Roald Øye

Alder: 87
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Nye signaler i israelsk utenrikspolitikk

Publisert over 5 år siden

Tzipi Hotovely er for tiden fungerende utenriksminister i den israelske regjering, og ved sin nylige tiltredelse talte hun til israelske diplomater og tjenestemenn i utenriksdepartementet.

 Hun gledet noen med sine uttalelser, men sjokkerte andre, fordi det var en ny og uvant vinkling som alle i departementet for fremtiden må forholde seg til, og som statsråden ville pålegge alle israelske utenriksstasjoner til også å gjøre.

«Det er viktig å slå fast,» sa hun: «at hele dette landet er vårt.Vi har ikke kommet hit for å be om unnskyldning for det.» og «Det er på tide at vi forteller verden at vi ikke bare er smarte, men at vi også har retten på vår side.» Hun sa at Israel er nødt til å skifte fokus i sin utenrikspolitiske argumentasjon - fra sikkerhetsspørsmål til respekt for internasjonal folkerett og likebehandling av Israel i internasjonale fora.

I sin tale siterte Hotovely fra Eksodus (2. Mosebok) der israelittene av Gud ble lovet hele Kanaaens land. Selv om hun representerer det moderate høyrepartiet Likud, står hun i dette spørsmålet sammen med to statsråder fra det mer ytterliggående høyrepartiet «Det jødiske hjem», Naftali Bennett og Ayelet Shaked. De går inn for at Israel skal annektere hele det bibelske kjerneområdet Judea og Samaria, og går mot opprettelse av en palestinsk stat med Øst-Jerusalem som hovedstad. Spesielt Hotovelys referanse til Toraen som begrunnelse for denne retten sjokkerte mange av tjenesemennene og diplomatene. «Det er første gang noen i utenriksdepartementet har oppfordret oss til å bruke vers fra Toraen i vårt diplomatiske virke i utlandet», sa en av dem. Hotovely avsluttet sin tale med å love at hun ville kjempe for at utenriksministeriet skulle få tilbake sin tidligere lederfunksjon i det israelske diplomatiet.

Etter talen sa Hotovely til journalistene at på tross av sine personlige synspunkter, var hun forpliktet til å være lojal overfor statsminister Netanyahu, som fremdeles går inn for to-statsløsningen som i dag splitter israelerne. De håper valget til Knesset i 2017 vil føre til nasjonal samling, men noen fykter at regjeringssamarbeidet kan rakne og føre til enda et nyvalg før den tid.

Gå til innlegget

Strutsepolitikk på høyeste plan.

Publisert over 5 år siden

Det har versert ulike rapporter i media om hva paven sa om president Abbas da han nylig besøkte Fatah-ledere på Vestbredden. En versjon er «at han håpet Abbas ville bli en fredens engel» i de kommende fredsforhandlinger med Israel.

Ikke at han allerede var det. I vestlige medier har det lenge vært politisk korrekt å hevde at Abbas er det siste og beste håp for fred i regionen, på tross av sammenbruddet i de Abbas-ledede fredsforhandlinger. Hvis han er en fredsengel, slik mediene har forsøkt å fremstille ham, må naturligvis sammenbruddet i forhandlingene, være Israels skyld. Det var budskapet som palestinerne og deres sympatisører i vestlige medier ønsket skulle sitte igjen etter pavens besøk. I Israel skapte pavens uklare uttalelse sterke reaksjoner. Vatikanet har forsøkt å reparere skaden, for folk flest i Israel er vel kjent med at president Abbas ikke er en fredsengel.

Han er leder for det sekulære partiet Fatah, som styrer på Vestbredden. Mediene overser ofte at Fatah opererer med undergrupper som åpent innrømmer at de er med i en væpnet kamp mot Israel, og at terrorisme er veien til «Palestinas» frigjøring. De aksepterer at moderate Fatah-ledere er talsmenn for fred og tostatsløsningen og distanserer seg ikke fra dem. De godtar at Fatah-ledere snakker engelsk til internasjonale medier om nødvendigheten av å gjenopplive fredsprosessen, samtidig som de på arabisk hyller og støtter de militante gruppene.. Disse vil åpenbart bli de første til å gå mot enhver fredsavtale, som inneholder den minste innrømmelse til Israel. De er, som Hamas, prinsipielt mot fred med Israel, fordi de ikke aksepterer Israels rett til å eksistere.

Dette har ikke det internasjonale samfunn tatt innover seg: Motstanden mot fred med Israel kommer ikke bare fra lederskapet i Hamas, men også fra væpnede grupper innenfor Fatah, som åpent sier at målet er å eliminere den sionistiske fienden og få aksept for flyktningenes rett til å vende tilbake til sine tidligere hjem inne i Israel.

Abbas er klar over hvilken fare for hans omdømme de lojale militante gruppene representerer ved sine verbale trusler og voldelige aksjoner. Han gjør hva han kan for å forhindre at verden får greie på hva lederne for disse gruppene står for i spørsmålet om fredsforhandlinger og tostatsløsning. I Israel spør de seg: Hvor lenge vil det internasjonale samfunn fortsette å begrave hodet i sanden og late som om Fatah er en sammensveiset, moderat og pragmatisk gruppe, som ønsker fred og sameksistens med Israel på vegne av alle palestinere ?

Gå til innlegget

Hamas Charter og Mein Kampf.

Publisert over 5 år siden

I mai i år har 6 historiske begivenheter blitt markert her hjemme og ute i verden: Avslutningen av 2.verdenskrig henholdsvis 7. og 8. mai, opprettelsen av staten Israel 14. mai, nakbafeiringen 15.mai, Jerusalemdagen og vår grunnlovsfeiring 17.mai.

Nakbafeiringen, katastrofen, skiller seg ideologisk sett sterkt ut fra de 5 andre. Premissene for denne feiringen, «død over jødene», fins i Hamas Charter, som jeg oversatte til norsk for noen år siden. Prosjektet var som å stige ned i en illeluktende kloakk. Til min overraskelse fant jeg imidlertid i charterets artikkel 31 en slags perle, som viste seg å være lite representativ for det øvrige innhold. Her er «perlen»:

Artikkel 31: Medlemmer av andre religioner: Hamas er en menneskevennlig bevegelse som setter menneskerettighetene høyt og er forpliktet på den toleranse som er en del av islams egenart. Det gjelder især holdninger til andre religioner. Den er bare fiendtlig overfor slike som er fiendtlige overfor islam, eller står i dens vei for å hindre den i sin virksomhet og skaper frustrasjon. Under islams paraply er det mulig for medlemmer av de tre religionene, islam, kristendom og judaisme, å leve side om side i fred og fordragelighet. Det er bare under islam at det er mulig, og moderne og tidligere historie er det beste bevis på det. Tilhengere av andre religioner må avstå fra å kjempe mot islam om overherredømme i denne regionen. Hvis de får overtaket, vil opprør, tortur og forvisning bli resultatet. De vil gå hverandre på nervene, for ikke å snakke om hva som vil skje overfor andre religioner. Fortid og nåtid har mange eksempler på det.

Denne «moderate» artikkelen i Hamas Charter bryter med det meste i de øvrige artiklene, og brukes som alibi for «manifestets høye etiske kvaliteter.» Allah forlanger at charteret skal være retningsgivende for troende muslimer, ikke bare i "Palestina", men i hele araberverdenen. Grundig undersøkelse om innholdet er ikke nødvendig for oss i den frie verden. Stanken kjennes umiddelbart. Overalt i manifestet lyder det: Drep jødene! Befri Palestina!.

Jeg ønsker å advare mot det som i dag truer det jødiske folk, 67 år etter Holocaust, og å vise hvilken djevelsk motstander Israel står overfor i sin kamp for å overleve som Midtøstens eneste fungerende demokrati. I denne kampen blir sivile palestinere dessverre påført store lidelser. Ideologien i Hamas Charter bør opprøre oss alle. Det er det politiske lederskap som har vært og er palestinernes egentlige problem. I samtlige fredsforhandlinger mellom jøder og palestinaarabere siden 1920-årene har deres ledere inntatt samme negative holdning til fredsforhandlingene: Alt eller intet! Kjent er de tre notoriske «Nei-er» fra Khartoum-konferansen i 1967. Palestinske ledere, med Mahmoud Abbas i spissen, følger i dag i Amin al-Husseinis og Yassir Arafats fotspor. Det er tragisk for fredsprosessen.

For noen år siden nedkjempet den frie verden en annen innbitt jødehater, Adolf Hitler. Det er liten forskjell på ham og dagens palestinske ledere nå det gjelder jødehat. Etter deres manifest å dømme har Gazas statsminister, Ismail Haniyeh, og Hamas' leder, Khaled Meshaal, den samme målsetning som Adolf Hitler. Mein Kampf og Hamas Charter viser klart slektsskapet. Charteret er anbefalt som lektyre bare for dem som syns det er vanskelig å ta stilling i Midtøstenkonflikten. Det ligger på MIFFs hjemmeside.

Gå til innlegget

Tiden løper ut for statsminister Benjamin Netanyahu til å forme en ny koalisjonsregjeringen innen fristens utløp, 6.mai 2015.

Naftali Bennetts parti «Det jødiske hjem» er den siste brikken i puslespillet som i dag kanskje/kanskje ikke har funnet sin løsning. Bennet har lenge gitt uttrykk for et ønske om å bekle utenriksministerstillingen. Den er blitt ledig etter Liebermanns resignasjon i går. Enten Bennett får ønsket sitt oppfylt eller ikke, må regjeringsforhandlingene være i havn i morgen. Da kan den politiske hverdagen begynne å fungere igjen. Netanyahu er lite lysten på å gi Bennett muligheten til å skore politiske poeng ved å la ham sette ut i livet sin plan om å inkludere «Vestbredden» i staten Israel. Det kan bli et for populært nasjonalt prosjekt om han lykkes, og gi ham og hans parti en uønsket politisk gevinst. USAs reaksjon frykter han også.

Det er Caroline Glicks ideer i boken «The Israeli Solution: A One State Plan for Peace in The Middle East», som Naftali Bennett i stor grad har lagt til grunn for sin innen-og utenrikspolitikk. Den eneste måten å holde palestinerne i Judea og Samaria atskilt fra kaos og jihad i nabostatene Syria, Libanon og Irak er, i følge Bennett, å gjøre disse bibelske landområdene til integrerte deler av Israel. Som et forberedende steg i den retning må den neste regjering fullstendig integrere arabiske israelere i det israelske samfunn, hevder han. Glick går så langt som til å foreslå for Netanyahu å utpeke en muslimsk araber til minister i den nye regjeringen, som kan få i oppdrag å gjennomføre denne politikken.

Naftali Bennett og hans politiske premissleverandør, Caroline Glick, har innsett at verden har forandret seg de siste årene, USA har forandret seg, Midtøsten har forandret seg, og Israel står overfor utfordringer og trusler som landet aldri før har gjort. Regjeringen i Israel, som skal være på plass i morgen, ser i skrivende stund ikke ut til å gå Bennets vei. Han har blitt tildelt et mindre ansvarsområde i regjeringen enn det han ble forespeilet av Netanyahu før valgdagen 17.mars. Misnøyen i partiet hans er stor. Hans ris bak speilet er muligheten til å tre ut av regjeringen ved en gyllen anledning. Det kan fremkalle nyvalg eller dannelse av en nasjonal samlingsregjering, som må inkluderer venstrepartiet, The Zionist Union. Begge scenariene kan gi partiet hans, Bayit Yehudi, et kraftig løft på meningsmålingene og et mulig comback i Knesset, etter nyvalg, som landets største parti. Dette fremtidsscenariet er like skremmende for de på venstresiden i det politiske landskapet som oppløftende for de på høyresiden. Dagens avsluttende regjeringsforhandlinger er derfor imøtesett med stor spenning. Hvem vil få ansvar for hva?

Gå til innlegget

Den jødiske historikeren, Joan Peters, skrev boken «From Time Immemorial» i 1984. Den ble hyllet både som en palestinsk myteknuser og fordømt som et rasistisk antipalestinsk makkverk.

Hun døde i janar i år. Mer enn 30 år etter utgivelsen fortsetter boka hennes å vekke sterke følelser. Israelere  ser på boka som en solid dokumentasjon på at palestinerne ikke utgjør en nasjon, mens kritikere sier at boka ser vitenskapelig ut, men at den i virkelighten er ren og skjær israelsk propaganda.

 En 64 år gammel ingeniør og pro-israelsk aktivist, Daniel Gryglas, som bor i San Jose, Calefornia, har skrevet et  innlegg i The Jewish Press om dette spørsmålet. Han og hans familie kom fra Warsawa for over førti år siden. På  grunn av et dyptfølt ansvar for hvordan Israel blir behandlet av EU, UN og mange land i verden og et enda større medansvar for Israels ofte ynkelige respons i mediene, har han behandlet påstanden om at arabere er den opprinnelige befolkningen i Palestina. Dette og andre emner tar han opp i det jødiske mediet.

Han skriver: Anti-israelsk propaganda fortsetter å benekte dokumentasjonen til Joan Peters i  boken  «From Time Immemorial» som påviste en massiv arabisk immigrasjon til Palestina på slutten av 1800-tallet. På grunnlag av hva vi vet i dag, og hva  matematiske beregninger viser om den demografiske utviklngen i mandatområdet, har Peters  fremstilling blitt bekreftet som korrekt. Alle historiske kilder viser at bare et ubetydelig antall muslimer hadde slått seg ned i Palestina før 1882. Det var dette året den store jødiske immigrasjonen begynte, den første aliyah. Tallet på muslimske arabere økte dramatisk etter hvert som jødiske bosetninger utviklet infrastruktur og skaffet arbeidsmuligheter for arabere fra nabolandene. Et annet viktig forhold i Peters bok som hun grundig dokumenterer er det sammenhengende jødiske nærværet  i Det hellige land etter keiser Hadrians tid, 117 til 136 e.kr. og frem til i dag.  

Et annet forhold som Grylas dessuten tar opp er den stedegne befolkningen  før 1880-årene, som ikke var muslimer eller jøder. De utgjorde  4.3 %.  og blandet seg med immigrantene.  Innen noen generasjoner mistet de sin identitet og ble arabiske palestinere.

Kilder som påviser en stor stedegen muslimsk/arabisk befolkning mangler fullstendig, skriver Gryglas. Derfor kan det slås fast  at «et palestinsk folk» aldri har eksistert før det ble oppfundet  i 1960-årene,  og da som et redskap i den pågående arabiske krigen mot Israel. Påstanden om at «palestinerne» er det opprinnelige folket  i «Palestina», og at forfedrene til dagens palestinske arabere har bodd i de bibelske områdene gjennom uminnelige tider, er en forfalskning. Likevel er det i dag den politisk korrekte oppfatning, som Daniel Grylas har satt seg som mål å rokke ved. La oss støtte ham!

Jøden dr. Normann Finkelstein har palestinerne brukt som «kronvitne» mot Joan Peters historeverk. Han besøkte NTNU i Trondheim for få år siden, og etter avisreferatene å dømme lyktes han i å så tvil om forskningsresultatene hennes. Han innrømmer å ha en agenda for sin forskning som er like pro-palestinsk, som Peters åpenbart er pro-israelsk. Forskjellen er at Finkelsteins og andre jødiske  forskeres kritiske innvendinger har blitt slukt av den politiske venstresiden og av den muslimske verden, slik det kommer til uttrykk ved avstemninger i FN og andre internasjonale organer. En balansert fremstilling av dette temaet har Daniel Gryglas foretatt i en artikkel i The Jewish Press.com:«Are Arabs the Indigneous People of Palestine?» (29.04.2015). Dr. Alan Dershowitz, som er en jødisk professor, har stått i fremste rekke i kritikken av Normann Finkelsteins historiesyn, har blitt bannlyst av norske universiteter. Det er en trist historie.   

I forbindelse med Joan Peters bortgang idligere i år kondolerte statsminister Benjamin Netanyahu hennes barn og takket på Israels vegne for morens utrettelige arbeid for Israels sak. 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 2925 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
7 dager siden / 1196 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1171 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
13 dager siden / 861 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
5 dager siden / 745 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
5 dager siden / 578 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
17 dager siden / 550 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
2 måneder siden / 492 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere