Halvor Moxnes

Alder:
  RSS

Om Halvor

Professor emeritus I Det testament, Teologisk fakultet, Universitetet I Oslo

Følgere

FOLK EIER VIGSELEN!

Publisert rundt 1 måned siden

Hva betyr det at kirken har en vigselspraksis som inkluderer alle, likekjønnede og ulikekjønnede, i alle menigheter i landet?

Halvor Nordhaug  (VL 15.09) protesterer mot at jeg sier at «i dette perspektiv kan kirken bare ha ett syn, nemlig at alle som ønsker det, skal bli ønsket velkommen til å inngå ekteskap.» Med dette vil jeg peke på at en slik praksis forkynner en teologi for folk flest, som tar utgangspunkt i deres situasjon. Der hvor kirkene før var stengt for likekjønnede, er alle nå åpne for dem. De blir tatt imot med de samme ordene som alle andre: «Dere er kommet hit til for å inngå ekteskap. Vi er samlet her for å glede oss med dere. Vi skal høre deres løfter til hverandre og be om Guds velsignelse over dere og over hjemmet dere.”  Dette er en velkomst som ikke er 50%, men 100 %. 

I denne sammenheng er det ikke avgjørende at det finnes en annen liturgi som fortsatt utelukker likekjønnede. For det er de som vil gifte seg som går først! Prester og teologer med et annet syn kan ikke stoppe en vigsel. Kirken, ved prosten, er forpliktet til å finne en prest som vil vie dem i deres lokale kirke.

Avstemningen på Kirkemøtet var, som Nordhaug sier, et kompromiss mellom to ulike teologiske syn, forhandlet mellom teologer og kirkeledere. Men resultatet var at de slapp evangeliet løs og gav vigselen til alle folk. Nå er den folkets eiendom. Uten at Kirkemøtet var klar over det (?), etablerte det en praksis som var uttrykk for en «teologi nedenfra», som tar utgangspunkt i folks situasjon.

Inspirasjonen til en slik måte å gjøre teologi på kom først fra latin-amerikansk frigjøringsteologi. Den tok utgangspunkt i Jesus som sto på de fattiges side, og var en protest mot hierarkiets teologi i den katolske kirke. I Norge er Bymisjonen et eksempel på diakoni og liturgi som har et nedenfra perspektiv, som inkluderer utstøtte og marginaliserte.

Homofile og lesbiske var lenge usynliggjorte og diskriminerte også i norsk kristenliv og fratatt retten til anerkjennelse av samliv gjennom kirkelig vigsel. Det var dette Åpen Folkekirke fikk rettet opp gjennom Kirkemøtets vedtak i 2016. Dette vedtaket avspeilte den holdningsendringen som var skjedd blant folk flest, også i kirken. Samtidig har flertallet på Kirkemøtet sagt at de vil respektere retten til å ha et annet syn. Det har Nordhaug rett i. 

Men det avgjørende er respekten for at vigselen tilhører alle som ønsker å gifte seg. Den er et uttrykk for en folkets teologi, en «teologi nedenfra» på norsk!

Halvor Moxnes,

Professor em., UiO

Gå til innlegget

FOLKEKIRKEN MÅ FORSKE PÅ RELIGION I FOLKET!

Publisert rundt 2 måneder siden

Denne uken skal Kirkerådet drøfte et forslag om å halvere støtten til KIFO i 2021 og kutte den helt fra 2022. Kirkerådsdirektør Ingrid Vad Nilsen stiller spørsmålstegn ved «hva som er Den norske kirkes ansvar for å opprettholde et religionssosiologisk forsknings miljø som forsker på hele bredden av tro og livssyn i samfunnet.»

Svaret ligger i kirkens oppgave som folkekirke i Norge (Grunnlovens § 16). Det er bare Den norske kirke som kan ta et slikt ansvar for en helhetlig forskning på religionsfeltet. Selv om denne forskningen vil være viktig også for andre, mindre samfunn, har de ikke mulighet for å finne ressurser til det. For kirkens oppgaver i samfunnet er det avgjørende å ha kjennskap til utviklingen av verdier, religion og livssyn. Ikke minst når det gjelder menighetenes medvirkning til lokalmiljøet, tiltak for barn og unge, er samarbeid med andre religions- og livssynssamfunn avgjørende. 

KIFO har en unik kompetanse med et forskningsmiljø som det har tatt 25 år å bygge opp. Det er dette som det foreslås at kirken skal legge ned, for i stedet å «heller kjøpe de tjenester de ser de har behov for.» Dette er den samme Public management tenkning som det finnes mye av i offentlig sektor, der en ser på seg selv som «innkjøper» som er tjent med konkurranse mellom forskningsinstitusjoner.Men da risikerer en å bygge ned det miljøet som har den sterkeste kompetansen innenfor kirke, religion og livssynsfeltet. En kan nok kjøpe enkelttjenester på anbud, men mister den breddekompetansen som KIFO har.

Jeg tror kirken  gjør en alvorlig feil hvis den ser på seg selv som «forskningskjøper» på et størst(og billigst) mulig marked, uten å tenke på langsiktig ansvar for kompetanseoppbygging innenfor forskning om kirke, religion og samfunn. At det har grunntilskudd ut over betaling for enkeltoppdrag, betyr at KIFO  kan ta initiativ til langsiktig forskning innenfor feltet kirke, religion og samfunn. Alternativet til nedlegging må være å skape bedre samarbeid mellom kirken og KIFO  om målene for slik forskning.

Først og fremst vil jeg advare mot en tenkning som vil innskrenke betydningen av forskning på «hele bredden av tro og livssyn i samfunnet.»Da svikter en oppdraget som vi har som folkekirke til å kjenne til det folket vi skal være kirke i.


Gå til innlegget

VILLEDENDE OM FRI OG ÅPEN FOLKEKIRKE.

Publisert 5 måneder siden

Trump ble nylig rasende etter at Twitter utstyrte et av hans utspill med en advarsel om at den var villedende. Twitter følger altså med og faktasjekker meldinger. Også Vårt Lands Verdidebatt har retningslinjer for innlegg, Jeg mener Tor Andreas Undheims innlegg, “Hva med Pride?” 28.mai, er et grovt brudd på disse retningslinjene når det gjelder påstander om FRI og Åpen Folkekirke.

Han  spør: “Men hva er så Pride.” Og han sier  korrekt: “Bak disse arrangementene står organisasjonen "Fri - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold."Men så trekker han en konklusjon bare basert på navnet FRI: “ Kort sagt er alt fritt når det gjelder seksualitet. Det sjette bud er med andre ord fjerna.” Hvis en sjekker FRIs hjemmeside står det: “FRI mener: Seksuell orientering, kjønn, kjønnsidentitet eller uttrykk skal ikke ha innvirkning på hvilke rettigheter man har som menneske. FRI mener at alle skal ha like rettigheter, plikter og beskyttelse i tråd med menneskerettighetene.” Undheims utsagn er derfor en grovt diskrimerende karakteristikk av hva FRI står for. Innlegget “fordreier og karikerer andres synspunkter.”

Men Undheim stanser ikke med sin karikering av FRI, han fortsetter: “Så er spørsmålet, seier Bibelen noe om dette? Les for eksempel Judasbrev eller/og Peters andre brev, 2 Pet 2. Der advarer Peter først mot falske lærere og i vers 6 "byene Sodoma og Gomorra la han i aske og dømte dem til ødeleggelse". Men då er jo konklusjonen klar: Åpen Folkekirke står for sodomiske tilstander.”

Undheim har overhodet ikke nevnt Åpen Folkekirke tidligere i innlegget eller hva organisasjonen  står for. Å bruke uttrykket “sodomiske tilstander,”antakelig om Åpen Folkekirkes  forsvar for likekjønnet ekteskap er  en grov karikatur og direkte fornærende for dem det gjelder. Dessuten er det brudd på retningslinjene om at innlegg “må være argumenterende og påstander må belegges.”

Det kan ikke være tvil om at Undheim med dette innlegget bryter grovt med retningslinjene for Verdidebatt. Men det er ikke bare Undheim som er problemet.  Debattredaksjonen  I Vårt land har et selvstendig ansvar for at dette innlegget er publisert. Det heter i redegjørelsen for retningslinjene for Verdidebatt: “Artikkelen kan slettes helt eller delvis når den i sitt vesen er feilaktig på en måte Vårt Land har ansvar for eller på andre måter er brudd på retningslinjene for verdidebatt.no.”

Jeg forventer derfor at redaksjonen for Verdidebatt beklager at innlegget er publisert, og enten ber Undheim komme med en ny versjon  som holder seg innenfor retningslinjene, eller sletter det.

Gå til innlegget

Demokrati for alle kirkemedlemmene

Publisert rundt 1 år siden

Å be om tillit til enkeltpersoner kan kanskje fungere i en liten organisasjon, men ikke i kirken.

Harald Hegstad (VL 20.08) presenterer de ulike listene ved kirkevalget som uttrykk for to visjoner om hvordan det kirkelige demokratiet skal videreutvikles. De kom til uttrykk på Kirkemøtet i 2018 da man drøftet valgordning. Noen mente at kirken er best tjent med klare alternativer, organisert i «kirkepolitiske grupperinger». Det er Åpen folkekirke. Den andre siden var de som ikke så «organiserte partidannelser i kirken som tjenlig, men som fortsatt ønsket en ordning der enkeltpersoner ble valgt på basis av tillit og kompetanse.» Det er nominasjonskomiteenes liste.


Demos

Jeg støtter Hegstad i engasjementet for hvordan det kirkelige demokrati skal videreutvikles. Men bak de ulike synene på demokrati ligger to ulike syn på hvem det folket (gresk: demos) er som utgjør kirken. En ordning der «enkeltpersoner ble valgt på basis av tillit og kompetanse,» er typisk for frivillige organisasjoner. De har gjerne engasjerte og aktive medlemmer. Kandidatene som er på valg er oftest godt kjent i organisasjonen, som kompetente personer og som har tillit. Det betyr at aktive medlemmer som har fulgt med i organisasjonsarbeidet kan ha et godt grunnlag for å velge kandidater fra én liste.

Men er dette en modell som egner seg for Den norske folkekirken? I Oslo, der Hegstad står på førsteplass på nominasjonskomiteens liste, har den 450.000 medlemmer. Tidligere valgundersøkelser har vist at mange velgere har klaget over at de mangler kjennskap til kandidatene. På listen for dette valget er kandidatene bedt om å presentere seg selv, med cirka 100 ord. Alle virker kompetente og tillitvekkende. Men er det nok informasjon til å stemme på dem? Er tillit til enkeltpersoner en måte å videreutvikle det kirkelige demokratiet på?


Symbolbetydning

Særlig i Oslo er dette et avgjørende spørsmål. I 2011 var det 7,4 prosent oppslutning om valget til bispedømmeråd. I 2015 ble det mer enn fordoblet, til 15,7 prosent. Det var selvfølgelig spørsmålet om vigsel for likekjønnede som var årsaken. Her var en sak alle forsto betydningen av. Og det var ikke bare selve spørsmålet om vigsel. Alle forsto at den hadde symbolbetydning: skulle kirken være åpen for alle sine medlemmer? Det betydde at en mengde kirkemedlemmer som ikke hadde stemt før, mange av dem unge, ble engasjert.

Dette var et tydelig eksempel på hvordan utviklingen av kirkelig demokrati kan skje. Hvis en ønsker at kirkevalget skal angå flest mulig av de døpte medlemmene, må en henvende seg til dem med informasjon om kirken og hva valget gjelder. Da er 100 ord fra enkeltpersoner ikke tilstrekkelig. Åpen folkekirke har et detaljert valgprogram, som forklarer hva de mener er viktige oppgaver for kirken i den neste 4-årsperioden. Temaene er samlet under en rekke overskrifter: «Kirken som folkekirke, Kirken midt i livet, Kirken som møteplass, Kirken som kulturbærer, Kirkens stemme i samfunnet, Kirken som arbeidsplass.» Mye av dette er det sikkert stor grad av enighet om utover Åpen Folkekirke. Men det er et program som henvender seg også til dem som ikke på forhånd har mye kunnskap om kirken. Og det tar opp utfordringene ved å være en åpen folkekirke i det flerkulturelle og mangfoldige Oslo.


Konkrete arbeidsplaner

Å be om tillit til enkeltpersoner kan kanskje fungere i en liten organisasjon og for en indre kjerne. Men for å utvikle det kirkelige demokratiet med hensyn til alle døpte medlemmer i kirken trenges det tydelige visjoner og konkrete arbeidsplaner.

Gå til innlegget

Folkekirken har ikke mistet seg selv!

Publisert over 1 år siden

Det virker som Frank Rossavik og andre radikale kritikere støtter de konservative i kirken, som mener at Folkekirken i Norge har mistet seg selv. Men den er tvert imot i ferd med å finne seg selv , som en åpen og engasjert kirke som har som mål å møte mennesker slik Jesus møtte dem.

I en kommentar om problemene til KrFs leder Ropstad i Aftenposten 19.juli skriver Frank Rossavik at hans «egentlige problem er tapet av Den norske kirke». KrF er knyttet til den konservative delen av kirken, som har mistet sin innflytelse ved å komme i mindretall. Det er det Rossavik kaller de liberale som har overtatt. Men i beskrivelsen av situasjonen følger Rossavik en vanlig modell for radikale kritikere. Det virker som han mener at det er de konservative som er de «egentlige» kristne, og at Den norske kirke med sin ledelse, prester og biskoper har sviktet. Han hevder at de ikke lenger snakker om «samlivsetikk, moral og abort og knapt nok om tro.» Dermed skaper Rossavik inntrykk av at den «liberale kirken» har mistet sitt grunnlag, og at det ikke er noe innhold igjen.

Men dette stemmer simpelthen ikke! Kirken fortsatt å snakke om disse moralske spørsmålene, men på nye måter og med nye svar. Og Kirken snakker om tro og hva det er å være kristen, men bryter med de gamle skillelinjene mellom «kristen» og «ikke-kristen.»

SAMLIV OG VIGSEL FOR ALLE

Det var en grundig utredning om «Samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv» fra 2013 som la grunnlaget for å akseptere samliv og vigsel for likekjønnede par. Et flertall mente at Bibelen bygger på et patriarkalsk syn på ekteskapet som ikke lenger kan forsvares. I vår tid må ekteskapet bygge på kjærlighetsforholdet mellom mellom to mennesker, med vekt på «tillit, troskap og samhold livet ut». Det gir grunnlag for en felles etikk for heterofile og homofile, og flertallet av biskoper og Kirkemøtet gikk derfor inn for kirkelig vigsel for likekjønnede par.

ABORT DEBATT MED RESPEKT FOR KVINNER

Kirken snakker fortsatt om abort, men gjør det ikke til en kampsak slik Ropstad og KrF la opp til i regjeringsforhandlingene. I vinter kom Bispemøtet med en uttalelse der de minner om at kirken var en tydelig motstander av selvbestemt abort, for å verne det ufødte liv, da loven ble vedtatt på 1970-tallet. Men nå innser de at kirkens argumentasjon ikke la til rette for en god dialog. Det er neppe tilfeldig at det er et bispekollegium med et flertall av kvinner som sier at kirken ikke tok inn over seg situasjonen for mange gravide kvinner og viste manglende forståelse for kvinners frigjøring og rettigheter.

I lys av situasjonen i samfunn der abort er forbuden, med livstruende, illegale aborter sier biskopene: «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang.» Det betyr ikke biskopene mener abort er en lettvint løsning. De peker særlig på fostre med utviklingsavvik og barn med annerledes funksjonsevne som et særlig ansvar ikke bare for foreldrene men også for samfunnet, og fremhever at alle barn har et menneskeverd gitt av Gud. Dette er neppe å tie, men å bidra til en saklig og omsorgsfull samtale om abort.

KRISTENDOM PÅ NYE MÅTER: BISKOP KARI’S BLOGG

At prester og biskoper knapt nok snakker om tro, stemmer heller ikke. Men norsk kristendom er endring, bort fra en dogmatisk uttrykksmåte til nye former. Bloggen til Oslobiskop Kari Veiteberg for juli peker på flere trekk ved denne utviklingen. Hun holdt bibeltimer for 1000 deltakere på Korsvei-festivalen i Seljord. Korsvei er en økumenisk bevegelse for mennesker som vil leve som «Jesu disipler i vår tid.» Temaet i år var «Håpet har et ansikt». Veiteberg oppsummerer inntrykket slik: «å søke Jesus Kristus, bygge fellesskap, leve enklere.»

Å VANDRE SOM PILEGRIMER

Tidligere i måneden var Veiteberg med å feire Seljumanns-messe, minnedagen for Sta. Sunniva. Etter tradisjonen var hun en kristen kongsdatter fra Irland som kom i land på øya Selje i Nordfjord. Klosterruinene står enda, og er et pilegrimsmål på Vestlandet. Det største pilegrimsmålet i Norge er Nidaros med St. Olav, med mange merkede veier dit; men også de gamle kirkene i Valdres og flere andre kirker er mål for pilegrimer. Pilgrimsvandringer er blitt et nytt uttrykk for tro, for søken etter stillhet og ettertanke. Stedet vandringene går til har et klart kristent innhold, men de er åpne for alle, uten krav til bekjennelse.

BYMISJONEN SOM KIRKENS HJERTESLAG

Åpent er også Bymisjonssenteret på Tøyen i Oslo, der Kari Veiteberg var bymisjonsprest, og der hun deltok på en kveldsgudstjeneste i begynnelsen av juli. Dette er et senter for alle, særlig dem med en vanskelig livssituasjon, uavhengig av bakgrunn eller religion. Bymisjonen har i løpet av få år blitt etablert i 25 byer og driver institusjoner innen rusomsorg, eldreomsorg, barnevern, psykisk helsevern og for prostituerte. Mange opplever Bymisjonen som kirkens sosiale hjerteslag, og i tillegg til ca. 2000 ansatte deltar ca. 4000 frivillige. Dette er kristendom i praksis, og peker på det som er fremtiden for Den norske kirke: konkret omsorg for mennesker og flere frivillige.

KIRKEMUSIKK SOM TRO OG KULTUR 

På kveldsgudstjenesten i Tøyenkirken var Tuva Syvertsen, kjent musiker og hardingfelespiller, med å synge «Vår Far i himmelen», tonesatt av Andreas Utnem. De er eksempler på utviklingen av kirkemusikken i Norge, med ny musikk og nye typer instrumenter. Hvem skulle ha trodd at gudstjenestene i Slottskapellet i Oslo er preget av folkemusikk og at trekkspill erstatter orgel? Kirkene er steder for musikk av høy kvalitet, med mange dyktige kirkemusikere og kor, først og fremst med klassisk musikk i gudstjenestene. Men også kirkekonserter med ulike musikkformer er sentrale kulturbegivenheter på mange steder. Disse kulturformene formidler en kristen tradisjon og tro, selv om de ikke er direkte muntlig forkynnelse.

Å MØTE MENNESKER SOM JESUS GJORDE

Disse trekkene viser en kirke som har utviklet seg fra den konservative tradisjonen som dominerte til siste del av 20.århundre. Det var en kristendomsform som hadde omvendelse som målestokk, og dermed med grensedragning mellom troende og ikke-troende. Det er en tradisjon som nå er blitt et mindretall i Den norske kirke. Gjennom den utviklingen som er skjedd i Den norske kirke er den blitt mer åpen for folk flest. Dette er ikke en kirke som har mistet seg selv, slik Rossavik og en del konservative ser ut til å mene. Jeg vil mene at dette er en kirke som har kommet nærmere til å finne seg selv ved å følge Jesu eksempel. Det kommer klart til uttrykk i programmet for bevegelsen Åpen Folkekirke. Det har som mål at kirken skal være «en åpen folkekirke som møter mennesker slik Jesus gjorde.» Dette er et mål som jeg tror svært mange deler. Da er den beste måten å støtte denne utviklingen på å stemme på Åpen folkekirke ved kirkevalget i høst.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere