Roald Øye

Alder: 86
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

En historisk sjanse for Kr. F?

Publisert 7 måneder siden

Hallgrim Berg, tidligere stortingsmann for Høyre, lanserte i 2013 boka, «Demokrati og islamisme». Den presenterte for snart 6 år siden en handlingsplan i tolv punkter for å stimulere debatten om hvorledes Norge og landene i Europa skal overleve som selvstendige kulturnasjoner. I et utdrag av boka står det noe som er like mye tilstanden i dag:

«Som totalitær ideologi stiller islamismen i klasse med nazismen, fascismen og kommunismen, men er endå farlegare fordi politikk,  religion, stat og nasjon er eitt og det same. Europa er i kneståande, forvirra og utan eit samlande formål. Det frie ordet tapar. Demokratiet lir.»

Hallgrim Berg sier - som sosialdemokraten Tony Blair - at «me må reise oss, stå klårare fram for vår eigen kultur, ikkje lenger snu kappa etter vinden og lure oss sjølve med einvegs toleranse. Islam og islamisme er ein trussel for Europa, demokratiet og menneskerettane». 

Hallgrim Berg leverte i boka et kraftfullt vitnemål for vår vesterlandske kultur - inklusive kristendommen og mirakelet Israel. Han viste hvorfor og hvorledes ytringsfriheten er det avgjørende elementet i kulturkampen som bygde seg opp. (i 2013) 

Forfatterens handlingsplan i tolv punkter om hvordan Norge og landene  i Europa skal overleve som selvstendige kulturnasjoner, håper jeg ligger i  bakhodet på KrFs forhandlere på Granavolden, som innen onsdag 16. januar har lovet å forhandle frem en regjeringsplattform for en ny 4-parti 

regjering.

I tillegg bør de bli minnet om av gode rådgivere å lese innlegget til Eivind Gjerde, lektor og forfatter, som under etiketten «Kristenliv»,  på Dagens debattsider tirsdag 8. januar 2019, skrev et innlegg, som er i tråd med Hallgrim Bergs 6 år gamle advarsel: «Hva lærer islamismen?» 

Eivind Gjerdes korte gjennomgang «viser den onde islamske fascismen i sin gru. Mange islamister har opphold i vårt land. I stedet for å ha disse hatefulle personene i landet, skulle vi forby dem både adgang og opphold. Det burde våre myndigheter ha iverksatt for lengst, men de er forblindet av en falsk forståelse av islam og menneskerettighetene.»

Det burde ikke være umulig å komme frem til en regjeringsplattform der KrF imøtekommer Frps  restriktive innvandringspolitikk mot at KrFs krav om en mer restriktiv abortpraksis, blir imøtekommet. Det er ingen i KrF som ønsker seg «svenske, tyske, franske eller britiske tilstander» i Norge. Den politiske venstresides naivitet på innvandringsområdet burde ikke ha noen plass i Kristelig Folkeparti.

Gå til innlegget

Palestinernes hjemland

Publisert 8 måneder siden

Qm sannhet og usannhet skrev Kjell Grandhagen et tankevekkende og aktuelt innlegg på verdidebatt 7. januar: «Turbulens overalt - en geopolitisk nyttårskommentar»:


«Når vi brukere ser en «sannhet» gjentatt nok ganger blir den stadig mer sann – og våre valg påvirkes etter­ hvert. «Meningssvindelen» blir over tid så omfattende at den får nasjonale og internasjonale konsekvenser – slik vi har sett det blant annet i USA og Europa.Over tid kan det bli nærmest umulig å skille mellom sannhet og usannhet på de kanaler de fleste av oss henter informasjon fra.»

Å skille mellom sannhet og usannhet i spørsmålet om palestinernes hjemland, Palestina, har opptatt meg siden jeg studerte historie på 1960-tallet. Dette er hva jeg har kommet frem til om palestinernes kortsiktige og midlertidige hjemland. 

Hvis Vestbredden utgjorde en del av det hashemittiske kongedømmet, Jordan, frem til 1967, hvordan kunne det da ha seg at Judea og Samaria plutselig i 1968 ble palestinernes lenge etterlengtede hjemland, som de inntil da hadde vært mer enn  villig til å avstå til maktbegjærlige arabiske fyrster, først Hussein bin Talal

Han regjerte som  emir av Transjordan under britisk styre fra 1921 og deretter som konge av Jordan fra landets uavhengighet i 1946 til sin død i 1951. Sønnen  Hussain ble konge i Det hashmittiske kongedømme Jordan fra 1952 til  han døde i 1999.  Han ble etterfulgt av sønnen  Abdullah. De to siste kongene motsatte seg lenge en palestinsk stat, noe som gjorde dem til uvenner med makthavere i andre araberland, men relasjonene ble bedre etter hvert som de forstod at Vestbredden for alltid var tapt for Jordan. Nå fører kong  Abdullah  en positiv og lojal politikk overfor palestinerne. Han mener  at PLO, Arafat og Abbas har mer bruk for de jødiske kjerneområdene i sin kamp mot Israel. 

I Midtøsten-konflikten skal man merke seg at emirene i Transjordan og kongene i Jordan ble  oppfattet som moderate, sammenliknet med mange andre arabiske ledere, men ingen av dem var inntil 1967 for å opprette en palestinsk stat. Det ble kongene først etter nederlaget i 6- dagerskrigen da Vestbredden gikk tapt for Jordan.  

Professor Amnon Rubinstein, tidligere Meretz utdanningsminister i Begins regjering,  uttalte i Ha'aretz  30.7.1976: «Ikke siden Goebbels tid har et politisk spørsmål blitt så forvrengt ved kontinuerlig gjentakelse av en løgn, og båret så «rike frukter» som det palestinske kravet om opprettelse av en palestinsk stat på debibelske landområdene på Vestbredden». Det er riktig, for et flertall av FNs medlemsland er i dag for to-stats løsningen.  

Etter som det nasjonale valget til Knesset 9. april nærmer seg, vil «det palestinske problem» på nytt trolig komme til å dominere debatten både mellom partiene i Knesset og medlemslandene i FN, uttalte professor Amnon Rubinstein i Ha'aretz,  og oppfordrer leserne til å foreta et enkelt mentalt eksperiment, som ville være tilstrekkelig til å fjerne en hver tvil om hvor grove løgnene er som palestinerne setter frem mot Israel: 

Forestill deg at «the 1967 Six Day War» ikke fant sted. De arabiske statene som stod oppmasjert med det klare  formålet:  å utslette Israel, fant ikke sted. Forestill deg at Israel ikke hadde blitt tvunget til å komme araberstatene i forkjøpet med sitt uventede motangrep i selvforsvar -  for å forhindre at araberstatenes utilslørte proklamasjon om et folkemord i Israel, ikke fant sted. 

Som vi vet, resulterte krigen i at Israel erobret Judea og Samaria, som palestinerne nå hevder er deres lenge ettertraktede hjemland.  Spør deg selv videre, skriver Amnon  Rubinstein: Hvis krigen ikke hadde blitt utkjempet med en knusende overlegen  seier for Israel,  hvor ville da «Palestina» ha ligget?  Svaret gir han til slutt i artikkelen sin. Se nedenunder!

Hvis det ikke hadde vært for 6-dagerskrigen, ville ikke Vestbredden ha kommet under israelsk administrasjon, og i den situasjonen burde  ikke palestinerne hatt noen motforestillinger mot den jødiske stats eksistens,  og ingen anklager mot Israel som «okkupant av palestinsk land», som jødene nå etter sigende har fordrevet dem fra. 

Det er likevel ikke slik saken blir fremstilt i mediene.  Anklager om okkupasjon av palestinsk land og fordrivelse av palestinere var utbredt lenge før Israel fikk kontroll over en kvadratmeter av Vestbredden. De samme anklagene høres fremdeles.

Såtidlig  som 8. mars 1965, to år før 6-dagerskrigen, proklamerte Egypts president Gamal  Abdel Nasser, sin bloddryppende hensikt: «We shall not enter Palestine with its soil covered in sand, we shall enter it with its soil saturated in blood.” Hvilket «Palestina» hadde han i tankene?  Det kan umulig ha vært Vestbredden og Gaza, som var under henholdsvis jordansk og egyptisk kontroll på det tidspunkt. Da gjenstår bare ett territorium som lå innenfor Israels pre-1967-grenser, som Israel har blitt oppfordret av araberverdenen til å returnere/oppgi for å sikre en fredelig fremtid i «Palestina». Samme barbariske uttalelser ble også uttaltav Ahmad Shukeiri, Yasser Arafats forløper som formann i PLO. 

Noen dager før utbruddet av 6-dagerskrigen utbrøt han i en noe prematur gledesrus foran en stor folkemasse:  “D-Day is approaching. The Arabs have waited 19 years for this and will not flinch from the war of liberation.”  Han truet  med at dette var en kamp for palestinernes hjemland. «Det fins ingen middelvei. Vi skal ødelegge Israel og tilintetgjøre landets innbyggere. Hvis det blir noenoverlevende, har vi båter som er klare til å deportere dem». 

Slike uttalelser skaper naturligvis en bemerkelsesverdig og unormal situasjon. På den ene side sier palestinerne at de er villig til å gi avkall på alle territorier som de krevde som sitt «pre 67-hjemland», men krever likevel  sitt «post-1967  hjemland», som er et  totalt forskjellig territorium som de uttrykkelig ekskluderte i sitt tidligere «hjemlandskrav». Det er vanskelig å finne noen historisk parallell til en slik dramatisk metamorfose av et etterlengtet «hjemland» der det ikke er noen overlapping av en eneste kvadratmeter mellom territoriet som de opprinnelig gjorde krav på, og territoriet som de krevde noen få år senere. 

Dette er ingen triviell sak. En følelse av nasjonalisme blir som regel drevet frem av en følelse av tilhørighet, nært forbundet med geografiske steder i hjemlandet der dramatiske begivenheter fant sted. De skaper som regel en felles historisk hukommelse med en etterfølgende nasjonal identitet. 

Hvis slike historiske «nasjonsbyggende steder» var lokalisert i «pre 1967 Palestina» (Israel), hvilke steder i «post 1967  Palestina» ville da  være i stand til å skape en tilsvarende nasjonalfølelse, siden palestinerne stilltiende hadde avstått dette landområdet til Jordan i tiden før 1967.  Det hørte på dette tidspunkt ikke til palestinernes hjemland, fordi det var en del av Det hashemittiske kongedømmet, Jordan.

Etter nederlaget i krigen dette året ble Vestbredden plutselig palestinernes lenge etterlengtede hjemland, som de inntil da hadde vært mer enn villige til å avstå til fremmede despotiske fyrster, henholdsvis emirene og kongene i Transjordan og Jordan.  

Palestinernes bruk av begrepene frigjøring ,og hjemland er avslørende og ødeleggende for kravene som de setter frem både om et kortsiktig og et midlertidig hjemland, «an ephemeral ‘homeland’. Begrepene kunne ikke anvendes på Vestbredden eller Gaza-stripen,  siden begge var under arabisk styre og umulig kunne bli betraktet som det palestinske hjemland, som deres frigjøringskamp ikke  var rettet mot. 

The Palestinian National Charter fra 1964 har to uttalelser om Vestbredden, 3 år før den kom under israelsk administrasjon.  De er avslørende.

I artikkel 16 står det: «The liberation of Palestine… [is]necessitated by the demands of self-defense” and “the Palestinian people look forward to [international] support… in restoring the legitimate situation to Palestine… and enabling its people to exercise national sovereignty and freedom.”

I artikkel  24 står det imidlertid presist formulert hva som ikke var inkludert i det palestinske hjemland,  og  hvor palestinsk suverenitet ikke ble krevd: «Indeed, it (the charter) unequivocally forswears Palestinian claims to “any territorial sovereignty over the West Bank in the Hashemite Kingdom of Jordan and Gaza.”

Det er vanskelig å tenke seg en bedre kilde som så klart avslører falskneriet i palestinernes krav på Vestbredden og Gaza, som deres“ ancient homeland.”

Palestinernes aspirasjoner har intet å gjøre med deres tilhørighet til landet «Palestina», men utelukkende med deres ønske om å fjerne den jødiske entitet fra landet, d.v.s. fjerne jødene fra ethvert sted i området mellom Jordanelven og Middelhavet.  

I artikkel 19 i The Palestinian National Charter står det: “Zionism is a colonialist movement in its inception, aggressive and expansionist in its goal, racist in its configurations, and fascist in its means and aims. Israel, in its capacity as the spearhead of this destructive movement and as the pillar of colonialism, is a permanent source of tension and turmoil in the Middle East.”

Lenge før dagens påstand om de grunnleggende årsaker til konflikten mellom jødene og palestinerne, som etter sigende er ulovlig okkupasjon av nybyggere, ble Israel her fordømt som en kolonialistisk, fascistisk, ekspansjonistisk  statsmakt. 

«Pre 1967- linjenes» implikasjoner er klare: For å fjerne den vedvarende uro, «tension og turmoil» i regionen må dens kilde, Israel bli fjernet: Frigjøring betyr på godt norsk Israels utslettelse som stat.       

«The Palestinian National Covenant» fra 1964  fikk i 1968 en ny utforming: Frigjøringen av Palestina  forutsetter at fjerning av Israel er en nødvendig forutsetning for fred i Midtøsten. 

 Artikkel  19 erklærer: “The partition of Palestine in 1947, and the establishment of the state of Israel are entirely illegal, regardless of the passage of time…”

Artikkel  22 slår videre fast: «The liberation of Palestine will destroy the Zionist and imperialist presence and will contribute to the establishment of peace in the Middle East.”

Ingen av formuleringene i charteret  gir plass for en jødisk stat ved siden av Palestina.

Artikkel 20 i charteret går enda lenger tilbake i tid, til 1917,  og benekter enhver  jødisk statsdannelse i noen plass i Det hellige land som gyldig: 

“The Balfour Declaration, the Palestine Mandate System, and all that has been based on them are considered null and void. The claims of historic and spiritual ties between Jews and Palestine are not in agreement with the facts of history and the conception of what constitutes statehood.”


Israels motstandere benekter at jødene har noen som helst tilknytning til «Palestina», og de fleste hever ikke engang  øynebrynene i forskrekkelse.

Kjell Grandhagen skrev om dette fenomenet: «Meningssvindelen» blir over tid så omfattende at den får nasjonale og internasjonale  konsekvenser».


Hvis vi nå går tilbake til tankeeksperimentet -  og spørsmålet som var implisert: Hvor hadde «Palestina» ligget hvis 6-dagerkrigen i 1967 ikke hadde funnet sted,  og Vestbredden hadde forblitt under Det hashemittiske kongedømme, Jordan? 

Amnon Rubinsteins svar er enkelt og klart: «Palestina» er der jødene i dag befinner seg i Det hellige land.









Gå til innlegget

Det mener de som er kjent med hvilken velgerbase som sikret Donald Trump seieren i presidentvalget i USA i 2016 og som presidenten også er avhengig av for å vinne neste valg i 2020.

Trumps annonserte fredsplan har ennå ikke blitt lansert. Ingen tror han vil våge å røre ved Jerusalems jødiske status i fredsplanen sin. De evangelikale jublet da Trump lovte å flytte den amerikanske ambassaden til Jerusalem og anerkjente den som Israels hovedstad. De trenger mer å juble for hvis han skal vinne neste valg.

Spenningen nå er hvilken pris Israel skal betale for disse politiske gevinster/diplomatiske seire. Trump har sagt at israelerne må betale en høy pris. Hvis prisen blir å akseptere to-statsløsningen, kan den bli i høyeste laget for partiene til høyre for Netanyahus Likud-parti.

I Israel skal det være valg til Knesset den 9. april, og spørsmålet kan høyne den politiske temperatur i den israelske valgkamp som allerede er i gang. Både Jerusalem og de to bibelske landområdene, Judea og Samaria, kan bli gjenstand for verdens stormløp mot Israel i FN i de første månedene av 2019.

Det kan bli et avgjørende øyeblikk i historien, og kristne burde ikke forholde seg tause: Nasjonene har en mulighet til å gi de bibelske landområdene den ære og respekt de fortjener ved å erkjenne at Jerusalem, Judea og Samaria er jødenes rettmessige landområder/eiendom, slik vi, den eldste generasjon fra britenes mandatperiode før og etter 2. verdenskrig,lærte i religionstimene på folkeskolen.

Vi husker hva Mordechai Gur, kommandant for 55. fallskjerm-jegerbrigade i Seksdagerskrigen i 1967, sa etter å ha inntatt Vestmuren og Tempelhøyden i Jerusalem, som ulovlig ble holdt av jordanske soldater. Det er tatt bilder og lydopptak av begivenheten: «Tempelhøyden er i våre hender». Opptaket og bildene ble av stor symbolsk verdi for Israels folk etter krigens slutt og til stor glede for alle som tror at Israel er jødenes løftesland.

Nå står bare innlemmelsen av «Vestbredden» i Eretz Israel tilbake. Lederen for «Det nye høyrepartiet», Naftali Bennett, og dets nåværende justisminister Ayelett Shaked ønsker i nær femtid å erklære det samme om Judea og Samaria, at «de er i våre hender». Det vil garantert vekke både raseri og glede rundt forbi i verden.

Det samstemmer med mange jøders og kristnes tro, og vil være et åndelig landemerke av dimensjoner, og en markering av profetier som har gått og går i oppfyllelse.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere