Roald Øye

Alder: 87
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Kort tid etter at pandemien slo til i Norge i mars 2020 ble jeg som slagpasient utsatt for et fall på et omsorgssenter, som på nytt brakte meg inn og ut av sykehus og helseinstitusjoner i et halvt år tid. Det ga meg tid til å reflektere over helsevesenets tilstand i dagens Norge, og hva som kan gjøre tilstanden bedre. Jeg fikk føle på kroppen helsevesenets underbemanning . Jeg fant ut at det må ha noe med penger og bevilgninger å gjøre.

Historien kan lære oss noe om dette forholdet. Et ordtak fra romersk keisertid som pressgrupper og  politikere på den politiske venstreside, ikke har tatt inn over seg, lyder: «Der hvor intet er, har keiseren mistet sin makt». 

Staten er våre dagers «keiser». Aktører på den politiske venstreside overser det stattholderen i den østlige provinsen Asia Minor, dagens Tyrkia, forstod da han på 100-tallet e.kr. ba om penger fra keiser Hadrians «pengebinge» i Roma. Stattholderen trengte penger til å reparere helt nødvendige forsvarsverker i et romersk fort ved rikets østlige grense. 

Han fikk avslag på sin henvendelse. Kassa i Roma var nesten tom! Pengemangel satte grenser for keiserens makt. Slike problemer ble det etter hvert mange av i Romerriket, og tiden etter keiser Hadrian (117-136), som var den 3. av «de 5 gode keisere», innvarslet rikets undergang noen hundreår senere. Murene han hadde bygd  rundt keiserriket begynte å forvitre  allerede i keiserens tid. Hadrians mur i England kan man likevel ennå se spor etter.

De fleste europeiske staters økonomiske ressurser vil heller ikke strekke til hvis flyktningstrømmen fra Afrika og Asia nesten uhindret får lov å fortsette å strømme inn i Europa som hittil. Velferden vil  forsvinne.

Det er mulig å betrakte den norske stat som en stor industribedrift der inntekter og utgifter må stå i et visst forhold til hverandre. Målet må være som i det gamle bondesamfunnet: Å overlevere «gården» til neste generasjon i bedre stand enn da foreldrene tok over for noen år siden. Foreldre fortjener bl.a. å få plass på sykehus og eldresentre med god service. Allerede nå begynner servicen og bemanningen å bli dårlig på en del helseinstitusjoner i Norge. Det kan mediene bekrefte.

De gamle som bygde landet, fortjener å få en avslutning på livet som står i forhold til det de har bidratt med til fellesskapet. Det må være legitimt å hevde at de bør gå foran millioner av mennesker som lever under grusomme og nedverdigende forhold på andre kontinenter, og som ønsker å bosette seg i Norge for å få del i norske velferdsgoder? Er venstresidens liberale innvandringspolitikk mer human enn de restriktives politikk på den politiske høyreside? 

Den norske statskasse kan gradvis gå tom, hvis utbetalingene til flyktninger og asylsøkere som venstresiden i Norge ønsker å inkludere i det norske samfunn, får lov å søke tilflukt i Norge. Det må være mulig å gi hjelp på andre måter.

Keiseren i Oldtiden  var ikke så mektig som mange trodde. Det er heller ikke statsmaktene i våre dagers Europa, heller ikke Norge med sitt oljefonn på over 200 milliarder kroner.

SVs Audun Lysbakken forlanger «breiere krisepakker» til næringslivet og mer penger til helsevesenets mange underbemannede institusjoner, samtidig som han går inn for å ta imot flere kvoteflyktninger, asylsøkende mennesker og en og annen lykkejeger, som etter Fr.Ps Sylvi  Listhaugs økonomiske beregninger, vil koste den norske stat millioner av kroner for hver innvandrer som blir integrert i det norske samfunn. Det vil få alvorlige følger for vårt velferdssystem, hvis så skjer. Der intet er, har den politiske venstreside, mistet sin troverdighet i innvandringsdebatten.

«Vi har så mye uløst og ugjort, så vi skulle ønske at helsepolitikerne engasjerte seg i dette istedenfor å snakke om et illusorisk valg ----. først må vi sikre at eldre mennesker og deres pårørende skal være trygge på at hjelpen finnes, at de får den, og at de får den i tide og uten kamp.», skriver generalsekretær i nasjonalforeningen for folkehelsen, Mina Gerhardsen, i et innlegg på Vårt Lands verdidebatt.

At betjening og pasienter på alle norske sykehus og deres pårørende kan være trygge på at «hjelpen finnes, at de får den, og at de får den i tide og uten kamp.», er et fromt ønske, som vil bli mer og mer utopisk hvis den liberale innvandringspolitikken til den politiske venstreside på Stortinget vinner frem.

Gå til innlegget

Fra et religiøst sionistisk ståsted ser det ut til at Israel må betale en høy pris for «normaliseringsavtalen» eller fredsplanen, som noen liker å kalle den. Prisen som Israel må betale, er inntil videre å gi opp kravet på suverenitet over «Vestbredden». Dette synspunktet har høyrepartiet Yamina og dets leder Naftali Bennett i lengre tid fokusert på i den offentlige debatt i Israel.

 Han peker på svakheten i avtalen, som ble undertegnet den 15. september. Hans sionistiske synspunkt deles verken av verdensopinionen eller av Den kristne kirke på jord. Det viser uttalelser fra lederne for Kirkenes Verdensråd og også fra vårt eget Mellomkirkelig Råd.

 Statsminister Netanyahu risikerer ved å ha gått inn for avtalen å sette over styr samarbeidet med høyrepartiene i Knesset som er hans politiske base. Netanyahu har viftet med «suverenitetsflagget» i lang tid, og han kan komme til å betale en høg pris på hjemmebane hvis han presses av verdensopinionen til å fire flagget. 

Trumps fredsplan tillot i utgangspunktet Israel å innføre israelsk jurisdiksjon på 30% av Judea og Samaria, som inkluderer alle israelske bosetninger i Jordan-dalen. Det syntes i startfasen å se ut som om denne tillatelsen var innbakt i Trumps fredsplan, for Netanyahus ministre gjorde sine forberedelser til å implementere israelske lover i de bibelske landområdene. Implementeringen så ut til å være nær forestående. Det viste seg ikke å være tilfelle. Netanyahu ble satt ettertrykkelig på plass av presidenten, og nå ser det ut som om tilbakeføringen av Judea og Samaria  til Eretz Israel er utsatt på ubestemt tid.

Om ti eller femten år er det estimert at det vil bo en million jøder i de bibelske landområdene. Ingen bestemmelser i «normaliseringsavtalen» forbyr israelere å fortsette å bygge og slå seg ned på stedene i «deres eget land» som de fleste jøder kjenner fra sin historie. 450.000 jøder bor i dag i Judea og Samaria. Om 10-15 år kan gjenopprettelsen av Eretz Israel derfor være et «fait accompli".

Enn så lenge kan alle glede seg over tegnene som tyder på at det blir fred i Midtøsten. Det synes som om begrepet «sionisme» på israelsk side fremdeles blir forstått slik generasjonen til Ben Gurion gjorde i 1930- og 1940- årene. De skilte mellom pragmatisk og religiøs sionisme, og som pragmatiske sionister tok de imot alle «smulene» som verdenssamfunnet til en hver tid ga dem i deres kamp for sitt hjemland. De holdt frem med den eldgamle hilsenen til hverandre: «Neste år i Jerusalem!» Det hele stoppet riktignok opp i 1948 og i årene etter 1967, men i dag er jødene nærmer å få sin drøm oppfylt enn noen gang tidligere.

Den internasjonale kristne ambassade i Jerusalem og Mesias-troende jøder applauderer for Naftali Bennett og håper han får flertall for sitt syn i det nasjonale valget, som kan komme snart, eller senest om ett og et halvt år i 2021.  

Troende sionister, både jøder og kristne, etter sigende også statsminister Netanyahu, er overbevist om at gjenopprettelsen av hjemlandet vil skje før eller senere med eller uten hans medvirkning. Denne overbevisningen har også  kristne i lavkirkelige kirkesamfunn i Norge. De er «de stille i landet».

Gå til innlegget

Normaliserings- eller fredsavtale?

Publisert 11 dager siden

«Dagens bibelord» fra Bibelselskapet 16. september 2020 fra 2. Mos 19,1 lyder: "Hvis dere adlyder min røst og holder min pakt, skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min». Det sa Gud til Moses da han fikk de 10 bud i Sinai-ørkenen. Moses har en høy stjerne både i kristen, jødisk og muslimsk tro. Det burde mane til ettertanke


  • Selv om israelittene og senere deres etterkommere, jødene, verken adlød Hans røst eller holdt Hans pakt, har de fått tilgivelse for sitt frafall, og er fremdeles Hans utvalgte folk, som nyter godt av Bibelens mange løfter. Så nådig er den Gud som mange av de tre religionenes etterfølgere tror på.

  • Det er derfor med vantro  kristne og Mesias-troende jøder leser dagens nyheter, som er euforiske i sin begeistring over avtalen mellom Israel og de to araberstatene, UAI og Bahrain. Avtalene ble underskrevet foran det Hvite hus i Washington DC i går. For at de kan tre i kraft må Israel oppgi en hver tanke på å innlemme noen del av Judea og Samaria i Eretz Israel, som er identisk med løfteslandet Kanaan. Det er dessuten ingen fredsavtale som ble underskrevet i går, bare en «normaliserings- avtale», for Israel har aldri vært i krig med de to statene.

  • Vestlige fredsmeklere og  observatører ignorerer at staten Israel har vært i krig med «den muslimske Ummah», og følgelig bare med den muslimske verden, siden lenge før staten Israels opprettelse i 1948. En tilstand av religiøs krig har eksistert i Midtøsten siden 1920-årene da stor-Muftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini begynte å forkynne sitt religiøse budskap: «The pre-state Jewish community must be driven from lands formerly under Muslim rule».
  • Hans religiøse propaganda førte til gjentatte arabiske overgrep på jøder, som bodde i området, som jødene regnet og regner for sitt løftesland, Kanaans land.  Jødene fikk det av Folkeforbundet i følge San Remo-avtalen i 1922. Overgrepene skjedde med andre ord lenge før Israel «okkuperte Vestbredden» i 6-dagerskrigen i 1967.
  • Stormuftiens begrunnelse for å kaste jødene på sjøen høres fremdeles i moskeene både i Midtøsten og i Europa, og mange arabere tror at stormuftiens trussel/ læresetning er en del av internasjonal folkerett. Vestlige politikere ser ut til å ha blitt manipulert til å tro på gyldigheten av denne religiøse propagandaen, for i alle nyhetskanaler i den vestlige verden fremstilles Israel som en brutal okkupant av «palestinsk land». Det er en løgn som «normaliseringsavtalen» faktisk rokker ved. Den aksepterer at Israel er kommet for å bli en samarbeidspartner i Midtøsten. Det er det positive ved avtalen som ble underskrevet i går.


Gå til innlegget

Jeremias gledesdrepende profeti?

Publisert 13 dager siden

Israels planer om «annektering» av Judea og Samaria har lenge vært den store snublestenen for EU-landene i deres forhold til Israel.» Det burde de, etter manges mening, ikke lenger være etter det som har skjedd mellom Israel og to araberstater. 15. september skal UAE, Bahrain og Israel inngå en historisk viktig avtale seg i mellom i Washington DC.

Det bibelske kjerneområdet forblir likevel en stor snublesten for alle som forsøker å skape en ny palestinsk stat på områdene, som i San Remo i 1920 og i 1922 ble avsatt til å være hjemland for all verdens jøder etter 1. verdenskrig. Det innser alle som har fulgt med i israelsk innenrikspolitikk.

Statsminister Benjamin Netanyahu gikk i mars 2018 til valg for 3. gang på under to år på et program som lovet å innlemme de to bibelske landområdene i Eretz Israel. I alle partier i Knesset, unntatt i de arabiske partiene, er det i medlemsmassen et flertall for «annektering». I høyrepartiet Yamina, der lederen Naftali Bennett har seilt opp som en utfordrer for Netanyahu etter et nyvalg, er det et stort flertall blant sympatisørene som ønsker en rask innlemmelse av områdene, allerede før det amerikanske presidentvalget den 3. november 2020.

Enn så lenge kan alle glede seg over tegnene som tyder på at det blir fred i Midtøsten. Det synes som om begrepet «sionisme» på israelsk side fremdeles blir forstått slik generasjonen til Ben Gurion gjorde i 1930- og 1940- årene. De skilte mellom pragmatisk og religiøs sionisme, og som pragmatiske sionister tok de imot alle «smulene» som verdenssamfunnet til en hver tid ga dem i deres kamp for sitt hjemland. 

De holdt frem med hilsenen til hverandre: «Neste år i Jerusalem!» Det hele stoppet riktignok opp i 1948, og ingen vet hvor lenge jødene må vente før drømmen deres om Eretz Israel går i oppfyllelse. Troende sionister, både jøder og kristne, deriblant statsminister Netanyahu, er overbevist om at gjenopprettelsen av hjemlandet vil skje før eller senere.

Statsminister Netanyahu sa ved avreisen til Washington 13. september for å undertegne avtalen med UAE og Bahrain at entusiasmen for avtalen er like stor i alle tre landene, og at flere araberland snart ville følge etter. 

Fredsutsiktene ser unektelig lovende ut for alle som ikke kjenner de harde realiteter: I forkant av avtalene med de to araberstatene har statsminister Netanyahu uten røpe det for lokale israelske ledere, lovet de arabiske lederne å fryse enhver utvidelse av israelsk jurisdiksjon på "Vestbredden". I det forholdet ligger det en udetonert bombe.

Jeremia er en gledesdreper som med sin profeti i Bibelen skriver: «Lettvint helbreder de bruddet i folket mitt. «De sier: Fred, fred! Men det er ikke fred.» (Jer. 6.14.) Verden får snart vite om Jeremias gledesdrepende profeti for over 2500 år siden er noe å bry seg om.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3588 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
14 dager siden / 1235 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
20 dager siden / 889 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
12 dager siden / 830 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 713 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
12 dager siden / 635 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
24 dager siden / 568 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere