Roald Øye

Alder: 86
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Tilgi oss Israel!

Publisert over 5 år siden

Erklæring fra kirkeledere og nøkkelpersoner med svært ulik kirkebakgrunn på en historisk forsoningsreise til Israel.

Ved årskiftet går vi inn i året som FN har erklært som «Solidaritetsår for Palestina». Erklæringen ble nylig vedtatt i Hovedforsamlingen med 110 for, 7 mot og og 56 blanke stemmer. FN vedtok samtidig 6 resolusjoner som bl.a. fordømte Israel for ulovlige bosetninger i Samaria, Judea og Øst-Jerusalem. Det kan for noen fortone seg politisk ukorrekt når 21 kristenledere på vegne av alle i Norge uttaler seg negativt om dette «solidaritetsåret», slik de gjorde under et besøk i Knesset i Jerusalem den 4. desember i år. Der overleverte de en erklæring til visepresidenten i Knesset, Gila Gamliel. I den ba de Israel om tilgivelse for det Norge som stat, og kirkeledere især, har stelt i stand mot Israel og det jødiske folk. Spesielt ba de om tilgivelse for Osloavtalen og den generelle unnfallenhet overfor Israel og det jødiske folk i de senere år. Erklæringent fortoner seg derimot ikke ukorrekt for de som har tatt seg tid å lese boken, som «Dagens» redaktør Vebjørn Selbekk har skrevet: «Korset & Davidsstjernen. Norge, jødene og Israel fra 1814 til idag». I boken kan leseren finne premissene for erklæringen til de 21 personene på forsoningsreisen.

Boken er«like engasjerende som en spenningsroman», og samtidig «et viktig stykke historie - både norsk, jødisk og israelsk». Den bør leses av alle som føler ansvar for et viktig politisk anliggende i året som kommer. Israel kan på ny bli en «løftestein for alle folkeslag», for FN's Hovedforsamling er pådriver i hetsen mot Israel. Boken har blitt høyaktuell på grunn av initiativet fra disse 21 pastorer og organisasjonsledere. Det er sikkert mange som ønsker å stille seg bak initiativet, fordi de - som meg - ofte har følt seg bondefanget av Norges Kristne Råds (NKR) lunkenhet overfor jøder og den israelske stat. Se erklæringen nedenunder! I dette rådet er som kjent de fleste norske kirkesamfunn med, også det jeg tilhører.

Den norske kirke, Den katolske kirke, Frikirken og andre nasjonale trossamfunn eller store misjonsorganisasjoner glimrer med sitt fravær blant underskriverne av erklæringen, som NKRs generalsekretær, Knut Refsdal, i et intervju i Dagen har omtalt som «svært lite balansert i Israel-Palestina-spørsmålet».

Jeg vil oppfordre de 21 kristenlederne og forfatteren av erklæringen, Anita Apelthun Sæle, til å legge ut erklæringen på internett eller på annen måte med mulighet for flere til å gi sin tilslutning. Responsen vil vise hvor «landet ligger» i forhold til Israel. Representerer NKRs «balanserte syn» flertallet i det norske kristenfolk?

Roald Øye, Kristiansand


Tilgi oss, Israel!
Erklæring fra pastorer og kirkeledere i Norge

Vi taler som kristne ledere i Norge. Vi taler som ledere av kirker, tjenester, kristen TV og aviser i Norge. Vi representerer de forskjellige regioner, nord, sør, øst og vest. Vi representerer de to opprinnelige etniske gruppene, nordmenn og samer. Som kristne ledere i Norge omvender vi oss og ber om tilgivelse for Norges holdning både i menighetssammenhenger og i andre deler av det norske samfunnet. Vi som ledere, fra det norske folk og menigheten i Norge, omvender oss, og proklamerer at vi vil gjøre vårt beste i å lede landet vårt til forandring. Vi ønsker å se en forandring i Norge, i takknemlighet til Gud og Israels nasjon. Tilgi oss Israel, som nasjon:
– For Oslo-avtalen, delingen av Eretz Israel.
– For pengene fra Norge som endte opp som støtte til terrororganisasjoner.
– For at vi ikke har flyttet vår ambassade til Jerusalem, Israels evige og udelelige hovedstad.
– For ikke å ha stått opp til forsvar for Israel i en verden som er stadig mer fiendtlig.
– For den antisemittiske og anti-sionistiske holdningen fra politikere og media i Norge.

Tilgi oss Israel, som kirke:
– For at vi ikke har stått klarere opp for å stanse den norske anti-israelske politiske holdningen.

– For det faktum at store deler av kirken har avvist Israels rolle i Guds plan.
– For vår lunkenhet mot den forfølgelse dere har lidd under.
– For likegyldigheten mot dere som Guds utvalgte folk.
– For kirkelederes anti-israelske og antisionistiske utsagn og vår frykt for å stå opp mot disse.
– For å ha latt erstatningsteologien spre seg i kirkene.

Vi som nasjon har et kall til å være blant Israels sterkest allierte! Vi tror, og vil be, arbeide og ta til orde for, at Norge står som en sterk venn og støttespiller for Israel i generasjoner som kommer.

Vi slår fast at:
– Israel er menighetens åndelige mor, og har gitt oss de hellige skrifter, profetene, apostlene og også Messias, som har brakt frelse til jorden. – Den åndelige avvisningen av Israel har ført til en utstrakt erstatningsteologi både i den norske lutherske kirke og har spredt seg til frie menigheter.
– Gud har bekreftet sine løfter til Israel. Vi er trygge på at Gud vil holde sine løfter både til Israel og den kristne kirke.
– Kulturen og tradisjonen i vår nasjon er bygget på en grunnvoll av judeo-kristne verdier med klare jødiske røtter.

Tilgi oss:
Tilgi også det store antallet venner av Israel og kirken generelt i Norge at vi frem til i dag ikke har løftet vår stemme til støtte for Israel tydelig i vår nasjon.

Tilgi oss Israel, som nasjon:
– For de sterke kreftene og høye stemmene som krever boikott av Israel på alle områder, også innenfor handel.

–For pengene som er sendt fra den norske stat som indirekte brukes til å støtte terrorister.

–For de mange politiske ledere som gjentatte ganger har anti-israelske kommentarer, og vår passivitet ved å ikke tale ut mot dem.

–For den utbredte antisionismen i media, TV, aviser, radio og internett. – For vår grunnlov som hindret jøders adgang til riket frem til 1851.

–For å ha sendt jøder ut av Norge og til nazistenes dødsleire under andre verdenskrig.

–For å ha avvist jøder etter andre verdenskrig.

–For å ikke ha gitt Israel heder og ære for landets vesentlige bidrag til menneskeheten. Uten Israels innsats ville ikke våre sykehus fungere som de gjør i dag. Ei heller våre våre datamaskiner og mobiltelefoner.

–For å ha alliert oss med krefter som søker å ødelegge nasjonen Israel. Som nasjon har vi formet allianser med krefter som ønsker å ødelegge nasjonen Israel. Som åndelige leder i Norge ønsker vi å bryte disse alliansene.

Oslo-avtalen søkte å dele landet. Avtalen har ført til at store pengesummer er blitt overført fra den norske stat til palestinske grupper som har vært involvert i terror.

–For åpen historieforskfalskning og hets mot Israel.


Vi slår fast at:
– Israel er en stor velsignelse for verden!
– Guds åpenbaring kom fra og gjennom Israel.
– Guds Ord kom fra og gjennom Israel.
– Messias, vår frelser ble født som jøde i Israel.
– Norsk media har i årevis gitt en fordomsfull og ubalansert dekning av konflikten i Midtøsten med særlig slagside mot Israel.
– Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) har bedt om at Norge tar grep for å stanse demoniseringen av Israel i den norske Midtøsten-debatten.
– Israel er også i dag en velsignelse til og for verden. Israel er en velsignelse på det åndelige, finansielle, kulturelle og teknologiske området, i tillegg til mange andre områder.

Som ledere i forskjellige kirker i Norge vil vi også slå fast:
– Norge som nasjon har et kall til å velsigne Israel.
– Norge som nasjon har et kall til å hjelpe Israel med å sikre sine grenser.
– Norge som nasjon anerkjenner jødenes rett til eierskap til Eretz Israel.
– Vi som nasjon har et kall til å være blant Israels sterkeste allierte.
– Vi tror, og vil be, arbeide og ta til orde for at Norge står som en sterk venn av Israel i generasjoner som kommer.

Som Henrik Wergeland, Trygve Lie, Kåre Kristiansen og mange andre av vårt lands fedre, vil vi se en nasjon og et folk som velsigner den israelske nasjonen og det jødiske folket.

«Jeg vil velsigne dem som velsigner deg og forbanne dem som forbanner deg». 1. Mosebok 12:3

Vi ber av hele våre hjerter: Herre, velsign Israel!

Av Anita Apelthun Sæle, 04.12.2013



Gå til innlegget

Alan Bakers åpne brev til John Kerry

Publisert nesten 6 år siden

Diplomaten Alan Baker er en israelsk ekspert på internasjonal juss og tidligere israelsk ambassadør til Canada. Han har skrevet dette åpne brevet ti USAs utenriksministerl. Det er aktuelt og fortjener en plass her på verdidebatt.

Etter gjentatte ganger å ha hørt deg uttale de siste uker «at Israels bosetninger er ulovlige», ønsker jeg utvetydig å slå fast at du tar feil og er dårlig informert, både i følge juridiske og faktiske forhold.

I henhold til Osloavtalene og helt spesielt til den Israel-palestinske interimsavtalen av 1995 er «temaet bosetninger» et av spørsmålene som skulle tas opp i sluttstatusforhandlingene.

President Bill Clinton bevitnet overenskomsten med sin underskrift på vegne av USA, sammen med lederne for EU, Russland, Egypt, Jordan og Norge.

Dine uttalelser foregriper ikke bare forhandlingstemaet, men undergraver også avtalens integritet, så vel som selve forhandlingene som du så helhjertet har gått inn for.

Din påstand om at Israels bosetninger er ulovlige, kan ikke juridisk forsvares. Det ofte siterte forbud mot å flytte en befolkning inn i okkuperte områder (Artikkel 49 i Fjerde Genevekonvensjon) ble, i følge Røde Kors' internasjonale komites egen kommentar til avtalen, tatt med for å forhindre en gjentakelse av den påtvungne folkeforflytningen som nasistene utførte under 2. verdenskrig. Forbudet hadde aldri til hensikt å bli anvendt mot Israels bosetningsaktivitet. Det internasjonale samfunns forsøk på å anvende denne artikkelen mot Israel springer ut fra klare partiske motiver, som du og USA nå identifiserer dere med.

Å anvende denne konvensjonen på de omstridte territoriene kan ikke formelt forsvares fordi de ikke ble okkupert fra en tidligere legitim suveren stat.

Territoriene kan ikke bli definert som «palestinske territorier» eller, som du også har sagt, som

«Palestina». Det eksisterer ikke en slik entitet. Hensikten med sluttstatusforhandlingene er å komme frem til en avtale om hvilken status territoriene skal ha. Disse har Israel et legitimt krav på i følge internasjonal og historisk rettspraksis. Hvordan kan du få deg til å svikte intensjonen i denne rettspraksis?

Det fins intet krav i noen av de underskrevne avtalene mellom Israel og palestinerne som tilsier at Israel skal avslutte eller fryse bosetningsaktivitetene. Det motsatte er faktisk tilfelle. Interimsavtalen fra 1995 tillater begge parter å planlegge utbygging innenfor deres respektive soner der de har kontrollen.

Israelsk bosetningspolitikk verken foregriper forhandlingsresultatet eller driver lokale palestinske bosettere vekk fra sine eiendommer. Israel ønsker oppriktig å forhandle om bosetninger, og det er ikke behov for noe inngrep fra din side som kun kan ha til hensikt å påvirke det endelige resultat av forhandlingene.

Ved at du stadig gjentar din dårlig begrunnede påstand om at Israels bosetninger er ulovlige, og ved at du tadig truer Israel med en «tredje palestinsk intifada», internasjonal isolasjon og delegitimering, blander du deg inn i og bærer ved til bålet som fyrer opp under den palestinske propagandaen og deres narrativ. Du legger på den måten urimelig press på Israel. Dette er også tilfelle når du insisterer på å legge inn et falskt og urealistisk krav om tidsfrist for forhandlingene.

Når du slik velger side i forhandlingene, skader du både din personlige og USAs troverdighet.

For å gjenopprette din og ditt lands troverdighet, og forat du kan komme med rene hender til de videre forhandlinger, oppfordrer jeg deg herved respektfullt til formelt å trekke tilbake påstanden din om Israels illegitime bosetningspolitikk, og å slutte med å legge press på Israel.

Alan Baker, 8. november 2013.

Gå til innlegget

Mahmoud Abbas nye strategi

Publisert nesten 6 år siden

Stein Ørnhøi skrev (fritt gjengitt)i en kronikk i Fædrelandsvennen etterat hadde sluttet på Stortinget i 1985, at FNs vedtak om opprettelse av staten Israel i 1948 «ikke var det klokeste FN hadde gjort».

Det var et ærlig «understatement» av den profilerte SV-politikeren. At jødenes stat, Israel, av ham og mange andre på den politiske venstresiden blir oppfattet som et fremmedelement innenfor det tidligere Palestinamandatets grenser, burde kanskje ikke overraske noen når en tar i betraktning den ensidige mediedekningen av denne konflikten som har vært rådende siden seksdagerskrigen i 1967. For alle som kjenner Midtøstens oldtids- og moderne historie burde jødenes nærvær i sin egen stat være helt naturlig. Ikke desto mindre fins det en negativ holdning til Israel i norske og internasjonale fora når landet står på dagsordenen, både i sekulære og kirkelige fora. Den outrerte oppfatning at det vil bli fred i Midtøsten hvis «kreftsvulsten», den jødiske entitet, blir fjernet, er utbredt i den muslimske verdens 57 stater (UIC), for palestinske ledere har vært pådrivere i demonisering av Israel i flere ti-år. UIC-klubben trenger støtte fra bare 40 andre land for å få flertall for en to- eller enstatsløsning blant FNs 193 medlemsland. Abbas tror det er fullt mulig som et første skritt. Et slikt vedtak har riktignok ingen folkerettslig gyldighet, men vil likevel være en stor politisk seier for ham. Både terror, intifadaer og forhandlinger ble som kjent brukt av hans store forbilde, fredsprisvinneren Arafat. Men han lyktes ikke med denne strategien.

Så overtok Abbas i 2005 med en ny strategi: Han har forsøkt å bringe Israels okkupasjon av palestinske områder inn for FNs Hovedforsamling, Sikkerhetsråd, UNESCO og EU, ja, i alle fora der det var mulig å slippe til. Foreløpig er FN-sporet satt på vent. Men målet er det samme: Han ønsker å tvinge på Israel en løsning, som vil bringe landet politisk og militært i kne. Etter et eventuelt brudd i de nåværende forhandlinger, har han håp om at verdenssamfunnet til slutt vil komme inn i bildet og tvinge Israel til å godta en fredsløsning på palestinernes betingelser, og kanskje han da oppnår det Arafat ikke maktet. Denne strategien kan han lykkes med i 2014, når og hvis forhandlingene snart bryter sammen, noe mange på begge sider tror og snakker åpent om.

John Kerry fikk etter mye strev partene tilbake til forhandlingsbordet i juli 2013 og ga dem en «gulrot» hver, og en frist på 9 måneder til å komme frem til en avtale. En ytterst kritisk situasjon vil oppstå hvis partene ikke greier det innen fristens utløp. Abbas har gjort et grundig forarbeid med intens lobbyvirksomhet overfor europeiske land, som han har bedt om å stå fast ved EUs retningslinjer angående forbud mot samarbeid med israelske entiteter på Vestbredden, Øst-Jerusalem og Golanhøydene. I denne forpostfektningen har han langt på vei lykkes.

Netanyahu har vært klar når det gjelder to av Israels kjernepunkter: Å avstå Øst-Jerusalem eller rett for palestinske flyktningene til å returnere, kommer ikke på tale. Partenes politiske ståsted virker derfor helt uforenlige, og etter et eventuelt forhandlingsbrudd står to opsjoner igjen for Abbas: En ny intifada eller en ensidig erklæring om opprettelse av en palestinsk stat, i likhet med det Israel gjorde i 1948.

Noe slikt vil trolig utløse kraftige israelske represalier, fordi det er brudd på Oslo-avtalens veikart fra 1993 og 1995. Fristen for en fremforhandlet avtale er nå bare 6 måneder unna, og etter den tid kan verden oppleve en spent situasjon i FN, enten i Sikkerhetsrådet eller i Hovedforsamlingen - eller på slagmarken. Hvilken rolle Norge og Vesten vil spille i den situasjonen, er uvisst. Vil den norske regjering være med på den muslimske verdens stormløp mot Israel og tvinge landet i kne?

Gå til innlegget

En nyskapning i den israelske partifloraen

Publisert nesten 6 år siden

En kristen araber i Israel, Bashara Shlayan fra Nasaret, har startet et pro-Israel arabisk/kristent parti, Bnei Brit Ha Hadasha (Sønner av Det Nye Testamentet).

Partiet ønsker å være en stemme for kristne arabere som støtter Israels rett til å eksistere som en jødisk stat. De har dessuten programfestet et krav om at israelske arabere må få anledning til å tjenestegjøre i det israelske forsvaret (IDF).


I Nasaret er 30% av befolkningen kristne arabere og resten arabiske muslimer. Byen kalles «Israels arabiske hovedstad» og ligger i Galilea innenfor «Den grønne linje». Der har det i det siste vært økende vold mot kristne arabere, og de har behov for bedre beskyttelse fra det israelske forsvaret. Nå ønsker noen av dem å tone politisk flagg, koste hva det koste vil. Partiet deltok i lokalvalget i oktober 2013, og oppslutningen i denne omgang var beskjeden, men innen knappe tre år skal det igjen være valg til Knesset, og da håper man at partiet har blitt bedre kjent og kommer over sperregrensen på 2%.

Ca. 10% av Israels arabiske befolkning er kristne. Det er imidlertid vel kjent at flere av de kirkelige lederne for de kristne palestinerne, som f. eks. biskopen i Jerusalem, Munib Younan, president i Lutherske Verdensforbund, står i sterk kontrast til Shlayans positive holdning til staten Israel. Det vil derfor kreves hardt arbeid å komme over sperregrensen. Motstanden mot partiet kommer fra flere hold, så vel fra jøder som fra muslimske og kristne palestinere. Stifteren av det nye partiet ser med uro på det som skjer mot kristne i Libanon, Egypt og Syria. Staten Israel er i dag det eneste sikre sted for kristne i Midtøsten.


Samarbeidspartiene her hjemme, H. Fr.p. Kr.f og V. bør se sin oppgave og opprette kontakt med det nye partiet og gi det all mulig støtte frem mot neste valg til Knesset. Det er et genuint fredsparti. Shlayan hevder at samfunnsdeltakelse og lojalitet overfor den israelske staten er nøkkelen til fred. Han er takknemlig for at arabere som valgte å bli værende i Israel etter Frigjøringskrigen i 1948, slik hans familie gjorde, fikk israelsk statsborgerskap og mulighet til å integreres i det israelske samfunnet. Til forskjell fra de fleste israelske arabere regner Shlayan seg som israeler. 15. mai 1948 feires av ham som frigjøringsdag, ikke som nakba (katastrofen).


Shlayan støtter kravet om at Israel er det jødiske folks hjem, slik Balfourdeklarasjonen fra 1917, San Remoavtalen fra 1922 og FN-pakten fra 1945 gir folkerettslig belegg for, men som verdenssamfunnet, representert ved flertallet i FN, eller kristenheten, representert ved Kirkenes Verdensråd, velger å se bort fra. Det er en grov forskjellsbehandling og urett mot det jødiske folk.

 

Gå til innlegget

Oslo-avtalene - en diplomatisk triumf, eller et blindspor ?

Deklarasjonen om «Principles on Interim Self-Government Arrangements», som første del av Oslo-avtalene formelt blir kalt, ble undertegnet 13. september 1993og proklamert utenfor Det Hvite Hus i Washington. Flertallet blant politikere på høyresiden i Knesset og ute i befolkningen i Israel, regner denne avtalen som en tragedie som de nå må betale en høy pris for. Avtalen ledet til opprettelse av Den Palestinske Autoritet (AP) som de ser på som årsaken til den etterfølgende palestinske terroren (intifadaen). 20-årsdagen for undertegnelsen ble nylig markert i NRK i en tv-serie i sene nattetimer i september 2013, der den ble presentert som en stor norsk diplomatisk triumf.

De som var villig til å ofre noe av søvnen disse sene kveldene, ble orientert om hvorfor Oslo- avtalen ikke har ført til fred. Årsaken til havariet ligger i følge produsenten (?) hos en håndfull uforsonlige israelske politikere på høyresiden. Det er narrativen som har rådet grunnen siden 1967 i de fleste internasjonale og norske medier. Slik også i dette programmet. De fleste intervjupersonene var enten «fredselskende» palestinere eller håndplukkede aktivister fra den israelske venstresiden. Deres forståelse av okkupert palestinsk land og folkerettsbrudd var partsinnlegg som ikke ble konfrontert med en offisiell israelsk motpart. Den israelske regjering fikk støtte fra mer enn halve befolkningen ved siste valg, men saklig informasjon fra denne politiske fraksjonen kom ikke til orde. Hvor pålitlig er f.eks. påstanden om brudd på folkretten og ulovlig okkupasjon?

Folkeforbundets San Remo-vedtak i 1920 sier litt om det. Ved siden av Sikkerhetsrådets Resolusjon 242 fra 1967 om okkuperte «områder» (ubest.form fl.t.) er disse vedtakene Israels sterkeste kort i sitt forsvar mot anklagene om ulovlig okkupasjon og brudd på folkeretten. San Remo-vedtaket er tatt inn i Folkeretten, som Norge ratifiserte i 1921 sammen med 51 andre medlemsland i Nasjonenes Forbund. Vedtaket er fremdeles internasjonal rett. Det ottomanske rike ble oppløst i 1920, og alle landområder i Midtøsten, som tidligere hadde vært underlagt dette imperiet, ble fordelt mellom de seirende makter. Den arabiske verden, PLO, FN og internasjonale medier har greid å tåkelegge San Remo-vedtaket. Det gjorde også NRK i sin tv-presentasjon. Sikkerhetsrådets Resolusjon 242, som alene er veiviser i denne politiske konflikten, ble forbigått i stillhet. Den politisk korrekte narrativen om hvem som er «den store stygge ulven», ble vel ivaretatt.

Det som i dag heter Syria og Libanon, ble i 1920 underlagt Frankrike. Mesopotamia og Stor-Syria ble Storbritannias mandat. Det ble i 1922 delt i tre, hvorav to ble gjort til emirater, Irak og Jordan. De ble selvstendige stater i henholdsvis 1932 og 1946, uten protester. Den 3. og siste delen ble beholdt som et Britiskmandatområde til 1947. Da ble en delingsplan foreslått. Israel aksepterte den, men ikke denarabiske motparten. En uavhengig israelsk stat ble proklamert den 14. mai 1948 og fikk FNs godkjennelse. Dagen etter ble Israel angrepet av 5 arabiske stater og Frihetskrigen begynte. En våpenstillstandslinje ble trukket et halvt år senere, «den grønne linje», som ikke er noen grense, slik mange hevder.

Da FN ble opprettet og FN-charteret ratifisert den 26. juni 1945, ble det i artikkel 80 slått fast at FN skulle videreføre samtlige vedtak som Nasjonenes Forbund hadde vedtatt. Dette omfattet hele Versaillestraktaten med tilhørende underavtaler, som San Remo-traktaten er en del av. Iavtalen står det at jødene har lov å bosette seg hvor som helst mellom elven Jordan og Middelhavet: «Administrasjonen av Palestina skal fremme jødisk immigrasjon - - - og skal i samarbeid med Jødisk Byrå oppmuntre til tett bosetning av jøder i landet

Jøder har etter dette lov å bosette seg i området som kalles Vestbredden, dvs. i Samaria og Judea. De som hevder at Israel bryter Folkeretten ved å tillate bosetninger i disse områdene, taler da mot bedre vitende eller har en politisk agenda. Det er urovekkende at FN, domstolen i Haag og de fleste medier går mot det Folkeretten sier om dette forholdet!

Hvis Israel bryter Folkeretten ved å tillate bosetninger på «Vestbredden», betyr det at Irak, Syria, Libanon og Jordan med dagens grenser er okkuperte områder, og at bosetning også der er brudd på folkeretten. En absurd tanke! Når det gjelder israelere derimot, blir de fordømt av en hel verden fordi de bosetter seg i Samaria og Judea. Det bør være samme rett for Loke som for Tor.

San Remo-vedtaket foreskriver dessuten ikke opprettelse av en palestinsk stat på mandatområdet, bare et «hjemland for jøder». Derfor er det utrolig at FNs medlemsland, deriblant Norge, med stort flertall i Hovedforsamlingen, i nov. 2012 stemte for å gi Palestina obervatørstatus som et første steg mot fullt medlemsskap i FN. Det er å ignorere, eller rettere sagt, gå på tvers av alt hva FN har vedtatt om veien videre i denne konflikten. Gyldige internasjonale rettsdokumenter bør respekteres, også når Israel er involvert.

Benjamin Netanyahu sa i en tale i mai 2002 da han var utenriksminister: «Et ja til en palestinsk stat, innebærer et nei til en jødsk stat, og et ja til en jødisk stat innebærer et nei til en palestinsk stat stat». Hvis denne politiske analysen fremdeles er gyldig, kan Oslo-avtalen bli et blindspor og verdenssamfunnet ved neste korsvei i FN komme til å avsi dødsdom over Israel.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere