Hallgeir Reiten

I leserinnlegget ”KrF – vedkjenning eller vandel” som er trykket i flere aviser, argumenterer tidligere stortingsrepresentant Hans Olav Tungesvik for at god vandel er viktigere enn bekjennelse for tillitsvalgte i KrF.

Tungesvik konkluderer med at kravet om kristen bekjennelse for de tillitsvalgte i KrF er mindre aktuelt enn det engang var. Slik jeg forstår ham, er han blant dem som mener at bekjennelsesparagrafen i KrF nå bør endres.

Når Tungesvik begrunner sitt syn, viser han til at kirken ikke krever kristen bekjennelse av de som velges inn i sogneråd, bispedømmeråd og kirkeråd. Kan da KrF stille strengere krav til sine tillitsvalgte? Han mener også bekjennelsesparagrafen kan hindre mennesker som støtter KrFs verdigrunnlag og program i å gå inn i aktivt partiarbeid.

Jeg er helt uenig med Tungesvik i hans konklusjon vedrørende bekjennelsesparagrafen:

Han skriver i sitt innlegg: ”Det er neppe noen som ikke har forståelse for at det var et nødvendig og rett grunnlag ved dannelsen av et nytt politisk parti som skulle ha som hovedoppgave å motivrke de sterke anti-kristelige strømningene som gjorde seg gjedende i denne tiden. Åndskampen i samfunnet gjorde det nødvendig med klar kurs og tydelig tale”.

Er det slik at åndskampen er mindre i dag?  Det tror ikke jeg. Åndskampen er heller større. Derfor mener jeg det er all grunn til å verne om bekjennelsesparagrafen i KrF.

Når det gjelder argumentet om at selv kirken ikke krever bekjennelse av de som velges til sogneråd, bispedømmeråd og kirkeråd, så høres det kanskje i første omgang besnærende rimelig ut.

Hvis en tenker litt mer på dette, så er dette argumentet både trist og litt skremmende. Slik er altså tankegangen og praksisen i folkekirken: Det stilles ikke krav til kristen bekjennelse for dem som skal være med å styre den. Det kan fort bli åndelig fattigdom av slikt.

Tungesvik mener at det er med kristen vandel at ”du viser at du i mitt hjerte bor”. Dette forstår jeg da som god moral. Moral er vel og bra. Men det kan aldri gi oss åndelig innsikt. Bibelens sier det slik: ”Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bare bedømmes på åndelig vis” (1. Kor. 2,14). Vi trenger altså Den Hellige Ånd innabords. Når vi tror i vårt hjerte og bekjenner med vår munn, faller dette på plass. For et parti som er tuftet på tanken om å motvirke ani-kristelige strømninger i samfunnet, er derfor en klar kristen bekjennelse for partiets tillitsvalgte av stor betydning.

Dette så de som grunnla KrF som politisk parti.

Nettopp derfor la de inn den såkalte ”bekjennelsesparagrafen” i partiets lover som lyder slik:

§ 2 TILLITSVERV

Stortingsrepresentantene, fylkestingsrepresentantene, kommunestyrerepresentantene, styremedlemmene og ellers alle som blir valgt eller oppnevnt til ett eller annet tillits­verv, må være bekjennende kristne og være enige i partiets grunnsyn.

De som grunnla KrF som parti la også inn en egen ”beskyttelsesparagraf”:

§ 12    LOVENDRING

Disse lovene kan endres på et landsmøte når minst 2/3 av landsmøtets medlemmer stemmer for det. Forslag til lov­endringer som er kommet sentralstyret i hende minst 3 måneder før landsmøtet, har krav på behandling. Landsstyret skal før landsmøtet gi innstilling på de forslag til lov­endringer som er kommet til behandling på landsmøtet.

Paragraf 12 viser at de som laget lovene for KrF hadde en klar hensikt med bekjennelsesparagrafen. De mente tydeligvis at partiets identitet står og faller med at KrFs tillitsvalgte har en kristen tro i bunn. De var også framsynte nok til å se at bekjennelsesparagrafen kunne komme under press og skrev derfor ”beskyttelsesparagrafen” paragraf 12 med tanke på dette.

Den sier: I §§ 1 og 2 kan det bare gjøres språklige endringer.

Så det er et åpent spørsmål om bekjennelsesparagrafen juridisk sett i det hele tatt kan endres med tanke på innhold.

Jeg mener altså at den heller ikke bør endres. På den andre siden er alt som trengs det som Bibelen sier i Romerne 10,9: ”For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst”. KrF hverken kan eller skal spørre etter ”perfekte” mennesker, ganske enkelt fordi det ikke finnes noen som er perfekte. Vi er alle syndere som trenger en frelser, og ingen er bedre enn andre i Guds øyne.

Men vi kan likevel med frimodighet spørre våre tillitsvalgte om de tror på Jesus Kristus.

I den pågående debatten rundt KrF er det verdt å reflektere litt over ordbruken.

Når man skal selge inn en var eller et budskap vet vi som driver med salg at det er viktig å velge riktige ord.

Denne konkrete saken gjelder strategiske veivalg for et politisk parti. KrF gjorde et dårlig valg og har den siste tiden fått fanden malt på veggen gjennom dårlige meningsmålinger. Dette roper på praktiske grep for å snu utviklingen, det kan vel alle være enige om.

En fløy i partiet mener løsningen er å ta KrF i en mer liberal retning.

I denne sammenhengen har vi fått servert en rekke slike ord og begrep som er godt kjent fra kommunikasjonsteorien: Åpen, raus, større takhøyde, spennende, inspirerende, nytenking, fornyelse, inkludere.

Dette er ord som er lette å selge inn til ”kunden”, såkalte ja-ord, ord som gir positiv gjenklang. Noe ligger bak våre ordvalg. Ofte konsulteres mediarådgivere når en ønsker å selge inn et budskap eller en vare. Fordi vi oversvømmes av politiske budskap og reklame hver dag, er det viktig for senderen av budskapet å få gode råd.

Det er klart at den som ønsker å gå en annen vei, å gjøre KrF tydeligere på hva partiet allerede står for – å holde stø kurs i en vanskelig tid - har en tyngre salgsjobb.

Her vil motpartens kommunikasjonsrådgivere ofte gi råd om å forsøke å få motparten identifisert med negative ord som mørkemann, sneversynt, gammeldags, ekskluderende, stokk konservativ, lite nytenkende, lite inkluderende. Ord som gir en negativ klang.

Andre ord er mer naturlige å velge: Tydelig, solid, lojal, langsiktig, gjenkjennelig, verdibevisst, ærlig, trygg, ideologisk sikker, klar, uredd, engasjert, overbevist.

Når det gjelder debatten om veien videre for KrF, er det viktig å gå litt bak ordene som brukes for å ”sukre pillen”. La oss se nærmere på noen av dem:

Åpen – hva er det egentlig man åpner for?

Raus – hvem er det man er raus mot og ikke?

Større takhøyde – hvilke konsekvenser får det for KrF og hva vil man ha større takhøyde på?

Fornyelse – hva vil det i så fall innebære for KrF sett mot partiets utgangspunkt og historie, vårt verdigrunnlag og vår nåværende politikk?

Hva er det egentlige budskapet?

1. Man åpner for mer støtte til palestinerne på bekostning av Israel og Israels sikkerhet
2. Man åpner for ja til EU
3. Man åpner for å akseptere en ekteskapslov som avskaffet vår historiske forståelse av ekteskapet som institusjon for en mann og en kvinne
4. Man åpner for større tilgjengelighet av alkohol
5. Man åpner for å fjerne bekjennelsesparagrafen

Går en dypere enn dette, ønsker de som vil fornye å redefinere partiet - grunnleggende sett for å skaffe større oppslutning.

Hva tror du er riktig svar på spørsmålet? Hvordan snu meningsmålingene for KrF?

Vårt Lands utviklingsredaktør Ingrid E. Fagervik skriver i sin blogg "Like-problemstillingen" her på verdidebatt.no i dag følgende om Ingunn Yssen og Marie Simonsens kronikk i Dagbladet på kvinnedagen:

«Kvinner bør ikke få barn» var sitatet i VG mandag. Ingunn Yssen og Marie Simonsen hadde skrevet en kronikk om kvinnekampens status i 2010, og den diskuteres fortsatt. Kronikken har fått et dårligere rykte enn den fortjener.

Da min datter kommenterte utspillet fra Yssen og Simonsen i Dagbladet som lå på stuebordet hjemme, sa hun kort og godt "takk for den, da...". Har disse to damene tenkt på hvordan det oppleves for barn å bli problematisert på denne måten opp mot lykke, jobb, karriere og penger?

Kan det være at noen av dem tenker "ja da er det vel slik vi har tenkt, vi er først og fremst et problem for de voksne" etter å ha lest om Yssen og Simonsens kronikk i avisene?

Det finnes hundretusenvis av barn i dette landet som hver dag blir et offer for tidsklemma. Mamma og pappa har det travelt. Mamma og pappa skal bare...Mamma og pappa er sinte og utålmodige på morgenen fordi de må rekke jobben...Mamma og pappa er sure, slitne og kjefter når de kommer hjem etter jobben...Pappa sitter med nesen mot dataskjermen hele kvelden fordi han er så "heldig" å ha tilgang til sitt digitale skrivebord på jobben hjemmefra. Mamma må levere resultater på jobben, må vite, derfor jobber hun overtid. Mamma og pappa krangler fordi de er slitne og rett og slett ikke får jobbliv og familieliv til å gå opp tidsmessig og praktisk.

Hjemme sitter mange av barna og spiller DS, playstation, ser på barne-tv eller chatter - og lengter i virkeligheten etter foreldrekontakt, fordi det som betyr noe i dette samfunnet er jobb, jobb, jobb. Karriere, karriere, karriere. Rettigheter, rettigheter, rettigheter. Arbeid til alle er jobb nummer en, står det øverst på Arbeiderpartiets webside. Vi må skape vekst. Framgang. Vi må lykkes. Vi må ha likestilling, forstås.

Kjernefamilien rakner i dette landet. Kan det ha sammenheng med våre verdier og kravene til effektivitet, verdiskapning og personlig frihet? Flere og flere av barna som er offer for vårt høyeffektive og egoisme-fremmende samfunn ringer nå til ulike "nødtelefoner" for å få voksne å snakke med om sine problemer.

Hva er det som skjer med gamle mor Norge?

Biskop Tor B. Jørgensen snur og vil likevel ikke gå inn for boikott av israelske varer.

"Respons, refleksjon og samtale med aktuelle aktører peker i retning av at en slik linje vil gjøre situasjonen vanskeligere", sier Jørgensen til Avisa Nordland.

Han holder fast ved at han som biskop kan og bør engasjere seg i politiske spørsmål og mener at enten det gjelder homofile, asylsøkere, oljeutvinning eller palestinernes situasjon i Israel, så er dette spørsmål som kirken bør kunne mene noe om.

Fjellvettreglene sier som kjent at det er ingen skam å snu. I denne saken har Jørgensen handlet klokt.

La oss nå se litt på hva som gikk forut for biskopens snuoperasjon: Vebjørn Selbekk skrev lederen "Verstingen blant biskopene" i Dagen Magazinet, der han kristiserte Jørgensen for at han blander sammen politikk med sitt embede som biskop i DNK, og minnet ham om at selv SV nå har forlatt boikottlinjen.

Parlamentarisk nestleder Hans Olav Syversen i KrF fulgte opp med tydelig tale til biskopen. Til slutt valgte også Jonas Gahr Støre også å advare ham offentlig mot å gå inn for boikott.

Jørgensen kom på defensiven og måtte snu. Det var enda godt.

Det nytter å reise seg opp og si tydelig fra.

Jeg er enig med biskopen i at også kirkens menn og kvinner må har rett til å ha politiske meninger. Samtidig savner jeg en tydeligere grenseoppgang mellom det åndelige regiment (kirken) og det verdslige regiment (staten) i dette landet. Nå blander kirken seg inn i politikken og politikken seg inn i kirken, slik redaktør Helge Simonnes i Vårt Land flott fronter i sin blogg "Tolvte biskop i tolvte time" (http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread45798/)

Mitt spørsmål til biskopene er: Hvorfor er ikke abort høyere på listen over ting det er aktuelt å uttale seg politisk om? Hvorfor hører vi ikke biskopenes tydelige forsvar i media for ekteskapet mellom mann og kvinne som hellig sakrament og kirkelig tradisjon gjennom tusen år? Hvor er biskopene som markerer i media mot sekulariseringen i Norge? Hvor er biskopene som kaller folket til omvendelse fra moralsk forfall og oppgjør med synd?

Retten til trosfrihet i Norge ble i går innskrenket.

Den rød-grønne regjeringen (AP, AV og SP) tvang gjennom en endring av lovverket i Stortinget, som innsnevrer adgangen trossamfunn tidligere har hatt til å ansette medarbeidere i samsvar med sin trosoverbevisning.

Fra nå av er det ikke lenger noen generell adgang til å vurdere jobbsøkere til stillinger i kristne menigheter og organisasjoner sett mot trosoverbevisning og læregrunnlag. Lovendringen innebærer at all forskjellsbehandling fra nå av må være ”saklig, nødvendig og forholdsmessig i forhold til den som utsettes for forskjellsbehandling”. Lovendringen innebærer plikt til å begrunne eventuell forskjellsbehandling.

Lovendringen som ble vedtatt, er helt i linje med det vi så langt har fått servert fra den rød-grønne regjeringen. Det jobbes med SV i spissen febrilsk for å undergrave alt som smaker av kristen tro i samfunnsliv og lovgivning. At sentrumspartiet SP er med på denne dansen er skuffende og leit.

Meningenes diktatur. Slik jeg ser det, må vi våkne før vi får meningenes diktatur i Norge. Bakgrunnen for utviklingen mot meningenes diktatur, er venstresidens tro på enhetsstaten - en sosialistisk stat som skal ”oppdra folket” med tankegods fra marxismen. Alt som smaker av religiøs tro ses på som en trussel. Ideologien settes foran individets soleklare rett til trosfrihet og ytringsfrihet. Les for all del Jon Kvalbeins og Johannes Kleppas artikkel angående dette i gårsdagens papirutgave av Dagen Magazinet. Den artikkelen var rett og slett glimrende.

Angrep på demokratiet. Trosfrihet og ytringsfrihet er selve grunnpillarene i demokratiet. Å begrense trosfriheten kan derfor ikke ses på som noe annet enn et direkte angrep på demokratiet. Vi har i fortsettelsen derfor ikke annet valg enn å kjempe for trosfriheten vår på et annet plan enn før.

Kristne trossamfunn overleverte sammen med Islamsk Råd et felles brev til Stortinget der de på det sterkeste advarte mot denne lovendringen. Når lovendringen likevel ble vedtatt, kan det bare tolkes som arroganse fra regjeringen og manglende evne til å lytte til store grupper i det norske samfunnet. Det er svært viktig at den tydelige røsten fra ulike trossamfunn ikke stilner selv om lovendringen nå er vedtatt.

Jeg har merket meg at Raymond Johansen, Aps partisekretær, vil ta tilbake kysten. Jeg håper og tror han får kamp for hver meter. Denne utviklingen vil mange rett og slett ikke finne seg i.

Den gode nyheten er at alle andre partier på Stortinget enn AP, SV og SP sammen stemte mot lovendringen. Jeg håper på mer samarbeid mellom partiene som stemte i mot regjeringen i denne saken.

Solveig Sollie, tidligere nestleder i KrF, gikk i går ut med klar kritikk av Inger Lise Hansen.

Så langt har ikke Vårt Lands nettutgave funnet det bryet verdt å nevne dette med et eneste ord, noe jeg er overrasket over.

Mer om Sollies utspill kan du derfor lese på Dagen Magazinets nettside

Solveig Sollie er ingen hvem som helst. Hun var stortingsrepresentant for KrF fra 1985-1997, har vært statsråd i to departement og nestleder i partiet. I tillegg har hun hatt en lang rekke andre tunge verv i norsk samfunnsliv, og avsluttet sin karriere som fylkesmann i Telemark. Hun har på bakgrunn av sin innsats i KrF blitt utnevnt til æresmedlem i partiet. CVen til Sollie kan du lese her

Sollie er sitert på at hun tar avstand fra Hansens utspill og sier videre at hun reagerte på det med sorg og faktisk litt sinne. Sollie understreker at hun reagerer på måten tingene er gjort på:

"Jeg har vært nestleder sjøl i noen år, og det hviler ganske store forpliktelser og ansvar på en nestleder. Ingen skal falle sin egen leder i ryggen på den måten".

Det er gledelig at Solveig Sollie velger å gå så tydelig ut mot Inger Lise Hansens handlemåte som 2. nestleder i KrF. Det blir nå mer og mer tydelig at også en rekke profilerte KrF-politikere er sterkt kritisk til Hansen, og gir uttrykk for dyp bekymring over hennes forslag til politiske endringer i KrF.

Mitt inntrykk er at tingene nå går i riktig retning, og at flere og flere ønsker å slå ring om et KrF som er til å kjenne igjen verdimessig og politisk. Vi har en egenart som trengs i norsk politikk, noe også en rekke kommentatorer og politikere utenfor KrF har minnet oss om den siste tiden. Det er plass til et synlig og sterkt sentrum mellom blokkene i norsk politikk.

Gledelig var også Dagfinn Høybråtens tale på årsmøtet til Telemark KrF forrige helg. Talen var en klargjørende og flott gjennomgang av KrFs ideologi og historie. Mer av talen til Høybråten kan du lese her. Høybråten sa blant annet at vi ikke kan skille politikk og tro, men at vi må skjelne mellom tro og politikk. Han understreket også at KrF må stå for kristendemokrati "på norsk", og at han ikke har tro på at KrF skal være et kristendemokratisk parti med "søreuropeisk" profil eller bli noen kopi av tyske CDU.

Høybråten har helt rett i at det alltid vil være ulike fløyer i KrF. I fortsettelsen må vi derfor finne veien videre sammen i partiet. Her tror jeg som tidligere sagt at Dagfinn Høybråten er nøkkelpersonen som kan forene og bygge bro mellom fløyene.

På den andre siden står jeg fast på at det er helt legitimt å mene at en nestleder som til de grader har markert uenighet med KrFs vedtatte politiske program og flertallet på partiets landsmøte vil ha store problemer med å bli oppfattet som troverdig og lojal både innenfor og utenfor partiet.

Min mening er derfor fortsatt at Inger Lise Hansen bør tre til side som 2. nestleder for å bidra til ro i KrF. Dette handler som tidligere sagt om måten Hansen har gjort tingene på, ikke om hennes selvfølgelige rett til å ha et politisk ståsted.

Om Hansen velger å trekke seg, vil den mer liberale fløyen i partiet vil likevel ha rikelig mulighet til å fremme sitt syn i den viktige strategiprosessen som nå pågår. Det er en kjent sak at deler av KrFs stortingsgruppe kan ta den jobben.

Jeg håper også som tidligere sagt at Hansen velger å bli i KrF om så skjer.

Simon Molvær Grimstad, leder i Ålesund KrFU og nestleder i Møre og Romsdal KrFU, skrev for en tid siden en blogg angående abort som fikk AUF her i fylket til virkelig å se rødt.

Simon Molvær Grimstad skrev i sitt innlegg at han mener at barnets liv starter når sædcellen når fram til ”det-store-egget”. Han angriper SV for at de ønsker å heve abortgrensen fra 12 til 16 uker. Molvær Grimstad peker også på at barn med Downs syndrom i større og større grad aborteres bort og etterlyser og bedre økonomiske støtteordninger for å motvirke at kvinner føler seg tvunget til å ta abort av økonomiske hensyn. Hele bloggen hans kan du lese her

Møre og Romsdal AUF angrep deretter lederen i Ålesund KrFU kraftig i et svarinnlegg på sin webside kalt ”Et gufs fra fortida”. Blogginnlegget deres konkluderes slik:

”Simon konkluderer med at KRF er det eneste partiet som vil gjøre noe for å få aborttallene ned. Én ting er sikkert; hvis det blir forbudt å ta abort vil tallene gå ned, men antallet menneskeskjebner vil bli langt flere. La oss ikke havne tilbake til 70-tallet og den kampen kvinner måtte kjempe for retten til å bestemme over sin egen kropp. La oss fortsette å holde KRF langt unna både makt og innflytelse.

Og sist men ikke minst, bruk kondom - det fødes KRFUere hver dag!"

Siden har debatten gått høyt om saken i Møre og Romsdal. Steinar Reiten, KrFs gruppeleder i fylkestinget, utfordret  leserne i et leserinnlegg i avisen Tidens Krav: Han slår fast at det har blitt utført hele 450.000 aborter i Norge siden Abortloven, og peker på at dette i seg selv har store samfunnsmessige konsekvenser, ikke minst fordi Norge i framtiden høyst sannsynlig vil få stort underskudd på arbeidskraft. Han spør også hva som egentlig er forskjellen på et foster som er 11 uker, 6 dager, 23 timer og 59 minutter og et som 12 uker og et sekund.

Abort er et følelsesmessig komplisert tema å diskutere, fordi så mange kvinner i Norge har fått utført abort. Har det blitt slik at vi mer og mer unngår å diskutere abort på grunn av dette?

Teknologien går framover i kvantesprang, slik at vi nå vet mer og mer om fosteret. 70-tallets argumentasjon om fosteret som ”en celleklump” holder ikke lenger.  Hva mener du om abort?

(Jeg vil oppfordre alle som kommenterer dette innlegget, om å skrive med visdom og sørge for at tingene ikke går over streken)

Denne uken var Ulstein KrF i Møre og Romsdal samlet til årsmøte. Ulstein er som kjent en markant industrikommune på Sunnmøre med store virksomheter i den maritime klyngen.

Sist år møtte en håndfull mennesker på årsmøtet til Usltein KrF. Denne uken møtte nesten 50 mennesker på årsmøtet, noe som sier mye om det store engasjementet på grasrota i KrF for tiden.

Grasrota i Ulstein KrF kom med et forslag til en resolusjon som ble vedtatt med et overveldende flertall, kun 6 personer stemte i mot, slik jeg har forstått det:

Den rød-grønne regjeringen varsler at den vil legge fram en religionsmelding. Dette er foruroligende i seg selv, med tanke på hvordan denne regjeringen systematisk har angrepet kristne verdier.

Det har snart gått 1000 år siden kristenretten ble innført på Moster i 1024. Det er viktig å merke seg at noe av det viktigste Olav den Hellige gjorde der, utover å ta valget om at Norge skulle bygges på kristne verdier, var at han styrket rettsvernet kraftig for kvinner og barn. Det bør barneombud Reidar Hjermann merke seg når han nå etterlyser større kontroll med trosopplæringen i kristne trossamfunn. Til alle tider har kirken i Norge tatt vare på barna og forsøkt å gi dem en oppdragelse som ville beskytte dem og gagne dem. De ti bud er en god rettesnor for et samfunn det skal være godt og trygt å bo i.

I de snart tusen årene som har gått siden Moster, har kristendommen vært Norges ankerfeste på verdisiden. I like lang tid har stat og kirke vært knyttet sammen, synliggjort gjennom vår grunnlov, vårt flagg og vår statskirke. Mye og mangt skrives om Finn Jarle Sæle; en ting har han fått satt solid på plass: Han har til fulle forstått hva toregimentslæren innebærer. Et åndelig regiment som kirken tar hånd om. Og et verdslig regiment som staten tar hånd om. Det verdslige regiment har i Norge i snart tusen år bygget på den kristne tro.

Det er også satt i gang en prosess for å revidere grunnloven. De viktigste pådriverne for dette arbeidet har til hensikt å utviske tilknytningen til kristen tro i grunnloven, og erstatte det med humanisme.

Hvis det har vært en tid hvor det virkelig trengs at bredden av kristenfolket står opp for vår kristne tro og kulturarv - våre beste verdier - så må det være nå. Her har Hanne Nabintu Herland et viktig budskap i sin bok ”Alarm!”, en bok du for øvrig bør kjøpe først som sist, fordi den er et nødvendig innlegg i debatten om dette landets framtid med profetiske undertoner.

Når det nå skal jobbes med en religionsmelding, så forventer jeg klar tydelig tale fra kirken. Litt for mange av oss kristne har fått for vane å være på defensiven, å presses fra skanse til skanse i avkristningen av det norske samfunnet. Kirken må tale med tydelig røst i spørsmålet om hvilke verdier det norske samfunnet skal bygges på og ikke begynne å tulle rundt med et tannløst budskap om fordragelighet, pluralisme og interreligiøs dialog.

Dette er valget vi har: Ønsker vi at det norske samfunnet fortsatt skal være tuftet på kristne verdier som nestekjærlighet, nåde, godhet, rettferdighet, solidaritet, forvalteransvar og gudsfrykt med nøysomhet? Eller ønsker vi å gjøre et verdimessig kamikaze, et ynkelig knefall for ”det pluralistiske samfunnet” hvor vi gir avkall på det beste og mest verdifulle i vår egne kulturarv?

Til slutt, les denne teksten til Odd Nordstogas "Borga i ur". Den taler for seg selv:

To elver renn gjennom landet Ur, møtest der,
og høgt fra ein mur Ser du opptog med faner og vimplar i vind;
der elvene møtest skrid opptoget inn.
Eit bord med safirpynta beger av gull,
hyller med kunnskap, rull på rull.

Salar med strengespel,
song og lått, ringdans med fløyter og harpeslått.

Så snør det i landet: gløymselsnø.
Borte blir borga og gløymde dei brød.
Som metta dei fem tusen munnar frå korg:
Andlet ber blindt på ei tusenårssorg.

Og ingen kan minnast dei linne drag i dronningas andlet den fagre dag
Då landet her kvilte i heilag fred og alle hadde kjærleik å elske med.

Ei dør slår opp i den stille kveld,
gjennom opningen anar du skinet av eld
Og stemmer som vinden ber fram der du trør:
Dette er noko du kjenner fra før.

Ei hand spelar terning i fakkelskin,
ein fot trør i dans under ljost, mjukt lin;
Dei er her, dine bortgløymde systrer og brør:
Detter er noko du kjenner frå før.

Gløym slitet for glede og frykta for sorg;
det er her, alt du treng,
Det er brød i ei korg frå eit løyndomsfullt bord i så fast ei borg.
Sjå her er dagen som renn.
Sjå, her stig sola for deg Sjå, her er korga med brød for alle,
i borga i landet Ur.

Noen av dere har kanskje hørt historien om predikanten som indignert sa til Gud på lønnkammeret: ”Kjære Gud, har du lest Vårt Land i dag?”

Da jeg klikket meg inn på Vårt Lands nettutgave i dag, ble jeg ikke indignert, men glad. Hvorfor? Vårt Lands nettutgave dekker i dag gårsdagens årsmøte i Oslo KrF hvor parlamentarisk nestleder Hans Olav Syversen og en rekke profilerte KrFere tok et klart oppgjør med 2. nestleder Inger Lise Hansen fra talerstolen, og advarte mot å endre bekjennelsesparagrafen.

Da jeg gikk ut med grasrotaksjonen, kommenterte fylkeslederen i Oslo KrF utspillet mitt på Dagsrevyen og sa at Oslo KrF var enig med Hansen i flere saker. Måten han ble klippet på, kunne oppfattes som om fylkeslaget gav sin støtte til Hansen. Det er godt at dette bildet nå blir nyansert, slik at vi får vite hvordan virkeligheten på bakken faktisk er.

Sannheten er først og fremst at Oslo KrF har mange svært dyktige og erfarne politikere som har betydd og betyr svært mye for både KrF og Oslo som by. I Ordspråkene står det at ”ved de rettferdiges velsignelse får en by framgang”. Slike politikere opplever jeg at KrF har mange av i Oslo; de er uredde, ærlige, engasjerte, dyktige og oppriktig opptatt av byen og landets beste. Partilaget i Oslo har også en ny generasjon av dyktige og skolerte ildsjeler på vei inn, og mitt håp er at disse får trekke på tyngden og erfaringen til de som har vært med i politikken i mange år, og er ydmyke nok til å ta i mot deres velmente råd.

Det er også godt å se at profilerte KrF-politikere landet rundt nå slutter rekkene og slår ring om partiets verdier og program. Tydelige budskap har nådd fram, både i media og internt i partiorganisasjonen, fra både Oslo, Østfold, Vestfold, Agder-fylkene, Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag og andre fylker. Facebook-gruppen "Bevar KrFs verdigrunnlag" har fått over 1500 medlemmer, blant dem en rekke profilerte KrF-politikere. Det jobbes også svært aktivt med Hansen-saken på lokallagsnivå. Nå hører vi også gjerne mer fra KrFere i Nord-Norge.

Læstadianerne står sterkt på Nord-kalotten. De har samlet over 80.000 til sine tradisjonsrike sommerstevner, og vi kan ikke tro annet enn at Hansens forslag til kursendring ikke faller i særlig god jord blant de av Læstadianerne som stemmer KrF.

Det er slik at bekjennelsesparagrafen bare kan endres ved 2/3 dels flertall på KrFs landsmøte. Mitt stalltips er derfor å lytte til Vebjørn Selbekk, som mener det skal bli en nøtt å få nødvendig flertall til å endre bekjennelsesparagrafen. Kanskje nettopp Inger Lise Hansens utspill i media blir tuen som velter dette lasset - fordi bekjennelsesparagrafen nå har blitt en symbolsak for mange av dem som ikke støtter Hansen.

Landsstyret i KrF skal, slik jeg har forstått det, møtes nå i mars. Da forventer jeg at også de tar et oppgjør med Inger Lise Hansen. Fylkeslederne sendte som kjent før jul et brev til partiledelsen der de ba Hansen legge om stilen. Hun har helt klart ikke fulgt deres råd. Spørsmålet de må ta stilling til, er om Inger Lise Hansen utspill i media den siste tiden har skadet KrF. Dypest sett handler dette om hvor langt en 2. nestleder i et politisk parti kan gå i eget ærend, sett opp mot ansvaret vedkommende har fått delegert av partiets landsmøte.

Til sist et spørsmål: Hvor lenge hadde en nestleder i Arbeiderpartiet blitt sittende om han eller hun hadde gått til pressen og sagt at fra nå av burde AP kjempe for å få reversert ekteskapsloven, bli mer Israel-vennlige, bli mot EU, sikre lengre skjenketider og fri flyt av alkohol, endre partiets navn og utviske Arbeiderpartiets historiske tilknytning til arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen - og i tillegg sagt at disse tingene bare var begynnelsen på forandringene vedkommende ønsket å gjennomføre i AP?

Verdien av en klar mediastrategi

Media er som de fleste vet kjent som ”den fjerde statsmakt” – og har en unik og skremmende evne til å kunne påvirke folkeoponionen og dermed samfunnsutviklingen. En som skjønte betydningen av dette til fulle var Joseph Goebbels – Adolf Hitlers propagandaminister. Ingen av oss må være naive for hvordan også Norge er et samfunn hvor svært mye av det som skrives og sies i media skyldes bevisst mediastrategi fra ulike hold.

Så langt har ulike pressgrupper lyktes uvanlig godt med å framstille verdikonservative, og spesielt kristne sådanne,  i et negativt lys. Gjerne med bruk av stigmatiserende merkelapper som ”mørkemenn” og så videre. De roper om raushet, romslighet og kjærlighet, mens de selv i virkeligheten fremmer meningenes diktatur og dermed er en trussel mot ytringsfriheten. Jeg tror deres strategi er i ferd med å slå sprekker.

Pressgrupper og lobbyvirksomhet

De samme pressgruppene jobber selvsagt også inn mot politikerne for å gå gjennomslag for sine saker. Et godt eksempel på dette er den nye ekteskapsloven, en lov som har blitt kalt ”politikerloven” og ”en lov uten forankring i folkeviljen” fordi den er et direkte resultat av langvarig lobbyvirksomhet fra LHH mot politiske partier. Mer om hvordan dette skjedde kan du lese her. To gode eksempler på aktive pressgrupper, er Human-Etisk Forbund og Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner som aldri lar en sjanse gå fra seg til å sverte kristne.

Media har aldri vært en uavhengig aktør

Norsk media har lenge jobbet iherdig for å framstille verdikonservative, og spesielt kristne, i Norge som en liten og utdøende gruppe i samfunnet - selv om virkeligheten er at Norsk Luthersk Misjonssamband alene teller over 50.000. Det finnes også en lang rekke andre store og små organisasjoner og miljøer på den verdikonaervative siden av kirkelandskapet.  

At media forsøker på dette burde ikke overraske noen, fordi medias uavhengighet er en illusjon. De aller fleste norske aviser er født ut fra en politisk overbevisning. Bare tenk på A-pressen, som historisk har vært eid av LO og Arbeiderpartiet og har hatt som mål å formidle deres politiske standpunkter. Arbeiderpartiet har i dag ikke eierskap i A-pressen, LO eier i følge wikipedia fremdeles rund 45 %. Venstresiden i norsk politikk har tradisjonelt vært kritiske til alt som smaker av religion og kristendom, preget som de er av tankegods fra marxistleninismen.

Hvem er de verdikonservative?

De verdikonservative i Norge ønsker å verne om verdiene som har formet Norge som nasjon, er nedfelt i vår grunnlov og som beviselig har gitt dette landet framgang. Da kommer man ikke utenom kristendommen og vår kristne kulturarv. De ønsker å forandre for å bevare. De kristne blant disse verdikonservative tror at Bibelens ord fortsatt har relevans, også utenfor kirkerommet - for hele samfunnslivet – dermed også politikken. Disse ønsker å verne om troen, verdiene, holdningene og tradisjonene som gav Norge framgang - de samme verdiene som gjorde KrF til parti og samfunnskraft og har sikret partiet en viktig plass i norsk politikk.

Ikke bare kristne

Langt fra alle verdikonservative er kristne. Mange av dem finnes utenfor kirken og ønsker at Norge fortsatt skal ha et ankerfeste i den kristne kulturarven og de kristne verdiene. Det er også gansnke mange som blir verdikonservative for tiden, ganske enkelt fordi vi som aldri tidligere møter andre ideologier og filosofier i vår egen nasjon. Forskjellene kommer dermed mye tydeligere fram sett mot vår egen historiske arv. Vi ser derfor en oppvåkning for betydningen av verdier i det norske samfunnet, selv om mange, også topppolitikere, får problemer når de skal forklare hva verdier egentlig er. En god del av de verdikonservative utenfor kirken har funnet sin havn i politiske partier på høyrsiden. Men for svært mange av dem vil også KrF være et godt alternativ. Meningsmålinger viser da også at mange flere kan tenke seg å stemme KrF enn de som faktiske gjør det i dag.

Spillet om KrF

Det nye nå, er at den samme taktikken som har blitt benyttet av pressgrupper, lobbyister og media for å marginalisere de verdikonserative nå også benyttes av den liberale fløyen i KrF. Dette for å få gjennomslag for å omgjøre KrF til et kristendemokratisk parti med mer liberale standpunkter og sette et skarpt skille mellom tro og politikk. Denne interne lobbyen har en "mye større agenda", de ønsker å redefinere KrF i det politiske landskapet og gjøre betydelige forandringer i partiets politiske program. Dette sier blant andre Inger Lise Hansen rett ut i en rekke intervjuer. Hun og andre KrFere på hennes linje har til fulle skjønt betydningen av å bruke media aktivt for å fremme sine synspunkter, og langer ut mot ”konservative” og ”bedehusfolk”.  Denne fløyen har, som Aud Kvalbein påpeker i et innlegg her på på www.verdidebatt i dag, vært aktive spillere i partiet lenge. Men nå har den liberale fløyen i KrF blitt mye mer aggressive, synlige og aktive, og har slik Erling Rimehaug skrev i en kommentar i Vårt Land tidligere i vår ”kastet en stridshanske”.

Uventet kamp?

Kanskje trodde den liberale fløyen i KrF at de skulle få lett spill, og enkelt få igjennom sin historiske reformasjon av partiet i en kritisk situasjon med historisk lave meningsmålinger. Men så langt tror jeg debatten og innsatsviljen fra den mer verdikonservative fløyen i partiet vist at det helt motsatte blir tilfellet.

Mitt inntrykk er at kampviljen blant de verdikonservative i KrF er større enn på lange tider. Mange som har følt seg stigmatisert og latterliggjort, har gjort nettopp det deres motstandere ønsket: De har blitt usynlige og passive. Noen har satt seg på gjerdet, andre har gått stille i dørene til andre politiske partier. Nå er deres holdning at nok er nok. Det er aldri for sent å reise seg opp.

Derfor er det både godt og klokt at både Aud Kvalbein og Finn Jarle Sæle nå står fram og kaller de verdikonservative inn på banen i KrF igjen. Som Sæle sier i dagens kommentar på websiden til avisen Norge i dag: Dette er ikke tiden for å melde seg ut, dette er tiden for å melde seg INN i KrF. Mange av grasrotfolket i KrF som jeg møter på min vei er mer enn kampklare. Vi vet at ting tar tid i politikken, men ingen må tro at det vi fronter i denne saken bare er noe som går over av seg selv. Vi skal gå på våre lokallagsmøter i fortsettelsen også for å være synlige og delta aktivt i debatten om framtidens KrF. Vi skal fremme resolusjoner. Vi skal bruke vår stemme når viktige valg skal tas. Det kan alle være helt trygge på!

Norske aviser er i dag naturlig nok fulle av lovprisning over Norges gode innsats i OL.

Men har noen husket å gratulere finnene?

Jeg synes vi skulle gratulere dem fordi de helt tydelig IKKE har dopet seg denne gangen, det viser de høyst middelmådige resultatene de har oppnådd.

Det er en gledelig utvikling det er grunn til å rose finnene for!

GRATULERER!

Jeg håper dere kommer sterk tilbake med fantastiske atleter som Juha Mieto. Jeg husker ennå hvordan stavene hans formelig bøyde seg da han fosset fram i min barndoms OL og VM.

Det har blitt meg fortalt at KrF på 80-tallet satte ned et utvalg ledet av Jakob Aano, som blant annet vurderte bekjennelsesparagrafen.

Utvalget konkluderte den gang, slik jeg har forstått det, med at det ville være mest hensiktsmessig for KrF å beholde bekjennelsesparagrafen.

Jeg synes det er interessant at partiet en gang tidligere har vurdert dette, og skulle gjerne ønske å lese Aano-utvalgets konklusjoner.

Det jeg lurer på nå, er om noen har dette materialet i elektronisk versjon og i så fall kan gjøre det tilgjengelig for allmennheten? Det ligger ikke ute på KrF sin hjemmeside så langt jeg kan se.

For min del synes jeg det ville være spennende og nyttig å lese hva Aano-utvalget skrev for å få litt mer historisk perspektiv nå når KrF igjen diskuterer bekjennelsesparagrafen.

Noen som kan hjelpe, eller har nok oversikt til å oppsummere litt her??

Den siste uken har debatten naturlig nok gått høyt vedrørende mitt utspill om at Inger Lise Hansen bør tre til side som 2. nestleder i KrF.

Kommunikasjon er en kunst, den store utfordringen er å få mest mulig samsvar mellom budskapet en sender og det mottakeren faktisk oppfatter. På veien mellom sender og mottaker kan budskapet forvrenges kraftig.

I mitt tilfelle grep pressen fatt i en blogg jeg skrev.

Da jeg gikk ut med grasrotaksjonen, viste jeg til fire saklige argumenter for at Inger Lise Hansen burde fratre som nestleder:

1. Hun har gjort situasjonen umulig for seg selv i fortsettelsen med tanke på å kunne fronte KrFs vedtatte program, når hun markerer uenighet med programmet på en rekke punkter som tradisjonelt har vært viktige kampsaker for KrF.

2. Hun har gjort situasjonen umulig for de tillitsvalgte i KrF som skal skal argumentere for det samme programmet,  når hun sår tvil om hva KrFs ledelse egentlig står for.

3. Hun har vist illojalitet mot landsmøtet som faktisk har vedtatt et politisk prgram som går fram til 2013. Dette programmet er Hansen valgt for å fronte.

4. Hun har vært illojal mot resten av partiledelsen gjennom å gå ut i pressen uten å avklare det internt først (selv om hun hevder det var en arbeidsulykke, så gjorde hun faktisk intervjuet før hun informerte)

Til sist understreket jeg at jeg ikke på noen som helst måte ønsket Hansen eller hennes meningsfeller ut av partiet, tvert i mot sa jeg at det er viktig at alle blir i partiet og tar debatten i de riktige kanalene.

I etterkant har mange, ikke minst media, forsøkt å tillegge meg at jeg åndeliggjør dette, at jeg vil kaste Inger Lise Hansen ut av KrF og gjøre KrF til et smalt, kristeligøst parti for noen få bedehusfolk på vestlandet. Det er ikke saken overhode. I tillegg drar en del opp den gamle merkelappen "mørkemann".

Det mest skuffende har kanskje vært at også visse kristne aviser har tillagt meg, helt uriktig, at jeg ønsker å kaste Hansen ut av partiet. Senest i går måtte jeg stå på litt for å få norges største kristne avis til å endre billedteksten i en artikkel der budskapet var at jeg ønsket å kaste Inger Lise Hansen ut av KrF.

Det jeg i virkeligheten har gjort er å peke på noen veldig jordnære og saklige grunner til at jeg mener Hansen bør tre til side.

Dypest sett er spørsmålet: Hvor langt kan en nestleder i et politisk parti gå når det gjelder soloutspill i pressen som er i direkte konflikt med partiets vedtatte program? Det har ledelsen i KrF ikke tatt stilling til så langt, selv om 19 av 22 fylkesledere først gikk ut og kalte Hansens utspill en tabbe. Hvis en knesetter at alle tillitsvalgte på høyt nivå kan si hva som helst til pressen, kan det jo bare ende med katastrofe. Uansett om Hansen blir sittende eller ikke, så må KrF, slik jeg ser det, få betydelig klarere rutiner på det området etter dette.

Så langt går KrF bare rundt grøten og forsøker å skyve det partiets nestleder faktisk har gjort under teppet. I tillegg forsøker noen å framstille tingene som om enkelte (jeg leser jeg) er dømmende og lite kjærlige når vi påpeker at partiet faktisk har et program som lederne er valgt til å fronte. Hva er logikken i det?

For deg som er enig med meg i sak men synes det blir hakket for mye å be Inger Lise Hansen tre til side, kan du alternativt velge Grasrot 2.0 for å la din røst høres når det gjelder forslagene til kursendringer i KrF som nå debatteres:

Grasrot 2.0 er for deg som ønsker å melde tilbake til ledelsen i KrF at du ønsker partiet skal stå fast på sitt program, og at du er uenig i forslagene til kursendring som er foreslått de siste ukene. Det er viktig du som medlem i KrF bruker din demokratiske rett til å mene og si noe om dette.

Du kan ganske enkelt klippe ut denne uttalelsen, eventuelt klippe ut det du er uenig i, og sende en e-post til partiledelsen der du gir uttrykk for ditt syn:

Her e-post adresser du kan bruke knut.h.jahr@krf.no; krf@krf.no

Jeg vil med dette gi uttrykk for at jeg ønsker at KrF skal stå fast på sitt politiske program, slik det er vedtatt av landsmøtet og beskrevet på følgende områder:

EKTESKAPSLOVEN

MIDT-ØSTEN

NORGES FORHOLD TIL EU

RUS-POLITIKK

Evt. kan du også ta med dette (eller evt. klippe det ut dersom du er uenig)

Jeg ønsker også at KrF skal beholde sin bekjennelsesparagraf slik den nå er formulert i partiets lover:

§ 2TILLITSVERV

Stortingsrepresentantene, fylkestingsrepresentantene, kommunestyrerepresentantene, styremedlemmene og ellers alle som blir valgt eller oppnevnt til ett eller annet tillitsverv, må være bekjennende kristne og være enige i partiets grunnsyn.

I det siste har jeg brukt en god del tankevirksomhet på diskusjonen i KrF, som dere kanskje har merket dere.

Akkurat nå reflekterer jeg en god del på hva det vil si å være verdikonservativ.

Jeg tror det kan være fruktbart å gå litt mer på dypet når det gjelder hva som egentlig ligger bak uenigheten i KrF om viktige saker som for eksempel ekteskapsloven og bekjennelsesparagrafen.

Er det slik at disse sakene bare er ”toppen av isfjellet? Er det slik at ideologi, hva vi har ”i bunn” når det gjelder tankesett, har betydning for hvor vi ender i syn på sakene som diskuteres? Eller er ideologienes tidsalder over?

Jeg vil gjerne høre andres meninger om dette.

KrF har tradisjonelt vært kjent som et konservativt parti, nærmere bestemt verdikonservativt og sosialkonservativt. Inger Lise Hansens omtaler diskusjonen som har oppstått rundt hennes forslag til endringer, som diskusjonen om ”det nye KrF”. Hva vil det, slik du som leser dette forstår det, innebære å endre KrF i retningen hun foreslår sett mot ideologi og partiets bakgrunn som et verdikonservativt parti?

Mener du at KrF fortsatt bør være et verdikonservativt parti, eller at partiet bør gå mer i retning av å bli et mer liberalkonservativt parti eller, hvis vi drar det enda lenger, et liberalistisk parti som understreker individets frihet tilsvarende FrP?

Og hvis KrF skal være et verdikonservativt parti, hva innebærer det i så fall å være det?? Hva innebærer det for eksempel å ville bevare dette landets tilknytning til til kristen tro og kristne verdier?

Sett mot fks. ekteskapsloven, som har satt til side en 1000 år lang tradisjon i tro (sakrament) og kultur og redefinert hele forståelsen av hva ekteskapet er, mener du KrF som verdikonservativt parti kan være for denne loven?

Les mer om konservatisme her

Her er link til nyhetssaken NrK Møre og Romsdal nettopp har lagt ut om grasrotaksjonen i KrF. Mer kommer i deres nyhetssending på radio kl. 12.00 i dag:

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/more_og_romsdal/1.6998234

Les også denne interessante kommentaren skrevet av Vårt Lands Erling Rimehaug

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread37885/

Jeg understreker selvfølgelig at Erling ikke kan tas til inntekt for grasrotaksjonen i KrF, men mener det han her skriver understreker vårt poeng.

Det er monday morning blues, jeg sitter på ferga på vei til jobb. Vibrasjonene fra fergemotoren får hendene mine til å skjelve en tanke her jeg sitter og skriver. Siden jeg la ut bloggen ”Sviket i KrF” forrige søndag, har livet tatt en ny vending. Slik kan det gå.

Jeg er fra en familie som har hatt et sterkt KrF-engasjement i generasjoner. Min bestefar kom tidlig med i KrF og representerte partiet på Stortinget etter krigen. Min mor har også vært politiker i mange år. Da jeg vokste opp, var politikk, og KrF i særdeleshet, et av de store temaene rundt kjøkkenbordet. Så stor plass tok det faktisk, at jeg en stund fikk mer en nok og følte meg godt ”vaksinert” mot alt som hadde med politikk å gjøre. Jeg valgte heller å engasjere meg i menighetssammenhenger.

Da forslagene om grunnleggende endringer i KrF sitt program ble kastet ut i media av Inger Lise Hansen, skjedde det noe med meg. Jeg har alltid stemt KrF, kanskje mest av plikt. Da jeg fikk en hyggelig og dyktig ildsjel fra lokallaget i KrF på døra mens jeg bodde på Ellingsrud i Oslo, ble det naturlig å engasjere seg litt mer. Men utspillene vedrørende programendringer når det gjelder sentrale saker som ekteskapsloven, Israel, EU og pol, vakte til live noe helt nytt i meg - viljen til å kjempe for saker jeg tror på.

Den siste uken har gått fort. Det har vært et stort trykk fra media, for så vidt en bloggers drøm. Men det er ikke det som driver meg. At bloggen min skulle få slik kraft og vekke slik debatt, var jeg lite forberedt på. Det er jo også viktig å se at det er saken i seg selv som har sprengkraft, ikke bloggen min.

Jeg ser mer og mer at jeg har truffet en viktig gruppe blant KrF sine velgere med det jeg har sagt. Ikke minst de som media refererer til som ”en utdøende rase”. Jeg kan melde om at de i høyeste grad i live og har stor vitalitet. Blant bedehusfolket på vestlandet har mitt utspill blitt tatt godt imot. De eldre i partiet er kanskje ikke de som er mest på Facebook, men de følger virkelig med og mange av dem er også på nettet. Når jeg beveger meg utenfor hjemmets fire vegger, kommer folk som dette bort til meg for å uttrykke sin støtte og ta meg i hånda. Det varmer. Det skader heller ikke at en av kommentatorene i den kulturradikale avisen Dagbladet gikk ut i en kommentar i går og mente at Inger Lise Hansens forslag til endringer ville være til ulykke for partiet.

Bedehusfolket har vært ryggraden her på vestlandet i generasjoner, Det varmet at Dagen Magazinet i sitt helgemagasin skrev at generaler som Gunnar Prestegård og Halleråker står nær grasrota i KrF. Dem har jeg stor respekt for. Journalister må si hva de vil om det de kaller ”en utdøende rase”. På bakkeplan i partiet her på vestlandet er bedehusfolket fremdeles ryggraden og fotsoldatene i KrF. En del av dem er kanskje over de 60, det er så, men mitt inntrykk er at Inger Lise Hansens utspill har truffet særdeles dårlig blant disse fotsoldatene.

Nå har de begynt å røre på seg. Og det vil nok ledelsen i KrF, gammel som ung, ta innover seg når det tenker på fortsettelsen. KrF skal inn i et nytt valg om ikke lenge – og noen må ut og selge det glade budskap. Derfor kan bakkemannskapene på vestlandet ikke overses – uansett hvor høyt Inger Lise Hansen flyr i pressen. Det er og blir her på kysten tyngdepunktet til KrF ligger.

Mer skuffende var det jo at katolikken Janne Haaland Matlary flagget støtte til Inger Lise Hansen. Ikke kan jeg forstå at en katolikk kan like Hansens forslag til endringer, det må vel kanskje heller ses på som et forsvar fra akademikeren Matlary for Hansens demokratiske rettigheter. Det er greit nok. Men for det store flertall av katolikker i Norge, tror jeg nok kamelen Hansen prøver å presse ned i halsen på dem, kan bli for stor å svelge.

Til slutt vil jeg bare si for egen del: Jeg har gjenoppdaget meg selv som verdikonservativ. Og jeg er stolt av det.

Hansen svekket

Jeg har notert meg Dagfinn Høybråtens utspill om ikke å kaste Inger Lise Hansen.

Etter hennes utspill i et intervju i Dagbladet i går, hvor hun bidro til ytterligere polarisering i en allerede betent sak, er dette noe Dagfinn Høybråten etter min mening dessverre bare kan glemme. Intervjuet med Hansen i Dagbladet var en billedlig og verbal bombe med kraft til å ødelegge enda mer for KrF i en svært vanskelig situasjon.

Ledelsen i partiet har oppfordret til ro rundt denne saken, noe som blir helt umulig slik Inger Lise Hansen fortsetter å fronte denne saken i media. KrF har et program som går fram til 2013. Dette har Inger Lise Hansen helt tydelig ingen respekt for, hun har heller åpenbart ingen interesse av lenger å fronte partiprogrammet slik det er vedtatt av landsmøtet. Dette kan ikke tolkes som annet en illojalitet, og jeg mener hun selv nå må ta et valg om å bidra til ro i partiet gjennom å tre til side som nestleder.

Dagfinn Høybråten har så langt klart å vise romslighet og raushet som leder av KrF. Han har dermed vist at han har lederegenskaper som blir viktige for partiet i fortsettelsen som brobygger. Hansen derimot, har svekket sin posisjon i partiet betydelig etter gårsdagens utspill i Dagbladet.

Til slutt vil jeg understreke at jeg aldri har bedt om eller ønsket at Hansen og hennes meningsfeller forlater partiet. Tvert om har jeg sagt at det er viktig at vi alle blir i KrF også i fortsettelsen. Dette handler om sak, det handler om måten tingene Inger Lise Hansen har gjort tingene på. Debatten som har kommet opp skal vi ta. Men for å kunne løfte debatten om partiets framtidige strategi inn i de riktige kanalene igjen, må støyen rundt Inger Lise Hansens person nå bort. Ellers kan hun ende opp med å gi KrF dødskysset.

Jeg måtte le litt da jeg i dag gikk inn på www.dagenmagazinet.no og så at deres meningsmåling vedrørende Inger Lise Hansen, som ligger ute på nettsiden nå, plutselig går i hennes favør.

Noen har tydelig gjort en målrettet aksjon for å få til det. Hele uken har denne meningsmålingen ligget stabilt på over 70 % for at hun skulle trekke seg som leder. Det hjelper jo heller ikke at leserne fritt kan stemme flere ganger, og dermed manipulere meningsmålingen enkelt. Nettet er en utfordring slik. Men at Dagen Magazinets majoriteten av lesere er for Inger Lise Hansen har jeg nok ikke særlig stor tro på J

Inger Lise Hansens tilhengere har de siste dagene mobilisert gjennom Inger Lise Hansens fanklubb på Facebook som nå har fått ca. 2500 medlemmer. Det er bra at vi alle står synlige fram med de meningene vi har.  Blant initiativtakerne til de to fan klubbene som finnes for Inger Lise Hansen på Facebook finner vi i følge Vårt Land blant annet Wenche Fone, tidligere politisk rådgiver for statsminister Kjell Magne Bondevik og Odd Naustdal, tidligere informasjonsrådgiver i KrF. En del andre sentrale folk i partiapparatet er også med i disse gruppene.

Det siste døgnet har det skjedd flere viktige ting i mediabildet når det gjelder KrF. En ny meningsmåling viser nå at KrF er under sperregrensen med 3,7 %. Valgerd Svarstad Haugland har gått ut og bedt KrF se mot AP med tanke på et forpliktende samarbeid.

Slik jeg opplever det, et nå stor forvirring om hva KrF egentlig står for. Dagrun Eriksen har tidligere sagt at nettopp det kunne bli resultatet av Inger Lise Hansens utspill vedrørende partiprogrammet. Eriksen mente at det ville være forvirrende for velgerne om en diskuterte politikk og strategi samtidig, slik Inger Lise Hansen har lagt opp til med sitt utspill i media.

Her mener jeg Dagrun Eriksen har sine ord i behold.

KrF framstår som delt på midten og med et dobbelt budskap utad som naturlig nok virker svært forvirrende. Partiet har et vedtatt program som partiet skal følge fram til 2013. Samtidig har Inger Lise Hansen frontet sine synspunkter kraftig i media. Hun mener det er viktig ”å ta oppgjøret nå” for å bygge et kristendemokratisk parti. De som går litt dypere i den retorikken, skjønner at hun har et klart ønske om å endre KrF som parti, slik blant annet Vebjørn Selbekk tidligere har skrevet om i Dagen Magazinet. Det Hansen startet med sitt utspill i Aftenposten har fått enorme konsekvenser for KrF. Det mobliseres nå kraftig i partiet blant dem som ønsker å stå fast på punktene Inger Lise Hansen vil endre.

19 av 22 fylkesledere i KrF mente først at Hansens utspill var en tabbe. Pipen fikk en annen lyd hos flere da sentrale nåværende og tidligere ledere i KrF gikk ut og støttet Hansen. På et tidligere tidspunkt hadde fylkeslederne sendt et brev til partiledelsen der de ba Inger Lise Hansen legge om stilen. På landsmøtet fikk hun, uten motkandidat, 27 blanke stemmer. Dette er noe som hun selv i sin blogg påpeker kan skyldes at noen allerede da innså at hun var uenig i flere av betoningene flertallet på landsmøtet vedtok. Partiledelsen har hittil latt henne slippe unna med at hun har kuppet agendaen i strategiprosessen i KrF før den egentlig har begynt og tok debatten i pressen i stedet for i partiets interne organer. Jeg har tidligere påpekt at denne måten å opptre på er svært uheldig som nestleder i et politisk parti. Det bør Hansen selv snart innse.

Jeg lurer på hva lederne (nåværende og tidligere) i KrF tenker i dag? Det tror jeg en god del velgere i dette landet støtter meg i. Kanskje noen av oss ikke helt vet hva vi mener selv heller, partiet framstår som delt på midten med et budskap utad som naturlig nok virker svært forvirrende.

Ett er sikkert; med gårsdagens meningsmåling har vi fått fanden malt på veggen.

Hvilken vei skal en gå for å snu utviklingen?

Svarstad Haugland mener at partiet skal inngå et forpliktende samarbeid med AP, partiet som skaffet Norge abortloven, ekteskapsloven og i den rød/grønne koalisjonen har gjort mer enn noen annen regjering for å utviske tilknytningen til den kristne kulturarven i Norge. Inger Lise Hansen vil tydeligvis gjøre KrF til et kristendemokratisk parti slik hun blant annet uttalte i nationen. Andre mener KrF bør samarbeide med FrP eller se etter muligheter for et borgelig alternativ for å oppnå sine mål. Dette har blitt vanskligere nå som FrP og Høyre har flertall alene og kan kjøre høyt ut på sine meningsmålinger. Forvirringen har blitt nærmest total. I tillegg er det sådd tvil om hva KrF egentlig mener.

Det er noen som drømmer om at dette er en situasjon KrFskal leve godt med fram til 2013, det er en fåfengt drøm.

Slik jeg ser det, er det nå helt avgjørende at hele ledelsen heiser flagget sammen og tydeliggjør hva som er KrF sin ene fastlagte politikk fram til 2013, slik det framgår i partiprogrammet som ble vedtatt av forrige landsmøte. Jeg vil derfor oppfordre landsstyret i KrF til å komme raskt sammen for å tydeliggjøre hva partiet faktisk står for. Nå må det vises tydelig lederskap.

Taushetens pris

Hallgeir Lindal Reiten som har tatt initativet til grasrotaksjonen i KrF som vi fjerne Inger Lise Hansen som nestleder, melder om stort engasjement og mye respons på initiativet. Jeg har fått både ris og ros, forteller han. Men mange KrF-velgere har tatt kontakt for å tilkjennegi at de støtter meg.

Reiten er sjokkert over gårsdagens uttalelser fra KrFs nestleder Dagrunn Eriksen om at partiet ikke er splittet.

En meningsmåling utført av Respons for Aftenposten viser det jeg har påpekt hele tiden; at partiet er delt på midten og har en betydelig utfordring foran seg med tanke på å finne en vei ut av uføret vi nå har havnet i, sier Hallgeir Reiten

Med meningsmålinger helt nede på 4,1 % trenger nå KrF hver eneste fotsoldat, og partiet må nå samle sine velgere og ikke spre dem. Mediastøyen knyttet til utspillene fra Inger Lise Hansen har gjort arbeidet med å forene de ulike fløyene i partiet betydelig vanskeligere, og derfor står vi fast på at hun må fratre som nestleder.

Reiten understreker på det sterkeste at dette handler om sak mer enn person. Inger Lise Hansen har med sine utspill gjort situasjonen umulig for seg selv. Slik vi ser det kan hun ikke lenger fronte viktige deler av KrF sitt program som nestleder. Hun har også gjort situasjonen vanskelig for partiets tillitsvalgte og partileder Dagfinn Høybråten. Derfor må hun nå tre til side for å skape ro og klima for samtaler i partiet. Hansens oppfordring til betydelige grupper av KrF sine velgere om å melde seg ut, oppleves også som et forsøk på ”etnisk rensing”. Det kan vi ikke leve med, fortsetter Reiten.

Han oppfordrer fortsatt de på grasrota i KrF som støtter at Hansen må gå om å tilkjennegi sin mening overfor partiledelsen.

Når dette er sagt, så må vi nå velge å se framover. Sentralstyret i KrF bør nå samles for å håndtere denne saken og vise tydelig lederskap. Prisen for handlingslammelse, taushet og unnfallenhet vil være at splittelsen får mye mer kraft og veien videre sammen i partiet blir betydelig vanskeligere. I kristne miljøer vil vi gjerne skyve problemer under teppet og framstå som prektige og enige. Men i dette tilfellet er tausheten veien til avgrunnen. Tausheten blir oppfattet som handlingslammelse. Bredden av toppledelsen må nå stå fram og tydeliggjøre partiets vedtatte politikk, sier Reiten.

Reiten understreker også at at det må være rom for alle fløyene i KrF også i fortsettelsen. Jeg innser selvfølgelig at også Inger Lise Hansen har en betydelig del av KrF sine velgere bak seg. Det er derfor viktig at hun og hennes meningsfeller blir i partiet selv om hun trer til side. Det er lov å være uenige, men vi må følge de demokratiske spillereglene i partiet, sier Reiten. Det er her hovedproblemet, og årsaken til at vi mener hun må fratre ligger.

Det er måten Inger Lise Hansen har gjort dette på, som er problemet – ikke at hun har meninger mange i partiet ikke støtter. Hun har lansert et ”skyggeprogram” midt i en programperiode, på utsiden av KrFs landsmøte og de demokratiske prosessene i partiet. Det kan vi overhode ikke leve med. På partiets interne arenaer er det stor takhøyde, og det er der ulike meninger skal komme fram, ikke som et soloutspill i media. Hansen har klart å skape stor forvirring om hva KrF egentlig mener. Er vi for eller mot EU? Er vi for eller mot ekteskapsloven? Er vi for eller mot fri flyt av alkohol?

KrF må nå gjøre som Frank Aarebrot, Ottar Brox og Hanne S. N. Herland råder oss til; mener Reiten. Vi må blankpusse vår profil og se at det er mer enn god nok plass til sentrumspartiet KrF i norsk politikk som et verdiparti med forankring i hele bredden av kristenfolket. Det er også andre velgergrupper enn kristne som står oss nær og ønsker at det norske samfunnet fortsatt skal ha en klar forankring i den kristne kulturarven vi har hatt gjennom 1000 år. Mange av disse velgerne ser betydningen av viktige saker Krf tradisjonelt har frontet, og er verdikonservative.  

Reiten mener det spesielt er et stort potensial for å ”hente hjem” velgere fra Høyre og FrP. Siv Jensen og Erna Solberg står selvsagt med åpne armer for å ta imot verdikonservative velgere fra KrF. Disse er mange, og i fortsettelsen bør KrF strekke ut en hånd mot disse velgergruppene. Da kommer man ikke utenom å stå fast i viktige saker som synet på EU, ekteskapsloven og Israel.

Fra vår side har vi tillit til Dagfinn Høybråten, men ikke til Inger Lise Hansen, fastslår Hallgeir Reiten. Meningsmålingen fra Aftenposten viser da også at Høybråten har betydelig støtte i partiet. 46 % av de som er spurt mener han bør gjenvelges, mens bare 12 % mener det motsatte. Vi ser ingen andre enn Dagfinn Høybråten som har den nødvendige tyngde, erfaring og tillit til å lede i denne situasjonen.

Det er Inger Lise Hansen som med sine utspill har skapt situasjonen vi ser nå. Derfor mener vi at det nå må fratre, avslutter Reiten

4,1 %

Jeg tror jeg jeg har fått formidlet budskapet jeg har til Inger Lise Hansen. Herfra og ut må det være opp til partiet og henne selv å vurdere hennes posisjon som nestleder i KrF. Meningsmålingen formidler også et budskap. Noe må gjøres.

Jeg vil ganske enklet oppfordre grasrota i KrF til å fortsette å gjøre det jeg tidligere har oppfordret til:

La din stemme høres. Det kan du gjøre på mange ulike måter. Møt opp i lokallaget ditt og ta del i arbeidet og debatten. Da kan du være med å forme framtid. Gi lederne i KrF, både på lokalt plan, fylkesplan og sentralt tilbakemelding, det trenger de.

Ellers kom Nettavisen i dag i skade for å kalle meg en markant KrF-politiker. Det er jeg ikke. Jeg er en helt vanlig KrF-velger som har reist seg opp med en mening. Det kan du også gjøre. Din stemme betyr mye.

Takk for alle flotte tilbakemeldinger jeg har fått i løpet av dagen. Takk også til dere som har gitt meg negativ tilbakemelding, det er alltid noe å lære.

Les ellers gjerne dagens artikkel om Hanne S. N. Herland i Dagen Magazinet, hun har spennende tanker.

-Ha en riktig god natt -

Jeg har i dag gått inn i mørkemennenes rekker.

Ikke det at jeg egentlig vet hva en mørkemann er, jeg er jo bare en enkel og litt fet mann fra landet. Men jeg registrerer jo at flere jeg aldri har møtt tar fram den gamle gode retorikken som egentlig er et forsøk på å marginalisere meg og stigmatisere meg. Et forsøk på klassisk hersketeknikk som har gått ut på dato. Jeg hadde regnet med at en som du roper i skogen får du svar, så det går helt greit folkens :-)

Det har vært en begivenhetsrik dag på alle måter, som dere sikkert skjønner. Bloggen jeg skrev her på siden sist søndag og grasrotaksjonen jeg har satt i gang i KrF, har ført til store oppslag i media. Vårt Land, Dagen Magazinet og NrK grep alle tak i saken,  og det oppleves jo unektelig litt surrealistisk å plutselig være eksponert i Dagsnytt 18, hvor jeg ble snakket i senk av Frank Aarebrot, og som en av sakene Dagsrevyen, hvor jeg selvfølgelig ble klippet som "Halleluja-Reiten". Det hadde jeg regnet også med. Men, men, det var jo grasrota i KrF som var mitt publikum, og jeg tror DE skjønte litt mer av hvem jeg er og hva jeg står for. Det skal også sies at NrK Møre og Romsdal var snillere mot meg og gav meg bedre tid til å forklare.

SMS'er, telefoner og e-poster har allerede begynt å strømme inn med både ris og ros. Nå på tampen på dagen har jeg behov for å oppsummere mine standpunkter og forklare litt mer av bakgrunnen for grasrot-initiativet:

Sak mer enn person

Når jeg har bedt Inger Lise hansen om å trekke seg, så handler det  om det hun har gjort og ikke hvem hun er:

1. Hun har, slik jeg ser det, gjort det umulig for seg selv å fronte viktige saker i partiprogrammet til KrF som er vedtatt av partiets landsmøte

2. Hun har gjort situasjonen umulig for de tillitsvalgte i partiet gjennom å fronte en annen politikk en den partiet faktisk har vedtatt.

3. Hun har opptrådt illojalt mot Dagfinn Høybråten ved sitt utspill i media, uten å avklare dette med Høybråten først

4. Hun har ikke minst opptrådt illojalt mot partiets landsmøte, som har valgt henne for å fronte partiets vedtatte politikk

Derfor mener jeg at Inger Lise Hansen selv må innse at hun bør fratre som nestleder.

Dissonans mellom partiledelsen og grasrota

Det er betydelig avstand mellom det deler av partiledelsen nå fronter, og det betydelige deler av grasrota i partiet mener. Ledelsen må nå forstå hvor dyp bekymring og frustrasjon det er blant mange av KrF sine kjernevelgere over situasjonen i KrF. Partiet har lekket velgere til andre partier i lang tid, men nå er begeret i ferd med å renne over for langt flere. Langs kysten, dere jeg bor, finnes betydelige deler av grunnfjellet i KrF sin velgermasse. Hvis forvirringen som har oppstått rundt partiet sin vedtatte politikk får fortsette, står KrF i fare for å rakne som parti.

Tie-spiralen

Mitt syn er at en liberal "think tank" av politikere i og rundt partiledelsen for lenge har fått sette agendaen i KrF. De mangler evne til å se og lytte til store velgergrupper i KrF. Denne gruppen mener jeg representerer en minoritet i partiet. I mediateori snakkes det om den såkalte "tie-spiralen". Det er kort fortalt at en minoritet gir inntryll av at den er en majoritet. Gjennom at majoriteten tier, endres over tid bildet slik at minoritetens syn blir rådende. Jeg oppfatter at det er dette som til dels har skjedd i KrF. Majoriteten av partiets velgere er verdikonservative, og står for partiets vedtatte program.

Jeg har nå gitt en stemme til denne majoriteten av velgere, og får mye gode tilbakemeldinger på det

KrF, en menighet eller et politisk parti?

Ingen har noensinne sett på KrF som en menighet. Valgjerd Svarstad Hauglands påstander om at så er, faller på sin egen urimelighet. Det jeg peker på, er at KrF må ha en forankring blant kristne velgere for å ha en eksistensberettigelse som parti. Og partiet må være trygt plassert i det politiske sentrum. Hvis ikke tror jeg partiet vil utviskes mellom blokkene til høyre og venstre. Hauglands grove forenkling og angrep på KrF sine velgere som ønsker en politikk bygd på Guds ord er et grunnleggende brudd med hvorfor KrF ble startet som parti.

Den tredje kraften i KrF.

Fram til nå har det blitt snakket om to fløyer i KrF, den liberale og den verdikonservative. Jeg vil peke på en tredje gruppe som er markant, levende og langt fra "å avgå ved døden": Det karismatiske fornyelsesfolket. Vi er å regne blant de verdikonservative blant KrF sine velgere og det menigheter på denne siden som nå vokser raskest i kirke-Norge. Frank Aarebrot vet vel en god del om hva som skjer angående dette i Bergen.

En blogger som jeg synes representerer "den tredje kraften" i KrF er hordalendingen Sondre Olsen. Google han opp og sjekk bloggen hans. For framtiden gjør ledelsen i KrF lurt i å alliere seg med dette stadig voksende segmentet av velgere.

Pressen tar som vanlig parti?

Fra begynnelsen i denne prosessen så vi at pressen som vanlig tok parti for den som fronter "takhøyde", "raushet" og så videre. Nå har pressen begynt å få en litt annen tone. Ottar Brox kom ut i dag og anbefalte det samme som jeg har sagt i bloggene, at KrF i stedet for å forandre sin profil må blankpusse den og være forankret i kristenfolket (jeg vet at det er et belastet begrep, siden kristenfolket.no oppstod, en del av folkene bak den satsingen passer fint inn i definisjonen av "den tredje kraften" i KrF. Men de føler seg fremmedjort og forvirret av politikken som føres nå og blir "sentrifugert" ut av partiet. Det blir spennende å se hva pressen sier i fortsettelsen.

Takhøyde

KrF er et parti med takhøyde. Takhøyden ligger i våre demokratiske prosesser, der alle kan gi uttrykk for sine meninger. Takhøyde skal ikke brukes til å kuppe partiets politikk. Inger Lise Hansen har klart å få alt momentum over på noen få, veldig smale og veldig "kristelige" saker. De 99 % andre sakene som er like viktige, i noen tilfeller enda mye viktigere, har fullstendig havnet i skyggen. Slik har vi fått en smal og trang debatt. Viktige saker som bistand, familie, klima, næringsliv osv, hvor ble det av dem? Jeg har hele veien understreket at uansett hva som skjer, så håper jeg at Inger Lise Hansen blir i partiet. Det blir rikelig anledning til å diskutere saker framover. Men for å være nestleder må en faktisk fronte det vedtatte programmet. Det kan jeg ikke se hvordan hun kan klare i fortsettelsen. Hun vil rett og slett ikke bli tatt på alvor, fordi hun har flagget at hun er uening i partiets program.

Merkevaren KrF

Jeg kjøper Coca Cola fordi jeg liker det. Når jeg kjøper en flaske, forventer jeg at det er tappet Coca Cola på den. Slik jeg opplever det nå, har jeg fått Koskenkorva i KrF-flasken min. Kansje noen vil mene at det er derfor jeg handler som jeg gjør :-) Mens Ap vil stramme inn skjenketidene på grunn av økende voldsproblemer og annen kriminalitet, ja så vil altså Inger Lise Hansen sørge for fri flyt i alle lendets kommuner. Det rimer ikke. Merkevaren KrF har en stor utfordring i at det nå snakkes med to tunger fra partiledelsen. Slikt blir det dårlig salg av. Vi trenger nå klargjøring av hva KrF egentlig står for og ikke som parti. Vi kan ikke være for og mot muren, for og mot EU, for og mot ekteskapsloven og for og mot pol. Inger Lise Hansen har lansert en helt ny retning midt i en programperiode, det er en vektig grunn til at hun bør bli bedt om - og innse selv - at hun ikke kan være partileder. Men hun KAN selvfølgelig være en klar og tydelig stemme i KrF i fortsettelsen for å fornte sitt syn. Det tåler vi selvsagt. Men kan vi tåle at en av våre nestledere "går solo", uten forankring i partiets landsmøte. Nei, tenker jeg.

Hun kan jo være glad at hun ikke har Carl I. Hagen som leder, da hadde hun vel vært ekskludert for lengst...

Det er sent etter en lang dag, så jeg beklager skrivefeil som eventuelt har sneket seg inn.

1. Hun har satt seg selv i en umulig situasjon ved at hun nå ikke lenger kan fronte flere viktige saker i KrF program, som er vedtatt av landsmøtet.

2. Hun har satt partiets tillitsvalgte i en umulig politisk situasjon gjennom å så stor tvil om KrFs standpunkter fram mot neste valg

3. Hun har handlet illojalt mot partileder Dagfinn Høybråten gjennom sine stadige utspill i media

4. Hun har handlet illjojalt mot partiets landsmøte

Jeg oppfordrer alle på grasrota i KrF som er enig i dette om å ta direkte kontakt inn mot partiledelsen i KrF sentralt for å tilkjennnegi ditt standpunkt. Partiet er faktisk velgerne, ikke først og fremst ledelsen, fotfolket må nå komme på banen. Jeg vil også oppfordre alle til å gjøre dette på en ryddig og grei måte, uten å dra ting for langt i forhold til personkarakteristikker og andre ufinheter. Dette handler først og fremst om sak, ikke om person.

Slik jeg ser det, har det blitt for stor avstand mellom partiledelsen og grasrota i partiet. Det har utviklet seg en kultur hvor deler av ledelsen i partiet går i en annen retning enn store deler av velgermassen, og ikke klarer å lytte til viktige signaler. Det er alvorlig. Derfor alle på grasrota som mener at vi ikke kan leve med uklarheten som har oppstått  rundt KrF sin politikk og det vedtatte partiprogrammet, nå sende et tydelig og sterkt signal til partiledelsen.

Slik situasjonen er med meningsmålinger nær sperregrensen, trenger partiet hver eneste fotsoldat. Derfor må nå partiledelsen samle og ikke spre sine velgere. For at det skal kunne skje, må Inger Lise Hansen fratre, slik at vi kan få ro og samle oss om politikken KrF faktisk har vedtatt på sitt landsmøte.

Store deler av grunnfjellet i KrF har ikke lenger tillit til Inger Lise Hansen som leder etter de siste ukenes hendelser. Derfor bør hun nå selv velge å fratre som nestleder.

Jeg understreker at jeg håper hun blir i partiet dersom så skjer. Debatt er alltid velkommen i et politisk parti, men det må skje slik spillereglene er. En nestleder er valgt for å fronte partiets politiske program. Dette helt fundamentale har Inger Lise Hansen handlet stikk i strid med, og derfor bør hun nå fratre.

Mitt blogginnlegg i går om maktkampen i KrF, med begrunnelse om hvorfor jeg mener det Inger Lise Hansen og hennes meningsfeller nå gjør er et svik mot KrF, har naturlig nok vakt debatt.

I gårsdagens innlegg pekte jeg på viktigheten av at KrF har en klar forankring i kristenfolket.

Hvis vi ser bakover til den forrige store kampen mellom venstresiden og høyresiden i KrF, så skjedde det noe der som har betydning for det vi ser nå.

Da Kjell Magne Bondevik og hans meningsfeller ”vant” den forrige kampen, gjorde det også selvsagt noe med den tapende siden. Den mer konservative fløyen var nå satt mer eller mindre ut av spill med tanke på innflytelse over partiets politikk, og ikke minst med tanke på ledende posisjoner i partiet.

Dette førte naturlig nok til at den konservative fløyen begynte å se etter alternativer. De følte seg fremmedgjort overfor KrF sin politikk. Noen gikk til FrP og høyre, andre bestemte seg for å danne et nytt parti, Kristent Samlingsparti. Atter andre valgte å bli i KrF for å fortsette kampen.

Bondeviks strategi virket for så vidt ved at KrF etter hvert kom i maktposisjon og ved enkelte valg opplevde sterke valgresultater. Man kan imidlertid diskutere om dette skyldtes gode saker som kontantstøtten og/eller at KrF valgte å kompromisse i forhold til viktige kjernesaker som abortsaken – hvor en tidligere hadde sagt at en ikke kunne sitte i regjering sammen med partier som støttet abortloven.

Få stilte sentrale spørsmål om hvordan ledelsen i KrF klarte å bygge bro mot bredden av kristenfolket så lenge tingene gikk bra, spørsmål som dette druknet selvfølgelig helt sett mot at partiet nå var i regjeringsposisjon, hadde landetes statsminister og oppnådde viktige politiske resultater.

Gjennom 90-tallet og fram til nå har derfor utviklingen hvor venstresiden i KrF har satt agendaen fått fortsette.

Så til det jeg mener er en strategisk tabbe av dimensjoner om denne utviklinen får fortsertte i dagens situasjon, med meningsmålinger nær sperregrensen. Sentrale ledere i KrF tror nå at samme strategi som forrige gang skal redde dem. Det tror ikke jeg.

I en slik situasjon som dette, som vel er noe av det alvorligste KrF noen sinne har stått overfor, har ikke KrF råd til å miste en eneste fotsoldat i kristenfolket. Ved at sentrale spillere som Inger Lise Hansen nå enda en gang forsøker å dreie partiet mot venstre og spille ut dem som ønsker en mer konservativ linje, risikerer man at partiet rakner totalt. Uten en klar forankring i bredden av kristenfolket, tror jeg personlig at KrF ikke har mer en en ”snøballs sjanse i helvete”, slik VG skrev med motsatt fortegn i går.

Det partiledelsen nå burde gjøre, er derfor å forsøke å samle i stedet for å spre. En trenger statskirken, en trenger frikirkemiljøene, en trenger katolikkene, fornyelsesfolket, pinsevenner, ungdommen, de gamle og de konservative i miljøer som FBB for å gjenreise et sterkt og vitalt KrF. Dersom KrF-ledelsen ikke innser dette, tror jeg fort partiet vil bli oppleve å bli marginalisert og havne under sperregrensen ved neste stortingsvalg.

Vi har ennå tid til å gjøre noe, men det er lovlig sent, slik Inger Lise Hansen har spilt ut kortene. Slik jeg ser det må derfor Hansen fratre som nestleder før det kan bli klima for at troppene samles.

Jeg vil ta til orde for at man lager en konferanse, en ”tenketank”, hvor folk fra ulike  miljøer som vil KrF vel og ønsker at partiet skal ha en klar kristen profil og forankring, samler seg for å tenke spennende tanker for framtiden.

Jeg vil også igjen peke på at det er avgjørende at fotfolket på kysten nå reiser seg opp, og sier at nok er nok - fra Østfold, via agderfylkene til Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal - og selvfølgelig alle andre fylekr som vil være med. Vi må nok ta kampen, men først og fremst handler dette om å hjelpe til med å gjenreise KrF som parti.

Jeg vil også oppfordre alle KrF-ledere på som er bekymret for utviklingen vi ser nå, om å bruke telefon og e-post flittig de neste dagene for å ”tenne varden”, skape nettverk og samle fotfolket. Dette er det avgjørende slaget om KrF sin sjel, KrF sin framtid – og det er et viktig slag å kjempe med tanke på Norges framtid.