Roald Øye

Alder: 86
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

En ny helvetedebatt på gang?

Publisert 1 dag siden

«Behandlingen av Alv Magnus vitner om stor nød i Den norske kirke», skrev Bjørn Olav Hansen på verdidebatt 13. august 2019. Biskop Atle Sommerfeldt har oppfordret alle prostier i Borg bispedømme ikke å engasjere Alv Magnus som taler på sine gudstjenester på grunn av denne forkynnerens teologi om fortapelsen.


«Bakgrunnen er en tale den tidligere lederen for Ungdom i Oppdrag i Norge, medstifter av Nasjonalt bønneråd,  og en anerkjent og høyst respektert taler i mange kirkesamfunn, holdt i Tomb kirke 17. februar i år. 

Magnus talte over dagens tekst, som var lignelsen om hveten og ugresset i åkeren. I den lignelsen forteller Jesus om livets to utganger: «Alv Magnus la ut teksten uten å trekke noe fra i alvoret Jesus legger innover tilhørerne. Om dørene stenges for Alv Magnus i Borg bispedømme, vil jeg tro mange andre dører åpnes for denne uredde forkynneren», skrev Bjørn Olav Hansen i innlegget sitt. 

Jeg deler BOHs bekymring for DNK, selv om jeg ikke tilhører dette kirkesamfunnet, men et annet luthersk kirkesamfunn, som heldigvis ennå ikke har kommet så langt ut på avveie i teologiske og etiske spørsmål. Det er imidlertid kanskje bare et tidsspørsmål når den samme vantroen slår inn også i dette og andre frikirkesamfunn, slik det går frem av «Dagens» reportasje om saken den 15. august. Der kan man lese Alv Magnus' tale i sin helhet.    

Ett forhold forekommer i alle kirkelige og politiske organisasjoner: Medlemmene er ofte nødt til «å svelge en del  kameler». Det skjer når et menighetsamfunns eller partis teologi eller ideologi tiltrekker et potensielt medlem selv om det fins punkter i deres offisielle plattformer som hun eller han kan være dypt uenig i. 

Oppgaven for den enkelte blir da å arbeide innenfor organisasjonens rammer og forsøke  å påvirke veivalget. Det kan være et deprimerende sysifos-arbeid, som kan ta motet fra den beste, som forsøker å få gjennomslag for sin avvikende oppfatning på det angjeldende punkt  Ære være Alv Magnus for å ha gjort et ærlig forsøk på nettopp det i Tomb kirke . 

Alternativet «å si takk og farvel» til gode venner  gjennom mange år,  er trist, men noen ganger helt nødvendig: Å forlate sitt åndelige eller politiske tilholdssted blir da en høy pris å betale for en dyrebar overbevisning. 

 Alv Magnus tilhører Den norske kirke og har gjort en imponerende innsats der mens han var leder for Ungdom i oppdrag. Det er mange som har vært med i støttegruppen for denne misjonsorganisasjonen som i disse dager takker Gud for denne gudbenådede forkynner av Guds ord i skrift og tale. Vi ønsker ham og hans kone Margaretha lykke til i vingårdshagen inntil innhøstingen er over. Hans lederartikler i UiOs organ  «Mot Målet» har vært uovertrufne i de årene han var leder i organisasjonen. 

Bladet har søkt å speile mangfoldet i UIO Norge og UIO internasjonalt, i tillegg  til å utfordre og motiver til misjon,  samt kommentere ulike sider av samfunnslivet sett fra det  organisasjonen  mener er et bibelsk perspektiv. Hvor Alv Magnus står i teologiske og etiske spørsmål,  kan interesserte finne ut av ved å lese der. 



 

Gå til innlegget

Boken om den jødiske gutten, Jakov Adler: «Flukten fra nazistene – til Israel gjennom Norge og Sverige.» av John Solsvik, utgitt på Hermon forlag i 2014, er fremdeles aktuell i dagens politiske situasjon i Midtøsten.

Jakov Adler har opplevd tre totalitære ismer, nazismen, kommunismen og islam. Han kjenner godt til hva islam representerer, og som militærlege har han stilt en diagnose på «sykdommen» som herjer i Midtøsten. «Behandlingen» som han foreslår ble nylig støttet av en historiker ved Bar-Ilan University» i Israel. Se nedenunder!

Seks år gammel flyktet Jakov i 1939 sammen med sin jødiske familie fra Tsjekkoslovakia, som var truet av Nazi-Tyskland, til det frie Norge der faren som var lege fikk stilling i Finnmark.  I 4 år jobbet faren ved barne- og eldrehjem i Finnmark.

I april 1940, sto som kjent,  tyske tropper på norsk jord, og den lille familien var igjen truet. De greide lenge å holde sin jødiske identitet skjult, men i et forrykende uvær i 1945 måtte de til slutt flykte til fots over grensen til Sverige. Etter tyskernes kapitulasjon dro familien Adler tilbake til Tsjekkoslovakia.

Da kommunistene tok makten i landet i 1948, nektet Jakov å lyde de nye, totalitære makthaverne. Nok en gang måtte han flykte, og i 1949 gikk han i land i Haifa for å slå seg ned i jødenes «nye» hjemland. Der tok han medisinsk utdannelse. Han glemte aldri sin norske oppvekst, heller ikke da han steg til topps i det medisinske korps i IDF og FN. Etter mange års tjeneste i IDF fikk Jakov Adler det medisinske tilsyn med FNs fredsbevarende styrker i Afrika, Asia, Mellom-Amerika og i landene på Balkan. Som pensjonist besøkte han Norge i 2013.

Samfunnsengasjert som Jakov Adler var, fikk han klare meninger om Israel og landets vanskelige forhold til palestinerne. Boken gir innspill om landets politikk helt opp til vår tid. Gjennom Jakov Adlers personlige erfaringer i sitt nye hjemland, får vi en solid innføring i Israels moderne historie,  og får litt innblikk i hva som skjedde ‹i kulissene› sett med en oppmerksom militærleges øyne.

Kjennetegn på en god kilde er at den har nærhet til sentrale begivenheter i historien. Det har tidsvitnet Jakov Adler. Han har blitt en svært samfunnsengasjert person siden han som 12-åring forlot Finnmark i 1945. Etter hvert fikk han gjennomtenkte og sterke synspunkter, især på dagens situasjon i Midtøsten og forholdet til den palestinske minoriteten i Israel.

I bokens siste kapittel sier han åpent og ærlig hva han mener om Midtøsten-konflikten. Hans politiske innspill i konflikten vil sikkert overraske mange, for den fine humanisten kan faktisk høres ut som en politisk «hauk», nesten like «ille» som Harry Truman som slapp bombene over Japan:

Hans mest outrerte politiske ytring kommer til slutt i boka: «Fullstendig sammenbrudd for De palestinske myndighetene og av Hamas’ styre er det som må til. Gazas befolkning har lidd mye, men har ikke vært i stand til å kaste Hamas . Hadde de klart det, kunne de ha etablert en ny regjering som skjønner at det ikke er mulig å utslette Israel. En ny regjering i Gaza som ikke bruker terror, ville ha forbedret levekårene til folk når det gjelder både inntekter og menneskerettigheter. Skjer ikke det, er det lite håp om at en fredsprosess kan lykkes.»  Han peker på situasjonen i sluttfasen av andre verdenskrig, og hevder at det var først da Tyskland og Japan og deres ledere var helt beseiret og knust, at de ga opp - og gikk med på fred. Det må også være oppskriften for Israel. 

5 år etter at Jakov Adler skrev sin bok der han foreslo denne «brutale behandlingen» av Hamas, får han i dag støtte av en autoritet ved «the Hudson Institute», Max Singer, grunnlegger av instituttet og en «senior fellow at the Begin-Sadat Center for Strategic Studies at Bar-Ilan University» i Israel. I juli d. å. ble dette utdraget av en artikkel av ham publisert av The BESA Center

«Det er på tide at Israel utfordrer den internasjonale forståelse av konflikten mellom Israel og «Palestina» ved kraftfullt å fortelle verden «den nakne sannhet»: USA kan hjelpe Israel å oppnå seier på samme måte som De allierte i Annen verdenskrig seiret over Japan og Tyskland, og skapte fred både i Asia og Europa.

Hovedproblemet for Israel er at den diplomatiske verden har akseptert «key falsehoods» om Israel og landets konflikt med palestinerne - og den arabiske verden. Ved enkelt og kraftfullt å slå fast sannheten kan USA sette en stopper for de rådende løgnhistoriene og fremme den israelske forståelsen av konflikten. USA og Israel har nå en enestående mulighet, mens Trump er president, til å bringe verdens oppmerksomhet mot løgnene ved kraftfullt å understreke tre historiske forhold, slik at sannheten ikke lenger kan bli ignorert:

«1. Det har aldri eksistert et «palestinsk territorium» noe sted. Hvis det er sant, og det er det, kan det ikke finnes noe okkupert «palestinsk territorium». Heller ikke kan Israel ha stjålet «palestinsk land».

2. Det fantes jødiske kongedømmer i store områder som ble referert til som Palestina i flere hundre år før Islam oppstod. Den palestinske påstand om at det jødiske folk er europeiske kolonister, som hadde invadert arealet, og som ikke hadde noen tilhørighet eller rettigheter i området, er fullstendig falsk.

3. Det fins ikke millioner av palestinske «flyktninger». En rettferdig fred i området forutsetter ikke at Israel godtar kravet om å ta inn så mange palestinere at landet ikke lenger kan fortsette å eksistere som en demokratisk, jødisk stat.

Hvis disse tre sannhetene blir internasjonalt akseptert, vil resultatet bli et avgjørende steg henimot en avslutning på den historiske konflikten mellom Israel og palestinerne, skriver Max Singer.

Ved valget i Israel den 17. september har 3 sionistiske partier til høyre for Netanyahus «Likud» lovet å legge de tre historiske forhold til grunn for sin politikk.

Intet parti, heller ikke «United Right» med Ayelet Shaked i spissen, har hittil våget offentlig å si de forløsende ord: «Judea og Samaria tilhører Israel".  Jeg tror tiden snart er moden for at flere partier vil ha målsetningen  på sine partiprogram.

Gå til innlegget

En korrigering om Caroline Glick.

Publisert 15 dager siden

Caroline Glick, den meritterte redaktøren i Jerusalem Post annonserte før fristens utløp for fremleggelse av partilister til det nye valget i september at hun ikke ville stille på nytt for partiet "Nye Høyre". Glick stod som nr. 6 på listen ved valget i april og vil ikke være å finne sammen med Ayelett Shaked på partilisten til "United Right" ved valget i september.

Hun vil prioritere sin litterære virksomhet og fortsette å skrive politiske  kommentarer til dagsaktuelle begivenheter i inn- og utland.  Især vil hun på det sterkeste  advare statsminister Benjamin Netanyahu og hans eventuelle arvtaker mot å gå med på opprettelse av en palestisk stat på de bibelske landområdene, Judea og Samaria, som hun frykter president Donald Trump og verdenssamfunnet samlet vil forsøke å friste Israel til å gå med på nå han snart legger frem "tidenes beste fredsforslag".  Hun hevder at det kan bli en dødslinje for Israel å slå inn på.

Gå til innlegget

To dager før fristen utløp den 31. juli greidde, i følge World Israel News Staff, alle unntatt ett av de små sionistiske høyrepartiene i Israel å forenes og danne en felles plattform, som skulle sikre at ingen av deres stemmer ble bortkastet på valgdagen den 17. september. Bare det ytterliggående religiøse Zehud-partiet, avslo tilbudet om samarbeid.


Tidligere justisminister, Ayelet Shaked i Netanyahus forrige regjering, vant drakampen på Israels politiske høyreside. Hun ble etter en hard kamp stående øvst på lista til den nye fireparti-blokken, «The United Right».  Hun er for tiden den store stjernen i israelsk politikk. På den neste plassen på felleslista står utdanningsminister i Netanyahus sittende regjering, Rafi Peretz. Han er leder for Den Nasjonale Union.  På 3. plass står Bezalel Smotrich, leder for det nasjonale partiet, Tkuma, og på 4. plass tidligere utdanningsminister og leder for «Nye Høyre», Naftali  Bennett. Alle kandidatene ønsket å stå øvst på lista, men ga seg til slutt til  fordel for Ayelet  Shaked.

Det stod hard strid om 9. plassen på felleslista. Vedkommende er etter meningsmålingene å dømme sikret plass i Knesset. Den gikk til en representant for «Nye Høyre». Personens navn er ennå ikke kjent, men mange har ønsket redaktør og forfatter Caroline Glick, på sikker plass på lista. Hun er forfatter av boken fra 2014, «The Israeli Solution:  A One State Plan for Peace in The middle East». Før siste valg i april sto hun på «Nye Høyres» liste.  I beste  fall regner samarbeidspartiene å få inn 12 representanter.  Dermed er de sikret flere sentrale ministerposter i Netanyahus regjering hvis koalisjonen vinner valget. Partiene ble enige om å anbefale statsminister Netanjahu å være blokkens stats ministerkandidat. 

«Uker med hardt arbeid har båret frukt. Vi har forenet høyreving-partiene og skapt en felles liste for å sikre at ingen stemmer går til spille», sa Ayelet  Shaked etter at forhandlingene var vel gjennomført. Hennes tidligere parti «Nye Høyre» kom, som kjent ikke inn i Knesset ved valget 9. april, fordi det  ikke kom over sperregrensen. Nå kan hun komme til å gjøre et skikkelig come-back.  

Ayelet Shaked sa etter tillitserklæringen: «I de siste uker har jeg jobbet døgnet rundt med mine partnere, og vi lyktes langt på vei.» Hun fikk ikke flere partier med i blokken før fristen utløp den 31. juli, men håper på  samarbeid  med det religiøse Zehud-partiet som heller ikke kom over  sperregrensen ved forrige valg. Lederen Moshe Feiglin uttalte til IDF Radio at partiet manglet noen hundre stemmer for å komme over sperregrensen. Han sa at han hadde motstått alle politiske tilnærminger fra Shaked, og at han også denne gang ville stå på egen liste og forsøke å komme inn i Knesset på egenhånd. Hans motvilje mot samarbeid var et skudd for baugen for for høyrepartiene. 

Søndag 28. juli ga derfor Rafi Peretz endelig etter, og lot Ayelet Shaked få førsteplassen på valglista. Det var et viktig gjennombrudd, som kan få vidtrekkende konsekvenser for israelsk politikk, som bare den sekulære sionisten Avigdor Libermann i partiet «Det jødiske hjem» kan sette en stopper for. Han ønsker å sette en stopper for Netanyahus karriere.

Moshe Feiglin står lenger ute på høyresiden i nasjonale spørsmål enn det nye«United Right» gjør. Han har lenge vært aktiv på den religiøse høyresiden og ledet protester mot Oslo-avtalene, som han ønsker å annullere for deretter å annektere «Vestbredden» og gi palestinerne, eller «the residents of Judea and Samaria who are not Jewish,” som han kaller dem, tre valg : 1) emigre med økonomisk støtte fra staten, 2) forbli hvor de er,  eller 3) erklære lojalitet til den jødiske stat, bli lovlige residenter og israelske statsborgere som bl.a. lojalt tjener landet som soldater i IDF.  

Det er ytterliggående tale. Valget den 17. mars  kan  bli en «game-changer» i  israelsk politikk  og har mulighet for  å bli en overraskelse for verden. 

Vi som ikke har stemmerett ved valget i Israel, må bare sitte  på gjerdet og vente og se  om Moshe Feiglin  lykkes i å komme over sperregrensen til Knesset. Hans bibelske  vyer har, etter alle sionisters mening,  fremtiden for seg – og  vyene trenger å ha en talsmann i jødenes  nasjonalforsamling,  uansett hvem  som blir statsminister etter 17. september.

Valget sies å være det viktigste noen sinne i Israels korte historie.  Som kristen sionist har jeg sans for  Moshe  Feiglins politiske plattform. 



Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 3243 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 2412 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
26 dager siden / 2347 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
13 dager siden / 2335 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1801 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
9 dager siden / 1620 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
26 dager siden / 1484 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
7 dager siden / 1381 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere