Håkon Pettersen

Alder:
  RSS

Om Håkon

Rådgiver i tankesmien Skaperkraft

Følgere

Religionsfrihetens grense

Publisert nesten 4 år siden

Hvordan skal samfunnet forholde seg til annerledes tenkende?

I går debatterte Stortinget hva som skal til for at offentlig støtte til trossamfunn kan trekkes tilbake.

Debatten startet med kommunalkomiteens behandling av regjeringens integreringsmelding. Komiteen samlet seg om et forslag som innebar at trossamfunn som oppfordrer til lovbrudd, mottar støtte fra regimer som bryter fundamentale menneskerettigheter eller ved andre alvorlige forhold måtte risikere å miste offentlig støtte. Spesielt det siste punktet, om andre alvorlige forhold, har vært kritisert fra flere hold. Er dette en indirekte uthuling av trosfriheten?

Etter omfattende kritikk snudde KrF før debatten i Stortinget og trakk sin støtte til forslagets siste punkt om andre alvorlige forhold. Formuleringen ble for vag og åpen for tolking.

Krevende. Debatten i komiteen og reaksjonene på det opprinnelige forslaget viser hvordan politikerne har en krevende oppgave når fremtidens tros- og livssynspolitikk skal meisles ut. Og der KrF hadde behov for å tydeliggjøre at grensen for offentlig inngripen går ved lov- og menneskerettighetsbrudd virker andre partier å være åpne for å trekke grensen tidligere.

I innstillingen fra komiteen er det en flertallsmerknad, fra alle partier utenom KrF og Arbeiderpartiet, som vektlegger behovet for å kunne reagere når trossamfunn fremmer holdninger som strider mot menneskerettighetene, demokratiske verdier og som hemmer integrering gjennom for sterk sosial kontroll.

I lys av den stadige terrortrusselen mot vestlige land, og frykten for radikalisering, religiøs fundamentalisme og parallellsamfunn, er det forståelig at myndighetene opplever behov for å kunne reagere mot trossamfunn som eksplisitt oppfordrer til lovbrudd eller som samarbeider med stater som bryter fundamentale menneskerettigheter. Samtidig er det tankevekkende at et flertall i kommunalkomiteen omtaler holdninger som grunn god nok til å gripe inn, selv om det ikke er påvist faktiske lovbrudd eller opplagt fare for dette.

Hva da med holdninger eller teologi som helt enkelt ikke følger samfunnsutviklingen, og som derfor fremmer holdninger som er provoserende og ikke i henhold til moderne norske verdier?

Utfordres. I økende grad utfordres det norske meningsfellesskapet av ulike minoriteter. Det være seg trossamfunn som fastholder standpunkt som før var vanlig i Norge, eller av trossamfunn som representerer andre verdier, og ikke automatisk tilpasser seg sin nye kontekst. Uansett standpunkt i innvandringspolitikken bør det være enighet om at økt innvandring fra ikke-vestlige land setter klassiske norske verdier under et visst press.

Et eksempel er norsk likestillingsideologi. Den er godt etablert i det norske samfunnet. Men det er vel ikke lovbrudd å tenke annerledes enn mainstream-tenkingen på dette området? Bør trossamfunn som har andre holdninger til likestilling straffes for det? Spørsmålet blir hvor annerledes skal det være lov å tenke og tro i Norge og hvor vi trekker religionsfrihetens grense.

Hvis ikke grensen går ved lovbrudd, men ved holdninger, vil det bli svært krevende å tegne opp grensen for hva som en innenfor og hva som er utenfor. Staten verken kan eller skal detaljregulere borgernes tanker og holdninger. Myndighetene skal først gripe inn der det begås lovbrudd eller ved tilfeller hvor ytringer oppfordrer til alvorlig kriminalitet som setter andres liv og frihet i fare. Av respekt for viktige frihetsverdier har politikken i et liberalt demokrati en selvpåført grense. Slik bør vi fortsatt ha det i Norge.

Annerledes tenkende mennesker representerer i mange tilfeller er uvurderlig ressurs for samfunnet. En levende offentlige samtale er prisgitt at meninger brytes. Det er godt for samfunnet at skillelinjer kommer opp og frem gjennom debatt, kombinert med raushet og respekt. Det vil det gjøre oss tryggere også når vi tenker ulikt. Derfor er det viktig med en åpen samtale og klar tenking om mangfold, ulikhet og religion i fremtidens Norge.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.06.2016

Gå til innlegget

Kirkens smertefulle endring

Publisert rundt 4 år siden

Den norske kirke vil over tid gå fra å være en offentlig finansiert statskirke til å bli en grasrot-finansiert folkekirke. Endringen vil være smertefull, men kan skape sårt tiltrengt nytt liv.

I kveld arrangerer tankesmien­ Skaperkraft en debatt på Litteraturhuset i Oslo om folkekirkens økonomiske fremtid. Et av forslagene er å snu Den norske kirkes finansiering fra topp til bunn.

Det er selvsagt lett å komme med innvendinger. Man kan si at mye fungerer godt i dag. Gjennom dagens finansiering sikres det en kirke over hele landet som både betyr en stor forskjell i enkeltmenneskers liv og som fyller viktige samfunnsmessige behov. Samtidig er vi en brytningstid. Mange piler peker feil vei.

Færre døper barna sine. Færre går til gudstjeneste. Færre vil være medlemmer av kirken. Fra mitt ståsted må en debatt om kirkens finansiering primært handle om hva som er til kirkens beste.

Hvordan kan kirken best være den kirken som når mennesker med evangeliet om Jesus Kristus og som utgjør en aktiv kraft i samfunnet, på enkene og de farløses side?

Samtidig er det relevant å spørre seg om vi i fremtiden kan forvente at stat og kommune skal bruke milliarder av kroner på kirken. Jeg tror svaret på dette er nei. Når InFact nylig gjorde en spørreundersøkelse om kirkens finansiering på oppdrag fra avisen Dagen, viste svarene at flere
unge enn eldre mente kirken måtte finansiere seg selv.

I lys av samfunnsutviklingen er det ikke urimelig å anta at unge nordmenn har et annet forhold til kirkens plass i det norske samfunnet enn tidligere gene­rasjoner. Dette kan selvsagt få konsekvenser for villigheten til å finansiere kirken over offentlige budsjetter i fremtiden.

Uansett, når jeg mener kirken selv bør ta debatten om modell for finansiering, er det primært et spørsmål om hva som på lang sikt er til kirkens beste.

Offentlig finansiering kan bidra til å binde­ og politisere en virksomhet som verken bør være bundet eller ­politisert. Intern selv­råderett med eller mot sam­tidens oppfatninger er grunnleggende for en kirke som må være forberedt på motstand. Penger er makt. Derfor er det bedre at pengene kommer nedenfra enn ovenfra.

Enkelte vil hevde at den ­offentlige finansieringen svekker det lokale engasjementet. Det er ikke særegent for kirken, vi ser det samme innen kultursektoren. Hva da med en ­annen ­modell, hvor de lokale kirken­e har større frihet og større ­ansvar?

De sørger for pengene selv, og de er mindre sentralstyrt når det gjelder teologi og strategi. Det er god grunn til å tro at økt lokal selvråderett vil gi økt eierskap og lokalt engasjement. Jeg mener kirken vil tjene på en åpen ­debatt omkring disse spørsmålene.

Hva som vil være det ­beste ­måten å løse en økonomisk omorganisering på for en organisasjon på Den norske kirkes størrelse er en debatt kirken må ta. Det kan løses med en medlemskontingent, eller man kan innføre en livssynsavgift. Ulike modeller bør drøftes og vurderes, jeg mener uansett at den bevisste­ givertjenesten hos dem som regner Den norske kirke som sin kirke,­ gjerne i form av frivillige gaver, bør økes betydelig.

Hva så med gravlundene? Og alle de ­vakre kirkebyggene og den kristne­ ­kulturarven disse representerer? Er det ikke i allmennhetens interesse at dette vedlikeholdes og gjøres tilgjengelig, også for dm som ikke er aktive i Den norske kirke?

Dette er selvsagt et vesentlig poeng og en opplagt innvending mot at kirken bør kutte de økonomiske båndene til stat og kommune. Jeg mener den offentlige støtten bør vris til å omhandle vedlikehold av kulturarv, men selve menighetsdriften bør kirken gradvis finansiere selv.

Her er det mange dilemmaer og mye for kirken å debattere. Jeg mener spørsmålet om finansiering er viktig, og at det får konsekvenser for mange ­andre aktuelle­ spørsmål i dagens kirkedebatt.

Det vil være en stor tabbe av kirken å vente med denne debatten til storsamfunnet tvinger den.

Først publisert i Vårt Land 4.2.2016

Gå til innlegget

Religion i det offentlige rom

Publisert over 4 år siden

Alle må tåle å bli utsatt for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.

Julie Andersland (V) er blitt utsatt for voldsom kritikk for hennes håndtering av årets id-markering i Grieghallen. Kritikken av Andersland og Grieghallen skygger for den virkelig viktige debatten.

Igjen debatteres det i hvilken grad trossamfunn skal ha tilgang på offentlig bygg i Bergen. Sist gang var det Frelsesarmeens virksomhet i Solheimsviken som var gjenstand for debatt. Den gangen mente byråden at deres aktiviteter var for «kristne» til å foregå på Ny-Krohnborg skole. Byrådet snudde, og så vidt jeg vet driver Frelsesarmeen fremdeles sitt arbeid på kommunal grunn i Solheimsviken.

Denne gangen har debatten et annet utgangspunkt: Julie Andersland forsøker å føre en prinsipiell og liberal linje i møte med Bergen moskés beslutning om å ha egen inngang for kvinner ved arrangementet i Grieghallen. Hun forsvarer noe jeg antar hun verken liker eller forstår. Men hun holder fast ved at hun ikke vil blande seg inn i hvilken religiøs praksis det enkelte trossamfunn utøver, så lenge det ikke bryter med norsk lov.

Det hun gjør er i tråd med et av Stålsett-utvalgets bærende prinsipp: Alle må tåle å bli utsatt for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom. Her har moskeen i Bergen utsatt andre, altså resten av oss, for sin religiøse praksis i det offentlig rom. Vi liker det dårlig.

Jeg kan verken forstå eller forklare en praksis med kjønnsdelte innganger til et slikt arrangement. Det man ser er en sterkere markering av forskjellen mellom menn og kvinner enn de fleste finner fornuftig, meg selv inkludert, og en slik markering rimer overhodet ikke med norske likestillingsidealer. Er det ikke likevel bedre å få en slik praksis frem i lyset enn å henvise den til lukkede gudshus?

Det krevende i denne saken er hvor grensen for vår toleranse skal gå, slik Hilde Sandvik skriver i BT 28. oktober. Hun sidestiller praksisen ved årets id-feiring med diskriminering basert på rase eller seksuell orientering. Ved å føre en slik argumentasjon kommer hun til konklusjonen at dette på ingen måte er akseptabelt på en offentlig arena som Grieghallen. Jeg mener Sandvik kaster ut en bommerang hun risikerer å få raskt i retur.

Det finnes mange organisasjoner og virksomheter (religiøse og ikke-religiøse) som har overbevisning eller praksis som strider med det politisk korrekte, uten at de av den grunn bør stenges ute av det offentlig rom.

Det er interessant at Sandvik i sin argumentasjon skiller mellom hva som foregår i gudshus og hva som skje i det offentlige rom. I det offentlige rommet må det være offentlige regler som gjelder, mens Stålsett-utvalget altså hevder at vi må tåle å bli utsatt for religiøs praksis også i det offentlige rommet. Men hva gjør vi når vi ikke liker den praksisen vi blir utsatt for?

I kritikken av Greighallen, Julie Andersland, diskrimineringsombudet og alle andre som har stått for en konsekvent, liberal linje i denne saken, ligger det en underliggende islamkritikk. Man liker ikke at menn og kvinner henvises til hver sin inngang. Det oppleves som et voldsomt tilbakeskritt for et av verdens mest likestilte land. Jeg mener man må våge å ta den debatten. Hvorfor har moskéen i Bergen en slik praksis? Hvilke verdier ligger til grunn? Hvordan opplever kvinnene dette?

Kristen tro og praksis har vært utsatt for kontinuerlig kritikk gjennom over 200 år. Storsamfunnet har utfordret de kristne miljøene i takt med samfunnsutviklingen, og ofte har det vært viktig og nødvendig. Jeg mener ikke med det at trossamfunn alltid skal justere seg etter hva som til enhver tid er politisk korrekt.

Som en konsekvens av tros- og forsamlingsfrihet, må samfunnet beskytte religiøse miljøers autonomi og selvråderett. Samtidig må trossamfunnene tåle offentlighetens kritiske søkelys. Og dersom vi evner å føre denne kritikken på en konstruktiv måte kan det bidra til større forståelse for hvordan troende tenker og lever, noe som er bra og nødvendig. Dernest vil det noen ganger avdekke holdninger eller praksis som må justeres, men da gjennom opplyst debatt og ikke forbud og utestengelse.

Man kan snu på det. Det er bra at en slik praksis som ble ført under id-feiringen når det offentlige rommet. Det gir en anledning for både debatt, dialog og større forståelse. Vi trenger alle tre om vi skal lykkes i å være et raust og mangfoldig samfunn i årene som kommer.

TIDLIGERE PUBLISERT I BERGENS TIDENDE

Gå til innlegget

Et tydeligere KrF

Publisert over 4 år siden

KrF gjør mye rett. Men partiet må spisse profilen før neste valg. 
KrF kan la seg inspirere av kompromissløsheten til Miljøpartiet De Grønne.

Valgforsker Bernt Aardal sier til Vårt Land 17. september at han er overrasket over KrFs svake resultat ved valget. Det må jeg si meg helt enig i.

Som Aardal påpeker har dette vært valget hvor KrF til de grader har fått satt sine saker på dagsorden, og de har gjort det med bravur. Både i debatten om Norges engasjement for flyktningene fra Midtøsten og i kampen for søndagen som annerledes dag er KrF blitt den sentrale aktøren blant småpartiene.

Etter mitt skjønn fikk KrF posi­sjonen både Venstre og SV ønsket seg, og de forvaltet den godt.

God valgkamp. KrF har helt enkelt gjennomført en god valgkamp. Knut Arild Hareide leverer varene på TV. KrFhar mange talentfulle ungdomspolitikere som engasjerer unge mennesker til kamp for de svakeste i samfunnet.

I både Oslo og Bergen har partiet hatt unge moderne listetopper­ med evne til å engasjere. I tillegg har partiet de ­senere år tatt konkrete, formelle steg for å bli et åpent og inkluderende alternativ for alle som sympatiserer med det kristne verdigrunnlag i sentrum av norsk politikk. Du trenger ikke en gang være bekjennende kristen for å bli en del av det kristendemokratiske alternativet i sentrum.

Allikevel står partiet på stedet hvil. Hvorfor i all verden er det sånn?

Aardal spekulerer i om det kan skyldes lav valgdeltakelse, lavt engasjement i befolkning slik at velgerne ikke har blitt fenget av partiets innsats i de aktuelle ­sakene, eller at samarbeidet med den blåblå regjeringen henger ved partiet på en slik måte at de dras med i dragsuget etter Høyre og Fremskrittspartiet.

Flagget uenighet. Jeg tror ikke koblingen til regjeringen forklarer det svake valgresultatet. Ved å avstå fra regjeringssamarbeid har KrF hele tiden kunnet flagge­ sin uenighet med regjeringen der det har vært nødvendig. Og dette har partiet virkelig benyttet seg av i denne valgkampen. Knut Arild Hareide har ved flere anledninger vært regjeringens tøffeste kritiker. Jeg tror utfordringen må ligge et annet sted.

Kan det være at partiets hoved­saker er for mainstream? I de viktigste sakene deles deres­ standpunkt av mange. Du får ­ingen politiske fiender av kampen for søndagsfri, i en slik sak er det egentlig ganske lett å bli enig om å være uenig. For all del, det er en viktig sak med potensielt store konsekvenser, men det vekker ikke de virkelig sterke følelsene.

Største øyeblikk. KrFs største­ øyeblikk har vært når partiet har tatt tydelig standpunkt. Det har vært abortkamp, Israel-­politikk og kontantstøtte. Det har også vært de mest krevende debattene, med skarpe angrep fra ­politiske motstandere.

Med saker som gir tydeligere fronter kan KrF stå ut som et annerledes verdiparti i midten av politikken. Jeg tror den kreative,­ verdiladede annerledespolitikken, kombinert med raushet overfor annerledestenkende, vil være viktig om KrF skal bli et alternativ for flere ved neste valg. Partiet kan la seg inspirere av kompromissløsheten til Miljø­partiet De Grønne.

Samlivskurs. Hvordan kan KrF spisse sin profil som familiepartiet? Hva med offentlig finansierte samlivskurs til alle som registrerer samboerskap eller inngår ekteskap? Det er i samfunnets interesse at mennesker lykkes med sitt samliv. Gode samliv gir også en god ramme for barns oppvekst, med de positive følger det får. KrF har alltid vært opptatt av disse tingene, og de bør spisse profilen og komme med flere konkrete forslag slik at de i større grad kan vekke oppsikt og skape debatt.

Et annet eksempel er partiets profil som oppvekstpartiet. En trygg og god oppvekst er viktig for KrF. Her mener jeg de kan bli mer kompromissløse overfor politiske motstandere. Det gjelder særlig i lokalpolitikken. I budsjettforhandlinger i kommune-Norge kan KrF tydelig vise at gode tilbud til barn og unge er høyeste prioritet.

Integrering. Da må de være villig til å bli upopulære hos noen grupper for å sette barn og unge først. Hvorfor skal norske kommuner bruke store summer på høykultur – benyttet av noen få spesielt interessert – når bydelsbassengene står tomme? Hvorfor skal parkene i byene skinne, mens idrettshaller må stenge tidlig?

KrF bør også være det fremste partiet for integrering og inkludering. Også her bør de foreslå radikale politiske virkemidler for å flytte debatten. Hva med å tilby hjemmebesøkende leksehjelp til alle tospråklige barn? Gi ekstraordinært offentlig tilskudd til frivillige organisasjoner som aktiv deltar overfor nye landsmenn?

Noe må gjøres for at Norge skal lykkes bedre i å bosette, integrere og inkludere innvandrere. KrF bør være partiet med de radikale, politiske forslagene til hvordan dette skal gjøres. Da må de være villig til å gjøre tøffe grep i de økonomiske prioriteringene.

Bedre sentrum. Valget forteller at sentrum av norsk politikk lever bedre enn på mange år. Det har ikke vært en slik oppslutning om sentrum – totalt sett – siden Kjell Magne Bondeviks og Valgerd Svarstad Hauglands beste dager på 90-tallet. Forskjellen er at fordelingen er annerledes, og KrF spiser mindre av kaken nå enn de gjorde da.

Utfordringen for partiledelsen blir å knekke denne koden: Hvordan gå fra å være godt likt til å sanke stemmer fra et bredere lag av befolkningen.

Et av svarene må være å levere­ frisk verdiladet politikk med t­ydelig kristendemokratisk forankring frem mot stortingsvalge­t i 2017.

Det er tross alt oppslutningen på valgdagen som teller.

PUBLISERT I VÅRT LAND 19.09.2015

Gå til innlegget

Skaperkraft er engasjement og ikke egoisme

Publisert over 5 år siden

Alf Gjøsund omtaler Skaperkraft som «de sterkes tankesmie». Han har åpenbart dårlig oversikt.

Først vil jeg takke Alf Gjøsund for innspillene i sin kommentar i Vårt Land 9. desember. Da Skaperkraft ble etablert i 2011 visste vi at det ville ta tid å bygge den tankesmien vi så for oss.
Det er riktig at Skaperkraft foreløpig ikke har vært synlig i så stor grad som vi skulle ønske, men vi har til tider satt dagsorden og vært synlige langt utover den kristne dagspressen.
La meg gi et eksempel. I november alene er Skaperkrafts skribenter og siste bok, Norsk slaveri til sammen nevnt i 20 reportasjer og kronikker. Dette er i en bredde av medier som Fredrikstad Blad, Minerva, Morgenbladet, Budstikka, Bergensavisen, Stavanger Aftenblad, Dagens Næringsliv, Vårt Land, Dagbladet, TV2, NRK Rogaland, Bergens Tidende og Dagen. Helt usynlig er vi altså ikke.

Og våren 2013 hadde vi omlag 30 medieoppslag på boken Gud er tilbake. Gjennom utgivelsen Gründere bygger Norge samme år satte vi solide spor med omlag 10 medieoppslag.

Stein på stein. Skaperkraft er i en oppbyggingsprosess. Til forskjell fra ressurssterke tankesmier som Civita og Agenda har vi ingen store sponsorer i form av rike onkler. Skaperkraft er finansiert av partnere, kirker og organisasjoner. Vi har vokst fra å ikke ha en eneste krone i 2011 til et budsjett som i 2015 nærmer seg to millioner, noe som gjør at vi kan ansette våre første fagrådgivere i 20-prosent stillinger. Det kan virke som om Gjøsund sammenlikner oss med tankesmier som har helt andre ressurser.

70 stiftere sto bak Skaperkraft da vi startet i 2011. Også sentrale personer fra Den norske kirke og Den katolske kirke var engasjert. For oss er det viktig å ivareta denne bredden, noe vi hele tiden arbeider for.

Treffer minst. Der Gjøsunds kritikk treffer minst, er når han hevder at vi ikke bryr oss om de svakeste. For mange oss som er engasjerte i tankesmien er nettopp dette den viktigste drivkraften: Den radikale kristne nestekjærligheten.
Derfor har vår kommunikasjonssjef Filip Rygg gjentatte ganger denne høsten skrevet til forsvar for asylbarna. I 2013 arrangerte vi debattmøte i forbindelse med lansering av et notat om barnefattigdom. En direkte konsekvens var at debattlederen samlet en rekke frivillige organisasjoner, inkludert de store, til et møte for å samordne arbeidet for mer satsning på dette fra regjeringen.

I tillegg bruker vi tid og krefter for å bidra til at initiativet ”EnDag” blir en suksess. Her er målet å styrke arbeidet som gjøres for å motvirke menneskehandel i Norge. Også forebyggende arbeid vektlegges.

Vi fokuserer på gründerskap fordi vi tror det er viktig å bidra til langsiktige løsninger på fattigdomsproblemer. Det er faktisk en drivkraft for oss – derfor lanserer vi også i 2015 en bok som skal inspirere unge arbeidsledige i sør-europeiske land til å våge å skape nye arbeidsplasser. Mener Gjøsund at det eneste vi burde vært opptatt av er flere suppekjøkken?

Svakt håndverk. Selvsagt vet ikke Gjøsund mye om vurderingene internt i tankesmien, det kan vi heller ikke forvente. Men vi hadde forventet bedre presisjon. Når Gjøsund påstår at vi i rusdebatten forsvarer legalisering av hasj er det grunn til å tro at han uttaler seg mot bedre viten. Han burde ha visst at Skaperkraft har presisert i Vårt Land at dette ikke er tankesmiens synspunkt. Vi hadde forventet mer av både journalisten og avisen.
Vi håper Vårt Land vil fortsette å stille kritiske spørsmål slik at vi stadig kan forbedre oss. Men det er problematisk at avisen skaper et bilde av oss som smalere og mindre vesentlige enn vi er.

Stolte. Vi er stolte av vår haugianske inspirasjon og arv. Vi tror at haugianernes handlekraft, gründerskap - og sosiale engasjement - er noe vi trenger mer av både i storsamfunnet og blant kristne.

Vi har også en arv å ivareta etter dominikanermunken Arnfinn Haram, som til sin død satt i vårt styre. Han vektla blant annet materialismens og kapitalismens fallgruver. Det er også en del av vårt DNA, som Gjøsund – dersom han hadde villet – kunne fanget opp.
Haram ba oss også holde frem med byggingen av en tydelig og reflektert plattform for nye, kristne samfunnsstemmer. Det var en oppfordring vi tok til oss.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 12.12.2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1995 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
16 dager siden / 1176 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
10 dager siden / 1164 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
29 dager siden / 958 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 766 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 644 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere