Roald Øye

Alder: 85
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Det står skrevet, men mange bryr seg fint lite om det.

Publisert 14 dager siden - 1197 visninger

I begynnelsen av juni 2018 ble den årlige “Christ at the Checkpoint” konferansen arrangert i den lille forstaden Beit Jala i Betlehem. Rapportene melder at også denne gangen ble den samme anti-semittiske og pro-palestinske agenda og retorikk fremholdt i ulike innslag på konferansen, akkurat som i tidligere år.



I dag opplever vi at ikke bare i internasjonale medier blir Israel fremstilt på en ufordelaktig og kritikkverdig måte, men også mange i den kristne leir stiller seg solidarisk med den palestinske sak og fordømmer israelerne for å være okkupanter og motstandere av palestinernes «rettmessige» politiske krav. Et økende antall evangelikale kristne står nå på palestinernes side i konflikten med Israel.

Det var likevel et lyspunkt på konferansen i år da en troens forsvarer, en evangelikal teolog og støttespiller for Israel på bibelsk grunn, dr. Michael Brown, tente et lite lys av håp da han ga de tilstedeværende en smakebit av den andre sidens syn på Israel.

Han siterte fra Ordspråkene 17:18: «Vettløs er den som gir sitt håndslag og stiller sikkerhet for sin neste», og forklarte at det er solide grunner for opprettelsen av sjekkpunkter og murer på grensene til Israel. Hensikten er ikke å undertrykke palestinerne, men å beskytte israelerne. Han fortsatte med å si at Gud ikke er ferdig med det jødiske folk, og at Han fremdeles har en hensikt og en fremtid for dem i landet Israel.

Brown så på erstatnings teologien som vranglære, som har vært en katastrofe for det jødiske folk siden oldtiden. Innenfor kristendommen er det i dag to årsaker som frembringer en økende antisemittisk og anti-israelsk fordømmelse: Et stadig økende antall evangelikale kristne har blitt pro-palestinske, og noen går til og med så langt at de sier israelerne er okkupanter og ikke rettmessige «eiere» av Det hellige land.

Da ser de bort fra nesten 4000 års israelsk historie siden Abrahams tid. Satan har gang på gang forsøkt å utslette dette folket, men Gud har vært folkets redning hver gang. I verden i dag stå Israel på flere områder i en særstilling. Slik det har blitt profetert at det skulle bli i den siste tid!

Den viktigste årsak til at Satan ønsker å tilintetgjøre Israel, er at han vet at Jesu annet komme som den salvede Messias, er avhengig av oppfyllelsen av Guds profetiske løfter til Israel. Siden gjenfødelsen av Israel som nasjon i 1948, da landløftet ble delvis innfridd, innser Satan at hans tid på jorden snart er over, og derfor raser han som aldri før. Jamfør hva som skjer med og i Jerusalem i disse dager!

Uansett hvor mye trøbbel Satan greier å få i stand mot Israel i endetiden, vil landet i følge Obadja 1:8-10 oppleve Guds løfter på denne måten: «Den dagen, sier Herren, skal jeg utslette de vise i Edom og klokskapen på Esaus fjell. Dine krigere, Teman, blir slått av skrekk, for hver og en skal utryddes fra Esaus fjell. På grunn av drap og vold mot din bror Jakob skal du dekkes av skam. Du skal utryddes for alltid».

Og videre i vers 17 og 18: «Men på Sion-fjellet skal det finnes redning. Det skal være hellig. Jakobs hus skal drive ut dem som drev dem ut. Jakob hus skal være en ild, og Josefs hus en flamme, og Esaus hus skal bli til halm.- - - Herren har talt.» I Genesis 22: 17 og 18: sier dessuten: Gud til Abraham: «Din ætt skal innta fiendens porter. Ved din ætt skal alle folkeslag på jorden velsignes fordi du hørte på meg».

Den andre og mest iøynefallende grunn til at folkeslagene ønsker å svekke Israel, og i siste instans tilintetgjøre det, er erstatnings teologien, som brer seg som koldbrann innenfor kristendommen, til og med blant mange bibel troende evangelikale kristne, særlig i USA. De har hengt seg på den internasjonale trenden, som SVs Stein Ørnhøy ga uttrykk for i Stortinget allerede på 1980-tallet: «Opprettelsen av staten Israel i 1948 er ikke det klokeste som FN har gjort i den tid organisasjonen har eksistert». Han mente det var det dummeste FN hadde gjort. Det er ingen tvil om at agendaen til «Christ at the Checkpoint» konferansen i Betlehem dette året hadde erstatningsteologien høyt oppe på sin agenda, noe som gledet både den internasjonale politiske venstreside og den muslimske verden. Kirken også?

Å avskrive Israel slik erstatnings teologene gjør, ved å rakke ned på løftene til det jødiske folk, er en skamplett sett både fra et religiøst, folkerettslig og historisk ståsted. At kristne brødre og søstre våger å ha en lik agenda, er for meg en gåte!

Den kristne kirke står i stor gjeld til Israel, slik apostelen Paulus skriver i Rom. 9: 3-5: «Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg. De er israelitter, de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen».

Da apostelen Paulus skrev sitt brev til de troende i Roma på slutten av 50-tallet, tok han opp en gryende tendens blant hedningkristne i byen og påtalte en holdning som tydet på at de så ned på sine Messias-troende, jødiske brødre og søsken. Det var kanskje en tidlig form for erstatnings teologi, som Paulus ville stoppe i sin spede begynnelse, før den kom ut av kontroll.

Da Claudius ble romersk keiser i år 41, utviste han alle jøder fra Roma, inkludert Messias-troende jøder. Denne fordrivelsen av jøder fra Roma blir nevnt i Apostlenes gjerninger 18:2: Straks jødene hadde forlatt menigheten i Roma, begynte de hedningkristne å gi uttrykk for holdninger som viser at de regnet seg som åndelig overlegne, sammenliknet med sine jødiske brødre og søsken.

Da den beryktede romerske keiser Nero kom til makten i år 54, lot han jødene få lov å komme tilbake til Roma fordi han forsto at de var nyttige for økonomien i byen. Denne situasjonen la grunnlaget for en splittelse mellom Messias troende jøder og hedningkristne etterfølgere av Jesus, og førte til at Paulus skrev et brev til menigheten i Roma.

Han avsetter hele tre kapitler i brevet til å si noe om en bibelsk forståelse av forholdet mellom Israel og Kirken, spesielt i Rom. 11: 11-24. Paulus forklarer her hvordan den sanne kirke skal forholde seg til Israel.

Mange teologer, men ikke alle, er overbevist om at Paulus i denne utleggelsen ikke hadde noen tanke om at Gud hadde gitt opp Israel, slik palestinske kristne og deres medløpere overalt i verden hevder. Hans inderlige ønske om at jødene måtte bli frelst, og komme tilbake til sine åndelige røtter er overordnet alt annet i Paulus sin teologi (Se Rom. 9: 3-5).

(Rom. 9: 1-5; 10: 1; 11:1-2) viser at Paulus forsto at Gud ønsket opprettet menigheter der de troende kom fra ulike folkeslag, som skulle bringe evangeliet videre til folkeslagene, slik det står i Mat. 28: 18: «Gå derfor ut i all verden og gjør alle folkeslag til mine disipler!» Gud ordnet det slik, ikke fordi Han hadde forkastet Israel, men for å gjøre Hans eget folk, jødene i og utenfor Israel, misunnelig på de hedningkristne fordi de ville ønske å få den samme velsignelsen som disse uforskyldt hadde fått ved troen på Jesus Kristus.

De som ønsker en fyldig kommentar på engelsk til Romerbrevets kapitler 9 til 11 av en Messias-troende jøde, Broder Raoul, kan gå til hans hjemmeside. Her er lenken til første leksjon:

https://blowthetrumpet.com.au/romans-chapters-9-11-introduction/

Brother Raouls «www.blowthetrumpet.com.au» gir en troverdig og nøktern fremstilling av et avsnitt i Paulus sine brev, som ulike teologiske retninger tar til inntekt for sitt syn, bl.a. for og imot erstatnings teologien. Den er vel verdt å lytte til.

Gå til innlegget

"The New State Solution" og den norske regjering.

Publisert 21 dager siden - 267 visninger

Norge spilte en viktig rolle i den såkalte fredsprossen i Midtøsten da vi i 1993 og 1995 var med på å få partene til å underskrive Oslo-avtalene, som skulle legge grunnlaget for en fredelig utvikling henimot opprettelse av en palestinsk stat ved siden av Israel.

 

 

Både israelske og palestinske ledere sier nå at avtalene er "døde og begravet", mens FN, EU og mange vestlige lands ledere holder fast på at avtalene fremdeles kan bli gjenopplivet.

Den norske regjering er blant disse som har tro på gjenoppvekkelsen. Når erkjennelsens time en gang kommer om at avtalene er døde, er det tid for å fremme andre fredsspor. Et av dem har kommet fra en pensjonert general i Israel's Defence Forces, IDF. Han lanserte for snart 2 år siden, i november 2016, i kjølvannet av Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget "a New State Solution".  Les  "Announcing The New State Solution - Ynetnews."

Planen hans druknet i mediestormen mot president Trump, men hadde fortjent en bedre skjebne. Hans løsning på palestinernes drøm om en stat , hvis de fremdeles har en slik drøm, har general Gershon Hacohen gjort rede for i lenken som kan leses på Google. Her er essensen:

"Major General (Res.) Gershon Hacohen, former commander of the IDF’s Northern Corps and currently a researcher at the Begin-Sadat Center for Strategic Studies, described his vision of a “new state solution” that would replace the widely accepted concept of a Palestinian state in the West Bank and Gaza."Les på Google hans presentasjon av forslaget sitt: "The New State Solution."

Jeg fremmer dette forslaget for den norske regjering:

Den norske regjering tar initiativ som støtter generalens “new state solution” Den er liv laga i motsetning til Oslo-avtalene, men trenger politisk oppbacking fra seriøse fredsmeklere. Som sådan stiller Norge sterkt.

Oslo-avtalene som Arbeiderpartiet har fått æren for å ha medvirket til, er ikke liv laga. Høyreregjeringen som trolig vil sitte frem til Stortingsvalget høsten 2021, har nå sjansen til å ta et nytt initiativ i fredsprosessen i Midtøsten. Hvis venstresiden i norsk politikk, anført av Sosialistisk Venstreparti og Rødt med AP og SP, som to haleheng, skulle komme til å vinne valget (Gud forby!) kan vi forvente dramatiske gjenopplevingsforsøk av Oslo-avtalene. Donald Trump vil inneha presidentembetet til høsten 2020, og i dette “vinduet” , (juni 2018- november 2020) bør det handles.

Mitt ønske er at noen som deltar på denne tråden, og som har lest generalens løsning, vil bringe den til regjeringens kjennskap.(Det kan hende den er vel kjent i offisielle kretser) I mitt lange liv har jeg aldri lest et bedre forslag til en fredsløsning mellom jøder og palestina-arabere. Statsrådene og Erna Solberg deltar neppe på verdidebatt og trenger at noen presenterer  forslaget for dem. Den norske regjering med utenriksminister Ine Eriksen Søreide i spissen har nå anledning til å gjøre godt igjen fiaskoen med Oslo-avtalene.

Major General (Res.) Gershon Hacohen avsluttet i 2016 sitt forslag med disse ord:

“When assessing opportunities for peace, it is my hope that President-elect Trump brings with him a new attitude, where Presidents turn their gaze away from Israel’s east, and affix it instead upon Israel’s west when reviewing the peace process.

 He, Israel’s Prime Minister and the President of Egypt could yet realize a new, fresh and viable vision by so doing.

 I hear Mr. Trump has an eye for the development of gleaming, shining and bold new projects. This would be the boldest of all.

 The two-state solution is defunct. Long live the New State Solution”.

 

Jeg har et personlig forhold til generalens forslag. Som FN-soldat ble mitt kompani i 1957 fraktet med jernbanen gjennom det området langs Middelhavskysten til Gaza  der denne nye staten kan bli opprettet hvis Egypt tillater det.  Det var et goldt ørkenområde som ingen den gang  trodde kunne bli forvandlet til  blomstrende hager, slik Israel har greid på sin side av grensen, noen kilometer lenger øst og nord.

Disse blomstrende haver har jeg sett med egne øyne 50 år etterat jeg dro med tog gjennom den samme  ørkenen. Nå sies det at Israel vil hjelpe palestinerne i en eventuell fremtidig palestinsk stat i dette området til å utvikle jordbruk og infrastruktur slik at staten kan bli et attraktivt turistmål med en milelang kystlinje og fasiliteter som bare Israel i dag  kan oppvise noen mil lenger nord.

Det er mange hinder i sjøen å passere  før disse vyene kan realiseres. Det vanskeligste er kanskje å få den unge palestinske befolkningen til å nedprioritere ønsket om å tilintetgjøre den jødiske entiteten, et mål som den er indoktrinert til å holde hellig siden de gikk i barnehagen.

Hamas Charter forbyr tanken på en slik løsning av konflikten med Israel.  

 

Gå til innlegget

Vær oppmerksom på Naomi Chasan!

Publisert 25 dager siden - 178 visninger

«Når den sivile verdslige etikken erstattes av en messiansk etikk, vil det ikke gjøre Israel noe godt», skriver en "soialistisk sionist", Naomi Chasan.Hun er en israelsk forsker og tidligere Knesset-representant for det nesten utraderte venstrepartiet Meretz . "Dette landet er i ferd med å byte sammen" var en utrolig overskrift i de to norske riksavisenes helgebilag lørdag 26. mai som hun står ansvarlig for.

 

Hennes parti  fikk 3.53% oppslutning ved siste valget i 2015, og fikk 4 representanter i nasjonalforsamlingen, som førte til at forskeren røk ut av Knesset.

Hennes marginale politiske synspunkter i det israelske samfunn får likevel stort oppslag i norske medier,  foreløpig bare i Stavanger Aftenblad og i Fædrelandsvennen, men flere vil sikkert være mer enn villig til å kolportere hennes venstrevridde synspunkter på den israelsk palestinske konflikten. Hun skriver som om hun representerer en stor majoritet i Israel. Hennes venstrevridde nyhetsformidling går nå ut til mange land fordi  avisredaksjonene er vant til å tro på denne fremstillingen, som har hjernevasket en hel verden i årevis. Ved 70-årsmarkeringen i mai 2018 går Israel, som kjent, så det suser. Forskeren må ha tatt feil av Israel  og to naboland, Libanon og Syria.

«Israel er sterkere enn noensinne utad – militært – men reelt truet innad,
skriver forskeren Naomi Chazan. Hun mener det er «schizofrent»
å leve et godt liv i Israel mens konflikten i Gaza utspiller seg like ved
dørstokken”. 

Som om dette ikke var ille nok, skriver hun til slutt i artikkelen: "Israel har fått en regjeringsleder og en president som er dømt og fengslet for seksuelle overgrep før  me- too-kampanjen (Katsav i 2007) – og for korrupsjon. (Olmert i 2013)” Disse to politikerne  er, som kjent , for lengst ute av israelsk politikk, men uinformerte lesere må jo tro at det er dagens statsminister Netanyahu og president Revlin, som hun har i tankene. De er begge fra det «korrupte» høyrepartiet Likud.

Forskerens synspunkter har marginal oppslutning i Israel, og partiet hennes, Meretz, må prise seg lykkelig hvis det holder seg over sperregrensen på 3% ved valget i november 2019.

I Fædrelandsvennen fikk det 4 siders oppslaget hennes en dominerende plass med to helsiders bilder av israelske soldater i full militær mundur. De  holdt vakt ved al Aqsa-moskeen på Tempelhøyden etter fredagsbønnen 25. mai, da opptøyene i Gaza og på Vestbredden ennå pågikk.

Forskeren sympatiserte tydeligvis med den steinkastende ungdommen, der en av dem var «heldig» å få inn en fulltreffer i hodet på en israelsk soldat som døde : "Hvordan kan man sitte med ansvaret og deretter si at det ikke er ens egen skyld at det er mange drepte", spør hun retorisk.

Oppslaget ble først publisert i den israelske venstreavisen Haaertz den 28.
mai under overskriften «Meretz, Israel's Zionist Left party,  is finished. A
new Left must rededefine Zionism». På kort tid har forskerens artikkel blitt oversatt til norsk og trolig distribuert til mange norske riksaviser.
Den engelske versjonen vil sikkert også bli distribuert til mange internasjonale nyhetsbyråer.

Det er interessant å legge merke til at merkelappen sionisme ønsker  noen israelske sosialister å stryke i sine partinavn, mens andre vil beholde det.  Når man vet hva begrepet politisk innebærer, hadde det vært mest betimelig å stryke det.

Gå inn på Google og les hele artikkelen som viser hvor høyt sannheten skattes i mediene og i forskningsinstitusjonene:  «Israelsk forsker: «Dette landet er i ferd med å bryte sammen». Det er det vitterlig ikke!

Til ettertanke: Den mangeårige hjernevaskingen av lek og lærd viser seg med all tydelighet på  dette saksområdet når endog en kandidat til bispestolen i Tunsberg , Øystein Magelsson, generalsekretær i KFUK-KFUM,  røper så  mye kunnskapsløshet i en lang anti-israelsk artikkel i Dagen den  11. mai i år. Vi må ikke få flere biskoper av dette  kaliber. Det er nok av dem allerede i kollegiet. La oss få en biskop som våger å stå opp for Israel! Vi trenger sannferdige biskoper, som ikke er hjernevasket av medienes mangårige ensretting.   

 

 

Gå til innlegget

Forsinket gratulasjonshilsen til Israel på 70-årsdagen 14. mai 2018.

Publisert rundt 1 måned siden - 449 visninger

Vi har flere lutherske kirkesamfunn i Norge, og jeg tilhører «Frikirken». I likhet med mitt kirkesamfunn har Den norske kirke utarbeidet en prinsipperklæring om misjon. Jeg leste den for noen år siden og synes å huske at den hadde felles tankegods med Frikirkens erklæring. Nå er Israel 70 år, der begge kirkesamfunnene har drevet misjon praktisk talt siden opprettelsen.



Det bør markeres på en eller annen måte.

Frikirkens pinsipperklæring har jeg naturligvis lest grundig. På ett punkt  har jeg som medlem av kirkesamfunnet mitt, gitt uttrykk for uenighet  med noe i innholdet. Jeg har nedenunder tatt ut to avsnitt og ønsker en meningsutveksling om et  «springende punkt» i erklæringen. Den har jeg bare delvis fått i gang i mitt kirkesamfunns organ, Budbæreren.

Prinsipperklæringen er utarbeidet av Styret for Frikirkens Israelsmisjon (2002) og revidert av Fagråd for Israel og de palestinske områder (2009) «Guds plan med Israel og folkene».

Av kjærlighet til Israel mener jeg  at Frikirkens erklæring trenger en ny revisjon i 2018, på bakgrunn av den nye politiske situasjonen i Israel og de palestinske områdene, som vi nå opplever: To-stats løsningen er erklært død på begge sider i konflikten, og det bør få konsekvenser for misjonsstrategien.  En meningsutveksling om formuleringene (se nedenunder) med uthevet skrift kunne kanskje  ha interesse også i de andre lutherske  kirkesamfunnene.

Er det fremdeles opplest og vedtatt at dagens Israel intet har med det gammeltestamentlige Israel å gjøre! Opprettelsen av Israel i 1948 blir sett på  som en av de viktigste begivenhetene i historien siden Jesu himmelfart i år 33/34? Etter alt som ble sagt og skrevet i mediene om Israel i forbindelse med 70-årsjubileet, bør det etter min mening føre til en revurdering av prinsipperklæringen. Er landløftene virkelig  ikke gitt til dagens jøder i Israel? Israels politikk er å få aksept for at staten deres skal være jødisk.

Prinsipperklæringen støtter ikke  denne israelske målsettingen. Mange Israels-venner beklager det sterkt, og det bør det gjøres noe med i jubileumsåret.  Slik står det skrevet på side 14 i prinsipperklæringen:

«Vi tror det ikke er i samsvar med Guds Ord å bruke landløftene i GT til å gi spesielle politiske krefter i staten Israel ensidig støtte, eller å identifisere det gammeltestamentlige Israel med den moderne staten Israel. Landløftene gir det jødiske folk hjemstavnsrett i landet, men normerer ikke en bestemt politisk løsning i forholdet mellom jøder og palestinere. Landløftene bør verken brukes til å utelukke en to-stats løsning eller en en-stats løsning,  som kan inkludere både jøder og arabere med like rettigheter.»

To-stats løsningen bør etter min mening, skrinlegges en gang for alle: Kanaans land, Israel, er jødenes lovede land, som helt riktig «kan inkludere både jøder og arabere med like rettigheter», slik redaktør Caroline Glick også har foreslått i boken sin fra 2014, «The Israeli Solution: A One State Plan for Peace in The Middle East».

Det springende punkt er: Det  er og skal være en jødisk stat med Jerusalem som jødenes udelte hovedstad. En erklæring om dette forhold syns jeg de lutherske kirker bør gi Israel som bursdagsgave i forbindelse med  70-årsfeiringen i mai 2018.

 

Gå til innlegget

Stormløpet mot Israel er i gang.

Publisert rundt 1 måned siden - 6837 visninger

Venstrevridde journalister og reportere i ulike internasjonale medier, i NewYork Times, i Washington Post og i Haaretz i Jerusalem har liten eller ingen påvirkning på den israelske opinionen. Den har gjennomskuet de grovt fordreide bilder i nyhetssendingene fra Gaza. Det er heldigvis folket, landets velgere, og ikke mediene, som bestemmer Israels fremtid.

 

 

Begivenhetene i Gaza driver velgerne lenger og lenger vekk fra de posisjoner som Jerusalem Street og likesinnede fredsforkjempere på den politiske venstresiden, arbeider for.

Det er ikke Israels «duer» som nå har blitt «hauker». Det er Israels velgere, landets jødiske og arabiske borgere, som i lang tid har foretrukket nasjonalistiske kandidater fremfor deres ettergivende rivaler på den politiske venstreside. Siden Golda Meir gikk av i 1977, er det paradoksalt nok 4 ikke-Likud-kandidater, som har blitt valgt til statsministre i Israel,  Yitzhak Rabin, Ehud Barak, Ehud Olmert, Ariel Sharon, og de kjempet alle for partiprogrammer, som gikk imot opprettelse av en palestinsk stat. Det gjør også det store flertall av dagens israelere.Verdenssamfunnet derimot holder fremdeles fast ved at det er eneste farbare vei fremover.

Benjamin Netanyahu har etter 1996 periodevis sittet på gjerdet i dette spørsmålet, men nå har han falt ned på flertallets side. Det er fremdeles mange israelske “middelhavsfarere” som i teorien kunne tenke seg å stemme både på høyresidens  og venstresidens partier, men nyhetssendingene fra Gaza driver dem nå over til den nasjonalistiske siden, der Benjamin Netanyahu og de andre statsministerkandidatene, Gideon Sa'ar og Naftali Bennett allerede befinner seg.

Grunnen til dette skiftet i israelsk opinion er at debatten om Gazas fremtid bare har foregått på det teoretiske plan. Israelsk venstreside, oppmuntret av den amerikansk-jødiske liberale venstreside og USAs presidenter, hevdet at hvis Israel trakk seg ut av Gaza, ville palestinerne leve i fred med den jødiske stat. Noen israelere trodde på løgnen.

Høyresiden i Israel forutså riktignok at hvis de evakuerte Gaza og palestinerne likevel fortsatte å angripe Israel, ville det internasjonale samfunn, representert ved FN og EU, finne utveier til å unnskylde og rettferdiggjøre angrepene. Krigshelten Ariel Sharon trodde ikke på en slik negativ politisk utgang, og beordret derfor tvangsevakuering av 10.000 israelere ut av Gaza. Det mener mange har vært det største politiske feilgrepet i Israels moderne historie frem til i dag.

Verden har opplevd hvordan det gikk både med ham og med evakueringen. Takket være statlige overvåkings- og private videokameraer ser og hører nå israelske velgere på nyhetssendinger i beste sendetid at The Washington Post og New York Times kaller brannbombe-kastende palestinere for fredelige demonstranter, og Haaretz og J Street anklager israelske soldater for å være trigger-happy og for å mishandle uskyldige demonstranter. Løgnene blir ikke lenger trodd på i Israel. Bare Palestina-venner tror på løgnene.

Israelske borgere, landets velgere, kan i disse dager se sannheten med egne øyne: at palestinere kaster Molotov cocktails, at de sender brennende gummihjul for å sette fyr på israelske kornåkre, at de forsøker å rive ned sikkerhetsgjerdet, og at de ser og hører akkurat som det ble dem forutsagt, hvordan venstresiden unnskylder, rasjonaliserer og rettferdiggjør brannbombene. De ser klarere enn noen sinne at uansett hvor ekstremt og voldelig palestinerne går frem, vil den internasjonale venstreside forsvare dem. Uansett hvor mange innrømmelser Israel kommer med, vil palestinerne kreve mer, tiljublet av amerikanske og israelske venstreside-aktivister. Ja, av noen på høyresiden i Norge også.

“Verden”, både sekulære og mange kristne, vil delta i koret som synger anti-israelske sanger, som f.eks “From the river to the sea, Palestine vil be free”. Vi andre må utholde svartmalingen av Israel inntil videre. Den som ler sist, ler best. Vi gleder oss til å oppleve valgnatten om noen få måneder da israelske velgere har avgitt sin stemme i valget til Knesset. Folkets stemmegiving vil være basert på den virkelighet som har blitt åpenbart fremfor deres øyne i mai-dagene 2018, en virkelighet med vedvarende palestinsk hat og ekstremisme som internasjonale medier, også norske, forgjeves har forsøkt å skjule.

Maidagene er ikke over, og mye dramatisk kan ennå skje, før og etter 14-15. mai, da “The march of return” trolig vil nå sitt klimaks i voldsutgydelse.

Palestina-arabere på “Vestbredden”, og deres israelske sympatisører i Eretz Israel, har nå bestemt at de også vil være med på denne marsjen, og vil forsøk å rive ned muren/gjerdet som skiller folkene som bor på bgge sider av den grønne linje. IDF er satt i høyeste beredsskap, men ingen vet hvilke virkmidler hæren (IDF) vil ta i buk hvis det blir gjort forsøk på å bryte ned sikkerhetsgjerdet. Et blodbad ser ut til å være ønsket av Hamas og PLO.

Og verdenssamfunnet, FN og EU, vil fordømme dem som forsvarer seg, samtidig som israelerne feirer sin selvstendighetsdag, 14. mai. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide har hittil “tutet med de andre ulvene” i EU når det gjelder USAs annullering av atomvåpenavtalen med Iran, og vil sikkert også gjøre det når flyttingen av den amerikanske ambassaden til Israels hovedstad, Jerusalem, finner sted i slutten av måneden.

To-stats løsningen holder hun også krampaktig fast ved sammen med tidligere storheter, som Carl Bildt og Barak Obama.

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Vigslet rot
av
Stephanie Dietrich
29 minutter siden / 20 visninger
0 kommentarer
Hjerte for Afrika
av
Rannveig Bremer Fjær
rundt 1 time siden / 19 visninger
0 kommentarer
Avlatshandelen i Vennesla
av
Leif Gunnar Sandvand
rundt 24 timer siden / 1111 visninger
25 kommentarer
Bokanmeldelse med skylapper?
av
Lyder Storhaug
rundt 24 timer siden / 466 visninger
20 kommentarer
VGs karakterdrap
av
Bjarte Ystebø
1 dag siden / 582 visninger
6 kommentarer
Ute av verden
av
Andreas Ribe
2 dager siden / 2161 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Vigslet rot
av
Stephanie Dietrich
29 minutter siden / 20 visninger
0 kommentarer
Hjerte for Afrika
av
Rannveig Bremer Fjær
rundt 1 time siden / 19 visninger
0 kommentarer
Judas anger!
av
Torbjørn Ustad
rundt 1 time siden / 38 visninger
1 kommentarer
En bokser hviler ut
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 3 timer siden / 83 visninger
1 kommentarer
Med ansvar for religion
av
Vårt Land
rundt 3 timer siden / 48 visninger
0 kommentarer
Verdiløse menn
av
Håvard Nyhus
rundt 15 timer siden / 506 visninger
8 kommentarer
SKAM, PRIDE OG BARNEHAGER
av
Øyvind Hasting
rundt 16 timer siden / 168 visninger
4 kommentarer
Venstres Høyre-problem
av
Berit Aalborg
rundt 19 timer siden / 310 visninger
2 kommentarer
Rett til liv - heile livet
av
Aase Maren Østgaard
rundt 21 timer siden / 683 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Blokhus kommenterte på
SKAM, PRIDE OG BARNEHAGER
1 minutt siden / 168 visninger
Ingar Eriksen kommenterte på
Verdiløse menn
9 minutter siden / 506 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Jo, Listhaug er politiker
14 minutter siden / 860 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Verdiløse menn
21 minutter siden / 506 visninger
Sigmund Svarstad kommenterte på
Verdiløse menn
24 minutter siden / 506 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
En bokser hviler ut
26 minutter siden / 83 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Ute av verden
rundt 1 time siden / 2161 visninger
Torbjørn Ustad kommenterte på
SKAM, PRIDE OG BARNEHAGER
rundt 1 time siden / 168 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hva skal vi med De ti bud i 2018?
rundt 1 time siden / 442 visninger
Rune Staven kommenterte på
Judas anger!
rundt 1 time siden / 38 visninger
Rune Staven kommenterte på
Judas fulgte Jesus men gikk fortapt.
rundt 1 time siden / 692 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Jo, Listhaug er politiker
rundt 1 time siden / 860 visninger
Les flere