Roald Øye

Alder: 83
  RSS

Om Roald

Jeg er utdannet lektor fra Universitetet i Oslo i 1973 med engelsk og norsk mellomfag og historie hovedfag. Undervist i gymnas og v.g.skole. Pensjonist siden år 2000. Bor i Kristiansand. Har tjenestgjort i FNs fredsbevarende styrker i Gaza i 1957. Det har satt dype spor. Interessert i historie og Midtøstens historie spesielt.

Følgere

Om snik-islamiseringen av den kristne verden, før og nå.

Publisert 5 dager siden - 1010 visninger

Hvor ble det av de kristne menighetene i Lille-Asia, i dagens Tyrkia? Paulus må vri seg i sin ukjente grav på grunn av det som skjedde før og etter 7- 800-tallet, og da Sofia-kirken ble omgjort til en muslimsk helligdom etter tyrkernes erobring av Konstantinopel i 1453.


Bat Yeor har skrevet om hvordan det gikk til i: «The Decline of Eastern Christianity Under Islam: From Jihad to Dhimmitude: Seventh -Twentieth Century», 1996.

Europeisk historie i middelalderen til i dag, bør alle kjenne litt til som har gått på gymnas eller videregående skole. Jeg vet at mange har undret seg over hvordan det gikk til at kristen tro og kultur så raskt forsvant etter det muslimske stormløpet mot vest og nordover fra Mekka på 6-700-tallet.

Stormløpet ble til slutt stoppet av Karl Martel ved Poitiers i Spania i 711. Historikere ser på dette slaget som et vendepunkt i en av de viktigste epokene i verdenshistorien.

En tysk-polsk allianse vant i 1683 utenfor Wien en like avgjørende seier i nordøst. Den gjorde slutt på den to måneder lange osmanske beleiring av Wien. og markerte slutten på osmanenes ekspansjon i Europa og starten på habsburgernes hegemoni i Sentral-Europa.. Vest-Europa ble forskånet fra å bli tvangsomvendt til islam, og forble et «kristent» kontinent.

Negative sider ved de imponerende muslimske militære erobringene før 1683 ble nevnt i historiebøkene, men mest i fokus var den muslimske kulturs store bidrag, både ved å ta vare på arven fra den klassiske oldtid, og ved islams egne kulturelle bidrag. Det er bare en del av sannheten. Virkeligheten for de kristne og jødiske samfunn i disse nære områdene var katastrofale.

I 1996 kom det førnevnte historieverket på markedet av den meritterte historikeren Bat Yeor. Det gir et innsyn i hvordan det gikk til at den den kristne tro med våpenmakt og med list og lempe nesten ble utradert i løpet av noen hundreår i Middelhavsområdet. Det bør Europa ta lærdom av i dag da vi står overfor en liknende trussel.

I dette epokegjørende verket analyser hun strategiene og dogmene til jihad og beskriver med bred penn historien til jødene og de kristne som kom under islams dominans. Forfatteren er en pioner på et jomfruelig forskningsområde der hun har lansert det fruktbare begrepet “dhimmitude: «In this study, Bat Ye’or has included a documentary section illuminating the process of Eastern Christianity’s Islamization. In two waves of Islamic expansion, the Christian and Jewish populations of the Mediterranean regions and Mesopotamia, who had developed the most prestigious civilizations, were conquered by jihad. Millions of Christians from Spain, Egypt, Syria, Greece, and Armenia; Latins and Slavs from southern and central Europe; as well as Jews, were henceforth governed by the shari’a (Islamic law). A knowledge of this historical background is essential in order to understand contemporary events.

Dette temaet har blitt tatt opp av dr. Rachel Suissa på SMAs siste hjemmeside: Den arabiske erobring av de kristne samfunn i Midtøsten, Nord-Afrika og Sydøst-Europa fra 600-tallet og utover «ville ikke vært mulig uten ulike former for passiv medvirkning fra innbyggernes og deres lederes side», skriver hun: «Her ser vi nok et eksempel på hvordan naiv og humanitært begrunnet hjelpsomhet basert på følelser og ønsker om å fremstå som fredsnasjon, leder oss inn i en felle hvor vi kynisk utnyttes fordi vi ikke har en politisk ledelse med evne til innsikt og mot til å si stopp selv når bedrageriet er åpenlyst.  Skalkeskjulet er igjen en tro på at ikke hele innsatsen er bortkastet.  Men det er den.» - - - - -  

«Også i dag er vårt samfunn tydelig påvirket av trusselen om islamsk terror.  Det ferskeste eksempel fra Norge er at politiet i en norsk bygd på Vestlandet har gått til det skritt å forby barnetoget å gå langs riksveien 17. mai av hensyn til en tenkt fare for terrorangrep.  Det er slik terroristene med vår hjelp gradvis får innflytelse over liberale samfunn». 

Et leserinnlegg i en israelsk avis i forbindelse med den tradisjonelle lovprisning av mulimske terroristers handlinger, er realistisk for dem som bor i en del sentral-europeiske byer eller hvor som helst i Israel, som nesten daglig opplever terrorangrep fra hjernevaskede unge muslimer - med kniv, saks, steiner eller bil:

Leserinnlegget om en tigere og en hjernevasket terrorist hører hjemme i fiksjonens verden, men er relevant på bakgrunn av situasjonen vi står i i dag med utallige bestialske kniv- og bildrap i vestlige land, ikke minst i Israel. Det lyder slik: «Hvis du slipper inn en tiger i ditt hus, mater den og behandler den pent, men så opplever at den angriper og dreper deg, hvem har da skylden? Du eller tigeren? Det er uten tvil din feil. Tigeren oppfører seg bare som en tiger. Like lite som du kan bo sammen med en tiger i ditt hus, like lite kan du ha muslimske fanatikere boende i ditt land. Uansett hvor pent du behandler dem, eller hvor mye penger du støtter dem med, så vil de til slutt angripe deg og forsøke å drepe deg. Dette er tigerens og den unge hjernevaskede muslimske terroristens iboende natur. Begge kan trolig like lite forandre seg». De må stenges ute på et eller annet vis.

Tigeren er riktignok enklere å identifisere enn terroristen. Men det kan få katastrofale følger for en kultur som ikke greier å stenge terroristene ute fra sitt territorium. Det viser europeisk historie fra 6-til 1900-tallet. (på Balkan) Om resonnementet holder, avhenger av premisset om at fanatiske muslimers iboende natur er å drepe folk i Vesten som ikke tror på Allah, og at de, som tigrene, ikke kan forandre seg?

Mange vil nok hevde at premisset ikke holder, og det mener også de fleste vestlige partiledere og parlamentarikere, med unntak av noen få på den politiske høyresiden, som f.eks. president Trump, Geert Wilders og Le Pen. De vil stenge grensene for voldelige muslimer.

Muslimer og tigre har ulik natur, og de fleste tenker nok som Arnulf  Øverland skrev i diktet sitt: «Så onde kan ikke mennesker være». Det finnes da vel skikkelige folk blant muslimske terrorister også!

Det politisk korrekte syn er å  fortsette som før å ta inn flyktninger fra krigsherjede områder og håpe at god integrering til slutt vil gjøre alle til lojale samfunnsborgere.

På høyresiden sier de om dette tankesettet som Øverland sa til de naive i hans samtid: «Barn, dere har ennå meget å lære». Jøder og kristne i middelalderen måtte «learn it the hard way». Det ser det ut til at Europa i dag også må gjøre.

 

Gå til innlegget

En bibelsk vei til fred i Palestina-konflikten?

Publisert 10 dager siden - 418 visninger

Presidenten i Det Lutherske Verdensforbund, biskop Munib Younan, holdt en tale i Jerusalem palmesøndag 9. april 2017 og avsluttet i klassisk, retorisk stil med spørsmålet: «Hvor lenge, O, Herre?»

 

  «Som kristne i Det hellige land i disse dager opplever vi det skremmende med så mye uro og forvirring i mange av nabolandene. På samme tid er vi her hjemme (i "Palestina") inne i vårt 50. år med okkupasjon og brutal undertrykkelse av vårt hjemland. Mange palestinske kristne spør stadig, «Hvor lenge, O, Herre? Når skal dette ta slutt? Hvor hører vi egentlig hjemme?»

Herrens svar til biskopen kan komme til å lyde omtrent slik i norsk oversettelse: «I løpet av relativt kort tid kan dere, hvis dere legger godviljen til, innta deres hjemland, kongedømmet Jordan, som dere fikk av Folkeforbundet i 1920. Sorry, men Kanaan/Israel ble lovet bort til  "Isaks og Jakobs  barn" av min Far for snart 4000 år siden!»

Jeg tror Caroline Glick har tenkt i omtrent samme tankebaner som Vår Herre når det gjelder å finne en løsning på den israelsk-palestinske konflikten. «I artikkelen «Comment: A test for King Abdullah - Opinion - Jerusalem Post», publisert i «Israel News» 29. mars i år utfyller hun perspektivet på løsningen som hun lanserte i boken sin fra 2014, «The Israeli Solution: A One State Plan for Peace in The Middle East».

I artikkelen oppfordrer hun verdenssamfunnet til å gjøre godt igjen den urett Storbritannia og Folkeforbundet gjorde mot jødene i 1923 da de delte «Det britiske palestina-mandatet» og opprettet emiratet Transjordan. Delingen var et grovt brudd på Folkeretten.

Bestemmelsene i San Remo avtalen fra 1922 om et jødisk hjemland i Palestina ble med dette svikefulle overgrepet fra Storbritannias side redusert til å gjelde bare en 4 del av det opprinnelige landområdet. Den britiske uretten mot jødene ble ytterligere stadfestet i 1946 da Transjordan ble opptatt i FN som kongedømmet Jordan. I alle år etter 1946 har målet for araberstatene og Palestina-araberne på «Vestbredden» vært å få politisk kontroll over hele det opprinnelige britiske mandatområdet. Et klart uttrykt mål har vært «å kaste jødene på sjøen». I tre kriger forsøkte de forgjeves på det.

Sannheten er at Palestina-araberne ble tildelt ca. 3 firedeler av Det britiske mandatområdet som Folkeforbundet ga Storbritannia ansvaret for i 1920. FN, EU, og alle stormaktene, inkludert England, har nå signalisert at to-statsløsningen med en palestinsk stat på Vestbredden og med Øst-Jerusalem som landets hovedstat, er eneste farbare vei til fred i Midtøsten. Ca.1/8 del av det opprinnelige mandatområdet sitter da Israel eventuelt igjen med. Palestina-araberne får 7/8 del av «kaka». Å ta resten av kaka blir for PLO bare et spørsmål om tid. For Israel fortoner denne to-statsløsningen seg som den sikreste vei til krig eller utslettelse !

Underlig nok har noen jordanere nå begynt å tenke stort og nytt i dette spørsmålet. Mudar Zahran var en tidligere lojal palestinsk jordaner, som har blitt regimemotstander. Han fungerer for tiden som generalsekretær for «the Jordanian Opposition Coalition», som står i opposisjon til regimet i Amman. Han har vært i kontakt med Glick og orientert henne om kong Abdullahs forherligelse i jordanske medier av terrorister. Glick deler Zahrans tanker om å gjøre godt igjen Storbritannias,  Folkeforbundets og FNs svik i forbindelse med delingen av Palestina-mandatet. Det har vært foreslått i årevis, men alltid avvist med forakt både av Israels fiender og venner.

Zahran ønsker ad politisk vei å erstatte det hashemittiske regimet med et palestinsk majoritets-regime som kan forvandle Jordan til et nasjonalt hjem for alle palestinere, også de i Judea og Samaria. Det lar seg gjøre fordi kongedømmet Jordan i dag blir «overstyrt» av et militært amerikansk nærvær, som er kontrollert av «the US military’s Central Command.».

Befolkningen i Jordan er hovedsaklig Palestina-arabere. I tillegg bor det om lag 1 million irakiske flyktninger i Jordan, og med borgerkrigen i Syria er det etter 2011 kommet nesten like mange derfra. Palestinske arabere fra arabiske naboland, som kommer til Jordan har i dag en del rettigheter, men ikke stemmerett. Det vil Zahran forandre på.

Jordan har siden Israel ble opprettet i 1948 tatt imot over 1,8 millioner palestinske flyktninger. Disse utgjør i dag den største folkegruppen i landet, som har over 8 mill innbyggere. Selv om flyktningene har fått en del rettigheter, har «transjordanerne på Østbredden» hele tiden dominert det politiske liv. Landet er mer enn 4 ganger større enn Israel og derfor relativt tynt befolket  siden både Jordan og Israel har omtrent like mange innbyggere.

Glick mener Zahrans visjon om et post-hashemittisk Jordan er interessant: Opposisjonslederen ser for seg en løsning der USA fortsetter å ha den overordnede kontroll over Jordans etterretningsvesen og sikkerhetsstyrker, men regimet bør domineres av den palestinske majoriteten, som lenge har vært diskriminert av en «Muslim- Brotherhood»-  minoritet i Parlamentet.

Det nye regimet må liberalisere økonomien, stoppe oppfordringene til jihadisme og slå ned på jihadistene, som nå hylles som helter i jordanske medier. Et nytt regime må i samarbeid med Israel løse problemene med å gi alle palestinere, også de i Judea og Samaria, statsborgerskap og stemmerett i Jordan. Det er dristig gjort av Zahran å gå ut med en slik visjon i den arabiske verden: Vi vet hvordan det gikk med Egypts president Anwar Sadat da han presenterte sin visjon om fred med Israel i 1977. Zahran trenger virkelig den frie verdens tøtte.

Det er vanskelig å vite om Zahrans visjon om Jordan som et nasjonalhjem for det palestinske folk, er gjennomførbar, skriver Glick i artikkelen sin, men visjonen er bedre enn dagens politiske situasjon.

Det er på tide at USA og Israel setter kong Abdullah under press, skriver hun: Kongen liker å fremstille seg som den moderate statsmann, som verden, heller ikke USA, kan klare seg foruten, men nå har det kommet «a new shariff in town», som kanskje greier å tenke i mer bibelske tankebaner: Kanaans land er jødenes lovede land.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

En vei til fred i Midtøsten?

Publisert 20 dager siden - 140 visninger

Caroline Glick, redaktør av Jerusalem Post har på nytt tenkt stort når det gjelder å finne en løsning på den israelsk-palestinske konflikten.

 

I artikkelen «A Test for King Abdullah», publisert i «Israel News» den 6. april i år utfyller hun perspektivet på løsningen som hun lanserte i boken fra 2014, «The Israeli Solution: A One State Plan for Peace in The Middle East».

I artikkelen oppfordrer hun verdenssamfunnet til å gjøre godt igjen den urett som Storbritannia og Folkeforbundet gjorde mot jødene i 1921 da de delte «Det britiske palestina-mandatet» i to og opprettet emiratet «Palestina» og ga det et «unified political identity» for første gang i moderne historie. Det var et grovt brudd på Folkeretten.

Bestemmelsene i San Remo avtalen fra 1922 om et jødisk hjemland i Palestina ble med dette svikefulle grepet fra Storbritannias side redusert til å gjelde bare en firedel av det opprinnelige området. Den britiske uretten mot jødene ble fullført av FN i 1946 da Transjordan ble opptatt i verdenssamfunnet som kongedømmet Jordan. I alle år etter 1946 har målet for araberstatene og palestina-araberne på Vestbredden vært å få full politisk kontroll over 100% av det opprinnelige britiske mandatområdet. Målet har i klartekst vært «å kaste jødene på sjøen». I tre kriger, i 1948, 1967 og 1973 forsøkte de å gjøre det, uten hell.

Sannheten er at palestina-araberne allerede har fått tildelt «the lion's share» av Det britiske mandatområdet som Nasjonenes Forbund ga Storbritannia ansvaret for i 1920. FN, EU, og alle stormaktene, inkludert England og USA har nå signalisert at en to-statsløsning med en palestinsk stat på Vestbredden og Øst-Jerusalem som landets hovedstat, er eneste vei til fred. For Israel er det sikreste veien til krig!

I denne situasjonen er det Caroline Glick kommer med et forslag, som har har vært foreslått i årevis, men alltid avvist av Israels fiender. Hun avslutter sitt vel gjennomtenkte resonnement slik:

«King Abdullah should be told that he must either extradite Tamimi to the US for trial or send her back to Israel to serve the remainder of her sentence. If he refuses, then either Prime Minister Benjamin Netanyahu or US President Donald Trump, or both, should meet publicly with Zahran to discuss his vision for the future of Jordan.»

Gå inn på Google og les artikkelen i sin helhet:

http://www.breakingisraelnews.com/85773/test-king-abdullah-opinion/#Y9mbrTzl3yCbSZFo.03

Gå til innlegget

President Trumps visjoner.

Publisert 28 dager siden - 353 visninger

Den årlige AIPAC Policy Conference, som fant sted i slutten av mars i år er den viktigste pro-Israel-samlingen i USA dette året.

 

Mer enn 15000 jødiske aktivister, lokalpolitikere og studenter fra alle 50 stater i unionen møttes i Washington sammen med talløse israelske og amerikanske toppolitikere til en 3-dagers tettpakket konferanse, «a Policy Conference», der deltakerne kunne velge blant hundrevis av informative sesjoner og delta i det største og viktigste pro-Israel forum på lang tid. I en TV-overført tale la statsminister Benjamin Netanyahu frem sine tanker om veien frem til fred, og beskrev de israelske betingelsene for en avtale med palestinerne. Formannen i «The Foreign Affairs and Defense Committee» i Knesset, Tzahi Hanegbi (Likud) deltok sammen med flere israelske statsråder, bl.a. viseutenriksminister Tzippy Hotovely og viseforsvarsminister Rabbi Eli Ben Dahan. De tok alle ordet.

Hanegbi sa: «Både forsvar og sikkerhet er viktig, men aller viktigst er Israels moralske krav om, og forpliktelse til å bo i landet som ble gitt oss, ikke av Google eller Wikipedia, men av Bibelen som har gitt løftet til Abraham, til kong Saul, til kong David og til kong Salomo. Dette er en rett som vi for alltid kommer til å forlange.”

Tzippy Hotovely ble møtt med applaus da hun sa: “We need to reach a million settlers in Judea and Samaria – with a US embassy in Jerusalem. We need to come up with new ways of thinking that will include Judea and Samaria under Israeli sovereignty forever.”

Rabbi Eli Ben Dahan er, som forsvarsminister, forpliktet til å gjøre alt som står i hans makt for å styrke det israelske nærværet i Judea og Samaria ved å forbedre veier, infrastruktur og lovverk. Han lovet å gjøre det som står i hans makt «to ensure that there will be one million Israelis living in Judea and Samaria – that’s not far away, its doable.”

En meningsmåling for «the Jerusalem Center for Public Affairs» som ble offentliggjort 20. mars 2017 (da AIPAC-konferansen startet) viste en sterk nedgang i støtten for en tilbaketrekking fra Judea og Samaria og opprettelsen av en palestinsk stat. Det har vært en gradvis nedgang blant jødiske israelere til å gå med på en slik tilbaketrekning som del av en fredsavtale. Støtten har gått ned fra 60% i 2005 til 36% i 2017. Det har også vært en nedgang i støtten til «the Clinton Parameters», en demilitarisert palestinsk stat uten nybyggerblokker på «Vestbredden», full palestinsk sikkerhetskontroll over Judea og Samaria og deling av Jerusalem som hovedstad for begge stater, Tempelhøyden til araberne mot at jødene som trøst beholder «Gråtemuren»! En nedgang fra 55% i 2005 til 29% i 2017.

Noen dager etter AIPAC-konferansen uttalte Israels-vennen Alan Dershowitz, rettslærd og sekulær sionist, til Army Radio (30. mars) at han hadde truffet president Trump i Palm Beach, Florida i hans “Winter White House". Der hadde presidenten i all fortrolighet betrodd ham at han var fast bestemt på «brokering peace between Israel and the Palestinian Authority, and that the peace would necessitate a two-state solution. Så klart har han ikke røpet sin visjon til noen tidligere. For en sekulær sionist som Dershowitz, var løsningen akseptabel.

I kommentarfeltet til Alan Dershowitz' «lekkasje» i Jerusalem Post om presidentens innerste tanker skrev bloggeren McDonagh noe som sikkert er representativt for et flertall av israelere: «I have a lot of respect for you, Mr. Dershowitz but, please! The so-called two-state solution is a dead duck and the Oslo Discords have been the greatest strategic blunder ever made by the modern State of Israel. 24 years of PLO- shenanigans (hemmelige eller uærlige aktiviteter som folk finner interessante eller underholdende) have proved that over and over again and, quite apart from anything else, no Arab Palestinian politician will ever be so suicidal as to make peace with Israel however many billions of American dollars Mr Trump offers them».

Like sikkert er det at ingen israelsk leder verken på den politiske høyreside eller venstreside kan gå med på president Trumps visjon. I FNs hovedforsamling er det derimot kanskje flertall for visjonen hvis den blir litt "forbedret". Den politiske himmel i 2017 er like skyet som for både for 50 og 100 år siden.

 

Gå til innlegget

"Fake news» og den globale venstreside.

Publisert rundt 1 måned siden - 617 visninger

«Fake news» er et begrep som nylig har dukket opp. Det er riktignok intet nytt fenomen.

 

 

«Holocaust deniers have generated fake news for decades. The deniers have funded "research" "institutes," "journals," books, magazines, videos, websites, newsflashes - all designed to provide a patina of academic respectability to demonstrable falsehoods», skriver professor Alan Dershowitz i en artikkel: "The Origin of "Fake News" in Holocaust Denial".

Et ferskt eksempel er galluptall i USA som viser president Trumps dramatiske fall på meningsmålingene. Den siste gallupen viser at tilliten til president Trump har nådd et historisk lavmål. Men tro ikke på tallene! De har ofte vist feil.

Fakta er at de samme kilder tok grovt feil da de sa at president Trump hadde null sjanser til å vinne valget i fjor. The "Committee to Defend the President" skriver i en annonse at de siste dagers elendige galluptall for president Trump er like langt unna sannheten denne gang som før valget i november 2016,  og av samme grunn - nå som da.

Media-husene kontaktet intervjuobjekter utelukkende fra den politiske venstresiden og ikke fra et utvalg vanlige amerikanske borgere, slik retningslinjene tilsier. De ønsket så desperat at Donald Trump skulle tape presidentvalget at de «polled the wrong people, interpreted the results to tell them exactly what they wanted to hear», og rapporterte til  nettverk og aviser - at Donald Trump ikke hadde noen sjanser i valget.

"The Committee to Defend the President"  har i disse dager utført en undersøkelse, som følger vanlige retningslinjer for hvordan en gallupundersøklse skal utføres. Nøye utplukkede intervjuobjekter blir bed om å si hva de mener om presidentens første 100 dager i embedet. Resultatet vil snart bli publisert. Alan M. Dershowitz setter juks inn i et historisk perspektiv i en tankevekkende artikkel i «Gatestone Institute,  March 23, 2017», som slutter slik: «So let the purveyors of fake news – from Holocaust denial to current fake information - try to spread their falsehoods. And let truth tellers respond with facts and evidence»: Gå inn på Google og les: The Origin of "Fake News" in Holocaust Denial".

 

 

 

 

.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Snikturbanisering
9 minutter siden / 414 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
13 minutter siden / 1277 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
26 minutter siden / 5478 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
43 minutter siden / 5478 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5478 visninger
Søren Ferling kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1560 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5478 visninger
Jarl Henning Ulrichsen kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1560 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Økende antisemittisme
rundt 1 time siden / 308 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Snikturbanisering
rundt 1 time siden / 414 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Kristendom og makt er en usunn blanding
rundt 1 time siden / 76 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
rundt 1 time siden / 1277 visninger
Les flere