Øyvind Holmstad

Alder: 49
  RSS

Om Øyvind

Min blogg:

www.naturkonservativ.blogspot.com

My life's project is to help the best I can to spread and materialize the new architectural theories developed by Christopher Alexander and his companions. Further I want to implement the principles of the German term "Baubiologie", and material ecology is one of my great interests. Third I want permaculture to be a natural part of our environments. Fourth I've become involved in implementing a new InGroup-Democracy (IGD) in Norway, originating from an idea by Terje Bongard.

Følgere

Alternativet til kapitalismen

Publisert 15 dager siden - 240 visninger

TINA, "There Is No Alternative", er kapitalistenes slagord. Hvilket vrøvl. Alternativet er langt mer konkret enn kapitalismen, i tillegg er det vitenskapelig fundamentert, mens kapitalisme er ideologisk utopisme.

Begrepet «arbeidsplasser» skyves foran. Kan leseren være så snill å stoppe opp og tenke seg om hva en arbeidsplass er i dag, og hva den bør være? Stikkord: En innsats for å skaffe det som er nødvendig for å leve trygt, godt, interessant, kulturelt spennende, kjenne at man gjør noe viktig og bygger framtida for sine kjære etterkommere? I dag er en arbeidsplass en direkte trussel mot disse ekte verdiene. Heng i stroppen, bli mer effektiv eller forsvinn, du har lite og ingenting du skal ha sagt, er hverdagen for de fleste. - Terje Bongard

Kapitalismen er den reineste djevelskap! Den river i filler familier, oppfordrer til overforbruk, raserer naturen og klimaet, fyller sinnet med misunnelse og begjær, produserer gjeldsslaver, stjeler fra framtidige generasjoner, ødelegger våre byer og grender, ser på husdyr som produksjonsmidler, og gjør mennesker og nasjoner til konkurrenter istedenfor samarbeidspartnere.

I Norge forsøker man å rettferdiggjøre kapitalismen ved å gjøre den om til en haugiansk verdi, og norske kristne menigheter av i dag har forvandlet seg til gjenger av finansnettverk for unge fremadstormende menn, som smykker seg med haugianertittelen. I virkeligheten består kapitalens eiere stort sett av hybrismonstre og psykopater. Javisst finnes fremdeles enkelte "haugianere", men disse sliter seg gjerne ut og mister helsa i ung alder. Deres livsverk havner til slutt i lomma på gratispassasjerer og snyltere, mens de selv ender sine liv som forbitrede, gamle menn.

Norske kristne menigheter har et stadig sterkere preg av "gutteklubben grei" for ambisiøse menn, som liker å smykke seg med haugianertittelen.

På toppen av det hele produserer kapitalismen et toppsjikt av fløteskummere. Dette er finansrådgivere, aksjeforvaltere, bankmenn, revisorer, eiendomsmeglere etc. De aner ikke hva et skikkelig dagsverk er, men anser seg selv som samfunnets toppsjikt, mens de i realiteten burde ligge i rennesteinene. Der er det imidlertid deres ofre som ligger.

TINA, "There Is No Alternative", er kapitalistenes slagord. Hvilket vrøvl. Alternativet er langt mer konkret enn kapitalismen, i tillegg er det vitenskapelig fundamentert, mens kapitalisme er ideologisk utopisme. Ingen har klarere og mer konsist formulert kapitalismens alternativ enn Terje Bongard:

Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika.

Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg.

Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk. – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111

Det finnes ingen som helst grunn til å holde seg med et kapitalistisk system en dag lenger!

Kapitalismen er en fornedrelse for oss alle, som enkeltindivider og som sivilisasjon!

La oss kverke kapitalismen før den kverker oss!

Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring…. – Terje Bongard

Alternativet til kapitalisme.

Les hos LeveVeg (med lenker).

Gå til innlegget

Grendeklynga - en modell for framtida

Publisert 18 dager siden - 199 visninger

Grendeklynga er foreningen av Vestlandets klyngetun og Østlandets grender, det beste fra to kulturtradisjoner.

Sterke fellesskap og et virkelig demokrati skapes best på det helt lokale nivå, med inngruppa som virkemiddel. Grendeklynger kan være en god modell for distriktene.

Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen PermaLiv

Jeg vokste opp i ei grend nedunder Totenåsen, noe som vel vil gi de fleste assosiasjoner om en prøysenidyll. Fra barndommen erindrer jeg fragmenter av denne idyllen, den gang vi gikk julebukk og fikk smultringer fra kjellerbakeriet ”hass Æinners”, da gamlekara fremdeles brukte hest og slede på sine ærend til Skreia vinterstid og vi fikk sitte på hjem fra skolen, den gang det var tre nærbutikker og bedehuset enda var halvfullt. Men sakte og sikkert forsvant disse siste restene av fellesskap, og den grenda der jeg vokste opp kan i dag best karakteriseres som et ”ekstremsuburbia”.

Grenda til skribenten skimtes oppe i høyre hjørne, i forgrunnen Skreia (Foto: Øyvind Holmstad)

Uten interaksjon er grendesamfunnet dødt. Tidligere var så mange muligheter for interaksjon, ved melkerampa, man traff hverandre gående eller til hest, og hvert et bedehus hadde et musikklag uten større krav til ferdigheter eller stemmeprakt. Denne formen for interaksjon kan ikke oppstå når vi passerer hverandre omsluttet av metallkapsler, eller over internett.

Er det mulig å vinne tilbake det tapte? Å vekke grendemiljøet opp fra de døde? Eller er fellesskapet tapt for alltid nå i selvets tid?

Grendeklynger som lommenabolag

I dag finnes flere initiativ for å gjenoppvekke lokale fellesskap, de nye natursamfunnene er et eksempel på dette. Natursamfunnet som idé stammer fra Russland, hvor mange har vendt tilbake til et liv i pakt med naturen og hverandre.

Selv ble jeg forskrekket første gang jeg ble kjent med visjonene for natursamfunnene, og forstod at de ønsket å gi hver familie et landområde hver på ca 10 dekar, uten å benytte seg av det alexandrinske mønster 37 om husklynger. Jeg tenkte at dette ikke ble annet enn min grends skjebne på nytt, et ”suburbia XL”. Etter hvert ble jeg kjent med Terje Bongard og hans ideer rundt inngruppa, med et nytt inngruppesamfunn hvor InnGruppeDemokratiet (IGD) er selve kjernen.

Modell av det representative inngruppedemokratiet (Illustrasjon: Terje Bongard)

Forståelsen av inngruppa og inngruppekreftene ble utviklet av den israelske vitenskapsmannen Amotz Zahavi, som har studert den sosiale flokkfuglen araberskriketrost i Negevørkenen i omlag 40 år. Inn- og utgruppestrategier er deler av handikapprinsippet, et begrep lansert av Zahavi på 70-tallet, og som forklarer den seksuelle seleksjonen. Handikapprinsippet er i dag allment akseptert innenfor evolusjonsvitenskapen. I motsetning til andre dyr kan mennesker velge mellom både inn- og utgruppestrategier, avhengig av kontekst, noe som gjør mennesket unikt. Innenfor inngruppa oppnår man status og aksept gjennom sjenerøsitet, samarbeidsvilje, offervilje, ved å ta parti for de svake etc. I studiet av araberskriketrosten ser man dette ved at det er konkurranse om de mest utsatte vaktpostene, troster av høyere rang tvangsforer de med lavere rang for å vise overskudd, kort sagt å vise at du er et dyktig flokkmedlem. Mennesker har naturligvis mer subtile inngruppestrategier.

De australske gartnerfuglene, også kalt ”jålefugler”, er utmerkede for å illustrere utgruppestrategier. Navnet gartner bærer de med rette, da de ”kultiverer" dekorative planter for å tiltrekke partnere. Gartnerne utgjør en egen fuglefamilie, Ptilonorhynchidae, med rundt 20 arter. Disse fuglene er velkjente for den spesielle kurtiseatferden, hvor hannen lager en form for portal og gjerne pynter med fargete steiner (eller plast- eller glassbiter). Grågartneren har til og med utviklet en slags optisk illusjon, som får ham til å virke større enn han i virkelighjeten er.

Det er akkurat de samme strategiene mennesker benytter seg av når de bygger store eneboliger, gjerne med søyler og ruvende arker som kan lede tankene mot langt større byggverk, som templer og slott. En menneskelig form for ”optisk” illusjon. Eller sportsbilen i garasjen, også kalt ”penisforlenger”. Slike strategier dominerer i utgruppe-settinger, som i et typisk norsk boligfelt.

Kilde: Bioman.no

Med utgangspunkt i Dunbars nummer mener initiativtakerne til natursamfunn.no at den ideelle stammestørrelsen er på ca 150 medlemmer. Men hva man må ha klart for seg er at dette er hvor mange personer et menneske kan ha oversikt over, ikke den ideelle størrelsen for samarbeid og fellesskap. I boka Det biologiske mennesket mener Bongard at limet i inngruppa vil svekkes ved større grupper enn 25-35 mennesker, for den øverste inngruppa i IGD bør denne derfor ikke bestå av mer enn ti representanter (se illustrasjon av Bogard over).

I naturen følger alt fra vassdrag til sosiale strukturer hos flokkdyr en fraktal fordelingsstruktur, hvilket vil si at de repeterer de samme proporsjonene eller mønstrene i et skaleringshierarki. Romanesco brokkoli er kjent for å ha en perfekt fraktal struktur.

Eksempel på en fraktal nettverksstruktur over flere skalaer. (Illustrasjon: Nikos Salingaros)

I en e-post hvor jeg gjør Bongard oppmerksom på at IGD samsvarer med et av de fremste kjennetegn ved ethvert resilient system, en fraktal fordelingsstruktur, svarer Bongard følgende:

Svært interessant observasjon og sammenligning. Det er nettopp noe av hovedpoenget med å utvide demokratiet helt ned: det blir ikke rom for individer som river opp, meler egen kake, korrumperes osv. Legg merke til at "invasive species"-problemet henger sammen med dette: En art som ikke fanges inn av nettverket kan ødelegge det i stedet.

Sett i dette lyset blir det risikabelt hvis ikke de nye natursamfunnene organiserer seg etter en bongardsk inngruppemodell. Jeg har kommet til at selv om et natursamfunn bygges opp av individuelle familiedomener, en modell som er ideell for å praktisere de fem permakulturelle soner, bør de allikevel organisere disse domenene i mindre inngrupper, for eksempel rundt et fellesområde med lekeplass for barna og en rådslagningsplass for de voksne, bålplass etc. Dette vil si en modell hvor et natursamfunn kan bestå av rundt 6-7 inngrupper med 20-25 personer i hver, som til sammen danner et maksimum på 150 mennesker.

Slik ville et natursamfunn oppnå en fraktal fordelingsstruktur med tre nivåer, familiedomenet, inngruppa og stammen, sannsynligvis en svært resilient struktur, fordi den bygges nedenfra og opp. Videre ville man få til en forening av verdiene funnet i husklynga, grendesamfunnet og permakulturens sonetenkning, jeg blir fristet til å benytte floskelen et ”kinderegg”, tre gode ting i ett.

Et godt navn for disse inngruppene i natursamfunnet kan være grendeklynger. Da jeg kom på denne betegnelsen trodde jeg at jeg hadde funnet et helt nytt begrep, men mitt søk på internettet gav ett treff, noe som viser at det i alle fall er et meget uvanlig begrep. La oss håpe dette vil endres.

Kanskje er det også slik at den norske folkesjela er bedre tilpasset grendeklynger enn husklynger? Med en oppbygging av nye natursamfunn i grendeklynger kan vi gjenoppvekke fellesskapet i det gamle grendemiljøet, kanskje til og med i bedre form enn noensinne!

Et eksempel på ei grendeklynge basert på tallet 7, som gir ei gruppe av like store enheter, og hvor den syvende sirkelen i sentrum danner fellesområdet. (Illustrasjon: Ruben Skrede, natursamfunn.no)

For videre lesning oppfordres om å gå inn på nettsida til WWW.NATURSAMFUNN.NO.

Publisert hos Magasinet Kote 26. mars 2014

Gå til innlegget

Å hate stedet man elsker

Publisert 22 dager siden - 110 visninger

Min livsgjerning var å leve som retrovativ kulturbærer ved Grythengen, elvebruket som var velkomstsportalen for grenda til Magnus Johansen Dahl, som jeg har valgt å kalle Totenåsens apostel.

Bang! En gråstein smeller i veggen til det nye pumpehuset nedenfor herr Fossemøllens øyensten, litt til venstre for ståldøra. Heldigvis er jeg en dårlig kaster, hadde jeg råkt målet var det en stor bulk i døra nå. Jeg er ikke alene om å hate dette huset, min kone hater det like intenst, hun fikk bakoversveis da hun så det første gang etter vårt besøk i Dyssekilde økolandsby. For dette er et hus for tilbedelse av Servoglobus, vår tids nye gudinne. Skinnende nytt, mørkt og dystert står det nedenfor Grythengen. Mens bedehuset nederst i grenda forfaller. Grenda mi har i sannhet gått fra Kristus til Servoglobus!

'Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 102

Sist vinter var en helvetetsvinter, etter at helvetetsmaskinene kom på larveføttene sine og begynte å grave i fjellet. Deres kraft er skremmende. De sprenger ikke, de pigger ikke, de bare graver seg rett ned i grunnfjellet med tennene sine. Digre biter av beinhardt fjell bryter de løs like lettvint som når man spiser bløtkake med teskje. Tre til fem meter ned i bakken graver de, hvoretter de legger plastrør og ti centimeter polystyren markisolasjon, før de legger tilbake jorda.

Snart er det 250 år siden vannklossetet igjen så dagens lys, i 1775, etter at det hadde vært så godt som glemt siden romerrikets fall. Det var nok opplysningstidens nesegruse beundring for romertiden som bante veien for vannklossetets fornyede suksess, hvor det først ble på moten for de priviligerte i byene. Etterhvert ble det til noe alle skulle ha, på samme vis som den kortklipte plenen, et statussymbol for rike godseiere, som slik viste at de hadde nok ressurser til å holde på med noe så unødvendig som kortklipt gress. Like tåpelig som da det ble populært å være brun, et tegn på at man hadde råd til å reise på badeferie til Spania. Forut var det om å gjøre å være bleik, et bevis på at man var så rik at man ikke trengte å slite ute i sola. Å du forfengelige menneske!

Med tida ble vannklossetet synonymt med å være sivilisert, og i kjølvannet av opplysningstiden gjenopptok man romernes store sivilisasjonsprosjekt. Alle skulle ha rennende vann og vannklosset, barbarene og hedningene skulle siviliseres. Av nazistenes fremste propaganda mot jødene var deres skittenhet, at de ikke lot seg sivilisere, og derfor fortjente å dø lik de skitne barbarene.

Til slutt kom romernes sivilisasjonsprosjekt til grenda mi, i steinrøysa oppunder Totenåsen. Råvann hentes fra over 200 meters dyp i Mjøsa, hvoretter det pumpes opp 500 moh., for så å føres ned igjen til Skreia renseanlegg etter turen innom vannklossetet, hvor det ender i sitt opphav. Julius Cæsar ville smilt fornøyd i sin grav. Endelig er hedningene nord for Rhinen temmet. Selv barbarene i steinrøysa oppunder Totenåsen har blitt fullverdige borgere av den romerske sivilisasjon!

«Måtte lykken gro lik gresset bak do» lyder et gammelt ordtak. Ja, hvor lykkelig ville jeg ikke vært hadde jeg fått beholde utedassen. Og den gamle brønnen, som lå rett ovenfor pumpehuset. Istedenfor fikk jeg dette kapellet til ære for Servoglobus, den nye romerske sivilisasjons gudinne. Hun ble navngitt av økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng, som i ungdommen tråkket sine sko her i Øverskreien, da hans far var lærer ved gamle Stange skole.

Pumpehuset ble satt opp da vi var på besøk i Dyssekilde økolandsby i Danmark, og det ble plassert altfor høyt og svært skakt av noen som mangler all kjærlighet til stedet og grenda. Med svært skakt mener jeg i forhold til bygningene oppe på tunet, da pumpehuset ble en del av dette da det står like bak der låven var. Slik river det fullstendig i filler tunfølelsen, og når jeg går ut på tunet får jeg vertigo, blir svimmel og kvalm. At det ble plassert minst en brønnring for høyt gir det et inntrykk av å stå på en pidestall, lik et seiersmonument for AKIS (Avanserte Konkurranse-Industrielle System). Dets mørke og nitriste uttrykk gir det en eim av å være et gravmonument, hvilket det også er. Et gravmonument over en tapt grendekultur.

Pumpehuset er et symbol på den gjennomstrøms-teknologien jeg forakter, det motsatte av permakulturens kretsløps-teknologi, integrert i det lokale. Dette for å betjene de subeksurbane, de som lever ut den amerikanske drømmen om den ensomme eneboligen i kulturlandskapet, uten å være delaktige i jordens slit. Disse kunne ikke eksistert uten alle disse rørene, kablene og asfalterte veiene, hvor de farer til og fra kontoret i metallhylstrene sine gjennom kulturlandskapet, lik en ubåt gjennom vann. De er landskapskonsumenter. Og konsumenter skal betjenes. Av denne grunn står pumpehuset her. Det har ingenting med genuin rural kultur å gjøre! Derfor ønsker jeg å steine pumpehuset. Ikke fordi jeg er fariseer, men fordi jeg er rural.

Særlig vestlige kulturer har de siste tiårene fjernet menneskene fra sin naturlige bakgrunn. Naturen er blitt kjøps- og utstillingsvare, den er noe man går ut i og betrakter, men ikke er en del av. – Terje Bongard

På andre sida av vegen sildrer ikke lenger bekken. All gravingen har drenert vekk og kuttet av dens kilder. Den er nå knusktørr, og det vokser brennesle og skogsvafler der det før alltid sildret litt vann, selv gjennom de tørreste somre. Om våren vokste her maigull og bekkeblom. I min barndom bygde vi dammer og kanaler i bekken, hvor vi seilte små båter. Nå borte vekk. Kanskje kommer vannet tilbake smått om senn, men i verste fall er det tryllet bort for alltid av framskrittets magi. Dette ble ikke konsekvensutredet!

Derimot ble det reist krav om konsekvensutredning av skjermingshaugen i overkant av skogen min, rett nedenfor høgspenten. Her stilte saksbehandler til slutt krav om at jeg måtte leie inn et konsulentfirma, etter å ha bøllet med meg med skjemaene sine gjennom vinteren. Jeg fikk høre at selv kongen måtte fylle ut disse skjemaene, men kjenner jeg ham rett ville han ha forvandlet seg fra grå byråkratbølle til smiskende tjener hvis kongen hadde banket på døra hans. Trolig hadde han vært på kurs hos Statnett, hvor han så en potensiell Synnøve Kvamme i meg.

Her kom imidlertid prosjektlederen i teknisk etat til unnsetning, og skjermingshaugen min fra overskuddsmasser ble stående igjen som prosjektets eneste virkelig store suksess!

Min livsgjerning var å leve som retrovativ kulturbærer ved Grythengen, elvebruket som var velkomstsportalen for grenda til Magnus Johansen Dahl, som jeg har valgt å kalle Totenåsens apostel. Dette fordi han bandt sammen grendene rundt Totenåsen i troen på Kristus, hvor vennesamfunnene besøkte hverandre på kryss og tvers av åsen. Slik ble Totenåsen noe som bandt sammen og forente, ikke en barriere som skiller ad, som i dag.

Totenåsens apostel og min oldefar var gode venner, og under grendevandringen i vår fikk jeg vite at Dahls småbruk Holmstadengen og Grythengen var nabobruk etter Olterudelva. Begge engene er nå skygger av seg selv, på tross av at min gamle far har omgjort våningshuset på Grythengen til et smykke i løpet av sommeren.

På dette grunnlag bør også kommunen forvandle pumpehuset til et smykke, for å hedre min gamle fars innsats. Dette må rettes opp, helst senkes ned i terrenget og utsmykkes. Det beste er om man kan gjøre pumpehuset om til et ekko av det vakre stabburet min oldefar bygget, som har 100-års jubileum i 2020. Jeg gikk med på at kommunen kunne få sette pumpehuset i sammenheng med tunet på Grythengen, mest for å unngå ekspropriasjon, men når man har å gjøre med et så ytterst sårbart historisk miljø som et gammelt gårdstun, plikter man å vise den største aktsomhet og varsomhet for å understøtte og styrke tunets karakter. Det har ikke kommunen gjort ved å dumpe dette pumpehuset ned i landskapet i hui og hast, uten så mye som å ta en telefon for å forsikre seg om at vi var såre fornøyd. Gårdstunet er Norges sjel!

Uansett kan jeg ikke leve ut min livsgjerning som kulturbærer ved elvebruket Grythengen, velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, hva som var en unik grendekultur, som jeg er umåtelig stolt av og glad i. Fordi jeg gremmes over hva det har blitt til av grenda mi i dag. Skulle jeg kunnet utføre min livsgjerning måtte både pumpehuset, høgspenten og de subeksurbane bunkerne vekk.

Derimot lover jeg at forvandler dere pumpehuset til et smykke, slik min far har gjort det med våningshuset, skal jeg lage til en skikkelig kulturvandring for grenda. Med informasjonstavler, nettside og ledestaur. Og gjerne stille til disposisjon som guide. Men slik pumpehuset nå står kan jeg ikke gjøre dette, jeg vil heller fraråde folk å besøke grenda. Og kunne dere finne en måte å få tilbake rislebekken min på, selv gjennom tørrsomrene, ville jeg blitt riktig glad.

Les hos PermaLiv.

Gå til innlegget

Lommedemokrater foren dere!

Publisert rundt 1 måned siden - 298 visninger

Kanskje blir lommedemokratiet for enkelt å forestille seg, og at disse store tenkerne derfor er forblindet av sine glitrende intellekt? Eller gir det ikke tilstrekkelig status å fremme en slik utrolig enkel demokratimodell?

“ALL ØKONOMI, OGSÅ DEN SOSIALISTISKE, BYGGER PÅ DEN MEDFØDTE “Pengefølelsen”, som er drivkraften bak kapitalismen. HVA ER VERDIER!!!” – Terje Bongard

Finnes det i dag et parti som ikke fremmer en økonomi bygget på pengefølelsen? Svaret er et rungende nei! Hverken Rødt, KrF, MdG eller noe annet parti har en økonomisk politikk hvor ikke den medfødte pengefølelsen ligger til grunn. Derfor er de alle svikere av sivilisasjonen. Det er kun vi lommedemokrater som representerer en reell alternativ økonomisk virkelighet. Derfor, bli lommedemokrat du også! Som Bongard avslutter følgende samtale: Vi må bli flere!

"Kapitalismens nedbrytende ressursparadoks må da settes ut av kraft gjennom et annet energiregime – kombinert med en ny økonomisk dynamikk." – Hans Ebbing

Pål Steigan har tatt et oppgjør med sin statssosialistiske fortid, hans nyutviklede kommunisme 5.0 er en del av dette bruddet. Han har ikke vist et klart standpunkt til fordel for lommedemokratiet, jeg vil derfor ikke omtale Steigan som lommedemokrat. Men han har utvilsomt grepet allmenningene, og jeg vil kalle ham en allmenninger, en av allmenninghetens ledestjerner. Personlig plasserer jeg Steigan i samme liga som Michel Bauwens, David Bollier, Silke Helfrich og Elinor Ostrom.

“Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Elinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring….” – Terje Bongard

Kanskje blir lommedemokratiet for enkelt å forestille seg, og at disse store tenkerne derfor er forblindet av sine glitrende intellekt? Eller gir det ikke tilstrekkelig status å fremme en slik utrolig enkel demokratimodell? Menneskets påfuglfjær er jo våre tanker og meninger.

“Men noe så enkelt og avansert som et lommedemokrati tror jeg egentlig få av dem er i stand til overhodet å forestille seg.” – Axel Ford

Ford viser med denne lille kommentaren at han er gnistrende intelligent, da lommedemokratiet er den enkleste formen for demokrati som finnes, samtidig som det er det mest avanserte, da det bygger på en samlet humanetologisk kunnskap. Allikevel vil heller ikke han ta steget fullt ut som lommedemokrat av anarkistisk-ideologiske årsaker, da lommedemokratiet har en organisk-hierarkisk struktur, slik man finner det i økosystemene. Dette hierarkiet er imidlertid motsatt av tradisjonelt makthierarki, da makten kommer nedenfra og siver oppover, omlag som sevjen i trærne om våren.

Slik representerer lommedemokratiet en ny vår!

"Framtida er usikker og svært sannsynlig farlig. Vi bestemmer i dag ikke over egen framtid: Ingen av de å stemme på har gode løsninger. Økonomien lever sitt eget liv og har penger som verdimål, dette tømmer ressursene fortere enn de gjendannes fordi økt forbruk gir økt pengeoverskudd. Menneskeatferd er ikke tilpasset å gjøre noe med dette i store samfunn: Vi må organisere oss for å få fram evnene til samarbeid og bærekraft; for å holde igjen lysta på mer; som også er medfødt." – Terje Bongard

Lommedemokratiet, universets og historiens enkleste men samtidig mest avanserte demokratiform.

Lommedemokratiet har en biologisk maktstruktur med et fraktalt fordelingshierarki, på samme vis som vi ser det i økosystemer og organisk form. I det nederste nivået finner vi de demokratiske produksjons-lommene eller inngruppene, som selvorganiserer sine arbeids-celler som de stolte eiere av produksjonsmidlene. Et sant selveierdemokrati, hvor det predatoriske markeds/stats-duopolet oppløses i allmenningheten!

Tegning: Nikos A. Salingaros

Lommedemokratiet er et økonomisk demokrati som opererer i evolusjonens fjerde lag, hvor det benytter seg av inngruppe-kreftene i handikapprinsippet (Zahavi, 1975). Dagens politiske demokrati fremmer derimot en økonomisk politikk basert på utgruppe-kreftene i handikapprinsippet. Et politisk system som opererer innenfor evolusjonens femte lag kan aldri bli bærekraftig!

 

Hos PermaLiv.

Gå til innlegget

En vandring etter Kronborgsætergrenda

Publisert 4 måneder siden - 98 visninger

Å vandre sammen og minnes, dele historier og kunnskap fra den grenda man har felles, var en stor opplevelse. Grenda mi var Kronborgsætergrenda på Toten, opp mot Totenåsen. Dette var et usedvanlig sted, med mange sterke personligheter. Ikke minst husmannssønn og emissær M.J. Dahl i Holmstadengen.

Kulturvandringen etter grenda vår onsdag 31. mai 2017 ble en stor suksess, vi kunne kanskje vært flere, men innholdsmessig var den fenomenal. Så de som ikke stilte opp gikk virkelig glipp av noe.

Et lite utsnitt fra grenda.

 

Vandringen begynte kl. 17:00, jeg trodde det var 18:00, men vi møtte heldigvis i god tid. Første seksjon var om livet i gamle dager her helt nederst i Kronborgsætergrenda, ved tidligere Solhaug Trevare.

Den store overraskelsen var at her var også et grendemeiere, ett av 15 på Toten, som var i drift fra 1878 til 1905. Dette lå rett på andre sida av elva, ved Olterud gård, og man kan framdeles se hvor det var.

Olterud i Skreien, Østre Toten, ca. 1920. Den lave bygningen med hvit mur midt i bildet er det gamle Skreiens meieri.
Foto: Sigurd Røisli.

 

Harald Holmstad, bror til min bestefar, fikk jeg vite at først drev landhandleri på Kapp, deretter ved Kvastad, som seinere ble Fossum handel, før han flyttet inn i lokaler i første etasje øverst i Solhaug trevares lokaler. I tillegg var her Olterud landhandleri, hvor min oldefar i sin tid var kjøpmann, så her var en tid tre landhandlerier. Harald ble nok etter hvert utkonkurrert og flyttet lokalene ned til Skreia, hvor Mistereggen seinere overtok disse.

Olaug, Solveig og Harald Holmstad ved landhandleriet Kvastad i Skreien.
Kilde: Hellbjørg Skullerud

 

Fossum ble visstnok regnet som litt av en Bør Børson i grenda, og det var han som drog i gang den omfattende produksjonen av totenkringler i de tusen hjem i Øverskreien, som han samlet inn og kjørte inn til kjøpmenn i hovedstaden. Min bestemor var en av disse kringlebakerne, og min far trodde hun kunne være oppe i 1000 kringler om dagen.

Vandringen tok til ved tidligere Solhaug trevarefabrikk nederst i Kronborgsætergrenda. Kvastad, hvor Fossum drev sin virksomhet, skimtes i bakgrunnen. Her husker jeg at jeg stjal druer, og til straff gav Fossum meg ei plate melkesjokolade. En straff det gikk an å leve med.

 

Litt lenger opp fikk jeg vite at den mystiske Per Post og potetåkeren hans var ingen ringere enn Peder Holmstad (1843-1911), bror til min tippoldemor Marie Andersdatter Holmstad. Han bodde i en bygning oppe på Holmstad, som han donerte til Skreiens bedehus, mot at han skulle få bo i første-etasje ut livet. Han arbeidet som postbud, derav navnet Per Post, men om det var noe posthus i Øverskreien var det ingen som visste.

Her nederst i Grythengen ved bredden av Olterudelva hadde Per Post potetåkeren sin, å få oppklart at han var bror til min tippoldemor var riktig morsomt. På de tykke granleggene ser man at det begynner å bli noen år siden potetene vokste her. Rådyrene setter i dag stor pris på potetjordet til Peder Holmstad, da de foretrekker å kvile på den myke skogbunnen under de store granene.

 

Videre fikk jeg oppklart at det er Kløvstadbekken og ikke bedehusbekken, som markerer skillet mellom Hoff og Balke kirkesogn.

I Blåveissvingen møtte oss et trist syn, da et bygdedyr hadde vært på ferde i nattens mulm og mørke og dumpet et søppellass nedover dalsida. Best å ikke vise dette her.

Blåveissvingen i fjor høst.
Fra gammelt av gikk vegen her, hvoretter den seinere ble flyttet på oversida av Blåveissvingen, for deretter å følge sitt opprinnelige løp igjen med nyvegen. Etter svingen svingte imidlertid gamlevegen opp mot Grythengen.
Til venstre i Blåveissvingen var et masseuttak, dette fikk jeg vite var et grustak fra gammelt av. Det var her i dette uttaket jeg mente at grendas nye pumpehus burde vært plassert, men Teknisk Etat vendte det døve øre til. Dette viste seg å være en stor tragedie for grenda.

 

Ovenfor Blåveissvingen snakket vi litt om den første trevaren til Johan Solhaug, som ble etablert ved Olterudelva i 1907. Om det kunne ha vært ei mølle her tidligere var det ingen som hadde hørt noe om.

Ellers ble det nevnt mange plasser og navn etter vandringen oppover vegen, bl.a. at Skomakerstuggun var en husmannsplass under Kløvstad. Jeg fikk vite at Holmstad brant ned til grunnen i 1728, og at gården ikke har grunn mot elva. Holmstadengen og Grythengen er/var således nabobruk. Trist å tenke på hvordan disse fantastiske engene i dag har blomstret av, et stort tap for grenda og totenbygdene.

Grythengen høsten 2016.

 

Turleder Ragnar kunne fortelle at de som guttunger hadde dampet opp et brev fra mattilsynet til deres far, som da drev bakeri, og de hadde tilføyd at mattilsynet mente det luktet grisemøkk av kringlene hans. De hadde så overlevert brevet og gjemt seg for å overvære reaksjonen. Han ble meget morsk og utbrøt: "Jeg tenkte det nok!"

Ved Kronborgsætra fortalte Inger-Marit om Borghild, som drev Kronborgsætra pensjonat, hun var den beste og mest fantastiske vertinna prest Karsten Isaksen hadde truffet under sine mange reiser i Norges land. Hun var like kort som hun var bred, og det var hun som i sin tid inviterte fylkeskommunen til Kronborgsætra, hvor hun serverte og oppvartet dem etter alle kunstens regler. De ble så fornøyde at de gav grenda ny fylkesveg.

Kronborgsætra var under Borghild og seinere Seljeflot berømt i hovedstaden for sin bevertning, og grenda var under disse unike personligheter og gourmetkokker Totens fremste turistmål. Det kunne grenda fremdeles vært i dag, hvis man hadde tatt bedre vare på de to engene.

Turleder Inger Marit ledet oss deretter helt opp til Holmstadsveen, hvor man kan se Mjøsa hele sju steder.

På Holmstadsveen husker jeg vi brukte å ha avslutninger for yngres, et tilbud på Skreiens bedehus for de yngre. Tømmerstua på bildet er nå tatt ned og flyttet som hytte til Trysil. Før denne stod et 2-etasjers våningshus her. Låven står fremdeles.

 

Mens vi nøt utsikta fra Holmstadsveen berettet Inger-Marit om en gammel rettssak oppe på Hongsætra, som er neste stopp hvis man vandrer videre. Denne finnes på lokalhistorie-wikien:

“I et tingbokutdrag fra tingbok 28 for Toten sorenskriveri kan man lese at det 11. juni 1725 var rettsak på Hongsætra. Sorenskriveren var der sammen med seks domsmenn. Rettssaka dreide seg om at Jens Enge, som ifølge en bykselsseddel fra 1698 hadde sæterretten på Hongsætra, reiste sak mot Jacob Holmstad. Jacob Holmstad ble beskyldt for å ha tatt to-tre bråter og rydninger i sætermarka til Hongsætra. Dessuten skulle Holmstad ha “bortført en del møkk fra slåttvollen”. Jens Enge beskyldte også Ole Klauvstad og Tomas (Tommes) Skinstad for å sætre på Hongsætra uten å betale for seg. I den relativt omfattende vitneførselen kommer det også fram at det var strid om ei sve i grenselandet mellom utmarka til Holmstad og Hongsætra. Da saken ble tatt opp til doms på Narum 24. juli 1725 ble Jacob Holmstad frikjent, ettersom Jens Enge ikke kunne påvise grenser for Hongsætra. I saken mot Thomas Skinstad og Ole Klauvstad gikk det annerledes. Tomas ble dømt til å betale Jens Enge 12 riksdaler i erstatning for møkka han hadde solgt til Jacob Holmstad, for beite og for kostnader med saken.”

Ned igjen etter gamlevegen mot Holmstadengen. Under vandringen fikk jeg full klarhet i hvor de gamle vegene gikk.
Da vi passerte Sønsteby fortalte Helmer den yngre om at Johan Vestby i sin tid var intervjuet at Totens blad, med et stort høylass etter fjordingen sin. Han sa da at han het Johan Vestby og kjørte høy fra Østby til Sønsteby.
Helmer kunne fortelle at Mina, kona til Johan, serverte verdens beste sviskegraut for dem da de som guttunger passerte her på veg ut mot åsen.
Jeg kan selv huske at jeg fikk sitte på med Johan på sleden hans om vinteren hjem fra skolen.

 

Vandringsfølget ankommer Holmstadengen, turens høydepunkt, i strålende vårvær. Dette blir nesten som dengang folk kom vandrende fra de mange grendene rundt Totenåsen, for å lytte til emissær Magnus Johansen Dahl nede på Skreiens bedehus.
Til venstre går vegen ned til Nygardseterdammen og over Olterudelva. Det var ingen som visste noe om om denne tidligere gikk over til Røise?

 

Våningshuset til husmannssønnen, skomakeren, jordbrukeren og omvandrende emissær Magnus Johansen Dahl fra Spydeberg, av meg gitt tittelen Totenåsens apostel, hvor han vant Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Her samlet han sangskatten Pris Herren, til utsyn over de vide totenbygder. Om ham er så meget skrevet, det er kun å gjøre et lite søk.
Dette blir nok et av de siste bildene av våningshuset i Holmstadengen, da taket har fått stygg medfart i løpet av vinteren. Får vi en snørik vinter kan det falle sammen, og med det så utrolig mye historie og identitet. Men heldigvis stod det og lyste for oss og gav oss en herlig avslutning på grendevandringen dette året, før det faller ned og gjenforenes med sin store mester i det hinsidige. Men hvilket herlig vårbilde over et vidunderlig sted!
På tunet var enkel bevertning med totenkringler fra nærliggende Holmstad Hjemmebakeri, som har fortsatt med kringlebakst etter at Fossum gav seg. De bakes fremdeles for hånd av lynraske kvinnehender.

 

Tusen takk til kulturkontoret som arrangerte denne lille grendevandringen. Og ikke minst tusen, tusen takk til turlederne Ragnar Holmstad og Inger-Marit Østby, som gjorde den til en slik minneverdig opplevelse!

Artikkelen med lenker til lokalhistorie-wikien og wikimedia kan leses hos PermaLiv.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
rundt 3 timer siden / 70 visninger
0 kommentarer
Når 7 blir større enn 666
av
Didrik Søderlind
rundt 3 timer siden / 301 visninger
0 kommentarer
Israels hovedstad
av
Leif GuIIberg
rundt 4 timer siden / 56 visninger
1 kommentarer
BLIND HVERDAG
av
Heidi Halvorsen
rundt 4 timer siden / 46 visninger
1 kommentarer
Med blikket mot 2021
av
Berit Aalborg
rundt 14 timer siden / 732 visninger
1 kommentarer
To arbeidsgiverlinjer, ja takk!
av
Kjetil Haga
rundt 15 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
KrFs valgresultat i Oslo.
24 minutter siden / 210 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Israels hovedstad
30 minutter siden / 56 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
36 minutter siden / 6124 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 1 time siden / 6124 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 2 timer siden / 279 visninger
Hege Anita Aarvold Flottorp kommenterte på
BLIND HVERDAG
rundt 2 timer siden / 46 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6124 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6124 visninger
Roald Øye kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 3 timer siden / 279 visninger
Egil Andre Gjerde kommenterte på
Objektiv moral – en moralsk styggedom
rundt 3 timer siden / 142 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 4 timer siden / 6124 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Med blikket mot 2021
rundt 5 timer siden / 732 visninger
Les flere