Hallgeir Reiten

Alder: 49
  RSS

Om Hallgeir

Blogger som privatperson om dagsaktuelle saker, politikk, lederskap, økonomi og kristenliv. Webside: https://hallgeirreitenblog.wordpress.com/

Følgere

Regjeringssamarbeid mellom Senterpartiet, Arbeiderpartiet og KrF?

Publisert nesten 2 år siden - 4026 visninger

Norstats meningsmåling for NRK i mars 2017 gir flertall på Stortinget for SP, KrF og AP. Jeg håper at KrF holder den muligheten åpen, og tror partiet får vel så mye igjen for det som borgelig samarbeid.

Dagens ferske meningsmåling fra Norstat for NRK gir en ny bekreftelse på at Senterpartiet fosser videre framover.

Det er mange grunner til at Senterpartiet gjør det så bra. Sunnmørspostens samfunnsredaktør Jan Erik Røsvik sier det treffende i dagens papirutgave: «Partiet seiler fram på en reaksjon mot regjeringens reformer og fomling med ulvejakta. Partiet har fått fatet fullt av godsaker som de kan gumle på fra nå av og fram til valget. De må trolig tilbake til 1994 for å finne et sakskart som passer så godt med de beitemarkene som Senterpartiet liker å beite i».

En bør derfor ikke se for seg at Senterpartiets framgang vil avta fram mot stortingsvalget, heller tvert imot. Det er viktige saker i fleng som borger for det: Sentralisering som kommunereform, regionreform, politireform og lokalsykehus. Nedbyggingen av Forsvaret, ikke minst Heimevernet. Landbrukspolitikken. Rovdyrpolitikken. At norsk matjord som skal gi oss trygg tilgang til mat, i stedet omreguleres til næringsvirksomhet og forsvinner for alltid. New Public Management (NPM); med utstrakt bruk av mål- og resultatstyring, kontroll og rapportering i offentlig sektor. Noe som hverken fører til bedre eller mer effektiv ledelse, men tvert om gir høyere kostnader og mer byråkrati ifølge flere forskningsrapporter fra OECD. NPM og sentralisering henger sammen, og sluttsummen blir utarming av tjenestene – ikke minst ute i distriktene. Til slutt må en også nevne det ørkesløse byråkratiet i EU – som i betydelig grad fratar Norge sjølråderetten.

Folk vil ha lokal styring. Ikke fjernstyring. Og det sier det norske folk nå klart fra om. Hvorfor skal vi måtte reise i timesvis for å få tak i en saksbehandler eller et tjenestetilbud i kommunen vår? Senterpartiet mener at det er innbyggerne i kommunene som best kjenner sine ønsker og behov. Derfor skal de kunne ta avgjørelser om eventuell kommunesammenslåing selv, uten trusler om tvang.

Senterpartiet er også et godt alternativ i innvandringspolitikken. Når det gjelder innvandring, så mener selvsagt Senterpartiet at innvandringen skal være bærekraftig. Men Senterpartiet har noe Fremskrittspartiet utviser i langt mindre grad. Nemlig god, gammeldags norsk hjertevarme. Nordmenn i bygd og by har til alle tider visst å ta vare på mennesker i nød. Dette handler om de beste verdiene våre. Om det er fjøset til naboen som brenner ned - eller noen av oss mangler noe - så stiller vi da opp med det vi kan? Jeg tror at norske velgere begynner å kjenne på at råkjøret mot de svakeste går for langt.

Verdigrunnlaget til Senterpartiet er også tydelig. Utover sakene jeg nevner over, så har dette vært medvirkende til at jeg selv har valgt å melde meg inn i SP: "Senterpartiet vil bygge samfunnet nedenfra. Vi vil ha et samfunn med frie selvstendige mennesker som med tro på egne evner tar ansvar for sitt eget liv, for fellesskapet og natur og miljø. Partiets menneskesyn har utspring i det kristne verdigrunnlaget og humanistiske verdier i pakt med dette. Hvert menneske er unikt og uerstattelig, og respekten for menneskeverdet er overordna andre verdier".

Dagens måling fra Norstat for NRK viser også noe annet spennende: Nå har Arbeiderpartiet, Senterpartiet og KrF sammen flertall på Stortinget.

Jeg sa i fjor til gode venner i KrF at jeg trodde Senterpartiet ville gjøre et brakvalg i 2017. Jeg er også krystallklar på at jeg tror KrF kan få vel så mye igjen for å samarbeide med Senterpartiet og Arbeiderpartiet i neste stortingsperiode. En konstellasjon av Senterpartiet, KrF og Arbeiderpartiet vil være et trygt og solid styringsalternativ. I en slik konstellasjon vil KrF også slippe å stadig måtte stå til ansvar for provoserende utspill fra fløypartier som FrP. KrF kan fort komme til å lekke betydelig med velgere til Senterpartiet fram mot valget.

Derfor håper jeg at KrF heller justerer kursen og søker mot Senterpartiet og Arbeiderpartiet. KrF vil også ha mye å tjene på å sette tydeligere fokus på gode distriktssaker framover. For dette stortingsvalget blir et reelt valg, enten eller: Enten mer sentralisering og fjernstyring ovenfra. Eller by og land, hand i hand - med levende distrikter og nærstyring.

Gå til innlegget

Dagbladets logring for Russland

Publisert nesten 2 år siden - 443 visninger

Norge bør styre stødig mot å bli en del av NATOs rakettskjold. Det er rett og slett nødvendig i møte med et mer aggressivt og uforutsigbart Russland.

Et par plask i vannet med halefinnen fra den russiske ambassaden i Oslo ser ut til å ha skremt Dagbladet nok til å anbefale Norge et «på plass» overfor Russland. I dagens utgave av Dagbladet, går avisens kommentator Morten Strand et godt stykke i retning av anbefale at Norge ikke deltar i NATOs rakettskjold. Men er det Strand anbefaler klokt?

Geopolitikk handler i stor grad om strategien på «spillebordet». En stormakt som Russland sender kontinuerlig ut signaler for å se hvordan motparten reagerer. Og Russland behersker historisk sett dette spillet meget godt. Om det er militær opptrapping i Ukraina etter presidentvalget i USA, uvarslede militærøvelser, utplassering av nye raketter i Kaliningrad eller politiske «advarsler» fra den russiske ambassaden i Oslo – så er alt en del av det store spillet. En ønsker å finne ut hvordan motparten reagerer, samt å avskrekke motparten. Det er ekstremt viktig å zoome ut og forstå dette. Norske politikere og norsk presse bør derfor ha mer is i magen enn det Dagbladet ved Morten Strand utviser i dagens papirutgave.

Dagbladet har selvsagt rett i at Norge i en situasjon der forholdet mellom NATO og Russland er surerer enn på lenge, må tenke nøye gjennom hvordan vi nå går videre med tanke på vårt forsvar. Realiteten er at Norge over tid har bygget ned bakkeforsvaret kraftig, en prosess boken «Balansegang» fra Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole meget godt beskriver.

I det norske folk er det nå en klar og tydelig bekymring med tanke på vår forsvarsevne, noe eksempelvis facebook gruppen STYRK HEIMEVERNET! med nesten 23.000 medlemmer er et godt eksempel på. Vi som er medlemmer av denne gruppen, savner fremdeles avklaring rundt avtalebruddene fra budsjettavtalen knyttet til Sjøheimevernet. Dette må regjeringen ta på alvor, uten å forsøke å bortforklare hvor alvorlig situasjonen på bakken faktisk er. Når våre fremste militæreksperter som Robert Mood og Lars Sølvberg stadig gjentar at de er dypt bekymret, så er det av en grunn. Det er tid for handling, og ikke flere langdryge og ørkesløse utredninger.

De politiske spørsmålene rundt vårt forsvar handler selvsagt ikke om å bidra til krigshissing eller et dårligere forhold til Russland. Forsvar handler i all hovedsak om terrorbalanse og avskrekking. I en situasjon der vi i en årrekke har bygget ned vårt forsvar, har Russland ufortrørdent fortsatt å ruste opp. Ikke minst i våre nærområder på Kolahaøvøya. Russland forsøker også på en uhørt måte å påvirke og destabilisere sine naboland, Montenegro kan tjene som eksempel på dette. Det er realiteten Dagbladet ikke ser ut til å ta innover seg på en adekvat måte i dagens utgave.

I et større perspektiv er også Norge i realiteten NATOs nordflanke i et ekstremt viktig strategisk område, hvor den som kontrollerer havområdene utenfor Norge militært også i stor grad kontrollerer forsynlingslinjene over Atlanteren. I tillegg har Russland alltid ønsket seg isfrie havner, noe Norge har å «tilby».

Russland er en stormakt med en stolt historie. Og alle land har selvsagt rett til å ivareta sine egne interesser med tanke på hva en oppfatter som ytre trusler. De mer urovekkende sidene med dagens Russland under Putin, er at landet under hans ledelse stadig har utøvd militær aggresjon mot andre land. Okkupasjonen av Krim, og hybridkrigen Russland nå er en del av i Ukraina, er et godt eksempel. Tallene viser at denne konflikten alene har medført 9.800 drepte, 23.000 sårede og 1.8 millioner internt fordrevne. 7.2% av Ukrainas landområder er tapt i krigen, og Ukraina har i tillegg tapt kontrollen over 409.7 km av sine egne grenser. Ukraina har historisk sett fungert som en buffer mellom Russland og Europa, så Russlands aggresjon i Ukraina bør bekymre oss. Dette er det høye spillet Russland nå velger å spille, og prisen landet betaler er dessverre et sterkt svekket internasjonalt omdømme og ikke minst kostbare sanksjoner som sterkt har svekket Russlands statsfinanser. USA gav senest den 26. februar 2017 uttrykk for sterk bekymring over situasjonen i Ukraina, noe norske medier i stor grad unnlot å melde videre.

Våre naboland og allierte som NATO, Sverige, Finland og Tyskland tar utviklingen i Russland på høyeste alvor. Senest i dag melder Dagbladet at Sverige gjeninnfører verneplikt for begge kjønn. Norge er trygt militært plassert i en strategisk allianse med NATO. Samtidig må vi nå, slik USA etterspør, også framover ta mer ansvar for vår egen sikkerhet. Norge lever ikke etter hva vi økonomisk er forpliktet til under Natopaktens artikkel 3. Vi står dessverre overfor et militært styrket Russland, mens vi selv står betydelig svakere militært enn under den kalde krigen. Våre politikere har rett og slett sovet i timen, og til dels fått dårlige fagmilitære råd. På den andre siden skal det selvsagt sies at flere enn oss har vært blendet av tanken om at overlegen (og rådyr) teknologi kan gjøre soldater på bakken mer eller mindre overflødig. USAs nye sikkerhetsrådgiver H. R. McMaster er blant dem som har gått helt bort fra denne tanken. Russland har på sin side beholdt et massivt militært nærvær på bakken hele veien.  

Når Russland i en situasjon der Norge faktisk har rustet ned for å bygge et godt forhold til vår nabo i øst, bruker sin styrke til å true oss direkte verbalt og militært, så er ikke det et bra sted å begynne med tanke på å bygge et bedre forhold til Norge. Om Russland hadde vist vilje til å ruste ned på Kola, hadde situasjonen vært en helt annen. Men Russland viser overhode ingen tegn til å ønske nedrustning. Den siste tidens russiske utspill om Norge og rakettforsvar, må heller forstås slik at Russland strategisk ønsker å styrke sin kampkraft i nord. Dette på bekostning av at Norge gjenreiser sin forsvarsevne. Fram til rundt 2024 har Norge ikke mye å svare med på bakken militært sett, med bakgrunn i Forsvarsforliket som ble inngått på Stortinget før jul. Vår styrke og evne til avskrekking nå, ligger derfor i stor grad i vårt NATO-medlemskap.

Norge må ivareta sin egen sikkerhet. Dersom Russland framover velger samme "bøllete" linje overfor Norge som landet tradisjonelt har fulgt overfor Finland og Sverige, så skal vi selvsagt ta det helt rolig og stå fast på den sikkerhetspolitiske linjen vi har fulgt siden 2. verdenskrig. Når russerne selv fyller våre nærområder med nye militære enheter og avanserte raketter, så må de ikke bli overrasket over at vi må svare på dette og beskytte oss mot nye trusler. Om nødvendig gjennom å delta i NATOs rakettskjold, selv om dette i utgangspunktet er med som forsvar mot andre stater enn Russland. Vi er kanskje et lite land befolkningsmessig, men Russland må være klinkende klare over at Norge også har tilgang til store økonomiske ressurser, og verdens kraftigste militære kapasiteter gjennom vårt NATO medlemskap. I møte med Norge gjelder fortsatt at Russland må forholde seg til natopaktens paragraf 5. Et hvert angrep på norsk territorium vil utløse denne, noe Russland gjør svært klokt i å ikke «teste». NATO kompromisser ikke når det gjelder sin nordflanke, ei heller med tanke på alliansens totale sikkerhetspolitiske interesser – i Norge, Baltikum eller andre steder.

Vi kan forvente oss at Russland fram mot Stortingsvalget forsøker å påvirke den norske debatten, slik PST og E-tjenesten alt har advart om. Våre politikere og medier bør når dette skjer, heller konsentrere seg om hvordan Norges forsvarsevne kan forbedres, enn om hva Russerne vil ha oss til å tenke og mene. Et grep som uansett bør tas for å gi Russland et tydelig signal, er å øke våre bakkestyrker tilsvarende hva Sverige, Finland og Tyskland har gjort.

Det er en alltid god ting å møtes og snakke sammen, slik eksempelvis APs Jonas Gahr Støre oppfordrer til i møte med Russland. Men trusler. Norge må likevel ikke godta forhandlinger som skjer på den måten at en part forøker å diktere resultatet gjennom å skape frykt og terror hos motparten.  Trusler om bruk av atomvåpen og krenking av våre grenser fra Russlands side er helt uhørt, og skal heller ikke tolereres fra norsk side. Forhandlinger skjer gjennom å gi og ta. Fram til Russland viser evne til reelle grep med tanke på nedrustning, respekt for menneskerettigheter og respekt for folkeretten, bør Norge etter min mening styre stødig mot å bli en del av NATOs rakettforsvar. Det er rett og slett nødvendig i møte med dagens mer aggressive og uforutsigbare Russland.

 

Gå til innlegget

Derfor bør Norge bli en del av NATOs rakettforsvar Del 2

Publisert nesten 2 år siden - 533 visninger

I realiteten har Norge allerede vært en del av arbeidet med NATOs rakettforsvar i snart 20 år. Det er ingen grunn til å trekke seg ut nå. Tvert i mot har dette vært en helt riktig stratetgisk vurdering, selv om Stortinget enda ikke formelt har gitt sin tilslutning.

I mitt første innlegg om NATOs rakettforsvar, begrunnet jeg hvordan geopolitiske forhold, som utviklingen i Russland over tid, er en meget god grunn til at Norge bør være en del av NATOs rakettforsvar.

I Del 2 går jeg nærmere inn på andre grunner til at Norge fortsatt bør være en del NATOs rakettforsvar.

Første kapittel i historien om rakettforsvar går tilbake til da USAs daværende president Ronald Reagan lanserte det kontroversielle «Stjernekrigsprogrammet» i 1983. Programmet er også kjent som SDI - det strategiske forsvarsinitiativet.

Etter terrorangrepet på Twin Towers, sa USAs daværende president George W. Bush opp ABM-avtalen som Sovjetunionen og USA hadde signert i 1972. ABM står for «Anti Ballistic Missile». Denne avtalen forbød utplassering av rakettforsvar på land, til sjøs og i verdensrommet. President Bush ga deretter startsignalet for en stor satsing som siden 2002 har kostet USA og mange andre land et stort antall milliarder dollar.

USA begrunnet blant annet termineringen av ABM-avtalen slik: «De viktigste av de nye truslene er masseødeleggelsesvåpen og angrep med disse fra terrorister og røverstater. Flere slike stater skaffer seg raketter med stadig større rekkevidde for å drive utpressing og sette USA, dets venner og allierte under press. USA må forsvare eget land, sine styrker, venner og allierte mot slike trusler».

Den aller viktigste grunnen til at Norge bør være en del av NATOs og USAs rakettforsvar, er likevel at Norge allerede i mange år har vært aktiv deltaker og bidragsyter i arbeidet med utbygging av rakettskjold.

Det første norske bidraget til USAs rakettforsvar var plattformen «Moss Sirius» som Moss Maritime ved hjelp av et konsortium av norske investorer i 2002 fikk bygget på verftet i Vyborg i Russland. Plattformen ble solgt til Boeing, utrustet med en kraftig radar og gjort operativ i Beringhavet utenfor Alaska. Boeing hadde på samme tid fått i oppdrag av Missile Defense Agency (MDA) å utvikle en sjøbasert radar på en plattform. Saken var meget ømfintlig, siden USA nettopp hadde sagt opp ABM-avtalen. Dette var avgjørelse som den gangen omstridt i Norge. Her var den rådende politiske holdningen at alle hadde alt å tjene på at ABM-avtalen ble beholdt.

Det ble derfor gått svært stille i dørene da «Moss Sirius» med hjelp fra Forsvarsdepartementet og daværende statssekretær Gunnar Heløe ble solgt til USA. Forsvarsdepartementet sørget like fullt for at Boeing fikk godkjent kjøpet av plattformen som gjenkjøp eller gjenytelse for Norges kjøp av nye fregatter bygget i Spania. Politisk ledelse i Forsvarsdepartementet var fullt ut informert, men holdt kortene meget tett til brystet. Daværende statsminister Bondevik benektet for eksempel kjennskap til saken på spørsmål fra Bergens Tidende.

Norges daværende forsvarsminister Kristin Krohn Devold hadde som kjent et nært forhold til USAs daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld. Materielldirektør Leif Lindbäck skrev i et brev til USA som er journalført i september 2002: «Vi refererer til tidligere kommunikasjon mellom representantene for våre to regjeringer vedrørende bidrag fra norske selskaper til Deres nasjonale program for rakettforsvar». Lindbäck uttrykte i brevet glede over at Boeing hadde signert en avtale om å bruke den nybygde norske plattformen «Moss Sirius» i rakettforsvaret.

Den positive norske holdningen til rakettforsvar ble opprettholdt under den rød-grønne regjeringen da Anne-Grete Strøm-Erichsen var forsvarsminister. Offisielt var Norge den gangen mot rakettforsvar. Den rød-grønne regjeringen hadde i Soria-Moria erklæringen forpliktet seg til å jobbe mot etableringen av rakettforsvar. Den rød-grønne regjeringen forpliktet seg likevel til å bidra til at NATO kom i gang med å bygge et mindre omfattende forsvar mot raketter. Allerede da ble det satt av 75 millioner kroner til arbeidet med NATOs rakettforsvar. I en stortingsmelding om Nato-samarbeidet fra 2006 beskrives NATOs rakettforsvar som et «aktivt lagdelt kortdistanserakettforsvar, som òg er eit stort steg i retning av å verne utplasserte NATO-styrkar betre». Kortdistanserakettforsvaret» NATO den gangen satte i gang med å bygge ut, har siden blitt operativt og kraftig forsterket. De 26 NATO-landene bevilget allerede den gangen rundt 5,9 milliarder kroner til utviklingen av et felles kommando - og kontrollsystem til rakettforsvaret.

I tillegg til dette skulle de forskjellige landene stille med radarer og våpensystemer for å skyte ned fiendtlige raketter. Store radarsystemer på norsk jord er allerede en del av NATOs rakettforsvar. Alliansen har altså allerede jobbet med å utvikle sitt rakettforsvar i snart 20 år, et arbeid Norge har vært en del av hele veien som NATO-medlem. Etter hvert har også NATOs rakettforsvarssystem blitt samordnet med USAs eksisterende rakettforsvarssystem som har fått basestasjoner i Europa, blant annet i Polen og Tsjekkia. Slik kan hele Europa i prinsippet dekkes mot rakettangrep.

Under den nåværende regjeringen opprettholdes også den positive holdningen til NATOs rakettforsvar. Forsvarsminister Ine Eriksen uttalte i 2015 følgende: «Vi analyserer hva som kan være et mulig bidrag, men vi har ikke fattet noen beslutninger. Vi gjør våre analyser sammen med amerikanerne».

Ifølge artikkelen jeg gjengir over, viser Eriksen videre til til at prinsippbeslutningen om at NATO skal ha et rakettforsvar, er «noe Norge støttet fullt ut», og at avgjørelsen ble tatt på toppmøtet i 2010. I virkeligheten har altså Norge i det stille bidratt til utviklingen av rakettforsvar helt siden 2002.

De nye truslene som den gangen var grunnen til at idéen om rakettforsvar kom opp, har ikke blitt mindre – men heller større. Utbyggingen av et rakettforsvar var og er derfor en riktig strategisk beslutning med stor betydning. Stadig flere stater, også såkalte «bandittstater» får tilgang til atomvåpen. I tillegg har vi altså en stor og mye mer uforutsigbar nabo i øst. Dette fordrer solide tiltak mot potensielle trusler.

Norge er i realiteten allerede en integrert del av NATOs rakettforsvar, og det er ingen grunn til at vi skal trekke oss ut av dette samarbeidet nå. Vi bør heller gå enda tyngre inn. I tillegg bør Norge igjen i større grad forhåndslagre NATO-materiell, slik vi også tidligere har gjort under den kalde krigen. Det er ingen grunn til at det skal forhåndslagres amerikanske tanks i Polen, men ikke i Norge. Den russiske basestrukturen på Kola, med framskutte marinebaser og andre militærbaser, samt flybaser bak i andrelinjen, viser at et potensielt rakettangrep fra Russland mot Norge og resten av Nord-Europa meget vel kan komme fra ubåter eller landbaserte rakettbaser plassert på Kola. Den norske kystlinjen - med sine isfrie havner – har dermed fortsatt stor strategisk betydning for Russland. Russland har som kjent over tid i betydelig grad konsentrert sine marinekapasiteter på Kola-halvøya og Krim.

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Derfor bør Norge bli en del av NATOs rakettforsvar

Publisert nesten 2 år siden - 949 visninger

Russland har det siste året truet Norge både atomvåpen og gjengjeldelser når det er snakk om økt NATO-nærvær på norsk jord. Samtidig har Russland aldri spurt oss når de selv under Putin har bygget opp et betydelig sterkere militært nærvær på Kola, utplassert nye raketter og flyttet store militære ressurser vestover i Europa. Derfor må det ikke overraske Russland om Norge blir en del av NATOs rakettskjold.

Nupi-forsker Julie Wilhelmsen og andre har den siste tiden advart mot at Norge blir en del av NATOs rakettforsvar. Hovedargumentet er at dette vil kunne skape et høyere konfliktnivå med Russland.

 

Før årsskiftet i 2017 vil en regjeringsoppnevnt ekspertgruppe, bestående av forskere fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og det amerikanske forsvarets missilforsvarsbyrå (MDA), gi regjeringen råd i denne saken.

 

Jeg tror det er dessverre er tvingende nødvendig at Norge blir en del av NATOs rakettforsvar. Om en zoomer ut og ser på utviklingen over mange år, kan den helt kort oppsummeres slik:

 

Vladimir Putin begynte som sin karriere som KGB-agent i Øst-Tyskland. Han avanserte etter hvert til sjef for Russlands hemmelige politi FSB. Hvordan Putin kom til makten i Russland er en for lang historie å gjengi her. Jeg anbefaler Masha Gessens bok «Putin» (2012) for mer dybdekunnskap om det. Her er kortversjonen:

 

Den 9. august 1999 utnevnte daværende president Boris Jeltsin Vladimir Putin til Russlands statsminister. Under en måned senere, den 23. september - etter flere terroraksjoner i Russland - skrev 24 guvernører et brev til Jeltsin der de ba ham overlate makten til Putin. Samme dag gav Jeltsin hæren fullmakt til å gjenoppta krigshandlingene i Tsjetsjenia. Nå trådte også Putin ut av skyggen som en handlekraftig og sterk leder, og populariteten hans i det russiske folket økte kraftig. På nyttårsaften samme år trakk Boris Jeltsin seg i en tale overraskende som president. Vladimir Putin overtok samme kveld som fungerende president. Den 26. mars 2000 ble denne for mange helt ukjente mannen valgt til Russlands president. Fra 23. september 1999 til 26. mars 2000 ble Tsjetjenias hovedstad Groznyj bombet omtrent flat, slik vi i den senere tid også har sett i Aleppo. Av enkelte observatører ble bombingen av Groznyj sammenliknet med bombingen av Dresden under andre verdenskrig. Det ble ikke vist noen nåde, og bombingen medførte store sivile tap.

 

Den 7. mai 2000 ble Putin innsatt som Russlands president. Med sitt dekret nummer to som president lanserte Vladimir Putin en ny russisk militærdoktrine, hvor den gamle linjen med å ikke være den første til å angripe med atomvåpen ble skrinlagt, og retten til å bruke atomvåpen først mot en «angripende part» ble framhevet. Obligatoriske øvelser for militære reservemannskaper ble gjeninnført. Putin gjeninnførte også obligatorisk militærtrening i ungdomsskoler og videregående skoler – både offentlige og private. Seks av de elleve dekretene Putin utstedte de første to månedene av sin regjeringstid, hadde med det militære å gjøre. Forsvarsutgiftene skulle eksempelvis umiddelbart økes met 50 prosent i et da lutfattig Russland. Den enorme økningen i overføringene til forsvaret, har fortsatt kontinuerlig i Russland siden. Utviklingen i 2017 vil imidlertid bremses noe av de virkningsfulle internasjonale sanksjonene mot Russland etter okkupasjonen av Krim.

 

Putin skaffet seg etter hvert også tilnærmet full kontroll over media, internett, Russlands forsvarsindustri og over selve valgsystemet i Russland. Det er også godt dokumentert hvordan russiske journalister og politiske motstandere har blitt forgiftet, drept og torturert. Den 13. mai 2000, bare seks dager etter presidentinnsettelsen kom for øvrig Putins første dekret. Det var et forslag til nye lover «for å styrke den vertikale makten», i virkeligheten en gjennomgripende og skremmende omstrukturering av Russlands føderale system. Rett ut sagt var disse omstruktureringene begynnelsen på avviklingen av Russlands nye demokrati. De nye lovene gikk smertefritt gjennom i nasjonalforsamlingen. Også denne alarmerende utviklingen har fortsatt kontinuerlig siden.

 

Putins politiske program er å gjenreise Russlands storhet. Våre nære historiske truende og/eller militære erfaringer med Putins Russland kjenner vi alle. Stikkord som kan nevnes er Tsjetsjenia, Georgia, Ukraina, Syria og Baltikum. Putins politiske program er meget alarmerende, og må tas høyst alvorlig.

 

Det kanskje en del av oss ikke har nærmere kjennskap til, er hvordan Putin siden han ble president utrettelig har bygget opp større offensiv militær kapasitet som kan true både Norge og resten av Europa. Putin har kraftig modernisert og trenet Russlands militære styrker. Tidligere etterretningssjef Kjell Grandhagen har anslått at Russland fra 2011-2020 er forventet å bruke over 4000 milliarder kroner på modernisering av sitt forsvar. Ikke minst har Putin kraftig forsterket og fornyet Russlands rakettkapasiteter. Putin kan med sine moderne raketter enkelt nå mål over hele Europa. I forrige uke brakte twitterkontoen CSIS Missile Defense en ny og oppdatert interaktiv oversikt over Russlands utplassering av Iskander raketter som kan nå Europa. Russland har også modernisert og utplassert nye rakettsystemer både ved Østersjøen og på Kola-halvøya. I tillegg har Russland ifølge Dagbladet nå over 80 % av sine ubåter plassert på Kola-halvøya. Mange av oss har kanskje heller ikke helt tatt innover seg den meget store konsentrasjonen av russiske militærbaser nær den norske grensen på Kola. Disse basene ligger selvfølgelig der med en hensikt. Napoleon lærte oss gjennom sin militære strategi at det er viktig å konsentrere sine ressurser om få punkter og rykke raskt fram om en skal lykkes. Det har Russland alle muligheter til fra Kola, både til lands og til vanns. Russland har de siste årene i tillegg framstått som stadig mer nasjonalistisk, uforutsigbart, aggressivt og paranoid overfor NATO.

 

Norge er spesielt utsatt for både rakettangrep og bakkeangrep fra Russland, siden vi selv både har bygget ned vårt eget forsvar og heller ikke  har investert nevneverdig i større forsvarssystemer som kan forsvare oss mot og gjengjelde russiske luftangrep og rakettangrep. Dette bør vi nå gjøre noe med. VG gikk nylig ut i en leder og anbefalte Norge å bli en del av NATOs rakettforsvar. Det er en vurdering jeg støtter fullt ut. Russerne har det siste året truet Norge både atomvåpen og gjengjeldelser når det er snakk om økt NATO-nærvær på norsk jord. Samtidig har Russland aldri spurt oss når de selv under Putin har bygget opp et betydelig sterkere militært nærvær på Kola, i arktiske strøk for øvrig og ikke minst flyttet store militære ressurser vestover i Europa. Derfor må det ikke overraske Russland at vi benytter vårt langvarige og viktige NATO-medlemskap til å beskytte oss mot en stadig tydeligere og alvorligere trussel østfra.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77593 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43574 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34901 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27894 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22467 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22168 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20080 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19083 visninger

Lesetips

Helliget det Qvindelige
av
Heidi Karlsen
rundt 19 timer siden / 91 visninger
Jødehatets gåte
av
Arne Øgaard
rundt 19 timer siden / 139 visninger
Kristendom – rett og slett
av
Ståle Johannes Kristiansen
rundt 19 timer siden / 129 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
2 dager siden / 196 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
2 dager siden / 136 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
2 dager siden / 197 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
3 dager siden / 198 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
4 dager siden / 423 visninger
Les flere

Siste innlegg

Makt, privilegier og julens budskap
av
Jarle Haugland
rundt 16 timer siden / 94 visninger
Jødenes rett til landet Israel
av
Svein Grav
rundt 16 timer siden / 169 visninger
Angående "Statsfinansiert hatblogg"
av
Robin Tande
rundt 16 timer siden / 180 visninger
Identitet og miljø
av
Leif Halvard Silli
rundt 16 timer siden / 56 visninger
Stemmerett for 6-åringer?
av
J.K. Baltzersen
rundt 16 timer siden / 155 visninger
På lag med Listhaug
av
Vårt Land
rundt 19 timer siden / 292 visninger
Våpen og verdier i Jemen
av
Hilde Frafjord Johnson
rundt 19 timer siden / 348 visninger
Helliget det Qvindelige
av
Heidi Karlsen
rundt 19 timer siden / 91 visninger
Jødehatets gåte
av
Arne Øgaard
rundt 19 timer siden / 139 visninger
Kristendom – rett og slett
av
Ståle Johannes Kristiansen
rundt 19 timer siden / 129 visninger
Les flere