Roald Øye

Alder: 86
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Har president Donald Trump hvisket noen ord i statsminister Benjamin Netanyahus øre da de møttes i et fortrolig møte i Det hvite hus for en tid siden? Noe om Judea og Samaria? Noe som ligger innbakt i «tidenes beste fredsplan»? Noe tyder på det.


Statsministerens freidige utspill i den israelske valgkampavslutningen i september om Jordandalens fremtidige tilknytning til Israel kan tyde på at Netanyahu vet noe om planen som offentligheten ennå ikke kjenner til.

President Trump har overrasket både med positive og negative utspill i de måneder han har sittet med hendene på rattet i amerikansk utenrikspolitikk. En erklæring om at USA vil støtte en ensidig israelsk annektering av den såkalte «Vestbredden», ville ha vært kronen på verket i hans virke som president. 

Historisk ville en slik amerikansk støtte ha vært sammenlignbar med president Harry Trumans overraskende støtte til opprettelsen av Israel som jødisk stat i 1948, på en liten del av det som er løfteslandet, Kanaan.  Også den gang ble teologiske professorer og kirkeledere tatt på sengen, til og med kristenfolkets høvding,  professor Ole Hallesby.

Opprettelsen av Eretz Israel har latt vente på seg i over 70 år,  men kanskje det er nå, i president Donald Trumps første og kanskje eneste presidentperiode,  det skal skje? Trump vil eventuelt handle like guddommelig inspirert, og mot alle politiske og teologiske odds,  som Truman i sin tid gjorde da han i 1948,  egenrådig  og mot sin egen utenriksadministrasjons råd,  godkjente opprettelsen av den skjøre spiren til det som er løfteslandet. 

At Judea, Samaria, Golanhøydene  og hele Jerusalem tilhører jødene og ikke de arabiske palestinerne, burde kirkelige ledere og lærde teologer helhjertet kunne slutte seg til - hvis de for en stund  glemmer -  og legger bak seg den såkalte «erstatningsteologien». Araberne, inkludert palestinerne, er også Abrahams barn, og bør være fornøyd med de 22 statene de allerede har fått i Midtøsten og i Nord-Afrika.

Men nei, det er de ikke. Heller ikke lederne i Norges Kristne Råd,  Kirkenes Verdensråd og Lutherske Verdensforbund,  som sikkert vil fordømme president Trump for enda et uklokt utspill. At muslimer og sekulære politiske ledere både på venstre- og høyresiden i det politiske landskap, vil reagere med indignasjon og avsky  overfor en israelsk annektering av «Vestbredden», er å forvente. En liten skare  utenfor Israel vil likevel applaudere presidenten for hans eventuelle  beslutning,  sammen med et flertall av israelere,  hvis det store skulle skje i vår tid.

Nå venter verden på utfallet av regjeringsforhandlingene i Israel som vil få sin foreløpige avslutning kl. 23.59 onsdag  den 20. november.  Hvis Benjamin Netanyahu overlever som statsminister ved denne anledning,  og også ved neste og siste deadline den 8. desember, har president Donald Trump, kort tid etter, lovet endelig å legge frem «tidenes beste fredsplan». 

Han har lagt lista høgt, så høyresiden i Israel og landets venner har i et slikt scenarium grunn til å håpe på en god og velsignet  julehøytid i år.

Gå til innlegget

Det er trist å bli gammel, især hvis du er over 80. Du erfarer hvordan «din jordiske hytte» gradvis brytes ned, dag etter dag, uke etter uke. Det som kan holde deg oppe legemlig og mentalt og gi deg en innsprøytning av energi, er samvær med nær familie, gamle og noen ganger nye venner.

Slik står det i det gammelnorske diktet, «Håvamål»: «Madr er manns gaman».  Samvær med andre mennesker er menneskets store glede. 

Jeg er heldig som bor i en kommune som har lagt til rette for å stette dette behovet for kontakt med andre mennesker,  nesten jevngamle kvinner og menn,  på et omsorgssenter, fem-seks timer, fra en til tre dager i uken.

Noen av oss er kjente fra før, fra velmaktsdagene,  som kolleger eller fra politiske eller andre ideelle sammenhenger. Andre er bare bekjente, og noen ganger helt ukjente mennesker fra andre «walks of life» enn en selv. Vi blir hentet til og brakt tilbake fra omsorgssentret i drosje, noen kommer med rullator. Andre bruker stokk, og noen få  går mer eller mindre støtt på egne ben. Jeg er blant dem,  enn så lenge. Det er flest kvinner i flokken på ca. 20 personer. Det gjenspeiler situasjonen i siste fase av livet. Alle mine nære ungdomskamerater er borte. Noen av jentene er her fremdeles.   

Omkvedet blant oss gamlinger er: «Mye er forskjellig, men inni er vi like». Det er utrolig hvor mye som er likt, men nesten like utrolig hvor mye som er ulikt, av det vi har opplevd i løpet av de siste 70 til 90 år. Noen bor alene når de ikke er på omsorgssentret, andre er lykkelige over å komme hjem til  ektefelle,  samboer  eller datter som de bor sammen med. Jeg har ikke hørt om noen som  bor sammen med en av sønnene sine. Noen er tilsynelatende så spreke at jeg har spurt dem hvorfor de er sammen med oss.  De har alltid en grunn.

De fleste har hatt barn, fra 1 til 5 stykker, selv om en eller flere av dem er døde. Noen få har fra en til to søsken som ennå lever. Ingen har foreldre som er i live. Det er utrolig hvor forskjellig erfaringene er med våre nære slektninger,  fra det tåredryppende til det groteske. Ved siden av de oppofrende og hyggelige sykepleierne, både unge og middelaldrende, menn eller kvinner, etnisk norske eller innvandrere, er det kontakten og praten med disse «englene»,  og de andre eldre som noen ganger blir en stor opplevelse. For et interessant liv noen av dem lever eller har levd!

Måltidene er dagens høydepunkt. Da kan alle eksponere seg hvis de vil, eller de kan sitte stille og bare lytte. Mellom måltidene, frokost og middag,  er det høytlesning fra lokalavisen av en fritidsarbeider, hos oss fra Frelsesarmeen, med anledning til kommentarer og meningsbrytning,  og deretter en halv times  strekk og tøy,  ledsaget av musikk.  Andakt og kunstneriske innslag blir tilbudt oss innimellom, og de gir grunn til både smil og tårer.  

Det skal ikke stikkes under en stol at det er tilfredsstillende for en gammel mann som meg å bli av med noe av det jeg selv har opplevd, hvis forsamlingen ellers  er lydhør.  Hjemme i mitt eget rede kommer jeg ikke så lett til orde lenger når barn og barnebarn kommer på besøk. 7-ende far i huset har måttet lære at vi lever i en ny tid der «pater familias» ikke lenger har første og siste ordet i laget.

Dette skriver jeg for å oppmuntre gamle i samme situasjon som meg til å søke om plass på et omsorgssenter fra en til tre dager i uken hvis det fins et slikt i kommunen. Det kan forlenge livet.

Gå til innlegget

Oslo-prosessen.

Publisert 3 måneder siden

Professor Efraim Karsh, direktør ved «Begin-Sadat Center for Strategic Studies» i Israel erklærte i 2016 at «the Oslo diplomatic process» var det groveste strategiske feilgrep i Israels historie.


I den israelske valgkampen i 2019 fikk Efraim Karsh støtte for sitt syn av statsminister, Benjamin Netanyahu, som i en valgkamptale i september kom inn på sine planer hvis han vant valgkampen.

Det gjorde han som kjent ikke. Det lengste statsministeren ville gå på det tidspunkt var å love å annektere bosetningene på vestsiden av Jordan-elven sørover til Dødehavet. 

Da han i november 2019 utnevnte Naftali Bennett fra partiet Yamina til midlertidig forsvarsminister, var det egentlig en innrømmelse av at tanken om å innlemme hele Vestbredden ikke er fremmed for ham, for partiet til hans nye forsvarsminister har nettopp denne annekteringen på sitt partiprogram. Flere og flere israelere gir i meningsmålinger uttrykk for at de bibelske landområdene, Judea og Samaria, aldri må overlates til Abbas og PLO for å bli kjerneområder i en palestinsk stat.

Det burde også gå opp for norske politikere som er skyld i tabben med Oslo-avtalene. Det var tragisk å se hvordan president Mahmoud Abbas ble mottatt med æresbevisninger da han besøkte Norge i august i år. Norske myndigheter med utenriksminister Ine Eriksen Søreide i spissen burde ha på sitt bord planer om å bryte all forbindelse med denne arvtakeren etter Yasser Arafat, som lærte sin «puddel», Mahmoud Abbas, hvordan verden skulle bedras med løgn og brudd på inngåtte avtaler. Han var etter den norske megleren, Terje Røed Larsens mening, en notorisk løgner.

Oslo-prosessen har vært et ynkelig feilgrep på grunn av det palestinske lederskaps forståelse av prosessen som en slagen landevei, ikke til en to-statsløsning i betydning Israel side om side med en palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza, men til et terror-regime, som hadde og har som sitt mål «to disrupt  Israel’s  way of life»,  for å sitere Arafats ord,  og deretter bruke «Vestbredden» som utskytingsrampe for raketter mot sentrale deler av Israel, slik det nå skjer fra Gaza i det sørlige Israel.   

Professor Efraim Karsh beklager at det ikke har vært noen erkjennelse blant Oslo-arkitektene eller deres etterkommere i fredsleieren verken i Israel, USA eller i Norge om at Oslo-avtalene i 1990-årene som de "påførte" Israel, var den største tabben i landets historie. Heller ingen refleksjon omkring de vestlige forhandlernes bedrøvelige forståelse av PLO’s motiver som har kommet frem siden underskrivingen av avtalene i 1995,  for ikke å snakke om fravær av innrømmelse av skyld eller beklagelse over avtalenes forferdelige omkostninger.

Politisk og diplomatisk forvandlet «Oslo» som ved et trylleslag PLO,  og i mindre grad Hamas, til internasjonalt anerkjente politiske aktører, som opprettholdt sin beslutning om Israels utslettelse som jødisk stat, mens de søkte verdenssamfunnets støtte til opprettelse av en palestinsk stat utenfor Oslo-avtalenes rammer - og vedvarende undergravde Israels internasjonale status.

Så lenge det ikke oppstår en palestinsk leder som genuint viser tegn til å akseptere en to-statsløsning og handler på en måte som tyder på at han eller hun omfavner ideen, kan det ikke bli noen sann og varig forsoning med Israel, og så lenge de palestinske territoriene fortsetter å bli styrt av PLO’s og Hamas’ sin jungellov, kan intet palestinsk samfunn bli utviklet, langt mindre en palestinsk stat.

På samme måte som frie og demokratiske samfunn ble opprettet i Tyskland og Japan etter 2. verdenskrig etter å ha gjennomgått omfattende sosiopolitiske forvandlinger og avslutning på hatefull indoktrinering i utdanningen, må slikt også skje i «Palestina» hvis det skal bli fred mellom arabere og jøder.  For at en halvfunksjonell palestinsk stat i første omgang skal bli opprettet må de korrupte og undertrykkende PLO- og Hamas- lederne fjernes, sammen med bruk av vold i det sosiale og politiske liv.  Samtidig må palestinerne bli opplært til å leve fredelig sammen med sine israelske naboer.  

Denne historiske prosessen virker i dag like urealistisk å gjennomføre som musenes forslag i eventyret om å henge bjella om kattens hals. Da står bare en opsjon tilbake for Israel, og det er den allierte strategien i  Annen verdenskrig.  Full krig og betingelsesløs kapitulasjon fra PLO’s side. Er det scenariet vi nå ser tegner seg i Midtøsten? 

  

Gå til innlegget

Gode og dårlige nyheter fra Jerusalem.

Publisert 4 måneder siden

Nyhetene dreier seg om den såkalte «Vestbredden». Først den gode nyheten: Naftali Bennett har 8. november 2019 blitt utnevnt av statsminister Netanyahu til ny israelsk forsvarsminister. Hva han mener om de bibelske landområdene, Judea og Samaria, er vel kjent, etter som han regner seg som en religiøs sionist.


Dernest den dårlige nyheten: En koalisjon av liberale amerikanske jødiske grupper har sendt et brev til lederne i israelske partier og bedt dem gå imot planer om israelsk annektering av «Vestbredden» eller deler av den, selv om president Donald Trump skulle gi grønt lys for slike planer. De amerikanske jødene har annonsert at de vil advare endog mot annektering av deler av «Vestbredden», som statsminister Netanyahu har forpliktet seg til å gjennomføre hvis han får fortsette som statsminister etter valget i september.

Brevet som er skrevet av en koalisjon som kaller seg «Progressive Israel Network», har til hensikt å si til Israels politiske ledere at en godkjenning fra president Trumps side, ikke betyr at det er bred oppslutning om annektering, verken fra amerikanske jøder eller fra Israels støttespillere i sin alminnelighet. Meningsmålinger har vist at et flertall av amerikanske jøder ikke støtter Israel i spørsmålet om annektering. «Progressive Israel Network» består av 10 liberale jødiske grupper som inkluderer den israelske lobbien J Street, den rabbinske menneskerettsgruppa T’ruah og «New Israel Fund».

«Hvis Israel tolker grønt lys fra president Trump som tegn på enighet blant jøder i de to store partiene i USA, begår landet en alvorlig feil», står det i brevet. «Kort sagt, denne presidentens utsagn representerer ikke de langsiktige interesser og den mest sannsynlige politikk som USA kommer til å føre i Midtøsten etter neste presidentvalg». «Hvis Israel gjennomfører en ensidig annektering av «Vestbredden» vil det ødelegge det israelske demokratiet og lede landet inn på en ødeleggende vei med konstant konflikt», sa J Street president Jeremy Ben- Ami i en uttalelse til Jerusalem Post. «Det er av vital betydning for israelske ledere å innse at som følge av den destruktive politikken til Trump-administrasjonen, er majoriteten av amerikanere og amerikanske jøder sterkt imot annektering: To-statsløsningen er etter deres mening eneste brukbare løsning.

For Israelsvenner er det oppmuntrende å se at så mange i Israel likevel har forkastet to-statsløsningen og gitt sin stemme i valg etter valg til høyre- og sentrumspartier som er for å annektere Judea og Samaria. De bryr seg ikke om hva deres «selvhatende jødiske slektninger» i USA måtte mene om opprettelse av en palestinsk stat på de bibelske landområdene. Jeg mener også, som «den gode sionist"  jeg er, at Eretz Israel inkluderer Judea og Samaria.

J Street og flere demokratiske presidentkandidater forventer at Israel må slutte å være så opptatt av sin sikkerhet. Hvis ikke, kan Israel bli utsatt for økonomiske straffetiltak fra en ny Demokratisk administrasjon etter 2020. De «selvhatende» jødiske aktørene bør imidlertid bli minnet om hva statsminister Menachem Begin sa til senator Joe Biden i 1982, i etterkant av Yom Kippur- krigen. Han var visepresident under Hillary Clinton fra 2009 til 2013 og er nå med i kampen om å bli neste president i USA. Begins ord gjelder fremdeles:

“Don’t threaten us with cutting off your aid. It will not work. I am not a Jew with trembling knees. I am a proud Jew with 3,700 years of civilized history. Nobody came to our aid when we were dying in the gas chambers and ovens. Nobody came to our aid when we were striving to create our country. We paid for it. We fought for it. We died for it. We will stand by our principles. We will defend them. And, if necessary, we will die for them again, with or without your aid.”

Verken statsminister Netanyahu eller opposisjonsleder Benni Gantz har pr 9. november 2019 vært i stand til å danne en koalisjonsregjering i etterkant av valget til Knesset den 19. september. Hvis Benni  Gantz ikke greier det innen 20. november, går stafettpinnen i en kort periode på nytt over til Netanyahu. Det er i den korte perioden frem til siste deadline i desember at et gjennombrudd i forhandlingene med Liebermann kan skje. Et nyvalg er det siste disse to herrer ønsker seg. Derfor tror mange i Israel at statsminister Netanyahu til slutt vil greie å snekre sammen en mindretallsregjering,  uten verken Gantz’ parti, hans støttepartier, de ultraortodokse eller arabiske partiene.

Avigdor Lieberman, leder for det sekulære partiet «Det jødiske hjem», er en joker i det politiske spillet om statsministerjobben, og mange tror han vil komme med et politisk utspill til statsminister Netanyahu like før fristens utløp i desember: Hvis statsministeren avskriver de ytterliggående religiøse småpartiene i Knesset og i stedet satser på Liebermanns sekulære parti og det moderate høyrepartiet, Yamina, kan en mindretallsregjering med 47 representanter bak seg i Knesset bli dannet og et nytt valg bli unngått. 

Med dette mindretallet bak seg i Knesset, og med avtale med de ultraortodokse partiene om gjensidig støtte i de neste 4 år, kan en mindretallsregjering bli dannet ved at regjeringen lover ikke å fremme lovforslag om å begrense deres makt og innflytelse i det israelske samfunnet frem til neste ordinære valg i 2023. 

Om dette scenariet slår til, vet bare Allmaktens Herre. Da kan de ultraortodokse partiers hovedanliggende eventuelt  bli tema i neste valgkamp, og Lieberman kan få gjennomslag for sin kongstanke om å redusere de ultraortodokse jøders privilegier i det israelske samfunn, samtidig som Naftali Bennett som forsvarsminister (utnevnt 8. nov.) får realisert sine planer om annektering av Judea og Samaria. 

Samtidig som statsminister Netanyahu og hans regjering får relativt frie hender til å respondere frem til desember 2020 på en vennligsinnet presidents fredsplan. Om litt over et år kan denne presidenten være ute av Det hvite hus, og alt hva det kan medføre av negative konsekvenser for Israel. Med en demokratisk president i  "huset" vil Israel få langt mindre politisk handlefrihet på "Vestbredden". 

Ingen på den politiske høyresiden i Israel er tjent med et nyvalg samtidig med den amerikanske valgkampen. Det vet både Avigdor Liebermann og Benjamin Netanyahu. Derfor tror mange i Israel at det blir en samlingsregjering før jul - og intet israelsk nyvalg i 2020.

Gå til innlegget

Sannhet og løgn om «Palestina».

Publisert 4 måneder siden

En tannlege fra Mandal tok i et innlegg opp et spørsmål om tre menneskers troverdighet i Fe-vennen 2. nov. 2019 i forbindelse med at tre palestinere besøkte Norge sensommeren 2019. En av dem var president Mahmoud Abbas.


Innlegget var en kommentar til mitt innlegg i samme avis om disse besøkene. President Mahmoud Abbas’  besøk fikk positiv omtale i innlegget og bred omtale i norske medier. Det var etter min mening ufortjent.

Positiv omtale fikk derimot ikke den kristne palestinske kvinnen Christy Anastas, som var invitert til Norge av organisasjonen «Med Israel for fred», MIFF. Hun har juridisk utdannelse fra «Palestina» og Storbritannia og besøkte 8 norske byer i sommer, der MIFF ønsket at hun skulle dele sine erfaringer om hvordan det var/er å være ungdom i et muslimsk samfunn på "Vestbredden".  Jeg vil fremheve henne som et bedre sannhetsvitne om tilstanden på «Vestbredden» enn de to andre, Mahmoud Abbas og en fredsaktivist fra «Palestina» som var invitert til «Kirkeuka for fred». 

Christy Anastas sine erfaringer  kan enhver lese om i en av MIFFs publikasjoner om besøket.  Jeg skal ikke komme inn på det, men bare stille spørsmålstegn ved det som også ble berørt i innlegget i Fe-vennen: Hvem er et godt sannhetsvitne?  

Blant de tre palestinerne er det etter min mening bare en som holder mål, og det er den kristne kvinnen. Hun er tillitsvekkende. Hennes personalia kan leses på nettet, «Norge i dag», 4. oktober 2019: «Kristen palestinsk kvinne forsvarer Israel».

Mahmoud Abbas som var invitert av norske myndigheter, har et personlig rulleblad som ikke mange kjenner til. Han kan neppe ha tillit som sannhetsvitne hos andre enn hos muslimer og deres likesinnede.  Han arbeidet nært med fredsprisvinneren Yasser Arafat  i flere ti-år og lærte seg hans strategier  som palestinere  bruker når de forhandler med israelere. Abbas’ renomme som «en notorisk løgner» (sitat etter Terje Røed Larsen om Arafat) har han arvet etter sin forgjenger, "presidenten  og fredsprisvinneren". Arafat lærte ham den 1500-år gamle muslimske strategien i forhandlinger med jøder og kristne: Profeten Muhammed, som Abbas er oppkalt etter, sier i en av surene i Koranen at det  var, er og alltid vil være, en plikt for muslimer å lyve i samtaler eller forhandlinger med vantro - hvis det tjener Allahs sak. Den leksa har Mahmoud Abbas lært.

Christy Anastas, den kristne palestinske kvinnen, forsvarte Israels rett til å forsvare landet sitt. Hun er en klar motstander av Israel-boikott, og blir selv boikottet av sine kristne og muslimske landsmenn på «Vestbredden» - og truet på livet av de sistnevnte. Hun har derfor måttet flykte til Storbritannia der hun nå bor uten kontakt med sine foreldre.

Om Christy Anastas sin livshistorie skrev jeg i mitt opprinnelige innlegg i Fe-vennen: «Hun bodde med sin familie på den såkalte «Vestbredden», nær Rakels grav der sikkerhetsmuren ble bygd rundt hennes barndomshjem. Etter hennes oppfatning har muren reddet mange liv. Hun var palestinsk jusstudent, og ble etter hvert en overbevisst kristen etter å ha møtt en britisk turist som oppfordret henne til å lese i Bibelen. Det gjorde hun og ble en overbevist kristen.

Hennes muslimske familie i Betlehem benekter at hun har flyktet. De sier at hun har emigrert kun fordi hun fikk tilbud om gratis jusstudier på post-graduate- nivå i utlandet». Vi har lov å ta i betraktning at løgner er en del av den muslimske kulturen når de uttaler seg om kristne og jøder i mediene. Juristens egen fremstilling av sin omvendelse er følgelig den mest  troverdige.

Christy Anastas er i dag ferdig utdannet jurist og kan med sin bibelske og folkerettslige forståelse av Midtøstens historie gi verdifulle innspill i den israelsk-palestinske konflikten. Det gjorde hun på sin foredragsturne i Norge.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
24 dager siden / 2236 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
22 dager siden / 1811 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1302 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
30 dager siden / 1234 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
15 dager siden / 1120 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
25 dager siden / 1081 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
18 dager siden / 916 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
29 dager siden / 901 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere