Roald Øye

Alder: 86
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Kristne over hele verden kjenner seg i slekt med jødene på grunn av sitt spesielle forhold til Jesus, deres Herre og Mester, og de har også et spesielt forhold til Israel og regner det ofte som sitt andre fedreland. Nyheter derfra kan være like interessante som norske riksnyheter.


Mange av dem abonnerer på «Den internasjonale kristne ambassades» blad, «Et ord fra Jerusalem», som kommer ut 12 ganger i året. Budskapet i bladet er ofte svært forskjellig fra de siste nyheter som har blitt omtalt og kommentert i de fleste norske medier om samme aktuelle nyhetsinnslag.

Hva folk mener om Israel er forutsigbart. Det viser et spørsmål som f. eks.: «Si meg hvilke aviser og blader du leser, og jeg skal si deg hva du mener om Israel og jødefolket». Hva folk mener om staten kan etter min mening være en lakmustest på folks rettferdighetssans. Hvor interessert folk er i daglige nyheter fra Israel, kan være et signal om hvor mye de husker av bibelhistorien, som de lærte på skolen. Husker de noe som hendte i Judea og Samaria, og hvor ligger disse bibelsk landområdene?

Som avslutning på en lang og hyggelig samtale med venner om politiske forhold har jeg ved noen anledninger stilt spørsmålet: «Hva mener du for øvrig om den israelske forsvarsminister Naftali Bennetts forslag om å annektere hele eller deler av den såkalt «okkuperte Vestbredden?» Jeg har foretatt eksperimentet, og responsen jeg har fått, har sprikt i mange retninger, fra avsky til begeistring for ministeren. Den mest vanlige respons er likevel: «Jeg vet ikke riktig, jeg. Jeg har satt meg for lite inn i saken».

Jeg tror likegyldighet overfor temaet Israel, vil føre til uvitenhet om landets og folkets historie, som burde være obligatorisk å kjenne til for alle kristne. Uvitenhet er årsaken til mange menneskers unyanserte og kritiske holdning til Israel. De tror/er overbevist om at det må være noe sant i medienes ensidige fordømmelse av israelsk politikk på «Vestbredden», især alt det høyresidens religiøse ministrer i den israelske regjeringen står for. Blant dem er statsminister Benjamin Netanyahu og forsvarsminister Naftali Bennett de fremste/verste. 

Den sistnevnte har latt religiøs sionisme være styrende for sine politiske målsettinger, i motsetning til lederen for det sekulære, «russiske» partiet, «Det jødiske hjem», Avigdor Liberman, som ikke vil sitte sammen i en regjering med religiøse sionister. Hans høyreparti vil av den grunn ikke være med i en eventuell koalisjonsregjering.

President Reuven Rivlin skulle allerede tirsdag 17. mars ha gitt opposisjonslederen, Benny Gantz i oppdrag å danne en ny regjering, men han ble ikke enig med Netanyahu om fordelingen av ministerpostene i regjeringen og komite-lederne i Knesset, heller ikke om hvem som skulle være statsminister i de to første år i valgperioden. 

Forhandlingsteamene til Likud og «Blue and White» avtalte derfor å møtes i Knesset onsdag 18. mars i «et siste forsøk» på å danne en storkoalisjon. Forsøket mislyktes!  Etter 3 minutter ble Knessets plenumsmøte avsluttet på grunn av to representanters fravær (koronasmittet) blant de som tilhører Gantz opposisjon.

Den dramatiske beslutningen om enda en utsettelse ga statsminister Netanyahu anledning til å unngå en anbefaling til presidenten om utskriving av nyvalg om 4 måneder. Nå fortsetter han i sitt embete frem til neste møte i Knesset mandag 23. mars, hvis ikke koronaviruset forbyr dem å møtes. Netanyahu er nå den eneste «institusjon» i det israelske statsapparatet ved siden av presidenten, som fungerer. Til og med Israelsk høyesterett, som opposisjonen håpet ville gjøre det umulig for statsministeren å fungere i sitt embete, er lammet på grunn av kororna-virusets herjinger.

En redaktør i Jerusalem Post, Gil Hofman, skrev i denne krisesituasjonen 18. mars en betimelig advarsel: «Netanyahus politiske legitimitet vil for alltid være ødelagt hvis han ikke greier å sette sammen en koalisjonsregjering. Nå er tid for handling. Og hvis Gantz ønsker å bli betraktet som en statsmann, en som prioriterer Israels interesser fremfor å fjerne statsministeren, må han bestrebe seg på å danne en samarbeidsregjering. Jeg er ikke optimist, men jeg håper det beste, for det blir klarere for hver dag som går at de to har intet annet valg». Begge har nå innsett at de ikke har noe valg, men er nødt til å inngå  nødvendige kompromisser. 

Koronaviruset ser ut til å ha avgjort drakampen til Netanyahus fordel. Resultatet av tvekampen vil foreligge i løpet av mandag 23. mars. Den israelske  president, Reuven Rivlin, vil sent denne dagen annonsere hvem som har fått i oppdrag å danne en permanent regjering, den sittende statsminister, Benjamin Netanyahu eller opposisjonslederen Benny Gantz. Uten en slik kunngjøring blir det nyvalg i løpet av noen måneder. Det er en nesten utenkelig utgang på den politiske krise som Israel nå står i.  

Mens kristne verden over folder hendene, arbeider president Reuven Rivlin på spreng frem til 23. mars for å få i stand en avtale mellom Gantz og Netanyahu. Den ser ut til å være innen rekkevidde i slutten av  «4. nattevakt».

Regjeringskabalen blir vanskelig å få på plass, men trusselen om et 4. valg til Knesset ser ut til å tvinge partene til «å svelge kameler»,  til stor glede for de fleste. Statsminister Netanyahu blir forpliktet til å bruke sitt flertall på 61 av 120 representanter i Knesset til å gjennomføre noen sentrale løfter til den politiske høyreside, som har ligget på vent siden Barak Obama gikk av som amerikansk president for fire år siden. 

Statsministeren har, mot alle odds, greid å samle et flertall i Knesset, som vil støtte Likud og dermed Netanyahu og hans koalisjonsregjering. Noen vil juble, andre rase i kjølvannet av presidentens historiske avgjørelse den 23. mars. 

Verden er spent på hvem som vil bekle sentrale ministerposter som f. eks. utenriksminister-, forsvarsminister- og justisministerstillingene. En del utskiftninger av Likudministrer er en naturlig følge av regjeringsutvidelsen. 

Frem til Donald Trumps eventuelle avgang som president den 20. januar 2021 har den israelske høyreside nå en gylden mulighet til å fullføre det sionistiske prosjekt:  Vil statsminister Netanyahu følge i Josvas og Kalebs fotspor, eller i sporene etter de mange som ikke våget å innta landet?  

Moses sviktet ved et par anledninger og slapp aldri inn i løfteslandet. 40 års ørkenvandring ble hans og mange israelitters lodd. Moses fikk på toppen av det hele bare skue inn i det Hellige land. Det ble følgene av ikke å fullføre oppdraget.

Jødenes forfedre, israelittene, har tidligere i historien måttet betale dyrt fordi de vegret seg mot å gå på Guds ord og innta løfteslandet. Nå er det israelernes/jødenes tid til å ta spranget. Om de våger å gjøre det, vil vise seg i de kommende måneder, uansett om det blir en avklaring den 23. mars eller ikke.

Gå til innlegget

Jødefolkets triste historie.

Publisert 14 dager siden

Jeg er visselig ingen profet, men jeg har studert historie og vært interessert i faget i hele mitt voksne liv, med et oppmerksomt sideblikk på israelittenes, israelernes og jødenes historie gjennom de siste ca. 4000 år.

Jeg vil på bakgrunn av den pågående politiske strid i Israel, komme med noen tanker om hva som dessverre kan komme til å skje med folket som nå bor i Det hellige land.  

Professor Halvdan Kohts bok «På leit etter liner i historia» utgitt på 80 års-dagen hans i 1958, satte meg på ideen å lete etter en rød tråd i jødenes historie. GTs historiske bøker har hjulpet meg til å finne tråden. 

Så langt i 2020 har profetiene både i GT og NT vært sammenfallende med de funn som sekulære historikere har kommet frem til om dette folket. Det er imidlertid minst ett stort hull i jødenes historie: Hvor ble det av de 10 stammene, Nordriket, som forsvant etter at det ble bortført til Assyria etter 12-stammerikets undergang på 700-tallet f. kr. Bibelen gir svaret på hvorfor disse 10 stammene forsvant, men det har aldri blir tatt alvorlig av sekulære historikere. De setter også et spørsmålstegn ved Bibelens historiefremstilling.

Svar på hvorfor folket tre ganger har blitt drevet ut av sitt lovede land, kan bare Bibelen gi. Jødene har gledelig nok fått et bibelsk  løfte om at de ikke skal bli drevet ut flere ganger. Hva som faktisk har skjedd med det jødiske folk i de siste 2000 år, er det stort sett enighet om blant historikere, i hvert fall frem til opprettelsen av Israel som jødisk stat i 1948. Da begynte til gjengjeld det som har vært en rød tråd i Israels historie til alle tider: Hver gang  de har oppnådd å bli herrer i eget hus, har det etter en viss tid endt med innbyrdesstrid og borgerkrig. Slik ser det ut til å gå nok en gang.

Bare hvis Israels ledere nå kan danne en bred koalisjonsregjering som ser bort fra alt som skiller dem, som byr dem imot, kan historien minnes dem som store statsmenn, som hjalp Israel i en tid da utbruddet av koronaviruset truet en hel verden med en krise den ikke har opplevd siden Svartedauden på 1300-tallet og Spanskesyken i 1919/20. Israels ledere kunne ha startet en ny æra med stabilitet i Midtøsten ved å skaffe til veie viktige livsnødvendigheter til nabofolkene og ved å vise  et lederskap overfor en hel verden, som er på desperat jakt etter israelske landevindinger på de fleste samfunnsområder. Lar de virkelig sjansen gå fra seg?

Alternativet for Benny Gantz og Benjamin Netanyahu i den nåværende drakampen er å fortsette på samme vis frem til tirsdag kveld 17. mars kl. 24 og bli husket som egoistiske, korrupte politikere som sløste bort den moderne staten Israels store sjanse til å etablere seg som et lys for folkene og sikre landets langsiktige overlevelse som jødisk stat. I skrivende stund er det bare 6 timer igjen til tiden er ute. Jeg har vanskelig for å tro at de er så forherdet. Får de flere sjanser?

«At this time of national crisis, a broad national-unity government is needed, at least in the short term. Call it an emergency government if you like», skrev Asher Fredman i Jerusalem Post for to dager siden, men ingen av kamphanene har ennå hørt på ham.

Gå til innlegget

Et paradigmeskifte i israelsk politikk.

Publisert 15 dager siden

«Honest Reporting» sendte den 16. mars 2020 en melding pr.mail til sine ca, 100.000 støttespillere over hele verden. En urovekkende historisk begivenhet for den jødiske stat har funnet sted i Israel denne dagen.


President Reuven Rivlin har gitt Benny Gantz mandat til å danne den neste regjering i Israel, etter samtale på sitt kontor med ham og med hans politiske motstander, Benjamin Netanyahu. De har samtalt om hvem som har størst sjanse til å danne ny regjering. «Blue and White»-leder Benny Gantz hadde i forkant fått støtte fra 62 representanter i Knesset, som statsminister Netanyahu med sine 58 ikke kan måle seg med. En storkoalisjon av deres to partier kom ikke på tale.

Det er urovekkende for den israelske høyreside og overraskende for alle israelere som vet at bak tallet 62 ligger en tikkende bombe: Partiet med de 15 representanter fra «The joint list», bestående av arabiske israelere, har gitt Benny Gantz  dens enstemmige støtte for å bli kvitt statsministeren. Det har vært et overordnet mål for Benny Gantz. Derfor har han vært villig til å svelge kamelen, «den tikkende bomben».

Å inkludere «The joint list» i en israelsk mindretallsregjering er en dramatisk utvikling farligere enn coronavirusets angrep på den jødiske stat. Dette virusangrepet har jødene snart slått tilbake, men å slippe til landets fiender i det jødiske statsapparat, når de åpent innrømmer at deres mål er å tilintetgjøre denne staten, er et paradigmeskifte i israelsk politikk.  

I The «Basic Law» fra 1958 ble det slått fast at «A candidates’ list shall not participate in elections to the Knesset, and a person shall not be a candidate for election to the Knesset, if the objects or actions of the list or the actions of the person, expressly or by implication, include one of the following: 1. negation of the existence of the State of Israel as a Jewish and democratic state; 2. incitement to racism; og 3. support of armed struggle, by a hostile state or a terrorist organization, against the State of Israel. 

 Representanter for det arabiske partiet og dets partiprogram bryter med alle forutsetninger for å delta i Israels nasjonalforsamling, men har under tvil fått lov til å være med i noen år. At de nå også inviteres inn i det politiske selskap på høyeste nivå, er et kvantesprang  av dimensjoner.    

Gantz har 6 uker til å sette sammen en koalisjonsregjering, men først skal de 120 representantene som ble valgt inn i nasjonalforsamlingen den 2. mars i år bli «sworn in at the Knesset» i små grupper i morgen den 17. mars i henhold til helsedepartementet sine forskrifter om folkelige ansamlinger i corona-tider.

Statsminister Benjamin Netanyahu er ikke den eneste i Israel som ser faren ved å få en minoritetsregjering som må støtte seg på «The joint list», og som motsetter seg eksistensen av en jødisk stat og har på sitt program å forvandle Israel til en palestinsk, arabisk, muslimsk stat. Å gå i kompaniskap med slike partier og Knesset-representanter bare for å få fjernet Netanyahu fra maktens tinde, vil trolig bli en tung belastning for Gantz og den politiske venstreside når neste valg blir avviklet om noen måneder eller år.    

Hva den ennå sittende statsminister gjør før morgendagen er omme,  skal bli interessant å se. Han har ikke mange opsjoner tilbake.

.

Gå til innlegget

Med Israel for fred (MIFF) har sendt en giroblankett til sine medlemmer (mer enn 10.000) med oppfordring om å gi et stort eller lite beløp til støtte for MIFFs infoarbeid for Israel. «MIFF er en vaktbikkje når både nåværende og tidligere politikere er ute etter å demonisere den jødiske staten», står det på blanketten. Gro Harlem Brundtland har blant annet «skrevet et opprop med falske anklager mot Israel sammen med 46 tidligere europeiske ledere», står det videre.


Jeg fulgte umiddelbart oppfordringen, for den politiske venstresides demonisering av Israel er et globalt fenomen, som jeg håper KrFs nåværende lederskap vil ta avstand fra. Kjell Magne Bondevik ga som norsk statsminister i 1955 formann Yasser Arafat en hjertelig omfavnelse da han kom til Oslo for å hente sin fredspris.

 Bondevik har beholdt sitt sterke engasjement for en palestinsk stat. Han «fordømmer Trumps fredsplan og støtter i praksis palestinernes nei til forhandlinger» står det på MIFFs giroblankett. Det må bety at han mener palestinerne fortjener å få en stat på andre betingelser enn de som er innbakt i Trumps fredsplan.

Det er forstemmende at lederen for et fredssenter i Norge kan innta et slikt naivt standpunkt. Forklaringen er kanskje at han har studert teologi i 7 år ved Menighetsfakultetet der «erstatningsteologien» har blitt dosert av de fleste professorer i 100 år eller mer. Trumps plan, vil etter Bondeviks og palestinernes mening, gjøre opprettelse av en palestinsk stat, ved siden av Israel med Jerusalem som Palestinas hovedstat, helt umulig. Det er kanskje  en riktig iakttakelse.

Saken er at «The peaceplan of the Century» åpner for opprettelse av en palestinsk stat, riktignok først etter fire års prøvetid. Planen innfrir ikke på langt nær palestinernes krav til en fremtidig stat ved siden av Israel. Derfor har både PLO og Bondevik forkastet planen, de første fordi deres agenda, å eliminere  den jødiske stat,  eventuelt måtte bli satt på vent. Planen tilfredsstiller naturligvis ikke PLOs visjoner. Bondevik går mot planen av andre grunner: en jødisk stat er ikke «et must» i følge hans teologiske tenkning. Han får støtte av nesten alle lederne for de kristne palestinerne på «Vestbredden» og av de tre siste lederne for Kirkenes Verdensråd.

Hvis det palestinske lederskap, PLO, i løpet av fire år oppfyller en rekke krav når det gjelder styringsdyktighet og respekt for alle punkter i den inngåtte avtalen, vil palestinerne, i følge planen få noe som likner  på en stat. Den er det praktisk talt ingen, verken på palestinsk eller israelsk side som tror at PLO vil godta. Det er trolig grunnen til at statsminister Netanyahu «på stående fot» aksepterte Trumps fredsplan da den ble presentert i Washington den 28. januar i år. Han forsto straks at den ikke ville bli akseptert av president Mahmoud  Abbas. Den ville derimot etter all sannsynlighet åpne for israelsk annektering av Judea og Samaria i løpet av fire år, fordi Hamas tilhengere uten tvil ville bryte avtalen etter kort tid.

17. mars 2020 blir en viktig dag i Israels historie. Det er deadline for president Reuven Rivlin til å be enten Benjamin Netanyahu, Benny Gantz eller en annen partileder i Knesset til å danne en ny israelsk regjering, eller, hvis han mislykkes, kaste kortene og utlyse til et 4. valg om fire måneder. I det siste scenariet fortsetter Benjamin Netanyahu som statsminister inntil neste valg er gjennomført.

I den perioden håper mange som stemte på Likud i siste valg at han kommer til å annektere hele eller deler av «Vestbredden». Den israelske høyreside vet at et åpent vindu for annektering kan komme til å bli lukket hvis president Trumps tid er ute etter innsettelse av en eventuell demokratisk president den 20. januar 2021. Annekteringen bør derfor skje allerede i 2020. Det mener trolig også et flertall av de 10.000 medlemmene av MIFF. Hva KrFs lederskap mener, er mer usikkert. 

Gå til innlegget

Guds finger i Midtøsten?

Publisert 22 dager siden

Den israelske valgkampen er et mesterskap i drittkasting, og en deltaker står frem som klar vinner. Det er tidligere statsminister i Israel, Ehud Olmert.

Den 6. februar 2020  skrev han et innlegg i Jerusalem Post, som vakte oppsikt langt utover Israels grenser. Innholdet er interessant fordi det viser at den politiske tonen i Israel er minst like forgiftet som tonen i den amerikanske valgkampen som for tiden raser i USA. 

Det sier ikke så lite, og det triste er at den grove og usaklige tonen brukes av en tidligere israelsk statsminister, den 12. i rekken siden 1948. Innlegget hans kan leses på Google: «Ehud Olmert to ‘Post’:  Netanyahu getting defefectors  ‘is worst of all evils». Han spør innledningsvis: «Hvordan kan vi danne en ny israelsk regjering, og vil 61 medlemmer støtte den midlertidige statsministeren?

Den tidligere straffedømte statsministers svar på dette aktuelle spørsmålet er ikke overraskende når vi i artikkelen leser at han sammenlikner statsminister Netanyahu med den tyrkiske president Tayyip Erdogan. Spørsmål om Benjamin Netanyahus politiske rulleblad opptar for tiden alle israelere, og svaret på spørsmålet om det blir et 4. valg i Israel,  vil foreligge fra den israelske presidenten senest 10. mars kl. 10 lokal tid. Da vet han om Netanyahu har greid å skrape sammen minst 61 støttespillere i Knesset. I så fall blir det intet nyvalg.

Også mange utenfor Israel er opptatt av hva svaret hans vil bli, for det kan få bibelske implikasjoner. Den nåværende situasjon minner om karikaturtegningen som ble vist i mange  aviser for noen år siden da Netanyahu første gang overtok som israelsk statsminister.

Tegningen viste en tautrekkingskonkurranse der lett gjenkjennelige politiske ledere fra hele verden trakk av alle krefter i den ene ende av tauet, og i den andre enden, i ensom majestet, Benjamin Netanyahu. Bak ham var det tegnet inn en stor pekefinger «fra oven», som trykte på taustumpen slik at den kompakte majoritet ikke kunne vinne konkurransen.

Så lenge Benjamin Netanyahu er statsminister vil karikaturtegningen trolig være like aktuell, selv om han stadig haler og drar mot nye motspillere. 

 


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
19 dager siden / 1185 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
13 dager siden / 1173 visninger
Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 955 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
5 dager siden / 810 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 693 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 647 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere