Roald Øye

Alder: 83
  RSS

Om Roald

Jeg er utdannet lektor fra Universitetet i Oslo i 1973 med engelsk og norsk mellomfag og historie hovedfag. Undervist i gymnas og v.g.skole. Pensjonist siden år 2000. Bor i Kristiansand. Har tjenestgjort i FNs fredsbevarende styrker i Gaza i 1957. Det har satt dype spor. Interessert i historie og Midtøstens historie spesielt.

Følgere

Oslo-avtalene.

Publisert 6 dager siden - 525 visninger

Armenia og Kurdistan er to stater ved siden av Israel som har blitt vekket opp av sin Tornerose-søvn i moderne tid. Mange av deres etterkommere er spredt i land over hele vreden

 

De tre statene har greidd å gjenopprette og få tilbake en del av sine fordums store landområder. Armenia var en provins i Sovjetunionen, men greide å bryte ut og bli selvstendig da unionen gikk i oppløsning i 1991. Kurdistan er tradisjonelt en betegnelse på et landområde der kurdere holder til. Området ligger i Midtøsten og er diffust avgrenset. Kurdistan omfatter en stor del av dagens Irak. Mennesker som regner seg som kurdere bor i fire land i Midtøsten, i Irak, Syria, Libanon og Tyrkia. I Irak alene bor det ca. 5.5 mill kurdere, og enda flere har emigrert til Vesten på gunn av all volden.

Drømmen om å opprette selvstendig stater for disse lever i høyeste grad, men målet er vanskelig å realisere for i hvert fall ett av dem, kurderne. To av folkene har ikke som jødene, en religiøs begrunnelse for gjenopprettelse av sin fordums stat. Grensene som i Midtøsten ble trukket opp med linjal av Folkeforbundet etter Første verdenskrig har vært en ulykke for både armenere og kurdere, ja, etter Annen verdenskrig også for mange land i Afrika.

Av religiøse grunner har jødefolket vært heldig. De ble på San Remo konferansen i 1920 lovet et jødisk hjemland i Palestina. De kjempet riktignok en bitter kamp både mot Folkeforbundets og dets arvtaker, FN, for å få tilbake landet i sin helhet som de ble lovet i 1920-årene. De fikk en del av det i 1948. Judea og Samaria er riktignok ennå ikke innlemmet i Eretz Israel, men målet er nærmere enn noen gang tidligere.

Palestinerne som bestrider jødenes rett til å få landet sitt tilbake, har aldri hatt noen statsdannelse i Det hellige land, og har heller aldri vært et folk med røtter tilbake til oldtiden, slik de tre andre folkene uten tvil har. Det er palestinernes avdøde leder, Yasser Arafat, som med sin fredspris i lommen greide å kaste blår i øynene på en hel verden og fikk innbildt sekulære så vel som geistlige ledere til å tro på ham og hylle ham som en genuin fredsapostel, som ønsket å gjenopprette staten “Palestina” i sin fordums prakt. De trodde på ham, og det burde i dag ikke være en fjær i hatten for noen. Mange forsøker kunstig å holde liv i prosjektet hans, Oslo-avtalene fra 1993 og 95, som Arafat fikk mesteparten av “æren” for, før han gikk bort i 2005.

De politiske aktørene i Folkeforbundets tid i 1920-årene var sterkt påvirket av Bibelens løfter til jødefolket om en stat i Det lovede land, Palestina. Det kan ikke sies om dagens aktører i FN. Tvert imot! Den muslimske blokk og deres lojale medspillere fra alle verdensdeler kan i dag få flertall for de mest antisionistiske vedtak i FNs Hovedforsamling, f.eks. at det aldri har ligget et jødisk tempel på eller i nærheten av Tempelhøyden i Jerusalem! Den såkalt kristne, vestlige verden er unnfallende når det gjelder å forsvare vedtakene fra Folkeforbundets tid. Grunnene til det er åpenbare. Aktørene i de to verdensorganisasjonene er ulike som natt og dag. FNs flertall bruker heller Koranen som premissleverandør for sin politikk enn Bibelen. Hvis noen bruker Bibelen i det hele tatt? Vi lever i en ny tid.

Når også president Machmoud Abbas kan oppnå å bli sett på som en genuin fredsapostel av den vestlige verdens ledere, burde statsminister Benyamin Netanyahu heller få vår sympati og forståelse enn forakt, når han sier at han pr. i dag ikke ser noen fredspartner på den andre siden av forhandlingsbordet. 1500 år med islamsk teologi og 70 år med tilskyndelse til terror, vold og hatefull oppdragelse av palestinsk ungdom, tilsier egentlig at “Palestina” ikke har noen fremtid.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Er Arnold Toynbees tese sann?

Publisert 9 dager siden - 252 visninger

A Study of History er et historieverk bestående av 12 bind skrevet av den berømte britiske historikeren Arnold Toynbee. (historian Arnold J. Toynbee). Han hadde en agenda med sitt verk


Med stor utholdenhet arbeidet han på verket i årene mellom 1934 og 1961, mellom Hitlers maktovertakelse og byggingen av Berlin-muren.

Det er et paradoks at denne noe antisemittiske historikeren var den første som pekte på et forhold som bare Bibelen tidligere hadde forkynt: Enhver nasjon som trakasserer og forfølger jøder, vil gå til grunde og forsvinne fra den historiske scene. Det ble skjebnen til oldtidens egyptere, babylonere, persere, grekere, ottomanere og - skrev han i 1930-årene da Hitler og nazismen var på full fart opp - slik vil det også gå med tyskerne og Das dritte Reich. Det gikk som han forutsa.

Historieverket ble i en kort periode før og etter Annen verdenskrig mottatt i den frie verden med en enorm folkelig oppmerksomhet, før det raskt forsvant ned i bibliotekenes kjellere, der det senere stort sett har befunnet seg. Toynbees mål var å beskrive utviklingen i 19 tidligere store sivilisasjoners oppgangs- og nedgangsperioder, slik de er nedtegnet i historiske kilder. Han anvendte den samme modellen i forskningen sin på hver av disse sivilisasjonene og beskrev i detalj fasene som de alle gikk gjennom; tilblivelse, vekst, kampfull oppgangstid, stormaktsstatus, nedgangstid, og til slutt oppløsning og død. Og i alle fasene beskriver han behandlingen av jøder, og hvilke konsekvenser det så ut til å få. De 12 bind bør nå hentes opp fra bibliotekenes kjellere.

Som hovedfagsstudent ved universitetet i Oslo i 1961 da Toynbee nettopp hadde publisert det 12. og siste bind, husker jeg professor Schreiners euforiske begeistring for denne historikeren: Vi måtte bare lese verket hans! Jeg begynte å lese, men fulgte ikke opp oppfordringen. Det gjorde heller ikke så mange andre i tiden før og etter 6-dagerskrigen i 1967!

Det fortoner seg for meg som om Toynbee bevisst ble tiet i hjel etter denne krigen. I mediene, ved høyere utdanningsinstitusjoner og på den politiske venstresiden, globalt og nasjonalt, ble det in å være antisionist. Stormaktenes håndtering av FN Sikkerhetsråds Res. 242 har i ettertid dessuten vært direkte jødefiendtlig. Toynbees tese var ikke lenger comme il faut.

Men i praksis viser tesen seg å være gyldig: Storbritannia og Frankrike har blitt redusert til en skygge av hva landene en gang var. Sovjetunionen er borte. USA er nesten alene igjen på valen, og med den nye presidenten i Det hvite hus avhenger, i følge Toynbees tese, landets stormaktsstatus av president Trumps Midtøsten-politikk!

 

Gå til innlegget

Purim og dronning Ester.

Publisert 13 dager siden - 621 visninger

Dronning Ester taler til oss igjen i disse purim-tider, og dronningens budskap til jødene er at de på nytt må stå opp imot alle onde krefter som truer med å utslette dem som folk.

 

Vi andre kan i ro og mak stå ringside og heie eller pipe på staten som kjemper for sin overlevelse.

Purim-feiringen begynner i år den 11.mars og høytiden er ulik jødenes andre høytider. Det er en fest med mye festivitas og galskap, som jødene feirer fordi de for 2500 år siden ble skånet for total utslettelse takket være Mordechai og den listige jødiske dronning Esters inngripen. Dagens jøder i Israel har opplevd liknende forsøk på utslettelse i tre kriger og samme mirakuløse redning. Det er naturlig at de av og til slipper følelsene litt løs.

Det gjorde statsminister Benjamin Netanyahu på en statsmannsaktig måte da han sto opp i den amerikanske kongressen i Washington i 2015 og sa: «The days that the Jewish people remain passive in the face of a genocidal enemy, those days are over.» Mordechai sto opp i den persiske hovedstaden for 2500 år siden og nektet å bøye seg for Haman, Herzl gjorde noe liknende for 120 år siden i 1897 og Netanyhu sto opp i Kongressen i Washington for to år siden og avsluttet slik: «The Jewish people have come home and we will not bow to anyone. We are living in our God-given homeland, thriving and striving to be a beacon of moral clarity in a world that often can be very dark». Han ble fordømt av president Barak Obama for sin tale i Kongressen.

Bakteppet for hans sterke utspill var den samme presidentens og verdenssamfunnets oppfordring til Israel om å godta PLOs og PAs krav om en to-statsløsning der «Palestina» blir opprettet på de bibelske landområdene Judea og Samaria med Øst-Jerusalem som hovedstad. Prosjektet blei/blir støttet av de fleste land i verden, med FN, EU og Storbritannia i spissen. USA har riktignok etter Donald Trumps sensasjonelle inntreden i Det hvite hus på kort tid endret landets holdning til Israel, og han sier nå at han overlater til partene å komme frem til en avtale.

To jubileumsår, 2017 og 2018, ligger foran jødene i Israel, ja, foran Israels-venner i hele verden: 120-årsfeiringen for sionismens grunnlegger i moderne tid; 70-årsfeiringen for opprettelsen av staten Israel i 1948 og 50- årsfeiringen for Israels seier i 6-dagerskrigen i 1967. Den sikret, som kjent, landet militær kontroll over den såkalte «Vestbredden», Golanhøydene og hele Jerusalem.

For øyeblikket er det ikke flertall i Knesset for annektering av Judea og Samaria i Eretz Israel, men valget i Israel senere i år vil avgjøre om den neste regjering vil stå opp for prosjektet, som eventuelt vil være minst like dristig som de førnevnte trosprosjektene i jødenes historie, nemlig en fullstendig tilbakevending til Det lovede land.

Mellom juni 2017og mai 2018 vil det bli mange datoer å feire både for israelere, jøder i diasporaen og deres venner i hele verden. Den politiske venstreside i Norge, så vel som venstresiden i resten av verden, vil sikkert gremmes når Bibelens profetier endelig går i oppfyllelse.

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

«The dawn of a new era»?

Publisert rundt 1 måned siden - 1367 visninger

Dette referatet fra et møte i Kristiansands Frikirke den 15. februar har blitt sendt til Budbærerens redaktør med ønske om svar i samme organ på et spørsmål, som verken ble stilt til eller besvart av foredragsholderen.

 

Fordi spørsmålet har almen interesse legger jeg ut referatet mitt her på verdidebatt.

«The dawn of a new era»?

Dr. teol. Torleif Elgvin besøkte Kristiansand Frikirke den 15. februar og holdt et tankevekkende foredrag om temaet «Spor etter Jesus i Midtøsten i dag». Han trakk fullt hus i menighetens Frikafe, for temaet hadde interesse for flere enn menighetens medlemmer.

Vi fikk høre hvordan det er å følge i Jesu spor i Det hellige land i dag, for jøder så vel som for arabere. Det medfører problemer som vi vanskelig kan sette oss inn i.  Å være Hans etterfølgere er for muslimske arabere ofte forbundet med livet som innsats, for messiastroende jøder forbundet med både utestengelse og isolasjon. Det var en skremmende virkelighet som kanskje var ukjent for mange. Elgvin kjenner usedvanlig godt landet og folket, eller rettere sagt de to folkene i Det hellige land, ja, sikkert de arabiske folk i hele Midtøsten, etter å ha studert og bodd sammen med familien sin i Israel. Han har i flere år arbeidet med Dødehavsrullene i de bibelske landområdene, som noen omtaler som «den okkuperte Vestbredden» eller «Palestina», men som vi i Frikirken er bedre kjent med som Judea og Samaria.

Det leder meg til et forhold som jeg har vært opptatt av siden jeg underviste i historie i gymnas og videregåene skole for noen år siden. På seniorforums møter i Frikirken der talerne ofte kommer «utenfra» og holder foredrag om temaer som de er spesialister i, pleier det i etterkant av foredragene å bli gitt adgang til å stille spørsmål. Det ble det ikke gitt anledning til denne gangen. Jeg har fått høre etter møtet at det var flere enn meg, som hadde hatt lyst til å stillle fagmannen Torleif Elgvin et spørsmål, som for oss er mer enn et interessant politisk spørsmål: Vi undres hvorfor han konsekvent brukte de politisk betente begrepene «Vestbredden» og «Palestina» når han omtalte sine venner og kolleger som bor/bodde i de bibelske landområdene i Judea og Samaria? Pastor Samuel Aweida i Haifa nevnte han som et lysende eksempel på en araber som har våget å stå frem som en etterfølger av Jesus. Elgvin fortalte at Aweida hadde sitt virke både i Israel og i «Palestina». Det er ingen som nøyaktig vet hvor «Palestina» ligger! Spørsmålet får vi kanskje aldri svar på.

Det som hendte i Det hvite hus på denne møtedagen i Frikirken den 15. februar, var et underlig sammentreff fordi begrepene «Vestbredden» og «Palestina» trolig ble kastet “i glemselens hav” eller på “historiens skraphaug” av president Trump nettopp på denne dagen. Noen kommentatorer har allerede sammenliknet dagen med Israels godkjennelse som stat den 15. mai 1948 av FNs Hovedforsamling.

15. februar kan komme til å bli sett på som en begynnelse på noe stort av mange troende, både jøder og “gentiles”, en gjenopprettlse av hele Eretz Israel!

En fremtredende israelsk politiker i Knesset,” Jødiske hjems” leder, Naftali Bennett, «heralded the dawn of a new era» etter president Trumps radikale nyvurdering av to-statsløsningen: «Det er en stor dag for både israelere og fornuftige arabere», tvitret han etter møtet i Det hvite hus:. «Det er ikke behov for en 3. palestinsk stat i tilllegg til Jordan & Gaza».

Verden er nok ikke enig med ham, men troende etterfølgere av Jesus i og utenfor Midtøsten har grunn til å være glade for sporskiftet til Donald Trump.

 

 


--------------------------------------------------------------------------------

Gå til innlegget

"Business as usual" når det gjelder Israel.

Publisert rundt 1 måned siden - 385 visninger

«Palestina» har observatørstatus uten medlemsskap i FN og dets selvstendighet som stat har blitt anerkjent av 137 av verdenssamfunnets 193 medlemsland.



54 av disse 137 landene er muslimsk/arabiske, og resten 73 land, deriblant mange fra den demokratisk/vestlige verden (med Norge i spissen) har ved sin anerkjennelse «erklært Israel krig», for anerkjennelsen kan i neste omgang innebære opprettelse av en palestinsk stat på den såkalt «okkuperte Vestbredden», det vil si de bibelske landskapene Judea, Samaria og Øst-Jerusalem. Israel vil neppe/aldri gå med på denne løsningen, uten kanskje etter forhandlinger, med nye kompromissvillige palestinske forhandlere.

Den Palestinske Autoritet (PA) hadde i FNs Hovedforsamling et stort flertall bak seg i sitt siste forsøk på å få fullt medlemsskap i verdensorganisasjonen, men siden et slikt vedtak ikke er internasjonalt rettskraftig, måtte saken tas opp i Sikkerhetsrådet. Der fikk det et overvldende flertall: 14 stemmer for og 1 avstod (USA ) (SR. Res. 2334)

Med en ny mann i lederskapet i USA vil Israel ikke behøve å ta hensyn til dette utfallet. Et nytt forslag vil trolig bli fremsatt, og det vil få et helt annet utfall enn det som ble fattet sist saken var oppe i rådet. Stormløpet mot Israel ser derfor ut til å ha blitt stoppet i denne omgang. Et signal om det kom for noen dager siden da den amerikanske ambassadør til FN, Haley, avslo å utnevne den palestinske lederen Fayyad til en viktig stilling i FN-systemet fordi Palestina ikke er medlem av FN.

På tross av denne motstanden mot Fayyad antydet ambassadør Haley at Trump administrasjonen ønsker å få en slutt på den snart 100-årig lange israelsk palestinske konflikten: “We encourage the two sides to come together directly on a solution.” Hun sa videre at USA for tiden ikke anerkjenner en palestinsk stat og heller ikke støtter det signal som en utnevnelse av Fayyad ville ha sendt til FN. “

Ambassadørens uttalelse kom noen dager før statsminister Benjamin Netanyahus planlagte møte i Det hvite hus med president Donald Trump den 15. februar, og uttalelsen ble tatt vel imot i Israel:
Dette er begynnelsen på en ny tidsalder i FN, en tid da USA står opp mot alle forsøk på å skade den jødiske stat» sa Israels FN-ambassadør Danny Dannon i forbindelse med blokkeringen av Fayyads utnevnelse. Les: US stands firmly behind Israel. Den nye amerikanske administrasjonen viste ved denne anledning at den står side om side med Israel i internasjonale fora, og spesielt i FN. Hvis det hadde vært så vel!

Det råder stor spenning i Knesset i disse siste dager før statsminister Netanyahu møter president Donald Trump den 15. februar. Han har fått kraftige advarsler fra høyresiden i koalisjonsregjeringen om at et jordskjelv vil inntre hvis han ikke klart tar avstand fra ethvert forslag om en to-statsløsning eller om en felles forpliktelse om å opprette en palestinsk røverstat en gang i fremtiden, en tanke Netanyahu tidligere har leflet med.

«Onsdagens møte med Trump vil bli en eksamen i Netanyahus politiske liv fordi det kan komme til å bestemme Israels politikk overfor palestinerne i mange år fremover,» sa utdanningsminister Naftali Bennett, lederen for partiet «Det jødiske hjem».

Da president Trump nylig ble presset på spørsmålet om en eventuell flytting av den amerikanske ambassaden til Jerusalem, slik han lovet i valgkampen, viste han tegn på vakling:. «I am thinking about the embassy, I am studying the embassy [issue], and we will see what happens. The embassy is not an easy decision. It has obviously been out there for many, many years, and nobody has wanted to make that decision. I’m thinking about it very seriously, and we will see what happens.»

I følge meldinger i media har president Trump også begynt å vakle i spørsmålet om en palestinsk stat. Han har imøtekommet et ønske fra PA om et møte i Ramallah angående bosetninger på Vestbredden, og lovet å møte president Mahmoud Abbas etter møtet med Netanyahu for å underrette ham om utfallet.

I et intervju med pressen uttalte presidenten, noe som skremte den israelske høyresiden: «Israeli settlements in the West Bank “don’t help the process” of reaching peace. Every time you take land for settlements, there is less land left, But we are looking at that, and we are looking at some other options we’ll see. But no, I am not somebody that believes that going forward with these settlements is a good thing for peace.” Les: published over Friday and Sunday in the Israel Hayom newspaper.

Det palestinske lederskapet har fått tro på at arabisk press i de siste uker, iberegnet presset fra lederne i Jordan og Saudi Arabia, har påvirket den amerikanske administrsjonens og Trumps syn på den israelsk/palestinske konflikten til det bedre for PA og Abbas -  og dramatisk til det verre for Netanyahu og den politiske høyresiden i Israel.

Om det er en riktig antakelse, vil verden få svar på om noen få dager. Les også: 'The problem isn't Trump - it's Netanyahu'

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Besteborgerlige bisper bør bråsnu
rundt 7 timer siden / 113 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Reprise om jøders peniser
rundt 8 timer siden / 2331 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Besteborgerlige bisper bør bråsnu
rundt 8 timer siden / 113 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Les flere