Halvor Moxnes

Alder:
  RSS

Om Halvor

Professor emeritus I Det testament, Teologisk fakultet, Universitetet I Oslo

Følgere

Demokrati for alle kirkemedlemmene

Publisert rundt 2 måneder siden

Å be om tillit til enkeltpersoner kan kanskje fungere i en liten organisasjon, men ikke i kirken.

Harald Hegstad (VL 20.08) presenterer de ulike listene ved kirkevalget som uttrykk for to visjoner om hvordan det kirkelige demokratiet skal videreutvikles. De kom til uttrykk på Kirkemøtet i 2018 da man drøftet valgordning. Noen mente at kirken er best tjent med klare alternativer, organisert i «kirkepolitiske grupperinger». Det er Åpen folkekirke. Den andre siden var de som ikke så «organiserte partidannelser i kirken som tjenlig, men som fortsatt ønsket en ordning der enkeltpersoner ble valgt på basis av tillit og kompetanse.» Det er nominasjonskomiteenes liste.


Demos

Jeg støtter Hegstad i engasjementet for hvordan det kirkelige demokrati skal videreutvikles. Men bak de ulike synene på demokrati ligger to ulike syn på hvem det folket (gresk: demos) er som utgjør kirken. En ordning der «enkeltpersoner ble valgt på basis av tillit og kompetanse,» er typisk for frivillige organisasjoner. De har gjerne engasjerte og aktive medlemmer. Kandidatene som er på valg er oftest godt kjent i organisasjonen, som kompetente personer og som har tillit. Det betyr at aktive medlemmer som har fulgt med i organisasjonsarbeidet kan ha et godt grunnlag for å velge kandidater fra én liste.

Men er dette en modell som egner seg for Den norske folkekirken? I Oslo, der Hegstad står på førsteplass på nominasjonskomiteens liste, har den 450.000 medlemmer. Tidligere valgundersøkelser har vist at mange velgere har klaget over at de mangler kjennskap til kandidatene. På listen for dette valget er kandidatene bedt om å presentere seg selv, med cirka 100 ord. Alle virker kompetente og tillitvekkende. Men er det nok informasjon til å stemme på dem? Er tillit til enkeltpersoner en måte å videreutvikle det kirkelige demokratiet på?


Symbolbetydning

Særlig i Oslo er dette et avgjørende spørsmål. I 2011 var det 7,4 prosent oppslutning om valget til bispedømmeråd. I 2015 ble det mer enn fordoblet, til 15,7 prosent. Det var selvfølgelig spørsmålet om vigsel for likekjønnede som var årsaken. Her var en sak alle forsto betydningen av. Og det var ikke bare selve spørsmålet om vigsel. Alle forsto at den hadde symbolbetydning: skulle kirken være åpen for alle sine medlemmer? Det betydde at en mengde kirkemedlemmer som ikke hadde stemt før, mange av dem unge, ble engasjert.

Dette var et tydelig eksempel på hvordan utviklingen av kirkelig demokrati kan skje. Hvis en ønsker at kirkevalget skal angå flest mulig av de døpte medlemmene, må en henvende seg til dem med informasjon om kirken og hva valget gjelder. Da er 100 ord fra enkeltpersoner ikke tilstrekkelig. Åpen folkekirke har et detaljert valgprogram, som forklarer hva de mener er viktige oppgaver for kirken i den neste 4-årsperioden. Temaene er samlet under en rekke overskrifter: «Kirken som folkekirke, Kirken midt i livet, Kirken som møteplass, Kirken som kulturbærer, Kirkens stemme i samfunnet, Kirken som arbeidsplass.» Mye av dette er det sikkert stor grad av enighet om utover Åpen Folkekirke. Men det er et program som henvender seg også til dem som ikke på forhånd har mye kunnskap om kirken. Og det tar opp utfordringene ved å være en åpen folkekirke i det flerkulturelle og mangfoldige Oslo.


Konkrete arbeidsplaner

Å be om tillit til enkeltpersoner kan kanskje fungere i en liten organisasjon og for en indre kjerne. Men for å utvikle det kirkelige demokratiet med hensyn til alle døpte medlemmer i kirken trenges det tydelige visjoner og konkrete arbeidsplaner.

Gå til innlegget

Folkekirken har ikke mistet seg selv!

Publisert 3 måneder siden

Det virker som Frank Rossavik og andre radikale kritikere støtter de konservative i kirken, som mener at Folkekirken i Norge har mistet seg selv. Men den er tvert imot i ferd med å finne seg selv , som en åpen og engasjert kirke som har som mål å møte mennesker slik Jesus møtte dem.

I en kommentar om problemene til KrFs leder Ropstad i Aftenposten 19.juli skriver Frank Rossavik at hans «egentlige problem er tapet av Den norske kirke». KrF er knyttet til den konservative delen av kirken, som har mistet sin innflytelse ved å komme i mindretall. Det er det Rossavik kaller de liberale som har overtatt. Men i beskrivelsen av situasjonen følger Rossavik en vanlig modell for radikale kritikere. Det virker som han mener at det er de konservative som er de «egentlige» kristne, og at Den norske kirke med sin ledelse, prester og biskoper har sviktet. Han hevder at de ikke lenger snakker om «samlivsetikk, moral og abort og knapt nok om tro.» Dermed skaper Rossavik inntrykk av at den «liberale kirken» har mistet sitt grunnlag, og at det ikke er noe innhold igjen.

Men dette stemmer simpelthen ikke! Kirken fortsatt å snakke om disse moralske spørsmålene, men på nye måter og med nye svar. Og Kirken snakker om tro og hva det er å være kristen, men bryter med de gamle skillelinjene mellom «kristen» og «ikke-kristen.»

SAMLIV OG VIGSEL FOR ALLE

Det var en grundig utredning om «Samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv» fra 2013 som la grunnlaget for å akseptere samliv og vigsel for likekjønnede par. Et flertall mente at Bibelen bygger på et patriarkalsk syn på ekteskapet som ikke lenger kan forsvares. I vår tid må ekteskapet bygge på kjærlighetsforholdet mellom mellom to mennesker, med vekt på «tillit, troskap og samhold livet ut». Det gir grunnlag for en felles etikk for heterofile og homofile, og flertallet av biskoper og Kirkemøtet gikk derfor inn for kirkelig vigsel for likekjønnede par.

ABORT DEBATT MED RESPEKT FOR KVINNER

Kirken snakker fortsatt om abort, men gjør det ikke til en kampsak slik Ropstad og KrF la opp til i regjeringsforhandlingene. I vinter kom Bispemøtet med en uttalelse der de minner om at kirken var en tydelig motstander av selvbestemt abort, for å verne det ufødte liv, da loven ble vedtatt på 1970-tallet. Men nå innser de at kirkens argumentasjon ikke la til rette for en god dialog. Det er neppe tilfeldig at det er et bispekollegium med et flertall av kvinner som sier at kirken ikke tok inn over seg situasjonen for mange gravide kvinner og viste manglende forståelse for kvinners frigjøring og rettigheter.

I lys av situasjonen i samfunn der abort er forbuden, med livstruende, illegale aborter sier biskopene: «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang.» Det betyr ikke biskopene mener abort er en lettvint løsning. De peker særlig på fostre med utviklingsavvik og barn med annerledes funksjonsevne som et særlig ansvar ikke bare for foreldrene men også for samfunnet, og fremhever at alle barn har et menneskeverd gitt av Gud. Dette er neppe å tie, men å bidra til en saklig og omsorgsfull samtale om abort.

KRISTENDOM PÅ NYE MÅTER: BISKOP KARI’S BLOGG

At prester og biskoper knapt nok snakker om tro, stemmer heller ikke. Men norsk kristendom er endring, bort fra en dogmatisk uttrykksmåte til nye former. Bloggen til Oslobiskop Kari Veiteberg for juli peker på flere trekk ved denne utviklingen. Hun holdt bibeltimer for 1000 deltakere på Korsvei-festivalen i Seljord. Korsvei er en økumenisk bevegelse for mennesker som vil leve som «Jesu disipler i vår tid.» Temaet i år var «Håpet har et ansikt». Veiteberg oppsummerer inntrykket slik: «å søke Jesus Kristus, bygge fellesskap, leve enklere.»

Å VANDRE SOM PILEGRIMER

Tidligere i måneden var Veiteberg med å feire Seljumanns-messe, minnedagen for Sta. Sunniva. Etter tradisjonen var hun en kristen kongsdatter fra Irland som kom i land på øya Selje i Nordfjord. Klosterruinene står enda, og er et pilegrimsmål på Vestlandet. Det største pilegrimsmålet i Norge er Nidaros med St. Olav, med mange merkede veier dit; men også de gamle kirkene i Valdres og flere andre kirker er mål for pilegrimer. Pilgrimsvandringer er blitt et nytt uttrykk for tro, for søken etter stillhet og ettertanke. Stedet vandringene går til har et klart kristent innhold, men de er åpne for alle, uten krav til bekjennelse.

BYMISJONEN SOM KIRKENS HJERTESLAG

Åpent er også Bymisjonssenteret på Tøyen i Oslo, der Kari Veiteberg var bymisjonsprest, og der hun deltok på en kveldsgudstjeneste i begynnelsen av juli. Dette er et senter for alle, særlig dem med en vanskelig livssituasjon, uavhengig av bakgrunn eller religion. Bymisjonen har i løpet av få år blitt etablert i 25 byer og driver institusjoner innen rusomsorg, eldreomsorg, barnevern, psykisk helsevern og for prostituerte. Mange opplever Bymisjonen som kirkens sosiale hjerteslag, og i tillegg til ca. 2000 ansatte deltar ca. 4000 frivillige. Dette er kristendom i praksis, og peker på det som er fremtiden for Den norske kirke: konkret omsorg for mennesker og flere frivillige.

KIRKEMUSIKK SOM TRO OG KULTUR 

På kveldsgudstjenesten i Tøyenkirken var Tuva Syvertsen, kjent musiker og hardingfelespiller, med å synge «Vår Far i himmelen», tonesatt av Andreas Utnem. De er eksempler på utviklingen av kirkemusikken i Norge, med ny musikk og nye typer instrumenter. Hvem skulle ha trodd at gudstjenestene i Slottskapellet i Oslo er preget av folkemusikk og at trekkspill erstatter orgel? Kirkene er steder for musikk av høy kvalitet, med mange dyktige kirkemusikere og kor, først og fremst med klassisk musikk i gudstjenestene. Men også kirkekonserter med ulike musikkformer er sentrale kulturbegivenheter på mange steder. Disse kulturformene formidler en kristen tradisjon og tro, selv om de ikke er direkte muntlig forkynnelse.

Å MØTE MENNESKER SOM JESUS GJORDE

Disse trekkene viser en kirke som har utviklet seg fra den konservative tradisjonen som dominerte til siste del av 20.århundre. Det var en kristendomsform som hadde omvendelse som målestokk, og dermed med grensedragning mellom troende og ikke-troende. Det er en tradisjon som nå er blitt et mindretall i Den norske kirke. Gjennom den utviklingen som er skjedd i Den norske kirke er den blitt mer åpen for folk flest. Dette er ikke en kirke som har mistet seg selv, slik Rossavik og en del konservative ser ut til å mene. Jeg vil mene at dette er en kirke som har kommet nærmere til å finne seg selv ved å følge Jesu eksempel. Det kommer klart til uttrykk i programmet for bevegelsen Åpen Folkekirke. Det har som mål at kirken skal være «en åpen folkekirke som møter mennesker slik Jesus gjorde.» Dette er et mål som jeg tror svært mange deler. Da er den beste måten å støtte denne utviklingen på å stemme på Åpen folkekirke ved kirkevalget i høst.

 

Gå til innlegget

En åpen kirke for folk!

Publisert 3 måneder siden

Å bli kalt en interesseorganisasjon er en hedersbetegnelse.

Erling Birkedal, 1. kandidat på Nominasjonskomiteens liste i Borg, forklarer (ufrivillig?) hvorfor folk bør stemme på Åpen Folkekirke ved kirkevalget (VL 10.07). For ham er likekjønnet ekteskap en «sak» som har «funnet sin kirkepolitiske løsning».

For mange flere enn vi som er LHBT-personer, er likekjønnet ekteskap ikke en «sak». Det er en 40-årig historie om å bli trampet på som nå har snudd, slik at vi opplevde at Gud tok imot folks kjærlighet og fikk oppreisning etter mange års diskriminering. For mange var vedtaket om likekjønnet ekteskap som en åpenbaring av hva en åpen folkekirke betyr. Det var et signal om at kirken er åpen for alle som hadde vært usikre på om kirken var for dem. Det traff en moralsk nerve hos mange og åpnet for stort engasjement.

Men for Birkedal er dette en «sak» som nå er ryddet bort slik at Åpen folkekirke har mistet sin berettigelse. Nominasjonskomiteens liste i Borg og flere andre skryter av at deres lister «representerer ingen organisasjon eller interessegrupper.»

Viktige organisasjoner

Det er ikke noe å skryte av, det er til å gråte av. Hvor ville kirken vært uten organisasjoner og interessegrupper som hadde stått opp for å gjøre kirken til en mer åpen folkekirke? Hvordan kom «folk» til å bety «også kvinner» når det gjaldt prester, hvis ikke norske kvinneorganisasjoner og Norsk kvinnelig teologforening hadde engasjert seg? Og hvordan ville homofile og lesbiske blitt synlige som del av folkekirken uten Åpen Kirkegruppe? Når nominasjonskomiteens lister vil distansere seg fra organisasjon og interessegrupper, risikerer de å lukke seg for de menneskene disse gruppene arbeider for.

Nominasjonskomiteen i Hamar bispedømme har derimot grepet den utfordringen kirken står overfor når det gjelder å møte mennesker. Den sier: «Siden Kirkemøte 2016 vedtok å likestille ekteskapet mellom mann og kvinne og likekjønnede, har dette ikke vært et fremtredende tema nå. Vi har gått et steg videre ved å utfordre kandidatene på kirkas arbeid med likestilling og likeverd på ulike områder.»

Mer likeverd

Dette vil sikkert Åpen Folkekirke være enig i, likestilling og likeverd er ikke noe som blir ferdig en gang for alle. Det tar tid å endre og fortsatt er det mange miljøer med negative holdninger til LHBT-personer. Derfor har Kirkerådet opprettet et utvalg som skal arbeide for å støtte LHBT-personer i kirkelig arbeidsliv og for å øke kunnskapen om LHBT. Samtidig peker programmet til ÅF på andre områder og grupper der likestilling og likeverd må utvikles, f. eks. språklige minoriteter, flyktninger, mennesker som har opplevd overgrep.

Birkedal omtaler denne delen av ÅF’s program som «allment akseptert kirkepolitikk.» Men det ligger en forkynnelse av forholdet mellom Gud og mennesker og av alle menneskers verdi også i punktene om organisasjon og struktur. Innenfor alle programpostene er det vekt på at kirken skal være åpen og inkluderende for alle, og særlig for dem som trenger det mest.

Hedersbetegnelse. 

Åpen folkekirke er en bevegelse som vil gjøre kirken åpen for alle mennesker som ønsker å høre til. Hvis noen vil kalle det en interesseorganisasjon, synes jeg det er en hedersbetegnelse.

Gå til innlegget

"To syn" et problem for dem det gjelder

Publisert 7 måneder siden

Jeg er glad for at Dan Lyngmyr (6.04 ) tillegger meg og Gard Sandaker-Nielsen gode motiver, selv om han er dypt uenig med oss når det gjelder likekjønnet ekteskap. Særlig frykter han for at kompromisset om to syn på ekteskapet i kirken, vil ryke: “For Moxnes, Sandaker Nilsen og Åpen Folkekirke, vil det trolig ,før eller siden, knapt være tålbart å høre at likekjønnet ekteskap er synd og i strid med bibelens gode samlivsetikk.”

Denne frykten tror jeg er ubegrunnet. Homofilidebatten i kirken gjennom 40 år har vist at alle parter må tåle å høre mye som vi er uenige i, og det synes jeg lederne i Åpen Folkekirke har vist. For egen del anser jeg dette kompromisset med «to syn» som et problem, men ikke først og fremst for Åpen Folkekirke, Derimot er det et problem for mennesker av samme kjønn som har opplevd at deres kjærlighet er blitt sett ned på, og som er blitt nektet anerkjennelse av sitt samliv i kirken. For mange har dette gått på gudstroen løs. Det var en lignende situasjon som kvinnelige prester måtte tåle i mange år, da mannlige kollegaer kunne nekte å samarbeide med dem.

Nå har likekjønnede par rett til å bli gift i alle menigheter i Den norske kirke. Men jeg anser det som et problem hvordan de som avviser likekjønnet ekteskap vil snakke om og til likekjønnede par. De biskopene som i 2013 var imot vigsel av likekjønnede, uttalte at “kirkens tradisjonelle holdning til homofilt samliv ofte har blitt formidlet slik at det har ført til lidelser for flere homofile. Det er nødvendig å erkjenne dette, og samtidig selvkritisk etterprøve hvordan vi i dag ordlegger oss om homofilt samliv, slik at det ikke skapes et samtaleklima der noen kan kjenne sitt menneskeverd krenket.” Det er den krenkelsen som også motstanderne må ta på alvor.

Halvor Moxnes, professor i teologi, em., Teologisk Fakultet, UiO

Gå til innlegget

Åpen Folkekirke er ikke et politisk parti

Publisert 7 måneder siden

Alf Gjøsund bruker feil bilde når han sammenligner Åpen folkekirke med et politisk parti.

Åpen folkekirke er en bevegelse som vil gjøre kirken mer åpen. Historien viser at folkekirken i Norge ikke er blitt åpen av seg selv.

Jeg vokste opp i en kirke der nattverden ikke var for alle. Det var selvsagt ikke noen kirkepolitiske vedtak om det, men den dominerende tankegangen var at den bare var for «personlige kristne.» Det førte til at mine gudfryktige besteforeldre aldri våget seg fram til nattverdbordet, de fryktet bibelordet om å være «uverdig.» Og det førte til at jeg som gymnasiast i en fullsatt kirke på en høytidsgudstjeneste var den eneste som gikk til 
alters.

Patriarkalske familieordninger

Dette er bare ett eksempel på hvordan kirken var dominert av en «ikke-inkluderende» kristendom som skilte mellom troende og ikke-troende, som satte likhetstegn mellom kristentro og en bestemt moral, som brukte Bibelen som argument for patriarkalske familieordninger og for kvinners underordning. Og listen var lengre, betingelsesløs politisk støtte til Israel, diskriminering av homofile og lesbiske, avvisning av skilsmisse og særlig av gjengifte, avvisning av ugifte foreldre ved døpefonten.

Nå er omtrent all disse holdningene og ordningene fortid blant de fleste kristne i Norge. Jeg tror dette avspeiler en ny forståelse av at evangeliet er for alle. Men denne utviklingen ville ikke ha skjedd om ikke mange kirkemedlemmer hadde våget å ta en konflikt. Noen måtte kjempe i mange år for å åpne kirken, slik kvinnelige teologer gjorde det, og slik homofile og lesbiske i Åpen Kirkegruppe gjorde det. Dette var ikke bare en kamp for egne rettigheter. Retten for kvinner til å bli prester eller for likekjønnede til å bli gift gjaldt bare få promille av kirkens medlemmer. Men symbolbetydningen var enorm, kvinnelige prester og likekjønnede ektepar ble tegn på at kirken var åpen også for mange andre som opplevde at de ikke hørte med.

Inkluderende kristendom

Åpen folkekirke ble til i konflikt. Men valgresultatet for Åpen folkekirke i 2015 pekte fram mot et nytt flertall i kirken. Det ble et flertall for en inkluderende kristendom som bygger på det som er sentralt i evangeliet. Men det betyr ikke at det nå er så sterk enighet om dette at Åpen folkekirke kan nedlegges. Forhistorien om hvordan åpenhet og inkludering er blitt kjempet fram viser at det er viktig at denne linjen fortsetter. Organisasjonen Åpen folkekirke er ikke til for sin egen skyld; den er til for alle dem som ønsker å ha en kirke å høre til i, og særlig dem som ikke selv har sterke stemmer.

Halvor Moxnes

Professor em., Teologisk Fakultet, UiO

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1901 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1633 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1605 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1449 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1364 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1362 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1125 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 915 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere