Roald Øye

Alder: 87
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

En uverdig insinuasjon om Israel

Publisert nesten 10 år siden

At en fylkesleder for Sosialistisk Ungdom kan bli forledet til å tro på "en samling grove løgner", burde ikke overraske noen. Men at vår utenriksminister, Jonas Gahr Støre, i følge avisreferat i Dagen/Magazinet viser den samme naivitet, overrasker.

På Arbeiderpartiets landsstyremøte i Oslo den 9. februar i år sa han i følge avisreferatene noe som vitner om manglende vilje eller evne til å være balansert i sin fremstilling av Midtøstenkonflikten. I følge Dagen/Magazinets referat 11.02.2011 skal Jonas Gahr Støre på Arbeiderpartiets landsstyremøte i Oslo 09.02.2011 ha sagt: 

"Vi må konstatere at det er liten eller ingen fremgang i fraværet av direkte forhandlinger. Lekkede palestinske forhandlingsdokumenter gir ikke et komplett bilde av forløpet. Noen mener lekkasjene gir hold i påstandene om at president Abbas har vært rede til å strekke seg svært langt for en enighet. Men like slående er det at Israel ikke har funnet rom til å nærme seg en løsning på et slikt grunnlag. Det mangler rett og slett vilje, tillit og evne til å ta forhandlingene fremover".

Dette er avslørende tale fra vår utenriksminister. Han er tydeligvis ikke orientert om hva PAs  nåværende sjefsforhandler, Saed Erekat, uttalte om rapporten fra Al-Jazeera i slutten av januar i år. Har ikke Jonas Gahr Støre uhildede informanter som kunne ha forklart den sørgelige virkeligheten for ham? Dette utspillet er rett og slett flaut for vår utenriksminister, som bør benytte første anledning til å beklage insinuasjonene om at Israel er den skyldige i stansen i forhandlingsprosessen, fordi de, etter sigende, ikke tok imot palestinernes utstrakte hånd og generøse forhandlingstilbud.Det er ikke nok bare å slå fast at de falske forhandlingsdokumentene ikke gir "et komplett bilde av forløpet". Det er tidenes understatement av en utenriksminister. Han bør ta av seg Palestina-brillene, de samme som han også hadde på etter Israels bording av Marmara.

Denne utblåsingen er skrevet under forutsetning at Al-Jazeeras lekkasje er holdbar nyhetsinformasjon. Fra Midtøsten kan ingen være trygg på at det snakkes og skrives sant om politiske forhold. Dette forhold er eventuelt utenriksministerens eneste unnskyldning for å ha insinuert om Israel.

.

Gå til innlegget

Styrket argumentasjon for Israelboikott?

Publisert nesten 10 år siden

Ulike innslag i media tyder på at det var noen som trodde på nyhetsinnslaget i januar i år om at Den palestinske myndighet (PA) i 2008 var villig til å oppgi det jødiske kvarter og flere bydeler i Jerusalem utenfor den grønne linjen. PA skulle til og med ha vært villig til å diskutere bruken av Tempelplassen.

 Fylkesleder i Vest-Agder Sosialistisk Ungdom, Pål Yasin Ezzari, er typisk for naiviteten blant palestinavenner og folk på venstresiden. Hans kriver triumferende i Fædrelandsvennen 28. januar at Israel hadde vist sitt sanne ansikt ved å avslå dette generøse tilbudet, som israelerne fikk den gang Ehut Olmert var statsminister og Zippi Livni utenriksminister. PAs sjefsforhandler var Abu Ala. Hva Israel hadde tilbudt som motytelse for PAs generøse tilbud, kom ikke klart frem i nyhetsinnslaget. Underforstått: Intet!

Dette tilbudet ble forkynt for all verden av Al-Jazeera som hadde fått tak i Wikileaks rapport og videreformidlet den til vestlige medier, bl.a til The Guardian i Storbritannia. Derfra gikk gladmeldingen ut til Palestina- og Israelsvenner rundt forbi på kloden, som enten begeistret trodde på nyheten, eller som fikk mistanke: Dette er for godt til å være sant! Det innvarsler eventuelt en ny tid i Midtøsten. Likevel ble det umiddelbart fra flere hold, bl.a. fra fylkeslederen i Vest-Agder Sosialistisk Ungdom, oppfordret til boikott av Israel: Naiviteten på venstresiden fornekter seg ikke. Palestinerne hadde med dette utspillet etter sigende vist sin forhandlingsvilje og avslørt Israel som det store hinder for fred i Midtøsten. PAs vanlige forhandlingsstrategi «alt eller ingenting» var tydeligvis forlatt. Spørsmålet var imidlertid hvor lenge Al Jazeeras utrolige avsløring ville stå uimotsagt?

Det var ikke lenge. Gladmeldingen liknet ikke på palestinernes vanlige forhandlingsstrategi: Å vise og deretter gi fra seg de beste kortene før forhandlingene hadde begynt. Nedturen for palestinavenner og folk på venstresiden må ha vært hard og brutal da den palestinske sjefsforhandler, Saed Erekat, i kraftige ordelag i slutten av januar i år gikk ut i media og angrep Al-Jazeera for falsk ryktespredning. Han kalte rapporten i den arabiske avisen for å være en samling grove løgner. Det kan være vondt å ta sannheten innover seg. Det har Jonas Gahr Støre fått erfare etter hans premature utspill i forbindelse med fordømmelsen av Israels bording av Marmara utenfor Gaza våren 2010.

Snipp snapp snute, så var eventyret om palestinernes forhandlingsvilje ute! Men det går an å lære noe av denne mediestunten: Journalister og venstresidens politiske aktører, især i SV, bør drøye litt med fordømmelsen av den ene part i Midtøsten- konfllikten til støvet har lagt seg. Da kan et annet og sannere bilde av terrenget stige frem av tåken, slik det også skjedde etter Marmara-stuntet.

Gå til innlegget

Bladet som skaper balanse i mediebildet

Publisert nesten 10 år siden

Medienes reportasjer fra Midtøsten har hatt et fast kjennetegn: Opplysninger om bakgrunnen for dramatiske begivenheter, f.eks.krigshandlinger som Israel er innblandet i, mangler ofte i nyhetsoppslagene. Palestinere eller israelske venstrefolk blir ukritisk brukt som sannhetsvitner der det ville ha vært naturlig å høre like fyldige reportasjer fra den andre siden. Palestinernes lidelser blir brettet ut, men hvilke traumer israelere langs grensene og på bybussene har pådratt seg etter terroraksjoner, ser ikke ut til å ha samme interesse. Rettsdokumenter som kan tolkes på flere måter, blir som regel forstått slik palestinerne og flertallet i FNs sentrale og underordnede organer oppfatter dem. En journalistikk der den ene part i en konflikt bevisst eller ubevisst blir stengt ute, hvor vesentlige fakta underslås og den ene part får snakke uimotsagt mens motparten får de kritiske spørsmålene, er kampanjejournalistikk. Fenomenet har vært lett gjenkjennelig i NRKs Midtøsten-reportasjer gjennom flere år. Når en slik tendensiøs nyhetsformidling pågår over lengre tid, er det ikke til å undres over at flertallet i norsk opinnion mener at Israel alene er et hinder for fred.

 

Norske myndigheter går foran og viser vei hvor sympatien bør ligge i denne konflikten. Et graverende eksempel på det var de første offisielle kommentarene ( fordømmelsene) av vår utenriksminister da israelerne hadde bordet Marmara utenfor Gaza våren 2010. Alternativer til denne ensrettede nyhetsdekningen finnes heldigvis. Jeg vil nevne tre kilder. Dagen/Magazinet (D/M) er et troverdig medium med egen utsendt medarbeider i Jerusalem, John Solsvik. Han og D/M gir leserne et korrektiv til norske og utenlandske nyhetsbyråers ofte ensidige og tendensiøse fremstilling av konflikten.

 

Et annet sannhetsvitne er den internasjonalt kjente historikeren ved Harward University, dr. Alan Dershowitz med boka si: «Israels sak.» (2005) I den tar han opp på en lettfattelig måte de fleste folkerettslige stridspørsmål i Midtøsten -konflikten og veier synspunktene opp mot hverandre. Israels rettslige fundament kommer godt ut i hans forskning.

 

Et 3. sannhetsvitne er «Med Israel for freds» (MIFFs) 24 siders blad. «Vil ta jødenes lille stykke». På forsiden er det et bilde av en marsipankake, som fremstilles som Midtøsten. Araberne har allerede forsynt seg av mesteparten av kaka, men nå forsøker to palestinske hender å rive til seg også den lille kakebiten med Davidstjerna på. De vil «ta jødenes lille stykke».

Dette bladet har blitt distribuert til de fleste husstander i fylkene i Sør-Norge. Planen er at at alle i landet skal få det i sin postkasse hvis økonomien tillater det i løpet av 2011.

 

Intet land i verden har så ofte blitt fordømt i FNs organer som Israel. Når nå også de øverste kirkelige instanser som Norges Kristne Råd, Kirkenes Verdensråd, Lutherske Verdensforbund og andre kristne organisasjoner ser ut til å slutte seg til kritikken, blir fordømmelsen av Israel komplett, og gjør det vanskelig for sannhetssøkende mennesker å vite hva og hvem de skal tro på i denne konflikten.

 

Det er prisverdig at MIFF har satt seg fore å gjøre noe med den kompakte majoritets oppfatning av hvem som er den store, stygge ulven i den palestinsk-israelske konflikten.

 

Roald Øye, Kristiansand

Gå til innlegget

Israel blir sviktet

Publisert nesten 10 år siden

Den israelske okkupasjonen av Vestbredden, bosettingspolitikken og fredsprosessen som står i stampe sies å være årsak til det meste av ufreden i Midtøsten. Verdenssamfunnet og kristenheten viser forståelse for palestinernes sak og støtter fredsprosessen, der første steg er en tostatsløsning: Israel og en palestinsk stat side om side på vestsiden av elven Jordan innen utgangen av 2011. Det et i dag politisk korrekt å gå inn for en slik løsning. Et flertall i FNs organer og i vårt eget Storting er for den. Målet er klart uttrykt i politiske dokumenter, bl.a. i Kairosdokumentet fra 2009: ett land for to folk.

 Det neste steg i fredsprosessen er å presse Israel tilbake til våpenstillstandslinjen som ble trukket i 1949. (den grønne linje som er en umulig forsvarslinje) Siste steg i prosessen som har som mål å utslette Israel som en jødisk entitet er kravet om og gjennomføring av flyktningenes rett til å vende tilbake til sine bosteder inne i Israel som de forlot under krigen i 1947/48. Å få gjennomslag for denne agendaen vil bety slutten for Israel som et etnisk hjemland for det jødiske folk, slik det opprinnelig ble bestemt av verdenssamfunnet i 1917 og 1947.Det demper ikke det internasjonale samfunns tro på at dette er veien å gå for å få fred i Midtøsten, på jødenes bekostning.

 

I Norge stiller ikke mange helhjertet opp for Israe når landets regjering motsetter seg disse kravene, ikke en gang det teologiske lederskap: Ved å gi sin tilslutning til Kairosdokumentet har norske biskoper tatt standpunkt i det teologisk og politisk viktige spørsmålet om Israels eksistensberettigelse.

 

Heller ikke mange ledere i andre kirkesamfunn har tatt et klart standpunkt for Israel. Det viser holdninger i Norges Kristne Råd og uttalelser fra lederne i Kirkenes Verdensråd og Lutherske Verdensforbund, henholdsvis Olav Fykse Tveit og biskop Munib Younan. Den siste har et svært negativt syn på dagens Israel. Han er alle lutheraneres øverste talsmann. Det burde mange oppleve som et problem. Muslimer, jøder og kristne i Midtøsten har levd fredelig side om side i hundrevis av år, blir det påstått, og palestinske kristenledere spør retorisk hvorfor det ikke skulle være mulig også i våre dager.

Da lederen for Sabeels internasjonale avdeling, Naim Ateek, besøkte Norge i 2009 og sammen med Norges Kristne Råd arrangerte seminarer i Oslo og Kristiansand delte han ut en bok som han nylig hadde skrevet «A Palestinian Christian Cry for Reconciliation.» Jeg leste boken umiddelbart, og såvidt meg bekjent, har ingen av de tilstedeværende deltakere ennå kommet med en vurdering av det teologiske innholded. Det er oppbyggelig lesning bare for de for de som ikke har tatt avstand fra klassisk erstatningsteologi. Norske teologer støtter denne teologien med sin taushet. Jeg har i etterkant spurt noen av seminardeltakerne om de har lest boka, og de svarte at det har det ikke vært tid til.

Taushet og likegyldighet er de største av alle synder, har Eli Wiesel sagt. Den holdningen førte til Holocaust i 1940-årene.

 

Roald Øye, Kristiansand

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere