Roald Øye

Alder: 85
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Forsvarer Israels rett til å leve?

Publisert over 7 år siden

Kirkens Nødhjelps Atle Sommerfeldt er raus i sitt innlegg om holdningen til Israel: Han forsvarer landets rett til å leve! KNs oppdrag er utelukkende diakonalt, sier han. Likevel uttaler organisasjonens leder seg ytterst ensidig om politiske forhold.

Jeg føler meg trygg på at generalsekretær Atle Sommerfeldt personlig mener det vel når han vil forsvare Israels rett til å leve, men er det bare til å leve Israel skal ha rett? Har ikke Israel alle de samme rettighetene som Norge og andre stater, for eksempel retten til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser, og retten til å forsvare seg mot angrep og terror?

Sommerfeldt avslører sin kunnskapsløshet når han skriver: «Vårt arbeid skjer innenfor rammen av internasjonal humanitær rett, og vi støtter oss på FN-resolusjonene som opprettet staten Israel. Derfor forsvarer vi staten Israels rett til sikkerhet og anerkjennelse. FN-resolusjoner stadfester også opprettelse av en palestinsk stat og flyktningenes rettigheter».

Det han her skriver virker både forvirret og meningsløst. Han kjenner ikke til hva som er rettskraften i FNs ulike typer av resolusjoner. Det er i beste fall bare Sikkerhetsrådets resolusjoner som kan gjøres til bindende internasjonal rett, og heller ikke det skjer automatisk.

Andre resolusjoner, for eksempel de som fattes i Hovedforsamlingen og dens underorganer, er politiske anbefalinger. De kan ha et potensiale til å påvirke verdensopinionen og våre politiske og åndelige ledere, men de er strengt tatt ikke annet enn meningsytringer fra et tilfeldig flertall, og den arabiske verden har lenge hatt lett spill med å samle flertall for de underligste krav og angrep på Israel. Det forundrer meg at Sommerfeldt ikke synes å være klar over det.

Intet annet land i verden har fått så mange avskyresolusjoner i FN som Israel. Den statistikken kunne tyde på at Israel er det eneste land i verden som skaper interne og internasjonale problemer. Disse politiske utspillene mot Israel har ingen rettskraft, bare kraft til å skape fordommer mot Israel som verstingen i FN-familien, fortrinnsvis blant mennesker som ikke har eller ikke vil ha kunnskap om realitetene. Kirkens Nødhjelp har dessverre hjulpet til i den prosessen. Flyktningenes rett til retur og fordømmelse av sikkerhetsmuren er tilbakevendende temaer som KN spiller på. Til slutt blir de mange gjentakelsene av løgnen trodd og oppfattet som sannhet, også av kristne. Vi har i tillegg sett utspill fra KN som påklager Israels rett til informasjon om hvilke utenlandske myndigheter som finansierer israelske organisasjoner, som med sin virksomhet undergraver Israels legitimitet. Hvilken agenda kan KN ha?

Sommerfeldts omtale av ”FN-resolusjonene som opprettet staten Israel,” og som «stadfester opprettelse av en palestinsk stat» er et produkt av hans egen fantasi, for det finnes ingen slike resolusjoner. Et forsvar for Israels rett til å leve på det grunnlaget er i beste fall verdiløst. FN-pakten gir organisasjonen ingen myndighet til å «opprette» eller «stadfeste opprettelse» av stater. Når Sommerfeldt fremmer slike forestillinger, villeder han sine lesere.

Det er bare det jødiske folk som innenfor gjeldende folkerett uttrykkelig har blitt lovet et hjemland på Palestina-mandatets område, definert av Folkeforbundet (1922), en rett som ble bekreftet i FN-pakten i 1945. FNs Sikkerhetsråds resolusjoner 242 og 338 fra henholdsvis 1967 og1973 gir Israel ytterligere legitimitet for kravet om fred og sikre grenser, og de sier ikke et ord om "ulovlig okkupasjon», eller plan om opprettelse av en palestinsk stat.

I verdens øyne har desinformasjon likevel gjort Israel til den største hindring for fred og forsoning. Kirkens Nødhjelp har bidratt i den prosessen. Sommerfeldt toer sine hender i avslutningen på svaret til meg: Kirkens Nødhjelps forankring og mandat siden 1950 viser et plettfritt rulleblad, hevder han, men for insidere i det israelske miljøet vitner KNs samarbeidspartnerne, som f.eks. Rabbis for Human Rights, (a radical non-zionist, anti-zionist leftist organisation) om en betydelig politisk slagside, som ikke lar seg forklare bare med utbredt kunnskapsmangel eller idealisme. Hvorfor ikke forsøke samarbeid med statlige organer som representerer den politiske høyreside i Israel og ikke deltar i Nahba-feiringen hver 14. mai?

Det er en tragedie at Statskirkens ledelse, kanskje uten egentlig å ville det, kommer i skade for å undergrave Israels legitimitet, sikkerhet og fred som følge av slik inkompetanse som Sommerfeldt avslører. Det er også en tragedie at KN som er i gang med så mange gode prosjekter rundt omkring i verden, som hadde trengt alles helhjertede økonomiske støtte, ved å innta en så negativ holdning til Midtøstens eneste demokrati, Israel, legger en demper på givertjenesten hos mange kristne. De vil inntil videre, slik som Arendal Frikirke har bestemt, kanalisere hjelpen gjennom andre organisasjoner som ikke legger politiske føringer for sin diakonale virksomhet.

Gå til innlegget

Arendal Frikirke viser vei

Publisert over 7 år siden

Det har i de siste måneder av 2011 foregått en diskusjon i Arendal Frikirke om menighetens støtte til Kirkens Nødhjelp, og og innholdet i en «Prinsipperklæring om Misjon til Israel og folkeslagene».

Arendal Frikirke har altså med knapt flertall besluttet å la den økonomiske støtten fra menigheten gå til andre kristne hjelpeorganisasjoner enn Kirkens Nødhjelp. Det ble vedtatt på menighetsmøte den 2. des. 2011. Atle Sommerfeldts kommentar i «Dagen» til vedtaket var treffende: «Dersom Arendal Frikirke skulle følge resonnementet sitt, bør de også se på medlemsskapet sitt i Norges Kristne Råd». Ja, tiden er overmoden for et slikt nytt blikk, for lederen for Kirkenes Verdensråd, Olav Fykse Tveits og Atle Sommerfeldts teologiske plattform overfor Israel er presis den samme. Det gjelder også for Lutherske Verdensforbunds leder, biskop Younan, som har sagt at «opprettelsen av staten Israel i 1948 var en grov synd mot Gud». En utmeldelse av både Lutherske Verdensforbund og Kirkenes Verdensråd vil være et betimelig signal fra lutherske frimenigheter om at noe er galt med organisasjonenes teologi. Fortjener ikke israelerne/jødene også av historiske grunner vår helhjertede støtte?

Kairosdokumentet «Et sannhetens øyeblikk» fra 2009 har blitt kritisert fra mange hold, men våre biskoper og lederen for Kirkenes Verdensråd, Olav Fykse Tveit, har lovprist dokumentet. Palestinske kristenledere bruker det til å delegitimisere Israel, og sammen med sine muslimske blodsbrødre kjemper de utrettelig for å utslette Israel. Er dette naturlige samarbeidspartnere for Den Evangelisk Lutherske Frikirke?

En ny holdning til de kristne samarbeidspartnerne i «Palestina» er kanskje på gang. Frikirkens prinsipperklæring om«Misjon til Israel og folkeslagene» fra 2009 kan bli revidert p.g.a. Arendal Frikirkes initiativ. Erklæringen slik den nå lyder, aksepterer både en enstats- og en tostats-løsning, som i første tilfelle vil føre til at Israel umiddelbart slutter å eksistere som en suveren jødisk stat. Ledelsen i kirkesamfunnet ser hittil ikke ut til å ha hatt problemer med å akseptere en slik politisk utvikling. Frikirken i Kristiansand har i nov. 2011 satt ned et utvalg som skal se på formuleringene i prinsipperklæringen og finne ut om det er avsnitt som bør endres. Som medlem av Frikirken har jeg lenge følt meg bondefanget på grunn av kirkesamfunnets medlemsskap i organisasjoner som svikter i Israelspørsmålet. Endelig ser det ut til at noen tar ansvar.

Det er dramatisk at en ny «palestinsk» stat planlegges på de gamle bibelske landområdene, Samaria, Judea, Gaza og halve Jerusalem. Og at den skal være «judenfrei»! Det er denne modellen FNs flertall håper å drive gjennom i 2012. Også Norge går inn for denne løsningen. Det er et klart brudd på San Remo-traktatens bestemmelser. Kristenheten ser ut til å ha akseptert palestinernes endelige mål: oppløsning av den israelske stat!

«En israelsk stat på bibelsk grunn er for alltid forbi», doserte prof. Ole Hallesby for sine studenter ved MF i 1928: Så feil kunne en anerkjent teologisk professor i 1920-årene ta. Noen år etter «katastrofen» i 1948 kom han til sannhets erkjennelse - i følge misjonær Per Faye Hansen, som i 1961 besøkte ham på dødsleiet, og hans datter Gro Wenske, som har videreformidlet denne opplysningen. «Den tid var ikke for alltid forbi», slik professoren profeterte i en mannsalder for teologiske studenter, som skulle bli prester i Den Norske Kirke og Frikirken. Resultatet ser vi i dag: Erstatningsteologien råder stort sett grunnen i de to lutherske kirkesamfunnene. Hallesbys feilvurdering viser oss at selv skriftlærde kan bli forført av flertallsnarrativen. Det fikk Hans N. Hauge erfare på 1800-tallet. Og Jesus i sin tid!

Opprettelse av en palestinsk stat har foreløpig stoppet opp i Sikkerhetsrådet. I oktober 2011, stemte bare 8 land for - en for lite! President Abbas satser nå på FNs Hovedforsamling der 108 stater har lovet å gi ham sin støtte til en resolusjon om en palestinsk stat på de bibelske landområdene, når saken kommer opp der på nyåret 2012. Norges utenriksminister, Jonas Gahr Støre, har sagt at Norge vil stemme for, selv om det er brudd på Oslo-avtalen, som bestemte at forhandlinger mellom partene skulle være eneste vei å gå i fredsprosessen!

Før et slikt forslag blir fremmet i FN, vil palestinerne prøve en snarvei via

Sikkerhetsrådet, og bare hvis USA bruker vetoretten sin og hindrer det rettsstridige forslaget i å bli vedtatt, vil spørsmålet bli tatt opp i FNs Hovedforsamling. Da kan Norge komme til å bli medskyldig i et overgrep overfor Israel og det jødiske folk. Det er dramatisk. Lederskapet i de to lutherske kirkesamfunnene ser ut til å svikte Israel og jødene, slik som kristenheten har gjort så ofte før i historien. Lederne i menigheter og kristne organisasjoner må advares, slik at de ikke av uvitenhet eller for å være politisk korrekte inntar folkeflertallets fordomsfulle kritikk av Israel.

Gå til innlegget

Yassir Arafats glipp som er glemt.

Publisert over 7 år siden

Den norske FN-utsendingen til Midt-Østen Terje Røed- Larsen traff ofte Yassir Arafat i forbindelse med de israelsk-palestinske forhandlingene før og etter inngåelsen av Oslo-avtalen i 1993.

Hans vurdering av den palestinske presidenten var lite flatterende. Ved en anledning beskrev han presidenten som "en notorisk løgner".Det er litt av en attest å få når man er fredsprisvinner.

Men han kunne også snakke realistisk og sant, og da gjorde han det av taktiske grunner helst på arabisk. Sensitive opplysninger om politisk strategi måtte f.eks. ikke komme ut til vestlige reportere, og da var arabisk velegnet å ty til i skrift og tale. Hans arabiske dialekt røpet imidlertid at han hadde sitt opphav i Kairo i Egypt. Heller ikke han var en ekte palestiner, bare en av mange innvandrere fra de arabiske nabolandene i tiden etter ca. 1880.

Det var en kjedelig glipp da en ærlig og åpenhjertig uttalelse ved en anledning kom ut i media. Arafat sa: «Det palestinske folk eksisterer ikke. Opprettelse av en palestinsk stat er bare en måte for oss å kunne fortsette vår kamp mot den israelske staten, Israel. Det vil bidra til å skape enhet og samhold i den arabiske verden. Faktum er at i dag er det ingen forskjell på jordanere, palestinere, syrere eller libanesere. Det er bare av politiske og taktiske grunner at vi i dag snakker om et palestinsk folk. Nasjonale arabiske interesser forutsetter at vi utad viser sterk tro på eksistensen av et slikt avgrenset palestinsk folk som motstykke til sionismen».

Det som her sivet ut er ingen overraskende nyhet for folk som bor i Israel eller i de palestiske selvstyreområdene. Samtlige 193 medlemsland i FN tror jeg også kjenner til sannheten om det såkalte "palestinske folk", men for enhver araber i maktposisjon vil det være forbundet med fare å gjenta offentlig glippen til Yassir Arafat. For vestlige politikere kan det bety diplomatiske problemer med arabiske oljestater hvis de fokuserer for sterkt på dette smertelige faktum at det egentlig ikke fins noe palestinsk folk. (etter vanlige kriterier som f.eks.: tidligere hovedstat, myntenhet, grenser, traktater, politiske ledere, historiske personligheter, arkeologiske funn osv. ) «Det palestinske folk» er Arafats oppfinnelse og oppsto først på 1960-tallet, så dette fraværet av spor er lett forståelig.

Likevel ser det ut til å bli flertall i FNs Hovedforsamling for opprettelse av en palestinsk stat for «det palestinske folk i Palestina» - hvis et slikt forslag kommer opp i FNs Hovedforsamling nå i høst.

Terje Røed Larsens partikollega i FN vil på Norges vegne trolig gå inn for dette forslaget, enda det ikke er fremforhandlet noen avtale mellom partene slik forutsetningen var/er. En del mennesker her i landet vil i den situasjonen føle seg bondefanget og lite stolte av å være norske. 

Å forskjellsbehandle Israel ved ikke å overholde inngått avtale er ellers ikke første gang i FNs historie, noe den manglende respekt for Sikkerhetsrådets res. 242 fra 1967 tydelig viser: Israels okkupasjon av Vestbredden er lovlig etter vanlig internasjonal rettstenkning inntil det foreligger en fremforhandlet fredsavtale. 


 

 

Gå til innlegget

2011. I kjølvannet av massakren på Utøya var det mange som solidariserte seg med AUF og var enig med lederen for Frp. Siv Jensen, som sa: «I dag er vi alle AUF-ere». Det var godt formulert, men i ettertid i en valgkamp ikke særlig treffende. AUF støttet terrorisme ved at organisasjonen i juni år åpent lobbyerte for å bryte den israelske blokaden til Hamas' terroristregime på Gaza-stripen, og ved at organisasjonen fremdeles taler for at Norge skal boikotte Israel. Dette ble gjort kjent for hele verden på grunn av bildet som ble vist i internasjonale storaviser etter at vår utenriksminister, Jonas Gahr Støre, hadde besøkt Utøya like før massakeren. Han ble avbildet sammen med AUF-lederen foran en stor plakat der det stod malt: «Boikott Israel !» Israelske aviser slo bildet og nyheten stort opp, og innslaget ble sett på som et nytt bevis på Norges ensidige støtte til den palestinske siden i konflikten. Norges meklerrolle i Midtøsten-konflikten synes fra israelsk synspunkt nå å være utspilt. I høstsesjonen i FN, som åpner i september, skal Hovedforsamlingen og Sikkerhetsrådet ta stilling til om det skal opprettes en ny palestinsk stat. Vår utenriksminister har signalisert offentlig at Norge kan komme til å stemme for det, «og det må skje nå.», sa han i følge referat på TV 2.no. Det betyr at Israel må trekke seg ut fra «Vestbredden» uten noen avtale med PA, de palestinske selvstyremyndighetene . Da kan det gå slik det gjorde i Gaza da Israel trakk seg ut derfra i 2005. Raketter i stort antall regnet ned over sivile israelere, og terroren pågår fremdeles med utspring fra Gaza. Det er et slikt scenarium Norge kan bli medskyldig i å legge til rette for sammen med andre vestlige demokratier hvis det i september blir flertall i FNs Hovedforsamling for en palestinsk stat nr. 2. Like stolte som vi var over Jens Stoltenbergs og den norske regjerings håndtering av den hjemlige terroren i Oslo og på Utøya, like beskjemmet vil mange bli hvis regjeringen nå lar terroren få fritt spillerom mot Midtøstens eneste demokrati. Venner av Israel, som ønsker det jødiske folk alt godt, vil føle seg bondefanget av en slik norsk utenrikspolitik. Det underlige er at Jonas Gahr Støre også regner seg som Israelsvenn. .Men det lyder ikke troverdig hvis han godtar en palestinsk stat som ikke er et resultat av tosidige forhandlinger mellom partene, der PA og president Mahmoud Abbas i forkant har kommet med en betingelsesløs anerkjennelse av Israel som en jødisk stat. En internasjonal anerkjennelse i FN av en palestinsk stat på dette tidspunkt vil være en tragedie for alle parter i denne konflikten, sier politiske kommentatorer. Det kan føre til både krig og borgerkrig. Derfor håper mange av oss at Jonas Gahr Støre besinner seg i dette spørsmålet og opptrer i FN som den Israelsvenn han sier han er – og stemmer imot! Roald Øye

Gå til innlegget

I kjølvannet av massakren på Utøya var det mange som solidariserte seg med AUF og var enig med lederen for Fr.P, Siv Jensen, som sa: «I dag er vi alle AUF-ere». Det var godt formulert, men i ettertid i en valgkamp ikke særlig treffende.

 AUF støttet terrorisme ved at organisasjonen i juni år åpent lobbyerte for å bryte den israelske blokaden til Hamas' terroristregime på Gaza-stripen, og ved at organisasjonen fremdeles taler for at Norge skal boikotte Israel. Dette ble gjort kjent for hele verden på grunn av bildet som ble vist i internasjonale storaviser etter at vår utenriksminister hadde besøkt Utøya like før massakeren. Han ble avbildet sammen med AUF-lederen foran en stor plakat der det stod malt: «Boikott Israel !» Israelske aviser slo bildet og nyheten stort opp, og innslaget ble sett på som et nytt bevis på Norges ensidige støtte til den palestinske siden i konflikten. Norges meklerrolle i Midtøsten-konflikten synes fra israelsk synspunkt nå å være utspilt.

I høstsesjonen i FN, som åpner i begynnelsen av september, skal Hovedforsamlingen og Sikkerhetsrådet ta stilling til om det skal opprettes en ny palestinsk stat. Jonas Gahr Støre har signalisert offentlig at Norge kan komme til å stemme for det, «og det må skje nå.», sa han i følge referat på TV 2.no. Det betyr at Israel må trekke seg ut fra Vestbredden uten noen avtale med PA . Da kan det gå slik det gjorde i Gaza da Israel trakk seg ut derfra i 2005. Raketter i stort antall regnet ned over sivile israelere, og terroren pågår fremdeles med utspring fraAZ Gaza. Det er et slikt scenarium Norge kan bli medskyldig i å legge til rette for sammen med andre vestlige demokratier hvis det blir flertall i FNs Hovedforsamling for en palestinsk stat nr. 2.

Like stolte som vi var over Jens Stoltenbergs og den norske rgjerings håndtering av den hjemlige terroren i Oslo og på Utøya, like beskjemmet vil vi bli hvis regjeringen nå lar terroren få fritt spillerom mot Midtøstens eneste demokrati.

Ekte venner av Israel vil føle seg bondefanget av en slik norsk utenrikspolitik. Det underlige er at Jonas Gahr Støre også regner seg som Israelsvenn. .Men det lyder ikke troverdig hvis han godtar en palestinsk stat som ikke er et resultat av tosidige forhandlinger mellom partene, der PA og Abbas i forkant har kommet med en betingelsesløs anerkjennelse av Israel som en jødisk stat.

En internasjonal anerkjennelse i FN av en palestinsk stat nå i september vil være en tragedie for alle parter i denne konflikten, sier politiske kommentatorer. Det kan føre til både krig og borgerkrig. Derfor får vi tro og håpe at Jonas Gahr Støre besinner seg i dette spørsmålet og opptrer i FN som den Israelsvenn han sier han er – og stemmer imot!

Roald Øye, Kristiansand

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere