Hallgeir Reiten

Alder: 51
  RSS

Om Hallgeir

Blogger som privatperson om dagsaktuelle saker, politikk, lederskap, økonomi og kristenliv. Webside: https://hallgeirreitenblog.wordpress.com/

Følgere

Norsk presse lar seg i økende grad forlede av palestina-ekstremister som aktivt søker å så inn i den norske opinionen en oppfatning om at Israel er en apartheidstat. Det må tas et oppgjør med.

Hamas har de siste årene provosert fram flere svært alvorlige situasjoner med både rakettangrep og andre typer terroraksjoner mot Israel. Israel har blitt tvunget til å forsvare seg og slå tilbake, dette for å nøytralisere både rakettvåpen, tuneller ment for terroristangrep og ikke minst angrepsenheter med godt trente og tungt væpnede soldater fra Hamas.

Ingen konflikt i verden får - når den eskalerer - så mye oppmerksomhet så raskt som konflikten mellom Israel og palestinerne. Bak dette ligger det selvfølgelig en media-krig som kjempes i like stor grad som på bakken – og som Hamas som oftest har vunnet.

Hamas er nå i en desperat situasjon, både fordi organisasjonen valgte å støtte Det Muslimske Brorskapet i Egypt og president Assad i Syria, noe som har ført til at de står mer isolert enn tidligere blant andre muslimer i sitt nærområde. I tillegg setter nå stadig flere tidligere støttepartnere verden rundt foten ned for å gi nye milliarder til gjenoppbygging i de palestinske selvstyreområdene. Hamas vet så alt for godt at de stadige angrepene mot Israel bare bringer ytterligere ødeleggelse og død i Gaza, men bruker likevel terror i et kynisk politisk spill.

Hamas har et godt organisert og profesjonelt mediateam, som både forer journalister med informasjon og desinformasjon – men som også truer journalistene til å tie om det Hamas ikke ønsker oppmerksomhet om. For eksempel at Hamas både gjemmer seg og skyter raketter mot Israel fra både skoleområder, sykehusområder og NGO-kontrollerte områder (FN) – noe som selvfølgelig setter sivile palestinere i stor fare.

Etter den forrige Gaza-situasjonen fikk den norske statskanalen NRK kraftig kritikk for sin pressedekning, som Kringkastingsrådet mente hadde en tydelig pro-palestinsk slagside.

Denne uken kom det nyheter om at den israelske hæren foreslår å skille jøder fra palestinere på busser i de palestinske selvstyreområdene. Dette foreslo hæren av sikkerhetshensyn, fordi det har vært en lang rekke selvmordsangrep på israelske busser gjennom de siste tiårene. Vi må også kunne anta at den israelske hæren sitter på etterretningsinformasjon som ligger til grunn for dette forslaget. Statsminister Benjamin Netanyahu sa nei.

Etter denne nyheten ble aparheid-flagget igjen heist i norsk presse når Israel ble omtalt. Denne gangen antydet også avisen Vårt Land det samme i en kommentar av Erling Rimehaug. Det er både trist og opprørende.

Når Israel tar nødvendige grep for å beskytte sine innbyggere mot terror, så kaller norsk media det stadig oftere for «apartheid». Den forhatte og mye omtalte muren mellom Israel og de palestinske selvstyreområdene er et godt eksempel. Denne muren - som egentlig er en sikkerhetsbarriere - er et direkte resultat av en rekke palestinske terrorangrep i Israel. Det er nok å nevne det godt kjente angrepet mot et stappfullt diskotek i Tel Aviv. Men også om «muren» har det også stadig mer akseptabelt å bruke apartheid-begrepet. I virkeligheten har denne sikkerhetsbarrieren bidratt til å redusere selvmordsangrepene inne i Israel meget kraftig.

Det er all grunn til å repetere hva begrepet apartheid faktisk handler om: Apartheid (afrikaans: adskillelse) er det offisielle navnet på den regjeringsinitierte rasistiske politikken som ble praktisert i Sør-Afrika fra 1948 til 1994. Der ble befolkningen delt inn i fire «rasekategorier», hvor alminnelig stemmerett var reservert for den hvite eller europeiske gruppen. De andre tre gruppene ble diskriminert også på andre måter, for eksempel hvor de kunne bo, hvor de kunne handle og hvilke jobber de kunne ha. (Wikipedia).

Jøder har selv vært utsatt for den grusomste raseforfølgelse. I politiske debatter vil mange gjerne sette negative stempel på sine motstandere. Å bruke apartheid-begrepet om Israel er helt bak mål. Tiltakene den israelske hæren gjør handler ene og alene om sikkerhet for Israels innbyggere. Det bør norsk presse generelt – og i særdeleshet Vårt Land forstå.

Gå til innlegget

Søndag kan avgjøre veien videre for KrF

Publisert over 5 år siden

Da tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik talte til KrFs landsmøte denne helgen, løftet han fram saken om søndagsåpne butikker som en testsak i forhold til samarbeid med andre partier. Det er jeg helt enig i.

Saken om søndagsåpne butikker handler om min og din fridag – hver uke. Søndagen er dagen hvor noen av oss går til kirke og andre av oss benytter den til sport, friluftsliv eller familieaktiviteter. Noen ganger er det godt å bare synke ned i sofaen for å se sport på TV etter en stressende uke på jobb eller skole.

LES OGSÅ: Bondevik tok søndags-oppgjør

Når regjeringen vil åpne for søndagsåpne butikker, så handler det om min og din frihet. Friheten og pusterommet en fast fridag hver uke gir oss. Søndagsåpne butikker er en fundamental endring som vil berøre svært mange i det norske samfunnet. Både med tanke på jobb, familie, fritid og ikke minst i forhold til stressnivå i hverdagen på jobb. Dette har det norske folk skjønt, og alle meningsmålinger så langt viser derfor et klart flertall mot regjeringens forslag.

Regjeringen vil dersom en får gjennom søndagsåpne butikker undergrave en fast fridag. Da snakker vi i realiteten mer enn 52 fridager i året. Søndagsåpne butikker vil være det første skrittet, en brekkstang på vei mot 24-timers samfunnet. Det er høyst bekymringsfullt. Vil et slikt samfunn gjøre oss mer lykkelige og mindre stresset? Selvfølgelig ikke. Det vil i all hovedsak medføre et betydelig større press på oss til å jobbe, og høyst sannsynlig på sikt utfordre våre rettigheter nedfelt i arbeidsmiljøloven. Forskning fra Danmark viser også at søndagsåpne butikker fører til at små butikker og nisjebutikker i distriktene forsvinner til fordel for store kjeder og kjøpesenter i byene.

Vi i KrF vil i samarbeid med andre partier jobbe knallhardt for å sikre fortsatt søndagsfred. Søndagen som hviledag har vært en tradisjon i Norge i over 900 år. Slik bør det fortsatt være. Derfor er ikke søndagsåpne butikker en forhandlingssak for oss. Det er en sak som kan bidra til å avgjøre hvor veien går videre for KrF med tanke på regjeringssamarbeid.

Selv Gud innvilget seg en fridag etter å ha arbeidet seks dager etter skriftens ord. Om selv Gud trenger en fridag – og ser at det er såre vel – hvorfor skulle ikke vi frede den sjuende dagen? Søndagsfri blir aldri gammeldags.

Andre partier forsøker nå å framstille KrF som «sutrepartiet». Vi sutrer ikke. Vi står opp for vårt program og våre hjertesaker slik vi har lovet våre velgere. Når regjeringen velger å provosere KrF på en sak den vet er hjerteblod for KrF, så må den regne med motstand. Regjeringen kunne valgt å la denne saken ligge for å bidra til ro i regjeringssamarbeidet. Den velger å gjøre det motsatte, og det må den selv ta ansvaret for. Vår beskjed til regjeringen er at i denne saken er KrF folkepartiet – vi står på folkets side i kampen mot søndagsåpne butikker.

I årets valg spår jeg at søndagsåpnebutikker vil bli en av de store sakene. Du kan stemme på partier som vil undergrave hviledagen – og din frihet til å gjøre hva du vil, eller du kan stemme på et parti som vil sikre fridagen du har på søndager. Vi i KrF vil kjempe for fortsatt søndagsfred - lokalt og nasjonalt.

Søndag kan avgjøre hvor veien går videre for KrF med tanke på framtidig regjeringssamarbeid. Undersøkelser viser at de tillitsvalgte i KrF kan være i ferd med å endre syn på dette. Det har jeg forståelse for.

God søndag og fridag!

Gå til innlegget

Strek for striden med Inger Lise Hansen

Publisert over 5 år siden

Vårt Land melder at tidligere nestleder i KrF, Inger Lise Hansen gjør et synlig comeback som en av møtelederne på KrFs landsmøte i mai. Jeg ønsker henne hjertelig velkommen.

Inger Lise Hansen er en stor ressurs for KrF, og for min del er det nå tid for å se framover og legge denne politiske striden bak meg en gang for alle. Det vil alltid være slik at det kan oppstå uenighet i et politisk parti, og jeg vil understreke at min uenighet med Hansen handlet om sak og ikke person.

LES OGSÅ: Grasrotaksjonen for å fjerne Inger Lise Hansen som nestleder i KrF (februar 2010)

LES OGSÅ: Inger Lise Hansen må fratre (8. februar 2010)

At Inger Lise Hansen er villig til å stille opp for partiet, synes jeg vitner om både ekte engasjement for KrFs politikk og om gode verdier. Jeg har stor forståelse for at hun har stått i en vanskelig prosess, så det var ingen selvfølge.

Både jeg og Hansen har nok gått noen runder med oss selv siden sist. Jeg ser som bystyrekandidat for Ålesund KrF fram til å møte henne, og til å samarbeide med både henne og resten av partiet om å synliggjøre KrFs flotte politiske program.

.

Gå til innlegget

Asylbarna - Deltakar eller Tilskodar?

Publisert over 5 år siden

Det er ikke justisministeren som er det viktigste for meg i saken om asylbarna. Det er barna som er det viktige. Derfor står jeg fullt og helt bak KrFs ultimatum til regjeringen.

"Eksistensen sin tilhaldstad er i det etiske - verdenshistorisk blir ein etterpå", skrev den norske filosofiprofessoren Hans Skjervheim i sitt kjente essay “Deltakar og Tilskodar” fra 1957. For øvrig et essay alle burde ta seg tid til å lese. Stopp litt opp,la Skjervheim sitt utsagn synke inn - og tenk over det.

Noe ligger alltid til grunn for våre handlinger, det har Skjervheim helt rett i. Og dette “noe” tar jeg her utgangspunkt i at har sammenheng med ontologi – våre grunnleggende antakelser om verden, samfunnet og mennesker. Ontologi kan bygge på så mangt – som eksempelvis filosofi, religion, etikk, erfaring eller sosiale konstuksjoner.

Det vil alltid være grunnleggende filosofiske og etiske utfordringer i møte med andre mennesker, i våre handlinger, i vår kommunikasjon og ikke minst innenfor samfunn og politikk. Skjervheim klarer å bringe disse elementene - det hverdagslige og det vitenskapelige - sammen på en sjeldent vellykket og utfordrende måte i sitt essay.

Hva er det egentlig jeg ønsker å formidle til deg?

Hans Skjervheim peker på at vi kan gjøre oss selv til «Tilskodar» eller «Deltakar» i møte med andre. Å være «Tilskodar» handler om å stille seg utenfor situasjonen og gjøre den andre til objekt. Å bli «Deltakar» handler om å gå inn i situasjonen gjennom å ta den andre på alvor.

Den objektiverende innstillingen er en angrepsholdning, hevdet Skjervheim. En angriper den andres frihet ved å gjøre den andre til et faktum, til en ting i sin verden. Slik skaffer man seg i ytterste konsekvens herredømme over den andre. Å være «Tilskodar» blir da en hersketeknikk som kan brukes til maktutøvelse, til å distansere seg fra sine medmennesker og velge betraktende avstand som tilnærming til den andre.

Objektiverer man hele omverdenen, trer samfunnet fram som noe fremmed for en selv. Det fremmede er det som en selv ikke deltar i eller er i stand til å delta i.

Hva har dette med asylbarna å gjøre, spør du kanskje. Vel, sett fra mitt ståsted så har jeg en antakelse om at det Skjervheim sier også kanskje kan ha betydning for hvordan vi ser på asylbarna.

Hvem er egentlig disse såkalte lengeværende asylbarna? Er de noen fremmede der ute et sted som vi bare kan distansere oss fra og se som objekter i vår verden? Er de noen vi bare skal eller må utøve makt over gjennom å sende dem til et annet land? Er deres situasjon noe vi bare kan betrakte og distansere oss fra? Eller er deres situasjon noe vi har en etisk og moralsk forpliktelse til gå inn i som «Deltakar»?

Her opplever jeg at Skjervheim utfordrer oss. Han sier på en side at «ja, vi kan selvfølgelig velge å objektivere». Men han utfordrer oss kanskje også med et like tydelig «er det egentlig det vi bør». Bør vi ikke heller som mennesker og medmennesker være i stand til - og villige til - å ta andres situasjon innover oss og bli «Deltakar»?

"Eksistensen sin tilhaldstad er i det etiske - verdenshistorisk blir ein etterpå”.

Her ligger utfordringen – å være i stand til å sette seg inn i den andres situasjon og vise empati.

Noen av asylbarna er født i Norge. Andre har bodd her nesten hele livet. De snakker norsk, har norske venner og tenker kanskje for en stor del som oss - etter å ha vært i norsk barnehage eller skole og ha levd stort sett hele livet som en del av vårt samfunnssystem – i vår kultur med våre innbakte verdier.

Nå har noen av disse asylbarna opplevd å få sparket inn døren der de bor midt på natten – her i Norge, av norske politifolk som kanskje roper og skriker – og tar dem med makt, setter dem i en bil, kjører dem til en flyplass og tvinger dem om bord i et fly. Når de går ut av flyet står de - i ett nu - i en annen verden med annen kultur og andre verdier.  

Vi har hørt intervjuer med noen av disse barna på radio og TV der de gir uttrykk for sin store fortvilelse og desperasjon over situasjonen. De er altså barn. Og de forstår ikke hva det selvpåståtte varme, åpne og rause samfunnet Norge nå gjør mot dem. Noe som selvfølgelig er helt forståelig. «Hvorfor vil dere ikke ha oss der»? Mange av barna er også helt uskyldige ofre for sine foreldres valg. I realiteten er mange av asylbarna i bunn og grunn like norske som deg og meg. Jeg spør deg igjen: Vil du være «Deltakar» eller «Tilskodar»?

Kanskje handler verdiene asylbarna møter på utsiden av flyet om et helt annerledes og middelaldersk kvinnesyn, om rå brutalitet i møte med mennesker som tenker annerledes, om et helt annet syn på barneoppdragelse med bruk av vold - eller om tvangsgifte. Kanskje handler anvendte verdier om en æreskodeks som gjør det akseptabelt å drepe familiemedlemmer som bringer «skam» over familien. Kanskje handler verdiene barna møter på utsiden av flyet om at skole og boklig lærdom er «haram» - ikke minst for jentene.

Dette velger vi altså å utsette dem for – av prinsipielle eller politiske grunner. Hva fører det vi velger å gjøre egentlig til med tanke på traumer for asylbarna? Hvordan hadde vært for deg og meg å oppleve det samme som dem, å bli rykket opp fra en trygg tilværelse og måtte gå ut av flyet «i en annen verden»?

For meg er ikke justisministeren det viktige i denne saken. Det er barna som er det viktige. Og nettopp derfor har jeg meget stor forståelse for ultimatumet KrF med Knut Arild Hareide i spissen har stilt til regjeringen. Det går en linje et sted. Kommentatoren Marie Simonsen i Dagbladet mener at KrF har malt seg inn i et hjørne med å stille et slikt ultimatum. Vel, i dette hjørnet er det også en dør. Ut.

Til sist:

Vi går nå inn i påsken. Bibelen forteller oss historien om Guds egen sønn som gav avkall på sin egen herlighet for å bli ett med vår virkelighet, med vår lidelse. Han valgte å bli «Deltakar».

Kanskje vi også kan ha godt av å stoppe opp litt for påskebudskapet når vi setter oss inn i, og forsøker å forstå asylbarnas situasjon?

Hallgeir Lindal Reiten

Styremedlem og listekandidat, Ålesund KrF

Gå til innlegget

Sebastians tragiske og meningsløse død

Publisert nesten 6 år siden

Forrige helg døde lille Sebastian i et ambulansehelikopter på vei til Trondheim. Det reiser igjen spørsmålet om ensidig økonomifokus i Helse-Norge er i ferd med å bli en trussel for pasientene - spesielt de minste og mest sårbare blant oss.

Sebastians tragiske og meningsløse død har gjort et sterkt inntrykk på oss alle. Barnelegen som behandlet ham postet i fortvilelse og raseri en sterk kommentar på Facebook. For min egen del har det også blitt noen tårer i møte med dette meningsløse - at noen må dø før vi tar innover oss konsekvensene av innsparinger og effektivisering i Helse-Norge.

Jeg klarer nok ikke å sette meg inn i hvilken forferdelig hendelse dette er for de pårørende - som har mistet et elsket barn.  Men jeg innser jo selvfølgelig at dette er noe av det mest dyptgripende vi mennesker kan oppleve - en bunnløs sorg og fortvilelse som også blir enda mer smertefull ved tanken på at dette kanskje kunne vært unngått. Mine tanker og bønner går til de pårørende.

Nå må vi gjøre alt vi kan for at Sebastians død ikke blir forgjeves. Vi må lære noe av dette.

New Public Management-tenkingen (NPM) som de siste årene har vært rådende i det offentlige Norge har nok bidratt til noe positivt, men den har sannelig også bidratt til mye negativt. Kanskje har vi alle - ikke minst vi som arbeider i helsetjenesten - blitt så vant med NPM at vi bare tenker at "slik er det"? I USA valgte man til orientering etter å ha prøvd ut NPM i 21 delstater å gi opp hele modellen (Irgens 2007, ss. 175-179).

Når næringslivsideologi inntar offentlig sektor, kan konsekvensen bli en dreining bort fra parlamentarisk, demokratisk kontroll til markedskontroll. Da blir økonomi, effektivisering og produktivitet viktig. En legger mindre vekt på hva som blir gjort, og større vekt på å måle om det oppnås resultater. NPM kan nok til en viss grad gi tydeligere og sterkere styring. Men modellen kan i høyeste grad også skape uklarheter, konflikter og svekket tillit. Faren er at NPM kan medføre styring på bekostning av ledelse, en mer maskinmessig tilnærming til organisasjonsutvikling på bekostning av det sosiale aspektet. Det spørs om dette nå kan være i ferd med å bli farlig for pasientene i norsk helsetjeneste.

Bent Høies sykehustale 2015 et godt eksempel på denne typen tenking. Han snakket varmt om "pasientenes helsetjeneste", men om en ser nærmere på hva han faktisk sa, så ser vi at dette nettoppp handler om å gjøre mer av det samme - NPM. Det skal effektiviseres, måles, teknologiseres og sentraliseres. "Halvparten av sykehusene er for små", sa Høie. Vel, hva er det disse små sykehusene faktisk gjør da? Kan det være slik at det faktisk er mest hensiktsmessig at de er der for pasientene? Kan det det faktisk være slik at det mest er økonomiske hensyn som gjør at noen av dem må bort?

Forrige helg fikk vi et meningsløst og tragisk eksempel på hva NPM-tankegangen kan føre til. Sebastian døde i et helikopter på vei til Trondheim, noe som kan ses som en direkte konsekvens av en styrebeslutning om å spare penger ved å stenge en barneavdeling i helgene. Det er helt grusomt.

En ting vet jeg: Jeg utdannet meg til sykepleier for å hjelpe mennesker, ikke for å plassere meg selv og pasientene i en økonomisk tvangstrøye. Det er tid for å sette pasienten i sentrum igjen, det er jeg enig med helseministeren i. Men jeg tror ikke det kan ikke skje ved å gjøre mer av det samme. Vi må heller spørre oss selv et grunnleggende spørsmål: Kan det være slik at NPM nå er i ferd med å bli ødeleggende for norsk helsetjeneste?

Med tanke på de meget omfattende innsparingene som nå er planlagt i Helse Møre og Romsdal HF, er det etter min mening maktpåliggende å unngå at dette medfører dårligere pasientsikkerhet. Spesielt må en ta hensyn til de yngste og mest sårbare pasientene – barna.

Jeg mener at populasjonsgrunnlaget på over 60.000 barn i Møre og Romsdal tilsier full drift ved to barneavdelinger som dekker fylket hensiktsmessig med tanke på nord og sør. Å stenge barneavdelingen i Kristiansund i helgene - som betjener over 24.000 barn i nordfylket - mener jeg var uforsvarlig, ikke minst fordi dette gir klare ulemper som lenger reisevei. Barn er spesielt sårbare for dette, og det må tas hensyn til. Når en med et pennestrøk gjør prioriteringer som helgestenging av avdelinger,  så får det konsekvenser. Det er for ille at noen må dø før vi tar det innover oss. Det kan også synes som om en risikoanalyse som pekte på fatal risiko ved helgestenging ikke ble tilstrekkelig hensyntatt av styret i Helse Møre og Romsdal HF. I så fall er det meget kritikkverdig.

Når vi også vet at en barneavdeling ikke er prosjektert inn i det nye fellessjukehuset som planlegges, så mener jeg dette på sikt også nødvendigvis vil medføre et betydelig dårligere spesialisthelsetjenestetilbud for barn i Møre og Romsdal. Det mener jeg er alarmerende.

Derfor vil jeg arbeide politisk for at styret i Helse Møre og Romsdal HF sikrer at gjenåpningen av barneavdelingen for nordre del av Møre og Romsdal blir permanent, og at spesialisthelsetilbudet for denne sårbare pasientgruppen blir ivaretatt og videreført i det nye planlagte fellessjukehuset på en slik måte at også de med lengst reisevei blir godt ivaretatt. Dette i henhold til spesialisthelsetjenestelovens krav om likeverdig tjenestetilbud, § 1.

Skal dette sikres mener jeg at Møre og Romsdal også i framtiden må ha to barneavdelinger.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere