Roald Øye

Alder: 86
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Hvem kommer ikke inn i himmelriket?

Publisert 4 måneder siden

Den amerikanske teologen Robert Smith, en av lederne i Kirkenes Verdensråds «Palestine Israel Ecumenical Forum» (PIEF) deltok for fire år siden på et seminar der temaet var «Boikott av Israel». Han hevdet: «Kristen teologi som støtter sionisme, er vranglære og må bli konfrontert».

Denne forståelsen av Guds ord var rådende i Kirkenes Verdensråd (KV) lenge før den norske teologen Olav Fykse Tveit overtok ledelsen i rådet for ca. 10 år siden. Antisionismen har sitt opphav i oldtiden da keiser Hadrian forsøkte å tilintetgjøre et hvert spor etter den jødiske stat i det 2. århundre e.kr. Kirken har dessverre tatt parti med keiser Hadrians etterkommere, for KV er den kristne kirkes øverste organ, og som leder for den har Olav Fykse Tveits uttalelser når det gjelder den israelk-palestinske konflikten for mange troende vært like smertefull som under tidligere ledere. Han følger opp en tusen år gammel praksis.

«Palestinisme» og sionisme er uforenlige ideologier og kan ikke eksistere ved siden av hverandre i Midtøsten. Siden 1800-tallet har de to ismene vært oppskrift på katastrofre. Sionismen har som mål å opprette en jødisk stat, og palestinismen har som mål å utslette en slik stat. Araberne har ofte kalt den jødiske stat en kreftbyll i deres midte, som vil utløse stadig sterkere sammenstøt mellom palestinerne og Israel. Kirken har valg side i konflikten som kan få dramatiske følger.

Nå er den norske teologen på vei hjem til Norge der han av et samlet bispekollegium har blitt nominert til preses. Hvis han får flertall på Kirkemøtet i 2020, blir han den norske kirkes øverste leder. Biskopene nominerte bare en kandidat fordi ingen i kollegiet følte seg mer kompetent til stillingen enn ham. Det sier noe om bisperådets sammensetning. 

Utenfra betraktet, fra et annet teologisk ståsted, fortoner Olav Fykse Tveit seg, p.g.a. sin negative holdning til staten Israel, som lite egnet til denne lederstillingen. Bibelen har løfter om velsignelse over dem som taler vel om Israel, og det motsatte over andre, avhengig av hvordan de stiller seg til Guds utvalgte folk, jødene. Olav Fykse Tveits uttalelser om Israel er  lite tillitsvekkende.

Etter nomineringen av Olav Fykse Tveit til preses i Den norske kirke er det mange troende her i landet,  innenfor og utenfor denne kirken, som har hatt det vondt. Det utrolige, og det mest tragiske, er at ingen i bispekollegiet dissenterte da de nominerte Olav Fykse Tveit. Israel har i forkant tilsynelatende blitt «kastet til hundene» av et samlet bispekollegium. Derfor var det ingen dissens.

Men hvem er vel jeg som våger å tale biskopene og de skriftlærde midt imot, uten teologisk utdannelse, bare med en gammel familiebibel som alibi? Den står i bokhylla, trykt i Kristiania i 1879 med gotisk skrift, arvet etter en farfar som lærte sin sønn, og han sine barn og barnebarn, at hele Bibelen er til å stole på: Blant annet at det som skjedde i 1948 var oppfyllelsen av et løfte som ikke bare jøder ventet på med lengsel, men også enkle mennesker med en enfoldig tro på Bibelens løfter. De leser jevnlig i denne boka. I dag får disse enfoldige troende riktignok god støtte av teologiske tungvektere i flere kristne organisasjoner, ikke minst i Den kristne ambassade i Jerusalem.

Et bilde på dagens fortvilte situasjonen sitter på min netthinne: Jeg ser for meg, som i en drøm, et stort cruiseskip med fullt av folk ombord som seiler for full fart inn i et urent farvann, som jeg kjenner godt fordi det har vært familiens operasjonsområde i flere generasjoner. Jeg kommer cruiseskipet i møte i en spinkel, liten robåt sammen med noen trosbrødre. Vi ror skipet i møte for harde livet for å få det til å skifte kurs, og vifter med alt vi har for å tiltrekke oss oppmerksomhet på brua der skipsoffiserene står. Selv om de styrer etter godkjente draft, ser det ut til at de ikke er klar over det farlige farvannet de snart befinner seg i. Et undervannsskjær ligger forut, og mot det stevner skipet for full maskin og med en intetanende styrmann ved roret.

Mannskapet enser oss ikke. Cruisekipet fosser forbi oss, og livet om bord fortsetter, akkurat som det gjorde på Titanic for over 100 år siden med de katastrofale følger det fikk. Mannskapet lyttet ikke til advarslene det fikk fra mange, troverdig hold. Så langt har heller ikke mannskapet på dette cruiseskipet, Den norske kirke og Kirkenes Verdensråd, lyttet til advarsler. Jeg sier til meg selv som Arnulf Øverland sa for noen år siden i en farlig situasjon: «Du må ikke tro at du bare har drømt». Det er dødsens alvor! 

 Dagens bibelord, 21. oktober 2019, fra Bibelselskapet: Matt 5,20: «Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket». Det er strenge ord av Jesus.


Gå til innlegget

Skal vi la ISIS-krigerne komme tilbake?

Publisert 4 måneder siden

De norske kvinnene fra muslimske innvandrerfamilier som i sin religiøse iver ble fristet til å dra til Midtøsten for å slutte seg til ISIS og dens islaminspirerte terrorhandlinger, angrer på det de har stelt i stand for seg og sine barn, som noen av dem har fått med ISIS-krigere.


Det er ikke mange av dem, og de vil etter det militære nederlaget tilbake til sine hjemland i Europa. De mannlige ektefellene (fedrene) er i de fleste tilfeller døde i kamp.  

Det fins ca. 2500 mannlige krigerne med europeisk statsborgerskap som også ønsker å vende tilbake til sine europeiske hjemland, som de forlot for å hjelpe trosbrødre i ISIS. Sympatierklæringer til fordel for disse krigerne er det ikke mange av.  Kvinnene med barna vekker derimot stor sympati for sin sak:  å komme tilbake til landene som har gitt dem alle velferdsgoder i oppveksten, der miljøet trolig oppmuntret dem til å slutte seg til «the barbarians of ISIS».
På Stortinget er det flere representanter som mener det er uverdig av et såkalt kristent land å ikke tar seg av sine borgere som er i stor nød. Barna er i tillegg uskyldig i foreldrenes forbrytelser. Først etter en generasjon fremover i tid vil de eventuelt representere en terrortrussel.
For knapt et år siden led ISIS et totalt nederlag da det såkalte kalifatet ble nedkjempet i Syria takket være både amerikansk og kurdisk innsats. Etter hvert har  europeiske ledere forstått hvilke følger den sterkt kritiserte amerikanske tilbaketrekning av soldater kan få for deres land.  «ISIS-affiliated nationals» har kommet på frifot i Syria fordi «fangevokterne» (USAs soldater) i de kurdiske områdene har blitt trukket tilbake. Ingen europeere har ropt: Yankee! Go home!  

Hjem til Europa vil også de muslimske fangene (tidligere ISIS-krigere) i de kurdiske områdene , men nå nekter flere europeiske ledere å tillate dem det. De hevder at å ta dem tilbake vil øke risikoen for islam-inspirerte terrorhandlinger. Når horder av frigjorte fanger slutter seg sammen, vil de være i stand til å omgruppere seg til ny kamp "på hjemmebane".  Hvis det skjer,  og ISIS lykkes i å utløse en ny bølge av terrorangrep mot vestlige mål, har europeiske ledere bare seg selv å takke fordi de ikke tok ansvar, men lot sine muslimske statsborgerne komme tilbake, uansett hvor grove deres forbrytelser har vært.

Noen få kvinner med syke barn representerer ikke samme trussel, mener et flertall på Stortinget. Derfor jobbes det iherdig med å få på plass en ordning som vil tillate konene til terroristene å komme tilbake med barna sine,  især de alvorlig syke. Bare Frp har hittil vært imot retur av terrorister, syke barn så vel som voksne. Det er trolig  frykt for at en liberal holdning til tilbakevending kan skape presedens.  «Western governments should recoil in horror when defeated ISIS fighters and their associates then announce they want to return home», sier mange  statsledere i Europa, og Frp ser ut til å være enig med dem.  Frykten  er vel begrunnet.

Gå til innlegget

Man skulle tro at iakttakere av over 80 års historie i Palestina-mandatets område i Midtøsten ville innse at det alene er det palestinske lederskap som er skyld i at en jødisk og palestinsk stat i overensstemmelse med Peel-kommisjonens anbefalinger, «The Peel Commission’s Partition plan» in 1937, aldri ble virkeliggjort.

Lederskapets avvisning av delingsplanen ble mønstergivende for alle senere delingsplaner:  «The UN Partition plan of 1947», «the Clinton parameters in 2000», eller Ehud Olmerts generøse «peace plan in 2008». Alle forsøk på kompromisser med de jødiske /israelske forhandlerne har strandet, og palestinernes propagandamaskin har lykkes i å få verden til å tro at det er Israels skyld. Likevel blir presidenten i Den palestinske autoritet (PA) i dag mottatt overalt han kommer i verden med ovasjoner som en stor statsmann, i FNs hovedkvarter i New York eller i statsministerboligen i Oslo. Israel blir møtt fra de samme land med BDS- kampanjer for sin motvilje mot å avslutte den lovlige okkupasjonen av Judea og Samaria -  før en avtale er på plass.

Mahmoud Abbas går nå i sitt 15. år ved makten i PA, etter at han ble valgt som «president» i entiteten for en 4-årsperiode i 2004. Han har eklatant «failed to comply with the basic parameters of the Oslo Accords» fra det øyeblikk de ble undertegnet i 1993 og 1995, og han har på vegne av PA brukt utenlandshjelp, fra UNWRA og statlige overføringer fra vennligsinnede nasjoner, «to fund terrorism» mot sivile i Israel, i stedet for å skape sosiale velferdsprogrammer eller utdanningsinitiativ som ikke fokuserer på «the antisemitic mouse», som legger all skyld for palestinernes problemer på jødene og Israel.

«Ustabil emosjonell personlighetsforstyrrelse» er en forklaringsmodell som i de senere år mer og mer har blitt brukt i mellommenneskelige konflikter på det personlige plan. Den brukes om pasienter som tillegger sine problemer på andre. Den er nesten uhelbredelig.  

En entitet kan neppe få denne «diagnosen». Koranen som premissleverandør for politiske handlinger og holdninger kan kanskje forklare palestinernes tilbøyelighet til uforsonlig og kompromissløs holdning overfor jøder og Israel, men forklaringen virker lite sannsynlig. Det palestinske lederskap er ikke kjent for å ha en genuin religiøs agenda. 

Da står bare en forklaringsmodell tilbake: «Broderhatet» mellom Isak og Ismael, Abrahams to sønner. Hatet har i snart 4000 år lagt føringer for fiendskapet mellom jøder og arabere. Det er den mest sannsynlige forklaringen. Den er religiøs.

Gå til innlegget

To-statsløsningen kan man bare glemme hvis folkerett og Bibel, idealisme og gudstro, skal styre norsk utenrikspolitikk. I Bibelen står det at jødene har fått landet Kanaan, Eretz Israel, til odel og eie.

Tror man på Bibelens løfter, må andre betraktninger om eierforholdet til Kanaan vike. Opprettelse av en palestinsk stat på de bibelske landområdene vil føre til krig,  som palestinerne i følge Bibelens profetier er dømt til å tape.

Ingen norske politikere i maktposisjoner går for en slik forståelse av konflikten mellom jøder og palestinere, ikke en gang representantene for Kristelig folkeparti. Man må lenger ut på landet for å finne tilhengere av denne forståelsen, men der fins de, sittende bøyd over en åpen Bibel. Der  har de funnet hva Gud har sagt om eierforholdene i Det hellige land.

Tilhengere av denne forståelsen fins riktignok også i «Partiet de kristne»,  men de har ennå  ikke kommet inn på Stortinget. EUs påtroppende «utenriksminister»,  Josep Borell, hevdet likevel i Det europeiske parlamentet den 7. oktober i år at det ikke er antisemittisk å være for en to-statsløsning i Palestina-konflikten.

Han tar over stillingen etter Federica Mogherini den 31. oktober i år, og vil føre videre hennes politikk på dette området: “The European position is to defend the two-state solution,” sa han i sin introduksjonstale . “I hope this continues to be the EU position.” Som spansk utenriksminister har han i mange år vært talsmann for en ensidig spansk erklæring om en palestinsk statsdannelse, selv om han i parliamentet i Brussel ikke nevnte noe om  det i sin presentasjon av seg selv.

Han sa at han ville føre videre EUs støtte til palestinske rettigheter og til opprettelse av en palestinsk stat som lever fredelig side om side med Israel.  “Vi gjør mye for palestinerne selv om noen sier at det ikke er nok. Men la meg minne dem om at for tiden bevilger EU omlag en million euros pr. dag for å hjelpe PA. Den felles europeiske holdningen er å forsvare to-statsløsningen. Jeg håper det fortsatt vil være EUs posisjon. Hvis noen hjelper palestinerne i dag med å få sin egen stat, så er det virkelig  Europa. EU bidrar med nesten en million euro hver dag for å holde liv i Den palestinske autoritet. Vi må fortsette med å oppmuntre til fredfull sameksistens med Israel slik at to-statsløsningen  kan bli realisert». Slik lød  Josep Borells optimistiske introduksjonshilsen til sine europeiske kolleger. Hvor naiv går det an for «en utenriksminister»  å være?

Til orientering for uinnvidde: EU har lenge gått inn for to-statsløsningen med grenser som følger linjene fra før 1967- krigen, uten at den har kommet nærmere en løsning. Det palestinske lederskap har mer og mer vendt seg til EU og FN for å få dem til å gå i bresjen for en mangesidig prosess som de håper kan løse konflikten med Israel på deres betingelser.  EU gir hvert år i overkant av 300 millioner euros til PA, og har holdt på med det siden 1990-årene da Oslo-avtalene ble undertegnet. Den økonomiske støtten har vært av vital betydning for PAs eksistens.

Borell sa at EU med denne støtten holder i live håpet om å opprette en palestinsk stat. Når det gjelder «the Israeli-EU Association agreement» som har styrt Israels forbindelser med EU siden år 2000, sa Borell at han aktet å respektere dokumentet, som innebærer å videreføre Israels frihandelsavtale med EU, vel å merke med unntak av produkter som er produsert i de bibelske landområdene, Judea og Samaria, som ligger på "den gale" siden av «1967-linjene». EU har ingen planer om å bryte avtalene med Israel, for han trodde det til slutt ville bli en avtale mellom partene. Så naiv kan en «utenriksminister» være!  

På israelsk side er det bare det arabiske partiet i Knesset som støtter to-statsløsningen. De andre partiene regner Oslo-avtalene for « døde». President Donald Trumps lenge annonserte fredsplan kan bli spikeren i kista for drømmen om en to-statsløsning. La oss håpe den blir spikeren!

Gå til innlegget

Styreleder i NKR, Erhard Hermansen, har i ettertid opplyst at ingen på NKRs styremøte hadde opplevd besøket problematisk! Det er både overraskende og trist.


Den kvinnelige palestinske aktivisten som besøkte Norge i "Kirkeuken" burde ha  sjokkert i hvert fall noen av "Norges kristne råds " medlemmer. Hvis det problematiske ved besøket etter hvert demrer for en eller flere av disse, vil jeg be styrelederen, Erhard Hermansen,  orientere om  deres oppvåkning  her på verdidebatt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
24 dager siden / 2236 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
22 dager siden / 1811 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1302 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
30 dager siden / 1234 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
15 dager siden / 1120 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
25 dager siden / 1081 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
18 dager siden / 916 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
29 dager siden / 901 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere