Halvor Moxnes

Alder:
  RSS

Om Halvor

Professor emeritus I Det testament, Teologisk fakultet, Universitetet I Oslo

Følgere

Historiene om Jesu fødsel

Publisert 4 måneder siden - 439 visninger

Beretningene om Jesu fødsel i Matteus- og Lukasevangeliet er mer historier enn historie i moderne forstand.

Ronnie Johanson (Vårt Land 3. ­august) oppsummerer nyere ­Jesusforskning når han sier at siden det var kjent at Jesus var fra Nasaret, hadde Matteus og Lukas et problem: Skulle han være Messias måtte 
han knyttes til davidstradisjonen fra ­Betlehem. Begge gjør det, men på forskjellig måte. Felles var altså navnene på ­Maria og Josef, fødestedet Betlehem og unn­fangelse ved Guds ånd. Johanson siterer professor Ragnar Leivestad som skal ha kalt fødselsfortellingene «from diktning.»

Innevarslet storhet. 

Men jeg vil heller­ si at de to fortellingene vil forklare meningen­ med Jesu fødsel og se den i sammenheng med Jesu fremtid og hans betydning som Guds sønn. Det var et vanlig trekk ved antikke biografier over store menn at ­allerede fra fødsel og barndom viste deres kommende storhet seg.

For Matteus var det viktig å få frem hvordan Jesu liv var oppfyllelsen av skriftsteder i Det gamle testamente. Samtidig gav fortellingen om Herodes' forfølgelse og massakre på guttebarn (som det ikke finnes historiske spor etter) assosiasjoner til fortellingene om Moses' fødsel da ­Farao ville drepe alle israelittiske guttebarn i Egypt. Når Lukas knytter Jesu fødsel til keiser Augustus, verdensherskeren og det romerske folks frelser, overgår Jesus ham, siden han er verdensfrelseren som er født.

Disse fortellingene er religiøse tolkninger­ som vil understreke betydningen av Jesus for dem som hørte historiene. Det er en lignende aktualisering Solevåg gjør når hun ser historien om ­foreldrene og Jesus på flukt fra forfølgelse til Egypt som uttrykk for at Jesus identifiserer seg med flyktninger i vår tid. (Vårt Land, 17. juli).

Delte deres vilkår. 

Det er bare Matteus og Lukas som har historiene om Jesu fødsel. Men også Johannesevangeliet og Paulus, som ikke har fortellingene, har lignende tolkninger av Jesu fødsel: som menneske delte han menneskers livs­situasjon (Joh 1, 14; Fil 2, 6-7).

Beretningene om Jesu fødsel i Matteus- og Lukasevangeliet er derfor mer historier enn historie i moderne mening. De er historier mennesker kan kjenne seg igjen i og finne mening i, når de gjenfortelles og tolkes inn i nye situasjoner.

Trykket i Vårt Land 8. august 2018. 

Gå til innlegget

Historie som forkynnelse

Publisert 7 måneder siden - 709 visninger

Mine kritikere gjør himmelfarten til en romferd.


Hvordan har forståelsen av historie forandret seg gjennom tidene? Og hvordan spiller forandringer i verdensbildet  og virkelighetsoppfatning inn på hvordan vi forstår verden? Dette er svært enkle spørsmål, men helt avgjørende når vi skal tolke bibelske fortellinger, som beretningen i Apostelgjerningene om hvordan Jesus ble rykket opp til himmelen.  Derfor er det merkelig at slike spørsmål ikke ser ut til å interessere dem som har kritisert forsøkene fra Mjaaland, Thelle og meg selv på å tolke denne beretningen. Det virker som de uten videre plasserer fortellingen inn i moderne forestillinger om «objektiv historie,» og gjør Jesu opprykkelse til himmelen til et fenomen i den fysiske verden. Dermed faller de i den grøften som Alex Johnson advarte mot, de gjør den til en romferd.

Derfor kan vi snu spørsmålene de retter mot oss om hvorfor vi ikke  tar fortellingen «bokstavelig», og spørre dem: Tenker de at Jesus fortsatt er i himmelen med en fysisk kropp? Og er himmelen fortsatt «der oppe», slik øyenvitnene så det? Eller når og hvordan gikk Jesus over til å bli et åndelig nærvær?  Det er selvsagt helt bak mål å stille slike spørsmål, men det viser hvilke problemer en kommer i hvis en vil flyttet fortellingen inn i vårt verdensbilde.

Også  Lukas’ beskrivelser av den oppstandne Jesus gir grunn til å stille slike spørsmål. Emmausvandrerne går lenge sammen med Jesus, men  de kjenner ham ikke igjen. Og når de kjenner ham igjen, er det når han bryter brødet ved måltidet, en klar henvisning til hvordan de troende kjenner Jesus igjen når han er usynlig til stede ved feiringen av nattverden. Og når de kjenner ham igjen, blir han plutselig usynlig, Luk 24:31. Og når disiplene senere er samlet, står han plutselig og uforklarlig midt blant dem, 24:36-37. Det er tydelig at Jesu kropp etter oppstandelsen ikke er slik som den han hadde mens han levet blant disiplene, den forvandles, forsvinner og dukker opp igjen.  Det virker som Lukas er bevisst at den oppstandne Jesus ikke var en skikkelse alle kunne se, I sin tale i Apostelgjerningene 10 sier Peter: «Gud reiste ham opp på den tredje dagen og lot ham tre synlig fram, ikke for hele folket, men for de vitnene Gud på forhånd hadde utvalgt, for oss som spiste og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde» (Apg 10:40-41). Klarere kan det ikke sies at det var «troens øye» som så ham, og at det er måltidet, nattverden som er det sentrale åpenbaringsstedet for den oppstandne Jesus.

Både Solberg og Ottesen legger stor vekt på at øyenvitner  gjør historiene troverdige. Men dette er et problematisk argument. Det er et langt sprang fra eventuelle øyenvitner til den nedskrevne teksten. Muntlige overleveringer og kanskje nedskrevne kilder har gått gjennom en lang prosess fram til nedskrivingen i evangeliene. Dessuten viser all erfaring, blant annet fra rettsaker, at vitneprov om samme sak kan variere svært. Fortellingene  om kvinnene og den tomme graven viser mange forskjeller, både om hvem som var til stede, hva som skjedde, og om kvinnene møtte Jesus eller ikke.

I innledningen til sitt evangelium er Lukas den eneste av evangelistene som forteller hvordan han skrev sin historie, Luk 1:1-4. Han sier at det er flere som har gitt sin fremstilling, bygget på overleveringene av øyenvitner fra den første tid. Men han var tydeligvis ikke fornøyet med de tidligere (Markus, Matteus?), og vil granske alt fra begynnelsen av og gi en framstilling med en sikker sammenheng. Lukas har altså  et mål med fremstillingen, øyenvitnene  er altså med, men de er bare en del av materialet hans.

Evangeliene er resultater av lange overleveringsprosesser av muntlige og kanskje skriftlige kilder. De er formet ut fra ønsket om å forkynne Jesus som Herre og Guds sønn. De er skrevet for å skape denne troen på Jesus. De kan ikke gi oss noe som moderne historikere vil regne som bevis, men de kan skape  overbevisning.

Halvor Moxnes,

Professor em., Teologisk Fakultet, UiO

Gå til innlegget

Teologi – ikke bare tellekanter!

Publisert 7 måneder siden - 434 visninger

At teologene legger mer vekt på akademisk publisering er ikke et tilfeldig valg, det er et direkte resultat av endrede rammevilkår for høyere utdanning og forskning.

Åste Dokka  (VL 8.05) har rett i at systemet med støtte til universitetene basert på faglig publisering (tellekantene) har forandret det akademiske livet. At teologene legger  mer vekt på akademisk publisering er ikke et tilfeldig valg, det er et direkte resultat av endrede rammevilkår for høyere utdanning og forskning. Fra grunnleggingen av Universitetet på 1800 tallet og etter hvert med etableringen nye høyskoler og universitet var målet at de skulle tjene samfunnsutviklingen i Norge. De siste årtiene er denne målsettingen forskjøvet til fordel for konkurranse om å være i toppen av internasjonal forskning. Også teologi er et internasjonalt fag, og norske teologiske miljøer deltar aktivt.  Finansiering basert på resultater, mer internasjonal konkurranse om finansiering og voldsom konkurranse om stillinger har skapt  et svært stressende  arbeidsmiljø for yngre akademikere.

Samtidig synes jeg de teologiske miljøene arbeider aktivt for ikke bare drive forskning innenfor det akademiske univers, men også undervisning og forskning rettet mot kirka, og i forhold til samfunnet. Innenfor det feltet jeg kjenner best, bibelfag ved Teologisk Fakultet,  har både yngre og eldre forskere, også i samarbeid med studenter, gitt ut bøker som formidler arbeidet med bibeltolkning. Eksempler er titler som Bibelen i populærkulturen, Lukas - Undring og utfordring, og Historien om Det nye testamentet. Dette er bøker som er blitt til utenfor tellekant-systemet. For til tross for at formidling skal være en av de prioriterte oppgavene til universitetet, gis det ikke noen belønning for det. 

Når Dokka synes at teologene er blitt borte fra den offentlige debatten, er dette i hvert fall ikke bare teologenes skyld. Dette bunner også i strukturendringer. Den debatten som skjer i regi av media og institusjoner har nå et mye bredere tilfang av personer som blir invitert til å delta. Det er religionsforskere, filosofer, antropologer, og det er mange flere livssyn og religioner som skal dekkes. Dermed blir det færre kristne deltakere. En måte teologiske miljøer kan nå ut på, er å legge arrangementer til felles scener, f.eks. Litteraturhus, eller å etablere egne serier med diskusjoner og boklanseringer, slik Teologisk Fakultet har gjort.  

Tiden for kirkelig og kristent monopol i det norske samfunnet er over, og det slår ut også i utdannelsen på Det teologiske fakultet. Den teologiske utdannelsen av prester utgjør kontinuiteten gjennom mer enn 200 år. Men dessuten er det andre studieprogrammer der bl.a. både kristne og muslimske studenter deltar. Med støtte fra Kulturdepartementet blir det nå utviklet et program i muslimsk teologi som bygger på universitetets krav til kritisk refleksjon. Dermed blir det et studiemiljø der studenter fra ulike bakgrunner blir kjente, studerer sammen og bygger tillit. I et samfunn som blir stadig mer mangfoldig  er det viktig at kommende prester og religiøse ledere har erfaring med samarbeid og fellesskap over religiøse og kulturelle grenser. 

Dette er trekk i utviklingen av teologiske studie- og forskningsmiljøer som jeg synes er livsnære og aktive i forhold til folks liv og tro. At Teologisk Fakultet samtidig som tidenes beste forskningsresultat også fikk den største student-søkningen på mange år, kan tyde på at det også skjer noe riktig og viktig der!

Halvor Moxnes, 

Professor em.  Teologisk Fakultet, UiO.

 

Gå til innlegget

Jesu himmelfart var ingen romferd

Publisert 8 måneder siden - 1110 visninger

Fordi fortellingen om at Jesus ble rykket opp til himmelen så åpenbart kommer fra et fortidig verdensbilde, utfordrer den oss til å utforske våre egne verdensbilder.

«Jesu himmelfart var ingen romferd!» sa den frittalende og teologisk ortodokse Hamar-bispen Alex Johnson på 1960-tallet. Sammenligningen ga seg vel selv fordi det var på denne tiden den første romferden med et menneske skjedde, da den russiske astronauten Gagarin ble sendt ut i himmelrommet.


Ikke så oppsiktsvekkende. Men da Lukas skrev sin beretning var det kanskje en reise gjennom sfærene folk tenkte på. Himmelreiser var nemlig et viktig tema i antikkens religioner i Middelhavsområdet. Derfor var Lukas’ beretning om hvordan Jesus ble løftet opp fra jorden til himmelen ikke så oppsiktsvekkende som den er for oss. Den tilhørte en sjanger av fortellinger som var svært populære. Selv om Lukas er den eneste i Det nye testamentet som har denne fortellingen, har han brukt et kjent mønster når han forteller historien om at Jesus ble rykket opp til himmelen.

Det var to hovedformer av slike fortellinger. Den ene kan kalles «himmelreiser» og forteller om mennesker som løftes opp til himmelen, og som returnerer til jorden etter å ha opplevd den himmelske verden. I jødisk sammenheng er det mest kjente eksemplet den sen-jødiske Enok-tradisjonen som utvikler en kort notis i 1 Mosebok 5:24 til en lang historie om Enoks reise gjennom de sju himler før han vender tilbake til jorden. I 2 Korinterbrev 12:1-5 forteller Paulus om en slik reise som han selv har opplevd, gjennom sfærene til den tredje himmel, der han får høre hemmeligheter. Han er usikker på om denne opplevelsen var i kroppen eller utenfor kroppen. Langt senere, i 7. århundre, forteller Koranen om en nattlig reise der Muhammad ble tatt opp til himmelen, i tradisjonen skjedde det fra Al-Aqsa moskeen (Klippemoskeen) i Jerusalem.


Sjelens oppstigning. Den andre hovedtypen er fortellinger om spesielle personer som ikke dør, men som blir rykket opp til himmelen for godt, uten å returnere. Mange romerske historikere forteller historien om hvordan Romulus, Roms grunnlegger, ble rykket opp til himmelen. Lignende historier ble fortalt om den greske heroen Herakles og filosofen Apollonius av Tyana. At disse fortellingene var utbredte betyr ikke nødvendigvis at historikerne og filosofene som fortalte dem, tok dem bokstavelig. De kunne bli oppfattet som symboler på sjelens oppstigning til himmelen.

I jødisk historie er det fortellingen om profeten Elia i 2. Kongebok 2:1-18 som er mest kjent. Den var antakelig en inspirasjon til den måten Lukas fortalte om hvordan Jesus ble rykket opp til himmelen. I 2. Kongebok handler fortellingen om hvordan Elias åndsmakt blir overført til disippelen Elisja. Elia blir tatt opp til himmelen i en ildvogn mens Elisja står og ser etter ham til han forsvinner. Denne tradisjonen om Elia ble mye omtalt i senere jødisk tradisjon. I evangeliene spiller Elia en stor rolle, for eksempel i forklarelsen på berget der han opptrer sammen med Moses.


Bort fra disiplenes blikk. I Apostelgjerningene lover Jesus disiplene den hellige Ånd slik at de kan fortsette hans virksomhet i misjon til jordens ender. Deretter er det ikke en ildvogn, men en sky som løftet ham vekk og tok ham bort fra disiplenes blikk. Det er tydelig at dette ikke er en vanlig historiefortelling. Lukas forteller den samme fortellingen to ganger i forskjellige sammenhenger. Den første avslutter den lange oppstandelsesdagen i Lukas-evangeliet der Jesus har vist seg flere ganger, 24:50-53. Den andre gangen bruker Lukas den samme hendingen til å starte Apostelgjerningene, 40 dager etter oppstandelsen. Begge gangene er hensikten å forberede disiplene på at det skal få den Hellige Ånd – så de kan drive misjon. At Jesus blir rykket opp til himmelen peker fram mot det som skjer ved pinseunderet i det følgende kapitlet.

Lukas bruker en Jesus-fortelling til å få fram det samme budskapet som Johannesevangeliet uttrykker gjennom avskjedstalene. Der snakker Jesus om at han skal gå bort, det vil si til sin Far, og det er nødvendig, for da skal han sende Talsmannen til disiplene. Vi kan si at med Jesu himmelfart har Lukas laget en fortelling ut av noe som andre skrifter snakker om som uttrykk for tro, nemlig at Jesus etter oppstandelsen er hos Gud, men samtidig tilstede for de troende.


Nødt til å avvise. Hvis vi vil ta Lukas’ fortelling om Jesu himmelfart som en historisk fortelling, hvor det gjelder å tro at det har skjedd en fysisk oppstigning gjennom sfærene i et gammelt verdensbilde, er vi nødt til å avvise den. Men da har vi også misforstått den. Da har vi forkastet det som er poenget med Lukas’ historie: Jesus er fortsatt levende til stede på en måte som er merkbar for dem tror på ham, men vanskelig å beskrive.

Derfor er det mange forskjellige bilder som brukes: at Jesus sitter ved Guds «høyre hånd», at han er blitt «Herre og Messias», Apostelgjerningene 2:34-36. Dette er uttrykksmåten i den apostoliske trosbekjennelsen, «sitter ved Faderens høyre hånd». I moderne tid har en blant annet forsøkt med «geografisk språk», som «den kosmiske Kristus», eller psykologisk språk, at han er «tilværelsens sentrum».

Nettopp fordi fortellingen om at Jesus ble rykket opp til himmelen så åpenbart kommer fra et fortidig verdensbilde, utfordrer den oss til å utforske våre egne verdensbilder, og bli klar over at vi alle bare kan snakke om vår tro på Jesus i bilder.

Gå til innlegget

Jesus før og etter påske

Publisert 10 måneder siden - 377 visninger

Biskop Halvor Nordhaug misforstår skillet mellom «før-påske-Jesus» og «etter-påske Jesus».

Er Marcus Borgs syn på Jesus Kristus «et uttalt brudd med kirkens trosbekjennelse»? Det hevder biskop Halvor Nordhaug ­etter å ha lest Marcus Borgs bok, Gjenoppdag kristendommen (VL 7. februar).

Dette mener jeg bygger på en misforståelse av Borgs skille mellom «før-påske-Jesus» og «etter-påske Jesus.» Nordhaug leser dette som at Borg sier at ­Jesus i utgangspunktet bare var et menneske og at han ble guddommelig først etter oppstandelsen. For Nordhaug betyr dette at Borg fornekter at Jesus fra fødselen var både Gud og menneske.

Troens Kristus. Men Nordhaug overser hva Borg mener med de to betegnelsene på Jesus. Med «Før-påske-Jesus» mener Borg den historiske Jesus, Jesus fra ­Nasaret, en jøde som levde i Galilea i 1. århundre, et menneske blant mennesker. «Etter-påske-Jesus» betyr «troens Kristus», den Jesus ble i de kristnes erfaringer av den oppstandne, og slik han ble betegnet i den kristne tradisjonen og tros­bekjennelsene. Borg sier at «vi bekrefter begge, men det er viktig å se hvordan de skiller seg fra hverandre.»

Dette er gammelt nytt. I norsk sammenheng sa Jacob Jervell det samme i sin bok Den historiske Jesus fra 1962. Jervell startet med å si at kirken bygger på forkynnelsen av den oppstandne Jesus og ikke på den historiske Jesus. Men han fremstilte forskjellen mellom de to, og dermed brøt han med forestillingen om at den forkynte Kristus samtidig var den historiske Jesus. Dette var kontroversielt for 50 år siden, men er etter den tid blitt allment akseptert.

Før og etter. Borg peker på det som er kjent for alle som har lest og studert Det nye testamentet: Evangeliene ble skrevet én til to generasjoner etter Jesus, og avspeiler de tradisjonene som hadde­ utviklet seg i synet på ­Jesus. Dels forteller de minner om hva Jesus sa og gjorde, det vil si Jesu liv før påske. Men de inneholder også vitnesbyrd og tolkninger av den betydningen Jesus hadde fått for dem etter påske.

Borg peker på betydning av påskeopplevelsene for troen på Jesus Kristus, og sier at «Guddommeligheten tilhører Etter-påske-Jesus, ikke Før-påske-­Jesus.» Det viktige ved å gjøre dette skillet er å holde fast ved at Jesus i sin levetid var et virkelig, sant menneske. De teologiske stridighetene i oldkirken, som nedfelte seg i trosbekjennelsene, strevde med å uttrykke at Jesus var både sann Gud og sant menneske. De var dårligere til å uttrykke Jesu menneskelighet enn hans guddommelighet. Derfor har Borg et viktig poeng i å ­understreke Jesu menneskelighet som «før-påske-Jesus.»

Av Davids ætt. Dermed tar han oss på en måte bak og før tros­bekjennelsene. I Det nye testa­mentet er det mange måter å snakke om Jesu forhold til Gud på. Paulus bruker for eksempel en gammel kristen formel som minner om Borgs uttrykk. Paulus sier at han forkynner evangeliet om «hans (Guds sønn), Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt, ved hellighets Ånd stadfestet (eller innsatt, NO1978) som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde» (Rom 1:3-4).

Trosbekjennelsene hadde sin måte å snakke om at Jesus var både Gud og menneske. Dette er det fortsatt viktig å snakke om, men vi står i en helt annen situasjon enn da trosbekjennelsene ble utformet. Det som er nytt i forståelsen av Jesus, er at den historiske Jesus-forskningen er blitt en del av den virkeligheten kirken må forholde seg til. Skal kirken snakke om Jesus som menneske, må den bruke historieforskningen.

Kan ikke repetere. Samtidig har de filosofiske tankemåtene og dermed forståelsen av mennesket og av Gud, forandret seg avgjørende fra antikken til i dag. Derfor kan vi ikke bare repetere trosbekjennelsens ord. Når disse to ordene «menneske» og «Gud» forbindes i Jesus/Jesus Kristus åpner det for viktige samtaler om hvordan vi i dag kan forstå våre liv, Gud og verden.

Jeg opplever at det er dette Borg vil bidra til, når han bringer både den historiske Jesus og evangelienes Jesus-bilder inn i samtalen.

Halvor Moxnes

Professor em., Teologisk Fakultet, UiO

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77469 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43499 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34864 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27831 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22453 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22156 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20062 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19069 visninger

Lesetips

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 9 timer siden / 268 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 10 timer siden / 117 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 10 timer siden / 79 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 10 timer siden / 124 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
2 dager siden / 178 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
3 dager siden / 394 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
3 dager siden / 146 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
3 dager siden / 127 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 236 visninger
Les flere

Siste innlegg

Et barn er dødt i Betlehem
av
Frøydis Indgjerdingen
5 minutter siden / 5 visninger
Statsfinansiert hatblogg
av
Usman Rana
rundt 6 timer siden / 372 visninger
Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 8 timer siden / 121 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 9 timer siden / 268 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 10 timer siden / 117 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 10 timer siden / 79 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 10 timer siden / 124 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 10 timer siden / 316 visninger
Les flere