Roald Øye

Alder: 86
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Hvem vil støtte Israel?

Publisert rundt 2 måneder siden

Storbritannias tidligere øverste rabbi, Jonathan Sacks, holdt den 20. juni 2019 en mektig og skremmende tale til lordene i Overhuset i Det britiske parlament. Hans budskap var å vekke lovgiverne opp fra dvalen, og få dem til å se den økende anti-semittiske holdning i store folkegrupper i dagens moderne Europa, som likner til forveksling på jødehatet som rådet grunnen i Europa før og under Annen verdenskrig.

Rabbi Sacks hevdet at i takt med det minkende tall på overlevende jøder etter Holocaust og alle minnene som går i glemmeboken,  øker i dag antisemittismen over hele verden. Jøder føler seg ikke lenger trygge i noe land.  Han understreket at behovet for staten Israel som et tilfluktssted og hjemland for det jødiske folk burde bli klarere for alle for hver dag som går. Situasjonen er imidlertid den stikk motsatte: Jødene har i dag  like liten støtte fra det kristne Europa nå som for 70-80 år siden.

I FN og i mange andre internasjonale fora forlanger et flertall at jødene i Israel skal etterkomme verdenssamfunnets krav og oppgi landområder på «Vestbredden»,  dvs. Judea og Samaria,  og dermed akseptere opprettelse av en ny arabisk stat på de bibelske landområdene.  Den vil true den jødiske stats eksistens, og det vet de fleste israelske ledere. Derfor er det ikke bare palestinerne som trolig  kommer til å avvise president Trumps  lenge etterspurte fredsplan som vil bli offentliggjort om kort tid.  Det har sivet ut at Vestbredden skal forbindes med vei og jernbare til Gaza, der Hamas regjerer.

Det israelske valg til Knesset den 17. september vil gi svar på hva jødene i Israel vil gjøre i den nye situasjonen.  Partiene på ytterste høyreside i Knesset har i sine program lovet at de vil annektere hele eller deler av de bibelske landområdene.  Hvilke land vil støtte Israel i den saken?

Gå til innlegget

San Remo-avtalen er gyldig folkerett.

Publisert rundt 2 måneder siden

Som følge av Aksjemaktenes nederlag i Første verdenskrig, ble de to seierherrene, Storbritannia og Frankrike, av Nasjonenes forbund betrodd å fordele det tyrkiske landområder på mer enn 5 millioner kvadratkilometer til de folk som i generasjoner hadde levd under det tyrkiske herredømmet i Midtøsten. Tyrkia stod på den tapende side i verdenskrigen, og måtte som alle tapere betingelsesløst godta seierherrenes krav.


 99% av det ottomanske landområdet ble oppstykket til arabiske folk slik at  de som bodde der, etter nasjonalitets- prinsippet,  kunne opprette stater som  foreslått av USAs president Woodrow  Wilson på fredskonferansen Paris i 1919.  Ingen av de nyopprettede  stater i Midtøsten:  Libanon, Irak, Syria eller Jordan, hadde tidligere eksistert som selvstendige stater.   Israel hadde i oldtiden vært kongedømmet til  jødenes israelittiske  forfedre, men statens forsøk på å gjøre  «come back» i 1948  ble ikke tatt vel mottatt av andre enn av jøder og  bibel-troende mennesker.

Det jødiske folk i Palestina kom på San Remo-konferansen  i 1922 inn under det britiske mandatområdet jurisdiksjon. Sammen med palestina-araberne, som  etter hvert  ble kalt palestinere, ble disse to folk  tildelt mindre enn en prosent av det tidligere osmanske riket som var gått i oppløsning.  «Palestina» lå på begge sider av Jordan-elven, og  var tiltenkt begge folk.  

Dette faktum ble ignorert av britene da de i 1921 stikk i strid med internasjonale avtaler i selvtekt  ga bort 75% av den ene prosenten av mandatområdet til en fiktiv arabisk stat/emir for å blidgjøre araberne. Området var tiltenkt både jøder og palestinere,  Den nyopprettede staten ble i første omgang kalt Transjordan,  og lå delvis på bibelske landområder på  østsiden av elven Jordan. Landet  ble i 1946 omdøp ttil «kongedømmet Jordan». Denne omgåelsene av San Remo-avtalens intensjoner er en skamplett i britisk historie.

San Remo-konferansens vedtak i 1922 angående det engelske mandatområdet er fremdeles gyldig folkerett. Det er tross sine mangler jødenes store frihetsbrev,  deres «Magna Carta». Det viser, for alle som vil se,  hvilke internasjonale rettsforhold som skulle gjelde for jødene i Det hellige land. 

Og det viser også  hvor eklatant rettsforholdene har blitt brutt bare når det gjelder den jødiske stat,  og ikke de arabiske statene, Irak,  Jordan og Syria, som også ble opprettet dette året.  De folkerettslige bestemmelser når det gjelder disse lands  grenser har ikke vært omdiskutert i samme grad som Israels grenser.  Flere av dem ble trukket opp med blyant og linjal, og fulgte aldeles  ikke nasjonalitets-prinsippet, som var blitt bestemt.  Kart over Midtøstens nyopprettede stater, Irak, Syria og Jordan, viser i dag lange, snorrette grenser.

Fire  kriger på liv og død  for jødene har blitt utkjempet siden 1948. Israelerne har vunnet dem alle,  men i etterkant  inngått  fredsavtale  bare med Egypt og Jordan. Aldri med palestinerne!  Den første krigen ble utløst av FNs delingsplan i 1947, som gikk ut på at den ene prosenten av mandatområdet skulle deles mellom to folk, en halv prosent til jødene og en halv prosent til palestinerne.  Jødene godtok utrolig nok delingsplanen, men palestinerne  forkastet den fordi de ville ha alt,  også jødenes halve prosent. Det palestinske lederskap krever dette fremdeles.

Kravet utløste den første krigen mellom araberstatene og Israel,  som jødene til alles store  overraskelse  uventet vant.  Staten Israel ble opprettet den 14. mai 1948,  samme dag som britenes ansvar for Palestina-mandatet utløp. Krigen raste videre,  og etter våpenhvile-avtalen i 1949, som ikke ble/var noen grense,  stod jødene igjen med litt under en halv prosent av det  som en gang hadde vært en del av det osmanske riket,  der jøder  hadde bodd side om side med arabere i hundrevis av år.  99% av dette landområdet gikk til arabisk/muslimske folk,  deriblant det palestinske folk i Jordan. Alle jøder har i dag  blitt drevet ut av disse arabiske statene.

Bibelske landområdet på vestsiden av Jordan-elven, den såkalte  "Vestbredden",  forble på jordanske hender inntil 6-dagers krigen  i 1967. Den halve prosenten av resten av  denne lille biten av Det lovede land  har jødene måttet kjempe for å beholde i tre forsvarskriger, i  1956,  1967 og 1973.  Krigene i Libanon er ikke regnet med.

En vedvarende krigssituasjon med palestinerne står Israel fremdeles oppe i,  Mandatområdet på vestsiden av Jordan-elven har det vært strid om i over 70 år,  og nå har det reist seg sterke krefter på den politiske  høyresiden i Israel som uttrykker at nok er nok. 

De ønsker en gang for alle  å innlemme  Samaria og Judea (Vestbredden) i  Eretz  Israel. Dette landområdet utgjør,  en  stor del av det lovede land,  som jødene var tiltenkt i San Remo  i 1922.  Det er bred konsensus i Israel om at bare landområdet på vestsiden av Jordan-elven er israelsk løftesland.  Drømmen om et Stor-Israel fra Eufrat til Nilen har ingen seriøse partier på sine program.

Hvis president Donald Trump i sin lenge annonserte fredsplan,  som han har omtalt som tidenes beste, gir klarsignal om at Israel kan realisere planene sine, kan målsetningen til Israels høyreside bli gjort til virkelighet etter neste valg til Knesset den 17.  september  i år. Det ligger ikke bare i kortene at det vil skje.  Det står også i Bibelen at det før eller senere skal skje. 

Hvis partiet «Det nye høyre»  med sine tre toppkandidater Naftali  Bennett,  Ayelett  Shaked og Caroline Glick holder sammen i valgkampen frem til 17. september,  sier de politiske prognosene at det  kan bli  flertall i Knesset for høyresidens politiske målsetning, å annektere Judea og  Samaria.  Det er et bønneemne for troende  når det gjelder Israel?

Det er et tankekors at den frie demokratiske verden i over hundre år siden 1917 så gjennomgående har behandlet det jødiske folk på urimelige måter ved ikke  å følge vanlige regler når det gjelder å respektere internasjonale avtaler,  å anvende den vanlige  definisjon på hvem som er flyktning og ikke la den seirende part i krig i hovedsak bestemme fredsvilkårene.  Det er grov diskriminering av Israel. 

Judea og Samaria er bibelske kjerneområder i landet til folket som den vestlige verden har mye å takke for.  Jødene hadde fortjent å få både sekulære og kristne menneskers helhjertede støtte i kampen for sitt lovede land. Israel har både folkeretten og Bibelen på sin side i kampen for landet på «vestsiden av Jordan-elven».



Gå til innlegget

Begrepet «white paper» oppstod i 1922 da den britiske regjering representert ved koloniminister Winston Churchill la frem sitt «Churchill White Paper», som skulle forberede den britiske opinion på hvilken politikk Storbritannia planla å føre i Midtøsten, etter at landet i 1920 var blitt tildelt av Folkeforbundet å administrere Palestina-mandatet.


 The White Paper innebar bl.a. at Transjordan skulle bli skilt ut fra mandatet og ikke være en del av et jødisk nasjonalhjem og deretter overdras til en lojal arabisk emir. Det var stormakts arroganse av verste slag i forhold til forpliktelsene Storbritannia hadde overfor verdenssamfunnet -  og jødene. Tilgang på arabernes oljeressurser veide tyngre for koloniministeren  enn jødenes drøm om et hjemland i Palestina.

Den 22. april 1939, i disse dager for 80 år siden, la den britiske utenriksminister MacDonald frem et nytt «WhitePaper»,  like ødeleggende for jødenes ønske om å opprette en jødisk stat på de bibelske landområdene som det forrige i 1922. Britenes forpliktelse til å legge til rette for opprettelse av en jødisk stat etter retningslinjene i «The Balfour Declaration» fra 1917  ble fullstendig neglisjert: Fremleggingen av «The White Paper» på denne dagen innebar at jødene ville bli hindret i å søke tilflukt i Palestina i en tid da nazismen truet alle jøder i Europa.  Annen verdenskrig brøt ut noen måneder senere i september 1939.  For britene gjaldt det å ha gode forhold til araberstatene under krigen, som de fleste regnet med ville komme. Araberstatenes olje var nå blitt av helt  avgjørende betydning for dem.  Jødenes interesser måtte vike.  

Etter at retningslinjene som «the Peel Commission» hadde lagt frem i 1937 om en delingsplan av «Jødeland» var blitt avvist av araberne,  la britene i april 1939 frem et nytt«White Paper», som innebar at jødisk immigrasjon til Palestina skulle bli begrenset til 15000 i de neste 5 år, og at sionistenes kjøp av land skulle bli forbudt i samme tidsrom.  Annen verdenskrig var over i mai/august 1945, men det var det naturligvis ingen som på det tidspunkt visste. Den jødiske immigrasjon skulle i følge «the white paper»  etter 5 år bli bestemt av den arabiske majoritet i Palestina. Ikke bare jøder forstod at det kunne bety slutten på det sionistiske prosjekt, som var å opprette en jødisk stat nettopp i Palestina, side om side med eksisterende  araberstater. FN ble opprettet i 1945, og det forandret  dramatisk historiens gang  da FN i 1948 godtok opprettelsen av  staten Israel.

Det britiske sviket i 1939 kom som en kulminasjon etter over 20 år med vedvarende arabisk terror mot jødene i Palestina, og etter tre år med ødeleggende arabiske opptøyer i det britiske mandatområdet, som britene gjorde lite for å sette en stopper for. «The British Mandate over Palestine» var blitt overlatt til britene av en internasjonal 3. part,  av Nasjonenes Forbund i San Remo  i 1922.  Det ga ikke britene frie hender til å gjøre hva de ville med mandatet. Men det var nettopp det de hadde gjort, og nå ville gjøre på nytt.  Deres overgrep  betød lite i den store sammenheng kort tid før utbruddet av Annen verdenskrig. Hvem ville stille britene til ansvar for et svik overfor jødene når nesten alle land i verden stengte sine grenser for dem ved å iverksette strenge krav til jødisk innvandring?  Ingen.  

Toppen av britenes svik kom i seksjon 1, paragraf 2  i  "The White Paper" fra 1939:  Det summerte opp britenes intensjoner slik: “His Majesty’s  government" tror at forfatterne av Balfour-deklarasjonen ikke hadde ment at Palestina skulle bli omgjort til en jødisk stat mot viljen til den arabiske befolkning i landet!»  «The Jewish Agency» responderte umiddelbart med indignasjon: «Det jødiske folk ser på denne politikken som et tillitsbrudd og kapitulasjon overfor arabisk terrorisme. Det er i denne mørkeste time i jødisk historie at den britiske regjering foreslår å ta fra jødene deres siste håp og stenge veien tilbake til deres hjemland.

Den 22.  april 1939 ble et forslag om at «The White Paper» var et brudd på bestemmelsene i Palestina-mandatet, til alt hell for jødene, vedtatt med 268 stemmer for og 179 mot. Men regjeringen gikk ikke av på grunn av nederlaget!  Den ble sittende ett år til. Blant dem som stemte for avvisningen var den påtroppende statsminister Winston Churchill, som  av ukjente grunner ikke fulgte opp sitt grove svik fra 17 år tidligere. 

Han tok over som britisk statsminister, ett år senere i mai 1940, og gjorde i sine 5 år som statsminister under krigen, som alle vet  mye bra,  men bare spede forsøk på å «rette opp igjen alle feila fra i går»når det gjaldt forpliktelsene overfor jødene. Mye kunne vært sagt om stormaktenes svik. En annen MP som støttet avvisningen var tidligere statsminister Lloyd George, som hadde spilt en avgjørenderolle da Balfour-deklarasjonen ble vedtatt i 1917.  Han kalte ved denne anledning fremleggingen av «The White Paper» for «en svikefull handling». 

Talløse oppfordringer ble sendt til statsminister Chamberlain om å oppfylle forpliktelsene i Balfour-deklarasjonen, og liknende budskap ble også sendt til president Franklin Roosevelt. Hundrevis av desperate jøder som forsøkte å komme inn i Palestina ble i de følgende måneder før krigens utbrudd, stoppet av britiske myndigheter og internert i leirer i nærheten av byene Netanya og Haifa. I dag, 80 år senere, er mye ved det samme når det gjelder ikke å holde ord overfor jødene, og verre kan det bli hvis Labor- lederen,  Jeremy Corbyn  i Storbritannia vinner i parliamentsvalget,  når Teresa May snart går av. Den britiske stormakten greide ikke å stoppe det sionistiske prosjekt i 1940- årene, En verdenskrig måtte utkjempes før jødenes drøm på overnaturlig vis delvis ble realisert i mai 1948. 

Fullføringen av prosjektet  kan komme i våre dager,  på tross av like mye svik både fra britene og mange av verdens politiske toppledere, som ser ut til å  gjøre hva de kan for å hindre gjennomføringen av det sionistiske prosjekt. Den norske regjering svikter også, siden vår utenriksminister krampaktig holder fast på to-statsløsningen.  

Les «Haag-uttalelsen fra jurister om den  israelsk-palestinske konflikten» fra 2017, som støttes av folkeretten:  Den er utarbeidet av en gruppe internasjonalt anerkjente jurister og eksperter på folkerett, tilgjengelig på «thinc» sin hjemmeside i en oversettelse til norsk av SMA. Dokumentet er laget for å bistå personer som er opptatt av temaet til bruk i den offentlige debatt, som er beheftet med utrolig  mye løgn og uvitenhet.

President Donald Trump kan med sin bebudede fredsplan bli et hederlig unntak  som lar jødene fullføre det sionistiske prosjekt ved å la israelerne annektere de bibelske landområdene,  Judea og Samaria.  Han kan bli jødenes jordiske redningsmann, for han vil med sin fredsplan,  ulik andre politiske ledere ned gjennom tidene, ganske sikkert  avvise palestinernes krav som går ut på at «Israel må forsvinne på magisk vis, og  jødene som bor der,  forlate landet for aldri mer å komme tilbake». 

En storkonflikt ligger i kortene med slike uforenlige politiske målsetninger. En «salomonisk dom» i striden om hvem som «eier barnet» (landet Israel), jødene eller palestinerne, burde egentlig vært avsagt av en høyere instans. Da kunne striden vært avblåst en gang for alle.  

Israelerne vil forhåpentligvis ikke bruke sine atomvåpen for å tilegne seg løfteslandet.  De bør  inntil videre avstå fra kravet om å få «barnet",  for  Gud vil til slutt ordne opp for dem, som skrevet står: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille». 2.Mos 14.14.

Israelittene inntok landet, Israel, for 3200  år siden,  og det har jødene fått løfter om vil skje på nytt.  Spørsmålet er om de også denne gang  skal være stille. 

 


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 3318 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 2429 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
15 dager siden / 2391 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
28 dager siden / 2357 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1814 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
11 dager siden / 1646 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
27 dager siden / 1496 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
8 dager siden / 1393 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere