Roald Øye

Alder: 87
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

BDS-kampanjen får kirkelig støtte

Publisert rundt 5 år siden

Den arabisk initierte BDS-kampanjen mot Israel føyer seg pent inn i en lang og trist oldtidstradisjon: Delegitimering av det jødiske nærvær i Palestina!

Det politiske og kirkelige lederskap i mange land anbefaler den israelske regjering å ta innover seg at landet er i ferd å tape kampen om den internasjonale opinion, som forlanger en palestinsk stat på «de okkuperte områder».

Keiser Hadrian smiler fra sin grav.Han var romersk keiser fra 117 til 138 og regnes med blant "de gode keisere". Han konsoliderte riket ved å bygge murer. Det var relativt rolig innenfor grensene i hans regjeringstid, med ett viktig unntak: De jødiske opprør etter templets ødeleggelse i år 70 e. kr. og den såkalte Bar Kokhba-revolten i 132 - 35.

Opprørene slo Hadrian brutalt ned med massakre og eksil, som nesten utraderte det jødiske folk. Han forbannet dem og bestemte at Judea heretter skulle kalles Palestina etter filisterne, en gammel fiende av Israel som hadde forsvunnet fra den historiske arena ca. 600 år tidligere. Jerusalem omdøpte han til Aelia Capitolina. Dette var hans siste dolkestøt og hans politiske testamente etter langvarige felttog der målet hans var å utslette det jødiske folk en gang for alle.

Hadrians forbannelse over alt jødisk lever videre i dag i den palestinske propagandaen som har blitt et effektivt redskap og et mektig våpen for de arabiske palestinerne for å erobre Eretz Israel uten å avfyre et eneste skudd, uten hær, tanks eller fly. Palestinerne, Israels moderne fiender, har børstet støv av «Hadrians testamente» ved bl.a. å ta i bruk begrepet ”Palestina” i et forsøk på stjele jødenes historiske hjemland.

Før 1917 da Balfour kom med sin deklarasjon, var både arabere og jøder palestinere. Den gang fantes ikke Palestina som en politisk entitet. Begrepet ble første gang brukt i politisk sammenheng av to personer som tegnet et kart, to europeiske koloniministre, en engelskmann, Herman Sykes, og en franskmann, George Picot. På kartet foran seg under forhandlingene i 1916 hadde de tegnet inn «Palestina». Det var åpenbart for dem begge at en suveren stat med dette navn ikke hadde eksistert i moderne tid. Palestina var en romersk provins som forsvant da muslimske imperier erobret Midtøsten på 6-700-tallet. Hadde ikke den jødiske identiteten blitt bevart av det jødiske folk i eksil og i hjertene til kristne Bibel-elskende nasjoner som utgjorde Folkeforbundet i 1920-årene, hadde den nasjonale gjenfødelsen av det jødiske folk trolig ikke funnet sted i 1948.

Når løgner blir gjentatt, kan de bli sannhet. Den falske palestinske identiteten, som begynte med Hadrians klussing med gografiske begreper, ble videreført av Lord Balfour i 1917. Etter nederlaget i 6-dagerskrigen, forsto araberne med Arafat i spissen at kampen mot jødene måtte vinnes på annen måte enn med krig og intifadaer. Å ødelegge identiteten til Eretz Israel, og dermed identiteten til det jødiske folk ble mediestrategien. Jerusalem ble omdøpt til Al-Quds, araberne som bodde der til palestinere og landet deres til «Palestina».

Israel og det jødiske folk har overlevd Hadrians forbannelse i 1800 år. I dag blir de konfrontert med Hadrians reinkarnerte forbannelse i arabisk forkledning. Uinnvidde har akseptert det verbale bedrageriet og bruker begepet Palestina ureflektert i den politiske diskurs og i dagligtalen.

Mens Israel forbereder seg militært, bruker landets fiender politisk propaganda av groveste slag. Den truer nå med å ta fra dem landet, for propagandaen har fått bred tilslutning i internasjonale fora, og hos mange svekket den sionistiske drømmen som har forent det jødiske folk i 2000 år. Nå sier et flertall i FNs Hovedforsamling at det er i Israels egen interesse innen 2017 å etablere en palestinsk stat i Judea og Samaria, med «Gamlebyen» som hovedstad. Det er et land som aldri har eksistert.

Det har blitt klart for mange at PLO's hensikt med å oppfinne «Palestina» i 1964 ikke var å bygge en nasjon, men å tilintetgjøre Israel. For å skjule agendaen, fant de opp faseplanen. Første fase var oppfinnelsen av et «palestinsk folk». Andre fase skulle være å avvikle Israel, som ble svekket etter Oslo-avtalene i 1993 og 95. Internasjonale medier markedsfører i dag løgnene og forfalskningene. At det var opportunt å velge det historiske navnet Palestina, har også Hadrians arvtakere forstått. Ved å bruke det falske navnet skjærer de av de historiske bånd mellom Israels folk og Israels land.

Verdenssamfunnet er i dag med på det arabiske prosjekt, å fjerne den jødiske identitet, som er den vestlige sivilisasjons vugge. Hadrians forbannelse lyktes ikke i løpet av 1800 år, den tid «Israel» levde i eksil. Skal Hadrian lykkes nå når den jødiske stat har gjenoppstått som en fugl Føniks? Prester i Den Norske Kirke støtter araberverdenens BDS-kampanje som har som mål å få Israel til å akseptere tostatsløsningen. Prosjektet kan i verste fall fullføre det keiseren ikke klarte for 2000 år siden: «å kaste jødene på sjøen». Og palestinernes politiske målsetning, som kommer til uttrykk i deres «nasjonalsang» kan bli realisert i overskuelig fremtid: «From the river to the sea, Palestine will be free.» Med kirkelig støtte?


Gå til innlegget

Paranoia eller dødsens alvor?

Publisert rundt 5 år siden

En merittert israelsk filmdirektør, frilancejournalist og forfatter, Simcha Jacobovici, avsluttet en artikkel 4. juni i The Times of Israel, Time to fight the Jew Haters


Fremstillingen virker fremmed på oss som ikke har opplevd krigens redsler og terror i hverdagen. Han skrev: «På nytt står den jødiske stat og det jødiske folk alene. På nytt balanserer dens eksistens på en knivsegg».

Dietrich Bonhoeffer, en tysk luthersk prest og antinazidissident, advarte i 1930-årene verden i skrift og tale mot nazismen før verden gikk utfor stupet i 1939. I dag gjør Jacobovici det samme. Med Irans atomtrussel hengende over sine hoder og verdenssamfunnets manglende forståelse for Israels problemer med den arabiske verden, fortoner det seg for jødene som om Israels og folkets eksistens på nytt befinner seg i stor fare. Irans politiske ledre sier uten omsvøp hva målet deres er: Israels utslettelse. Den israelske forfatterens dramatiske beskrivelse av situasjonen virker derfor realistisk. Han skriver bl.a.:

«Vi må slå tilbake. Slutte å be om unnskyldning når vi forsvarer oss. Slutte å begrave våre kollektive hoder i sanden.Vi må bekjempe jødehaterne overalt hvor er, ta kampen opp mot dem i mediene, på universitetene, i maktens korridorer. Vi må beskrive våre fiender som de er og få dem over på defensiven, for eksempel minne skikkelige folk i verden om at jødehaterne myrder minoriteter, voldtar småjenter, ødelegger arkeologiske funn, kaster ut lesper og homser fra takene på høye bygninger. De korsfester kristne, de nøler ikke med å bruke terror for å skape kaos i den siviliserte verden. De kjønnslemlester millioner av arabiske jenter. De er ikke interesserte i «stater», ikke engang arabiske stater, ikke engang «Palestina». De er interessert i å skape islamske republikker eller kalifater, som styres av en dødsideologi.

Dette er vårt bilde av Israels fiender, skriver Jacobovici. Å gi sin støtte til slike krefter og gå imot Israel i internasjonale fora er å være på gal side.Vi må få skikkelige folk over på rett side i denne konflikten - også Børge Brende som lefler med Israels fiender og ikke helhjertet støtter Midtøstens eneste demokrati i dets kamp for å overleve.

Den 30. juni 2015 utløp første frist for en atomavtale med Iran, men en ny frist har blitt satt, og flere vil sikkert følge. P5+1-gruppen er desperat på jakt etter en avtale, som ingen vil oppleve som et nederlag. De er uenige om hva som best tjener fredens sak, en dårlig avtale eller ingen i det hele tatt. Israel står foreløpig alene i sin motstand mot en dårlig avtale, som vil gjøre verden farligere for alle. USAs kongress kommer til å avgjøre avtalens skjebne om noen måneder.

Som kristne deler vi ikke Jacobovicis påstand om at Israels eksistens balanserer på en knivsegg. Til det er Bibelens løfter for mange.

Gå til innlegget

Kristenledere, jøder og Israel

Publisert rundt 5 år siden

På Geilomøtet i 1934 der norske kristenlederer tradisjonelt hadde en årlig samling, ble aktuelle teologiske og samfunnsmessige spørsmål drøftet.

Professor Ole Hallesby ved MF hilste ved den anledning den nazistiske maktovertakelsen i Tyskland i januar 1933 velkommen i positive ordelag: Han sa at han trodde maktovertakelsen ville innvarsle en moralsk fornyelse i tysk politikk. Det er et tankekors at en så høyt profilert kristenleder med stort åndelig klarsyn og utbredt tillit blant kristne i Norge kunne ta så feil i sitt syn på Hitler og hans ideologi. På det tidspunkt var det begynt å bli kjent i intellektuelle kretser hva nazismen sto for, bl.a. den kirkekritiske dikteren Arnulf Øverland. En stund etter denne samlingen på Geilo skrev nasjonalpoeten sitt berømte dikt «Du må ikke sove» der han levende beskrev farene som truet Europa.

Alle som kjenner 1930-årenes historie vet forklaringen på professorens skivebom på Geilo: Den politiske og kulturelle høyresiden i Norge håpet at Hitler og nazismen kunne bli et bolverk mot en enda større fare, kommunismen, den røde fare. Dette var høyresidens vanlige oppfatning til langt ut i 1930-årene. Den kulturelle venstreside med ateisten Øverland i spissen ser ut til å ha sett den «brune fare» og ropt «Ulv!» før ansvarlige myndgheter og teologer i Den norske kirke gjorde det. Vi ble derfor tatt fullstendig på sengen natt til 9. april 1940 med de fatale følger det fikk for oss alle, jødene i særdeleshet.

Denne historien om å sove i timen har noen likhetstrekk med det åndelige og sekulære lederskaps svik overfor Israel i dag. Den norske kirke har akseptert «tostatsløsningen» som eneste farbare vei i konflikten mellom Israel og palestinerne. Det er også den politisk korrekte venstresides forståelse. Kirken går god for denne forståelsen med sin såkalte erstatningsteologi: Den kristne menighet på jord har overtatt de bibelske løfter. Israel som sekulær stat har derfor liten eller ingen plass i deres teologiske tenkning.«Israel som jødisk statsdannelse er for alltid forbi», sa Ole Hallesby i 1930-årene. Det viste seg i 1948 å være en skikkelig skivebom.

Jødene og Israels flagg med Davidstjernen passer sammen som hånd i hanske fordi det signaliserer at Kanaaen er «løfteslandet». Dette synet deles ikke av norske biskoper, og derfor tolereres ikke flagget i kirkelige sammenhenger på grunn av den sterke symbolverdien flagget har om nettopp dette eierforholdet. Det israelske flagget måtte derfor fjernes da en biskop nylig kom for å holde gudstjeneste i et bedehus på Vestlandet der flagget stod fremme. Det var en ny kirkelig skivebom.

Israel er ikke bare er et sekulært stridstema, men ogå et åndelig, og det er et paradoks at den universelle kirkes øverste ledere ofte ser ut til å lande på feil side i stridsspørsmål der jøder er involvert, slik det har vært siden kirkefader Chrysostomos på 200-tallet e.kr. og reformatoren Martin Luther så sent som på 1500-tallet kom med sine famøse uttalelser om jødene.

I våre dager er det jødene i staten Israel, som får liten eller ingen støtte av Kirken i sin kamp for å overleve i en fiendtlig muslimsk verden. Forståelsen om at jødene først må ta imot Jesus som den lovede Mesias før de kan få landet tilbake, skaper uenighet blant kristne. Fordi de ikke tilfredsstiller dette kravet, mener noen at de ennå må «gå noen runder i ørkenen» før de kan innta det forgjettede land. Andre mener at jødene har blitt lovet landet uten betingelser av noe slag. Den norske kirke promoterer den førstnevnte forståelsen ved at de støtter opprettelse av en palestinsk stat på «de okkuperte områder», Judea og Samaria, med Gamlebyen i Jerusalem som hovedstad. Hvilke konsekvenser en realisering av tostatsløsningen ville få for over 6 mill. jøder i dagens Israel, bekymrer visst ikke Kirkens Palestina-venner. Om denne Israelsfiendlige holdnngen vil bli registrert som Kirkens siste grove skivebom, vil fremtiden vise.

Gå til innlegget

BDS-kampanjen i Storbritannia og Norge.

Publisert over 5 år siden

Denis MacEoin, påtroppende redaktør av «The Middle East Quaterly» har nylig skrevet en rapport om hat-litteratur i Storbritannia «The Highjacking of British Islam».

Der påviser han hvordan opinionen ved britiske universiteter har blitt snudd opp ned i spørsmål om menneskerettigheter. Venstresidens studentorganisasjoner har i de senere år blitt sterkt påvirket av muslimsk propaganda. Selv om det i Storbritannia og i Europa er langt flere angrep på jøder enn på muslimer, marsjerer «liberale» studenter hånd i hånd med demonstranter fra den arabiske verden, som roper «Hamas, Hamas, Jews to the gas!» MacEoin spør om dette er holdninger som venstresidens studenter i UK føler seg vel med, og hvorfor de aksepterer medlemmer med slike holdninger. Han spør videre om hva de føler når de går sammen med studenter som ønsker å drepe jøder.

Palestinakomiteens medlemmer ved NTNU i Trondhjem og ved andre norske universiteter og høyskoler, identifiserer seg også med noe av det muslimske tankegodset, og støtter bl.a. BDS-kampanjen. Vi husker professor Alan Dershowitz som ble avvist som foredragsholder ved universitetene både i Trondhjem og i Oslo. Norske studenter ser således også ut til å frykte politiske motforestillinger i dette politiske temaet.

MacEoin oppfordrer britiske studentorganisasjoner til å ta opp kampen mot BDS-kampanjen i stedet for å fordømme det eneste demokratiet, som faktisk egner seg som rollemodell for landene i Midtøsten. Israel er i dag ledende innen medisin, vitenskap, teknologi, business og humanitært hjelpearbeid. Investorer fra hele verden setter pengene sine i lovende grunderforetak. BDS-kampanjen har vist seg å være en gedigen fiasko, på tross av iherdig innsats fra et visst politisk hold.

MacEoin har et spørsmål som går til alle som roper på boycott, divestment og sanksjoner mot Israel: Er dere fornøyd med å ha fellesskap med folk som ønsker å drepe jøder, eller fremmer antisemittisme som er langt mer utbedt i UK enn islamofobi. Det forekommer i det hele tatt langt flere angrep på jøder i Europa enn mot muslimer. Det ropes daglig på drap på jøder, destruksjon av Israel og støtte til en av verdens mest blodtørstige terroristorganisasjoner, Hamas.

Den verdensvide politiske venstresides fordommer mot og fordømmelse av Israel oppstod etter 6-dagerskrigen i 1967, etter det europeiske ungdomsopprøret i slutten av 1960-årene. Sporene etter dette politiske paradigmeskiftet i Norge ser vi den dag i dag. Urimelig fordømmelse og forskjellsbehandling av Israel i mediene og offentlige fora er kjennemerker. Det beste vi kan gjøre for «det palestinske folk» er ikke å oppmuntre til terrorisme og mer krig, skriver MacEoin, heller ikke å oppfordre til å bryte internasjonal rettspraksis, men tvert imot å oppmuntre til å følge spor som fører til sann fred: talefrihet for palestinerne og frihet fra deres korrupte ledere, som håper å beholde jobbene og lønningene sine ved å legge skylden for sine manglende lederegenskaper på sin nabo, Israel. Det er på tide at den politiske venstresiden i Norge og i verden begynner å oppmuntre palestinerne til å akseptere Israels gjentatte tilbud om hjelp til å bygge infrastruktur og skape en bærekraftig økonomi. Nå har president Mahmoud Abbas annonsert sin avgang, og en maktkamp om lederskapet i Fatah og PA vil komme. Abbas kan forlate den politiske scenen før ICC- domstolen i Haag får tak i han som nå trolig har en rolig pensjonisttilværelse foran seg og stappfulle bankkonti i Europa.

Vi i den vestlige verden har frihet til å gi uttrykk for kontroversielle synspunkter til forskjell fra lærere og studenter i land som Iran, Saudi Arabia, Russland, Kina, Pakistan og mange andre land, der det å være uenig med det offisielle religiøse og politiske syn kan føre til arrestasjon, fengsling og til og med død. Vi som bor i demokratiske land må benytte oss av friheten til å debattere, men ikke til å bruke friheten til å manipulere ubefestede sjeler med fordreininger og unøyaktigheter i den historiske fremstilling. Friheten gir oss ikke tillatelse til å forby meninger på racemessig grunnlag, som f.eks. ved boicott av israelske jøder, for å blokkere deres synspunkter i den offentlige diskurs. Det har skjedd både i Storbritannia og Norge.

Den politisk liberale venstreside i Norge tror BDS-kampanjen hjelper palestinenerne og trenger å høre fra velinformerte historikere, f.eks. prof. Alan Dershowitz eller prof. Benny Morris, som kjenner Midtøstens historie godt, en alternativ narrativ som ikke er infisert av mangeårig palestinsk løgnpropaganda. Deres fremstilling er derfor ikke den vanlige politisk korrekte narrativen, som kjennetegnes av ensidig fordømmelse av Israel. Det er riktignok ikke bare universitetsstudenter som trenger å få sitt politiske gangsyn justert med jevne mellomrom i en periode da Israel har vært taperen i propagandakrigen etter den overraskende og knusende seieren i 6-dagerkrigen i 1967.

Den verden vi lever i er på mange måter snudd opp ned. Den politiske venstresiden mener de har kjempet og kjemper for menneskerettighetene i Midtøsten, men dagens situasjon gjenspeiler ikke det. Ved å gi fritt spillerom for og samarbeid med de verste misbrukere av menneskeretter, som forfølger religiøse minoriteter, undertrykker og dreper kvinner, skyver homoseksuelle ut fra takene på høye hus, henretter hundrevis av dissidenter hvert år, og fengsler, torturerer, bruker barn til skjold i krig og dreper avvikere når det ikke er krig.

Likevel raser demonstranter mot Israel, som ikke praktiserer noen av disse overgrepene. De bruker ikke tortur, de henretter ingen, ikke en gang palestinske terrorister som har begått massemyrderier mot uskyldige sivile israelere og barn. De har sikkert sine feil og mangler som alle andre, men burde være vår naturlige alliansepartner av religiøse, ideologiske og historiske årsaker. De fortjener ikke å bli blinket ut som målgruppe for en BDS-kampanje.





Gå til innlegget

Dietrich Bonhoeffer, prest og profet.

Publisert over 5 år siden

Vi har nylig markert dagen for frigjøringen i 1945 og vist heder og ære til de siste gjenlevende krigsveteraner og de som falt i kampen.

Vi har sunget : «Og som fedres kamp har hevet det av nød til seir, også vi når det blir krevet, for dets fred, dets fred, slår leir.» Vi oppfordres i sangen til å yte noe i kampen for våre demokratiske idealer, når og hvis det blir krevet av oss. Det gjorde Dietrich Bonhoeffer, en tysk luthersk prest, profet og antinazidissident, som ble henrettet av tyskerne i krigens siste dager. Han uttalte en gang: «Taushet overfor ondskap, er i seg selv ondskap. Gud vil ikke holde oss uskyldige. Å ikke snakke, er å snakke. Å ikke handle, er å handle».

For denne og andre uttalelser mot nazismen med dens nådeløse jødeforfølgelse måtte han bøte med livet. Både den katolske og den lutherske kirkes lederskap sviktet i kampen mot nazismen i mellomkrigstidens Tyskland, ja, også den norske stat når det gjaldt antisemittismen. Historien har en tendens til å gjenta seg. Bonhoeffers oppfordring til å tale og handle mot ondskap som truer mennesker er like aktuell i dag. Jeg tenker på trusselen mot det jødiske folk i Israel, staten som i dag har overtatt rollen som den forhatte og forfulgte jøde.

Mange prester ber sikkert til Gud for Israel. I det offentlige rom er det likevel mange av dem som verken kan eller vil gjøre det av ulike grunner. Andre er avvisende til selve staten og ser på Benjamin Netanyahu og hans regjering som en hindring for fred i «Palestina». Paradoksalt nok hører mange av disse til det teologiske og kirkelige lederskap i Norge. De vil ikke stå sammen med dem som ber til sin Gud om at Netanyahu og hans regjering må få styrke og mot til å stå oppreist mot verdens hat mot den jødiske stat. Det er en belastning for dem å gå ut i det offentlige rom og forsvare Israel på teologiens eller folkerettens grunn - fordi det politisk korrekte syn er så dominerende. I vigslede rom tillater dessuten ikke biskopene at det «tones flagg» til støtte for vår tids forfulgte «jøde», den israelske stat. Tunge kirkelige aktører på denne arenaen fins nesten ikke.

Det er først og fremst i lavkirkelige miljøer her hjemme at kjærligheten til jøder og Israel kommer åpent til uttrykk med israelske flagg og symboler, markeringer, forbønnshandlinger og Israels-vennlige pastorer. Disse drives av takknemlighet til det jødiske folk for alt de har gitt verden gjennom 3500 år. De kan ikke være tause om ondskapen mot dette folket, som de daglig hører og leser om i mediene. De har blitt advart i Skriften om konsekvensene og kanskje blitt inspirert av et lysende forbilde i vår nære fortid, Dietrich Bonhoeffer, jfr. Eric Metaxas: Bonhoeffer, Hermon Forlag, 2015.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 2816 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1270 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
6 dager siden / 1185 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
12 dager siden / 857 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
4 dager siden / 724 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
16 dager siden / 546 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
4 dager siden / 539 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
2 måneder siden / 490 visninger
NLM og ukultur
av
Gunnar Hansen
rundt 1 måned siden / 429 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere