Hallgeir Reiten

Alder: 51
  RSS

Om Hallgeir

Blogger som privatperson om dagsaktuelle saker, politikk, lederskap, økonomi og kristenliv. Webside: https://hallgeirreitenblog.wordpress.com/

Følgere

Så lenge...

Publisert over 4 år siden

Derfor må det settes tydelig fokus på diskriminering

Så lenge norske jøder velger å flytte fra landet på grunn av at de føler seg utrygge, mottar trusler og deres barn blir mobbet og trakassert på skolen.

Så lenge norske muslimer umotivert blir verbalt trakassert og fysisk angrepet på gater og busser i Oslo.

Så lenge norske kristne av store rekrutteringsselskap i Norge blir advart om å unngå å omtale sin tro i jobbintervjuer.

Så lenge norske medborgere med en annen etnisitet, religion eller et utenlandsk klingende navn søker på hundrevis av jobber uten en gang å bli innkalt til intervju.

Så lenge kommentarfeltene på nett i dette landet flommer over av ren rasisme.

Så lenge Politiet melder om en kraftig økning i hatkriminalitet.

Så lenge kvinner ikke får samme lønn som menn.

Så lenge mennesker på grunn av seksuell legning blir slått ned på åpen gate.

Så lenge en av landets største aviser publiserer kommentarer med nedsettende bemerkninger om religiøse som gruppe, farliggjør dem og mener at religiøses handlerom i det norske demokratiet bør begrenses med makt.

Så lenge er det absolutt behov for å sette tydelig fokus på diskriminering.

Og helt sikkert mye lenger enn det.

Gå til innlegget

I går leverte jeg inn en politianmeldelse på avisen Dagbladet og dens kommentator og lederskribent Aksel Braanen Sterri. Det handler om mer enn selve kronikken, om en viktig prinsipiell diskusjon.

Jeg har valgt å levere inn en politianmeldelse, etter at Dagbladet den 23. mars publiserte kommentaren «Religion er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen» 

Slikt blir det selvfølgelig bråk av, og det må jeg selvsagt tåle. En del vil kanskje hevde at dette er en skivebom.

Men om en ser litt lenger, så har denne politianmeldelsen en samfunnsmessig bakgrunn. Den reiser også et spørsmål som er større enn en kronikk Dagbladet har trykket.

I og for seg er denne kronikken ille nok, siden den faktisk oppfordrer til maktbruk mot religiøse, og ellers omtaler oss religøse på en svært nedsettende og stigmatiserende måte. Jeg står derfor fullt ut inne for at det er viktig å vurdere dette sett mot diskriminieringsbestemmelsene i det norske lovverket.

Kronikkens overskrift er alene et svært nedsettende utsagn om religion. I kronikken framsettes det ellers en rekke meninger og påstander, som undertegnede oppfatter som både krenkende og diskriminerende om en stor gruppe mennesker i det norske samfunnet – religiøst troende – da inkludert meg selv.

Blant annet skriver Aksel Braanen Sterri: «Forekomsten av religion i et samfunn gjør makt mer nødvendig enn det burde være. Religiøse har aldri hatt problemer med å bruke makt for å tvinge gjennom sitt verdisyn på andre. Men skal et sekulært samfunn vinne fram må også religiøse bekjempes med makt».

Påtalemyndigheten bør klart undersøke hva den overnevnte påstanden innebærer. Om Braanen Sterri og Dagbladet AS faktisk oppfordrer til bruk av makt mot religiøse for å få et «sekulært» samfunn, minnes det om at norsk lov slår klart fast at ingen skal diskrimineres på grunn etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn.

Utover selve kronikken, så lever vi nå i en hverdag der kommentarfeltene på nett flommer over med hatytringer og meget sterke utsagn om religion og religiøse mennesker. Bakgrunnen er selvfølgelig flyktningesituasjonen i Europa, den blodige borgerkrigen i Syria og gjentatte terroraksjoner.

En annen av Dagbladets kommentatorer, John Olav Egeland, satte nettopp gode ord på en del av denne utviklingen i kommentaren "Det som er trendy nå: Å si at medfølelse er moralisme og maktmisbruk".

Skal vi ha det slik i det norske samfunnet at en i praksis kan si hva som helst om religion og religiøse mennesker?

Slik sett er det egentlige spørsmålet som politianmeldelsen reiser hvordan diskrimineringsbestemmelsene i det norske lovverket faktisk fungerer. Er det slik at religiøse mennesker faktisk har et dårligere diskrimineringsvern enn andre grupper nevnt i lovverket når det kommer til stykket? Eller er det faktisk likhet for loven?

Om overskriften på kommentaren som anmeldes eksempelvis hadde vært «Homofili er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen», så regner undertegnede med at saken klart hadde blitt anmeldt og muligens straffeforfulgt. Samt grepet fatt i av diskrimineringsombudet.

Det kan ikke være slik at det norske samfunnet for eksempel ikke tolererer diskriminering på bakgrunn av seksuell legning eller etnisitet, mens diskriminering av religiøse mennesker er greit.

Når Dagbladet fyrer kraftig opp under farlige holdninger og strømninger i det norske samfunnet, så er det all grunn til å rope et varsko.

Gå til innlegget

Svar til Aksel Braanen Sterri

Publisert over 4 år siden

Religion har dessverre en plass i verdens grusomhet, det er ikke til å komme forbi. Men ateisme kan nok også bli en parasitt på ellers velfungerende hjerner.

Da jeg leste de første linjene av Aksel Braanen Sterri sin kommentar «Religion er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen» i Dagbladet, var det først med et relativt stort gjesp.

Ta en dæsj Karl Marx, miks inn litt Arnulf Øverland og tilsett noen godt kjente paradigmer fra ytterste venstre politiske fløy. Og vips så har man den forutsigbare litterære retten «Religion er gift». Ikke særlig kreativt. Når jeg leser videre, ser jeg likevel at det er en rekke påstander og ytringer i denne kronikken som ikke bør få stå uimotsagt.

Den første store feilslutningen Braanen Sterri gjør, er å plassere den menneskelige evnen til å gi sitt liv for en sak man tror på helt ensidig inn under kategorien «religion». Om man ser på de siste hundre årene i verden, er det ikke vanskelig å argumentere for at dette helt klart er en stor feilslutning.

For kort å nevne noen eksempler, trekker jeg her bare fram kommunisme og nazisme. Disse to politiske ideologiene har sannsynligvis samlet ført til langt større tap av menneskeliv i de siste hundre årene enn religion. Adolf Hitler,  Josef Stalin og Mao Zedong alene er for eksempel ansvarlige for svært mange millioner menneskers død. Ingen av disse diktatorene var religiøse. En lang rekke etniske konflikter har også dessverre krevd mange menneskeliv de siste hundre årene. Religion er derfor langt fra den eneste skyldige med tanke på krig og terror i verden.

«Religion er også en parasitt på den verste delen av menneskehjernen, vår hang til å dele inn verden i oss og dem; vi som er innenfor og de som er utenfor. Den har derfor ikke overraskende vært en mektig drivkraft i blodige kriger», skriver Braanen Sterri.

Vel: «Religion» kan jo både enkelt og logisk byttes ut med ordene «politikk», «etnisitet», «imperialisme» eller «ideologi» i denne sammenhengen. Men det levner altså ikke Braanen Sterri et eneste ord.

«Selv om mye politisk tenkning de siste tiårene har gått ut på hvordan mennesker med radikalt ulike virkelighetsoppfatninger og verdisyn kan leve sammen på fredelig vis, er det likevel klart at religion står i motsetning til de verdiene vi setter høyt», fortsetter Braanen Sterri.

Om en ser på den norske grunnloven, så bygger dette meget velfungerende samfunnet på den andre siden nettopp på verdier som har en direkte tilknytning til religion – i vårt tilfelle kristendommen. Slik sett kan det jo også argumenteres for at denne tilknytningen nettopp representerer de verdiene vi setter høyest. Og hvordan vil Braanen Sterri for øvrig forklare at dette samfunnet er så velfungerende som det faktisk er, når det er nettopp er tuftet på kristen tro – og på kristne og humanistiske verdier? Faktisk er Norge rangert som et av de aller mest velfungerende og beste samfunn å leve i på hele kloden.

«Religion er en trussel mot menneskets mulighet til å danne seg sin egen mening, noe som kommer tydeligst til uttrykk i religiøse skoler. Religion er en trussel mot å basere beslutninger på vitenskapen og den er en trussel mot en fornuftig samtale om moralske spørsmål». Braanen Sterri messer videre som den beste prest.

Men hva slags forhistorisk tull er dette? Et kaldt gufs fra opplysningstiden kanskje? Tro handler nettopp om gjøre seg opp en mening selv. Vi mennesker er nemlig ikke roboter. Vi kan imidlertid alle bli utsatt for agitasjon, og i verste fall hjernevask, fra kyniske og manipulerende maktmennesker. Men disse finnes selvsagt i alle leirer, ikke bare blant religiøse. Så ærlig forventer jeg at du er, Braanen Sterri, når du først maler fanden på veggen.

En lang, lang rekke av verdenshistoriens viktigste diskusjoner og fornuftige samtaler om moral, politikk og vitenskap har, fra en annen side sett nettopp tatt utgangspunkt i levende religiøs tro. Og det har ført til mye godt – til utvikling, frihet og innovasjon. Gulatingsloven og Grunnloven av 1814 er gode eksempler fra Norge. Den amerikanske konstitusjonen er et godt eksempel fra et annet sted i verden. Idehistorien er full av gode eksempler på det samme.

«Hvis moralske handlinger var en konkurranse, er det ikke tvil om at Mor Theresa og Paven ville tapt mot de effektive altruistene», hevder også Braanen Sterri.

Hvor er kildene og forskningen du i så fall henviser til, du som tilsynelatende er så opptatt av å tufte alt på vitenskap? Hvor er empirien din for dette? Jeg er lutter øre. Jeg kan på min side godt opplyse deg mer om godhetens, moralens og etikkens historie lys av religion. Ikke minst i vår egen kulturkrets.

Det er imidlertid først når Braanen Sterri fyrer av følgende kraftsalve at jeg virkelig våkner: «Forekomsten av religion i et samfunn gjør makt mer nødvendig enn det burde være. Religiøse har aldri hatt problemer med å bruke makt for å tvinge gjennom sitt verdisyn på andre. Men skal et sekulært samfunn vinne fram må også religiøse bekjempes med makt».

Hva er dette, Braanen Sterri? Er det en oppfordring om å bruke makt mot religiøse for å få et «sekulært» samfunn? I så fall har du kommet godt over grensen, tenker jeg. Uansett hvordan du ser for deg at denne makten skal brukes – om det er politikk eller ren vold du snakker om – så er dette sett fra min synsvinkel et helt hårreisende utsagn.

Jeg vil minne deg om nat norsk lov slår fast at ingen skal diskrimineres på grunn etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn. La meg utdype: Om din overskrift på kommentaren hadde vært «Homofili er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen», så hadde du sannsynligvis blitt anmeldt og kanskje straffeforfulgt. Men religiøs tro er vi altså vant til at vi kan raljere med, le av og si hva vi vil om. Og du bruker muligheten til fulle. Greit nok. Det tåler vi som er opptatt av ytringsfrihet og menneskerettigheter.

Men da må du også tåle at jeg sier hva jeg mener om det du skriver. Ut ifra hva du lirer av deg i denne kommentaren, plasseres vi som er religiøst troende – slik jeg oppfatter det – i kategorien farlig. Vi er milliarder av mennesker som tror på en kraft utenfor oss selv på denne kloden. Du omtaler gjennomgående oss troende på en stigmatiserende og nedsettende måte. Og opphøyer kanskje i samme åndedrag deg selv til noe mer, til et klokere, mer fornuftig og bedre menneske enn oss. Det er kanskje verdt å reflektere litt over.

Til sist. Jeg forstår og deler frustrasjonen og raseriet ditt med tanke på terror. Men du bør også sjekke tallene for hva og hvordan med tanke på dette. Se for eksempel på oversikten Huffington Post har laget over terror i Europa siden 1970. Den viser for det første klart at terrortrusselen mot Europa har vært langt større tidligere. For det andre viser den også at årsakene til terroren er mye mer sammensatt enn du framstiller det.

Religion har dessverre en plass i verdens grusomhet, det er ikke til å komme forbi. Og det må jobbes mye med å endre dette. Men det finnes også mange andre grunner til at folk velger å dø eller drepe for en sak man tror på. Muligvis – også som en relativt godt forskningsbelagt hypotese – kan kanskje mye av rekrutteringen til terror settes i sammenheng med fattigdom, nød og håpløshet. Religion kan selvsagt fungere som et godt skalkeskjul for hat.

Men religion og tro kan i høyeste grad også bidra til håp, frihet, nestekjærlighet og framgang.

Ateisme kan nok også bli en parasitt på ellers velfungerende hjerner, Braanen Sterri. Det er kanskje greit å ta med å ta med seg som en balanse til din egen påstand om religion.

Gå til innlegget

Å la leve og la dø

Publisert over 4 år siden

Norske myndigheter vil tillate tvillingabort. Det må vi som borgere og samfunn våge å reflektere over. Hva innebærer egentlig dette ekstremt vanskelige etiske valget?

Du har fått nyheten. Du kjente ganske sikkert på sjokket, adrenalinet, spenningen eller frykten. Legen sier at det ligger to barn i mors mage. Gravid. Kanskje var det planlagt, kanskje ikke. Muligvis er det to små gutter der i magen. Eller en gutt og en jente. Eneggede eller toeggede tvillinger, to små spirende liv.

Selv har jeg fått gravid-beskjeden tre ganger. Jeg var der da barna materialiserte seg selv fra mors liv. Jeg tok imot dem, vasket dem og holdt dem varsomt inntil meg. Så hver enkelt av dem inn i øynene og sa: «Jeg er pappaen din. Du er ønsket. Jeg er stolt av deg, og jeg er glad i deg». Og jeg har hatt disse barna som livsoppgave gjennom snart atten år.

Vi ønsket oss barn. Og vi så det som verdimessig og etisk riktig å gi barna våre livet i gave. Fordi vi tror at hvert enkelt menneske har en evig og umistelig verdi. Og du verden for en glede det har gitt oss. Men selvsagt også bekymringer og tyngre dager.

Jeg erkjenner også at vår situasjon ikke kan appliseres på alle andre. Jeg har stor forståelse for at mange står overfor et mye vanskeligere og mer komplekst valg enn vi gjorde.

Tilbake til caset. Tvillinger. Hva gjør jeg eller vi nå?

Du sitter der med legen - som har fått et samfunnsoppdrag. Han eller hun skal veilede deg i denne viktige og utfordrende situasjonen, noe som selvsagt er et stort etisk ansvar. Nå skal dere reflektere rundt situasjonen, og du eller dere skal ta valget. Samfunnet har sagt at du kan ta bort begge, eller la et barn leve og det andre dø. Du har valget, all makt i himmel og på jord.

Du tenker kanskje først makro. På din egen, personlige situasjon med familie, jobb og økonomi. Er jeg klar for barn? Klar for tvillinger? Tvillinger. Kanskje betyr det å skifte bil, eller å flytte til en større leilighet. Det får nok betydelige økonomiske og tidsmessige konsekvenser. Du tenker på dette i noen dager. Følelsene river og sliter i deg. Du ligger våken og stirrer i taket. Du gråter kanskje. Spiser lite. «Hva i all verden gjør jeg»?

Legen gir deg ut fra hva du sier et råd. La oss si at det er å velge bort den ene tvillingen. Det blir til syvende og sist konklusjonen.

Nå står du til sist overfor det egentlige valget. Hvem skal leve og hvem skal dø? Hvordan skal du velge. Skal du bare fjerne den som ligger nærmest og enklest til? Hva om det ene barnet ser betydelig sterkere og sunnere ut på ultralyd? Hva om et av barna også diagnostiseres med sykdom i mors liv? Hva om du ønsker deg en gutt, og det også ligger en jente der i magen? Nå må du prioritere. Eller kanskje til og med sortere.

Hvordan tar du dette enormt viktige valget? Er det basert på dine bekymringer? På din magefølelse? Kanskje på medisinske fakta?

Mitt - kanskje utfordrende – spørsmål avslutningsvis til deg som står i denne situasjonen er: Er valget ditt basert på tydelig etisk refleksjon og verdier? Det er lett å la situasjonen styre valget. Men vi kan også velge et mer grunnleggende etisk perspektiv. Du står uansett overfor et stort og gjennomgripende etisk valg - som på alle måter synliggjør hva abort egentlig handler om: Å la leve og la dø.

Gå til innlegget

Er vi på vei mot et nytt Arendalskrakk?

Publisert nesten 5 år siden

Arendalskrakket i oktober 1886 sendte på kort tid en framgangsrik norsk by til skyggenes dal i over 80 år. Hva var det egentlig som skjedde, og finnes det noen mulige paralleller til dagens krise i oljenæringen?

Arendalskrakket ble ifølge Wikipedia utløst av banksjef og skipsreder Axel Nicolai Herlofson, eier av Arendal Privatbank. Han underslo penger som tilhørte bankens kunder for å dekke underskudd i egen forretningsvirksomhet. Herlofson hadde da i lengre tid drevet et bedrageri med likheter til en Ponzi-svindel. Dette er selvfølgelig viktig å understreke, som en nøkkelfaktor til at det gikk så galt som det gikk i Arendal. Men det var nok også dessverre mye mer til Arendalskrakket enn svindel og bedrag.

I årene før krakket gjorde rederiene i Arendal det meget bra. Rederienes regnskaper fra denne perioden viser at de gjorde gode penger på sin virksomhet. Arendals redere gjorde imidlertid også store feilinvesteringer. De satset det meste av sine penger på seilskip. Imidlertid ble seilskipene på kort tid utkonkurrert, av de nye og den gangen innovative dampskipene. Da rederne omsider forstod hvilken retning utviklingen gikk i, hadde de mistet så mye av konkurransekraften at det ikke var noen farbar vei ut av krisen de stod overfor.

Rederiene i Arendal hadde ikke nok finansiell styrke til å investere i nye dampskip, og satt i tillegg igjen med ukurante flåter av seilskip som de måtte ta store tap på. I tillegg hadde rederne også i betydelig grad kausjonert for hverandres lån. Arendal kan muligens ses som en tidlig næringsklynge, der aktørene i lokalmiljøet i alt for stor grad gjorde seg avhengige av hverandre. I tillegg ensrettet rederne i Arendal driften i en retning de trodde ville være lønnsom, men som viste seg å ikke være det. For å sitere Bob Dylan, fordi «times they are a-changing».

Da Arendal Privatbank gikk konkurs, var den økonomiske kollapsen i Arendal et faktum. Arendalskrakket regnes som slutten på Arendals storhetstid, og fravristet Arendal posisjonen som Norges fremste sjøfartsby. I kjølvannet av krisen fulgte en rekke konkurser, og arbeidsledigheten gikk raskt opp til 50%. I kjølvannet av Arendalskrakket ble Arbeiderpartiet stiftet som parti. Stiftelsesmøtet fant sted i Barbu kommune, rett utenfor Arendals bygrense.

Krisen eksempelvis offshore-rederiene nå står overfor, viser etter min mening noen klare svakheter ved både deres organisering og ved organiseringen av næringslivet generelt på kysten i Norge. Den største og mest åpenbare svakheten kan selvfølgelig synes å være at virksomhetene selv, bankene og andre investorer har latt vekstambisjonene ta overhånd. Dette har medført at den sterkt lånefinansierte veksten innen maritim sektor de siste tiårene - i dagens vanskelige markedssituasjon - dessverre langt overstiger den reelle økonomiske bærekraften.

Det kan dermed synes som om risikostyringen - i likhet med i Arendal - har vært alt for dårlig, både i næringen selv og hos bankene. Men også blant offentlige långivere/garantister og hos obligasjonseiere. Ingen ting vokser som kjent inn i himmelen. Det finnes ikke noe slikt som evig vekst. Like fullt tuftes mye av den økonomiske politikken nettopp på dette. Ingen av aktørene innenfor oljenæringen synes å ha tatt nok høyde for den store nedgangen i oljeprisen som vi nå står overfor. Selv ikke bjellesauen Statoil.

Lånene i offshore-rederiene har videre eksempelvis vært mulige å betale ned på med høy oljepris. Men med kollaps i oljeprisen blir gjelden, som alle ser, umulig for rederiene å håndtere. I tillegg sitter rederiene med flåter de må ta store nedskrivinger på grunnet verdifall. Mange av offshore-rederiene driver derfor i realiteten for kreditors regning, og dermed også på kreditorene nåde. Langt flere rederier vil komme i brudd med sine lånebetingelser i løpet av i år og neste år. Sannsynligheten er dermed absolutt til stede for både store konkurser, oppkjøp, fragmentering og at lokale eiere mister kontrollen med selskapene sine.

På den andre siden vil nok heller ikke bankene være rederier. Men også bankene har eiere, långivere og ikke minst et omfattende regelverk å forholde seg til. Derfor kan heller ikke bankene la ting skure og gå. Det må tas finansielle grep som både kan bli smertefulle og skjebnesvangre for både næringsliv, investorer, offentlige garantister og den vanlige arbeidstaker.

Å tufte norsk økonomi og velstand på en for ensidig innretting mot oljen, kan vise seg å være en meget farlig felle for Norge. Derfor må nå alle kluter legges til for å omstille Norge fra oljeøkonomi til kunnskapsøkonomi.

Vi kan håpe at oljeprisen kommer relativt raskt opp mot gamle nivåer. Lite tyder imidlertid på det. Grunnen er kort sagt de svært ulike strategiske avveiningene til verdens store oljeproduserende nasjoner. I tillegg har verden fått et kraftig økt tilbud av relativt billig skiferolje, noe som har forrykket balansen kraftig mellom tilbud og etterspørsel med tanke på olje. Og selv om noen av skiferprodusentene også vil falle fra, så kommer det garantert nye til.

Til sist tvinges verden også i stadig stigende grad over mot fornybar energi, dette på grunn av klimakrisen. I vinter har det for eksempel blitt målt helt opp til null grader celcius på Nordpolen, og det er betydelig mindre is enn normalt. Vedtakene fra klimatoppmøtet i Paris følges opp. Bruken av fossilt brensel må reduseres kraftig framover. Det er meget dårlig nytt for oljenæringen. Det er også de økonomiske tilbakeslagene i Kina.

Summen av alt dette gir antakelig større påvirkningskraft på både oljeetterspørsel og oljepris, enn vi fram til nå har sett for oss. Og det medfører også mest sannsynlig mye større konsekvenser enn vi har sett for oss for både oljeselskap og norsk industri for øvrig. På sett og vis brygger det i Norge opp til den perfekte stormen. Det må vi nå ta innover oss, ikke minst med tanke på planlegging av de neste årenes offentlige budsjetter.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere