Hans Morten Haugen

Alder: 46
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Israel – utvidelsesteologi og oppfyllelsesteologi

Publisert over 2 år siden - 430 visninger

Jeg vil utfordre en forståelse av at staten Israel primært må ses som Guds inngripen og Guds viktigste åpenbaring i verden i dag.

Ole Christian Kvarmes foredrag under åpningen av Bispemøtet i Oslo Domkirke 26. oktober utfordrer alle kirker. Noen ganger går han imidlertid ikke langt nok i å drøfte konsekvensene av landløfter i lys av en kristen forståelse av Jesu som oppfyller og utvider løftene.

Det første kapitlet i Johannesevangeliet avsluttes med at Jesus sier at Natanael skal se «Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.» Guds engler som går opp og ned hører vi også om i Jakobs drøm (1. Mos 28), hvor Gud sier til Jakob: «Den jorden du ligger på vil jeg gi deg og din ætt.»

Kvarme sier korrekt at Jesus lar Guds rike eller Himmelriket ta den plassen som landet tidligere hadde. I fortellingen fra Johannesevangeliet er det Jesus selv som tar denne plassen. Dette utfordrer en snever forståelse av løftene.

Forståelsen av hvem som er utvalgt er utvidet til å omfatte alle folk. Gud grep inn i historien og valgte seg ut et folk, og fra dette folket har vi fått profetene og Jesus Kristus selv. Jesus ga sine disipler – som alle var jøder – et universelt oppdrag. Vi leser i 1. Peter 2 at vi som har tatt imot og tror er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk.

Når Kvarme understreker israelittenes nærvær i landet er det lett å si seg enig i dette. Israelittene eller jødene har en sterk religiøs, kulturell og emosjonell tilknytning til landet mellom Jordandalen og Middelhavet. Denne tilhørigheten viser seg i en uavbrutt tilstedeværelse. Kvarmes utsagn om «den bibelske geografi» er det ingen som bestrider.

Kvarme viser til Jesu ord mot slutten av Matt 23 og Luk 21. I Matt snakker Jesus om å «samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine». Dette kan forstås som en profeti om en tilbakevending av jøder. Allerede på Jesu tid levde jødene spredt. Det er imidlertid ikke klart hvilken framtid Jesus snakker om, og utsagnet kan ikke forstås som en profeti om etableringen av en stat.

I Lukas snakker Jesus om at jødene skal bli bortført og at «Jerusalem skal bli trådt under fot av andre folk inntil folkeslagenes tid er forbi.» Den romerske maktdemonstrasjonen gjennom ødeleggelsen av tempelet lå bare noen tiår fram i tid. Jeg og flere med meg ser det som sannsynlig at Jesus – i den grad han snakket om et konkret politisk regime – nettopp talte om den romerske okkupasjonen. 

Heller ikke Paulus-brevene bekrefter direkte noen av landløftene. Rom 9,4 sier at «herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem», men umiddelbart etterpå bekrefter Paulus en utvidelsesteologi, der det avgjørende er tro og ikke etnisitet: «ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn.» Dette er utfordrende vers, men kjernen er at løftene er utvidet. Det at redningsmannen skal komme fra Sion (Rom 11, 26) gir heller ingen teologisk begrunnelse for en stat som en «forutsetning» for Jesus gjenkomst.

Staten Israel er en legitim stat, som møtte et reelt behov og en dyp lengsel hos et folk som har erfart så mye urett og lidelse. Den kirkelige anti-judaismen – som Luther uttrykte på uhyrlige måter – er en skam. Israel ble raskt anerkjent av FN. Det springende punktet er om den moderne og sekulære stat Israel har en teologisk legitimitet.

Kvarme burde ha vært tydeligere når han skriver at det er «vanskelig å ‘skrive landet ut’ av Paulus’ gjentatte understreking at ‘løftene tilhører dem’.» Dersom man skal bygge på en teologisk begrunnelse for at løftene og landet tilhører jødene, hva blir implikasjonene? Ble staten Israel etablert gjennom Guds inngripen? Hva betyr dette for hvordan staten Israel skal forstås – når vi vet at staten Israel ønsker å være en sekulær stat? Betyr det at staten Israel primært har sin eksistensberettigelse gjennom en teologisk begrunnelse og ikke en folkerettslig begrunnelse?

Jeg vil altså utfordre en forståelse av at staten Israel primært må ses som Guds inngripen og Guds viktigste åpenbaring i verden i dag. En nytestamentlig oppfyllelses- og utvidelsesteologi må ha et universelt siktemål, ikke et territorielt. Samtidig som denne endringen er helt sentral, er det sentralt – som Kvarme gjør – å advare mot at forholdet til jødedommen presenteres som en kontrast.

Staten Israel er et politisk svar på jødenes tilhørighet og tilknytning til landområdet mellom Middelhavet og Jordandalen. Kvarme bekrefter palestinernes «hjemstavnsrett» til det samme området, noe som er viktig. Kvarme advarer mot kristensionismen fordi «konflikten forsterkes og øker lidelsen». Kvarme sier at vi må be om at okkupasjonen opphører. Han kunne ha tydeliggjort at det må arbeides politisk for dette. Positivt er det også at Kvarme løfter fram budskapet i Kairos Palestina om at to folk og tre religioner må leve sammen i «Guds land». 

For «bibelske sionister» – et begrep valgt for å bygge bro til jødene – er slike kompromisser vanskelige. Likevel har det skjedd en endring hos den største av organisasjonene: Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ). Proklamasjonen fra den fjerde kristne sionistkongress i 2001 sa at den som vil «dele landet Israel, kommer i konflikt med Bibelens Gud (Joel 3:1-3). De skal virkelig såre seg selv og falle inn under Guds uopprettelige dom (Sak 12:9).» Denne posisjonen har endret seg etter at IKAJs stifter, Jan Willem van der Hoeven, sluttet.

Han er nå leder av International Christian Zionist Center Jerusalem. I en tale ved International Christian Zionist Center Norway, den 19. juli 2015, sa van der Hoeven at Utøya-terroristen burde får fredsprisen (www.sokelys.com/?p=10909). Selv om van der Hoeven ikke er tilknyttet IKAJ, er det han som har utøvd størst innflytelse innen den kristensionistiske bevegelsen de siste 30 årene. Kristensionister kan altså stå for ekstreme meninger.

Et helt annet budskap finnes i Kairos Palestina: «Vi tror at landet vårt har et universelt oppdrag. …å fullføre universell frelse. Det var innledningen til oppfyllelsen av Guds rike på jord.» Som kristne må vi i det minste søke å være tegn på dette riket.

Kronikken er basert på en forberedt kommentar til Ole Christian Kvarmes foredrag «Israel, folkene og Bibelens løfter». (trykket som kronikk i Dagen 29.10)

Gå til innlegget

Målrettet boikott nytter

Publisert over 2 år siden - 486 visninger

En målrettet, selektiv boikott er både mulig og riktig, og helt i tråd med norsk utenrikspolitikk under skiftende regjeringer

Boikott-debatten i VL har vært både opplysende og nyttig. Men innlegget til Arne Ørum (VL 29.8) er en måte å punktere debatten på. Enhver form for boikott er umulig, og BDS (boikott, deinvestering og sanksjoner) er etter hans mening uttrykk for uærlighet.               

I tillegg er det tungtveiende moralske grunner til å avstå fra å kjøpe slike produkter: Riktig tilegnelse av eiendom, ærlig arbeid og anstendig næringsvirksomhet er elementær etikk.

               En rekke kirkesamfunn, bl.a. Metodistkirken i England, har gått inn for en målrettet boikott, og Kirkenes Verdensråd gjentok i et vedtak fra september 2009 nødvendigheten av en målrettet boikott av varer fra bosettingene.

               Også deinvestering – å selge seg ut av selskaper – har betydning. Da rettes søkelyset mot internasjonale entreprenørfirma som bistår den folkerettsstridige bosettervirksomheten. Den norske forsikringsgiganten KLP har trukket sine investeringer fra slike firma. Det gjelder ikke bare i De palestinske områdene, men også i andre land. KLP har levert en grundig etisk argumentasjon for sin avgjørelse.

               I Israel har en fra offisielt hold prøvd å overse dette, eller prøvd å stemple BDS-bevegelsen som en form for antisemittisme og delegitimering av staten Israel. For vår argumentasjon knyttet til okkupasjon er det avgjørende om virksomheten skjer i okkuperte områder, og slik bidrar til å opprettholde okkupasjonen, ikke hvilken nasjonalitet selskapet eller eierne har.

Det demokrati-fremmende jødiske nettverket Molad (www.molad.org) viser at BDS-bevegelsen har bidratt til å svekke Israels omdømme. Flere av firmaene som KLP har solgt seg ut av, har fått store vanskeligheter.

               Vår utenriksminister Børge Brende sa nylig at det må legges press på Israel slik at fredsprosessen kan komme i gang igjen. Det er vi helt enige i, og ser på målrettet BDS som uttrykk for et slikt press.

               Målrettet boikott er derfor ikke et slag i lufta, men et alvorlig forsøk på å utøve press slik at det skapes bevegelse i en innfløkt konflikt. De vi har kontakt med blant kristne kirkeledere i Israel og De palestinske områdene er utvetydige i sin anerkjennelse av staten Israel og etableringen av en palestinsk stat. De understreker at Israel må avstå fra sin diskriminerende politikk og følge internasjonal lov. I motsatt fall vil konflikten fortsette, mer hat skapes og flere liv gå tapt.

Jens Olav Mæland, tidl. lærer ved Fjellhaug Skoler og sokneprest

Hans Morten Haugen, professor ved Diakonhjemmet Høgskole, leder av Sabeels venner i Norge

Gå til innlegget

Historiske klimadager

Publisert nesten 3 år siden - 1124 visninger

23. og 24. juni 2015 vil gå inn i historiebøkene: Disse dagene falt to rettslige kjennelser om myndigheters klimaansvar, i staten Washington i USA og i Haag i Nederland.

Kjennelsen i staten Washington er basert på et søksmål fra åtte mindreårige mot miljømyndighetene (Washington State Department of Ecology). Organisasjonen Our Childrens’ Trust har medvirket. Miljømyndighetene nektet i 2014 å foreslå en rettslig standard for å redusere klimagassutslipp, selv om de senere i 2014 sa seg enig i at klimaendringer finner sted. Miljømyndighetene pålegges i kjennelsen å rapportere til domstolen innen 8. juli om hvordan en rettslig standard kan formuleres som kan ivareta ressursene til beste for framtidige generasjoner.

Kjennelsen i Nederland, på bakgrunn av et søksmål reist av 886 enkeltpersoner og miljøstiftelsen Urgenda, pålegger myndighetene å redusere klimagassutslipp med 25 prosent innen 2020. Plikten til å ikke forvolde skade og føre-var-prinsippet var sentral i kjennelsen. Mens staters reduksjonsforpliktelser hittil har vært basert på hva statene blir enige om i internasjonale forhandlinger, fastlår denne kjennelsen at Nederland har en selvstendig juridisk forpliktelse overfor sine borgere.

Tilsvarende prosesser er på gang i Norge. I april ble det lansert et opprop undertegnet av 200 personer – inklusive to emeriterte biskoper og en nåværende biskop, samt undertegnede – som er basert på Grunnlovens § 112. Det er regjeringens tildeling av leteblokker i Arktis gjennom 23. konsesjonsrunde som er utgangspunktet for at underskriverne varsler at de kan gå til søksmål. 

Grunnlovens § 112 er en tydeliggjøring av den tidligere § 110b, der det nå heter ‘skal iverksette tiltak’ der det før het ‘give nærmere Bestemmelser’. Hensynet til etterslekten var med i Grunnloven allerede fra 1992.

Oppropet viser til ny forskning som finner at vi ikke kan utvinne olje- og gassforekomster i Arktis hvis vi skal unngå alvorlige og irreversible endringer i klimaet. Derfor burde ikke 23. konsesjonsrunde vært utlyst. Det arbeides nå med å etablere en organisasjonsmodell for å forberede søksmålet, dersom blokkene faktisk tildeles.

Noen vil si at det er udemokratisk å anlegge sak mot myndighetene, når Stortingsflertallet er for utlysning av 23. konsesjonsrunde. Til dette er å si at flertall på Stortinget ikke nødvendigvis trenger å bety flertall i folket – særlig dersom de yngste hadde blitt spurt.

I tillegg fikk ikke regjeringen med seg noen andre partier da Stortinget 11. juni behandlet stortingsmelding 20 (2014–2015) med tittelen ‘Oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten med oppdatert beregning av iskanten’ Forslaget fra regjeringen innebar å flytte iskanten mellom 60 og 70 kilometer lenger nord. Stortingsflertallet ba regjeringen komme tilbake til Stortinget med en ny og helhetlig revidering av forvaltningsplanen.

Det rettslige sporet må uansett være bare en av mange strategier som vi i Norge i 2015 må ta i bruk for å kunne overlevere kloden til våre etterkommere uten å være beskjemmet. I sommer er Klimapilegrim 2015 den arenaen kirker og kristne organisasjoner samler seg om for å vise at vi bryr oss!

Gå til innlegget

Palestinasympatisørenes antisemittisme opprører

Publisert rundt 3 år siden - 1132 visninger

Vi bør være opprørte over undersøkelsen som viser at palestinasympatisørerer oftere enn andre bortforklarer bruken av ordet «jøde» som skjellsord.

Vi bør være opprørte over undersøkelsen fra HL-senteret som gjengitt i Vårt Land 17. februar. Undersøkelsen viser at personer som holder med palestinerne har større sannsynlighet enn andre til å blant annet støtte negative stereotypier om jøder og til å bortforklare bruk av ‘jøde’ som skjellsrord.

Undersøkelsen fra HL-senteret sier ikke noe om hvorvidt aktive personer i organisasjoner som støtter palestinerne avviker fra dette generelle mønsteret om holdninger til jøder generelt. Jeg har møtt mange slike, og finner hos disse – med noen unntak, som Trond Ali Lindstad – en tydelig evne til å skille klart mellom israelsk politikk og jødisk identitet. Vi trenger en undersøkelse som kan finne ut om ‘palestina-aktivister’ har de samme stereotypier om jøder som ‘palestina-sympatisører’.

Vi står overfor en dypt tragisk situasjon når anti-semittisme gjør det risikabelt å gå gjennom en europeisk storby med kipa, og når lærere møter motstand fra elever når de i undervisningen gjennomgår holocaust (shoah på hebraisk). Anti-semittisme vil antakelig aldri forsvinne helt, men vi kan fortsatt søke å begrense den så mye som mulig.

Hva er vesentlig? 1. Å aldri tillegge personer egenskaper eller synspunkter ut fra den religionen eller nasjonen de er født inn i – eller den hudfargen eller andre kjennetegn de er født med. Dette handler også om å ta avstand når påstander om determinerte egenskaper framsettes.

2. Å aldri akseptere at jødene som kollektiv blir sett på som ansvarlige for Jesu død på korset. Dersom man skal trekke inn det konkrete organet som avhørte Jesus, heter dette Sanhedrin, eller ‘Rådet’, men det var romerne som avsa og gjennomførte dødsdommen, en dødsdom som kristendommen faktisk står og hviler på.

3. Å være bevisste på Jesu jødiskhet og særskilte oppdrag til jødene, men der Jesus selv utvidet dispiplenes oppdrag. Den første kirke var en jøde-kristen kirke, men når de fleste jøder ikke aksepterte budskapet om Jesu død og oppstandelse vokste det fram anti-jødiske forståelser, som Johannesevangeliet illustrerer. Kirkens historie er en historie om antijudaisme. Denne forståelsen må fastholdes samtidig som vi som kristne tror at Jesu frelsesoppdrag spengte alle menneskelige rammer.

4. Å fordømme konspirasjonsteorier som involverer jøder, som stadig florerer på nettet. En av de mest kjente kritikerne av kristensionismen, den anglikanske presten Stephen Sizer, har nylig i brevs form forsikret sin biskop at han ikke lenger skal ytre seg i Midt-Østen-konflikten, etter at han på sin facebook-side linket opp til en side med tittelen ‘9-11/Israel did it’.

5. Å utfordre den israelske retorikken som ikke greier klart nok å skille mellom jødisk og israelsk. Selv om Israel er en stat etablert av og for det jødiske folk, med en generell rett for jøder til å ‘stige opp’ til Israel, er eksempelvis statsminister Netanyahu ikke god nok til å skille. Mange jøder beklager sterkt at Israels overdrevne tiltak for sikkerhet undergraver det den jødiske tradisjonen lærer om rettferdighet og menneskeverd.

6. Å erkjenne at det finnes flere sionismer. Jødene har sterke og legitime historiske, emosjonelle, religiøse og kulturelle bånd til området mellom Jordanelven og Middelhavet. Det er den sionismen som skaper lidelse, urett og utrygghet som må utfordres og bekjempes. Som religiøse mennesker og felleskap må vi utfordre teologisk og etisk alle forsøk på religiøs legitimering av vold, ekskludering og fiendskap.

Slik menneskeheten er blitt beriket av religionssamfunnenes innsats og anstrengelser, kan fred i Midt-Østen oppnås dersom både jøder, muslimer og kristne ser på hverandre som brødre og søstre, søker å sette seg inn i de andre sine historier og drømmer, og gjenfinner de store idealene i sine religioner.

Vi har alle hellige skrifter som løfter fram gjestfrihet, respekt, anerkjennelse og rettferdighet. Andre tekster omhandler intoleranse og overgrep. Disse siste er oftest knyttet til svært spesielle situasjoner, og ikke egnet til å avlede en generell etikk. Vi må sammen og hver for oss løfte fram Gudsbilder, menneskesyn og samfunnssyn som skaper åpenhet og nysgjerrighet, ikke mistenksomhet, forutinntatthet og fiendskap.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5.3.2015

Gå til innlegget

Menneskerettighetsretorikk og menneskerettighetspolitikk

Publisert over 3 år siden - 207 visninger

Stortingsmeldingen om menneskerettigheter (Meld. St. 10 (2014-2015)), med den optimistiske tittelen 'Muligheter for alle' fortjener mer oppmerksomhet enn den har fått. Den viser spennet mellom retorikk og politikk

Stortingsmeldingen om menneskerettigheter fra desember tydeliggjør ikke de motsetningene – eksempelvis mellom næringslivspromotering og støtte til undertrykte folk – som regjeringen må hanskes med. Stridstemaene er mange. 

For å forstå handlingsdimensjonen ved slike meldinger, i motsetning til symboldimensjonen, må man lese kulepunktene. Det er disse embetsverket rapporterer på og måles mot. All annen tekst er bare bakgrunn for å begrunne kulepunktene.

Meldingen fortjener ros for å løfte fram presset mot menneskerettighetene som utøves av menneskerettighetsverstinger. Motstanden mot menneskerettighetene skyldes ikke at disse forstås som del av vestlig imperialisme. Riktignok blir menneskerettighetene i land som Russland forstått som å fremme promiskuøs atferd, som truer den russiske fellesskapsmoralen.

Menneskerettighetene blir snarere motarbeidet av stater som ønsker servile innbyggere som ikke stiller kritiske spørsmål. Å legge til rette for aktiv deltakelse og å stille makten til ansvar er sentrale elementer ved en menneskerettighetsstrategi. Å ansvarliggjøre myndighetene og å myndiggjøre innbyggerne er ikke i samsvar med en strategi som søker å monopolisere makten. Vanlige mennesker ønsker frihet til å kunne ytre og organisere seg, og vern mot nedverdigende behandling og levekår.

Videre fortjener meldingen ros for å tydeliggjøre økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Som noen vil huske fra debatten om et nytt kapittel for menneskerettigheter i Grunnloven våren 2014, ble flere av de foreslåtte sosiale rettighetene ikke tatt med. En slik distinksjon mellom menneskerettighetene er ikke synlig i meldingen.

Konkret sies det eksempelvis at Norge skal ‘bidra til at arbeidet med matsikkerhet og ernæring i FNs nye bærekraftsmål har en menneskerettighetsbasert tilnærming.’ Disse vil vedtas i september 2015.

En mer kritisk side ved meldingen er at den ikke sier at urfolk skal sikres fritt og informert forhåndssamtykke når prosjekter legges til urfolksområder. Norge støtter skogbevaringsprosjekter, der primærformålet er å øke kapasiteten til å binde CO2, ikke å sikre skogen for urfolkenes bruk og overlevelse. Norge innvirker på urfolks livsbetingelser i andre land gjennom delvis statseide selskap, Norfund-investeringer, og sine eierandeler i over 8000 selskaper gjennom Statens Pensjonsfond – Utland.

Meldingen omtaler riktignok urfolks deltakelse, men bruker i formuleringer som ‘delta i beslutningsprosessen’ og ‘respekt for lokalbefolkningens og urfolks rettigheter’, den siste knyttet direkte til skogsatsingen. Dette er for svake formuleringer til å sikre at urfolk har reell innvirkning, inklusive retten til å ikke gi samtykke til et foreslått prosjekt.

Det kan argumenteres for at en samtykke-prosess vil ta lang tid og kan skape uforutsigbarhet for investorene. Dette argumentet kan møtes med at en prosjektgjennomføring i strid med urfolkenes ønsker skaper spenninger og konflikter i lang tid. Dette kan samlet sett gi langt større kostnader. Videre må det tas med i betraktningen at investorene har en rekke andre alternativer. Urfolk som er avhengige av høsting av naturressurser for sin overlevelse har få alternativer, bortsett fra å oppgi sin tradisjonelle livsform og forsøke å bli lønnsarbeidere. 

Fritt og forhåndsinformert samtykke ble første gang del av internasjonal rett gjennom ILO-konvensjon 169, i tilfeller hvor ‘flytting av disse folk anses nødvendig’. Senere er prinsippet blitt anvendt på noen flere situasjoner. Konfliktene vil komme dersom beslutningsprosessene ikke bedres. Regjeringen har fortsatt mulighet til å komme verdens urfolk bedre i møte.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Hvis helvete er virkelig...
11 minutter siden / 7143 visninger
Gunn Pound kommenterte på
Uføre til kamp - Blir du med ?
36 minutter siden / 58 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Uføre til kamp - Blir du med ?
rundt 1 time siden / 58 visninger
Sigmund Svarstad kommenterte på
Gud i matematikken - Del III av ?
rundt 1 time siden / 147 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Morgenandaktene i NRK
rundt 1 time siden / 233 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 2 timer siden / 1041 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Farleg fasteforbud
rundt 2 timer siden / 533 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Barnets dåp - frelse eller inngang til Faderen/ Farshuset?
rundt 2 timer siden / 336 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Farleg fasteforbud
rundt 2 timer siden / 533 visninger
Les flere