Roald Øye

Alder: 86
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Et tidløst stormløp mot Israel.

Publisert 8 måneder siden
Roald Øye – gå til den siterte teksten.
Den første fortjener all den  ros han har fått for sin gentlemannsaktige framferd, men den sittende presidenten, Ttump,  skal ha like mye ros for sin guddommelig inspirerte  framferd/politikk  overfor Israel.

Enda et forhold som gjør presidents Donald Trump til vinneren i en mannjevning med eks-president George H.W. Bush  når det gjelder deres  Midtøsten-politikk, er et forhold som kanskje overgår  de andre forholdene som ble nevnt i min trådstarter: 

"Han har flyttet den amerikanske ambassaden til Jerusalem, tatt vekk fra forhandlingsbordet både spørsmålet om Jerusalems status som Israels hovedstad, og spørsmålet om hvilket land som har jurisdiksjon over Golanhøydene". 

Det er ett annet  forhold som statsminister Netanyahu regner for å være president Bush sin beste støtte til Israel overhodet i de 5 år han har vært president,  nemlig at han trakk USA ut av atomavtalen med Iran.  Den har med Israels sikkerhetssituasjon å gjøre, hvilket er statsminister Netanyahus  politiske  hovedanliggende.  

At resten av verden så på beslutningen om å trekke seg fra avtalen som nok et bevis på president Trums udugelighet i embetet som  han bekler, er ganske  illustrerende for hvilke land som deltar i  det tidløse stormløpet mot Israel. 

Gå til kommentaren

Hva de mener " som har skoene på."

Publisert 8 måneder siden

Statsminister Benamin Netanyahu har blitt anklaget her på denne tråden av oppegående kommentatorer for å være  skyldig  i fredsprosessens sammenbrudd mellom palestinere og israelere. 

For de som er interessert i å vite hvordan israelere ser på sin statsminister,  og hva de mener om hans  håndtering  av dette årets stormløp mot landet fra nord til sør,  foreligger det en gallupundersøkelse  nå i desember.  Det er interessant å lese hva de mener "som har skoene på".

IDI Peace Index: Netanyahu Preferred Candidate to Serve as Israel's ...


Gå til kommentaren

Midtøsten - en politisk blindsone.

Publisert 9 måneder siden

Utdelingen av Nobels fredspris for 2018 i Oslo rådhus mandag 10. desember var en minnerik begivenhet som en hel verden så ut til å glede seg over. Vi ble gjort oppmerksom på hvordan seksuelt misbruk av,  og vold mot,  kvinner som et krigsvåpen blir anvendt i dag, slik det har blitt anvendt mot dem  fra tidenes morgen. Alle kommentatorer fremholdt utdelingens betydning for prisvinnerne til å få internasjonal oppslutning om deres anliggende, som er å stille ansvarlige myndigheter i Congo og Irak  til ansvar for overgrepene 

Årets prisutdeling kan føre til nettopp det, og viser hvilken positiv kraft det ligger i å bli tildelt denne prisen. Nobelkomiteen skal ha ros for å ha funnet frem til to verdige kandidater som beveget en hel verden med sine taler i Rådhushallen.

Like positiv som denne prisutdelingen er, og  forhåpentligvis kommer til å bli,  like destruktivt for verdensfreden var det da komiteen  på sviktende grunnlag tildelte prisen til en notorisk løgner og terrorist, noe som skjedde for 24 år siden da Yasser Arafat fikk prisen til like stor jubel fra Notges og  verdens politiske elite.

Er det ikke på tide å innrømme fadesen og starte fredsprosessen i Midtøsten  på nytt med nye palestinske fredsforhandlere?

Gå til kommentaren
Roald Øye – gå til den siterte teksten.
Det palestinske folk fortjener andre politiske ledere enn dem de har hatt til denne dag,  som bedre kan ivareta sitt folks interesser.   

Store Norske Leksikon skriver om Yasser Arafat, som viser hvordan omtalen av ham i mediene beredte grunnen for ham som en moderat statsmann, 

Mediene lyktes med å bedra en hel verden med positive karakteristikker om fredsprisvinneren,  som: f. eks.:  Han  " ledet Fatah i modererende retning",  " som proklamerte opprettelsen av staten PalestinaVestbredden og i Gaza.",   og " "Arafat var etter 1993 en aktiv medspiller i fredsprosessen i Midtøsten og en av hovedarkitektene bak PLOs anerkjennelse av Israel i 1993."   Ingen av disse opplysningene er sanne, men de står fremdeles å lese i Store Norske Leksikon: 

"Arafat, som på 1960-tallet hadde ledet Fatah i en militant retning, førte PLO inn i en modererende retning fra midten av 1970-tallet. Denne prosessen kulminerte i 1988 da Arafat ledet møtet i Det palestinske nasjonalrådet – et parlament i eksil – som proklamerte opprettelsen av staten Palestina Vestbredden og i Gaza. Arafat var etter 1993 en aktiv medspiller i fredsprosessen i Midtøsten og en av hovedarkitektene bak PLOs anerkjennelse av Israel i 1993". 

En palestinsk stat er som kjent ikke opprettet, og PLO har ennå  ikke anerkjent Israel. Alt dette er palestinsk propaganda, men avslutningen er riktignok korrekt: 

"Han fikk Nobels fredspris i 1994 sammen med Shimon Peres og Yitzhak Rabin. Arafat ble valgt til president for de øverste rådene for de palestinske selvstyreområdene med overveldende flertall, og var palestinernes president fra 1996 til sin død på et fransk militærsykehus i 2004."  


Gå til kommentaren

Der hunden ligger begravet:

Publisert 9 måneder siden
Roald Øye – gå til den siterte teksten.
Å tvinge/forlede israelske ledere og deres norske medløpere til å ta PLO inn igjen i den politiske varmen.

Les stemningsrapporten fra en israelsk kommentaror i Jerusalem i september i år:  Prof. Efraim Karsh, director of the Begin-Sadat Center for Strategic Studies:  The  Oslo Disaster Revisited: How It Happened

Han har i denne lenken  analysert konsekvensene av den tragiske  fredsprisutdelingen  som fant sted  i Oslo i  1994,  for  24 år siden.  Prisen  ble utdelt til tre politikere som den norske nobelpriskomiteen håpet skulle innvarsle fred i Midtøsten.  

I historisk perspektiv er det kanskje den største feilvurdering  komiteen har gjort siden den begynte sine utdelinger i 1901. I følge prof. Efraim Karsh har den ført til det motsatte av hva  Alfred Nobel hadde ønsket med prisen:  Forlengelse av en vedvarende  krigstilstand,  som kunne ha vært avsluttet  hvis en av mottakerne, Yasser Arafat, hadde forblitt i "glemselens hav" ute i den tunesiske ørken i 1988. 

Etter tildelingen i 1994 ble hans status som terrorist med et slag forvandlet til statsmann på lik linje ned Rabin og Peres,  og tatt imot på røde løpere overalt i verden der han noen ganger  opptrådte med palestinasjerf og pistol i beltet. 

Takket være Gorge H. W. Bush  og norske  AP-politikeres "intervensjon",  til fordel for erketerroristen,  har Yasser Arafats  etterfølgere i  PLO ufortjent  forblitt inne i den politiske varmen med dramatiske følger for Israel - og for resten av verden.

Til forskjell  fra dagens storslagne fredsprisutdeling i Oslo,  fremstår  utdelingen i 1994,  som en internasjonal katastrofe. 

Det palestinske folk fortjener andre politiske ledere enn dem de har hatt til denne dag,  som bedre kan ivareta sitt folks interesser.   

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere