Roald Øye

Alder: 87
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Striden om utfallet av valget i USA.

Publisert 2 måneder siden

Etter valget i USA den 3. november i år meldes det at Joe Biden fikk ca. 75 millioner stemmer, mens Donald Trump bare oppnådde ca. 70 millioner. Det tar noen som god nok grunn til at Joe Biden fortjener å bli USAs neste president. Så enkelt er det imidlertid ikke. Hvis bare «lovlige» stemmer teller, fikk begge kandidatene ca. 70 millioner stemmer hver i valget, hevder talsmenn for Det republikanske partiet.

Hvis det nå viser seg at Donald Trump likevel blir erklært som vinner av presidentvalget, vil resultatet være i overensstemmende med grunnlovens bestemmelser. President Trump vil bringe spørsmålet om juks i valget frem for amerikansk høyesterett før han eventuelt går av i januar 2021.

De forente stater i Amerika, USA, er ikke bare et land med 231 millioner  mennesker. Det er også en union av 50 stater, og det er grunnen til at valgmannsordningen etter de fleste amerikanske borgeres mening bør fortsette å være et organ der president og vise-president blir valgt.

Da USA ble grunnlagt i 1776 etter å ha vunnet i uavhengighetskrigen mot britene året før, ble det besluttet å utarbeide en unionsforfatning, som ble ratifiserte 12 år senere. Forfatningen trådte i kraft i 1789 da general Georg Washington ble valgt til president etter de regler som stort sett fremdeles gjelder. En del grunnlovsendringer har det likevel vært siden loven bli vedtatt for 231 år siden.  

 I 1789 var det vanskelig å reise i den nye staten. Veier fantes nesten ikke, og radio, televisjon og internett var ikke oppfunnet. Grunnloven hadde en forordning som bestemte at et valgmannskollegium skulle opprettes ved presidentvalg, der hver stat hadde to representanter, akkurat som reglene var for valg til Senatet. Ved valget til Representantenes Hus skulle imidlertid hver stat ha så mange representanter som innbyggertallet tilsa. Forholdstallet skulle justeres hvert 10. år.

Partiene drev i begynnelsen valgkamp for sine kandidater på en måte som krevde så lite reising som mulig. I våre dager er det lett for presidentkandidatene å reise på kryss og tvers av landet og presentere sitt budskap via massemedier, så vel som ved personlig fremmøte. 

Selv om det i dag er noen som arbeider for å avskaffe valgmannsordningen, mener et flertall i USA at denne ordningen har livets rett. Den tjener til å bevare unionen, som består både av 50 stater og av 231 millioner mennesker.

Men det er stor forskjell på folketallet i statene. Bare tenk på California og Wyoming! Den første har 40 millioner innbyggere, den andre litt over en halv million. Begge statene sender 2 representanter til valgmannsmøtet som velger den nye presidenten, enda den førstnevnte har 73 ganger så mange innbyggere som den andre. California og Wyoming har begge 2 senatorer. Calefornia har 53 representanter i Representantenes hus, Wyoming bare en. Antall representanter i valgmannskollegiet er henholdsvis 55 og 3, forholdstallet er ca.18 til en. 

Uten «the Electoral College» kunne presidentkandidatene ganske enkelt ha drevet kampanje bare i delstatene med de høyeste innbyggertallene. De mindre delstatenes interesser hadde de ikke behøvd å ta hensyn til. De fikk seile sin egen sjø! En tredel av USAs innbyggere bor i en av 4 store delstatene, California, Texas, Florida eller New York.

 Det demokratiske partiet har ikke greid å komme over at Hillary Clinton tapte presidentvalget i 2016 til Donald Trump, enda «the Clinton/Kaine ticket» hadde et flertall av velgerne bak seg. De burde umiddelbart ha satt i gang arbeidet med en grunnlovsendring på dette politiske området. Det ville riktignok ikke ha vært populært i to-tredeler av befolkningen, som ikke bor i de mest folkerike delstatene. Derfor har de heller ikke gjort det!

Gå til innlegget

Vanskelig, men ikke umulig!

Publisert 2 måneder siden

Den norske avdeling av «Den internasjonale kristne ambassade i Jerusalem» (ICEJ) har sendt sine kristne Israels-venner en postgiro med påskrift om å gi et beløp til organisasjonen slik at den bedre kan stå opp i mediene mot "bispemøtets anklager mot «kristensionisme».

Oppfordringen blir trolig med glede fulgt opp av de fleste, kanskje også av noen av Den norske kirkes egne medlemmer, som ikke ønsker  å gi uttrykk for sin skuffelse i mediene.  

På postgiroen står det: «Israels kristne venner blir fremstilt på det groveste. Dette er et angrep på den forsoningsprosessen som pågår i vår tid mellom kristne og jøder. ICEJ oppfordrer sine venner om å stå sammen for sannheten, og i det bibelske oppdraget: «Trøst, ja trøst Mitt folk!»

Biskop Atle Sommerfeldt og preses i bispekollegiet, Olav Fykse Tveit, er hyrdene som i mediene klarest har målbåret kritikken mot kristensionistene. Medlemmer av kirkesamfunn utenfor Den norske kirke kan prise seg lykkelige for ikke å være medskyldige i hyrdenes overtramp. Bibelens dom over dem er hård! Til deres unnskyldning bør nevnes at de står i en nesten 2000 år lang kirkelig tradisjon, som det kan være vanskelig å ta avstand fra. Men ikke umulig!

Gå til innlegget

Balfour-deklarasjonens betydning.

Publisert 2 måneder siden

Det var grunn til både å feire og «felle tårer» på 100-årsdagen for Balfour-deklarasjonen den 2. oktober 2017. Den britiske regjerings offentliggjøring av Balfour-deklarasjonen for 103 år siden i sluttfasen av Første verdenskrig, ble av naturlige grunner mottatt med spontane ovasjoner bare i jødiske kretser: Det var en overraskende politisk handling av kristensionistiske statsmenn i Storbritannia.

I våre dager er det grunn for jødene til å feire denne minnedagen på en dempet måte. Den utstrakte britiske hånden mot all verdens jøder, som for 103 siden befant seg enten i diasporaen eller i sitt bibelske hjemland, i det såkalte «Palestina». ble forvandlet til en knyttneve mot de samme jødene i årene frem mot  Annen verdenskrig.

 De som er interessert i moderne historie, har trolig hørt eller lest om Storbritannias detronisering som  suveren stormakt etter Suez-krisen i 1956/57. Da tok USA og Sovjetunionen over hegemoniet, og satte en sluttstrek for den europeiske stormaktens dominerende rolle de siste 3-400 år, og i særdeleshet i de forutgående 40 år. Fra avslutningen av Første verdenskrig om formiddagen den 11. november 1918 kl. 11, da Aksjemaktene overga seg betingelsesløst til de Allierte styrkene, sto Storbritannia på høyden av sin makt. Det var før USA og Sovjetunionen skikkelig hadde kommet på banen.

Storbritannias dominerende rolle etter Første verdenskrig har gradvis avtatt i takt med stormaktens overgrep mot den lille jødiske befolkningen i Midtøsten. Denne sammenhengen synes klar for noen: Jødenes forfedre hadde bodd overalt i Midtøsten i ca. 4000 år. Det Ottomanske riket ble i 1917 tvunget til å oppgi alle sine besittelser i den arabiske verden, og Nasjonenes forbund overga til Storbritannia å administrere Palestina-mandatet i 1919. Det gjorde stormakten på en svært kritikkverdig måte frem til 1948, og den politiske og militære nedtur som stormakt begynte! Kan det være en sammenheng her?

Britenes svik overfor sionismens sak begynte allerede i 1920-årene da de satte en strek over Balfour-deklarasjonens intensjon og overga ca. 70 % av mandatområdet sitt til en arabisk emir, som i 1946 omgjorde emiratet til kongedømmet Jordan. Der har siden ingen jøder fått lov å sette sine føtter. Israel ble etter 1948 tilfluktsted for alle jøder i de arabiske landene, der de ble kjeppjaget ut i en ny diaspora - eller jaget tilbake til den nyopprettede jødiske staten, som ved et under overlevde angrep fra 5 arabiske naboland. Dette sviket og to andre dramatiske begivenheter i den 40-årige britiske nedgangsperioden tror jeg er årsaken til Storbritannias reduserte rolle i internasjonal politikk frem til i dag. Ingen historikere ser slik på årsaken til at Storbritannias innflytelse dramatisk forfalt, som her beskrevet: Tilbakegangen har etter min mening noe å gjøre med stormaktens grove overgrep mot Guds utvalgte folk. De hadde sammenhengende bodd i Det lovede land i de siste 4000 år. Det er et historisk faktum at fra 1920-årene og utover i etterkrigstiden frem til 1956/57 avtok Storbritannias makt og innflytelse på alle kontinenter parallelt med stormaktens overgrep mot det jødiske folk i «Palestina».

Denne forståelse av årsaken til Storbritannias tilbakegang deles ikke av mange, for kilden til forklaringen blir ikke regnet som seriøs av historikere. Kilden er Bibelen!  I 1. Mos.12.3 står det: «Herren sa til Abram: Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne». Slik står det faktisk! Og det lille landet har virkelig blitt til velsignelse for mange, og en stormakt på flere områder.

Etter Første verdenskrig forgrep Storbritannia seg på det jødiske folk flere ganger. Det begynte bra med Balfour-deklarasjonen den 2. november i 1917, da britene anerkjente eksistensen av et hjemland for jøder. Det er ingen tvil om at Det britiske imperium spilte en hovedrolle ved opprettelsen av staten Israel i 1948. «Englands løfte til jødene i Balfour-deklarasjonen hadde avgjørende betydning for Israels opprettelse», skrev en høyt respektert britisk historiker, Sir Martin Gilbert. Han skrev i 1998 en bok om Israels historie, som gjorde inntrykk på mange. Han forteller bl.a. om sionistlederen David Ben Gurion, som ett år etter Zionist-konferansen i Basel i Sweitz i 1897 på profetisk vis uttalte noen advarende ord til forsamlingen: «Britain has made a magnificent gesture; she has recognized our existence as a nation and has acknowledged our right to the country. But only the Hebrew people can transform this right into tangible fact; only they, with body and soul, with their strength and capital, must build their National Home and bring about their national redemption».

Advarselen var to the point. I følge Sir Martin Gilbert begikk britene to andre grove svik mot jødene i kjølvannet av Balfour-deklarasjonen. Det første var da Storbritannia i 1920 utpekte grand mufti, Haj Amin al-Husseini til religiøs og politisk leder for de palestinske araberne. Det var han som sto bak de blodige opptøyene i Jerusalem i 1921 og i Hebron i 1929 da henholdsvis 47 og 67 mennesker ble slaktet ned på brutalt vis. Lederen for disse pogromene ble etter hvert «en ledende arabiske figur» i «Palestina». I 1936 våknet britene opp for denne bandittens tvilsomme meritter, og han flyktet til eksil hos Hitler i Berlin, der han ble Nazi-propagandist under Annen verdenskrig.

Britenes andre svik i forbindelse med Balfour-deklarasjonen var, i følge Sir Martin Gilbert, «the White Paper», som den britiske utenriksminister Malcolm MacDonald stod bak. Dekretet fra 1939, like før utbruddet av Annen verdenskrig, stengte dørene til det lovede land for millioner av desperate jøder i Europa. Palestina-araberne ønsket å stenge jødene ute, og britene ga etter for deres ønsker. Bare 750.000 jøder ville få lov å komme til det britiske mandatområdet i løpet av de neste 5 år. Britiske ledere må ha visst at dekretet var en dødsdom for millioner av jøder. Det spilte ingen rolle! «The White Paper» la dessuten strenge restriksjoner på eksisterende jødiske bosetninger i mandatområdet. Palestina-arabernes ønsker måtte etterkommes: Araberlandene hadde oljen som britene sårt trengte i krigen som de fleste forsto snart ville bryte ut. Den brøt ut i september 1939.

Den 2. november er hvert år «et bittersøtt jubileum» for jødene som viser at de bare har seg selv, sine kristne støttespillere og sin Gud når det gjelder å realisere drømmen om et hjemland for jøder: Den britisk jødiske historieprofessoren skriver på forsonlig vis: «Vi må være takknemlig for at Storbritannia i 1917 oppfylte sin nødvendige rolle som «a major power recognizing the need for the Jewish return to Israel.» 

 Deklarasjonen oppfylte delvis Theodor Herzls drøm, men det tragiske svik i stormaktens politiske behandling av jøder gjennom de følgende 40 år frem til 1957 har betydd død og ulykke for tusenvis av jøder, som enten greide eller forsøkte å immigrere til «det lovede land». Det faktum at Storbritannia innledningsvis i 1920-årene tillot bølger av jødiske immigranter å komme inn i mandatområdet, oppveier ikke, eller visker ut, de lidelser britene påførte den jødiske befolkning i mandat-tiden. Derfor er 2. november en blandet opplevelse for alle jøder som ønsker å realisere drømmen om å opprette Eretz Israel: «Only the Hebrew people can transform this right into tangible fact», skrev Sir Martin Gilbert, i sin bok om Israels historie fra 1998.

Den såkalte «Vestbredden», som består av de bibelske landområdene, Samaria og Judea, står igjen for jødene å innlemme i «their National Home and bring about their national redemption.

Gå til innlegget

«Hva gjør vi når terroren rammer»? spør dr. Michal Rachel Suissa, i en artikkel på Senter mot antisemittisme, SMA, sin hjemmeside. Den kom i min innboks 23. oktober i år. Suissa er leder for SMA. Artikkelen kan dessuten leses i bladet «SMA Info», som etter det jeg har hørt, blir sendt til ca. 10000 abonnenter fire ganger i året. Artikler på hjemmesiden kommer ukentlig i like mange abonnenters innbokser. Informasjonen er likevel bare som en dråpe i havet når det gjelder å avhjelpe det norske folks manglende kunnskap om urettferdigheten som globalt begås mot jøder over hele verden, og forskjellsbehandlingen av det jødiske folks hjemland, Israel.

I årets siste nummer av «SMAs Info» redegjør redaktøren i en artikkel hvor utbredt forskjellsbehandling av Israel er fra topp til bunns både i det norske og i det internasjonale samfunn:  

Hun spør: «Hva gjør vi når terroren rammer?» Svaret hennes er relevant og aktuelt i kjølvannet av drapet på, og halshuggingen av, den franske læreren på åpen gate utenfor Paris fredag den 16. oktober i år. Artikkelen kan leses på SMAs hjemmeside. Det kan bli en øyenåpner for dem som «hungrer og tørster etter rettferdighet». Det tror jeg  redaktøren gjør på vegne av det jødiske folk, som hun er en del av. Hun har skrevet og skriver utrettelig om urettferdigheten mot dette folket som ingen ende vil ta. Ingen i Norge har bedre forutsetninger enn henne til å svare på spørsmålet om antisemittismens ulike ytringsformer:

Hennes forfedre hadde i lang tid bodd i Marokko, og foreldrene bodde i det muslimske landet i Nord-Afrika inntil familien ble kastet ut i 1949 (!). De kunne heldigvis  dra tilbake til redningen i Israel, der Rachel ble født åtte år senere. Sine barne- og ungdomsår fikk hun i dette landet, og sin akademiske utdannelse tok hun ved Det hebraiske universitet i Jerusalem. Hun snakker både hebraisk og arabisk i tillegg til engelsk, fransk og norsk, har en doktorgrad i kjemi og vært ansatt i mange år som førsteamanuensis i legemiddelkjemi ved Høgskolen i Oslo. Sine ressurser har hun etter ankomsten til Norge helhjertet stilt til rådighet for den sionistiske sak.

Jeg kjenner til hvordan Den norske kirkes øverste representanter teologisk stiller seg til denne saken. De deltok i NRKs storslagne overføring av Kirkeukas avslutningsgudstjeneste i Nidarosdomen søndag 4. oktober. Den ble rosende omtalt i norske medier. Gudstjenesten overvar jeg hjemme i min egen stue, og det ble en blandet opplevelse.

Jeg hadde en ubehagelig følelse under overføringen, for den strålende  gudstjenesten minte meg hele tiden om hva Jesus sa om fariseerne og de skriftlærde som tjenestegjorde i tempelet i Jerusalem på Jesu tid. Han kalte de høye herrer for «kalkede graver». Dr. Michal Rachel Suissa omtalte i sin artikkel våre dagers norske fariseere og skriftlærde i liknende ordelag, om enn ikke like krast som den Jesus ga fariseerne og de skriftlærde for 2000 år siden.

Jeg er enig med dr. Michal Rachel Suissa at Den norske kirkes øverste ledere, som deltok i Kirkeukas storslagne avslutningsgudstjeneste i Nidarosdomen søndag 4. oktober, var representanter for Norges mest sofistikerte form for antisemittisme. Jeg tror de fleste kristne sionister i denne saken er enig med den norske representanten for Guds utvalgte folk: Antisionismen er et bedrøvelig kapittel i Kirkens historie, og den lever blant oss i beste velgående.

Gå til innlegget

Jerusalem, Jesus og Muhammed.

Publisert 3 måneder siden

"Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet», skriver Paulus til sin medarbeider i sitt 2. brev til Timoteus 3.16 ? Gjelder hans dristige påstand fremdeles? Nei, Bibelen er premissleverandør i politiske spørsmål bare for mennesker, som har tillit til Bibelens troverdighet, bl.a. når det dreier seg om de lange linjer i historien.

I nesten 3000 år har Jerusalem vært den viktigste by for det jødiske folk. Den er kjent for å være «Davids by» fordi han grunnla den på 1000-tallet før kr. Israels Gud erklærte i 1. kongebok, kapitel. 11. vers. 32 at Jerusalem er byen fremfor alle andre byer i verden: «Men den ene stammen skal han få for min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, den byen som jeg har utvalgt blant Israels 12 stammer». Alt i alt skal Jerusalem eller «Sion» være nevnt til sammen 965 ganger i Det gamle og nye testamente. Det er ingen tvil om at byen er i sentrum i Bibelen. Til sammenlikning skal Muhammeds ridetur under «den nattlige reisen fra Mekka til Jerusalem» og hans utrolige oppstiging til de sju himler, etter sigende ha skjedd på begynnelsen av 600-tallet e.kr. Det er eneste gang Jerusalem er nevnt i Koranen!

Jesus hadde en dypfølt kjærlighet for Jerusalem. Det er stedet der Han virket, døde, sto opp fra de døde, og steg opp til himmelen. Kristne tror at Messias skal komme tilbake på samme måte som han for opp til himmelen fra Oljeberget i Jerusalem. I Sakarias bok, kapitel 14 vers 4 står det: «På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst, og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så der blir en stor dal, idet den ene halvdel av fjellet viker mot nord, og den andre halvdel mot syd». 

 Når Oljeberget revner, vil alle innse at Jesus var den lovede Messias, Hans tilbakekomst er omtalt utallige ganger i Skriften. Da min sterk-troende mor for mer enn to generasjoner siden fortalte meg historien om Oljeberget som skulle revne mot øst og vest, var jeg en skeptisk ung mann, som var på nippet til å kaste ut barnetroen med badevannet - slik flere av mine venner etter hvert gjorde. De mente at man kunne ikke ta alt i Bibelen «for god fisk». At Oljeberget skulle revne, var for utrolig for dem å tro på, likedan Jesu oppstandelse og tilbakekomst.

Det er et paradoks at mange av disse gamle vennene mine i voksen alder respekterte og tok på alvor muslimenes oppfatning av Jerusalem som en hellig by. Denne oppfatningen har etter hvert blitt et korrekt politisk paradigme hos folk flest. Muhammeds nattlige utflukt til Jerusalem har fått storpolitiske implikasjoner, ettersom byen i islamsk tradisjon betraktes som den tredje helligste by etter Mekka og Medina: Muhammed har vært på et kort besøk der, og derfor inntar Jerusalem 3. plassen i muslimenes hierarki. Den høye plasseringen får de støtte for, endog fra lederne i Kirkenes verdensråd, som mener at Jerusalem bør deles likt mellom de to folk som bor der, siden de folkerettslig og teologisk står like sterkt med sine krav!

Den vantro skeptikeren, historikeren og Aftenpost-journalisten, Halvor Tjønn, harselerte over Muhammeds åpenbaringer i sin bok fra 2011: «Muhammed slik samtiden så ham». Han skriver: «Med engelen Gabriel som sendebud blir rideturen høydepunktet i den eventyrlige beretningen i Koranen om profetens nattlige reise til Jerusalem på ryggen av et bevinget muldyr der han møtte Abraham, Moses og Jesus - hvorpå Muhammed steg opp til himmelens porter. I den syvende himmel ble Muhammed ledet inn i paradiset der han møtte en ung kvinne og til slutt Allah selv». Løgnhistorien er det ikke bare muslimer som tror på, helligholder og respekterer, men også et flertall av utsendingene fra 194 medlemsland i FNs Hovedforsamling. Flertallet regner «Palestinas» observatørstatus i FN som god fisk!

Siste steg håper de blir opprettelsen av en palestinsk stat med Jerusalem som hovedstad. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere