Hallgeir Reiten

Alder: 51
  RSS

Om Hallgeir

Blogger som privatperson om dagsaktuelle saker, politikk, lederskap, økonomi og kristenliv. Webside: https://hallgeirreitenblog.wordpress.com/

Følgere

Jeg melder meg ut av KrF

Publisert over 4 år siden

Det har vært en vanskelig avgjørelse som har modnet over tid. Men jeg ser ingen annen utvei.

Jeg har i dag valgt å melde meg ut av KrF av flere grunner.

Jeg kan for det første ikke lenger stå inne for en flyktning- og innvandringspolitikk jeg opplever er nærmest fullstendig styrt av FrP. Jeg er verdiorientert som person, og ønsker å stå tydelig for verdier som nestekjærlighet og menneskeverd. Dette opplever jeg ikke at det såkalte flyktningeforliket ivaretar.

Jeg synes også det nye programforslaget fra KrF på flere områder tydelig toner ned partiets kristne profil. – Dagrunn Eriksen sier tydelig at ledelsen nå ønsker å tone ned K’en i KrF, og ønsker å skape et bredere folkeparti før neste stortingsvalg. Det er et retningsvalg og en strategi jeg er sterkt uenig i.

I tillegg har jeg hatt samtaler med ledelsen i Ålesund KrF om lokale forhold, men uten at dette har ført frem. Dette ønsker jeg ikke å kommentere nærmere her på bloggen, men sender heller et refleksjonsnotat til fylkesstyret i KrF.

Valget til bystyret i Ålesund er personlig, og jeg kan forsikre om at jeg fortsatt tar mandatet jeg har fått av velgerne i Ålesund på største alvor. – I den grad det blir nødvendig, vil jeg selvsagt fortsatt møte som vararepresentant i bystyret, komité for helse og velferd og de styrene jeg er vararepresentant til i Ålesund brannvesen og Åknes/Tafjord beredskap.

Etter valget har jeg så langt møtt en god del som vararepresentant til bystyret. Det er blant annet fordi Ålesund KrF fram til valget i 2017 har en av sine bystyrerepresentanter – Rigmor Andersen Eide – på Stortinget, og i presidentskapet i Nordisk Råd.

I fortsettelsen møter jeg, i den grad det blir nødvendig som uavhengig kandidat i bystyret i Ålesund – men da uten noen tilknytning til koalisjonen. Jeg vil vurdere hvordan jeg stemmer fra sak til sak, men velgerne kan være helt trygge på at jeg fortsatt vil stå for en tydelig sentrumsorientert og verdiorientert politikk.

Jeg vil ellers aktivt fortsette med å kommentere politiske spørsmål på egen blogg og i media, men nå som uavhengig politisk kommentator. Denne våren har jeg i løpet en uke vært oppe i over 20.000 besøkende på min blogg. Det har også vært stor interesse og debatt rundt saker jeg har kommentert i media. Mitt mål er å være en tydelig, verdiorientert og kunnskapsbasert stemme i samfunnsdebatten.

Først publisert på min blogg den 27.04.2016

Gå til innlegget

Jeg kan vanskelig å se for meg å fortsette i KrF, dersom partiet tydelig endrer sin Midt-Østen politikk. Derfor blir de kommende månedene viktig for min politiske vei videre.

Programkomitéen i KrF har nettopp lagt fram sitt forslag til nytt stortingsprogram for perioden 2017-2021. I dette programforslaget ligger det betydelige endringer i KrF sin Israel-politikk. Dette gjør meg dypt urolig. Om programforslaget skulle blir vedtatt av KrFs landsmøte, ser jeg at jeg sannsynligvis vil få store problemer med å fortsette som medlem av KrF.

Er ikke dette å sette tingene vel mye på spissen? Jeg synes ikke det, og vil gjerne begrunne hvorfor.

Jeg stiller da først opp formuleringene fra eksisterende program sammen med formuleringene fra det nye programforslaget for perioden 2017-2021. For oversiktens deler jeg også dette opp i underpunktene A, B og C.

PUNKT A

Eksisterende program for KrF

Konflikten i Midtøsten mellom israelere og palestinere 1. er en av de store utfordringene i det globale arbeidet for en fredelig verden. Respekt for menneskerettighetene må være grunnlaget for løsningen av også denne konflikten. Alle mennesker i Midtøsten har samme grunnleggende verdi og rettigheter, uavhengig av etnisitet og tro.

Nytt programforslag for KrF 2017-2021

Den langvarige konflikten mellom israelere og palestinere 1. er meget alvorlig for stabiliteten i Midtøsten. Respekt for menneskerettighetene må være grunnlaget for løsningen av også denne konflikten. Alle mennesker i Midtøsten har samme grunnleggende verdi og rettigheter, uavhengig av etnisitet og tro.

PUNKT B

Eksisterende program for KrF:

KrF mener at Norge

2. skal ha et nært forhold til Israel som Midtøstens eneste demokrati. KrF vil arbeide for at Israel sikres sin rett til å kunne forsvare seg og til å leve i fred innenfor trygge og internasjonalt anerkjente grenser, og

3. for at palestinerne skal få oppfylt sin rett til selvstyre på eget territorium. Det internasjonale samfunnets bidrag til å løse konflikten må bygge på en helhetlig forståelse av situasjonen. Terrorisme må bekjempes og kan aldri anerkjennes som virkemiddel. Støtte til terror fra utenforstående krefter må motvirkes.

Forslag om handelsboikott og lignende bidrar ikke til å skape grobunn for fred.

Nytt programforslag for KrF 2017-2021

KrF mener at Norge skal

2. NY FORMULERING: føre en balansert politikk i denne konflikten. Norge NY FORMULERING: bør arbeide for å ha et nært forhold til Israel som et viktig demokrati i Midtøsten. KrF vil arbeide for at Israel sikres sin rett til å kunne forsvare seg og til å leve i fred innenfor trygge og internasjonalt anerkjente grenser, og

3. for at palestinerne skal få oppfylt sin rett til selvstyre på eget territorium og NY FORMULERING: en fremtid med fred og håp gjennom en to-statsløsning. Det internasjonale samfunnets bidrag til å løse konflikten må bygge på en helhetlig forståelse av situasjonen. Terrorisme må bekjempes og kan aldri anerkjennes som virkemiddel. Støtte til terror fra utenforstående krefter må motvirkes.

4. NY FORMULERING: Det må samarbeides med nye generasjoner på jødisk og arabisk side som ønsker å bygge fred og fremtid for hardt prøvede folkeslag.

Forslag om handelsboikott og lignende bidrar ikke til å skape grobunn for fred.

PUNKT C

Eksisterende program for KrF:

KrF vil at Norge styrker forsknings- og utviklingsarbeid, handel, turisme og kulturutveksling med Israel. Norge må være en pådriver både praktisk og økonomisk for at konflikten mellom Israel og palestinerne løses ved dialog og ved at begge parter er villige til å inngå kompromisser.

5. Nabolandene må ta sin del av ansvaret for å løse konflikten, blant annet ved å integrere de palestinske flyktningene på en bedre måte. De arabiske landene må stanse diskrimineringen og undertrykkelsen av ikke-muslimer generelt og konvertitter spesielt og sikre like rettigheter for minoriteter og annerledes troende som bor i disse landene.

6. KrF mener Norge må flytte den norske ambassaden til Jerusalem så snart dette kan la seg gjøre på en måte som ikke er til hinder for fredsprosessen, og dersom israelske myndigheter selv ønsker det».

Nytt programforslag for KrF 2017-2021

KrF vil at Norge styrker forsknings- og utviklingsarbeid, handel, turisme og kulturutveksling med Israel. Norge må være en pådriver både praktisk og økonomisk for at konflikten mellom Israel og palestinerne løses ved dialog og ved at begge parter er villige til å inngå kompromisser.

5. NY FORMULERING: KrF vil arbeide for at diskriminering, undertrykkelse og manglende trosfrihet tar slutt og vil sikre like rettigheter for minoriteter og annerledes troende som bor i Midtøsten.

6: FORMULERINGEN OM AMBASSADE I JERUSALEM ER STRØKET

KOMMENTAR TIL PUNKT A

Her vil jeg kommentere at det kan synes som om konflikten mellom jøder og palestinere er det eneste som KrF vurderer som alvorlig for stabiliteten i Midt-Østen. Midt-Østen er mye mer komplekst enn som så. De siste årene har med all tydelighet vist at politisk og militant islam sannsynligvis er en mye større trussel mot Midt-Østen enn denne ene regionale konflikten. Men islam nevnes altså ikke med et eneste ord i KrFs vurdering av situasjonen. Dette er en helt vanlig feilslutning blant norske politikere som det må bli slutt på. Vi vet bedre nå, etter kollapsen av den såkalte arabiske våren, borgerkrigen i Syria, framveksten av IS og flyktningestrømmen til Europa. Det blir derfor helt feil for meg å helt ensidig vektlegge konflikten mellom jøder og palestinere i punkt A. Om punkt A skal vedtas, så må det derfor balanseres mye bedre mot realitetene vi faktisk ser i hele Midt-Østen. Summa summarum er etter min mening hele programpunktet ganske så utdatert sett mot situasjonen i Midt-Østen akkurat nå, med store aktører som Saudi-Arabia, Iran, Russland og Hezbollah i «war-in-proxy» i Syria, de grufulle og avskyelige handlingene til IS, krigen i Jemen, situasjonen i Irak og ikke minst militærdiktatur i Egypt.

KOMMENTAR TIL PUNKT B

Under punkt B går altså KrF fra formuleringen om «skal ha et nært forhold til Israel» til «bør arbeide for å ha et nært forhold til Israel» og legger til en formulering om å føre «en balansert politikk i denne konflikten» [da forstått som konflikten mellom jøder og palestinere]. Dette er mye svakere forpliktelse til en tydelig Israel-politikk, og ikke minst et klart og tydelig signal om at KrF i sterkere grad også aktivt skal kunne støtte begge parter i konflikten, noe som gir sterk grunn til bekymring.

Pr. i dag er det viktig å huske på at store deler av de områdene som er styrt av palestinerne selv er underlagt terrorgruppen Hamas, som fortsatt er terrorlistet av både EU og USA. Resten er underlagt Fatah – den tidligere terrororganisasjonen PLO - som verdenssamfunnet har omfavnet som rettmessige styresmakter for palestinerne. Fatah er også en organisasjon som også beviselig har stått for enorm korrupsjon, store terrorangrep og brutale drap på israelske sivile og barn, for å nevne noe. Den nye formuleringen i programmet knesetter også en to-statsløsning. Men hvordan kan dette kunne skje når palestinerne fremdeles nekter å anerkjenne staten Israel? Om dette skal vedtas, bør det derfor inn en fomulering om at en to-statsløsning forutsetter nettopp det: -At palestinerne først må anerkjenne staten Israel. Det er jo en helt grunnleggende forutsetning for fred i dette området.

Det er fortsatt slik at Israel blir utsatt for hyppige terrorangrep fra palestinsk side. Rakettangrep og knivangrep for å nevne noe. Terroren må opphøre før fred er mulig. Og for å understeke det, så er Israel fortsatt det eneste fungerende demokratiet i Midt-Østen. Slik er det, dessverre. Så da ser jeg heller ikke grunnen til å la være å si akkurat det i KrFs nye program. Det er faktisk vesentlig for Norge å først og fremst samarbeide med demokratiske regimer. Også i Midt-Østen.

Jeg mener også at Norge nettopp på grunn av situasjonen i Midt-Østen slik den er nå, bør samarbeide mye mer med Israel. Midt-Østen trenger faktisk også et sterkt og velfungerende Israel for stabilitetens skyld. Dette kalles på godt norsk terror-balanse. Om Israel blir presset og strypet økonomisk, blir faktisk risikoen for en ny stor krig i Midt-Østen mye, mye større. Det er det på tide at det politiske miljøet i Norge nå tar innover seg. Og da kan selvsagt ikke KrF bevege seg motsatt vei, til å åpne for mer samarbeid med despoter, diktatorer og terrororganisasjoner. Det kan bli meget farlig, også i et globalt perspektiv.

Formuleringen om at en må samarbeide med nye generasjoner som ønsker fred og forsoning på begge sider – kan vel muligens forstås som et ønske om et nærmere samarbeid med organisasjoner på venstresiden i det israelske politiske landskapet. Dette må i så fall balanseres med en konstruktiv og god dialog med de styrende politiske partiene i Israel. Det er liten grunn til å tenke seg at de kommer til å være særlig venstreorienterte de neste fire årene. Et samarbeid med fredsbevegelsen i Israel kan selvsagt være viktig. Men det bør også være enkelt å se at slikt samarbeid gjennom uformelle kanaler også kan oppfattes som kontroversielt og i verste fall utilbørlig innblanding i israelsk sikkerhetspolitikk av israelske myndigheter. Det kan derfor virke mot sin hensikt. Norsk samarbeid med Israel bør etter min mening først og fremst kanaliseres gjennom formelle politiske kanaler.

KOMMENTAR TIL PUNKT C

I dette punktet går KrF først bort fra formuleringen om at nabolandene også har et ansvar for å integrere palestinske flyktninger. Det mener jeg er både svakt og uheldig. Det at palestinske flyktninger har blitt brukt som politiske gisler av arabiske land, er alt for lite belyst. Andre land som Jordan burde ha et like stort ansvar for å integrere palestinere som Israel. Dette også med tanke på hvordan de palestinske områdene har vært organisert tidligere.

Ledelsen i KrF ønsker også, uvisst av hvilken grunn, å droppe denne formuleringen: De arabiske landene må stanse diskrimineringen og undertrykkelsen av ikke-muslimer generelt og konvertitter spesielt og sikre like rettigheter for minoriteter og annerledes troende som bor i disse landene. Dette er det for min del helt uaktuelt å være med på å stryke fra vårt politiske program. Det er tvert i mot både riktig, rimelig og viktig at det fortsatt står der.  

Punktet om flytting av den norske ambassaden til Jerusalem er foreslått strøket. For min del er faktisk det i seg selv så viktig at det nok blir vanskelig for meg å fortsette i KrF om punktet strykes. Jeg mener Jerusalem er Israels evige og udelelige hovedstad. Jeg kan heller ikke se for meg et Jerusalem under kontroll av politisk islam. Jerusalem er en smeltedigel, der verdens store religioner alle er tungt representert. Så langt har Israel forvaltet Jerusalem på en utmerket måte, og gitt alle rom til å praktisere sin tro innenfor rimelighetens og sikkerhetens grenser. Strykningen av denne formuleringen kan i ytterste konsekvens også åpne for å støtte palestinernes ønske om Jerusalem som hovedstad i en palestinsk stat. Det er et tydelig og klart uttrykt ønske fra palestinsk side. For min del er det helt fullstendig uaktuelt å støtte.

OPPSUMMERING

Det synes tydelig at ledelsen i KrF nå legger opp til en betydelig justering i KrF sin Midt-Østen politikk. Det kan muligens ha sammenheng med hvordan en ser for seg det politiske terrenget og mulg samarbeid etter kommende stortingsvalg. For min del er Israel en så betydelig hjertesak, at jeg om endringen blir vedtatt nok vil vurdere å melde meg ut av partiet.

Det er i så fall en viktig vurdering som innebefatter mer enn Midt-Østen, siden jeg også er vararepresentant til bystyret for KrF i en kommune der KrF også er i en styrende koalisjon. Om en bystyrerepresentant melder seg ut av KrF i Ålesund, står derfor også koalisjonens flertall i fare. Koalisjonen har nemlig kun en stemmes overvekt slik det politiske landskapet i Ålesund ser ut nå. Jeg tar derfor ikke lett på en eventuell utmelding av partiet. Folket i Ålesund har gitt meg et mandat som jeg uansett vil forholde meg til. På den andre siden går det selvsagt en grense et sted for hva jeg kan støtte politisk.

I en eventuell vurdering vil også lokale forhold og til sist KrFs flyktningpolitikk ha betydning. Pr. nå har jeg også ganske store problemer med å kunne stå inne for en flyktningpolitikk som i meget stor grad oppleves som styrt av Fremskrittspartiet. Jeg ønsker som KrFer å stå for grunnleggende verdier som menneskeverd og nestekjærlighet, noe jeg ikke opplever at det såkalte flyktningeforliket ivaretar. Det ligger derfor noen viktige måneder og politiske retningsvalg foran meg. Det håper jeg også på forståelse for.

Gå til innlegget

Jeg har de siste ukene med interesse fulgt debatten om Jesus Revolution. Og jeg tror det er viktig at den ikke blir for ensidig. Det er også gode grunner til å takke Anne og Stephan Christiansen.

Den første gangen jeg traff Anne Christiansen var hun bønneleder på Oslo Kristne Senter. Jeg var elev på bibelskolen i Staffeldtsgate på begynnelsen av 1990-tallet – og vi møttes i forbindelse med lovsangseventen March for Jesus. Å møte Anne var utrolig inspirerende. Jeg husker enda godt da hun i et bønnemøte inviterte meg til å få personlig forbønn. Det var en ny verden. En fantastisk omsorg, og et sterkt møte med Gud for meg. Anne har en egen evne til å inspirere andre til innsats. Når jeg tenker på dette nå, så kjenner jeg på takknemlighet og glede. Det var en opplevelse som satte spor. Og det kallet Gud har lagt ned i Anne Christiansen, har hun levd ut på en forbilledlig måte i de 25 årene som har gått siden den gangen.

Den første gangen jeg traff Stephan Christiansen, så var vi begge ute på gatene i Oslo for å evangelisere. Han kom bort og hilste på meg – med oppmuntrende ord og et klapp på skulderen. Det var lett å merke at jeg stod overfor en mann som elsket Jesus. De kommende årene møttes vi sporadisk i ulike sammenhenger. Det var alltid, uten unntak, inspirerende og godt å treffe Stephan. Han var i brann for Jesus, ønsket å leve radikalt og arbeidet utrettelig for å spre evangeliet. Men han var også en som oppmuntret, støttet og viste omsorg. Også i situasjoner der jeg selv hadde det tøft. Det er også minner jeg enda ler godt av, som da bandet til Stephan ble kastet ut fra et utested under en spillejobb – fordi de spilte kristne sanger og ikke akkurat var beskjedne på Jesu vegne.

Det skjedde mye med mange av oss i disse årene. Jeg møtte selv Gud på en konkret måte, og fikk oppleve Den Hellige Ånds kraft og nærvær. Jeg utforsket at Guds rike er nær, og fikk oppleve at dette holdt - at Jesus lever og forandrer liv og omstendigheter. Denne tiden var herlig. Vi var unge og ubekymrede, men også uerfarne. Vi gjorde helt sikkert mange feil. Men Gud tok tak i oss og brukte oss likevel. Og vi hadde flotte mennesker rundt oss – åndelige fedre og mødre – som investerte inn i oss og løftet oss opp. Det er jeg så takknemlig for.

Selv havnet jeg i Olso Vineyard – og fikk oppleve masse bra der. Vi gikk også gjennom en stor krise på slutten av 1990-tallet, der Vineyard var på Vårt Land sine forsider i ukesvis i forbindelse med lysbærersaken. Det var utrolig tøft, også fordi vi langs veien måtte erkjenne at vi hadde gjort en hel del feil. Vi hadde et sterkt engasjement for vekkelse og fornyelse, men så også at vi dessverre utviklet sterke sosiale koder og praksiser. Dette førte til at en del av de som var engasjert i menigheten ble såret – og i realiteten førte det menigheten nærmere og nærmere en skikkelig smell. Dette så vi ikke selv før det var for sent. Og det er noe jeg fortsatt er oppriktig lei meg for. Det tok nok i hvert fall menigheten fem år å komme til hektene igjen. Mye takket være solide folk som Ole Petter og Anne Mari Erlandsen og Aslak Rønneseth – som gikk inn på pastorsiden i Oslo Vineyard.

Nå stormer det rundt Anne og Stephan. Med store mediaoppslag, intense debatter på TV og ledere som nærmest står i kø for å for å kritisere. 

Jeg tror det er viktig at debatten om Jesus Revolution ikke blir for ensidig. Jeg kjenner at jeg også har behov for å takke Anne og Stephan Christiansen. De har investert utrolig mye tid, penger og ressurser i å reise opp en ny generasjon for Gud i Norge. På mange måter har de også lyktes. Ny Generasjon, Jesus Revolution, Jesus Kvinner og Jesus Church har samlet brakt de gode nyhetene om Jesus til hundretusenvis av mennesker. Tusenvis har blitt frelst, berørt, helbredet og reist opp. Jeg er glad for at dette arbeidet finnes. Og ikke minst skal Anne og Stephan ha et stort «yes» for trofastheten de har vist i alle disse årene. Det er inspirerende, sterkt og fantastisk å se brannen de fremdeles har for Ham – Jesus – Frelseren.

Ja, det er alltid ting vi kan gjøre enda bedre. Jeg er selv i siste sving på min master i ledelse, og har større ydmykhet enn noen gang for at ledelse er komplekst og til tider meget utfordrende. Når jeg ser meg over skulderen, ser jeg at jeg har gjort mange feil som leder gjennom årene. Det er jeg oppriktig lei meg for.

Jesus Revolution har – for å vise til organisasjonsteoretikeren Gareth Morgan – brukt en armé metafor i sitt arbeid. Den kan muligens kanskje sammenliknes litt med maskinmetaforen til Morgan. De som har blitt med i Jesus Revolution, har nok også vært helt klar over armé tilnærmingen. Kanskje var det nettopp dette som tiltrakk dem. En armé er en kommandostruktur med sterk disiplin. En slags maskin for å oppnå et mål. Derfor kan nok fort medarbeiderne også oppleve seg som et middel for å nå målet. Maskinmetaforen er på sett og vis en utdatert og lite hensiktsmessig organisasjonsmodell. Verden forandrer seg raskt, og det finnes nok andre organisasjonsmodeller som er mye mer hensiktsmessige for vår tid.

Jeg tenker kanskje også at mange kristne sammenhenger vil ha nytte av å se nærmere å Lave & Wenger sine teorier om situert læring. De vektlegger betydningen av den sosiale dimensjonen i praksisfellesskap, og hvor viktig dette er for å skape læring og utvikling. Utover det har jo også Bibelen utrolig mange spennende perspektiver å tilføre oss med tanke på ledelse. Jesus er vårt største og beste eksempel på hvordan vi kan lede, og ikke minst gi menneskene rundt oss verdi, støtte og omsorg.

De fleste kristne sammenhenger kan bli mye bedre på ledelse. Solid og relevant ledertrening er helt essensielt, både for å lykkes og for å ta godt vare på dem som engasjerer seg i arbeidet. Noe godt og produktivt som kan komme ut av denne debatten, er kanskje nettopp et tydeligere fokus på ledelse. Kanskje er tiden moden for et tyngre tverrkirkelig lederforum i Norge, med fokus på ledelse gjennom både erfaringsutveksling, formell utdanning og praksis. Samtidig skal vi ikke miste hverken gløden, iveren etter å nå ut eller åpenheten for Den Hellige Ånd.

Til slutt: Når lederrådet i pinsebevegelsen nå har mottatt en rekke anonyme og negativt ladede henvendelser om arbeidet til Stephan og Anne Christiansen, så er det viktig å påpeke noe viktig. Om en skal sikre et representativt utvalg i forskning, vil det være utrolig viktig hvordan respondenter velges ut og data samles inn. Om bare negative tilbakemeldinger når lederrådet, så er derfor all grunn til å være forsiktig med å trekke for raske og bastante konklusjoner.

FØLG HELE DEBATTEN HER

• Stian Kilde Aarebrot: Tilgivelse må ikke forveksles med blanke ark

• Knut Tveitereid: Det er ikke sterke ledere som bærer Guds rike

• Hallgeir Reiten: Debatten om jesus Revolution må ikke bli for ensidig

 Knut Tveitereid: Å ikke kjenne igjen seg selv i heseblesende åndelighet

• Stian Kilde Aarebrot: Mye god selvransakelse å spore

• Sigmund T. Kristoffersen og Andreas Hegertun: Maktspråk og manipulasjon er alltid uakseptabelt

• Jarle Haugland: Takk til VGTV for serien Frelst

• Kristine Banggren: Kirken trenger kritikerne

• Birgit S. Holtebekk: Jeg fant Guds plan med mitt liv etter å ha sett serien Frelst

• Johannes Morken: Ansvaret for brente barn

• Tonje Haugeto Stang: Livet etter begeistringen

• Mirjam Leijis: Egne betraktninger etter Frelst

• Andreas Nordli i Ungdom i Oppdrag: I brann for saken

• Helje Solberg i VGTV sitt svar til Stephan Christiansen: Underlige påstander

• Hans Eskil Vigdel: Stephan Christiansen tar ikke nødvendig oppgjør

• Arve E. Aarskog: Er angrep alltid beste forsvar, Stephan Christiansen?

• Kai Roger Tøtlandsmo: Tusen takk, Jesus Revolution

• Stephan Christiansen: Lei for belastningen, men det finnes andre historier enn Gjæverts

• Per Søetorp: De 99 og den ene

• Øystein Gjerme: Vi er ikke en dyneløftende menighet

• Paul Hockley i Jesus Revolution: Jeg har store ører og ingen pekefinger

• Hans Eskil Vigdel: Brev til et brent barn

• Hans Eskil Vigdel: Jesus Revolution var ikke det jeg trengte

• Bjørn Aslaksen: Halvbror i Herren

• Erling Rimehaug: Innta landet

• Helge Simonnes: Oppgjør med usunn teologi

• Helge Simonnes: Nei til Jesus-soldater

• Arve E. Aarskog: Dødsslitne i tjeneste for Jesus Revolution

• Arne Lauvhjell: Jesus Revolution - frå brann til oske

• Ingvild Ofte Arntsen: Offetlige oppgjør trengs

Gå til innlegget

Hvem bruker hersketeknikker, Hobbelstad?

Publisert over 4 år siden

I en kommentar påstår Dagbladet at kristne bruker hersketeknikker og sosial kontroll for å undertrykke andre. Men bruker Dagbladet selv hersketeknikker for å stigmatisere kristne?

I kommentaren «Kristne normer har blitt brukt som brutale hersketeknikker» av Inger Merete Hobbelstad, fortsetter Dagbladet sitt assaut frontal på kristne.

Hobbelstad skriver i kommentaren blant annet, at kristenkonservative nordmenn har brukt troen for å undertrykke andre og utøve streng sosial kontroll.

Vi får også noen eksempler på uheldig praksis i kristne miljøer. Jeg har ikke problemer med at Hobberstad påpeker dette. Det er klart at det i kristne sammenhenger har skjedd, og skjer uheldige ting. Det er også lett å utvikle blindsoner i forhold til egen atferd, slik for eksempel teorien om Joharis vindu viser. I kristne sammenhenger må det derfor være rom for både kritisk tenking og selvrefleksjon. Vi trenger også å bli utfordret av samfunnet rundt oss i gode og relevante diskusjoner innen rimelighetens grenser. Diskusjonen som nå pågår om kristent lederskap, er et godt eksempel på det.

Påskeukens oppfordring fra Dagbladet på kommentarplass om å begrense religiøses handlerom i samfunnet med makt, synes jeg imidlertid var godt over grensen for det akseptable.

Det som imidlertid er tragisk med denne og en lang rekke liknende ubalanserte kommentarer fra Dagbladet, er at gruppen «kristne» igjen og igjen blir generalisert, forsøkt marginalisert og i verste fall forsøkt plassert inn i et slags «fiendebilde» med tanke på å skape et fritt, sunt, åpent og demokratisk samfunn i Norge.

Denne siden av hva Dagbladet til stadighet publiserer, er det ingen grunn til å la passere i stillhet. Det er en direkte fornærmelse mot hva kristne historisk har bidratt med - og fortsatt bidrar aktivt med - i forhold til å bygge dette samfunnet.

Haugianerne var nok kanskje for strenge i sitt forsøk på inderlighet i troen, noe som også må forstås i forhold til kontekst. Disse pietistene bidro også på den andre siden sterkt til positiv samfunnsutvikling og industrialisering i Norge. Den kristne troen lå også i bunn da Norge satset på skole og utdanning for alle barn. Kristen tro lå i bunn da vi fikk vår grunnlov på Eidsvoll i 1814. Den norske grunnloven var blant de mest progressive i Europa på den tiden, og ligger fortsatt i bunn for et godt og velfungerende samfunn i Norge.

Omsorgen for fattige og nødlidende i Norge har også klare forbindelselseslinjer til kristen tro. Det samme har utviklingen av vår moderne helsetjeneste og sykepleie – tenk bare på Cathinka Guldberg og Waisenhaus-bevegelsen – som førte til store og viktige institusjoner og forskningsmiljøer som Lovisenberg Diakonale Sykehus og Diakonhjemmet. For å nevne noe.

I vår tid legges det fortsatt ned et enormt arbeid fra de kristne miljøenes side for å bidra positivt i det norske samfunnet. Dette innebærer i prinsippet alt mulig: Bistandsarbeid – der Kirkens Nødhjelp nettopp kom best ut blant alle organisasjoner på sin ressursbruk – rusomsorg, barnearbeid, idrett, kor, skoler, politisk arbeid - og så mye mer.

Kristendom i Norge er så mangt. Når en skriver som Dagbladet gjør, bør en huske nettopp dette. Kristen praksis i Norge i dag er også for eksempel folkekirke, fredsarbeid, forvalteransvar gjennom aktivt miljøarbeid, en betydelig næringsutvikling og Kirkens Bymisjon.

Dagbladet får det til å høres ut som om vi kristne er en gjeng banditter og parasitter på det norske samfunnet. Det finner vi oss rett og slett ikke i. Derfor tar vi også til motmæle.

Kjærlighet har alltid vært, og vil alltid forbli det sentrale dogmet i kristen tro. «For hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv» (Galaterne 5,14). Det har Espen Ottosen helt rett i. Når det av Hobbelstad framstilles som om kristne i Norge mer eller mindre har en bevisst tanke om å undertrykke eller skremme andre, så er det etter min mening både skivebom og direkte misvisende.

Om vi første skal snakke om betydningen av moralnormer og sosiale spilleregler, så må vi se dette i et større samfunnsperspektiv. Moralnormer og sosiale spilleregler er noe alle samfunn har. Det handler både om eksplisitte regler knyttet til vår atferd, beskrevet i lover og regler - og om uskrevne og til tider tause sosiale spilleregler i samfunnet. Og det er selvsagt ikke bare i kristne sammenhenger at moralregler og sosial kontroll utøves. Det er godt fordelt overalt i samfunnet. Ungdom har sine koder, politiske miljøer har andre koder. Historier fra Blitz-miljøet viser også at selv anarkistisk orienterte miljøer har hatt streng sosial kontroll, og klare tanker om akseptert og ikke akseptert atferd.

Med tanke på hersketeknikker, så er vel nettopp denne typen artikler fra Dagbladet også et strålende eksempel på hvordan det kan gjøres i praksis.

Når vi snakker ærlig sammen om hva som har påvirket det norske samfunnet på positivt og negativt vis, så må også snart den kulturradikale avisen Dagbladet ta innover seg, at en rekke sekulære forsøk - både moralske og samfunnsmessige – i vår egen tid både har slått feil og fått mange svært uheldige konsekvenser. Undersøkelser viser for eksempel tydelig at det såkalte sekulære samfunnet vi har forsøkt å bygge i Norge, ikke nødvendigvis har gjort oss hverken lykkeligere eller bedre som mennesker. Avisen Klassekampen har de siste årene løftet mange interessante debatter om akkurat dette, men uten at det synes å ha gjort nevneverdig inntrykk på Dagbladets journalister.

En ikke-troende bekjent av familien sa det slik nettopp: «Jeg tror kanskje vi kunne hatt det enda bedre i dette samfunnet, dersom vi hadde forsøkt å holde oss til de ti bud». Ja, mon det. Det er kanskje litt fornuft i å ikke ljuge, stjele og legge seg etter sin nestes hustru.

Gå til innlegget

Redaktør Vebjørn Selbekk går i Dagens leder kraftig i rette med meg, fordi jeg har politianmeldt Dagbladet for å oppfordre til maktbruk mot religiøse. Her er mitt svar, samt begrunnelsen for hvorfor jeg nå trekker anmeldelsen mot Dagbladet.

Jeg hadde for så vidt ikke ventet annet fra Vebjørn Selbekk. Han er på sett og vis programforpliktet til å forsvare ytringsfriheten etter å ha publisert Muhammed-karikaturene. Han har skrevet flere bøker som omhandler ytringsfrihet, publisert en rekke artikler om samme tema og er blant landets mest markante og brukte samfunnsdebattanter på området.

Selbekks engasjement for ytringsfrihet er prisverdig. Han og hans familie har også betalt en svært høy personlig pris for dette engasjementet.

Først til det Selbekk skriver om meg. Jeg har altså politianmeldt avisen Dagbladet, og Dagbladets kommentator og lederskribent Aksel Braanen Sterri. Dette fordi jeg, sammen med mange andre, oppfatter det slik at kommentaren oppfordrer til maktbruk mot religiøse mennesker for å begrense vårt handlerom i det norske demokratiet. Det er en ytring jeg mener er over grensen for det akseptable for en av landets største aviser. Selbekk er hjertelig velkommen til å se dette annerledes, men han har selvsagt ikke noe monopol på sannheten i så måte.

LES MITT FØRSTE INNLEGG: Svar til Braanen Sterri
LES MITT INNLEGG: Derfor anmelder jeg Dagbladet

Faktum er at Aksel Braanen Sterri selv har beklaget formuleringen om bruk av makt, både i et intervju med Romsdals Budstikke og i gårsdagens debatt med meg i Kulturnytt på NRK Radio. Slik sett gir altså Braanen Sterri meg delvis rett i at det han ytret i kommentaren var uheldig. Det er jeg fornøyd med.

Mitt hovedfokus i denne saken er likevel ikke ytringsfrihet, slik Selbekk tydeligvis mener. Mitt fokus er hvor vidt denne kommentaren kommer inn under diskriminering i form av trakassering. Det jeg peker på, er at det kan framsettes ytringer overfor enkeltpersoner eller grupper som det norske lovverket kaller krenkende, skremmende, nedverdigende, fiendtlige eller ydmykende. Norsk lov forbyr klart direkte og indirekte diskriminering. Ytringsfrihet og diskriminering i lovverket kan på en side selvsagt settes i sammenheng. De to begrepene må på den andre siden også behandles hver for seg.

Jeg vil understreke at jeg ikke har angrepet noens rett til å være ateist, eller argumentere for dette synet. Det jeg politianmelder, er hva jeg oppfattet som en klar oppfordring til bruk av makt – sort på hvitt i kommentaren til Aksel Braanen Sterri. Denne ytringen har han siden nyansert og beklaget. Siden Braanen Sterri har gjort det, kan jeg berolige Vebjørn Selbekk med at jeg har bestemt meg for å trekke anmeldelsen. Braanen Sterri har allerede kommet meg i møte på dette, og derfor har jeg heller ingen problemer med å legge ballen død. Jeg er fornøyd med å ha fått Dagbladet ved Aksel Braanen Sterri tydelig i tale. Og har hele tiden vært realistisk på at det nok skal mye til før Politiet ville gripe fatt i denne saken.

Når dette er sagt, så har Vebjørn Selbekk de siste årene gang på gang banket inn hvor viktig ytringsfrihet er. Det er selvsagt sant. På den andre siden kan også et ensidig fokus på ytringsfrihet få utilsiktede og uheldige konsekvenser. Konsekvensen kan bli at diskrimineringsvernet viskes ut og forties i den offentlige debatten. Det kan fort bli svært farlig, og føre til en lavere terskel for både diskriminering, trakassering, hatytringer og vold – i verste fall under dekke av ytringsfriheten. Tiden er derfor overmoden for en mer balansert debatt om ytringsfrihet og diskriminering, og om hvordan vi i det offentlige rom bør tilnærme oss det andre holder kjært eller hellig. Det være seg religion eller annet. Jesus lærte oss bønnen «la ditt navn holdes hellig». Den bønnen er ikke nødvendig så enkel å oppfylle med Selbekk sin oppskrift på hvordan ting bør gjøres.

Media har som den fjerde statsmakt et ekstra stort ansvar som meningsbærer og opinionsdanner. VG har lagt ut sine etiske retningslinjer «God VG skikk» på nett, og sier treffende: «God VG skikk er god folkeskikk». Det synes jeg er en god tommelfingerregel. Vær Varsom-plakaten presiserer videre hva dette faktisk innebærer: «Vis respekt for menneskers egenart, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn».

Selbekk har selv en rekke ganger ytret seg meget kritisk om islam og muslimer, under dekke av ytringsfriheten. Jeg var selv til stede da Selbekk sammen med Hege Storhaug for noen uker siden var invitert til en debatt om islam i Ålesund – i regi av KrF Kvinner i Møre og Romsdal. Jeg må si at jeg tidvis ble skremt av den kraftige retorikken til Vebjørn Selbekk og Hege Storhaug.

Borgerkrigen i Syria, gjentatte terroraksjoner og den store tilstrømningen av flyktninger til Europa har ført til en stor opinionsendring i Norge. Det er forståelig, men terskelen synes nå langt lavere for å omtale annerledes troende på en negativ og stigmatiserende måte. Det er bekymringsverdig.

Jeg mener at Vebjørn Selbekk kanskje bør reflektere over to ting. For det første hvilke konsekvenser hans sterke og ensidige fokus på ytringsfrihet faktisk gir. Kan dette muligens bidra til økt toleranse for diskriminering? For det andre hvordan Selbekk «binder oss andre til masten» med sin sylskarpe forståelse av hva ytringsfrihet faktisk innebærer. Han oppfordrer oss til å tåle det meste andre ytrer eller skriver om oss – i ytringsfrihetens navn. Selbekk gir meg også en hentydning til Bibelen med på veien i lederen for å holde meg fast i dette paradigmet. Jeg tolker det slik at han vil jeg skal «vende det andre kinn til». Det er imidlertid også balanser til dette.

Norske myndigheter har gitt oss et tydelig lovverk å forholde oss til med tanke på diskriminering. Jøder flytter faktisk fra Norge på grunn av trakassering. Muslimer blir angrepet på busser og gater i Oslo. Homofile blir slått ned på åpen gate på grunn av sin seksuelle legning. Kommentarfeltene i norske nettaviser flommer over av ren rasisme. En av våre største aviser som Dagbladet, oppfordret altså på kommentarplass til bruk av makt mot religiøse. Dette synliggjør at vi må løfte fanen for diskrimineringsvernet minst like høyt som fanen for ytringsfrihet. Vi trenger ikke finne oss i alt, Selbekk. Det gjorde faktisk heller ikke Jesus. Og kanskje finner religiøse seg i for mye, for lenge. Det er av og til nødvendig og bra å sette ned foten, og si at nok er nok.

Les også: Alf Gjøsund: Begge lot følelsene overstyre samtalen

Les også: Anders Tyvand: Oss og dem og Aksel Braanen Sterri

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere