Hallgeir Reiten

Alder: 51
  RSS

Om Hallgeir

Blogger som privatperson om dagsaktuelle saker, politikk, lederskap, økonomi og kristenliv. Webside: https://hallgeirreitenblog.wordpress.com/

Følgere

Regjeringen har på under to uker effektivt rasert Norges omdømme som vertsland for Nobels fredspris. Kan vi fortsatt være verdige utdelere av prisen?

Det okkuperte Tibets åndelige leder Dalai Lama besøker i dag Norge. Fredsprisvinneren Dalai Lama. Han kommer til vertslandet for Nobels fredspris, men hans egne tok ikke i mot ham. Han behandles som en skitten hund, og den norske regjeringen toer sine hender som Pontius Pilatus. Det er en stor skam.

Ikke bare er det en stor skam at den norske regjeringen ved å nekte å møte Dalai Lama lydig kneler ned for Kina, en av de absolutte verstingene i verden når det gjelder menneskerettigheter. Slik tråkker vi på alt Nobels fredspris handler om. 

Det er også skammelig at vi som nasjon velger å sende denne typen signaler om hva vi står for. Dette har faktisk stor betydning for både vår selvforståelse og for hvordan vi blir oppfattet som nasjon av verdenssamfunnet. Er vi egentlig verdige utdelere av Nobels fredspris?

For det første sier regjeringen med avgjørelsen om å ikke møte Dalai Lama at vi setter penger foran menneskerettigheter. Det er både trist og svært skremmende. Kjærlighet til penger er roten til alt vondt, sier Bibelen. Det er visdom vi bør lytte til. Om vi lar penger komme før menneskerettigheter er vi på en farlig vei.

Norsk næringsliv sliter i Kina på grunn av at dissidenten Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010, noe som gjorde kineserne rasende. Nå kneler regjeringen altså lydig ned for å få bedre tilgang til det kinesiske markedet. Det er jo dette saken egentlig handler om, bak alle floskler om hvordan vi kan skape bedre dialog med Kina om menneskerettigheter. Det må ingen være i tvil om.

For det andre gir vi Kina rett. Vi gir dem rett om Dalai Lama. Vi gir dem rett om det okkuperte Tibet. Vi gir dem rett i at det er akseptabelt å fengsle, torturere og drepe sine meningsmotstandere, at det er akseptabelt å undertrykke sin egen befolkning. At vi sender slike signaler er helt fullstendig uakseptabelt. Aftenposten kaller det ynkelig, og de har helt rett.

Penger vi skaffer oss ved at andre mister sin frihet, tråkkes på og holdes nede er blodpenger. Det er penger vi må si nei til om vi skal ære våre verdier og vise integritet. Tvert om må vi som nasjon jobbe utrettelig for frihet, demokrati, mer rettferdig fordeling og fattigdomsbekjempelse. Tar vi imot blodpenger er vi medskyldige.

Vi er blant verdens aller rikeste nasjoner. Vi forvalter en av de største aksjeporteføljene i verden og har store oljereserver. Det gir også oss betydelig makt. Norge må heller bruke denne makten til å påvirke positivt.

Norge må stille tydelige krav i møte med nasjoner og selskaper der vi er økonomisk involvert. Vi må bidra til å bekjempe korrupsjon, sikre bærekraftig utvikling og løfte opp grunnleggende menneskerettigheter som en ukrenkelig verdi. Dersom vi ikke får gjennomslag, kan vi la pengene våre tale. Da kan de sikkert brukes bedre i andre land eller selskaper som deler våre verdier.

«Vi ere en nasjon vi med», med noen verdier vi står for og kan være stolte av. Vi har kjempet utrettelig for menneskerettigheter og demokrati. Da kan vi ikke bli knehøner for nasjoner som tråkker på alt dette. Dersom vi gjør det, mister vi oss selv. Det får ikke hjelpe at vi på en tydelig, men fredfull måte må stå opp mot verdens største nasjon.

Situasjonen nå er at regjeringen på under to uker effektivt har rasert vårt omdømme som vertsland for Nobels fredspris. Det er fryktelig å se på. Regjeringen bør beklage, eventuelt bør vi kanskje vurdere å returnere Nobels fredspris til Sverige – en nasjon som for tiden går oss en høy gang når det gjelder evnen til å være tydelige i møte med menneskerettighetsbrudd.

Gå til innlegget

Å dekke over det ubehagelige

Publisert nesten 7 år siden

Kan det være at samfunnet i beste mening prøver å dekke over de problematiske sidene ved abort? Og hindrer det i så fall god omsorg, viktig refleksjon og nødvendig læring?

Den nylig avdøde harvardprofessoren Chris Argyris forsket mye på læring. Han sa blant annet:

«Profesjonelle har en kunnskapsbeholdning som begrenser deres læring. De innrømmer sjelden at de tar feil og de vet ikke hvordan de skal lære av de feil de gjør. Når de blir utfordret, går de i forsvar og tenderer til å flytte oppmerksomheten vekk fra seg selv og over mot atferden til andre…de tar i bruk et forsvarspreget resonnement». (Argyris 1991).

Læring handler om hvordan vi mener verden fungerer og hvordan vi kan håndtere problemer vi møter. Vi preges av vaner, rutiner og tankemønstre som preger våre handlinger. Læring har både å gjøre med årsak-virkningssammenhenger (ballen faller faktisk ned på gulvet når jeg slipper den) og med overføring av verdier og normer fra mennesker rundt oss (far sier det er galt å stjele, og straffer meg når jeg gjør det).

Evnen til å reflektere over vår egen kunnskap er viktig. Den amerikanske pedagogen John Dewey hevdet at vi mennesker er «instrumentelle» på den måten at vi ønsker å handle på intelligente og adekvate måter, med en kunnskap som er problemløsende og situasjonsbestemt. Dewey mente at læring skaper behov for utforskning («inquiry»). Det vil si at vi ikke bare memorerer og gjengir det vi har «innlært». Vi trenger å gå fra innlæring til kunnskapsutvikling.

Kunnskapsutvikling er en prosess.  Det handler på den ene siden om individuelle faktorer som hvilke handlingsteorier vi kopler med vår nye kunnskap, vår bakgrunn, erfaring, nysgjerrighet, evne til å utforske og flere andre faktorer. På den andre siden har vi de kontekstuelle faktorene som handler om hvilke muligheter vi har for å teste ut våre handlingsteorier i dialog med andre mennesker gjennom god meningsutveksling. På denne reisen møter vi filter og forsvarsmekanismer som kan hindre oss fra å lære.

Chris Argyris har vist hvordan det kan utvikle seg kollektive forsvarsmekanismer som hindrer at læring skjer (Argyris 1990). Det er ofte slik at vi bruker mer energi på å forsvare vår egen oppfatning enn å utforske andres. Hvis vi er låst i vårt eget perspektiv, er det fort gjort å trekke slutninger som det ikke er hold i. Dette har å gjøre med hvilke data vi har tilgang til, hvordan vi velger ut data, hvordan vi tolker data og hvordan vi trekker konklusjoner. Dette har Chris Argyris sammenfattet i den kjente modellen «slutningsstigen». Når læringen kommer ut av kurs, blir vi det Argyris kaller «dyktig inkompetente». Da ender tingene tragisk nok med at vi ikke lærer det vi burde lære.

Her vil jeg prøve ut en tanke som jeg ber deg reflektere over: Kan det være slik at vi i Norge er i berøring med noen tydelige kollektive forsvarsmekanismer mot læring når det gjelder abort?

Når det kommer til forsvarsmekanismer mot læring, snakker Argyris og Schön om hvordan vi kan agere ut fra «modell 1» eller «modell 2».

Modell 1 dreier seg om at vi er opplært til å handle slik at vi ikke mister kontrollen, spesielt i møte med pinlige eller truende situasjoner. Denne lærdommen forvandler vi til handlingsteorier. Disse handlingsteoriene blir til regler som brukes for å konstruere, igangsette og kontrollere handlingene våre i hverdagen.

Samfunnet vi bor i støtter disse handlingene gjennom «sosiale dyder», for eksempel omsorg, støtte, ærlighet, hederlighet og respekt for andre. Våre handlingsteorier og samfunnets sosiale dyder kombineres for å oppmuntre til det vi kaller defensivt resonnement og innøvde handlinger. Samfunnet bidrar slik til å hjelpe oss med å beholde kontrollen og ikke tape ansikt. Vi føler oss vel når vi greier å skape de ønskede konsekvensene; å ikke miste kontrollen og ikke tape ansikt. Problemet er at dette til syvende og sist kan bli dysfunksjonelt og hindre viktig refleksjon og læring.

Jeg vil prøve ut en tanke til her: Kan det være, slik som mange hevder, at det er knyttet mye skyld og skam til abort? Og kan det være at nettopp dette gjør at det blir viktig for oss å hjelpe hverandre til å beholde kontrollen og ikke miste ansikt i møte med dette problematiske? Kan det faktisk være slik at samfunnet gjennom sosiale dyder trer inn for å hjelpe oss å redde ansikt, og forteller oss «hvite løgner» om at noe som er problematisk egentlig ikke er det? Kan det være slik at dette har utviklet seg til noe dysfunksjonelt i det norske samfunnet?

«Ikke si at abort er drap», sa en av debattdeltakerne i en TV-debatt jeg var med i om reservasjonsrett på NRK før jul. Kan det være slik at abort faktisk er å ta et liv, men at hun i beste hensikt ville dekke over dette for å hjelpe de som har tatt abort å beholde kontroll og redde ansikt? Hva ville vi sagt, med så mye omsorg, støtte og hjelp som mulig, om vi var helt ærlige? Og på den andre siden; hvordan kan vi faktisk best gi nødvendig omsorg, hjelp og støtte til kvinnene som står overfor det vanskelige valget abort er?

De sosiale dydene i Argyris «modell 1» atferd handler om hvordan vi blir dysfunksjonelle når vi vil hjelpe andre å beholde kontrollen og ikke tape ansikt. Han beskriver dette slik:

Omsorg, hjelp og støtte: Godta og ros andre mennesker. Fortell de andre det du tror vil få dem til å kjenne seg vel. Unngå å få dem til å føle seg fornærmet ved å fortelle dem hvor mye du bryr deg om dem og, om det er mulig, vær enig med dem i at de andre handlet feil.

Respekt for andre: Bøy deg for andre mennesker og kritiser ikke deres resonnement eller handlinger.

Ærlighet: Lyv ikke for andre mennesker eller fortell andre alt det du tenker eller føler.

Styrke: Forsvar din posisjon for å vinne. Hold din posisjon i kampen mot andre. Å føle seg sårbar er et svakhetstegn.

Integritet: Hold fast ved dine prinsipper, verdier og din tro

Modell 1 atferd er preget av «advokatvirksomhet», at vi ønsker å argumentere for vårt eget syn på en så overbevisende måte at vi vinner de andre over til «vår side». Slik kan vi få kontroll over de andre, noe som vil føre til at de blir underdanige og avhengige av oss. Samtidig forårsaker ofte modell 1-atferd at vi velger å ikke være helt ærlige. Slik fungerer ofte den politiske debatten. Det blir hensiktsmessig og effektivt for meg å gjøre de andre ineffektive eller passive. Jeg argumenterer for mitt syn. Samtidig sier jeg ikke hele sannheten for ikke å provosere den andre. Slik beholder vi status quo og kontroll. Men salderingsposten blir altså kollektiv læring og utvikling. Dette mener jeg er et varsko til begge sider i den polariserte abortdebatten vi nå ser.

Argyris peker på «modell 2» som en mye bedre og mer hensiktsmessig løsning. Jeg mener at dette er noe begge sider i abortdebatten kan ta med seg på veien videre til egen refleksjon. Punktene under om modell 2 atferd er til orientering min egen frie oversettelse fra engelsk:

Omsorg, hjelp og støtte: Styrk den andres kapasitet til å konfrontere sine egne ideer, til å skape et vindu inn i sitt eget sinn, og møte ansikt til ansikt antakelser, skjevheter og frykt som har styrt deres handlinger overfor andre mennesker.

Respekt og støtte: Støtt andres kapasitet til selvrefleksjon og utprøving av egne standpunkt uten å bli så oppbrakt at de andre mister sin effektivitet og følelsen av selvbestemmelse og valgmuligheter. Fortsett å prøve ut dette godet.

Styrke: Forsvar din posisjon og kombiner den med utforskning og selvrefleksjon. Å kjenne seg sårbar og samtidig oppmuntre til utforskning er et tegn på styrke.

Ærlighet: Oppmuntre deg selv og andre mennesker til offentlig å teste ut sin evne til å si det de ennå frykter å si. Gjør mindre av det som skaper forvrengning eller dekker over forvrengning.

Integritet: Forsvar dine prinsipper, verdier og tro på en måte som inviterer andre til utforskning og læring, og som oppmuntrer de andre til å gjøre det samme.

I Norge ser vi nå en svært polarisert debatt om abort, som går langs gamle skillelinjer. Mitt spørsmål er om debatten har nå har beveget seg inn i så låste posisjoner at den ikke lenger er fruktbar, og at den faktisk hindrer viktig læring på begge sider. Jeg kan se at jeg selv bidrar til en god del modell 1-atferd, og velger derfor å stille meg åpen for mer dialog og selvrefleksjon i debatten, selv om jeg også står fast på mitt eget standpunkt i forhold til abort og reservasjonsrett.

Noen spørsmål til refleksjon til slutt:

  1. Hvordan kan vi skape en mest mulig ærlig og fordomsfri debatt om abort, der vi på den ene siden ivaretar omsorg, hjelp og støtte til dem som vurderer eller ønsker abort, og på den andre siden oppmuntrer alle til ærlighet, læring, utforskning og selvrefleksjon?

  2. Er det noe vi kan lære når det gjelder modell 1 og modell 2 atferd i forhold til forskning på abort i Norge?

  3. Er det mulig å få til en «deframing» der begge sider i debatten går sammen om å lære og utforske, i stedet for bare å forsvare egne «historiske» standpunkter og forsøke å overbevise andre?

  4. Hva er den beste måten å oppnå det mange er enige om at vi ønsker - og som abortloven oppmuntrer til  - nemlig færre aborter i Norge?

Gå til innlegget

Norge er lovforpliktet til abortforebygging

Publisert nesten 7 år siden

Paragraf 1 i abortloven er klinkende klar. Samfunnet skal gjennom forebyggende arbeid arbeide for at antall aborter blir lavest mulig. SV vil likevel gjøre det enklere å få abort lenger ut i svangerskapet.

I dag kunne vi i NRK-programmet Politisk Kvarter høre at SV argumenterte for å flytte grensen for selvbestemt abort til 16 uker, altså enda nærmere grensen for å redde liv som i dag ligger et sted mellom 22 og 23 uker. SV vil altså gjøre det enda enklere for kvinnen å få abort.

Hvordan harmonerer dette egentlig med abortlovens ord og hensikt? Ikke særlig godt, slik jeg ser det.

§ 1 i Lov om svangerskapsavbrudd (abortloven) lyder som følger: "Samfunnet skal så langt råd er sikre alle barn betingelser for en trygg oppvekst. Som et ledd i dette arbeidet skal samfunnet sørge for at alle får etisk veiledning, seksualopplysning, kunnskaper om samlivsspørsmål og tilbud om familieplanlegging, for derved å skape en ansvarsbevisst holdning til disse spørsmål slik at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig".

Abortloven tar altså ikke lett på det faktum at abort er å avslutte et spirende liv. En kan si at loven i seg selv tar utgangspunkt i at abort er et uønsket fenomen. Dette drar linjer til synet menneskeheten stort sett har hatt på abort gjennom tusenvis av år. SV vil på den andre siden gjøre det enda enklere å ta abort lenger ut i svangerskapet, noe som høyst sannsynlig vil føre til flere aborter i Norge.

SV framstiller det som om det er unødvendig vanskelig for kvinnen å få abort etter uke 12. Slik kan en også få forståelsen av at det skal være svært enkelt for kvinnen å få abort før uke 12. I virkeligheten er det norske samfunnet lov- og forskriftsforpliktet til å involvere seg i spørsmålet om abort helt fra starten av svangerskapet.

Kvinnen framsetter en begjæring til helsetjenesten om å få ta abort. Når dette skjer har helsetjenesten lovpålagt veiledningsplikt, selv om kvinnen også har frihet til å si nei til dette. Det er derfor ikke slik at kvinnen som ønsker abort er ment å være helt forskånet fra samfunnets råd og veiledning. Det er ikke lovens hensikt overhode. Tvert i mot legger loven opp til at samfunnet hele veien skal være tydelig involvert. 

Vi har hørt historier om leger som vil påvirke kvinnen til å ikke velge abort. Vi har også hørt historier om leger som bidrar aktivt til å presse kvinnen mot abort med sin veiledning. Men loven er altså klar på at det er å begrense antall aborter som er det ønskelige.

Om det er slik at loven pålegger det norske samfunnet å arbeide aktivt for at antall svangerskapsavbrudd blir lavest mulig, tar vi dette på alvor som samfunn? Tar SV det på alvor med sitt mediautspill i dag? Neppe.

En del gjøres for å forebygge abort. Aborttallene har gått noe ned fra 2008 og fram til i dag, men ligger like fullt stabilt over 15.000 pr. år. Sagt på en annen måte er 15.000 aborter bortimot 25% av det norske barnekullet pr. år. Dette har store samfunnsøkonomiske konsekvenser for Norge, noe som i seg selv burde være en god grunn til å begrense antall aborter. Abort har også store personlige konsekvenser, siden vi vet at mange kvinner sliter med store følelsesmessige ettervirkinger ved abort.

SV framstiller det som et stort problem at noen få kvinner velger å reise til utlandet for å få abort om dette blir avslått i Norge etter 12 uker. Men nemdsystemet ivaretar i virkeligheten både kvinnen selv og lovens hensikt om å begrense antall aborter mest mulig.

Det er et stort paradoks at det er tverrpolitisk enighet om at aborttallene må begrenses mest mulig. Dette har blant andre bloggeren Susanne Kaluza argumentert godt for. På den andre siden arbeider nå altså venstresiden aktivt for å flytte abortgrensen enda nærmere grensen for å redde liv. Dette reiser en rekke krevende etiske problemstillinger som SV bør ta innover seg. Deler av partiet gjør det, og er mer restriktive med tanke på bioteknologi og senabort. Derfor har denne saken også politisk sprengkraft innad i SV.

Jo nærmere 23 uker vi kommer, jo tydeligere blir det at det er et levedyktig og unikt menneske vi snakker om i mors mage. Derfor blir det etiske dilemmaet tydeligere og tydeligere for de fleste jo nærmere vi kommer grensen for å redde liv. Men ikke for SV. Her skal det tydeligvis kjøres likestillingskamp uansett.

Gå til innlegget

Lederen av Velferdstinget i Studentparlamentet i Oslo hevdet denne uken at reservasjonsleger er drittsekker. Hvorfor tar hun feil og bør beklage uttalelsen?

Mange journalister har kommentert at reservasjonsdebatten de siste månedene har hatt en klar dreining. Den har gått fra å være en grunnleggende debatt om menneskerettigheter, samvittighetsfrihet og verdier til å bli en mer rendyrket abortdebatt. De siste ukene har reservasjonsdebatten også beveget seg videre til å bli en klart mer følelsesladet debatt.

Dette er ingen tilfeldighet. På den ene siden er abort i seg selv et svært følelsesladet tema for mange. På den andre siden brukes følelser også bevisst av debattantene. En vil nå fram til sitt publikum. En del av debattinnleggene er klart på den rasjonell-analytiske siden dersom vi ser for oss en vekt. Disse dreier seg om logiske argumenter for og mot reservasjonsretten. På den andre siden har vi innleggene som frir til vår estetiske side, til våre sanser og følelser.

Vi må anta at aktører og rådgivere i reservasjonsdebatten er rasjonelle når det gjelder bruk av følelser som virkemiddel for å nå fram. Dette har for eksempel å gjøre med hvem som er målgruppen en først og fremst vil nå fram til og mobilisere. Det er på den ene siden klar forskjell på hva som når fram til en mann og en kvinne. På den andre siden er det også forskjeller på tvers av kjønn, basert på hvilke preferanser vi har i forhold til den rasjonell-analytiske eller den estetiske siden av oss selv. For det tredje kan det være stor forskjell på hvilke argumenter som når fram til en rikspolitiker og en velger på grasrota.

Denne uken meldte Vårt Land at Kaia Marie Rosseland, leder for Veldferdstinget i  Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo (UiO), mener at reservasjonslegene er drittsekker. Dette må kunne kalles et svært følelsesladet utsagn. Rosseland omtaler en hel gruppe mennesker og profesjonsutøvere, og setter alle i samme bås.

Hun fikk også støtte for sitt utsagn fra leder i Studentparlamentet Gabrielle Legrand Gjerdset, som sa at hun bare hadde registrert positive reaksjoner på Rosselands utsagn. Det siste utsagnet jeg henviser til fra Legrand Gjerdset må nok tas med en stor klype salt, siden studentavisen Universitas i samme artikkel kan melde at Rosseland har vakt sterke reaksjoner med sitt utspill.

Er utsagnet fra Rosseland relevant, er reservasjonslegene drittsekker? Jeg skal nå prøve å se litt på dette fra et filosofisk og praksisorientert ståsted.

Filosofen Ernst Cassirer sa en gang at «språk og naturvitenskap er innskrenkninger av virkeligheten, mens kunst forsterker virkeligheten». På den ene siden kan vi ignorere ting på grunn av at det rasjonell-analytiske tar overhånd. På den andre siden kan vi ignorere ting på grunn av våre følelser. Begge deler kan resultere i at det utvikles defensive systemer mot læring og utvikling. Vi blir «enøyd». Det er derfor viktig å finne balansen mellom det rasjonell-analytiske og det estetiske for å sikre et balansert bilde av virkeligheten. Derfor er følelser også relevante for reservasjonsdebatten, ikke bare rasjonelle argumenter for og mot.

En lege er en profesjonsutøver – en profesjonell. Hun forventes å ha profesjonell kunnskap, og har samtidig et kompetansenivå som utvikles gjennom hele livet. Brødreparet og professorene Dreyfus & Dreyfus har forsket på dette. De viser for eksempel at vi ikke har samme kompetansenivå når vi er nyutdannet eller «novise» som når vi har lang erfaring og er «ekspert». Vi må også stadig tilegne oss ny kunnskap i det livslange læringsløpet. Vi kan derfor være nybegynner på et område og ekspert på et annet.

Leger har en lang profesjonsutdannelse. Mange av fastlegene har i tillegg gjerne en spesialisering i allmennmedisin. Gjennom sin profesjonsutdanning og spesialisering lærer hun måter å utøve arbeidet på som er rettet mot oppgavene hun skal utføre. På jobb får hun i tillegg mange andre hjelpemiddel å forholde seg til; det kan være lover og regler, arbeidsbeskrivelser, prosedyrer og oppslagsverk. På den ene siden må hun kunne lede og organisere sin egen hverdag på kontoret. På den andre siden jobber hun også som en del av en gruppe og en organisasjon. Derfor er hun i et stadig samspill med andre om sine avgjørelser.

På den ene siden er legeyrket en naturvitenskapelig profesjon hvor det rasjonell-analytiske har meget stor betydning. Den forskningsbaserte kunnskapen skal benyttes til å gi pasienten best mulig hjelp. På den andre siden er den estetiske siden av legeyrket uhyre viktig. Legeyrket er også en kunst. Legen må kunne se, føle, kjenne og lukte. Det rasjonell-analytiske må settes i sammenheng med det estetiske for at hun skal kunne være en god lege.

Det ligger også verdier til grunn for legens avgjørelser. Vi har alle verdier som resulterer i normer og atferd. Profesjonsutøvelse kan derfor ses som en verdistyrt prosess. Det er derfor viktig for legen å ha en reflekterende holdning til sitt eget verdigrunnlag. Dette dreier seg for eksempel om etiske vurderinger, om hva som er hennes oppfatning av rett og galt. På den andre siden har hennes vurderinger også sammenheng med tillit og integritet.

Et menneske med høy integritet baserer en større grad av sine handlinger på et avklart verdisyn. Det burde skape tillit. I dette konkrete tilfellet blir resultatet også mistillit til legen som profesjonsutøver. Men jeg tror pasienten kan være ganske trygg på at hun står overfor en reflektert praktiker når hun står overfor en reservasjonslege.

En lege kan etter en etisk vurdering falle ned på ned på at han er for abort. Dette kan begrunnes på flere måter, både ideologisk og medisinsk. Det må vi respektere. Men hun kan også etter samme etiske vurdering falle ned på at hun for sin samvittighets skyld ikke kan henvise til abort. Det må vi også respektere.

Det er et stort paradoks at sterke pressgrupper i samfunnet nå kraftig kritiserer legens etiske refleksjon som profesjonsutøver. Det ikke bare et paradoks. Det kan også være en trussel mot legen som den reflekterte profesjonsutøveren som ivaretar god legekunst. Legen må også være i kontakt med sine følelser og verdier.

Jeg mener det er grunn til å hevde at en fastlege som ønsker å reservere seg sannsynligvis er en reflektert praktiker. På den andre siden kan selvfølgelig våre fordommer eller våre sosiale evner spille inn på den negative siden. Det er likevel mest sannsynlig at en lege som både reflekterer, bruker både sin rasjonell-analytiske og estetiske side for å utøve legekunst, og som forsøker å balansere disse sidene ved sin profesjonsutøvelse, er en minst like dyktig lege som andre.

Å kalle henne for drittsekk blir derfor å skyte langt over mål. Det er generalisering på et plan som er fullstendig uverdig for et studentparlament. Det sier jeg med litt ekstra tyngde siden jeg selv er student for tiden. Jeg mener derfor at lederne for Velferdstinget og Studentparlamentet i Oslo nå må beklage disse uttalelsene og legge seg helt flate. Dette henger ikke på greip.

Gå til innlegget

Requiem over abortloven 1978-2014

Publisert nesten 7 år siden

Journalister har den siste uken hyllet innlegg i abortdebatten hvor vi deler egne opplevelser og følelser. Jeg har valgt å sammenfatte mine egne følelser i en allegori som ikke skal forstås bokstavelig, men billedlig. Den er ikke fordømmende ment.

Lyden av hester i galopp. Stemmer som lyder i natten: «Dere må våkne, det er illgjerning og fiender i landet».Jeg pakker det jeg trenger og løper ut av huset. Jeg må til trenet for å møte hæren. Dette er min kamp. Vår kamp. Jeg griper min pil og bue og kaster meg på hesten. Hører hestehovene slå mot bakken som fjern torden.

De dreper barna våre.

Hvem er det som kommer for å brenne bygdene og byene våre? Hvem er det som våger å legge hånd på barna våre? Alle menn til sin fylking! Tenn vardene. Blås i hornet, spenn på brynjen og grip sverdet. Vi skal sloss til siste mann.

Krigsropet runger. Jeg kjenner trangen til å brøle så ekkoet gjaller gjennom skogene. «FRAMOVER»! Jeg hever lansen min og sporer hesten til strak galopp. Vi må vinne.

Barna våre. Vi ser dem dø. De kan ikke forsvare seg. Vi rekker ikke fram, makter ikke stoppe det. De ligger i hauger. Hærlarmen stilner. Byene våre brenner. Hikstegråten går som jordskjelv gjennom kroppen min. Dype tak, som varer til jeg nesten ikke har pust igjen. Så nye og nye bølger til jeg er utslitt. De er borte for alltid. 500.000. Jeg vil stryke dem over kinnet, bre teppet over dem og si god natt. Jeg vil be aftenbønnen og si: «Jeg er glad i deg, barnet mitt. Sov godt». Jeg vil gravlegge alle sammen og reise minnesteiner.

 «Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, miserere nobis. Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, miserere nobis. Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, dona nobis pacem….»

Jeg vil sitte ved bålet en mørk vårkveld. Være taus og feste blikket på ilden. Jeg vil kjenne kulden og la bålet varme meg. Kjenne på sorgen. Smerten. Ensomheten. Jeg vil la de bølgende flammene fra bålet fylle meg til alt er borte. Til alt er tomhet. Til jeg sovner her ved bålet i utmattelse og natten endelig når meg. Til den omgir meg helt, stryker meg over kinnet og trøster meg. Til mørket skjuler slagmarken og alt blir usynlig. Som i en drøm.

«Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden. Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet».

Requiem.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere