Nyhetssidene ligger oppslått og Alvdal-saken har fanget tiåringens interesse. Hva skal en pappa fortelle ved frokostbordet en fredag morgen?

Det er vanskelig å ta inn omfanget i denne saken – både at overgrepene er begått av barnas omsorgspersoner og at de har invitert andre inn. Og det har ikke bare skjedd én gang, men vært gjentagende hendelser – ja så ofte at det unormale er blitt det normale for disse barna.
Ubehaget ved disse grove overgrepene er så stort at mange voksne blar forbi når detaljene blir brettet ut. Det er vanskelig å tro at det kan være sant og mange kjenner behov for å beskytte seg mot realitetene. Hele sannheten kjenner vi ikke og det har ikke falt noen dom, men det som er kommet fram i retten av håndfaste bevis i form av filmer og opptak har bekreftet at dette ikke er oppspinn eller fantasi fra et barnesinn. Det er realiteter og ikke til å komme forbi.

Forbered barna.

De som har uført overgrepene er voksne. De er også foreldre og omsorgspersoner for barna det gjelder, noe som gjør det ekstra vanskelig å svare når tiåringen spør. Det er ikke en fremmed mann som har vært slem. Saken kan ikke defineres bort fra vår verden. Ugjerningene er begått av en mor, en stefar, en nabo – familie og kjente. Og tiåringen får det med seg.
Hvordan kan egentlig en mor gjøre dette mot sine barn? Og hvorfor er det ingen som har reagert? Det finnes kunnskap vi gjerne skulle spart barna våre for. Aviser, TV og nettsider opplyser oss om det vi trenger å vite, men også mye vi kunne klart oss uten. Problemet er at slike overgrep skjer uansett om avisene skriver om det eller ikke, og det er heller ikke noe nytt fenomen. Forskjellen er at nå får vi vite om det, selv om det har skjedd i en bygd et stykke fra der vi bor.
Som voksne er det vår oppgave å forberede ungene våre på farer og vansker, slik at de lærer å være på vakt og å beskytte seg. Samtidig skal vi ikke skremme dem unødig sånn at de mister all tillit til andre mennesker eller ser fare rundt hver en sving. Vi vil gjerne at de har et sunt og positivt forhold til egen kropp og seksualitet og ikke mange ekle tanker om voksne som kan misbruke dem.

Skjuler hendelsene.

Når ditt eget hjem er blitt stedet du er i fare og den du skal passe deg for, samtidig er den som er satt til å ivareta deg, er det ikke lett å beskytte seg. Barn er lojale og har vanskelig for å gå i mot sine egne foreldre. Dette er en viktig forklaring til at slike saker sjelden oppdages av andre. Barna blir dyktige til å skjule hva som skjer. De skjønner at det de utsettes for, vil andre oppleve som galt. Lojaliteten til foreldre overstyrer de gode grunnene til å fortelle en lærer eller helsesøster om hva de utsettes for. De vet at om de forteller, vil foreldrene kanskje bli tatt av politiet. I hvert fall vil de selv bli tatt av barnevernet. Det er et tungt ansvar å bære for et barn.

Alvor.

Vi vet at barn som utsettes for voldtekt eller incest, kan føle skyld for det som skjer –  fordi de tenker at noe ved dem eller deres væremåte er årsak til at handlingene har funnet sted. Enda verre er følelsen av skam som følger med. Barn som utsettes for ydmykende handlinger og omsorgssvikt, kan utvikle skamfølelse. Dette forklarer også hvorfor slike saker ikke blir oppdaget før etter lang tid. Ved å ha blitt utsatt for overgrep gjentatte ganger, opplever ofrene at de er umoralske individer i egne og andres øyne og ikke lenger verdt å bli elsket. De forventer ikke at andre voksne skal ta dem på alvor eller vise omsorg.
Det dype alvoret ved saker som dette – og våre egne problemer med å forstå – kan  lett føre til at vi får vansker med å svare når tiåringen undrer seg en travel morgen. Det dummeste vi kan gjøre er å ikke svare eller avfeie med at dette ikke er noe å bry seg om. Barn lar seg engasjere av andre barns skjebne og de vil vite for å kunne forstå.

For det første er det viktig å høre hva de allerede vet om saken gjennom det de har lest eller hørt fra andre. Det kan være et utgangspunkt for å avklare eventuelle misforståelser og gi utfyllende informasjon. Det vil også si oss noe om i hvilken grad de er blitt redde av det de har hørt eller om de er mer nysgjerrige.

Vonde hemmeligheter.

Hva vi sier og hvor mye vi forteller må tilpasses barnets alder. Det som har skjedd omtales i mediene som seksuelle overgrep. Antagelig er dette ord og uttrykk de fleste mindreårige barn ikke har noe forhold til. Det er viktig å gjøre det til noe konkret, at de voksne i denne familien har gjort noe galt ved at de har oppført seg som om de var kjæreste med barna, at de har tatt på tissen til barna og kanskje bedt dem gjøre det samme tilbake.
Vi kan fortelle at det er galt av de voksne å gjøre dette med barn og at det er derfor det er blitt rettssak og avisene skriver om det. Vi trenger ikke gå for mye inn i detaljer og vi kan også si at vi ikke vet alt hva som har skjedd.
Barn identifiserer seg med andre barn og bekymrer seg for hvordan det vil gå om foreldrene til disse barna kommer i fengsel. Derfor kan det være viktig å fortelle at barn som opplever slike ting kan trenge hjelp av andre voksne som er snille mot dem og som vet hva som er rett og galt.
Vi kan fortelle at det derfor er godt at voksne har fått vite om hva disse barna har opplevd. Barna har hatt en vond hemmelighet som nå er blitt kjent og som gjør at de kan få hjelp. Vi kan forklare at i blant er det godt for barn at det er andre voksne som tar over som foreldre og gir dem et trygt hjem.

Ikke la ubehaget styre.

Barn har en egne evne til å være tilstede her og nå. De kan derfor være fornøyd etter å ha fått et kort svar, og klare for å gå videre med aktivitetene sine. Samtidig kan temaet dukke opp igjen når de får lagt seg for kvelden og tankene kommer.
Snakk med dem når de selv bringer temaet opp – og la det hvile selv om dere ikke har fått snakket om alt. Er det mer de lurer på, så kommer spørsmålene etter hvert.
Når vi snakker med barn, er det viktig at vi ikke lar vårt eget ubehag til saken prege samtalen for mye. Som voksne vil vi se konsekvenser i denne saken som blir for voldsomme for barn å ta inn.
Vi må bestrebe oss på å snakke forståelig om det som har skjedd, og samtidig peke på at det kan være hjelp å få for barn som lider. Ved å snakke om håp, kan det vi vet om saken bli mulig å bære både for liten og stor.

Med dette takker jeg for meg i Vårt Lands spalter.

Er det grunn til å bli bekymret for at datteren er sjenert og vil være mye alene, spør et bekymret foreldrepar.

Til Du&Jeg

Datteren vår begynte på ungdomsskolen nå i høst. Hun er ei fin jente som har klart seg greit på skolen, men hun har ikke vært så interessert i å delta på så mange aktiviteter. Hun er nok ganske sjenert. Vi synes vi har hatt god kontakt med henne, men det har endret seg den siste tiden. Vi får inntrykk av at det skjer masse i livet hennes, men hun forteller oss ikke så mye. Når vi prøver å spørre, avviser hun oss og sier at det ikke er noe viktig og at vi ikke trenger bekymre oss. Hun er noe mer på rommet sitt og mindre sammen med oss andre i familien. Stort sett holder hun på med lekser eller sitter med dataen.

Hun er kommet i puberteten og enkelte dager kan hun være ganske irritabel og sur. Hun har vanligvis et rolig temperament. Det blir sjelden store diskusjoner eller krangel og bråk. Hun har bare en yngre bror, så vi har ikke erfaring med tenåringer. Vi har sagt at hun gjerne må ta med venner hjem, men det ønsker hun ikke. Inntrykket vårt er at hun ikke har så mange venner. Vi er usikre på hvor mye vi skal presse henne og kreve at hun gjør ting sammen med oss. Hun vil ikke være med på tur lenger i helgene og blir hjemme og leser i stedet.

Bør vi insistere på at hun snakker mer med oss og forteller om hva som skjer henne? Er det grunn til å være bekymret over at hun er så mye alene?

Hilsen bekymret mor og far


Til bekymret mor og far.

Takk for brev og for at dere tar opp deres bekymring. Det å bli tenåringsforeldre kan være en utfordring – ikke minst fordi overgangen til ungdomsskolen fører til nye klassekamerater og venner som kan være ukjente for dere som foreldre. Involveringen i forhold til skole, venner og deres foreldre er ikke tilstede i samme grad som på barneskolen. Det medfører mindre oversikt og kontroll.

Det høres ut som dere har en ungdom i huset som er sjenert og ønsker å være en del for seg selv. I hvilken grad dere skal være bekymret over dette er avhengig av hvordan hun har det med dette selv. Det å være sjenert innebærer som regel forsiktighet i sosiale situasjoner, nervøsitet, ettertenksomhet og et behov for å trekke seg tilbake fra tid til annen. Om datteren deres ser ut til å ha det bra slik det er, vil det ikke være grunn til bekymring. Jeg vil tro hun bruker mye krefter i løpet av dagen ved å forholde seg klassekamerater og kan trenge noe tid for seg selv. Hvis dere opplever at hun ikke ser ut til å ha det bra ved at hun er nedstemt mye av tiden eller at det går ut over skolearbeid, søvn eller at hun spiser dårlig, er det grunn til å være mer oppmerksomme.

Overgangen fra barn til ungdom byr på mange utfordringer. En av dem er bytte av skole og hvor overgang til ungdomsskolen gjør at de møter nye forventninger og krav. For de fleste er dette en krevende periode. For de sjenerte kan det være ekstra krevende fordi de er så oppmerksomme på seg selv og hvordan andre oppfatter dem. Samtidig som mye er nytt rundt dem, opplever de store endringer i egen kropp og eget sinn på grunn av hormonelle forandringer.

En viktig del av utviklingen – og det skal vi bare være glade for – er at de jevnaldrenes betydning øker og de unge sammenlikner seg mer med klassekamerater og venner enn sine foreldre. Foreldrenes rolle er fortsatt viktig, men for mange unge blir behovet for å ta ut en viss avstand mer påtrengende. Mange opplever det kleint å skulle gjøre ting med familien – om det er å gå på søndagstur eller handle sammen. Ubehaget ved å møte på noen fra skolen og bli sett sammen med familien, vil de fleste unngå.

Noen ungdommer er aktive og utadvendte og har knapt nok tid til å stikke innom hjemmet i løpet av dagen. Andre er mer innadvendte eller sjenerte i sosiale sammenhenger og holder seg mer hjemme. De mer utadvendte kan ha et aktivt opprør hvor det blir mye smelling med dører og konflikter. Den sjenerte kan også ha behov for å markere avstand til egne foreldre ved et mer stille opprør. Løsningen er da å være mer for seg selv og ikke delta like mye på felles aktiviteter med familien. Mange kan ha stor glede av å være sosiale på nettet og holde kontakt med venner og kjente gjennom det.

Dere har en datter som sier i fra at hun ikke ønsker at dere skal vite alt som skjer henne, men sier likevel fra at ting skjer. Hun holder dialogen med dere i gang, hun vil bare ikke la dere komme for nær. Dere spør om det vil være riktig å presse mer på for å kunne vite mer om hva som skjer. Hvor mye skal hun få være i fred med erfaringene sine?

Jeg vil råde dere til å avvente og ikke presse på. Mest sannsynlig er hun i vekst, noe som innebærer at hun tar mer ansvar selv for det som skjer henne. Samtidig er det fullt mulig å signalisere til henne at dere er der og vil høre på henne om det er noe hun ønsker å fortelle eller diskutere med dere. Dere kan også legge til rette for dette ved å gjøre noe bare med henne – for eksempel at en av dere avtaler å gå en tur med henne eller en annen aktivitet hun liker. Mange ungdommer synes det ofte er bedre å gå tur med en forelder, enn å bli med hele storfamilien på utflukt.

Hvis det oppstår forhold hvor dere blir mer bekymret ved at dere ser tydelige tegn på at hun ikke har det bra, er det grunn til at dere mer aktivt tar temaet opp med henne og sier noe om hva dere er bekymret for og hvordan dere har opplevd at hun har endret seg. Det viktigste å formidle er at dere bryr dere og at dere er der om hun trenger deres hjelp.

Ut fra brevet deres ser det ut til at dere har en jente som har behov for å være en del for seg selv og ikke i samme grad som før lar dere ta del i det som skjer. Det er nok i all hovedsak et godt tegn ved at hun begynner å ta mer ansvar selv. Dere har fortsatt en like viktig rolle som foreldre. Utfordringen er å la henne få være med å regulere avstanden mellom dere i større grad selv.

Lykke til!

I oktober svarte jeg på et brev fra en far som - etter å ha lest Min Kamp-bøkene - kjente seg igjen i deler av trekkene til pappaen til Karl Ove Knausgård.

Innsenderen gav uttrykk for et stort ubehag over hvordan han selv hisset seg opp over små bagateller. Vi har i etterkant mottatt kommentarer på saken. En far spør blant annet hva som skal til for at barn blir skadet av måten vi er på som foreldre og hvordan vårt til tider helt ubegrunnede sinne påvirker ungenes sinn i oppveksten. Hva vil det egentlig si å være en god far?

God nok. Innen utviklingspsykologien har det vært mye snakk om betydningen av å være good enough mother i spedbarnets tidlige utvikling. Poenget er å være god nok – i motsetning til å være perfekt. Det kan høres ut som en billig unnskylding for slitne småbarnsmødre, men er egentlig et viktig utviklingsprinsipp. Prinsippet baserer seg på antagelsen om at hvis spedbarnet helt fra starten får alle sine behov dekket umiddelbart og kontinuerlig, så mister de en viktig forutsetning for vekst og utvikling – nemlig motstand og påfølgende frustrasjon. Konsekvensen kan bli at de får vansker med å oppleve seg selv som et selvstendig og handlende individ.

Motstrand og frustrasjon. De må oppleve sult, for å bli kjent med et eget «jeg» som er sulten. Ved å skrike når de er sultne, får de erfaring med at de er et «jeg» som kan handle og får ting til å skje – de skriker, det kommer mat og sulten stilles. Hvis de kontinuerlig blir foret med mat uten at de rekker å kjenne på sult, blir de heller ikke fortrolige med egne behov og grenser. Motstand og frustrasjon virker derfor aktiverende. Og motsatt: Spedbarn som erfarer at ropene om mat ikke fører til at noe skjer, blir passive og inaktive. De forventer ikke at deres handlinger vil føre til noe resultat.

Lov å bli sint. Dette prinsippet kan overføres til andre områder. Hvis barnet når det blir større, aldri opplever at vi setter grenser for dem eller blir sinte på dem, vil de ikke bli kjent med andres grenser og miste muligheten til å håndtere andres sinne. Det er viktig å lære å respektere andres grenser. Sinne og aggresjon er en viktig del av følelseslivet vårt og gir signal både til oss selv og de rundt oss når vi opplever at noe blir feil. I dette perspektivet er sinne en viktig måte å avgrense seg på: «Jeg liker ikke at du gjør dette mot meg» eller «nå forstyrrer du planene mine». For barn kan det være viktig å oppleve at det er lov å bli sint – både for voksne og barn.

Manglende støtte. Men her går det, som med så mye annet, en grense mellom det å bli stadig utsatt for sinne og raseri for alt og ingenting og å møte det i passe porsjoner. Barn som lever med sinte foreldre som viser et raseri de ikke kontrollerer, blir skremt og opplever det overveldende. Hvis hverdagen i tillegg preges av manglende bekreftelse og støtte, er det lite å gro og vokse i for små og store barn.

Trenger tolkehjelp. Sinte blir vi uansett, men for noen er det så farlig å vise sinne at det blir omformet og kommer ut i mer skjulte former ved at de blir sure, trassige eller saboterende. Sinne uttrykkes i sin mest skadelige form ved sarkasme. Sarkasme kommer gjerne til uttrykk med et smil og med rolig stemme når glasset er veltet: «Så du greide ikke holde melken i glasset denne gangen heller?...». Aggresjonen ligger tett under overflaten, noe barn er eksperter til å fange opp. De «hører» følelsen mer enn ordene. De skjønner at de har gjort noe feil og fordi barn lett ser seg selv som årsak til det som skjer, går de ut fra at det er noe feil ved dem selv. De trenger hjelp fra de voksne til å tolke og å forstå hva som skjer og legge ansvaret der det hører hjemme.

Ond sirkel. Som voksne vil vi som regel oppleve at vi har en god grunn til å bli sinte – at ungene er så umulige, de hører ikke, de gjør ikke som vi sier. Det er betydelig vanskeligere å vende pilen mot oss selv: Hvorfor ble jeg så urimelig sint på sønnen min nå? Var det så galt det han gjorde eller er det fordi jeg er sliten og stressa og ikke orker bråk? Kan det være at jeg er så irritert på sjefen, at jeg lar det gå utover ungen?

Det paradoksale er at barn gjerne blir mer ugreie hvis de merker at foreldrene er irriterte og sinte. Sinne er en følelse som tar mye oppmerksomhet og gjør oss mindre tilgjengelige. Det er ikke lett å være sint og samtidig gi ungene god oppmerksomhet. Det merker barna og de kan mase eller bråke for å oppnå kontakt. Negativ  oppmerksomhet er som kjent bedre enn ingen oppmerksomhet og barn vet som regel hva de skal gjøre for å få foreldre til å reagere. Slik kan det oppstå en ond sirkel av irriterte foreldre som kjefter, som igjen fører til mer bråk fra ungenes side.

Enklere før. På mange måter hadde voksne for en generasjon siden en enklere rolle å fylle overfor barna. Generelt sagt kunne foreldrene da se seg selv som den naturlige autoriteten – de var voksne og visste bedre i ett og alt. De var sikkert usikre i måten de utførte sin oppdragerrolle på, den gang som nå, men de hadde samfunnets støtte for at deres rolle i forhold til egne barn var suveren. I dag vet vi for mye om barns utvikling til at vi kan overse det faktum at en hard og autoritær oppdragerstil hvor foreldre utøver makten som de selv ønsker, gir vanskelige oppvekstvilkår for barn. Men barna har heller ikke godt av å vokse opp med foreldre som er usikre på rollen sin og ikke tar ansvar ved å sette grenser og våger å vise sinne.

Mye å lære. Kunsten er å være «god nok» som far. La ikke forventningene om å gjøre det rette i enhver situasjon med barna bli overskyggende i samværet. Det bidrar til usikkerhet og gjør oss lite autentiske som foreldre. Den som aldri trår feil, går kanskje med for små skritt gjennom livet. Barn tåler følelser – også sterke følelser – og de kan tåle en del urimeligheter fra oss voksne. Når vi gjør feil, får de mulighet til å reagere og gi uttrykk for det. Det bidrar til at de utvikler seg som individer og blir kjent med sin egen oppfatning om hva som er rett og galt. Hvem har vel ikke hørt barna sine si: «Sånn skal aldri jeg gjøre når jeg får barn!» Vi som voksne skal ha respekt for det og tåle at pilen peker på oss selv. Vi har fortsatt mye å lære.

Som kvinne og mor er hun oppgitt over tidens kroppshysteri. Hun opplever at syltynne modeller fra blader og magasiner påvirker og skaper dårligere selvbilde. Hvordan kan hun som mor klare å formidle bra verdier uten å være «en snerpete, middelaldrende kjerring?»

Til Du&Jeg

På ferie i England i sommer leste jeg en artikkel i The Sunday Times. Den traff meg rett i magen; både som kvinne og mor til to jenter i tenårene. Temaet er for så vidt vel kjent, og handler om hva det gjør med selvbildet vårt at magasiner, aviser og reklame bombarderer oss med bilder av syltynne modeller, ofte kan de virke direkte sykelige slanke. Tidligere har jeg opplevd diskusjonen veldig moralistisk, og tenkt at denne påvirkningen har begrenset innflytelse, men nå ser jeg annerledes på saken. Jeg tror den gjør mer med oss enn vi liker å innrømme. Selv vil jeg kalle meg smålubben, men merker gradvis at jeg er blitt mindre fornøyd med kroppen min. Rundt meg fyker kvinner og menn i sine smarte treningsdrakter, uten ett gram for mye på kroppen. Jeg merker også hvor viktig det er for jentene mine å være tynne. De er veldig opptatt av kosthold, noe som er bra, men når det brukes som et middel til å være slank, blir jeg urolig. Det interessante med artikkelen var at den britiske likestillingsministeren (som ironisk nok er kåret til det britiske parlaments mest attraktive medlem) har startet en kampanje for å få unge mennesker til å trives med kroppen sin, blant annet har hun foreslått at alle bilder som er retusjert for å få modeller og skuespillere til å virke penere og slankere, må utstyres med en helseadvarsel, på lik linje med sigarettpakker. Til avisen sier hun: «Alle kvinner har følt på konformitetspresset som møter oss på forsiden av magasinene. Skadevirkningene varer livet ut. Unge jenter er under et voldsomt press hele tiden». Jeg ber deg ikke om å svare på de politiske sidene ved saken, men jeg vil gjerne ha råd om hvordan jeg skal håndtere situasjonen i forhold til døtrene mine. Skal jeg vise at jeg er urolig? Hvordan kan jeg formidle bra verdier uten å være en snerpete middelaldrende kjerring?

Hilsen urolig mor

Takk for et tankevekkende brev om unge jenters forhold til egen kropp og utseende. Selv om mye tyder på at også unge gutter merker kravet om den perfekte mannskroppen, er nok unge jenter fortsatt utsatt for mest press. Idealet er den slanke, velformede kroppen med en plettfri hud. Ikke lett å leve opp til i en tenårings tid hvor kvisene blomstrer i takt med at kroppen endrer seg og blir mer formfull. I møte med reklame og ukeblader kan det være vanskelig å være forelder og argumentere for at alle kropper er like fine, når det bare er tynne kropper som er idealet.

Utseende til salgs. 

Samtidig er mange mødre selv utsatt for det samme presset. Her er du ikke alene. Ulike magasiner formidler slankekurer, trimprogram og råd for hvordan den modne kvinne kan holde seg slank, vakker og sprek. Som ett av magasinene presenterer seg: «... et magasin for deg som fortsatt vil være oppdatert, se bra ut og ha noe å by på.» Midt i livet er det vanskelig og ikke si ja til det. Og vi lar oss påvirke. Du tar selv opp at du ikke er like fornøyd med dine lubne former som før og knytter det til påvirkningen både fra media og fra en voksende andel treningsglade jevnaldrende. Vi har i større grad enn før både tid og økonomi til å bestemme hvordan vi skal se ut. Utseende kan både fikses og kjøpes. 

Flere trusler. 

Foreldre i dag møter ikke bare faren for overdreven slanking hos de unge, men like mye faren for overvekt. Samtidig som vi ønsker å formidle til barna våre at alle kropper er like fine, så er det et faktum at en voksende gruppe unge – både jenter og gutter – utvikler en helsefarlig overvekt. Undersøkelser over tid viser at gjennomsnittsvekten øker i befolkningen generelt og flere barn og unge utvikler et fedmeproblem. I et velferdssamfunn som vårt hvor vi har god råd og rikelig tilgang på snacks og usunn mat, krever det mye kunnskap om kosthold for å unngå å bli overvektig. 

God selvfølelse. 

Det er et godt utgangspunkt når en ønsker å formidle verdier til andre, slik du viser gjennom brevet ditt, at en først ser på egne holdninger og hva en selv praktiserer. Det har lite til hensikt å skulle innprente i døtrene sine at lubne kropper er like fine som slanke, hvis en selv er misfornøyd med egen kroppsform og stadig er på slankekur. Her taler handling mer enn ord. Spørsmålet er hvilken betydning utseendet skal ha for at vi føler oss vel med oss selv? Margareth Ohlin behandler temaet i filmen Kroppen min hvor hun tydeliggjør hvordan kvinner er sin egen verste fiende. Det er ikke først og fremst fra menn de negative kommentarene kommer, men fra andre kvinner; mødre, tanter, venninner. Mange vil - som Ohlin - oppleve at mennene rundt dem ser helt andre kvaliteter ved kroppen deres enn om den er slank eller perfekt. Å ha en god opplevelse av kroppen er viktig for en god selvfølelse. En god opplevelse av kroppen kan oppnås gjennom å holde den i form og gi den rett kost. Det kan også være knyttet til å føle seg vel ved at kroppen tar seg godt ut – ut fra sine egne premisser, og ikke målt med ukebladenes målestokk. 

Den gode samtale. 

Jeg tenker du har et valg i møte med døtrene dine. Enten meddele dem din bekymring og fortelle dem hva du synes, eller invitere dem til en samtale om deres tanker om kosthold og slanking. Jeg vil tro at døtrene dine har mange meninger om dette. En slik samtale bør være åpen – uten baktanke om å overbevise dem om noe som helst, men en prat om hvordan de opplever presset fra reklamen og møtet med de retusjerte kroppene. Du kan gjerne fortelle om din uro og hvordan du selv kjenner du blir påvirket og hva det gjør med ditt forhold til egen kropp. Unge i dag er flinke til å prate. På skolen og med helsesøster lærer de å snakke om forholdet til utseende, kropp og kosthold. La de fortelle deg hva de tenker. De har sikkert noen betraktninger om deg og dine vaner også. En spennende utfordring kunne være om de fikk i oppgave å sørge for mat for familien i en uke. Det vil gi en god pekepinn om hva de kan om ernæring og et godt utgangspunkt for at dere kan se på råd om kosthold sammen. Kanskje vil det gi dere alle ny kunnskap og spennende smaksopplevelser? 

Lykke til!

Hva gjør man når ens voksne barn bor hjemme, men ikke hjelper til?

Hei.

Jeg er far til to sønner – 17 og 19 år. Jeg har i utgangspunktet et godt forhold til begge. De er bra gutter, flinke nok på skolen, liker å engasjere seg (stort sett) og oppleves som sympatiske og trivelige. Det som er blitt problematisk for meg er at eldstesønnen fortsatt bor hjemme, noe som har ført til langt flere irritasjonspunkter oss i mellom og som tidvis oppleves så belastende at jeg får mest lyst til å hive ham rett på dør. Han ble ferdig på videregående i fjor. Siden har han bodd hjemme, har hatt noen strøjobber, men ønsket først og fremst å ta et hvileår etter strevsomme skoleår. I løpet av dette året er han blitt mer og mer passivisert. Han sover ofte lenge og oppfører seg som om han befinner seg på et hotell. Han vasker ikke klærne sine og bidrar lite med nødvendige gjøremål. Når han gjør noe, er det alltid fordi vi spør, aldri på grunn av eget initiativ. Og ofte når vi spør, svarer han ja, men det blir likevel ikke gjort, selv ikke etter at jeg har tatt det opp. Dette kan irritere meg noe grenseløst, noe han selvsagt merker og som har ført til at vi ofte er på vakt overfor hverandre. 

Jeg er blitt en form for overvåker og kontrollinstans, og trives dårlig med denne rollen. De gode stundene vi har hatt er blitt langt mer sjeldne. I det hele tatt er jeg blitt mer amper og det får også yngstesønnen vår lide for. Jeg og kona mi ble enige om at han skulle få bo gratis etter videregående. Vi så på det som helt naturlig og tenkte at det blir galt om vi skal tjene penger på barna våre, men nå lurer jeg på om beslutningen var feil. Han har ennå ikke bestemt seg for hva han skal gjøre til høsten. Han har søkt på studier i andre byer, men sier også at det er aktuelt å bo hjemme i ett år til.  Kona mi er ikke like irritert og fortvilet som meg, og ber meg om å dempe meg litt slik at forholdet til sønnen ikke blir permanent ødelagt. Hun sier at han uansett vil flytte hjemmefra om et år eller to og synes vi skal være glade for at han vil bo hjemme ennå en stund. Selv vurderer jeg nå å si rett ut at han må finne seg et annet sted. Jeg vil selvsagt ha et godt forhold til sønnen min, men etter eller annet er blitt grunnleggende feil og noe er nødt til å skje.

Med hilsen en tiltagende frustrert og irritert far.

Til en frustrert far.

Takk for brev og for at du gir oss del i dine frustrasjoner overfor din eldste sønn. Du gir oss innblikk i det som i disse dager er blitt en aktiv diskusjon mange steder og som omhandler i hvilken grad barn og ungdom i dag er blitt bortskjemte og utakknemlige.

Vi kan generelt si at vi som foreldre får de barna vi fortjener. Det vil si at hvis det er noe vi misliker sterkt ved våre barn, kan det være et lurt å starte med å se på oss selv og hva vi har gjort for at de er blitt slik. Det er selvfølgelig også andre forhold som virker inn – bedre økonomiske forhold, lav arbeidsledighet og mindre behov for forpliktelser og oppgaver for ungene.

Med utgangspunkt i at adferden til sønnen din er noe dere som foreldre må ha bidratt til, kan det være en idé å ta en god prat med ham om hva det er du reagerer på og hva du tenker kan ha bidratt til at dere nå ofte kommer i konflikt. Han har allerede merket din irritasjon og det er bedre å legge den på bordet enn å la ting skure og gå.

For sønnen din er det viktig å vite hva du irriterer deg over og for deg er det nyttig å høre hvordan han opplever situasjonen. Det er godt mulig at han med en viss rett opplever din irritasjon som urettferdig. Det er jo dere som har tillatt ham å bo gratis og som ikke har stilt mer krav til praktiske bidrag fra hans side.

Jeg ser ut fra brevet ditt at du er mer bekymret og irritert enn kona di. Det er ikke uvanlig at ektefeller opplever dette forskjellig og inntar ulike posisjoner for å veie opp for hverandre. Hvis du beklager deg over sønnen din, kan det være at hun ser grunn til å forsvare ham eller berolige deg med at det vil gå bra. Ta en prat og finn ut hva dere er uenige og enige om. Hvis dere i stor grad er uenige, må dere likevel bli enige om et kompromiss som dere kan stå sammen om når dere snakker med ham. Og hvis målet deres er å oppnå endring, krever det at dere formidler felles forventninger til ham. Tenk igjennom hva dere vil formidle og hva dere vil oppnå. Er det viktig å få ham ut av huset eller er det viktigst å få ham til å ta mer ansvar hjemme? Kanskje svaret er begge deler.

Voksne ungdommer som har minimalt med forpliktelser, vil som regel utvikle en tendens til å ta lite ansvar og forvente at noen andre ordner livet både praktisk og økonomisk. Hva ellers? De er som oss andre – vi er lystsøkende av natur og vil som regel velge letteste vei om vi ikke erfarer at det å påta oss forpliktelser er en viktig del av livet og gir andre typer glede. Vi har av natur lett for å bli bortskjemt.

Den største utfordringen for foreldre i dag er at de ikke trenger å kreve så mye av barna sine. Vi kan betale oss ut av husarbeid og vi har både tid og ressurser til å stille opp for ungene sent og tidlig. Gjennom skole og aktiviteter blir vi formanet om å være tilstede og stille opp for ungene så det ikke skal gå dem ille - og det er det jo ingen som vil. 

Å lære opp barn og unge til å gjøre husarbeid og oppgaver i hjemmet er en jobb i seg selv. Mange foreldre velger letteste vei ved å gjøre ting selv i stedet for å mase på ungene. Det går både raskere og er mer smertefritt, men det fratar ungene mulighet til å bidra og til å lære viktige ferdigheter for å klare seg selv. Når disse forpliktelsene ikke er etablert før ungdommene er voksne, kan det kreve ekstra innsats.

Jeg vil oppfordre dere til å legge tyngde bak kravene. Det er fullt mulig å ta bort goder for å fremme noe dere vil endre. Hvis den voksne sønnen deres ikke vil hjelpe til, er det fullt mulig å ”ta betalt” for tjenestene han får. Som du sier; hjemmet deres er ikke noe hotell. En ting er at han irriterer deg og bidrar til at du blir amper både mot han og mot din yngre sønn. En annen ting er hva som er bra for han. Hva lærer han av å bo hjemme og i stor grad bli forsørget i voksen alder?

Du skriver at du ønsker å ha et bedre forhold til sønnen din. Noen ganger kan nærhet kreve en nødvendig avstand. Hvis dette plager deg i den grad det gjør, vil jeg råde dere til å legge til rette for at han prøver seg ut på egen hånd året som kommer. Ingen i familien deres vil tjene på at du og han utvikler et konfliktfylt forhold. Og kanskje trenger han en dytt for å komme seg ut av hjemmet. Han tar ikke skade av det. Ved å kreve av ham det samme som han må bidra med om han hadde bodd alene, både praktisk og økonomisk, kan dere gjøre det mer attraktivt for ham å flytte. Da kan han styre seg selv.

Lykke til med samtalen!

Er det vanlig for så unge jenter å starte med sminke? spør en mor.

«Til Du & Jeg

Vi har en datter på ti år som har begynt å eksperimentere med sminke. Hun vil gjerne sminke seg når hun skal i bursdager eller til venninner. Det har også blitt populært å gi sminke i gave. Jeg har lagt merke til at noen av klassevenninnene bruker sminke på vanlige skoledager og det må jeg si at jeg reagerer på. Jeg synes de er altfor unge til å bruke sminke i det hele tatt. Jeg har prøvd å ta det opp med noen foreldre, men opplever at de ikke tar det alvorlig nok. De synes barna er søte og at det er morsomt at de prøver seg fram. Er det vanlig for så unge jenter å starte med sminke?

Hilsen mamma til tiåring»

Hei mamma til tiåring

Takk for brev og at du tar opp et viktig tema. Mange jenter i tiårsalderen har allerede tatt etter vanene til tenåringene. De bruker mobil flittig, sender mail og chatter på internett og prøver seg frem med sminke og moter. De kan se ut – og oppføre seg – som jålete miniutgaver av Lolita og gi assosiasjoner til en sensuell eller seksualisert væremåte vi ikke ønsker at de skal fremstå med i den alderen. Noen foreldre vil synes det er søtt og morsomt når de små døtrene tar etter de som er eldre. Andre vil heller lure på hvor den uskyldige barndommen ble av.

Ungdomsjentenes vaner. Det er forskjell på å sminke seg en sjelden gang og å sminke seg til hverdags. Mange barn har glede av å kle seg ut og teste hvordan de ser ut med sminke og andre klær. Allerede i barnehagealder er det å kle seg ut en spennende lek hvor barna får prøvd ut ulike roller. Det gjelder ikke bare jenter. Gutter har sine forbilder kler seg ut. Men også her er det forskjell på utkledning og daglige vaner. Når tiåringer sminker seg før de skal gå til skolen, handler det ikke lenger om utkledning, men om småjenter som overtar ungdomsjentenes vaner.

Hva er det som gjør at stadig yngre jenter ser ut til å bli opptatt av pubertale aktiviteter som mote, sminke og kjærester? Noen har ment at biologiske faktorer bidrar til at puberteten inntreffer tidligere hos jenter nå enn før. Dette har vist seg ikke å stemme, da snittalderen for første periode med menstruasjon hos jenter er 13 år, og har holdt seg ganske stabil de siste tiårene. 

Kroppslige forandringer. Omtrent 3 prosent av jentene er tidlig ute og får menstruasjon innen de er elleve år. Når de er blitt tolv år har andelen økt til 10 prosent og når de er 13 har halvparten blitt kjønnsmodne. Når vi vet at det to til tre år før første periode med menstruasjon skjer endringer med kropp og utseende, kan det bidra til at jenter som er tidlig modne begynner å identifisere seg med eldre jenter. Naturlig nok blir de på grunn av forandringer ved egen kropp, mer opptatt av utseende og tar etter tenåringene i bruk av sminke og andre produkter. Puberteten er en periode hvor mange får problemer med uren hud og kviser. De som er tidlig ute med slike problemer, kan ønske å skjule dette med sminke. Ofte blir disse jentene forbilder for jevnaldrende jenter og bidrar til at flere får interesse for sminke og moter i ung alder.

Sminkeprodukter for barn. Også tidligere har det vært spennende å prøve ut det som tilhører de store. Mange er de som har gått på jakt i mors eller storesøsters sminkepung etter leppestift og øyenskygge. Nå er tilgjengeligheten på sminke mye større og det blir drevet markedsføring for denne typen produkter på en helt annen måte, også rettet mot barn. For det meste går det i leppepomade eller lipgloss, men også andre sminkeprodukter er åpenbart ment for barn. Sminke med motiver av søte katter eller andre barnlige figurer er populære artikler både som gaver og til eget bruk. De blir nærmest som samleobjekter å regne.

Sminke og fotball. Det er viktig å huske på hvor barns interesse for sminke kommer fra. Trolig er det slik at jo mer samfunnet ellers er opptatt av utseende og det ytre, jo mer vil barn være det også. For mange jenter i tenårene er sminke noe de bruker daglig. De fleste klarer fint å kombinere et liv med sminke med andre aktiviteter, som blant annet idrett. De stiller gjerne opp med nydesignet neglelakk på fotballtrening og tar det ikke så alvorlig om den blir ødelagt.

Mange foreldre er opptatt av at barna ikke skal bli store for raskt, men fortsatt være barn. Det kan være et fint perspektiv som det er viktig å snakke med dem om. Vi vet at jenter som modnes tidlig har økt risiko for å oppleve negative erfaringer tidlig i livet fordi de søker mot miljøer med eldre barn og ungdom. De går tidligere inn i forhold, starter tidligere med alkohol og debuterer tidligere seksuelt. Klesdrakt og sminke kan være med å signalisere at de ønsker tilhørighet blant eldre ungdommer.

Skeptisk. Jeg vil oppfordre deg til å snakke med datteren din og forklare henne hvorfor du er skeptisk sminken. Hør hva hun tenker om dette selv og hvorfor hun synes det er spennende å prøve ut. Hun er stor nok til at dere kan snakke med henne om hva hun formidler til omgivelsene ved å sminke seg. Kanskje er hun selv skeptisk til at noen av klassevenninnene bruker sminke på skolen?

Det er aldri lett å være foreldrene som sier nei, men det kan være nødvendig. Ofte er det mange flere som sier nei og som synes det er bra at også andre setter grenser. Mange setter grensen for bruk av sminke på skolen til oppstart på ungdomsskolen. Det kan være en god grunnregel. Så får det være en skjønnsmessig vurdering om man synes det er greit at de sminker seg før den tid en gang iblant for å prøve det.

«Til Du & Jeg

Datteren min er 5 år og har den siste tiden vært veldig opptatt av å utforske kroppen sin. Når hun steller på kvelden, vil hun gjerne dusje seg nedentil. Hun sier det kiler og er godt og vil gjerne holde på en stund. Jeg har observert at hun beføler seg selv og har også registrert at hun nå ofte vil være alene på badet når hun steller. Her om dagen, da hun hadde besøk av en gutt fra barnehagen, oppdaget jeg at de hadde kledd av seg og begynte å fnise da jeg kom inn. Jeg fikk en sterk følelse av å ta de på fersken og at de hadde holdt på med en lek som innebar å utforske hverandre.

Jeg blir litt bekymret for denne plutselige interessen og er litt redd for at det kan ha skjedd noe som har gjort henne så opptatt av dette nå. Det er ingen andre tegn på at ikke alt er som det skal være. Hun er ellers seg selv, virker fornøyd og trygg og er ikke redd for å gå i barnehagen eller være med andre hjem.

Er det vanlig at 5-åringer er så opptatt av å utforske kroppen sin? Bør vi være bekymret for at det kan ha skjedd henne noe?

Hilsen en (litt) bekymret mamma»

Til en (litt) bekymret mamma.

Takk for brev og for at du deler din bekymring med flere. Datteren din har blitt opptatt av kroppen sin og er tydelig i ferd med å utforske egen seksualitet. For mange av oss voksne er det litt ugreit å tenke på at også barn er seksuelle vesener med lyster og at de opplever det spennende å ta på seg selv og kjenne at det er godt. Barn kan bli brydd om vi tar dem på fersken i denne aktiviteten. Foreldre blir gjerne også brydd når de oppdager hva barna holder på med og vet ikke helt hva de skal si eller gjøre. Barn har det som voksne – de vil gjerne holde på med dette for seg selv og ikke bli forstyrret. Hvis vi avslører dem eller ler av dem, blir de lei seg.

Barns seksuelle utforsking og lek er på linje med all annen form for lek. Det er barns måte å utforske kroppen og hvordan den fungerer. De gjør det gjerne sammen med andre barn. Allerede som to-tre åringer begynner barn å leke med kjønnsorganene sine og kan oppleve at det er godt. De kan leke med andre barn ved å vise fram tissen eller rumpa og synes det er spennende å bli kjent med likheter og forskjeller. Mange leker doktor for å utforske hverandre. De kan også kjenne at det kiler og få gode følelser når de beføler seg selv. Og det er med denne type lek som annen lek – at det kan bli mer i perioder, før det går over og erstattes av annen lek og aktivitet. Barn er forskjellig også på dette. Noen er utforskende og aktive, andre mer sjenerte og forsiktige. 

Å utforske egen kropp eller være med på seksuell lek er noe som skal få komme naturlig og ikke noe vi skal oppfordre til. Barn må få finne fram til dette i sitt eget tempo og når det passer dem. Det er viktig at ingen føler seg presset til å være med på utforskende seksuelle leker om de ikke ønsker det selv eller om de opplever det skremmende eller ubehagelig. 

Du skriver at du blir litt bekymret for din datters plutselige interesse for egen kropp og seksualitet og lurer på om noe kan ha skjedd henne. Jeg går ut fra at du lurer på om hun kan ha vært utsatt for noe som ikke har vært bra for henne og som har satt i gang denne interessen. En mulighet er at det ikke er så nytt for henne å utforske seg selv som dere tror, men at det er blitt mer tydelig for dere nå Vi vet at barn helt fra de er små, kan bli stimulert og opphisset og at de evner til å tilfredstille seg selv. Det er ofte avhengig av når de oppdager denne muligheten, som bestemmer starten for aktiviteten. En annen mulighet er at datteren deres har – kanskje gjennom lek i barnehagen eller ved å se andre utforske seg selv - fått impulser som har medført at hun har begynt å utforske seg selv. Eller så fant hun kanskje fram til det helt selv nylig? 

Din bekymring er forståelig med tanke på det vi vet om barn som blir utsatt for overgrep. De kan bli svært opptatt av seksuelle leker eller aktiviteter. Men den type lek er ofte mer alvorlig og følges av at barnet endrer seg på andre viktige områder som at de er triste eller aggressive, får problemer i sosiale sammenhenger eller kan være redd for nærhet med voksne. 

Slik du beskriver datteren din ser det ut til at hennes interesse for kropp og utforsking i liten grad henger sammen med andre bekymringsfulle endringer hos henne. Det ser derimot ut til at hun trives med sin aktivitet – både alene og med sin venn. Leker som innebærer å utforske hverandres kropp som doktor-leken eller at de kler av seg og viser seg fram og tar på hverandre er ikke noe vi trenger å bekymre oss for, men noe som kan gi dem et godt forhold til kroppen sin. Som foreldre kan dere holde øye med om den leken og utforskingen hun engasjerer seg i med andre, er noe hun oppsøker frivillig og som hun ser ut til å trives med. Hvis ikke, er det viktig å snakke med henne og si at det er lov å si nei.

Ved å møte barnets utforsking av egen kropp og egen seksualitet med respekt og en åpen holdning, legger vi et godt grunnlag for at de vil utvikle et sunt og godt forhold til seksualitet senere i livet. Det er viktig for å kunne sette grenser og vite hva de vil være med på og ikke. Barn lærer om livet gjennom lek. Slik er det også med egen kropp og seksualitet og det er en lek de skal få lov å ha for seg selv, så lenge det ikke gir andre bekymringer enn at vi som foreldre føler oss brydd. Det må vi tåle. Det er vi som er de voksne.

Er det bra at foreldre lokker barna til å få gode karakterer ved å gi dem penger?

Til Du&Jeg

Karakterpress er et problem for mange barn og unge. Selvfølgelig ikke for alle – mange steder er det kanskje omvendt, men jeg er i en slik situasjon. På min skole merker man press fra både foreldre, lærere og ikke minst medelever. Om man ikke får en bra nok karakter, kan man til og med kanskje bli sett ned på.

Dette skjer ikke veldig åpenlyst, og det er ikke nødvendigvis slik at lærere, foreldre eller medelever gjør det med vilje, men det kan likevel føles sånn. Foreldre kan fra starten av være bestemt på at barnet skal bli lege, advokat eller noe annet fint, og det gjør at barna må være flinke på skolen.

Mange er også i en situasjon hvor foreldre gir penger hvis man får bra karakterer som 5 og 6, slik at barna skal jobbe hardere. Dette er jeg imot, man skal ikke tvinge barna til å gjøre noe de ikke vil. Man kan få følelsen av at det er litt slik: Hvis du er god på skolen, er vi mer glade i deg. Hvis man foreksempel har to barn og den ene får veldig lett bra karakterer, mens den andre strever med det, så vil det første få mye mer penger, og slik skal det ikke være! Det er jo ikke slik at de som får bra karakterer er de eneste som lykkes i livet!

Hilsen jente 15 år

---------

Hei jente 15 år.

Takk for brev og at du tar opp et viktig tema. Du skriver at du merker et press fra omgivelsene for å oppnå gode karakterer. Det tyder på at det gir status å være flink på skolen din. Sånn er det ikke alle steder. På noen skoler kan det være feil å være flink. Selv om foreldre og lærere vil at ungdommene skal jobbe med skolearbeid og gjøre det bra, så blir det sett ned på av medelever hvis noen er flinke – at de er strebere eller nerder.

Tapte drømmer. Mange foreldre har store ambisjoner på vegne av barn. Det kan handle om at de vil at ungene skal få en jobb som gir status og penger eller at barna skal få muligheter de selv aldri fikk, for eksempel til å ta en utdannelse. De vet at det krever gode karakterer på ungdomsskolen og legger derfor press på barna for å oppnå gode resultater. Det kan skje åpent, men kanskje vel så ofte, som du skriver, mindre åpenlyst og på en slik måte at ungdommen skjønner hva som er forventet.

Må øve. Å gå på en skole hvor det gir status å være faglig sterk, kan ha fordeler og ulemper. Fordelen er at det gir noe å strekke seg etter – enten ved medelever som gjør det bra eller lærere som utfordrer elevene faglig. I klasser hvor mange er interessert i fagene vil det være mer spennende og morsomt å jobbe med felles oppgaver. Fokus på gode leksevaner og at det krever øvelse for å bli god, kan være viktig lærdom å ta med seg både til videre utdanning og i arbeidslivet. De aller fleste må øve og investere mye for å bli ordentlig gode – uansett hva som skal læres. Ulempen kan være at det ikke verdsettes like mye om en jobber bra, men ikke oppnår de beste karakterene.

Kan bli feil. På ungdomsskolen er det stort sett teoretiske fag som teller. Har du vansker med å lære deg språk, forstå matematikk eller analysere dikt vil det vise seg på karakterkortet. Er du derimot flink til å klippe hår, mekke eller snekre, så har du ingen mulighet til å vise det gjennom gode karakterer. Karakterene gjenspeiler hvor godt du presterer i faget   ikke hvor mye du har jobbet med oppgavene eller stoffet. Hvis du stadig får dårlige karakterer selv om du jobber mye med lekser, kan det ødelegge motivasjonen. Mange har tatt til orde for andre måter å evaluere skoleprestasjoner på hvor det avgjørende er å bli god ut fra egne forutsetninger.

Status. Du forteller at du vet om elever som får penger av foreldrene for gode karakterer. Og du skriver veldig klokt om hvordan det lett kan føre til at barna føler seg likt av foreldrene bare når de gjør det godt. Hva da om de ikke gjør det bra? Og som du påpeker kan dette gjøre det vanskelig mellom søsken. Det er ulikt fordelt hvor gode evner vi har for å lære på ulike områder. Noen lærer veldig lett, andre må jobbe mer for karakterene. Og det er også ulikt fordelt hvor gode lærere en møter - hvor flinke de er til å lære bort og om det er et godt klassemiljø. Vi vet mye om at det har stor innvirkning på læringen til den enkelte elev.

Det viktigste poenget du nevner, er i hvilken grad eleven blir presset til å prestere mot sin vilje. Er det eleven selv som synes det er viktig å få gode karakterer eller er det foreldrene? Et viktig spørsmål er hva den enkelte elev selv ønsker å bruke tid og energi på og hvilke mål de vil jobbe mot. Jeg vil tro at det er mange elever på skolen din som selv er opptatt av å få gode karakterer, kanskje for å komme inn på en spesiell videregående skole eller linje. På den måten blir det status i seg selv å være flink og komme inn på rett sted. På andre skoler kan idealet være å ikke bry seg så mye om skolearbeid. Det gir mer status å være tøff eller å satse på en interesse som musikk eller sport.

Tilbakemelding. Foreldre kan selv oppleve press for å få ungdommene sine til å gjøre det godt på skolen. På foreldremøter får de høre hvor viktig det er med utdannelse. De blir oppmuntret til å følge opp ungene sine og se til at de gjør det bra på skolen. Dette kan gjøre det vanskelig for foreldrene å koble seg på ungenes egne ønsker og mål. Hvis de har ungdommer som i perioder sliter med å motivere seg for å jobbe med skolearbeid, kan det være fristende å gi belønning for innsats, for eksempel ved å betale for gode karakterer. Det er nok ikke slik at penger er den eneste formen for belønning for karakterer. For mange vil det gjøre vel så mye å se foreldrenes glede over gode karakterer og skuffelse hvis det går dårlig. De skjønner raskt hva som teller for foreldrene. 

Krevende. Det er en krevende kunst for alle foreldre å gi ungene sine gode tilbakemeldinger på det de kommer hjem med av skoleprestasjoner. Det krever at de kan se den enkelte med hans eller hennes evner og muligheter og vurdere innsatsen ut fra det. Og så må de huske at det ikke er de som foreldre som får karakterer, men dere. Det er dere som skal ha en opplevelse av om dette er fortjent eller ikke og i hvilken grad dere er fornøyd med resultatet.

Du avslutter ditt brev med et utsagn jeg støtter: Gode karakterer kan åpne for mange muligheter, men det er langt fra slik at det er bare de med gode karakterer på skolen som lykkes – eller blir lykkelige – her i livet.