Hallgeir Reiten

Alder: 51
  RSS

Om Hallgeir

Blogger som privatperson om dagsaktuelle saker, politikk, lederskap, økonomi og kristenliv. Webside: https://hallgeirreitenblog.wordpress.com/

Følgere

Borget gods - lærdommen fra Inga Ulstein

Publisert rundt 5 år siden

Når ting butter imot, når stormvinder og bølger slår mot skutesiden – er det godt å hvile i Inga Ulsteins solide holdning til livet: «For henne var det ei kjensgjerning at det stod ei makt over alt anna og hjelpte til».

«Hugs at det e’ borga gods, guta»

Dette forteller forfatteren og journalisten Harald Grytten i jubileumsboken til Ulsteinkonsernets 90-års jubileum at Inga Ulsten ofte brukte å si til både familien og arbeiderne på verftet (Grytten, 2007). Inga Ulstein måtte overta ledelsen av Ulsteinkonsernet da hennes mann, gründer og hovedeier Martin Ulstein brått døde. Hun maktet å videreføre og videreutvikle Martins arbeid på en solid måte, og la slik grunnlaget for Ulsteinkonsernets senere vekst og framgang.

Harald Grytten fortsetter slik om Ingas utsagn «Det betydde at vi har alt til låns her i livet. Og når ho sa det, så var det meininga å gi beskjed om at dei ikkje måtte gløyme at det var ikkje berre deira eigen innsats og det medarbeidarane i verkstaden – frå læregut til verksmeister utførte – som skapte resultata. For henne var det ei kjensgjerning at det stod ei makt over alt anna og hjelpte til».

Hvor kommer egentlig Ingas enkle og kraftfulle setning fra? Det er naturlig å tenke seg at den var inspirert av første vers i den kjente salmen «Lær meg å kjenne dine veie»:

Lær meg å kjenne dine veie og gå dem trøstig skritt for skritt!

Jeg vet at hva jeg fikk i eie, er borget gods, og alt er ditt.

Men vil din sterke hånd meg lede, jeg aldri feil på målet ser

Og for hvert håp som dør her nede, får jeg et håp i himlen mer.

Professor Ola Honningdal Grytten har forsket mye på haugianerbevegelsens industrielle betydning. Han uttalte nylig på et seminar på Avholdshjemmet i Ålesund: «Haugianerne stod for tankegangen at du er ansvarlig. Også for dine medmennesker. En individualitet vi finner igjen over alt i det sunnmørske den dag i dag. Noen er redd for å vedkjenne seg sine haugianske røtter. Men selv sunnmørske human-etikere og puritanere er påvirket. Det ligger der, enten vi liker det eller ikke». Dette synet fikk Grytten også støtte for fra Kjersti Kleven, en av hovedeierne i det suksessrike industrikonsernet Kleven Maritime.

Slik situasjonen er for den maritime klyngen nå, kan det være fint å repetere nettopp det Inga Ulstein pekte på. Det vi har, er «borget gods». Vi må aldri falle for fristelsen til å tro at vekst og framgang er noen selvfølge. Det må selvfølgelig hardt arbeid til. Men om materialismen og grådigheten får rom uten større rammer eller verdier å sette forretningsdriften inn i, så er det fare på ferde.

Når ting butter imot som nå, når stormvinder og bølger slår mot skutesiden – så er det også godt å hvile i Ingas solide holdning til livet: «For henne var det ei kjensgjerning at det stod ei makt over alt anna og hjelpte til».

Profeten Jeremia sier det slik: «Rop på meg, så vil jeg svare deg og fortelle deg store, ufattelige ting som du ikke kjenner til» (Jer. 33,3)

 

 

 

 

Gå til innlegget

Om vi sier at Gud faktisk tillater og velsigner noe Bibelen kaller synd, så lyver vi enten om Gud eller så gjør vi Bibelen usann. Begge deler er høyst alvorlig.

Mandag kveld hørte jeg et intervju med Kjell Erik Øie, generalsekretær i Plan Norge, på NRK radio. Han fortalte blant annet om sitt liv som homofil, om sin tro, sitt gudsbilde og om sitt syn på det nylig avholdte kirkevalget. Det var både interessant og lærerikt. Kudos til «Salongen» for spennende, utfordrende og morsomme programmer. Dette intervjuet har jeg grunnet en god del på i dagene etterpå, og her er mine refleksjoner. Ikke om Kjell Erik Øie, men om kirken, ordet og forkynnelsen.

I min forrige blogg «Den empiriske kirken»berørte jeg, helt overflatisk, at Den Norske Kirke etter min oppfatning i løpet av de siste hundre årene har beveget seg bort fra et objektivistisk ståsted mot et empirisk ståsted rent vitenskapsteoretisk. Dette har også etter min mening medført et betydelig press på dogmer, etikk og moral.

Om dette stemmer, så har Den Norske Kirke også beveget seg bort fra sitt lutherske utgangspunkt med «ordet alene», «troen alene» og «nåden alene». Luther mente jo som kjent at Guds eksplisitte ord i Bibelen må ses som øverste autoritet i alle spørsmål knyttet til doktrine og praksis i kirken. Det samme utgangspunktet hadde også de fleste andre protestantiske kirkesamfunn.

Liturgi og praksis i kirken har imidlertid ikke tatt denne vitenskapsteoretiske forskyvningen opp i seg. Det ser man tydelig om man for eksempel blar litt i alterboken (alterboken er ikke lenger en felles, fast og entydig liturgi for alle menigheter) og salmeboken. I både liturgi og salmer trer fortsatt den lutherske doktrinen med «ordet alene» klart og tydelig fram: «Guds ord det er vår fedrearv» (Elias Blix, omsetting etter Grundtvig) og «Hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet». Her har kirken en stor utfordring. På den ene siden sier den altså «ordet alene» og på den andre siden tyder mye på at kirken faktisk ikke lenger ser det slik.

Ordinander i Den Norske Kirke må imidlertid avlegge et ordinasjonsløfte som er firedelt før de kan bli prester. Man lover for det første å ”forkynne Guds ord klart og rent”, for det andre ”i sjelesorg og skriftemål å dra omsorg for hvert enkelt menneske og bære dem frem for Gud i bønn”, for det tredje ”å veilede og formane til sann omvendelse, levende tro og et hellig liv”, og for det fjerde ”selv av hjertet å legge vinn på å leve etter Guds ord, og i studium og bønn å trenge inn i de hellige skrifter og den kristne tros sannheter”. Men dette ordinasjonsløftet synes det nå som om mange i kirken – både lek og lærd – forsøker å bortforklare heller enn å omfavne. For min del framstår det som en stadig tydeligere avstand mellom liv og lære. I ytterste konsekvens kalles dette spennet hykleri.

Troen kommer av forkynnelsen, sier Romerne 10,17. Dermed er det også et stort ansvar for prester og pastorer å forkynne til menigheten.

Det forkynnes mye som er både overflatisk, rart og til tider feil. Slik har det vært i hele kirkens historie. Og til alle tider har kirken også tatt oppgjør med vranglære. Det er ikke bare i den Den Norske Kirke at forkynnelsen er under press. Den karismatiske bevegelsen har etter min mening bidratt godt til både overflatisk og erfaringsorientert forkynnelse, og makter etter min mening heller ikke å forkynne godt og grundig om bibeltekster eller teologiske tema som kan oppleves som vanskelige eller kontroversielle. Trenden med å forkynne over tema heller enn bibeltekster, mener jeg også at det kan være grunn til å problematisere – ikke minst fordi det kan bidra til å dreie fokus bort fra å behandle bibeltekstene i sammenheng.

Syretesten på om det forkynnes rett, er for det første selvfølgelig at det faktisk er Guds Ord som forkynnes til menigheten. Det er faktisk så enkelt. Det prester og pastorer sier, skal ifølge kirken selv (se over) være «Guds ord klart og rent». Det betyr i praksis at du og jeg etter forkynnelsen skal kunne gå tilbake til kilden – som er Bibelen – og faktisk kunne se selv at det som forkynnes samstemmer med hva Bibelen sier. Om det ikke gjør det, er det fare på ferde. Det spiller ingen rolle om den som forkynner er pastor, prest eller biskop. Dette er du og jeg som lekmenn og lekkvinner fint i stand til å vurdere. Gitt at vi faktisk tar oss tid til å lese Bibelen og be.

For det andre kan forkynnelsen testes på hva som faktisk står i sentrum når det forkynnes. Kort sagt vil usunn eller usann forkynnelse ofte ha et særlig kjennetegn: Det er vi mennesker, vår ære, våre følelser, våre rettigheter, våre tanker, våre opplevelser, våre meninger om Gud og vår egen oppfatning om rett og galt som blir sentrum. Og dessverre ikke Gud, dypest sett. Denne måten å forkynne på er så besnærende, fordi den tilsynelatende bekrefter oss, omfavner oss, aksepterer oss, tolererer oss og møter oss der vi er. Det føles derfor godt å sitte under slik forkynnelse - som i virkeligheten setter mennesket på tronen som tilhører Gud.

Det gjør derimot ikke nødvendigvis godt når vi i første omgang ser vår synd og innser at vi er fortapt uten Jesus og det han gjorde for oss på korset. Gleden og friheten kommer når vi bøyer kne for Gud og tar imot han som vår Herre og Frelser, og ser at vi er tilgitt. For alt. Vi trenger ikke mer enn å tro i vårt hjerte og bekjenne det med vår munn. Homofil som heterofil. Ingen av oss er bedre og ingen er verre enn andre. Som mennesker står vi alle likt foran Gud.

Vi trenger alle frelsen, og vi har alle syndenes forlatelse som en daglig mulighet. Derfor skal kirken være åpen for alle som ønsker å møte Gud. Noe helt annet er å si at Gud faktisk tillater og velsigner noe Bibelen kaller synd. Uansett hva det måtte være. Om vi gjør det, så lyver vi enten om Gud eller så gjør vi Bibelen usann. Begge deler er høyst alvorlig.

 

 

Gå til innlegget

Den empiriske kirken

Publisert rundt 5 år siden

Neste års kirkemøte får et mye større ansvar enn man kanskje tror. Kirkemøtet blir nemlig et vannskille som kan få ringvirkninger og konsekvenser for en rekke andre områder. Spørsmålet blir hva som er kirkens grunn: Bibelen eller folkemeningen?

«Kjære Gud. Og hosianna, og halleluja. Yes... Altså, vi her på kirkemøtet har bestemt oss for å gjøre noen endringer med tanke på skaperordning og ekteskap. Vi arrangerte som du vet (du er jo tross alt allmektig) et valg til kirkemøtet i Den Norske Kirke, og nå har det seg sånn at noen vant og noen tapte valget. Slik fungerer jo demokratiet. Det tenker vi at du sikkert har stor forståelse for. For du er vel demokratisk anlagt, Gud? Vi mener, du respekterer vel folkemeningen? Nå har vi jo bestemt dette, så da må du jo nesten bare forholde deg til det. Takk for tiden din, og velsign oss Gud Fader. Amen»

Vi kan vel alle se for oss hvilke bevingede og flott formulerte bønner som vil avsendes fra kirkemøtet med adresse Gud til neste år, når kirken aller nådigst skal informere om at noen vant og noen tapte kirkevalget - og at Den Norske Kirke derfor i første omgang vil endre sitt syn på både skaperordning og ekteskap. Mitt forslag over blir nok ikke den endelige versjonen. Jeg er jo tross alt bare en enkel lekmann fra landet.

Det er vel kanskje mer sannsynlig at en bønn som dette vil begynne omtrent slik: «Vår Gud og Far, du som inkluderer alle mennesker, og som villig gir oss av din store kjærlighet…»

Gud er Gud, om alle land lå øde. Slik formulerte salige Petter Dass seg i sin kjente salme. Om det medfører riktighet - og det tror altså jeg - så er det noen sider ved det som kan være verdt å merke seg. For eksempel at Gud er Gud uansett hva som skjer. Gud er heller ikke som oss, han er faktisk Herre over himmel og jord. Gud er også en person, altså hverken en bok eller en politisk mening. Derfor kan heller aldri kirken bli som et politisk parti, der flertallsvedtak definerer Gud, hans karakter og hans meninger. «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper».

Det er Gud Fader selv som til syvende og sist definerer seg selv. Gjennom hva han selv sier, hva han velsigner og ikke velsigner, gjennom hva han gir liv til ved sin Hellige Ånd og ikke - og gjennom hvordan han selv dømmer. Den som ikke forstår dette, har ingen åndelig innsikt. Det er også til syvende og sist kun Gud selv som kan gi kirken vekst og framgang. Universet, jorden og kirken er faktisk Guds eiendom og Gud er selv hode for kirken. Det er altså ikke kirken som er hode for Gud.

Gud er Gud, om alle mann lå døde. Gitt at det stemmer, så er det også noen ting ved dette som er verdt å merke seg. For eksempel at Gud – slik også Bibelen framstiller det - er den samme i går, i dag og i morgen. Det er ingen forandring eller skiftende skygge i han, sier Bibelen. Gud har også en egen, helt selvstendig og suveren mening om livets store og små spørsmål. Bibelhistorien viser oss at Gud faktisk også står opp for sin mening. Noen ganger med nidkjærhet. Ikke fordi Gud er slem, men fordi han har et så utrolig mye større perspektiv enn oss.

Her blir nok også kanskje både tro og bibelhistorie problematisk for langt flere enn Bjørn Eidsvåg. Fordi verden er under synd, tar Gud et oppgjør med nettopp dette. Hvem er så denne bibelske Gud som sier at syndens lønn er døden? Og som tar synden så alvorlig at han sender sin egen sønn for å sone våre synder? Hvilken rett har egentlig Gud til å kalle noe synd – og til å straffe folk som synder med evig fortapelse? Mange skyver ansvaret for «å være dømmende» over på prester og biskoper. Men Gud er faktisk også ifølge seg selv en dommer, og han dømmer slik han selv framstiller det helt rettferdige dommer. Dette tror også kirken selv på: «…sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde».

På den andre siden er også Gud nådig. Så hvor nådig er han faktisk? Det er det faktisk han selv som bestemmer, og ikke kirkemøtet. Bibelen sier at Gud er uendelig og ufattelig nådig. Men hans nåde er ikke noen billig nåde, den kostet Guds egen sønn døden på korset: «Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den hellige ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag…» Å få del i denne dyrekjøpte nåden innebærer faktisk å bøye sine knær og ta imot Gud som Herre - den som faktisk bestemmer suverent over himmel og jord.

Kirkens trosbekjennelse sier også: «Jeg tror på Den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv». Dermed er det nok også dessverre en stor misforståelse om noen tror at kirken først og fremst er en åpen, inkluderende folkekirke. Kirken er derimot en hellig, allmenn kirke der vi får samfunn med Gud og hverandre - og syndenes forlatelse ved nattverdbordet når vi bekjenner våre synder. Syndenes forlatelse er heldigvis også en daglig mulighet for oss alle. Heterofile som homofile.

Det som er helt sikkert er Gud ikke tar sine avgjørelser på bakgrunn av meningsmålinger fra InFact eller Respons Analyse. Det hadde jo vært fantastisk om folkemeningen og Guds mening alltid samstemte, sikkert også fra Guds synsvinkel. Om det var et faktum, ville vi hatt paradisiske tilstander på jorden. Men slik er det jo dessverre ikke.

Neste års kirkemøte vil etter det det jeg kan forstå ha en langt mer liberal grunnholdning til de fleste spørsmål av betydning i kirken. Det store spørsmålet er hva det betyr for kirkens vei videre på kort og lang sikt. Det ser i første omgang ut som om kirkens syn på skaperordning og ekteskap blir endret, men noen av de innvalgte delegatene sier at de også ønsker å gjennomføre større endringer. Så er spørsmålet hvor radikale disse endringene – sannsynligvis i mer liberal retning - blir.

Rent vitenskapsteoretisk (selvsagt vil noen problematisere om teologi faktisk er vitenskap når jeg sier dette) har kirken de siste hundre år dreiet kraftig fra objektivisme – med ordet og skriften i sentrum – mot empirisme – der følelser, erfaringer og så videre får en mye større betydning. Det utfordrer selvsagt også synet på dogmatikk, etikk og moral. «Vi har kanskje tatt feil om ekteskap og familie», uttalte biskop Halvor Nordhaug etter kirkevalget. Så hva definerer egentlig til syvende og sist hva som er rett og galt? Om det er slik SVs Helen Bjørnøy en gang sa i et foredrag på Lovisenberg Sykehus – at Bibelen ikke kan brukes som etisk rettesnor - så må kirken svare på mye større spørsmål framover enn homofilispørsmålet: Finnes det egentlig noe som er rett og galt - og om det gjør det - hva er i så fall rett og galt? Skal dette baseres på hva Bibelen og klassisk teologi sier – eller må alt redefineres ut fra tidsånd, folkemening, erfaring og følelser?

Neste års kirkemøte får derfor, slik jeg ser det et mye større ansvar enn man kanskje tror. Dette kirkemøtet blir nemlig et vannskille som kan gi ringvirkninger og konsekvenser på en rekke andre områder. Så er spørsmålet hva som er kirkens grunn: Bibelen eller folkemeningen?

Gå til innlegget

Mest sannsynlig sitter helseminister Bent Høie trygt til etter at den nye sykehusmeldingen er lagt fram denne høsten. På den andre siden er han klart blant politikerne i Høyre som har kostet partiet aller flest stemmer siden forrige stortingsvalg.

Da sykehusstriden på Nordmøre toppet seg rundt juletider, sendte en markant journalist meg en melding på Facebook. Han rådet meg sterkt til å dempe meg, for – slik han formulerte seg – makta rår uansett. Dermed ville det ikke nytte å si hverken fra eller til i denne saken, mente han. Det var altså bare å svelge unna kameler.

For min del var jeg ikke overrasket over det sterke engasjementet på Nordmøre i sykehussaken. Helsetjenester er noe de aller fleste av oss har en mening om. I tillegg handler denne saken om så veldig mye mer – om nesten tusen arbeidsplasser, om pasientsikkerhet, om fogderier, om redelighet og om hvordan det offentlige maktapparatet opptrer i vanskelige og betente saker, for å nevne noe.

Kanskje gamblet politikere og byråkrater i Oslo, Møre og Romsdal og Trøndelag med at saken ville roe seg i løpet av noen måneder, dersom en bare var bestemt og stod fast på det en hadde bestemt. Så feil kan man altså ta. Raseriet på Nordmøre over hvordan sykehussaken har blitt håndtert, er fremdeles til å ta og føle på. Og dette kan ingen politiker lenger overse. Nordmørslista klarte med sitt brakvalg å vriste flertallet i Fylkestinget ut av favntaket Høyre, Framskrittspartiet og KrF syntes å ha kort tid før valget. Nordmøringene dominerer nå også fylkesutvalget de neste fire årene. Kristiansund kommune går til rettssak mot staten. Møringer som opplever seg urettferdig behandlet glemmer ikke lett.

Over 8000 nordmøringer stemte i dette valget på Nordmørslista. Og mange av dem som ikke gjorde det, valgte å stemme på Senterpartiet – det partiet som til nå har stått tydeligst opp mot sentraliseringsspøkelset.

Valgresultatet er et klart og tydelig signal til makta om at velgerne ikke finner seg i hva som helst. Arroganse og maktspill slik vi har sett i denne saken, får konsekvenser. Nordmørslista kunne faktisk kommet inn på Stortinget med dette resultatet, dersom valget hadde vært et stortingsvalg.

Helse Møre og Romsdal HF planlegger utfortrødent videre på det nye fellessykehuset, selv om helseforetaket er milevis unna de tøffe økonomiske målene som ligger til grunn for bygging. Der det skulle vært overskudd på budsjettet, er det nå et massivt underskudd. Det betyr i realiteten at sentrale politikere må fylle på med penger til sykehusbygging i Møre og Romsdal i statsbusdsjettet.

Alternativet er at det må gjøres radikale sparegrep i et allerede meget presset Helse Møre og Romsdal HF. I så fall blir det garantert mer bråk. Spørsmålet er nå om sentrale politikere tør eller orker å helle mer bensin på bålet i sykehussaken i Møre og Romsdal. Jeg kan ikke tenke meg at Bent Høie er særlig lysten på det. Vi vet allerede nå at selve syekhuset blir dyrere enn antatt, og at Helse Møre og Romsdal i tillegg trenger flere milliarder kroner til nødvendig vedlikehold på de andre sykehusene i fylket - penger som enda ikke er gjort godt rede for.

Det står fremdeles i avtalen mellom Høyre, FrP, KrF og Venstre at de regionale helseforetakene skal legges ned. Etter min mening har en rekke saker inkludert sykehussaken i Møre og Romsdal tydelig vist hvorfor dette må skje. RHFene bidrar til at lokalsykehus forsvinner, til at helsetjenesten i distriktene forvitrer og ikke minst til kostnadsdrivende byråkrati. Men det aller verste er likevel at det kan synes som om RHFene direkte truer vanlige demokratiske spilleregler. Det kan vi ikke lenger godta.

Mest sannsynlig sitter helseminister Bent Høie trygt til etter at den nye sykehusmeldingen er lagt fram denne høsten. På den andre siden er han klart blant politikerne i Høyre som har kostet partiet aller flest stemmer siden forrige stortingsvalg.

Gå til innlegget

Valgseier krever mer enn politikk

Publisert over 5 år siden

Bak Arbeiderpartiets gode tall på meningsmålingene ligger det et omfattende arbeid som handler om mye mer enn politikk. Det er viktig både å belyse og lære av. Lær deg begrepene «Dreiebok» og «Pilotkommuneprosjektet».

Halvparten av en valgseier handler om god planlegging, skriver Tarjei Skirbekk i boken «Hvordan vinne valg». Det har han helt rett i. Skirbekk har for øvrig selv solid erfaring som politisk rådgiver, og går i boken gjennom en rekke politiske kampanjer i inn- og utland som har blitt kronet med seier.

Barack Obama sine presidentkampanjer er mye henvist til som eksempler på god valgkampstrategi som fører fram. Obama regnes som den første amerikanske presidentkandidaten som massivt tok i bruk sosiale medier for å vinne et valg – og det med stort hell.

 

Det kan også være greit å gå litt bak Arbeiderpartiets gode tall på meningsmålingene så langt foran kommunevalget i september. Handler det bare om politikk? Langt derifra.

 

Arbeiderpartiet har et stort og dyktig partiapparat. Det er selvfølgelig i seg selv det aller viktigste for å vinne et valg. Arbeiderpartiet er også tradisjonelt meget dyktige på å organisere valgkamp. I tillegg har Arbeiderpartiet historisk sett et nært forhold til fagbevegelsen som har gitt partiet solid økonomisk og praktisk støtte. Etter valgnederlaget i forrige stortingsvalg tok partiorganisasjonen virkelig tak i utfordringene for å snu den nedadgående trenden. Og det har så langt gitt gode resultater.

 

Sentralstyret i Arbeiderpartiet nedsatte som en del av dette arbeidet i 2013 et organisasjons- og kampanjeutvalg som skulle arbeide fram til 1. november 2014. Utvalget skulle legge fram en delrapport med innspill til partiets strategiarbeid til sentralstyrets samling i februar/mars 2014 og foreslå konkrete organisatoriske tiltak som ville styrke Arbeiderpartiet som kampanjeorganisasjon fram mot kommunevalget i 2015 i kommunepartier, fylkespartier og sentralt.

 

Orgsanisasjons- og kampanjeutvalget skulle særlig vurdere det kampanjerelaterte skoleringsarbeidet, og foreslå tiltak for hvordan dette kunne videreutvikles slik at Arbeiderpartiet foran 2015-valgkampen hadde best mulig kampanjekompetanse i alle ledd av organisasjonen. Utvalget skulle også særlig se på hvordan Arbeiderpartiet kunne arbeide bedre med direkte velgerkontakt, og foreslå tiltak for et bedre kampanjesamarbeid med fagbevegelsen. Organisasjons- og kampanjeutvalget ble ledet av Trond Giske, og hadde Adrian Nøttestad fra partikontoret som sekretær (Kilde: Arbeiderpartiets beretning).

 

Her kommer begrepet «Pilotkommuneprosjektet» inn. Beretningen til Arbeiderpartiet sier følgende om det såkalte organisasjons- og kampanjeutvalget: "Dette utvalget har blant annet arbeidet med mandatet gjennom oppfølging og gjennomføring av skoleringer i Pilotkommuneprosjektet, og gjennom utarbeidelsen av en egen Dreiebok for planlegging og gjennomføring av valgkamp. Dreieboka er et verktøy for å bidra til at Arbeiderpartiets kommune- og fylkesparti skal gjennomføre strategisk og langsiktig planlegging, og mer målrettet og effektiv gjennomføring av sine valgkamper. Dreieboka vil oppdateres etter hvert valg, basert på erfaringer i bruk av denne".

 

Hva er så Pilotkommuneprosjektet? Sentralstyret i Arbeiderpartiet vedtok i mars 2014 et langsiktig organisasjons- og kampanjeprosjekt, som frem mot 2017 skal styrke organisasjonen og kampanjekompetansen i alle ledd, hvor en viktig del av dette arbeidet, og en del av forberedelsene til kommunevalget i 2015, skulle være å legge ned ekstra tid og ressurser på utvalgte pilotkommuner i hvert fylke. Gjennom 2013 ble det i regi av organisasjons- og kampanjeutvalget gjennomført fire nasjonale samlinger og to runder med regionale samlinger for pilotkommunene, hvor det ble arbeidet med strategisk planleggingen av valgkampen i kommunene, erfaringsutveksling og kompetanseheving. Det har også vært en rekke samlinger senere.

 

Et direkte resultat av prosjektet er at deltakerne tidligere enn før har ferdige valgkampplaner, med et større strategisk grunnlag for gjennomføring av disse. Pilotkommunene har også fått særskilt oppfølging fra partikontoret og stortingsgruppa, gjennom direkte oppfølging, og delprosjekter med de ulike kommunepartiene. Pilotkommuneprosjektet videreføres i 2015, med fokus på skolering, planlegging og profilbygging for toppkandidatene i pilotkommunene.

 

Sarpsborg Arbeiderparti skriver dette om sin deltakelse i prosjektet: «Pilotkommuneprosjektet er en del av partiets strategi fram mot 2015/17, hvor målet er å bidra til gode valgresultat og langsiktig styrking av partiorganisasjonen. Pilotkommuneprosjektet er en viktig del av forberedelsene til kommunevalget i 2015 og innebærer at partiet sentralt vil legge ned ekstra tid og ressurser på å tilby skolering og oppfølging av deltakerne. Deltakerne vil få særskilt oppfølging gjennom skolering, samlinger, nettverksarbeid, individuell oppfølging og gjennom eksisterende prosjekter i partiorganisasjonen».

Hamar Arbeiderparti skriver dette om sin deltakelse i prosjektet: «Hamar Arbeiderparti er med i et prosjekt som heter “Pilotkommuneprosjektet”, her er alle de største kommunepartiene i landet samlet til for å lære hverandre mer om valgkampplanlegging og gjennomføring».

Svein-Rune Johannessen i Ålesund Arbeiderparti skriver dette på Facebook om lokallagets deltakelse i prosjektet: "Å være deltaker i Pilotkommuneprosjektet innebærer at vi blir prioritert m.h.t. sentrale besøk. Videre har vi vært på en rekke samlinger hvor vi har fått råd og veiledning til planlegging og gjennomføring av valgkampen. Vi får også råd og veiledning i.f.t. utvikling av materiell, bruk av sosiale medier, nettside og tilsvarende, for å nevne noe".

En dreiebok for valgkampen handler i større grad om totaliteten i valgkampstrategien. Men dette er altså også et viktig verktøy for Arbeiderpartiet i årets valgkamp.

Vi som driver valgkamp i byene som er med i Pilotkommuneprosjektet merker godt denne satsingen i møte med Arbeiderpartiet. Det gir seg utslag i et stort trykk på sosiale medier, tett oppfølging fra den sentrale partiorganisasjonen, tilgang på solid markedsføringskompetanse, jevnlige besøk fra sentrale partiprofiler, godt og profesjonelt utformet valgkampmateriell og så videre. Det er i og for seg greit. Men det er klart at et mellomstort parti som KrF ikke er i nærheten av å ha tilgang på samme økonomiske og praktiske ressurser i valgkampen.

Derfor er det grunn til å minne velgerne på at det faktisk også er viktig å se nøye på hvilken politikk de ulike partiene fører - før en bestemmer seg for hva en faktisk vil stemme. De kommende månedene blir vi utsatt for mye mer enn politikk. Vi blir også utsatt for nøye planlagte og godt organiserte markedsføringskampanjer - der alle triksene i boka tas i bruk.

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere