Roald Øye

Alder: 86
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Statsminister Netanyahu lovet i en uttalelse 8.12.2019 at hvis det blir nyvalg til Knesset i mars 2020, slik det nå er bestemt, vil han gå inn for følgende vidtrekkende politiske beslutninger: «Jeg vil inkludere jødiske bosetninger i Eretz Israel både i Jordandalen og i Judea og Samaria hvis Likud vinner valget».


Mange politiske ledere i verden opplevde uttalelsen svært provoserende, men en halvdel av den israelske befolkning støttet ham i forsettet i en spørreundersøkelse. Uttalelsen vil i hvert fall sikre hans parti stemmene til et flertall av de over 400.000 bosettere i de bibelske landområdene, og kanskje gi partiet det flertallet det trenger for å innfri løftet når det nå blir nyvalg. Ikke alle Israels sorger er dermed slukket. Tvert imot!

Etter en eventuell annektering begynner faktisk sorgene, for en unison fordømmelse fra flere enn araberstatene ligger i kortene for Israel. Den kristne politiske ledergenerasjon i utenriksminister Balfours tid tenkte i bibelske tankebaner da de utformet deklarasjonen. Det gjør ikke dagens politiske lederskap,  verken  i EU eller i FN. I Norge tåler ikke en del av våre ledere synet av Davidsstjernen, og de vil helst «se det norske flagget heist rødt og rent». Den samme holdningen råder også grunnen i en sekularisert verden der det venstrepolitiske lederskap ikke bryr seg om hva Bibelen måtte si om løftelandet til jødene.

Storbritannia fikk av Folkeforbundet sammen med Frankrike i 1924 ansvaret for hvert sitt mandatområde på det tidligere Ottomanske rikets områder. Landet som heretter skulle hete Tyrkia, sto på den tapende side i verdenskrigen, og måtte betale for det med landavståelser, der det under sanden lå store oljerikdommer som nettopp var oppdaget.  

FN inntok vedtakene fra San Remo i 1922 i sitt charter etter 2. verdenskrigs avslutning i 1945. I løpet av de 30 årene som hadde gått siden «den kristne generasjonen» på Balfours tid hadde gjort sine vedtak i internasjonale organer før og etter 1920, ble jødenes bibelske anliggender når det gjaldt jødenes historiske rettigheter/røtter i Det hellige land, gang etter gang ignorert av stormaktene, Frankrike og Storbritannia, skaltet og valtet med sine mandatområder, som Folkeforbundet hadde gitt dem å administrere. 

Allerede i slutten av 1920-årene, begynte de å avhende noen av disse landområdene til arabiske emirer, som til gjengjeld lovet å gi britene og franskmennene adgang til oljerikdommene, som lå og ventet på å bli pumpet opp i deres emirater. Alle disse illegale grepene som ble gjort i 1920 årene, tjente stormaktenes egne interesser. Jødenes rett til, og løfte om å få et hjemland ble ignorert.

FN overtok Folkeforbundets forpliktelser i sitt charter i 1945, men det fikk liten betydning for jødene. De måtte derfor ta skjeen i egen hånd.  Det kom som en stor overraskelse  på en hel verden da de i mai 1948 nesten egenhendig greide å stå imot hærene til 5 arabiske naboland som forsøkte å kaste dem på sjøen. Gud må ha hatt en finger med i spillet da den jødiske staten mot alle odds overlevde den fasen. 

Stormaktenes svik overfor jødene var dypt urettferdig. Jøder og arabere må i dag betale en høy pris for sviket i form av strid om hvor grensene dem imellom skal gå. Ikke bare Bibelens tale om jødene og deres løfteland har senere blitt ignorert, men også de folkerettslige dokumenters «tale» har blitt ignorert, aller mest San Remo-avtalens bestemmelser fra 1922, som ikke inneholder et eneste ord om politisk deling av palestinamandatet med arabere, og absolutt ingen antydning om  opprettelse av et jordansk kongedømme på østsiden av Jordandalen, slik emiren egenhendig bestemte i 1946. 

Delingen av mandatområdet ble gjort av britene allerede i 1920-årene, da 2/3 av Det britiske Palestina-mandatet ble gitt til emiratet Transjordan. Det var et svik med dramatiske konsekvenser for jødene.

Samme svik hadde stormaktene også begått overfor det kurdiske folk i 1920-årene, men i dette folks situasjon er det ingen bibelsk/religiøs dimensjon inne i bildet. Konflikten mellom dem og de tre statene, Tyrkia, Syria og Irak, der det kurdiske folk nå befinner seg, er et rent etisk og folkerettslig problem, men like bittert for den undertrykte folkegruppen, som i dag er den største i verden,  som ikke har fått sitt eget land. De har naturlig nok nær kontakt med Israel.

Fredfull sameksistens mellom jøder og Palestina-arabere i et jødisk hjemland kan ikke bli presset på av utenforstående aktører. De involverte parter må alene nå frem til en avtale som må være basert på fundamentale elementer i internasjonal rettspraksis, inkludert UNs Charter,  som er relevante i den arabisk -jødiske konflikten. Elementene er følgende: 1. San Remo-konferasens bestemmelser fra 1920, 2. Folkeforbundets Palestina-mandat fra 1922 og 3. FNs Charter, artikkel 80 fra 1945. 

Det er tvilsomt om noen politiske ledere vil ta mer hensyn til disse rettsdokumentene enn de bibelske løfter, som både Det gamle testamente og Tanakh i klartekst gir jødene.

Folkeretten er gode kort for Israel å ha på hånden i kampen for å overleve i en avkristnet verden. Bedre kort på hånden er løftene som står i Bibelen, og som jøder og kristne lar være retningsgivende for de valg de foretar om Kanaans land, slik generasjonen til Arthur Balfour gjorde for ca. 100 år siden.

Valget i Israel, som er berammet til 2. mars 2020, tror jeg på nytt vil vise Guds finger i historien. Det blir et spennende valg. Det jødiske folk og deres forfedre har stått på kanten av et stup flere ganger tidligere i sin historie, og vil garantert overleve det også denne gang. 

Gå til innlegget

USAs utenriksminister Mike Pompeo kom med to dramatiske erklæringer i sin utenrikspolitiske orientering den 17. november i år: 1. Det gjaldt de israelske bosetningene i Judea og Samaria, som han hevdet var lovlige og intet hinder for fred, og 2. Delegetimeringen av bosetningene var derimot et hinder for fred mellom Israel og palestinerne


Erklæringene var som å «banne i kjerka», eller som å vifte med en rød klut foran olme okser. Delegetimering av bosetningene har nemlig vært norsk og EUs offisielle syn siden eks-president Barak Obamas tid.

Heller Ikke israelerne var samstemte i sin hyllest til Pompeo for hans overraskende politiske støtte. Da er det ikke underlig at folk flest også i Norge inntar samme forvrengte standpunkt om dette temaet. De fleste debattanter i mediene og politikere i maktposisjoner skygger unna å sitere jødenes «store frihetsbrev», jødenes Magna Charta, San Remo-avtalen, fra 1920. «Når utgangspunktet er som rarest, blir resultatet titt originalest».

Avtalen er sentral for å ha en velbegrunnet mening om Palestina- konflikten. Informasjon om San Remo-avtalen  har blitt gjentatt til det kjedsommelige av noen få som har våget å stikke hodet frem om dette temaet. Nå er det flere som gjør det.

Det var oppmuntrende at både statsminister Netanyahu og opposisjonsleder Gantz i Israel lovpriste den amerikanske  utenriksministeren for hans avisning av eks-president Obamas forståelse av sannhet og løgn om bosetningene. Det var dessuten en dristig tilbakevisning av EUs dobbelstandard når det gjelder internasjonal folkerett.

Selv om palestinerne responderte med forutsigbart sinne overfor utenriksministerens uttalelser, var ikke det den sterkeste reaksjonen. Den kom fra lederskapet i EU og fra lederne i Det demokratiske partiet i USA.

EUs utenrikspolitiske leder Mogherino skrev i en pressemelding at hun fordømte på det sterkeste erklæringen fra den amerikanske utenriksministeren, og sammen med sine franske, belgiske og tyske kolleger forsøkte hun å få med seg alle medlemsstatene i EU på en felles fordømmelse av hans uttalelser. Hun mislyktes fordi, fordi Ungarns pro-Israel-holdning blokkerte forsøket. Ungarns utenriksminister kjente sikkert til San Remo-avtalen!

Demokratiske presidentkandidater i USA «lined up to condemn Pompeo’s remarks», sammen med sine radikale støttespillere i Kongressen. En av deres fremste presidentkandidater, Elisabeth Warren, lovte å reversere vedtaket hvis hun ble valgt til president. Når hun og den europeiske venstreside bruker begrepene “settlement» og «bosettere», mener de egentlig «Sionisme er rasisme.» eller «Israel er en apartheid stat». Det viser den globale venstresides forvrengte syn i dette spørsmålet.

En forklaring på de sterke reaksjonene på Pompeos erklæringer, må være at det tar fra dem «fikenbladet» som  deres hat mot Israel gir dem. Begrepet «bosettere» tjener som skalkeskjul for  å nekte jødene selvbestemmelsesrett over sitt historiske hjemland. Med sine erklæringer den 17. 11. 2019 tok utenriksminister fra den globale venstreside dette skalkeskjulet.

Det skal ikke stikkes under en stol at erstatnings- og venstrevridde teologer gir politiske ledere ryggdekning for å mene at San Remo-avtalen er ugyldig.
.
.
Gå til innlegget

Lesere på verdidebatt har blitt fratatt muligheten å lese Rachel Suissas avslørende dokumentar ved bare å klikke på en lenke i mitt forrige innlegg om tostatsløsningen i "Palestina". Nå må interesserte gå inn på Google for å lese hennes dokumentar, "Det endeløse hykleriet". Det er verdt et besøk.

Rachel Suissa, leder for SMA, er en gave til det norske folk, kunnskapsrik som hun er om arabiske, israelske og internasjonale forhold. Hun mestrer mange språk fordi hun som jøde hadde foreldre som vokste opp i Marokko, et arabisktalende land. Hun holder kontakt med jøder på hebraisk i Israel,  og hun mestrer trolig også de tre verdensspråkene, engelsk, fransk og spansk. At hun også forstår norsk vises tydelig i hennes forannevnte kommentar om det endeløse  hykleriet i det som mange kaller "Palestina". 

At hun nå bor i Norge, dit hun kom som ung kvinne  etter foreldrenes utkastelse fra Marokko - etter opprettelsen av Israel i 1948 - er et under i seg selv. Hun er født i Israel i 1957 og studerte kjemi ved det hebraiske universitet i Jerusalem der hun tok doktorgraden i kjemi. Hvordan hun havnet i Norge, er ukjent for meg.  

 Det er et tap for den norske  samfunnsdebatten at hennes bidrag sjelden slipper til i norske medier. "Senter mot antisemittisme" (SMA) er en enestående gullgruve for dem som ønsker å høre sannheten om konflikten mellom jøder og arabere.  Jeg vil oppmuntre sannhetssøkende mennesker å grave i hennes "gullgruve".    

Gå til innlegget

På «Senter mot antisemittisme», (SMA) sin hjemmeside den 29. november 2019, har lederen Rachel Suissa, skrevet om «Det endeløse hykleriet», som det norske folk har blitt hjernevasket til å tro på etter årelang ensidig påvirkning i de fleste medier.

Ingen andre i Norge sitter inne med så mye innsikt i temaet «antisemittisme»  som lederen i SMA. Derfor benytter jeg anledningen til å spre hennes tanker på Norges mest populære  debattforum, «Vårt lands verdidebatt», med håp om at SMAs målgruppe, Norges politiske lederskap, blir informert om hykleriet som norske regjeringer lenge har vært med på. Det er kunnskap og innsikt om verdispørsmål som har vært norsk  mangelvare i de siste 25 år.

Som borger av kongeriket Norge, er jeg flau og skamfull over hva «Oslo» har vært med på av hykleri, siden «fredsavtalene» ble underskrevet med norsk bistand i 1990-årene. For sannhets sak, gjør tankene i SMAs hjemmeside kjent for «høy og lav»!  Det er ikke for sent å snu.           

Gå til innlegget

En stemme på den politiske venstreside i Israel skriver om Netanyahu: «Han har gjort Israel til et rasistisk, klassedelt, ultrafascistisk samfunn. Han har knyttet forbindelser med anti-demokratiske rasister, til og med med antisemittiske regjeringer rundt omkring i verden. Han har skuslet bort den bipartisane støtte, som Israel alltid har hatt i USA. Han har lagt seg ut med det store flertall av amerikanske jøder. Hans sønn er yndlingen til nynazister i USA og mange andre steder i verden. Han har brakt Israel til randen av å bli en apartheid-stat.

Verst av alt. Han har ødelagt muligheten til å få gjennomført tostatsløsningen i Palestina. Og jeg kunne ha fortsatt slik, for til slutt å nevne hans infantile og fandenivoldske korrupsjon, som han nå er anklaget for. Noen påstår at han er en stor leder! Det er han så visst ikke!»

Dette uttaler en forbitret israeler i Jerusalem Post den 22.11.2019.  I denne  tiraden  røper han sitt venstrepolitiske ståsted. Utblåsingen illustrerer den voldsomme polariseringen som er til stede i denne kaotiske tid i den israelske valgkampen. 

Etter president Trumps mange beslutninger vedrørende Israel har polariseringen blitt enda verre:  Den amerikanske ambassaden er flyttet til Jerusalem, som er erklært å være Israels udelte hovedstad, Golanhøydene har blitt godkjent av USA, som annekterte israelske områder,  likedan har Jordandalens vestside fått grønt lys av USA til å bli annektert. Noen på den politiske høyreside i  Israel håper det også gjelder for en eventuell annektering av «Vestbredden».  USA har dessuten avsluttet å gi økonomisk bidrag til UNWRA, som har holdt liv i nesten 5 millioner palestinske flyktningers drøm om å komme tilbake til Israel.  Nesten alt dette  har palestinerne og den politiske venstreside vært uenig i.

Kan det noen gang bli fred og forsoning mellom israelere og palestinere når de har slikt divergerende syn på politiske forhold? Hvem har de beste kort på hånden i spørsmålet om hvem som eier «Det hellige land», sett i et bibelsk og et folkerettslig perspektiv? Jeg tror det er jødene, og håper og tror at det går an å finne en løsning der begge folkegrupper lever side om side i en jødisk stat der Eretz Israel er gjenopprettet. Det mener også de fleste på den politiske høyresiden i Israel

Tostatsløsningen som Netanyahu etter sigende skal ha satt en stopper for, er i sionisters øyne nok til å gi statsministeren en fremtredende plass i bibelhistorien. Selv om noen av innsenderens alvorlige anklager skulle vise seg å være sanne,  har Netanyahu etter deres forståelse av Skriften allerede skaffet seg en plass i historien med sine politiske vedtak. En av redaktørene i Jerusalem Post kan bekrefte at innsenderens anklager er falske. 

Ben Gurion fikk også så hatten passet fra en hel verden da han i 1948 erklærte staten Israel  for opprettet på ferdenes grunn.  Redaktøren i Jerusalem Post, Caroline Glick, som har vurdert statsminister Netanyahus politiske innsats  for Israel i de siste 10 år, skriver på sin hjemmeside om likheten i måten  som president Trump og statsminister Netanyahu blir behandlet på av elitene i henholdsvis Israel og USA: «Prime Minister Benjamin Netanyahu and Trump are in the same boat. Both are hounded by legal elites who will stop at nothing to oust them from office».

Sist ute blant denne eliten er en utfordrer i Netanyahus eget parti, Gideon Sa’ar, som den 26. november oppfordrer statsministeren til å trekke seg fra stillingen sin til beste for landet og ham selv.  I etterkant samme dag har en meningsmåling blant medlemmer av Likud vist at statsministeren har et stort lojalt flertall bak seg,  som vil ha ham som Israels leder frem til neste valg. Da håper israelske ledere at velgerne flokker seg om de to største partiene «Blue and White» og «Likud» -  og om noen få mellomstore partier slik at småpartiene og partiet til Avigdor Liebermann ikke på nytt kommer på vippen i Knesset,  helst ikke over sperregrensen på 3.25. Bare de russisktalende, sekulære jodene håper at hans parti fortsatt forblir på vippen. Det er etter de flestes mening i Israel det verste som kan skje på valgdagen i begynnelsen av mars 2020.

Det fins messiastroende jøder og kristne som har satt seg inn i de ulike scenarier, som de ser som mulige,  etter valget i mars.  De håper  og ber om at partiet «New Right» med lederne Ayelett Shaked og Naftali Bennett denne gangen blir tungen på vektskålen - og redder Netanyahus regjering, slik at den får fullført sitt bibelske oppdrag.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 5657 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 3748 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1360 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1262 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
9 dager siden / 1232 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1180 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1160 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1146 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere