aktivisten, Christy Anastas, som etter mange kristnes mening er det mest troverdige vitne av de tre. Hun har nylig vært på foredragsturne i MIFFs regi i 8 norske byer, og den kristne palestinske kvinnen forsvarte Israels rett til å forsvare landet sitt, og ser til og med nødvendigheten av sikkerhetsbarrieren. Hun er en klar motstander av Israel-boikott, og blir selv boikottet av sine kristne og muslimske landsmenn - og truet på livet av de sistnevnte. Hun har derfor måttet flykte til Storbritannia.

Hun bodde med sin familie på «Vestbredden», nær Rakels  grav der sikkerhetsmuren ble bygd rundt hennes barndomshjem. «Den har reddet mange liv,» sier hun. Hun var palestinsk jusstudent, og ble etter hvert en overbevisst kristen etter å ha møtt en britisk turist som oppfordret henne til å lese i Bibelen. 

Det gjorde hun, og Gud åpenbarte seg for henne. For sine kristne og politiske standpunkter måtte hun flykte for å beholde livet. Hennes muslimske familie i Betlehem benekter at hun har flyktet. De sier at hun har emigrert fordi hun fikk tilbud om gratis jusstudier på postgraduate nivå i utlandet. Påstanden må vi ta imot med en klype salt.

Anastas er i dag ferdig utdannet jurist og kan med sin folkerettslige forståelse av Midtøstens historie gi verdifulle innspill i den israelsk-palestinske konflikten. Det gjorde hun på en fremragende måte på sin foredragsturne i Norge.

Gå til innlegget

SMA har på sin siste hjemmeside gjort rede for hvem som står bak kampanjen mot jødenes hjemland, Israel: Et blikk på listen over norske medlemsorganisasjoner i BDS-bevegelsen som promoteres av Palestina-komitéen, viser at det er organisasjoner som hører hjemme både i og utenfor det gode demokratiske selskap.


Den politiske venstreside er fyldig representert i BDS-bevegelsen,  og det bør være en varsellampe for den politiske høyresiden, især for ledelsen i Krf, som har grupperinger som for kort tid siden heller ønsket tilknytning til Jonas Gahr Støre enn med Erna Solberg og Siv Jensen.

En stor takk til SMA som har orientert den norske offentlighet med budskapet om at «Palestina-komitéen har som programfestet mål "… å synliggjøre hvilke ødeleggende konsekvenser Israels sionistiske statsprosjekt har for palestinsk samfunnsliv og økonomi".  

Det var en lykke at Krf og Kjell Ingolf Ropstad i 2018 holdt seg unna slike alliansepartnere med  et slikt programfestet mål. Dette er « det gode selskap» som den politiske venstresiden har alliert seg med: Mulla Krekars organisasjon, Ansar al-Islam, Arbeidernes ungdomsfylking (AUF), Central Jamat-e Ahl-e Sunnat Norway, Dagbladets Grafiske Klubb, Den Palestinske forening, Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO), Fellesutvalget for Palestina (FUP), Heismontørenes fagforening, Hvit Valgallianse, Internasjonale Sosialister, Islamsk Kvinnegruppe Norge - avd. Trondheim, Islamsk Råd, Klassekampens Grafiske Klubb, Kvinnefronten i Norge, ML-gruppa Revolusjon, Murernes Union, Norges Kommunistiske Parti (NKP), Norges Kommunistiske Studentforbund (NKS), Norges Kommunistiske Ungdom (NKU), Norsk Folkehjelp Ungdom, Norsk Grafisk Forbund (NGF), Norsk Transportarbeiderforbund, Oslo Grafiske Fagforening, Palestinagruppene i Norge (PGN), Palestina-komitéen (Palkom), Palestinsk Kulturforum, Profetens Ummah, Rødt, Rød Ungdom (RU), Senterungdommen, Sosialistisk Ungdom (SU), Sosialistisk Venstreparti (SV), Tjen folket, Tømrer og snekkernes fagforening, Ungdom For Fritt Palestina (UFFP) og Vigrid.

SMA skriver at «denne koalisjonen dekker et vidt spektrum av organisasjoner fra pådømte kriminelle grupper, nazister, kommunister og islamister til frivillige organisasjoner som i dag nyter allmenn respekt og aktelse i samfunnet. Noen av medlemsorganisasjonene mottar offentlig støtte mens andre finansieres av fagforbund og kontingenter fra medlemmer, som ikke aner hva de deltar i og betaler for.»

Det er ille nok at dagens politiske myndigheter har valgt å se mellom fingrene på denne virksomheten, om Krf ikke også skulle ha samarbeidet med slike antidemokratiske organisasjoner. Takk igjen til Kjell Ingolf Ropstad!


Gå til innlegget

Har president Donald Trump hvisket noen ord i statsminister Benjamin Netanyahus øre da de møttes i et fortrolig møte i Det hvite hus for en tid siden? Noe om Judea og Samaria? Noe som ligger innbakt i «tidenes beste fredsplan»? Det er tegn som tyder på det.

Statsministerens dristige utspill i slutten av valgkampen  om Jordan dalens fremtidige tilknytning til Israel  kan tyde på at Netanyahu vet noe om planen som offentligheten ennå ikke kjenner til.

President Trump har overrasket både med positive og negative utspill i de måneder han har sittet med hendene på rattet i amerikansk utenrikspolitikk. En erklæring om at USA vil støtte en ensidig israelsk annektering av mer enn en  del av den såkalte «Vestbredden», ville ha vært kronen på verket i hans virke som president. 

Historisk sett ville den amerikanske støtten ha vært sammenlignbar med president Harry Trumans overraskende støtte til opprettelsen av Israel som jødisk stat på deres løfteland Kanaan i 1948. Også den gang var både teologiske professorer og kirkeledere forskrekket.

Fullføringen av opprettelsen av "Eretz Israel" har latt vente på seg i over 70 år, men kanskje det er nå, i president Donald Trumps første og kanskje eneste presidentperiode, det skal skje? Takket være denne presidenten!

Trump vil, etter min mening, eventuelt handle like guddommelig inspirert, og mot alle politiske og teologiske odds som Truman i sin tid gjorde. At Judea og Samaria og hele Jerusalem tilhører jødene og ikke de arabiske palestinerne kan  alle kirkelige ledere og lærde teologer helhjertet være enige i - som har lagt bort den såkalte «erstatningsteologien».  Araberne har 21 stater der de hører hjemme.

Men nei! Virkeligheten er annerledes. Norges Kristne Råd, Kirkenes Verdensråd og Lutherske Verdensforbund vil trolig alle som en fordømme president Trump for enda et meningsløst utspill.

At muslimer og sekulære politiske ledere både på venstre og høyresiden i det politiske landskap, vil reagere med indignasjon overfor et slikt israelsk vedtak, er å forvente. Slik er verden. 

En liten skare i og utenfor Israel vil likevel applaudere presidenten og statsministeren hvis det utrolige skulle skje.

Gå til innlegget

Tidenes beste fredsplan?

Publisert 5 måneder siden

Palestina-venner brukte i Kåre Willochs velmaktsdager den israelske historikeren Benny Morris som sannhetsvitne om israelske overgrep mot den palestinske befolkning da staten Israel ble oppretter i 1948. IDFs krigføring har i alle år blitt fremstilt som brutal. Den israelske historikeren har imidlertid etter 2002, på grunn av nyere forskningsresultater, tonet ned sitt kritiske syn på det palestinerne kaller «the Nakba», «katastrofen», Israels etniske rensning av palestinere, som fant sted i Israels frigjøringskrig i 1948/49.


I et ferskt intervju i den israelske venstreavisen «Haaretz» kom Morris inn på sine tidligere uttalelser om begivenhetene i 1948: «Når vi vurderer nedslakting av mennesker i andre kriger,  spesielt i borgerkriger,  ser vi at det som hendte i Israel i 1948 stort sett var en meget «ren» krig, uttaler den 70-år gamle historikeren. Avisens venstrevridde journalist oppfordret han i intervjuet til å revurdere sin nye oppfatning av «katastrofen»,  uten at han klarte å få ham til å gjøre det.

Han kunne til nød beklage uheldige ord, og holdt fast på sin påstand om at fordrivelsen av den palestinske befolkningen var nødvendig. Han sa: « Jeg tror det hadde vært bra for begge parter om palestinere og jøder hadde blitt adskilt etter 1948-krigen. 

Hvis Israels uavhengighets krig hadde blitt avsluttet med en fredsavtale som innebar en fullstendig adskillelse av de to folk,  og at Palestina-araberne i det vestlige britiske mandatområdet hadde blitt overført til østsiden av Jordan-elven,  og  jødene på østsiden fredfullt overført til Israel på vestsiden,  ville Midtøsten ha vært mindre ustabil. De to folks lidelser i de siste 70 år ville ha vært mye mindre.

Palestina-araberne ville ha vært tilfreds med en stat i dagens jordanske kongedømme, selv om det ikke var det de egentlig ønsket.» Underforstått: Jødene hadde da fått det bibelske løfte landet, Kanaan, som de var blitt lovet i følge San Remo-avtalen. Det var «Den arabiske legion»,  dyktig kommandert av britiske offiserer,  som forhindret de underlegne jødiske soldater å frigjøre Vestbredden i 1948.  I 19 år var Judea,  Samaria og Øst-Jerusalem okkupert av Jordan, inntil Israel frigjorde områdene i Seksdagerskrigen.

Benny Morris som ideologisk hører hjemme på venstresiden i det politiske spektrum, og har vært tilhenger av to-stats løsningen,  har dystre spådommer for fremtiden. Han tror «Palestina» vil forfalle til å bli en stat i Midtøsten med arabisk majoritet. Volden mellom folkegruppene i denne staten vil bli verre og verre etter som kravet om flyktningenes rett til å komme tilbake, blir innfridd.  Jødene vil forbli en liten minoritet i et hav av arabiske palestinere, en forfulgt og trakassert  minoritet, akkurat som de var da de bodde i de arabiske landene. «Om 30 til 50 år vil de ha overvunnet oss på en eller annen måte», spår historikeren  Benny Morris.

Mot denne dystre fremtidsvisjonen står det i dag opp en generasjon jøder som holder fast på internasjonal lov og rett som retningsgivende for Israels fremtid. De peker på San Remo-avtalen fra 1920 som flere internasjonale aktører eklatant har ignorert,  først Storbritannia deretter Folkeforbundet og til slutt FN. To av dem har ennå anledning til å gjøre godt igjen sine svik overfor det jødiske folk ved å akseptere Israels planer om å annektere «Vestbredden», de bibelske landområdene Judea og Samaria, som er det viktigste stridsspørsmål i israelsk innenrikspolitikk i disse dager.

USA har, med sin siste president Donald Trump, anledning til å gjøre godt igjen fortidens synder på dette området. Med sin lenge annonserte fredsplan,  som aksepterer den israelske høyresides planer om å annektere Judea og Samaria,  kan mye rettes opp. Vi venter i spenning på  «tidenes beste fredsplan»,  som  presidenten  har lovet å offentliggjøre i nær fremtid.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
24 dager siden / 2236 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
21 dager siden / 1811 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1302 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
30 dager siden / 1234 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
14 dager siden / 1120 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
25 dager siden / 1081 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
18 dager siden / 916 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
29 dager siden / 901 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere