Øyvind Holmstad

Alder: 49
  RSS

Om Øyvind

Min blogg:

www.permaliv.blogspot.com

My life's project is to help the best I can to spread and materialize the new architectural theories developed by Christopher Alexander and his companions. Further I want to implement the principles of the German term "Baubiologie", and material ecology is one of my great interests. Third I want permaculture to be a natural part of our environments. Fourth I've become involved in implementing a new InGroup-Democracy (IGD) in Norway, originating from an idea by Terje Bongard.

Følgere

Reformasjonen kulminerte i bedehuskulturen

Publisert 7 dager siden - 147 visninger

Disse småbøndene i randsona oppunder Totenåsen hadde her etablert sin egen menighet og kultur, hvor en av deres egne, en husmannssønn og skomaker, var deres apostel. De bygde egne bedehus, hadde egen sangbok, egne musikklag, som eslet enkelte svært dyktige musikere.

Slik jeg ser det kulminerte reformasjonen i den norske bedehusbevegelsen. Min tippoldefar gikk fra å være husmann til å bli småbonde sammen med Totenåsens apostel Magnus Johansen Dahl, som etablerte seg på nabobruket, også en husmannsplass. Dahl var en husmannssønn fra Spydeberg, og min oldefar var også en husmannssønn. Disse to husmannssønnene, naboene og småbrukerne fikk et nært vennskap, forenet geografisk, i ånden og som jordbrukere og elvemennesker. Dahl fikk da også Landbruksselskapets diplom for sitt fremragende jordbruk.

Dahl etablerte et nettverk av vennesamfunn i grendene rundt Totenåsen, som besøkte hverandre på kryss og tvers, hvor det ikke minst også skjedde en geneutveksling. På denne tiden var således Totenåsen noe som forente og ikke skilte ad, som i dag. I tillegg ble folk rundt åsen knyttet sammen i hogstarbeide om vinteren, da dette var småbønder som spedde på inntektene med skogsarbeide på åsen vinterstid. Fremdeles lever folk i Hurdal som husker min oldefar fra tømmerkjøring på åsen i sin barndom, og de minnes ham som en glad fyr.

For ja, han hadde grunn til å være glad. Disse småkårsfolka hadde her etablert sin egen lavkirkelige bedehuskultur rundt åsen, dahlittene, som de først ble kalt, seinere Fellesmisjonen. Så langt fra den geistelige kirke som det er mulig å komme!

Disse småbøndene i randsona oppunder Totenåsen hadde her altså etablert sin egen menighet og kultur, hvor en av deres egne, en husmannssønn og skomaker, var deres apostel. De bygde egne bedehus, hadde egen sangbok, egne musikklag, som eslet enkelte svært dyktige musikere, Knut Anders Sørum er den siste i rekken. De var alle ett i Kristus, her var ingen forskjell på høy og lav, alle hjalp hverandre og slitet på jorden fikk med ett en mening.

Derfor anser jeg bedehuskulturen, som mange i dag ser på som en lavkultur, nærmest som kitsch, ala elg i solnedgang, som høydepunktet av den lutherske reformasjonen!

Dessverre er denne kulturen nå tapt, de to engene etter grenda mi, hvor Totenåsens apostel og min oldefar levde, er bleike skygger av seg selv. Jeg ønsket å fornye denne kulturen, å verne om Herr Fossemøllens øyensten, men har blitt motarbeidet fra alle hold. Imidlertid ble grendevandringen fra i våres en stor suksess, selv om ytterst få benyttet anledningen til å bli med på denne begivenheten. Men de som var med var av de ypperste, og alle gjorde sitt beste for å gjøre dette til intet mindre enn en fantastisk grendevandring!

Tror jeg vil prøve å få til en utstilling og kanskje ei bok om denne lavkirkelige bedehuskulturen som engang rådde rundt Totenåsen. Mange vil helt sikkert motarbeide meg, da de ønsker å glemme denne store kulturen, fordi den setter vår egen kultur i et grelt lys. Vi har gått fra å være bedehusland til å bli kjøpesenterland!

Kanskje den tidligere presten i Hurdal, hvortil Dahl først kom, kan hjelpe meg med prosjektet? Hun skal ha stor kunnskap om lekmannskristendommen, så hun kan sikkert sette perspektiv på hvor mye bedehuskulturen rundt Totenåsen betydde for folks selvbevissthet.

Dette som en lokal oppfølger til Erlend Berge sitt flotte prosjekt med å dokumentere den norske bedehuskulturen.

- I bedehusland

Kommentaren er basert på denne artikkelen av Bård Amundsen.

Grendevandringen fra i våres opplevdes nærmest som en tidsreise.

Her, i grendene rundt Totenåsen, kulminerte den lutherske reformasjonen, 500 år etter dens spede begynnelse. Det var her den lutherske reformasjonen slo ut i full blomst, som en religion for og av hverdagsmennesket. Men akk hvor raskt den blomstret av!

 

Relatert

Bedehuskulturen var håpets kultur for slitets folk

Fra bedehusland til kjøpesenterland

 

Artikkelen er tidligere publisert hos debatt1.

Gå til innlegget

Hvorfor bygger vi ikke tusenvis av velfungerende lommetun?

Publisert 24 dager siden - 150 visninger

Lommetunet, det nye klyngetunet for en ny tid. Men design-nøklene må følges!

Kommentar til KV-artikkelen: 

- Verandaen – limet i tunet

Ja, her er noe som ser bedre ut, men husene ligger feil veg:

- Planar om klyngetun i Hjørungavåg

Skal man kunne flette husene med en åpen og en lukket side, slik at man ikke ser inn i hverandres vinduer, må husene ligge på tvers av tunet. Dette er også nødvendig for å fortsette graderingen av det private og offentlige innover i huset. Det mest offentlige rommet, kjøkkenet, skal vende ut mot tunverandaen og tunet, mens de mer private rom ligger lenger bakover i huset.

Ross Chapin legger aldri husene langsetter tunet, alltid på tvers, og ved den ene enden av tunet, fortrinnsvis vendt mot sør, skal felleshuset ligge.

Design-nøklene for velfungerende tunfellesskap er her: http://pocket-neighborhoods.net/designpatterns.html

I lommenabolagsboka er de enda bredere omtalt, i tillegg til at jeg har oversatt dem tidligere for KV.

Design-nøklene må følges, hvis ikke mistrives folk og trekker seg sveket tilbake i eneboligen. Å følge dem er ikke vanskelig. Så hvorfor vi ikke bygger tusenvis av velfungerende lommetun, er hinsides min fatteevne?

Hvorfor vi ikke bygger tusenvis av velfungerende lommetun, er hinsides min fatteevne!

Gå til innlegget

Årets julegave: Steigans lille røde

Publisert rundt 2 måneder siden - 199 visninger

Noen av Pål Steigans beste essay i fornyet form, mellom to permer. Årets julegave fra landets uovertrufne rødblogger!

Bestill fra Ford forlag.

Vi har rosabloggere, og vi har rødbloggere. Hvor de førstnevnte er deilige og dumme, er sistnevnte farlige og djerve. Aldri hadde jeg trodd en rødblogger kunne overgå rosabloggerne, men nå har underet skjedd i selveste rosaland. Måtte det ikke bli et blaff!

At Steigan gjør som erkedruiden og publiserer sine essay og artikler i bokform, er storartet. J.M Greer konkluderer med Steigan i at kapitalismen er selvutslettende.

– THE EXTERNALITY TRAP, OR, HOW PROGRESS COMMITS SUICIDE

a) Every increase in technological complexity tends also to increase the opportunities for externalizing the costs of economic activity;

b) Market forces make the externalization of costs mandatory rather than optional, since economic actors that fail to externalize costs will tend to be outcompeted by those that do;

c) In a market economy, as all economic actors attempt to externalize as many costs as possible, externalized costs will tend to be passed on preferentially and progressively to whole systems such as the economy, society, and the biosphere, which provide necessary support for economic activity but have no voice in economic decisions;

d) Given unlimited increases in technological complexity, there is no necessary limit to the loading of externalized costs onto whole systems short of systemic collapse;

e) Unlimited increases in technological complexity in a market economy thus necessarily lead to the progressive degradation of the whole systems that support economic activity;

f) Technological progress in a market economy is therefore self-terminating, and ends in collapse.

Greer ser for seg at resultatet av historiens første globale sivilisasjon vil ende i historiens første globale mørke middelalder.

“I’m not particularly in favor of the collapse of our civilization into a new dark age; I just see it as inevitable, given the idiotic choices of the recent past.” – John Michael Greer

Det mest idiotiske valget har vært å holde fast ved kapitalismen, monstret som steg ut av vår industrielle sivilisasjon, med sin spede begynnelse på den engelske landsbygda på 1700-tallet. Seinmiddelalderen var derimot ei kulturell og lokaløkonomisk blomstringstid, som opplysningstidens filosofer og tenkere valgte å disfavorisere i egen selvforherligelse.

Det har vært en glede å følge Steigan siden jeg ble klar over ham etter radiosamtalen mellom ham og Bongard hos Verdibørsen i 2012. Men mens Bongards stemme har stilnet, runger Steigans stemme høyere enn noensinne. Allikevel vil jeg ikke klandre Bongard, han er kun et menneske, og han har forklart oss hvorfor kapitalismen framkaller det verste i mennesket, samt at han har vist oss vegen ut av den hengemyra vi har kjørt vår sivilisasjon nedi.

Å bygge et bedre samfunn blir meningsløst så lenge vi holder oss med et kapitalistisk system, dette vil alltid bli ett museskritt fram og 1000 kjempeskritt tilbake. Derfor må vi først bli kvitt det kapitalistiske åket, så får vi ta fatt på oppgaven med å bygge en bedre verden for oss selv og våre barn i etterkant.

Derfor er det så viktig at Steigan mørbanker kapitalismen og det predatoriske markeds-/stats-duopolet, dag ut og dag inn, til dette tohodete monsteret faller sammen av utmattelse, og allmenningene kan tre fram fra dets skygge og gjenerobre verden.

I tillegg ser det jammen ut for at Steigan kan være i stand til å transformere Tolfa til en post-kapitalistisk utopi, som kan gjøre Transition Towns – bevegelsen grønn av misunnelse!

Løp og kjøp folkens. Dette er årets julegave!

Hos PermaLiv, med lenker.

Gå til innlegget

Alternativet til kapitalismen

Publisert 2 måneder siden - 254 visninger

TINA, "There Is No Alternative", er kapitalistenes slagord. Hvilket vrøvl. Alternativet er langt mer konkret enn kapitalismen, i tillegg er det vitenskapelig fundamentert, mens kapitalisme er ideologisk utopisme.

Begrepet «arbeidsplasser» skyves foran. Kan leseren være så snill å stoppe opp og tenke seg om hva en arbeidsplass er i dag, og hva den bør være? Stikkord: En innsats for å skaffe det som er nødvendig for å leve trygt, godt, interessant, kulturelt spennende, kjenne at man gjør noe viktig og bygger framtida for sine kjære etterkommere? I dag er en arbeidsplass en direkte trussel mot disse ekte verdiene. Heng i stroppen, bli mer effektiv eller forsvinn, du har lite og ingenting du skal ha sagt, er hverdagen for de fleste. - Terje Bongard

Kapitalismen er den reineste djevelskap! Den river i filler familier, oppfordrer til overforbruk, raserer naturen og klimaet, fyller sinnet med misunnelse og begjær, produserer gjeldsslaver, stjeler fra framtidige generasjoner, ødelegger våre byer og grender, ser på husdyr som produksjonsmidler, og gjør mennesker og nasjoner til konkurrenter istedenfor samarbeidspartnere.

I Norge forsøker man å rettferdiggjøre kapitalismen ved å gjøre den om til en haugiansk verdi, og norske kristne menigheter av i dag har forvandlet seg til gjenger av finansnettverk for unge fremadstormende menn, som smykker seg med haugianertittelen. I virkeligheten består kapitalens eiere stort sett av hybrismonstre og psykopater. Javisst finnes fremdeles enkelte "haugianere", men disse sliter seg gjerne ut og mister helsa i ung alder. Deres livsverk havner til slutt i lomma på gratispassasjerer og snyltere, mens de selv ender sine liv som forbitrede, gamle menn.

Norske kristne menigheter har et stadig sterkere preg av "gutteklubben grei" for ambisiøse menn, som liker å smykke seg med haugianertittelen.

På toppen av det hele produserer kapitalismen et toppsjikt av fløteskummere. Dette er finansrådgivere, aksjeforvaltere, bankmenn, revisorer, eiendomsmeglere etc. De aner ikke hva et skikkelig dagsverk er, men anser seg selv som samfunnets toppsjikt, mens de i realiteten burde ligge i rennesteinene. Der er det imidlertid deres ofre som ligger.

TINA, "There Is No Alternative", er kapitalistenes slagord. Hvilket vrøvl. Alternativet er langt mer konkret enn kapitalismen, i tillegg er det vitenskapelig fundamentert, mens kapitalisme er ideologisk utopisme. Ingen har klarere og mer konsist formulert kapitalismens alternativ enn Terje Bongard:

Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika.

Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg.

Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk. – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111

Det finnes ingen som helst grunn til å holde seg med et kapitalistisk system en dag lenger!

Kapitalismen er en fornedrelse for oss alle, som enkeltindivider og som sivilisasjon!

La oss kverke kapitalismen før den kverker oss!

Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring…. – Terje Bongard

Alternativet til kapitalisme.

Les hos LeveVeg (med lenker).

Gå til innlegget

Grendeklynga - en modell for framtida

Publisert 3 måneder siden - 204 visninger

Grendeklynga er foreningen av Vestlandets klyngetun og Østlandets grender, det beste fra to kulturtradisjoner.

Sterke fellesskap og et virkelig demokrati skapes best på det helt lokale nivå, med inngruppa som virkemiddel. Grendeklynger kan være en god modell for distriktene.

Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen PermaLiv

Jeg vokste opp i ei grend nedunder Totenåsen, noe som vel vil gi de fleste assosiasjoner om en prøysenidyll. Fra barndommen erindrer jeg fragmenter av denne idyllen, den gang vi gikk julebukk og fikk smultringer fra kjellerbakeriet ”hass Æinners”, da gamlekara fremdeles brukte hest og slede på sine ærend til Skreia vinterstid og vi fikk sitte på hjem fra skolen, den gang det var tre nærbutikker og bedehuset enda var halvfullt. Men sakte og sikkert forsvant disse siste restene av fellesskap, og den grenda der jeg vokste opp kan i dag best karakteriseres som et ”ekstremsuburbia”.

Grenda til skribenten skimtes oppe i høyre hjørne, i forgrunnen Skreia (Foto: Øyvind Holmstad)

Uten interaksjon er grendesamfunnet dødt. Tidligere var så mange muligheter for interaksjon, ved melkerampa, man traff hverandre gående eller til hest, og hvert et bedehus hadde et musikklag uten større krav til ferdigheter eller stemmeprakt. Denne formen for interaksjon kan ikke oppstå når vi passerer hverandre omsluttet av metallkapsler, eller over internett.

Er det mulig å vinne tilbake det tapte? Å vekke grendemiljøet opp fra de døde? Eller er fellesskapet tapt for alltid nå i selvets tid?

Grendeklynger som lommenabolag

I dag finnes flere initiativ for å gjenoppvekke lokale fellesskap, de nye natursamfunnene er et eksempel på dette. Natursamfunnet som idé stammer fra Russland, hvor mange har vendt tilbake til et liv i pakt med naturen og hverandre.

Selv ble jeg forskrekket første gang jeg ble kjent med visjonene for natursamfunnene, og forstod at de ønsket å gi hver familie et landområde hver på ca 10 dekar, uten å benytte seg av det alexandrinske mønster 37 om husklynger. Jeg tenkte at dette ikke ble annet enn min grends skjebne på nytt, et ”suburbia XL”. Etter hvert ble jeg kjent med Terje Bongard og hans ideer rundt inngruppa, med et nytt inngruppesamfunn hvor InnGruppeDemokratiet (IGD) er selve kjernen.

Modell av det representative inngruppedemokratiet (Illustrasjon: Terje Bongard)

Forståelsen av inngruppa og inngruppekreftene ble utviklet av den israelske vitenskapsmannen Amotz Zahavi, som har studert den sosiale flokkfuglen araberskriketrost i Negevørkenen i omlag 40 år. Inn- og utgruppestrategier er deler av handikapprinsippet, et begrep lansert av Zahavi på 70-tallet, og som forklarer den seksuelle seleksjonen. Handikapprinsippet er i dag allment akseptert innenfor evolusjonsvitenskapen. I motsetning til andre dyr kan mennesker velge mellom både inn- og utgruppestrategier, avhengig av kontekst, noe som gjør mennesket unikt. Innenfor inngruppa oppnår man status og aksept gjennom sjenerøsitet, samarbeidsvilje, offervilje, ved å ta parti for de svake etc. I studiet av araberskriketrosten ser man dette ved at det er konkurranse om de mest utsatte vaktpostene, troster av høyere rang tvangsforer de med lavere rang for å vise overskudd, kort sagt å vise at du er et dyktig flokkmedlem. Mennesker har naturligvis mer subtile inngruppestrategier.

De australske gartnerfuglene, også kalt ”jålefugler”, er utmerkede for å illustrere utgruppestrategier. Navnet gartner bærer de med rette, da de ”kultiverer" dekorative planter for å tiltrekke partnere. Gartnerne utgjør en egen fuglefamilie, Ptilonorhynchidae, med rundt 20 arter. Disse fuglene er velkjente for den spesielle kurtiseatferden, hvor hannen lager en form for portal og gjerne pynter med fargete steiner (eller plast- eller glassbiter). Grågartneren har til og med utviklet en slags optisk illusjon, som får ham til å virke større enn han i virkelighjeten er.

Det er akkurat de samme strategiene mennesker benytter seg av når de bygger store eneboliger, gjerne med søyler og ruvende arker som kan lede tankene mot langt større byggverk, som templer og slott. En menneskelig form for ”optisk” illusjon. Eller sportsbilen i garasjen, også kalt ”penisforlenger”. Slike strategier dominerer i utgruppe-settinger, som i et typisk norsk boligfelt.

Kilde: Bioman.no

Med utgangspunkt i Dunbars nummer mener initiativtakerne til natursamfunn.no at den ideelle stammestørrelsen er på ca 150 medlemmer. Men hva man må ha klart for seg er at dette er hvor mange personer et menneske kan ha oversikt over, ikke den ideelle størrelsen for samarbeid og fellesskap. I boka Det biologiske mennesket mener Bongard at limet i inngruppa vil svekkes ved større grupper enn 25-35 mennesker, for den øverste inngruppa i IGD bør denne derfor ikke bestå av mer enn ti representanter (se illustrasjon av Bogard over).

I naturen følger alt fra vassdrag til sosiale strukturer hos flokkdyr en fraktal fordelingsstruktur, hvilket vil si at de repeterer de samme proporsjonene eller mønstrene i et skaleringshierarki. Romanesco brokkoli er kjent for å ha en perfekt fraktal struktur.

Eksempel på en fraktal nettverksstruktur over flere skalaer. (Illustrasjon: Nikos Salingaros)

I en e-post hvor jeg gjør Bongard oppmerksom på at IGD samsvarer med et av de fremste kjennetegn ved ethvert resilient system, en fraktal fordelingsstruktur, svarer Bongard følgende:

Svært interessant observasjon og sammenligning. Det er nettopp noe av hovedpoenget med å utvide demokratiet helt ned: det blir ikke rom for individer som river opp, meler egen kake, korrumperes osv. Legg merke til at "invasive species"-problemet henger sammen med dette: En art som ikke fanges inn av nettverket kan ødelegge det i stedet.

Sett i dette lyset blir det risikabelt hvis ikke de nye natursamfunnene organiserer seg etter en bongardsk inngruppemodell. Jeg har kommet til at selv om et natursamfunn bygges opp av individuelle familiedomener, en modell som er ideell for å praktisere de fem permakulturelle soner, bør de allikevel organisere disse domenene i mindre inngrupper, for eksempel rundt et fellesområde med lekeplass for barna og en rådslagningsplass for de voksne, bålplass etc. Dette vil si en modell hvor et natursamfunn kan bestå av rundt 6-7 inngrupper med 20-25 personer i hver, som til sammen danner et maksimum på 150 mennesker.

Slik ville et natursamfunn oppnå en fraktal fordelingsstruktur med tre nivåer, familiedomenet, inngruppa og stammen, sannsynligvis en svært resilient struktur, fordi den bygges nedenfra og opp. Videre ville man få til en forening av verdiene funnet i husklynga, grendesamfunnet og permakulturens sonetenkning, jeg blir fristet til å benytte floskelen et ”kinderegg”, tre gode ting i ett.

Et godt navn for disse inngruppene i natursamfunnet kan være grendeklynger. Da jeg kom på denne betegnelsen trodde jeg at jeg hadde funnet et helt nytt begrep, men mitt søk på internettet gav ett treff, noe som viser at det i alle fall er et meget uvanlig begrep. La oss håpe dette vil endres.

Kanskje er det også slik at den norske folkesjela er bedre tilpasset grendeklynger enn husklynger? Med en oppbygging av nye natursamfunn i grendeklynger kan vi gjenoppvekke fellesskapet i det gamle grendemiljøet, kanskje til og med i bedre form enn noensinne!

Et eksempel på ei grendeklynge basert på tallet 7, som gir ei gruppe av like store enheter, og hvor den syvende sirkelen i sentrum danner fellesområdet. (Illustrasjon: Ruben Skrede, natursamfunn.no)

For videre lesning oppfordres om å gå inn på nettsida til WWW.NATURSAMFUNN.NO.

Publisert hos Magasinet Kote 26. mars 2014

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6418 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6864 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2228 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
23 dager siden / 3566 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 481 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 489 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3544 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8041 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2685 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Morten Christiansen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
1 minutt siden / 1516 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
8 minutter siden / 2664 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
23 minutter siden / 1384 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 5 timer siden / 1516 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1516 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 6 timer siden / 1384 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 581 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 581 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Makten og ærbødigheten
rundt 6 timer siden / 675 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1516 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1516 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 581 visninger
Les flere