Olav Hovdelien

Alder:
  RSS

Om Olav

Professor ved OsloMet - storbyuniversitetet, Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier. Twitter: @hovdelien

Følgere

Da Norge fikk en ny sekulær religion

Publisert 11 måneder siden - 551 visninger

Terje Tvedts bok om samfunnsutviklingen i Norge siden 1960-tallet, og fremveksten av det han betegner som Det internasjonale gjennombruddet, båret frem av «det humanitær-politiske kompleks». Dette består av en politisk elite som har vært mektig nok til å endre det norske samfunnet i en bestemt retning, og det nesten uten diskusjon og kritiske innvendinger.

«Historien om de dramatiske forandringene som Norge står midt oppe i må fortelles nå, fordi konsekvensene av dem er så usikre og refleksjonene om dem er så historieløse.»

«Norge gjorde fra slutten av 1990-tallet menneskerettighetene til både mål og middel i politikken, men ingen av disse spørsmålene er blitt drøftet grundig i den lovgivende forsamlingen, eller i norsk offentlighet. På et slikt grunnlag må det være mulig å trekke den konklusjonen at Norge fikk en ny sekulær religion, men uten at trosgrunnlaget ble reelt debattert eller drøftet.»

 

Sitatene er hentet fra Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet fra 2017.

Tvedt arbeider til daglig som professor ved Universitetet i Bergen, Institutt for geografi, og professor II ved Universitetet i Oslo, Institutt for arkeologi, konservering og historie. Han er kanskje mest kjent for sine storslagne fjernsynsdokumentarer «En reise i vannets fremtid» (2007) og «Kampen om Nilen» (2014).

I Det internasjonale gjennombruddet er det historikeren og ideologikritikeren Terje Tvedt vi møter. Boken tar for seg samfunnsutviklingen i Norge siden 1960-tallet, og fremveksten av det han betegner som Det internasjonale gjennombruddet, båret frem av «det humanitær-politiske kompleks». Dette består av en politisk elite som har vært mektig nok til å endre det norske samfunnet i en bestemt retning, og det nesten uten diskusjon og kritiske innvendinger.

Utgangspunktet for Tvedt er historikeren Jens Arup Seips kjente foredrag og essay «Fra embetsmannsstat til ettpartistat» fra 1963, hvor Seip med stort overblikk trekker lange utviklingslinjer for å sette datidens norske samfunn i perspektiv. «Hans utsyn over det norske folks liv og historie ble skrevet på et tidspunkt i landets utvikling da ingen historikere stilte spørsmål om hva norsk kultur var, eller om norske verdier fantes», skriver Tvedt. Basert på mange års forskning og et omfattende materiale, der særlig offentlige styringsdokumenter har stått i fokus, viser Tvedt hvordan den samfunnskonteksten Seip skrev ut fra for vel femti år siden, ikke finnes lenger. Endringene har skjedd raskt. Femti år er ikke lang tid i en nasjons historie.

Hva har vi fått i stedet? Tvedt argumenterer med utførlig historisk belegg for at samtlige regjeringer fra 1970-tallet og frem til i dag har styrt ut fra en grunnholdning av at landets interesser og verdens interesser er samsvarende i all vesentlighet, og at en universalistisk tenkemåte bevisst ført til at Norge er blitt en multikulturell stat med ambisjon om å være en såkalt «humanitær stormakt». På veien hit drøfter Tvedt den norske håndteringen av migrasjon, integrering og «Det nye vi» i Norge. Motstemmene og kritikken har vært så å si fraværende, kanskje med unntak av Fremskrittspartiet.

Det ideologiske grunnlaget for samfunnsutviklingen har vært en nærmest fundamentalistisk tro på menneskerettighetene som all godhets opphav. Troen på menneskerettighetene er blitt den nye «religionen». Disse er hellige og ukrenkelige og kanskje enda viktigere, de er «universelle» og dermed kontekstløse. Ingen har klart å komme opp med en troverdig begrunnelse av hvorfor de er universelle, altså uttrykk for allmenngyldig sannhet på tvers av historiske og kulturelle forhold, uavhengig av den konteksten de ble til i, men som Tvedt påpeker: «Innføringen av denne «religionen» skjedde raskt, umerkelig og nesten uten virkelig debatt om trosartiklenes legitimitet og samstemthet.» Med henvisning til Peter Berger kan vi si at plausibilitetsstrukturen som ligger til grunn for en slik menneskerettighetsfundamentalisme fremstår som lite overbevisende. Men dette kompenseres av en sterk vilje og overbevisning om at man er på «det godes» side.

Med menneskerettighetene som fundament drog høyt gasjerte representanter for «den humanitære stormakten» Norge rundt omkring i verden for å skape et himmelrike på jorden hvor alle skulle ha de samme rettighetene, inkludert retten til utvikling. Alle skulle med, ut fra en forestilling om at alle verdens folk nok delte Norges nye verdioppfatninger, bare de fikk det materielt bedre og fikk litt tid på seg. Det finnes et ord for slik; hybris, og Tvedt avkler både ideologien bak og ikke minst resultatene av den norske politikken på en overbevisende måte. Mesteparten av materialet er da også allment tilgjengelig for den som ønsker å gå historikeren i sømmene.

Samtidig er det mektige krefter i sving, og hvem vil ikke være på «det godes» side?

Ifølge Tvedt, promoterte innenrikspolitikken fra og med 1970-tallet og flere tiår fremover systematisk multikulturalismen som samfunnsnorm og samfunnsideal. Regjeringene understreket igjen og igjen at den offentlig anerkjenner og gir støtte til etnokulturelle minoriteter for at de skal kunne uttrykke og opprettholde sine distinkte identiteter og praksiser. I dag er det heldigvis en voksende bevissthet om at multikulturalisme er en vei til parallellsamfunn og utenforskap for innvandrerbefolkningen. Den erfarte virkeligheten har slått tilbake mot ideologien i erkjennelsen av at en slik samfunnsutvikling ikke er av det gode, hverken for storsamfunnets samfunnsintegrasjon eller for innvandrerne.

«Hvis dyptgripende endringer i samfunnet skjer helt uten intellektuell motstand, har vi et stort problem.» Dette skriver Aftenpostens kommentator Therese Sollien i en kommentar til Tvedts bok. Det er det ikke vanskelig å være enig i. Forhåpentligvis vil utgivelsen av Det internasjonale gjennombruddet bidra til debatt og økende bevissthet rundt den norske samfunnsutviklingen fremover. Forhåpentligvis vil det også være mulig å rette kritiske blikk både på Norges engasjement utenlands og det hovmodet som ligger i det tverrpolitiske selvbildet av at landet vårt er en «humanitær stormakt.» Store økonomiske ressurser og sinnelagsetikk er ofte en dårlig, for ikke å si farlig, kombinasjon.

Det krever både intellektuell kraft og personlig mot å bryte med rådende maktbaserte oppfatninger, og motsi det som oppfattes som naturlig og selvfølgelig. Terje Tvedt viser i boken Det internasjonale gjennombruddet at han har begge deler i godt mon.

 

Terje Tvedt, Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat, Dreyers forlag, 2017

 

Olav Hovdelien

Teksten er tidligere publisert i Dagen.

Gå til innlegget

Gudstjenester i skoletiden - noen momenter til oppklaring

Publisert rundt 2 år siden - 3009 visninger

Diskusjonen om gudstjenester i skoletiden har blusset opp igjen. Hvordan bør disse håndteres?



I desember hvert år blusser diskusjonen om julegudstjenester i skoletiden opp, omtrent like sikkert som at nettene blir lange og kulden setter inn. Det følgende er ment som et lite bidrag til hvordan disse gudstjenestene kan håndteres i dagens Norge, hvor langt fra alle elevene sogner til kristendom i luthersk tapning.

 

1. Det er kirken som holder gudstjenester, ikke skolen

Når det gjelder gudstjenester i skoletiden, er det for det første viktig å rydde opp i språkbruken. Betegnelsen «skolegudstjenester» kan virke misvisende siden det naturligvis er opp til kirken å holde gudstjenester, ikke skolen. Her vil det derfor være mer saksvarende å snakke om «gudstjenester i skoletiden», ikke «skolegudstjenester»

 

Videre er det slik at deltagelse i en gudstjeneste vil måtte regnes som utøvelse av religion, hvis ikke det er tilfelle, er det neppe saksvarende å bruke betegnelsen «gudstjeneste». Av respekt for kirkens integritet, bør ikke skolen ta seg til rette når det gjelder gudstjenestenes liturgiske innhold og forkynnelse, like lite som ikke kirken bør ta seg til rette når det gjelder innholdet i skolens undervisning.

 

I forlengelse av det faktum at en gudstjeneste innebærer religionsutøvelse, må det av respekt for foreldreretten og alle parter i saken altså være kirken som inviterer til deltagelse på gudstjenester i skoletiden. Skolen, ved rektor kan i samråd med foreldrene/de foresatte, takke ja til å delta. Hvor stor andel av elevene som deltar vil dermed variere fra sted til sted.

 

Og selv om det er kirken som har regien i slike gudstjenester, er dette ikke uten til hinder for aktiv medvirkning fra skolens elever. Da under forutsetning av at denne medvirkningen er i tråd med foreldrenes eller de foresattes ønsker, i tillegg til at respekten for kirkens ordninger opprettholdes. Elever kan gjerne delta med skriftlesning, bønn, korsang, julespill eller hva det måtte være, så lenge det er i tråd med foreldrenes ønsker og i respektfullt samarbeid med kirken.

 

2. Deltagelse ved gudstjenester må være frivillig

Det at religionsutøvelse ikke bør være en del av skolens virksomhet har det lenge vært bred politisk enighet om, muligens helt siden 1969. Ut fra premisset at gudstjenestedeltagelse innebærer religionsutøvelse, gir det seg selv at deltagelse ved slike gudstjenester må være frivillig og ikke en del undervisningen. Deltagelsen kan ikke være en del av undervisningen i det hele tatt, men er et tilbud elever kan delta på under visse forutsetninger. Også fra kirkens side legger man naturligvis til grunn at folk velger å oppsøke kirken frivillig, selv om dette har ført til at det er glissent i benkeradene mange steder også ved høymessen på søndager. Det skulle da bare mangle. Gudstjenester finner sted etter kirkelig initiativ og invitasjon. Men frivillig deltagelse og en ryddig saksgang forhindrer naturligvis ikke at det mange steder i landet vil være bred oppslutning om gudstjenester i skoletiden.

 

3. Forslag til saksgang

Saksgangen bør være slik: Invitasjon til gudstjeneste i skoletiden går fra kirken til skolen (ved rektor), som tar stilling til denne og sender den videre til elevenes foreldre og foresatte. Foreldre og foresatte som ønsker at barna skal delta, gir skolen skriftlig beskjed om dette. Foreldre og foresatte som ikke ønsker at barna skal delta, behøver ikke å svare på invitasjonen. Siden gudstjenesten foregår i skoletiden, må de elever som ikke ønsker å delta, tilbys et fullgodt alternativt opplegg. For elever under 15 år har foreldre og foresatte den formelle myndighet på dette området. Det alternative opplegget må presenteres samtidig med at invitasjonen til gudstjenesten går ut til elevene, og det må være likestilt pedagogisk sett. Slike gudstjenester bør ikke legges på den siste dagen før jul eller før sommerferien. Gudstjenesten må ikke gis karakter av semesteravslutning. Alle arrangementer som er ment å omfatte alle elever, må derfor legges til skolen slik det fremgår av Direktoratets retningslinjer.

 

4. Bevar respekten for foreldreretten

Her er det nødvendig å holde to tanker i hodet på en gang. Respekten både for kirken og for foreldreretten tilsier at en praksis med påmelding, ikke avmelding på gudstjenester i skoletiden vil være mest hensiktsmessig. Respekten for foreldreretten og foreldrenes ønsker gjelder enten man sier ja eller nei til å la sine barn delta i gudstjenester i skoletiden. En slik respekt for foreldreretten vil i neste omgang alle ha glede av, uavhengig av religions- og livssynsmessig tilhørighet. En frivillig gudstjenestedeltagelse i skoletiden er viktig enten de kristne er i majoritet eller i minoritet.

 

Den som er interessert vil kunne finne noen artikler om gudstjenester i skoletiden og andre spørsmål om religion og verdiformidling i barnehage og skole her: https://oda.hio.no/jspui/simple-search?query=hovdelien&submit=Go

 

 

Gå til innlegget

Et glemt perspektiv i skolens religions- og livssynsfag?

Publisert rundt 5 år siden - 657 visninger

Ut fra et multikulturalistisk perspektiv var RLE08 et klart tilbakeskritt i forhold til KRL05.

Nyheten om den nye regjeringens varslede endring av skolens religions- og livssynsfag fra RLE til KRLE, fikk Human-Etisk Forbunds pressesjef Jens Brun Pedersen til å lukte kristenmannsblod. Dette til tross for at det foreløpig fremstår som uklart hva avtalen mellom de fire borgerlige partiene vil medføre i praksis, utover navneskiftet og en presisering av at 55 % av lærestoffet skal være kristendomsfaglig. Brun Pedersen uttalte til Aftenposten at: «igjen viser Norge seg som en novise når det gjelder livssynsmangfold. Dette er nesten respektløst overfor livssynsmangfoldet i Norge». En gruppe religionspedagoger anført av professorene Geir Afdal, Peder Gravem og Sidsel Lied følger opp i en kronikk i Klassekampen 8. oktober, ved å hevde at «endringsforslaget for religionsfaget er en ren oppvisning i mislykket symbolpolitikk», og «dette vil kunne føre til en ødeleggende skyttergravskrig, i stedet for en fortsatt konsentrasjon om utviklingen av et fag som gir elever en nødvendig kompetanse om religion, livssyn og etikk i en stadig mer mangfoldig verden».

Men er det opplagt at det en eventuell endring fra religion, livssyn og etikk (RLE) til kristendom, religion, livssyn og etikk (KRLE) viser manglende respekt overfor livssynsmangfoldet i Norge? Eller står vi her ovenfor nok et eksempel på at Human-Etisk Forbund skyver livssynsminoritetene foran seg i sitt utrettelige arbeid for å begrense det kristendomsfaglige lærestoffet i skolen, nå også sekundert av landets antatt ledende religionspedagoger?

Min påstand er at KRL-faget, slik det fremstod i 2005-utgaven (KRL05), var vel så godt egnet til å ivareta livssynsmangfoldet i Norge som det vingeklippede RLE-faget som ble innført av den rødgrønne regjeringen i 2008 (RLE08). Slik sett inneholdt KRL05 perspektiver som det kan være verdt å hente inn igjen, når den nye kunnskapsministeren, Torbjørn Røe Isaksen, nå skal gå i gang med å revidere læreplanen.

KRL-fagets dobbelte anliggende: Identitet og dialog

Tittelen på det viktigste utredningsdokumentet som la grunnlaget for KRL-faget på midten av 1990-tallet, var Identitet og dialog (NOU 1995:9). Denne tittelen fanger på mange måter opp det som var kongstanken bak KRL-faget. Faget skulle ”gi kunnskap om, ikke opplæring til, en bestemt tro. Det skulle videre ivareta den enkelte elevs identitet ut fra egen tilhørighet, samtidig som det skal fremme dialog i en felles kultur”. I læreplanverket het det videre eksplisitt at faget skulle ”ivareta den enkelte elevs identitet ut fra egen tilhørighet” (L97, s. 89-90). KRL-fagets religionspedagogiske profil innebar dermed at det i tillegg til å være det som kan betegnes som et rent kunnskapsfag, som for eksempel naturfag eller matematikk, at faget også inneholder en identitetskomponent, noe som ble sett som en forutsetning for å ivareta dialogperspektivet. KRL-faget skulle ivareta elevenes religiøse- og livssynsmessige identitet, i tråd med foreldreretten og foreldrenes ønsker for oppdragelsen av barna sine.

 

KRL-faget og ivaretagelsen av livssynsmessig mangfold

Det at KRL-faget hadde en slik identitetskomponent er interessant, siden den tydelig trekker i multikulturalistisk retning. Begrepet multikulturalisme brukes på flere ulike måter, men enkel definisjon kan være at multikulturalisme er en tankeretning som stiller seg positiv til et storsamfunns multikulturelle mangfold. Forstått slik utgjør multikulturalismen en bestemt, men samtidig omdiskutert normativ politisk respons på fenomenet kulturelt mangfold. I klartekst vil dette innebære nettopp den respekten overfor livssynsmangfoldet som HEFs pressesjef etterlyste, kombinert med den kompetansen om religion, livssyn og etikk i en stadig mer mangfoldig verden, som professorene etterspurte.

 

Livssynsmangfoldet bedre ivaretatt ved KRL05 enn i RLE08

Fagets identitetskomponent ble tatt bort av de rødgrønne i overgangen fra KRL til RLE. I pedagogiske termer innebærer dette at det skjer en innsnevring av kunnskapsbegrepet i faget, fra et vidtfavnende kunnskapsbegrep som også inneholdt det dannelsesperspektivet som lå implisitt i KRL-fagets identitetskomponent, til at faget er blitt omdannet til et i snevrere forstand instrumentelt kunnskapsformidlende fag. En slik endring vil kunne oppleves som en trussel mot elevenes identitetsutvikling, noe som igjen i større grad enn tidligere vil kunne åpne for et større behov for fritak, siden det implisitt innebærer en svekkelse av foreldreretten. Foreldrene vil naturlig nok være opptatt av at deres barns religions- og livssynsmessige identitet styrkes, ikke svekkes gjennom religions- og livssynsundervisningen. Dette gjelder like mye for humanetikere og hinduer som kristne og muslimer. Riktignok står det i læreplanen for RLE at ”både individuelle og lokale hensyn bør ivaretas”, men dette kan ikke sies å være en fullgod erstatning for KRL-fagets identitetskomponent.

Slik sett var KRL-faget fra 2005 langt bedre i stand til å ivareta religions- og livssynsmangfoldet i Norge enn det reduserte RLE, stikk i strid med det som synes å være Brun Pedersens og kanskje også de nevnte religionspedagogikkprofessorenes fagforståelse.  

Forhåpentligvis vil denne svakheten ved RLE rettes opp ved innføringen av KRLE.

 

(Kronikk i Dagen, 6. november 2013)

 

 

Gå til innlegget

Gudstjenester i skoletiden - hva er problemet?

Publisert rundt 5 år siden - 1022 visninger

Det er ikke tillatt med «forkynnelse» i RLE-faget, men skolene viderefører likevel de fleste steder tradisjonen med å legge til rette for gudstjenester i skoletiden i forbindelse med høytidsmarkeringer.

Samarbeid mellom skole og kirke kan oppleves som problematisk i et multikulturelt storsamfunn som det norske, der mange ulike religioner og livssyn er representert. Nylig blusset debatten om gudstjenester i skoletiden opp igjen, ved at Utdanningsforbundet i en fersk høringsuttalelse til Stålsettutvalgets utredning «Det livssynsåpne samfunn» (NOU 2013:1), hevder at «tanken om likeverd mellom ymse trus- og livssyn ikkje vil vere reell når det berre er Den norske kyrkja som er til stades i alle norske kommunar. Ei vidareføring av ein praksis med skulegudstenester i regi av Den norske kyrkja vil såleis kunne oppfattast som ei stadfesting av ei diskriminerande ordning.» Utdanningsforbundet hevder på bakgrunn av dette at skolene bør slutte å legge til rette for «skolegudstjenester», for å beskytte mindretallet av elevene som ikke er medlem i Den norske kirke. Deres konklusjon er at disse gudstjenestene vil kunne føre til «stigmatisering og motverke god inkludering», hvis ikke kravet om «likestilte alternativ tilfredsstilles», og «at det tilstrebes en likebehandling av ulike trossamfunn.» Dette er krav lærerorganisasjonen hevder det er vanskelig å oppfylle.

Utdanningsforbundets høringsuttalelse åpner for en rekke kritiske spørsmål. Her skal jeg nøye meg med følgende: Kan det være at Utdanningsforbundets i sin iver etter å være «nøytrale» og «inkluderende» har oversett noen høyst relevante og kanskje helt avgjørende premisser for at elevene fortsatt deltar på gudstjenester i skoletiden i forbindelse med høytidsmarkeringer?

Argumentasjonen i det følgende tar utgangspunkt i opplæringsloven og læreplanverket, og skriftlige føringer fra Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet. I tillegg henviser jeg til noen resultater fra et forskningsarbeid jeg har gjennomført tidligere, som handler om rektorenes forståelse av skolens verdiforankring og religions- og livssynsundervisningens plass i denne (Hovdelien, 2011).

Skolen som kulturarvsforvalter – en krevende balansegang?

I læreplanverkets generelle del heter det: «Oppfostringen skal baseres på grunnleggende kristne og humanistiske verdier, og bære videre og bygge ut kulturarven, slik at den gir perspektiv og retning for fremtiden», og at «den kristne tro og tradisjon utgjør en dyp strøm i vår historie – en arv som forener oss som folk på tvers av trosretninger» (LK06 2006:4). Begrepet kulturarv, slik det brukes her, synes dermed brukt som en betegnelse på kulturelle røtter, innbefattet kunst og kultur som anses som verdifull å videreformidle til alle elever i skolen. Kristendommen har vært den viktigste religionen i Norge i de siste 1000 år, og dette har preget den norske kulturen i så sterk grad at det i mange sammenhenger er vanskelig å skille mellom religion og kultur. Det er også slik at omtrent 83 % av befolkningen står tilsluttet Den norske kirke eller et annet kristent trossamfunn. På grunn av innvandring synes andelen å være økende (www.ssb.no). Det at størsteparten av skolene fortsatt legger til rette for gudstjenester i samarbeid med Den norske kirke i skoletiden, må sees i sammenheng med dette og som et ønske som gjenspeiler at flertallet av befolkningen fortsatt ønsker at deres barn skal ta del i den kristne kulturarven. Det at det legges til rette for gudstjenester i skoletiden vil da være bare én av mange måter å formilde denne kulturarven på.

Samtidig vet vi at kristendommen også har en eksistensiell dimensjon, enten man bekjenner seg til den kristne tro, eller tar avstand fra denne. Religionssosiologiske undersøkelser viser at om lag en tredjedel av befolkningen slutter seg til et tradisjonelt trosinnhold, mens omtrent hver fjerde nordmann ser på seg selv som ikke-troende (Botvar og Schmidt (red.), 2010). I de nye formålsbestemmelsene for opplæringen gjenspeiles derfor et ønske om på den ene siden å fastholde en grad av kontinuitet til Norges kristne og humanistiske arv og tradisjon, med et ønske om å favne storsamfunnets innslag av kulturelle og religiøse mangfold.

De relativt ferske formålsbestemmelsene for skolen kan derfor ikke lenger karakteriseres som utelukkende kristne formålsbestemmelser. De er åpne og inkluderende og forankres i universelle verdier og menneskerettigheter (§ 1-1 i opplæringsloven. Jf. Hovdelien, 2013). Noe av poenget med formålsbestemmelsene er at verdiene som er nevnt i formålet, skal identifiseres og virkeliggjøres i alt arbeid i skolen, ikke bare i RLE-faget. Ordlyden i formålsbestemmelsen gir derfor eksempler på hvilke verdier det handler om, samtidig som formålet identifiserer hvilke instanser som er leverandører av verdiene. Instansene er kristen og humanistisk arv og tradisjon, ulike religioner og livssyn og menneskerettighetene.

Balansegangen mellom hensynet til den kulturelt kristne majoriteten og ulike grupper kulturelle, livssynsmessige og religiøse minoriteter kan likevel fortsatt oppleves som krevende både på storsamfunnsnivå og lokalt i skolene, til tross for at dagens lovverk og læreplanverk har vært gjennom mange runder for at ulike hensyn skal ivaretas (jf. Nes, 2009). Ikke minst er det viktig å se dagens formålsbestemmelse og RLE-fag på bakgrunn av dommen i Den europeiske menneskerettsdomstolen av 29. juni 2007 og fritaksretten som fulgte som resultat av denne.

 

Deltagelse på gudstjenester i skoletiden må være frivillig

Dommen i Den europeiske menneskerettsdomstolen av 29. juni 2007 fant at KRL-faget, slik det var etter ordningen av 1997, ikke i tilstrekkelig grad tok hensyn til foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisning. I opplæringsloven § 2-4, blir det derfor i dag presisert at opplæringen ikke skal være forkynnende og at den ikke skal gi rom for religionsutøvelse. I domspremissene omtalte dommen «også deltagelse i religiøse aktiviteter (bønn, salmesang, gudstjenester og lignende) og uttrykker bekymring, spesielt for de yngste elevene, noe som medførte at Kunnskapsdepartementet i ba skolene være spesielt aktsomme overfor de laveste klassetrinnene, samtidig som det ble gjort uttrykkelig oppmerksom på at «skolegudstjenester ikke er en del av KRL-faget.» (Rundskriv-f-15-07).

Elevene har i dag rett til fritak fra aktiviteter som oppleves som støtende eller krenkende ut fra egen religion eller eget livssyn, i tillegg til aktiviteter som blir oppfattet som religionsutøvelse eller tilslutning til annet livssyn. Dette er en generell regel som gjelder i forhold til opplæringen i alle fag, ikke bare religions- og livssynsundervisningen. Fritaksbestemmelsen har som hensikt å ivareta respekten for elevenes og foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisninger og sikre retten til likeverdig opplæring. I dette ligger det dermed også en styrking av den menneskerettsforankrede foreldreretten.

Samtidig er det verdt å merke seg at det i opplæringsloven også etter menneskerettsdommen heter at «opplæringen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon», og «bidra til å utvide kjennskapen til og forståelsen av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon (§1), og: «Undervisningen i religion, livssyn og etikk skal gi kjennskap til kristendommen… og til hva kristendommen har å si som kulturarv» (§2-4). Videre står det i RLE-læreplanen fra 2008 at kristendom fortsatt er ett av fagets tre hovedområder, og kompetansemålene for kristendom og bibelkunnskap er ikke endret. «Faget skal gi kjennskap til den betydning kristendommen har som kulturarv for samfunnet vårt. Kristendomskunnskap skal av den grunn ha den kvantitativt største andelen av lærestoffet Det er ikke i strid med dommen i Den europeiske menneskerettsdomstolen å formidle kristendom som arv og tradisjon til elevene. Tvert i mot må det kunne ses som en sentral oppgave for skolen å være kulturformidler i vid forstand (jf. Holth 2009). Dette handler ikke om «forkynnelse» av kristen tro, men om innføring i en norsk kultur preget av kristne og humanistiske verdier innbefattet etikk.

Det at formidling av kristne og humanistiske verdier ikke har med kristen «forkynnelse» å gjøre, viser seg videre i at både opplæringsloven og læreplanverket gir tydelige føringer for at religionsutøvelse ikke er en del av skolens virksomhet. Det er derfor ikke skolens oppgave å «gjennomføre» eller «arrangere» gudstjenester  eller andre former for religionsutøvelse. I den grad skolens elever skal delta på gudstjenester i skoletiden, må initiativet til at det arrangeres slike gudstjenester komme fra kirken. Dette medfører naturligvis dermed at elevenes deltagelse ved slike gudstjenester må være frivillig, og i samsvar med foreldrenes eller de foresattes ønsker (jf. den menneskerettsforankrede foreldreretten). Formelt kan da skolen heller ikke forvalte fritak utenfor skolens mandatområde. Skolens fritaksbestemmelser er tros- og livssynssamfunnene uvedkommende, av den enkle grunn at slike gudstjenester ikke er en del av skolens virksomhet. Også fra kirkelig hold legger man naturligvis til grunn at folk velger å oppsøke kirken frivillig. Det er et helt sentralt premiss for elevers eventuelle deltagelse på gudstjenester i skoletiden, at denne deltagelsen er frivillig, og i samsvar med foreldrenes og de foresattes ønsker.

 

Ikke grunnlag for å nekte elever å delta

Spørsmålet som presser seg frem i forlengelse av dette blir da naturlig nok: Hvordan kan det forsvares at skolens elever deltar på gudstjenester i skoletiden, når slike gudstjenester ikke er å anse som en del av skolens pedagogiske virksomhet? Svaret er besnærende enkelt: Skolen kan takke ja til en invitasjon om å delta på en gudstjeneste i regi av kirken, og de er pålagt å gjøre dette hvis det er i tråd med foreldrenes eller de foresattes ønsker. Siden det i henhold til foreldreretten er foreldrene eller de foresatte som har det avgjørende ordet i forhold til sine barns oppdragelse, er det naturligvis de som avgjør om deres barn skal delta på gudstjenester i skoletiden. Rektorene er pålagt å informere grundig om invitasjonen fra kirken, og ansvarlig for at foreldrene eller de foresatte får mulighet til å eventuelt takke ja til invitasjonen og melde sine barn på deltagelsen på den planlagte gudstjenesten i regi av kirken.

Viktige forutsetninger for at skolene kan gjøre dette, er altså for det første at det skjer i samarbeid og forståelse med hjemmene, og at det er enkelt for hjemmene å forstå hva slags aktivitet de eventuelt melder sine barn på. På de samme premissene kan elever naturligvis fortsatt medvirke på gudstjenestene med sang, drama, julespill eller lignende. Den delen av elevgruppen som ikke skal delta, må få tilbud om et ikke-diskriminerende pedagogisk likeverdig alternativ. Dette er viktig! I noen tilfeller kan dette innebære besøk i et annet trossamfunn, for eksempel ved å besøke den lokale moskeen eller lignende, som tilfellet var ved den barneskolen jeg underviste i for noen år siden. Det vil sikkert variere litt fra sted til sted, og fra skole til skole, men det er vanskelig å følge Utdanningsforbundet her, når det i høringsuttalelsen heter «at det er utfordrande å etablere likestilte alternativ, og at skulegudstenester kan føre til stigmatisering og motverke god inkludering.»  Her viser lærerorganisasjonens høringsuttalelse en stor grad av mistillit til skolen og lærerne. Etter at elevene fyller femten år bestemmer elevene selv om de vil delta eller ikke. Alle arrangementer som er ment å omfatte alle elever, bør legges til skolen. Et viktig punkt på rektors sjekkliste vil være å slå fast at hvis en skal lage en god avslutning på et semester eller skoleår, bør alle elevene være med på markeringen. Et arrangement som ikke samler alle, bør derfor ikke være det eneste. Dette gjelder naturligvis uavhengig av hvilken religiøs eller livssynsmessig forankring arrangementet har.

Læreplanen sier uttrykkelig at det ikke skal forekomme «forkynnelse» eller religionsutøvelse i religionsfaget, men siden religionsutøvelse ikke er en del av skolens virksomhet, kan en heller ikke søke fritak fra dette. Elevene skal ikke måtte søke fritak fra deltagelse. De skal eventuelt i samråd med foreldrene meldes på som deltagere. Ordningen med «påmelding» og ikke «avmelding» på den slags aktiviteter i skoletiden er da heller ikke ny. I min undersøkelse i forbindelse med doktorgradsarbeidet, svarte 15 av de 16 rektorene at det ble praktisert påmelding på gudstjenester og lignende aktiviteter i skoletiden, noe som også er helt i tråd med Utdanningsdirektoratets og Kunnskapsdepartementets anbefalinger.

Det store flertallet av skolene i landet legger da også til rette for at elever kan delta på gudstjenester i skoletiden. Et av resultatene fra min undersøkelse var at henholdsvis 86 % av skolene i Vest-Agder og 96 % i Oslo la til rette for slike gudstjenester. Det er ingen grunn til å anta at disse fylkene skiller seg ut her sammenlignet med praksis i andre deler av landet. (Hovdelien, 2011).

 

Høringsuttalelse på kollisjonskurs med menneskerettighetene?

Virkeligheten oppleves ofte som mer motsetningsfylt enn formuleringene i formålsbestemmelsen gir inntrykk av. Skal slike ideelle formuleringer bli en realitet, vil det kreve at det religiøse og kulturelle mangfoldet i høyere grad tas på alvor i skolen. Dette kan det være rimelig å minne både Utdanningsforbundet og besluttende myndigheter om. I motsatt fall vil toleranse og respekt mangle virkelighet og kun forbli honnørord. Skal skolen være en «møteplass for alle elever med ulik bakgrunn», er den nødt til å identifisere og synliggjøre mangfold og ulikhet både innad og utad. Ikke minst er det viktig at foreldreretten respekteres. Dette synes å være et premiss Utdanningsforbundet har oversett i sin høringsuttalelse. Det er viktig at skolen ikke viderefører kirkelige privilegier som baserer seg på hegemonisk fortid. Men det er vel ikke opplæringslovens intensjon at integreringen av kulturelle og religiøse minoriteter skal brukes unnskyldning til å frata de som sogner til majoritetsreligionen retten til å få del i den kristne kulturarven? Ut fra forankringen i lovverket, og henvisningen til kristen og humanistisk arv og tradisjon, kombinert med menneskerettighetene, er det vel tvert i mot uakseptabelt å nekte elever deltagelse ved gudstjenester i skoletiden? Det vil si så lenge foreldreretten er ivaretatt og deltagelsen er frivillig.

 

Litteratur

Botvar, P.K og Schmidt, U. (red.)(2010) Religion i dagens Norge. Mellom sekularisering og sakralisering. Oslo: Universitetsforlaget

Holth, G. (2009). «Fra KRL til RLE». Nedlastet 1. mars 2012 fra http://religion.no        

Hovdelien, O. (2011) Den multikulturelle skolen – hva mener rektorene? Grunnskolerektorer, skolens verdiforankring og religions- og livssynsundervisningen. Kristiansand: Doktoravhandlinger ved Universitetet i Agder 31

Hovdelien, O. (2013) Secularist schools in a multicultural society – The Norwegian case (kommer)

Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova). Nedlastet 7. mars 2011 fra http://www.lovdata.no/all/nl-19980717-061.html   

Læreplanverk for Kunnskapsløftet (LK06)(2006). Oslo: Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet

Nes, H.C. (2009). Aftenposten: Asker & Bærum 11. nov. 2009

NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunn. En helhetlig tros- og livssynspolitikk

Utdanningsforbundet (2013) Høring – NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunn: https://www.utdanningsforbundet.no/Hovedmeny/Horingsuttalelser/Alle/2013/Horing--NOU-20131-Det-livssynsapne-samfunn/

http://www.utdanningsdirektoratet.no/Brev/_lover-og-regler/Gudstjenester-i-skoletiden/ Nedlastet 20. mars 2012

Rundskriv F-15-07: http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/rundskriv/2007/rundskriv-f-15-07-informasjon-om-endring.html?id=478230 Nedlastet 11. august 2013.

Statistisk sentralbyrå: http://www.ssb.no/kultur-og-fritid/statistikker/kirke_kostra/aar/2013-06-19?fane=tabell&sort=nummer&tabell=116208 Nedlastet 11. august 2013.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948. Nedlastet 12. august 2012 fra http://www.un.org/en/documents/udhr/                   

(Tidligere publisert i Utdanning 15 (2013))

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
4 måneder siden / 82793 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44733 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35603 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
9 måneder siden / 28961 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22903 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22517 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 22498 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20426 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19476 visninger

Lesetips

Radikal kjønnsideologi
av
Marit Johanne Bruset
rundt 15 timer siden / 147 visninger
Har du ulikhetsbrillene på, Astrup?
av
Catharina Bu
rundt 15 timer siden / 187 visninger
Kamp mot selvbestemmelse ødelegger for undring
av
Arne Øgaard
rundt 15 timer siden / 115 visninger
Å redde verden uten å bli hekse-jegere
av
Bjørn Stærk
rundt 16 timer siden / 142 visninger
I fredens telt
av
Torstein Try
rundt 16 timer siden / 75 visninger
Jeg melder meg ut av KrF
av
Lars Sørumshagen
rundt 21 timer siden / 314 visninger
Sett fra grasrota
av
Arna Østnor
rundt 21 timer siden / 301 visninger
Hamskifte for norsk landbruk?
av
Trond Klaape
rundt 21 timer siden / 217 visninger
Svar til innlegg fra Karl Øyvind Jordell
av
Ole Inge Bekkelund
rundt 21 timer siden / 65 visninger
Skader KrF, ikke Frp!
av
Ola Ødegaard
rundt 21 timer siden / 329 visninger
Les flere

Siste innlegg

Demokratiske problemer
av
Hildegunn Marie Tønnessen Schuff
rundt 6 timer siden / 53 visninger
Det er fullbrakt
av
Berit Aalborg
rundt 14 timer siden / 1452 visninger
Radikal kjønnsideologi
av
Marit Johanne Bruset
rundt 15 timer siden / 147 visninger
Har du ulikhetsbrillene på, Astrup?
av
Catharina Bu
rundt 15 timer siden / 187 visninger
Kamp mot selvbestemmelse ødelegger for undring
av
Arne Øgaard
rundt 15 timer siden / 115 visninger
Å redde verden uten å bli hekse-jegere
av
Bjørn Stærk
rundt 16 timer siden / 142 visninger
I fredens telt
av
Torstein Try
rundt 16 timer siden / 75 visninger
Nå treng KrF samling
av
Karl Johan Hallaråker
rundt 20 timer siden / 142 visninger
Les flere