Roald Øye

Alder: 84
  RSS

Om Roald

84 år, bor i Kristiansand, gift og har 4 voksne barn. Historie er mitt hovedfag. Konservativ kristen.

Følgere

KrFs valgresultat i Oslo.

Publisert 12 dager siden - 229 visninger

Nils-Petter Enstad, tidligere informasjonssjef i KrF mente før valget i september at partiet burde holde dørene åpne både til den politiske venstre- og høyreside når regjeringspartnere skulle velges etter valget.



Nils-Petter Enstad uttalte: «Under mindretalls­regjeringer blir Stortinget et spennende ­politisk verksted, og ikke bare et sandpåstrøingsorgan. KrF  har både opp­slutningsmessig og politisk ­potensial til å bli loddet på vektskåla som sikrer en ny regjering. Den regjeringen bør partiet ­arbeide hardt for å bli en del av». Fortrinnsvis under Jonas Gahr Støres ledelse, unnlot han å si!

Nå har KrF bestemt seg: De vil ikke gjøre som Enstad anbefalte, heller ikke gjøre som Venstre, hvis dette partiet velger å gå med i regjeringen. Årsaken er statsråd Sylvi Listhaug i Frp, som er «uspiselig» for alle unntatt Høyre.

Saken er at Kr.F.s ledelse er nødt til å svelge en del kameler enten de velger den ene eller andre siden eller partier i regjeringssonderingene. Fremskrittspartiets politikk blir sikkert den vanskeligste kamelen å svelge for Kr.F. ledelse. Kanskje ikke i samme grad for grasrota i partiet!Hareide ser ut til å ville holde Kr F utenfor enhver regjering.

Dilemmaet som Kr.F står i, kom frem i Østerbo-hallen i sommer da Sylvi Listhaug møtte Hareide i politisk duell. Listhaug tok i sitt innlegg opp de tre I-ene: Islam, innvandring og Israel. Hun pekte på hvilken fare islam representerer i vårt land ved den seksualiseringen av småjenter som barne-hijab i småskolen fører til. Hun snakket om innvandring ved å peke på at det er mulig å hjelpe flere flyktninger i nærområdene enn her i Norge. Og hun tok opp Israel ved å peke på at en AP-ledet regjering vil føre til at LO, som går inn for Israel-boikott, ville få økt innflytelse i norsk politikk

På minussiden for kristne velgere pekte Knut Arild Hareide på kamelene som disse velgerne må svelge hvis de stemte på Fremskrittspartiet, og eventuelt gikk med i en regjering sammen med dem: På programmet har partiet fri porno, billigere sprit,  fjerning av kontantstøtten, ja til tvillingabort og oljeleting i nord.

Sylvi Listhaug snakket åpent om sin kristentro og bar et kors om halsen. Det har gjort henne til Norges mest populære og samtidig mest omstridte politiker. At Listhaug til de grader kastet sine øyne på «hans» kristne velgere, førte til at hun «stjal» mange stemmer fra KrF under valget.

«Partiet de kristne» signaliserte tydelig at de støttet høyresiden i alle viktige politiske spørsmål/hjertesaker, men de maktet ikke å trekke til seg alle de skuffede kjernevelgerne som KrF mistet.

Kristne kjernevelgere er det vanskelig å få tak i våre dager, akkurat som det var for KrF da det dukket opp som lokalparti i Hordaland i 1933. Partiet fikk dette året bare inn en representant på Stortinget. Det var først etter andre verdenskrig at KrF fikk fart på partibyggingen. En innenrikspolitisk krise før valget kunne kanskje ha satt i gang et liknende politiske oppsving for "Partiet de kristne", men Jonas Gahr Støre som potensiell statsminister ble ikke oppfattet av grassrota som stor nok krise. De stemte heller på andre partier. 

En hver begynnelse er vanskelig. Verdenskrigen i 1940 vekket opp kristenfolket i Norge. Ved valget i 1945 fikk KrF inn 8 representanter på Stortinget. På grunn av vaklingen i regjeringsspørsmålet må partiet i dag, 72 år senere, være fornøyd med det samme antall representanter som de nå vant med et nødskrik, ved at de så vidt kom over sperregrensen på 4% .

Hvis "Partiet de kristne" hadde greid å kompensere for KrFs tilbakegang, ville det ikke ha væt noen ulykke for den kristne velgergruppen, snarere en bonus. En krise for KrF inntraff likevel i Oslo, som bør mane til ettertanke.

Som pensjonist som er interessert i politikk har jeg hatt god tid til å lytte til NRKs sendinger etter at valglokalene stengte mandag kveld. Kommentatorene har avdekket det de tror har vært grunnene til at valgresultatet ble, enten  så dårlig for venstresiden, eller så bra for høyresiden, som det ble. 

Deres tanker om hva som nå kommer til å skje med de fire samarbeidspartiene som vant  valget, var interessant, særlig når det gjelder Kr.F. At Hans Olav Syversen ikke kom inn på Stortinget, ble så vidt nevnt av en kommentator. Valgresultatet sier noe om KrFs tradisjonelle urbane og ofte sekulære velgere i Oslo og i Østlandsområdet, som denne gang sviktet partiet, i motsetning til det mer troende «grunnfjellet» på Sør- og Vestlandet.

Etter min mening har Syversen vært en av nasjonalforsamlingens flotteste representanter i de siste stortingsperiodene når det gjelder personlige egenskaper og det å formidle KrFs kristne budskap.

At kristne velgere i Oslo ikke maktet å samle seg om hans kandidatur og gi ham en plass på Stortinget, var tragisk, og forteller noe om partiets tilstand og oppslutning i Oslo, på Østlandet og nordafjells, som sterkt har skrumpet inn.

Syversen tok trolig ikke klart nok avstand til Frps statsråd Sylvi Listhaug og hennes innvandringspolitikk. Det er et signal om at det kommer til å bli drakamp i Kr.F om partiets sjel ligger på venstre- eller høyresiden i partiet og i det politiske spektrum. For klart å tilkjennegi at det er på høyresiden partiet hører hjemme, vil jeg komme med noen tanker som ingen kommentator ennå seriøst har satt frem. Derfor gjør jeg det her: 

Som tidligere KrF- medlem vil jeg anbefale partiet å gå med i regjeringen, uten eller sammen med Venstre, og sette som betingelse at Hans Olav Syversen får et departement å bestyre, f.eks. halve «departementet til Listhaug», som noen allerede har foreslått å dele i to. Syversen tar seg av innvandringen og Listhaug integreringen, eller omvendt!  Landet vårt har ikke råd til å miste verken hans eller hennes stemme i norsk politikk.

Kvantespranget er sikkert vanskelig å foreta, for det krever at fire partier må tenke nytt. "Partiet de kristne" kunne som en følge av "spranget" vedta å gå sammen med KrF og ikke stille liste ved neste valg. Det kunne i beste fall føre til et valgskred til fordel for KrF på Sør- og Vestlandet ved neste valg, og senere kanskje en varig splittelse i «KrF-syd og vest» og «KrF-øst og nord» - og dermed en fornyelse av det opprinnelige partiet, som vi en gang hadde et forhold til her syd- og vestpå.

Venstres partiprogram burde være like vanskelig å «svelge» for Kr Fs ledelse som å svelge Frps program. Har partiet svelgt det ene, kan de også svelge det andre og det tredje. Noe annet er urettferdig forskjellsbehandling av kristne brødre og søstre i Fremskrittspartiet.

Gå til innlegget

Britisk teolog roper «Ulv!»

Publisert 15 dager siden - 184 visninger

Kirkenes verdensråd står bak «Kirkeuka» som snart markeres av kirker og kirkelige organisasjoner i mange land rundt om i verden.



Rådet etablerte i sin tid “World Week for Peace in Palestine and Israel” etter oppfordring fra medlemskirkene i Israel og «Palestina».

I Norge står følgende organisasjoner sammen om å arrangere uka: Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke, Norske kirkeakademier, Kirkens Nødhjelp, KFUK-KFUM Global, KFUK-KFUM Norge, Kvekerhjelp, Kvekersamfunnet, Norges Kristelige Studentforbund, Sabeels Venner, Stiftelsen Karibu og Svenska kyrkans menighet i Oslo.

Sabeel inviterer i uken 24. september til 1. oktober 2017 folk til å delta i markeringen av «Kirkeuka for fred i Palestina og Israel». Før noen melder seg på, bør de ha satt seg inn i hva disse organisasjonene teologisk står for. Arrangørene er nemlig "ulver i fåreklær", etter dr. teol. John Wilkinsons mening. Sabeel, Norge har samme teologi i bunnen av sitt engasjement for «Christian Palestinianism» som de internasjonale organisasjoner, som dr. John Wilkinson har advart mot i sitt powerpoint foredrag: Christian Palestinianism - YouTube.

Temaet i år er "Unge stemmer mot okkupasjonen", og det står i innbydelsen: «Det er femti år siden Israel okkuperte Vestbredden. Men Kirkeuka vil ikke bare se tilbake på det som har skjedd gjennom disse årene. Den vil også fokusere på framtiden, ikke minst hva unge mennesker på begge sider av konflikten ønsker for å kunne skape fred med rettferdighet og forsoning. Kristne som har lyttet til dr.Wilkinson's powerpoint foredrag, har erfart at Sabeel og Kirkuka presenterer alt annet enn bibelske perspektiver.

1.- 9. november 2017 arrangerer dessuten Sabeel Norge: «Christian Zionism and Colonialism – A Response from Palestinian Christians». Før noen melder seg på disse arrangementene, bør de ha lyttet til både dr. Wilkinsons avsløringer i den nevnte lenken og til palestineren i intervjuet: WATCH: Palestinian Christian Says 'There is No Such Thing as....Gå inn på Google og hør!

 

Gå til innlegget

En kristen palestiners bekjennelse.

Publisert 18 dager siden - 177 visninger

Bekjennelsen er like gledelig som den er sjelden og uventet fra palestinsk hold. Han peker i videoen på den eneste veien til fred mellom de to folkene. Måtte han bli et forbilde for både palestinere som for oss andre som bekjenner kristennavnet.

 

Jeg legger inn videoen her på verdidebatt  og adresserer den spesielt til 

lederne i de kristne organisasjonene i Sabeel,  Mellomkirkelig Råd, Norges kristne råd og til medlemmer av Lutherske verdensforbund.

’WATCH: Palestinian Christian Says ‘There is No Such Thing as Palestine’

Målgruppen for innholdet i denne tråden er dessuten alle nordmenn

som ønsker å støtte både jødene og palestinerne.  Gå inn på Google og

lytt til budskapet!

 

Gå til innlegget

Land, land, land! Hør Herrens ord!

Publisert 22 dager siden - 165 visninger

Dr. Paul Wilkinson er en ung teologisk forsker i England, som i 13 år har engasjert seg i konflikten mellom israelere og palestinere.



Et interessant innspill  i temaet  «løftes landet», Israel, kom han med for en stund siden på sin menighets hjemmeside (Hazel Grove Full Gospel Church i Stockport i UK):  http://www.youtube.com/watch?v=osIx3tmvioY.  

Her underviser han i et powerpoint foredrag om hva palestinske kristenlederes teologiske plattform er. Det timelange foredraget, «Christian Palestinianism», bekrefter påstanden om at kristenheten er splittet fra topp til tå i synet på løftes landet.

Paul Wilkinson stod i 2004 foran en forsamling i Ramalla på «Vestbredden» der ca. 600 kristenledere fra hele verden var samlet i anledning 10- årsdagen for stiftelsen av den internasjonale organisasjonen, Sabeel i Jerusalem. Der var også Yasser Arafat til stede for å « kaste glans» over den kristne forsamlingen. Situasjonen liknet litt på den som Luther sto i foran fyrstene i Worms noen hundre år tidligere:

Luther holdt i april dagene 1521 modig fast på alt han hadde sagt og skrevet i årene forut. Keiseren, Carl 5. holdt den følgende dag en tale. Den var ikke fullt så storartet, men var den første bekjennelsen som han personlig avga i offentligheten. Her sa han blant annet: 

"Det er sikkert at en enkelt broder (Martin Luther) tar feil når han setter seg opp mot hele kristenhetens mening, for ellers må kristenheten ha tatt feil i tusen år eller mer. ... Det ville være en skam for oss og for dere, dere lemmer på den edle tyske nasjon, hvis det på grunn av vår forsømmelse i vår tid skulle snike seg inn bare et skjær av heresi i menneskenes hjerter, til skade for den kristne religion. Etter at vi i går hørte Luthers tale, sier jeg dere at jeg beklager at jeg så lenge har nølt med å ta forholdsregler mot ham. Han har sitt frie leide! Men heretter vil jeg betrakte ham som en notorisk kjetter, og håper at dere som gode kristne vil gjøre det samme".

Den samme modige holdningen som Luther inntok den unge pastoren, Paul Wilkinson, da han sammen med over 600 teologiske utsendinger fra hele verden møtte opp på Sabel-konferansen i Ramalla, der selveste Yasser Arafat var til stede. (kort tid før han døde) På uventet vis fikk Wilkinson anledning til å ta ordet fra podiet mens det var et minutts stillhet for meldingen om at Hamas grunnlegger nettopp var blitt likvidert av Israel. Pastoren kom med et like modig personlig vitnesbyrd som munken i sin tid, og ble foran en buende forsamling også stemplet som en notorisk kjetter og geleidet ut. Vurder selv ved å gå inn på lenken!

 

 

Gå til innlegget

«Statsminister Benjamin Netanyahu ble kritisert i mediene for ikke ha deltatt i koret som fordømmer USAs president Donald Trump for hans respons på de ytterliggående bråkmakerne på høyre-og venstresiden i Charlottesville i begynnelsen av august i år», skriver Caroline Glick i en kommentar i Jerusalem Post.

 

Hun sammenlikner de to statslederne og mediekrigen de begge står i og har stått i. «Det kan være Netanyahu vokter vel sin tunge, fordi han forstår at han intet har å vinne ved å angripe en vennligsinnet president», skriver hun.«Det er også rimelig å anta at Netanyahu styrer sin tunge vel fordi han har sympati med Trump.

Mer enn noen annen politisk leder i verden forstår Netanyahu hva Trump nå går gjennom, for han har vært i den samme situasjonen selv. På mange måter er han der fremdeles. Netanyahu har opplevd hver eneste dag, siden han tok over styringen av landet i 1996, at han har ligget i uavbrutt krig med Israels akademiske og økonomiske eliter, som riktignok ikke er folkevalgte». I en sammenlikning av de to statslederne og den mediekrigen de begge står i og har stått i, skriver hun utfyllende om i sin artikkel.

Benjamin Netanyahu har vunnet valg etter valg, og er nå den lengst sittende statsminister i Israels historie. I Netanyahus første statsministerperiode fra 1996 til 1999, forsvant etter tur hans politiske motstandere, statsministrene Yitzhak Rabin og Simon Peres. De døde, som Rabin in 1995 eller ble plassert på sidelinjen, som Peres i 1996. Den forfølgelse i mediene som Netanyahu opplevde etter sin valgseier i 1996 over den sittende statsminister, fredsprisvinneren Simon Peres, kan sammenliknes med den forfølgelse som president Donald Trump nå opplever i begynnelsen av sin første presidentperiode. En annen fredsprisvinner, eks-president Barak Obama, er en av Donald Trumps argeste kritikere i Det demokratiske partiet. Det er et tankekors at 3 vinnere av Nobels fredspris, henholdsvis i 1984, i 1993 og i 2002, har anklaget Israel og landets statsminister for å praktisere apartheid politikk verre enn den i Sør-Afrika, uten at deres navn skal nevnes.

Sjokket etter Netanyahus valgseier i 1996 kan sammenliknes med sjokket Trumps seier over Hillary Clinton utløste i den amerikanske politikks elite i begynnelsen av 2017. «The historical context of Israel’s 1996 election and the US elections last year were strikingly similar», skriver Glick i en artikkel 24. aug 2017, som kan leses i sin helhet i lenken:.Column One: Netanyahu's empathy for Trump.

Her er en smaksprøve, som kan virke sårende på Aps medlemmer og den norske venstresiden, som fremdeles er stolte av Oslo-avtalene: «In 1992, Israel’s elites, the doves who controlled all aspects of the governing apparatuses, including the security services, universities, government bureaucracies, state prosecution, Supreme Court, media and entertainment industry, were seized with collective euphoria when the Labor Party under the leadership of Yitzhak Rabin and Shimon Peres won, Israel’s Left its first clear-cut political victory since 1974. Rabin and Peres proceeded to form the most dovish governing coalition in Israel’s history.

Then in 1993, after secret negotiations in Oslo, they shocked the public with the announcement that they had decided to cut a deal with Israel’s arch enemy, the PLO, a terrorist organization pledged to Israel’s destruction.The elites, who fancied themselves the guardians of Israel’s democracy, had no problem with the fact that the most radical policy ever adopted by any government, one fraught with dangers for the nation and the state, was embarked upon with no public debate or deliberation.

The 1996 election was the first opportunity the public had to vote on the Oslo process. Then, in spite of Rabin’s assassination and the beautiful ceremonies on the White House lawns with balloons and children holding flowers, the people of Israel said, no thank you».

Den liberale politiske venstreside over hele verden hater nå president Donald Trump like inderlig som den i 20 år har hatet statsminister Benjamin Netanyahu. «Hatobjektene» er paradoksalt nok talsmenn for den folkelig opinion, som har vunnet de helt avgjørende valgene.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
19 minutter siden / 1275 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vi trenger KrFs Line Hjemdal som landbruksminister..
37 minutter siden / 208 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 1 time siden / 1275 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Her er ikke jøde eller greker
rundt 2 timer siden / 1678 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1275 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Mot til å håpe
rundt 2 timer siden / 573 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Sekularistenes tapte århundre
rundt 2 timer siden / 171 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1275 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1275 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 3 timer siden / 1275 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Dette er for dårlig, journalister!
rundt 3 timer siden / 144 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 3 timer siden / 2780 visninger
Les flere