Roald Øye

Alder: 86
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Sannhet og løgn om «Palestina».

Publisert 4 måneder siden

En tannlege fra Mandal tok i et innlegg opp et spørsmål om tre menneskers troverdighet i Fe-vennen 2. nov. 2019 i forbindelse med at tre palestinere besøkte Norge sensommeren 2019. En av dem var president Mahmoud Abbas.


Innlegget var en kommentar til mitt innlegg i samme avis om disse besøkene. President Mahmoud Abbas’  besøk fikk positiv omtale i innlegget og bred omtale i norske medier. Det var etter min mening ufortjent.

Positiv omtale fikk derimot ikke den kristne palestinske kvinnen Christy Anastas, som var invitert til Norge av organisasjonen «Med Israel for fred», MIFF. Hun har juridisk utdannelse fra «Palestina» og Storbritannia og besøkte 8 norske byer i sommer, der MIFF ønsket at hun skulle dele sine erfaringer om hvordan det var/er å være ungdom i et muslimsk samfunn på "Vestbredden".  Jeg vil fremheve henne som et bedre sannhetsvitne om tilstanden på «Vestbredden» enn de to andre, Mahmoud Abbas og en fredsaktivist fra «Palestina» som var invitert til «Kirkeuka for fred». 

Christy Anastas sine erfaringer  kan enhver lese om i en av MIFFs publikasjoner om besøket.  Jeg skal ikke komme inn på det, men bare stille spørsmålstegn ved det som også ble berørt i innlegget i Fe-vennen: Hvem er et godt sannhetsvitne?  

Blant de tre palestinerne er det etter min mening bare en som holder mål, og det er den kristne kvinnen. Hun er tillitsvekkende. Hennes personalia kan leses på nettet, «Norge i dag», 4. oktober 2019: «Kristen palestinsk kvinne forsvarer Israel».

Mahmoud Abbas som var invitert av norske myndigheter, har et personlig rulleblad som ikke mange kjenner til. Han kan neppe ha tillit som sannhetsvitne hos andre enn hos muslimer og deres likesinnede.  Han arbeidet nært med fredsprisvinneren Yasser Arafat  i flere ti-år og lærte seg hans strategier  som palestinere  bruker når de forhandler med israelere. Abbas’ renomme som «en notorisk løgner» (sitat etter Terje Røed Larsen om Arafat) har han arvet etter sin forgjenger, "presidenten  og fredsprisvinneren". Arafat lærte ham den 1500-år gamle muslimske strategien i forhandlinger med jøder og kristne: Profeten Muhammed, som Abbas er oppkalt etter, sier i en av surene i Koranen at det  var, er og alltid vil være, en plikt for muslimer å lyve i samtaler eller forhandlinger med vantro - hvis det tjener Allahs sak. Den leksa har Mahmoud Abbas lært.

Christy Anastas, den kristne palestinske kvinnen, forsvarte Israels rett til å forsvare landet sitt. Hun er en klar motstander av Israel-boikott, og blir selv boikottet av sine kristne og muslimske landsmenn på «Vestbredden» - og truet på livet av de sistnevnte. Hun har derfor måttet flykte til Storbritannia der hun nå bor uten kontakt med sine foreldre.

Om Christy Anastas sin livshistorie skrev jeg i mitt opprinnelige innlegg i Fe-vennen: «Hun bodde med sin familie på den såkalte «Vestbredden», nær Rakels grav der sikkerhetsmuren ble bygd rundt hennes barndomshjem. Etter hennes oppfatning har muren reddet mange liv. Hun var palestinsk jusstudent, og ble etter hvert en overbevisst kristen etter å ha møtt en britisk turist som oppfordret henne til å lese i Bibelen. Det gjorde hun og ble en overbevist kristen.

Hennes muslimske familie i Betlehem benekter at hun har flyktet. De sier at hun har emigrert kun fordi hun fikk tilbud om gratis jusstudier på post-graduate- nivå i utlandet». Vi har lov å ta i betraktning at løgner er en del av den muslimske kulturen når de uttaler seg om kristne og jøder i mediene. Juristens egen fremstilling av sin omvendelse er følgelig den mest  troverdige.

Christy Anastas er i dag ferdig utdannet jurist og kan med sin bibelske og folkerettslige forståelse av Midtøstens historie gi verdifulle innspill i den israelsk-palestinske konflikten. Det gjorde hun på sin foredragsturne i Norge.

Gå til innlegget

Det jødiske selvhatet er et gammelt fenomen som har manifestert seg blant jøder i den vestlige verden, i våre dager i sær i USA og Israel. Det jødiske selvhatet går like mye ut over staten Israel som utover den enkelte jøde. Jødisk mashoshisme kalles fenomenet.


På det personlige plan har mashoshismen vært smertefull å oppleve for mange jøder som ikke selv har «diagnosen». Intet folk i verden har bedre grunn til å være stolt av sitt folks rulleblad gjennom flere tusen år enn jødene. Hva har ikke de og deres forfedre bidratt med på nesten alle livsområder? Rullebladet er imponerende.

Det kan gis både psykologiske, sosiologiske og historiske forklaringer på selvhatet på det personlige plan. Det er tendensen til å ta på seg skylden for sin egen og andres elendighet og finne seg i dårlig behandling uten et kny. Jødene har levd som dhimmier i muslimske og kristne samfunn gjennom hundrevis av år. Refrenget har blitt: «Vi, jøder får bare som vi fortjener!»

Etter 2. verdenskrig da staten Israel ble opprettet, ble det slutt på at jødene tok all skyld på seg. Oppstanden i Warzawa-ghettoen i 1943 lærte jødene i diasporaen å kjempe for sin rettferdige sak. Det var en oppvåkning som i neste omgang førte til opprettelsen av staten Israel i 1948.

Den mest utbredte versjon av fenomenet i våre dager er den jødiske tendens til å kritisere staten Israel fordi landet ikke lever opp til forventningene om å være den mest perfekte stat i verden, «bestemann i klassen». Mashoshistene kritiserer sjelden Israels fiender, og hvis det skjer, blir det gjort helt overfladisk. De ser ut til å glede seg over, eller i det minste, få tilfredsstillelse av å peke på Israels reelle eller imaginære mangler og «synder». De fins det etter deres mening mange av.

Høsten 2019 inntraff et eksempel på dette fenomenet da 240 israelske og utenlandske jødiske akademikere underskrev på et brev som oppfordret den tyske regjering til ikke å støtte et forslag fra tyske «idealister» i Riksdagen om å sette likhetstegn mellom BDS-kampanjen og antisemittisme. Det førte til «oppstandelse» blant jødiske akademikere. Israel fortjente etter deres mening å bli boikottet. BDS-kampanjen er, som kjent, et forsøk på å strupe den israelske økonomien og i neste omgang få vekk den jødiske stat. 

Tyskland er landet som har begått det største folkemord mot jøder i moderne tid. I nazistenes barnebarn-generasjon henger det igjen mye etter 18- og 1900-tallets tyske antisemittiske holdninger. Brevet til Riksdagen ble, utrolig nok stilltiende, tatt til etterretning av Merkels regjering. Konklusjonen var med andre ord: Antisionisme er ikke antisemittisme. Israel fortjener å bli straffet! 

Initiativtakernes forslag ble forkastet. Fokusering på den rasistiske BDS-kampanjen ønsket ikke de selvhatende jødene at det skulle bli rettet negativ oppmerksomhet mot. De greide å begrense ytringsfriheten i Tyskland, mens nynazister marsjerte uforstyrret i Dortmunds gater med bannere som oppfordret til å knuse staten Israel. Denne samtidige demonstrasjonen ble ikke vist noen oppmerksomhet av de jødiske akademikerne!

I USA pågår det en kamp mellom Republikanere og Demokrater om å vinne de amerikanske jøder for sin sak. Jøden Bernie Sanders forsøkte å bli demokratenes president i forrige valg i 2016, og gjør nå et nytt forsøk. Han har beskyldt Netanyahus regjering for å være rasistisk, men har ikke sagt et ord om den ekstremt rasistiske palestinske presidenten i «Palestina», Mohammed Abbas, som har lovet at det ikke skal være tilbake en eneste israeler i et fremtidig «fritt Palestina». Abbas er en glødende rasist som tydeligvis har blitt oversett av Sanders. Han hevder, som «den gode jøde» han er, at palestinerne fortjener å bli behandlet med respekt og verdighet. Hans jødiske støttespillere burde bli spurt om hvilken verdighet et folk fortjener som aksepterer at deres ledere betaler mordere for å drepe sivile israelere.

Det fins selvhatende jøder i USA som uansett sannhetsgehalten i Sanders grove påstander, vil stemme på ham. Hans jødiske selvhat viser seg aller tydeligst i hans trussel om å anbefale stans av all amerikansk hjelp til Israel hvis landet fortsetter med å utvide bosetningene på «Vestbredden». Det vil han gå inn for hvis han blir USAs neste president. Han blir eventuelt den første jødiske president i USAs historie.

I en tale på en J. Street konferanse i Washington den 28. oktober i år sa Sanders: «Jeg er meget stolt av å være jøde, og ser frem til å bli landets første jødiske president. Jeg tilbrakte i min ungdom flere måneder på en kibbutz i Israel, og jeg tror ikke bare at Israel har rett til å eksistere, men at staten Israel har rett til å eksistere i fred og sikkerhet. Men jeg tror at det palestinske folk også har rett til å leve i fred og sikkerhet, og at det ikke er antisemittisk å hevde at statsminister Netanyahus regjering er rasistisk.

På den samme konferansen sa Sanders noe som fikk tidligere USA-ambassadør til FN, Nikki Haley, til å reagere på Twitter. Hun skrev: "Sanders sa at hvis han blir president, vil han la noen av de 3.8 billioner dollar som nå går til Israel, bli gitt til humanitær hjelp i Gaza. Akkurat da vi tenkte at Bermie Sanders ikke kunne bli mer radikal, overgikk han seg selv».

Sanders planlegger å la pengene, som nå går til Israel slik at landet kan forsvare seg mot terrorister, i stedet gå til myndighetene i Gaza som blir styrt av terrorister. De andre demokratiske presidentkandidatene våger ikke si at han er på ville veier. Jødisk selvhat er gull verdt for Demokratene i den amerikanske valgkampen!

Kjente personligheter i det israelske forsvaret, IDF, og i israelsk høyesterett har også stått frem som selvhatende jøder. De har inntatt ytterliggående venstrepolitiske standpunkter. Noen av disse jødiske personlighetene er premissleverandører for den globale venstresides kritikk av Israels «brutale behandling» av palestinerne på den lovlig okkuperte «Vestbredden».  For mange fortoner deres standpunkter seg ganske uforståelige.

Forståelig blir de hvis det jødiske selvhatet blir kjent og erkjent. Hatet er rettet mot staten Israel og dens offisielle representanter på høyresiden.  I den israelske valgkampen som kanskje vil fortsette i enda noen måneder, vil det jødiske selvhatet være gull verdt for den politiske venstreside i Israel. 

Den jødiske stat står i en åndskamp som har pågått siden opprettelsen av staten i 1948. Det forstår i hvert fall mange kristne.

Gå til innlegget

Hva mener partiet ditt om to-statsløsningen i «Palestina»? Spørsmålet ble stilt i et program på en kristen TV-kanal i siste valgkamp. Bare ett parti ga et klart svar på spørsmålet, og det var representanten for «Partiet de kristne», Erik Selle. Partiet hans kom som kjent ikke inn på Stortinget.

Svaret var slik jeg skulle ønske representanten for KrF ville ha svart.  Jeg var på nippet til å bytte partitilhørighet, men lot det være som så mange andre for ikke å svikte det kristelige partiet, som fikk plass på Stortinget. AP og Knut Arild Hareide måtte ikke gå av med den politiske seieren. Det ville ha vært ødeleggende for mye av det jeg holder kjært - om venstresiden hadde fått regjeringsmakten.

Jeg hadde lest i partiprogrammet til Erik Selle hva partiet hans ville foreslå hvis det kom inn på Stortinget eller fikk plass ved kongens bord. Det var sju forslag etter mitt hjerte. Forslagene hører hjemme både i et kristent og et kristelig parti.

Det er ennå noen måneder til neste stortingsvalg, og mitt ønske frem til det tidspunkt er at de to partiene med nesten samme etikett i partinavnet slår seg sammen for bedre å fremme politikken som de står sammen om,  og i tillegg de 7 punktene i Selles partiprogram. Noen stemmer vil kanskje falle fra KrF ved en slik fusjon, men alt i alt er det sikkert flere som vil føle seg hjemme i et parti med en klarere kristenprofil på en del områder,  især når det gjelder Norges holdning til to-statsløsningen i Palestina.

Uansett hva som skjer med mitt fromme ønske, håper jeg KrF vil skjerpe sin holdning til regjeringens bevisstløse lefling med to-statsløsningen. En løsning med en palestinsk stat på de bibelske landområdene, Judea og Samaria, vil om kort tid føre til at innbyggerne i staten Israel, ville få det slik innbyggerne i det sørlige Israel, ved grensen til Gaza, har det, og har hatt det, siden statsminister Ariel Sharon trakk israelske nybyggere ut av "stripen" i 2004.

Ingen israelske ledere, vil gjenta Sharons store tabbe/feilberegning for 15 år siden, verken Benjamin Gantz eller Benjamin Netanahu. Norge bør gi dem vår helhjertede støtte i alle internasjonale organisasjoner. Det er den internasjonale og nasjonale politiske venstreside som støtter palestinerne i deres ønske om å svekke Israel og i neste omgang få staten vekk.  Ære være Kjell Ingolf Ropstad som distanserte KrF fra Jonas Gahr Støre -  og den politiske venstreside!

Gå til innlegget

Iakttakere av over 80 års historie i Palestina-mandatets område i Midtøsten vil innse ved å lese relevante dokumenter at det er det palestinske lederskap som har hovedskylden for at en jødisk og palestinsk stat i overensstemmelse med Peel-kommisjonens anbefalinger fra 1937, ikke har blitt virkeliggjort.

«The Peel Commission’s Partition plan» ble aldri ble virkeliggjort.  Jødene og Israel har i alle år fått skylden for den stadig  uavklarte situasjonen.  Det palestinske lederskaps avvisning av delingsplanen i 1937 ble mønstergivende for dem ved alle senere delingsplaner: 

«The UN Partition plan of 1947», «the Clinton parameters in 2000», eller Ehud Olmerts generøse «peace plan in 2008». Alle forsøk på kompromisser med de jødiske /israelske forhandlerne strandet, og palestinernes propaganda har lykkes i å få verden til å tro at det alene er Israels skyld.  Presidenten i Den palestinske autoritet (PA) blir i dag mottatt overalt han kommer i verden med ovasjoner som en stor statsmann,  i FNs hovedkvarter i New York eller i statsministerboligen i Oslo. Lederen i Israel,  statsminister Netanyahu  derimot, blir møtt i de samme land med BDS-kampanjer og pipekonsert for sin uvilje mot å avslutte Israels lovlige okkupasjon av Judea og Samaria - før en avtale er på plass.

Mahmoud Abbas går nå i sitt 15. år ved makten i PA, etter at han ble valgt som «president» i entiteten for en 4-årsperiode i 2004. Han har eklatant «failed to comply» med de viktigste bestemmelsene i Oslo-avtalene fra det øyeblikk de ble undertegnet i 1993 og 1995, og han har på vegne av PA brukt utenlandshjelp, fra UNWRA og statlige overføringer fra vennligsinnede nasjoner, «to fund terrorism»  mot sivile i Israel,  i stedet for å skape sosiale velferdsprogrammer eller utdanningsinitiativ som ikke fokuserer på «the antisemitic mouse», som legger all skyld for palestinernes problemer på jødene og Israel.

«Ustabil emosjonell personlighetsforstyrrelse» er forklaringen som i noen år har blitt brukt i mellommenneskelige konflikter på det personlige plan. Den brukes om pasienter som alltid tillegger egne problemer på andre. Den er nesten uhelbredelig.  Det ser ut til at PAs  og Hamas’ politiske lederskap lider av denne personlighetsforstyrrelsen: Israel er skyld i deres interne problemer.

En entitet kan ikke få denne «diagnosen». Koranen som premissleverandør for politiske handlinger og holdninger kan derimot forklare palestinernes tilbøyelighet til uforsonlig og kompromissløs holdning overfor jøder og Israel. Det palestinske lederskap, PA,  er imidlertid, ulik Hamas sitt lederskap, ikke kjent for å ha en genuin religiøs agenda. Da står en forklaring tilbake: «Broderhatet» mellom Isak og Ismael, Abrahams to sønner, en «ekte og en «uekte» sønn. Deres etterkommere har ligget i strid med hverandre i snart 4000 år.

Det er den mest sannsynlige forklaringen på problemet som ellers er ganske uforståelig. I GTs første bøker kan vi lese hvordan fiendskapet begynte. Fortsettelsen er sekulær verdenshistorie. Forklaringen er religiøs, og kanskje lite troverdig for mennesker flest.

Gå til innlegget

Antisemittisme og antisionisme.

Publisert 4 måneder siden

Det er stor forskjell på disse to ismene. Det er stuerent å være antisionist. Men mange av dem som er antisionister, vil ha seg frabedt å bli kalt antisemitter. Det er en kristen holdning ikke å gjøre forskjell på folk på grunn av hudfarge og kulturelle ulikheter. Det blir sett på som rasisme.

Men når det gjelder synet på staten Israel, er det fullt lovlig i alle sosiale lag av den norske befolkning å ha forskjellige syn på den jødiske stat, fra hatefulle holdninger blant muslimer til ulike grader av kritiske holdninger blant ellers gode etniske nordmenn.  Skillet i oppfatning  kan gå tvers gjennom familier, vennekrets, kolleger, partiorganisasjoner  og menigheter. Sjelden er synet helt unisont. Noen utbrytere fins overalt.  Det er det normale. Derfor var det overraskende at alle i bispekollegiet var enige om å innstille Olav Fykse Tveit til preses i Den norske kirke, uten å stille opp en motkandidat. Fykse er en klar antisionist, men naturligvis ingen antisemitt. Han er glad i jødene.

Den unisone stemmegivningen kan være uttrykk for at i Den norske kirke er det en nesten enstemmig negativ holdning til opprettelsen av den jødiske stat i 1948. Kirken mener at tostatsløsningen er eneste farbare vei ut av konflikten mellom jøder og palestinere.  De som har satt seg inn i hva tostatsløsningen kan bety for jødene i Israel,  bør få kalde føtter - hvis de ikke er antisemitter.

Folket som frembrakte verdens frelser for over  2000 år siden er det mest foraktede i verden, noe de kritiske resolusjonene i FNs Hovedforsamling og underorganer er en indikator på.  Motstand mot og kritikk av staten Israel er den saken som verdens nasjoner i FN er mest enige om. Vi som tror at jødenes rolle i verden på langt nær er fullført, syns det bør mane til ettertanke.  

I disse dager foregår det en intens drakamp i det politiske lederskap i Israel om hvem som skal danne ny regjering,  den sittende statsminister Benjamin Netanyahu, eller sentrum/venstresidens opposisjonspolitiker Benjamin Gantz. Det som ligger til grunn for deres politiske uenighet er i bunn og grunn  høyrepartienes uvilje mot å gå inn på en tostatsløsning med palestinerne. Det har Gantz sagt at han kan være villig til å vurdere. 

En slik løsning tror Netanyahu og høyrepartiene er en dødslinje for Israel. Utfallet av den politiske drakampen angår derfor hele verden, og vil foreligge i løpet av kort tid.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
24 dager siden / 2236 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
22 dager siden / 1811 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1302 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
30 dager siden / 1234 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
15 dager siden / 1120 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
25 dager siden / 1081 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
18 dager siden / 916 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
29 dager siden / 901 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere