Hans Morten Haugen

Alder: 46
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

BDS er ikke anti-semittisme

Publisert nesten 2 år siden - 1847 visninger

Jeg tar sterk avstand fra ethvert forsøk på å delegitimere selve staten Israel og tar naturligvis også sterk avstand fra enhver antisemittisme. På denne bakgrunnen fastholder jeg at BDS (boikott, deinvestering, sanksjon) ikke er antisemittisme

Den evangelisk-lutherske kirke i Amerika (ELCA), en av verdens største lutherske kirker, vedtok på sitt Kirkemøte sist helg press mot Israel for å oppheve okkupasjonen. Med 82 prosent oppslutning vedtok Kirkemøtet å:

«oppfordre denne kirkens medlemmer, menigheter, synoder, virksomheter og ledende biskop til å utøve press mot kongressrepresentanter, senatorer og Obama-administrasjonen for nødvendige tiltak for å sikre at Israel må – for å fortsette å motta amerikansk økonomisk og militær hjelp – følge internasjonalt anerkjente menneskerettighetsstandarder…, stanse bygging og utvidelse av bosetninger i Øst-Jerusalem og på Vestbredden, avslutte sin okkupasjon av palestinsk territorium, og muliggjøre en selvstendig palestinsk stat.»

USAs økonomiske og militære støtte til Israel er betydelig. Å be om et opphør av denne støtten er ikke en sanksjon, men en tilbaketrekning av en særlig gunstig ordning som israelske myndigheter i det minste vil oppleve som en sanksjon.

Videre – med over 90 prosent oppslutning – vedtok Kirkemøtet å utvikle en menneskerettighetsprofil for sine investeringer og sikre at disse investeringene reflekterer ELCAs Midtøstenstrategi.

Disse vedtakene kommer i tillegg til vedtak til en rekke kirker – blant dem lutherske, metodistiske, anglikanske, baptistiske, refomerte og unierte – om å arbeide for at frihandelsavtaler som EU, EFTA og USA har med Israel ikke omfatter varer med opprinnelse i de ulovlige bosettingene. Dette presset har delvis lykkes: EU og norske myndigheter er tydelige på at samhandling med Israel kun omfatter det internasjonalt anerkjente Israel. USA har utallige ganger understreket at bosettingene i okkupert Palestina strider mot internasjonal rett.

Disse tiltakene omtales i media ofte som BDS (boikott, deinvestering, sanksjon). BDS-bevegelsen oppsto blant palestinske organisasjoner i 2005, og samme år utgav det palestinske senteret Sabeel heftet A Call for Morally Responsible Investments, og Kirkens Verdensråds Sentralkomite ba sine medlemskirker om å arbeide for økonomiske investeringer som skaper rettferdig fred. Noen kirker og kirkelige organisasjoner bruker ikke aktivt begrepet BDS, men fremmer økonomiske virkemidler mot okkupasjonsvirksomhet for å fremme et opphør av det verdenssamfunnet uttrykkelig omtaler som en folkerettsstridig situasjon.

I Kairos-dokumentet, skrevet av palestinske kirkeledere i 2009, er det en støtte til BDS som en middel til å «avslutte den israelske okkupasjonen» (pkt 7.1). Mange av kritikerne av dette dokumentet – som generelt understreker tro, håp og kjærlighet i møte med konflikten mellom Israel og Palestina – mener at BDS er et uttrykk for anti-semittisme. Anti-semittisme er et reelt problem som alle mennesker av god vilje må arbeide mot. Å knytte BDS til anti-semittisme er å gjøre den viktige kampen mot anti-semittisme en bjørnetjeneste.

BDS-bevegelsen er bred, og jeg vil ikke benekte at det finnes personer med anti-semittiske holdninger i BDS-bevegelsen. Den brede BDS-bevegelsen arbeider for akademisk, kulturell og økonomisk boikott av Israel, altså ikke av jøder som sådan. Andre avgrenser seg til økonomisk samhandling og støtte til Israel, som vi ser at vedtaket fra ELCA er et uttrykk for. Enda spissere sanksjoner er knyttet til all okkupasjons- og bosettingsrelatert virksomhet, uavhengig av hvor virksomheten har sitt hovedkontor. Denne posisjonen har mange større kirker.

Derfor kan ethvert selskap fra et hvilket som helst land som bidrar til å opprettholde okkupasjonen og tjener penger på den oppleve at kirker og andre aktører vil presse selskapet – eller selge seg ut.

Ved å drive økonomisk virksomhet i konfliktområder eller okkuperte områder risikerer man å bli medskyldig i krenkelser av menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett. Å være medeier i slik folkerettsstridig virksomhet innebærer et medansvar, som understreket av organer innenfor Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), som i 2011 spesifiserte sine retningslinjer for flernasjonale selskaper.

BDS-bevegelsen vil legge press på Israel for å avslutte okkupasjonen, altså av de 22 prosentene som det internasjonale samfunnet utallige ganger har presisert skal utgjøre den palestinske staten. Ingen andre virkemidler har til nå hjulpet, og nå er også tostatsløsningen lenger unna enn på to tiår.

Israel er ikke alene om å stå bak menneskerettighetsovergrep. Israel skiller seg imidlertid fra sine nabostater ved at staten er okkupant, samtidig som den ønsker å framstille seg som et demokrati og som del av en vestlig sivilisasjonssfære. Vi er mange Israel-venner som er fortvilet over utviklingen i Israel og som støtter smal eller bred BDS som middel til en avvikling av okkupasjonen og likeverdighet for alle innbyggerne. Slike grep er også nøkkelen til fred med nabostatene, og vil gi staten Israel og dens borgere framgang, sikkerhet og respekt.

Gå til innlegget

Forsoning med taterne - ballen ligger nå hos staten

Publisert rundt 2 år siden - 809 visninger

Hvordan går myndighetene videre når mange av romanifolket ikke ønsker særlige tiltak eller formidling?

Alle høringssvarene til NOU 2015:7 Assimilering og motstand er nå tilgjengelige på Kommunal- og moderniseringsdepartementet side. 174 svar – med fra 1 til 301 avsendere – er fra enkeltpersoner. Få høringssvar kommer fra forskningsmiljøer og museer. Det er også relativt få kommuner og organisasjoner som har svart – men høringssvar har kommet fra Kirkerådet og Kirkens Sosialtjeneste.

Fyldige svar er kommet fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter, Gáldu - Kompetansesenteret for urfolks rettigheter, Kulturrådet, Utdanningsdirektoratet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Helsedirektoratet og Bufetat.

Alle disse siste mener at økt kompetanse om romanifolket blant ulike yrkesgrupper og formidling om romanifolkets historie og liv er viktig. Disse forstår at holdningsendringer skjer gjennom å bli synlig og bevisst. Dette standpunktet deles av romaniorganisasjonene. Disse framholder at utvalget har skrevet for lite om politikken de siste 30 årene og mener også at departementet ikke lyktes i å hindre uheldig personomtale under høringsmøtene.

Betydningen av bli synlig og bevisst står i motstrid til den forståelsen som mange av enkeltpersonene gir uttrykk for. Mange av disse er redde for at undervisningsopplegg eller teaterforestillinger som formidler det særegne ved romanifolkets liv og historie vil føre til mobbing av barn som er av romanislekt. Mange av disse er også sterkt imot begrepet tater, og mener at bruken av dette burde bli kriminalisert. Likevel: Noen av dem som er imot både utredningen og sluttrapporten omtaler seg selv som tater.

Et av høringssvarene – også trykket i avisen Østlendingen – sier: «Da det ble klaget til den norske stat … kom til slutt Norge med en unnskyldning til romanifolket. Vi fikk da muligheten til å legge denne tiden bak oss og se fremover.» Dette innlegget er mildere i formen enn mange andre. Uttrykk som «sette oss flere tiår tilbake» og frykt for stigmatisering preger andre høringssvar.

Hvordan kan dette forstås? De 301 underskriverne av brevet «Vi som er imot!» skriver «Vi har strevd hardt for å intrigere [sic!] oss i samfunnet.» Antakelig er det en form for assimilering de snakker om, der majoritetssamfunnets normer og levesett etterstrebes. Videre heter det: «Vi verken vil ha noen talsmann eller forening som taler vår sak.»

Det finnes fire organisasjoner for romanifolket. Organisasjoner med minst 100 medlemmer samarbeider blant annet om valg av styre til stiftelsen romanifolkets/taternes kulturfond. De statlige midlene til Kulturfondet er holdt tilbake i 2015 og 2016, noe alle organisasjonene og Romanifolkets/taternes senter protesterer mot; se vedlegget i høringssvaret fra Taternes Landsforening.

Oppmerksomhet på det særegne ses altså på som motsatsen til det å klare seg i det norske samfunnet. Spørsmålet er hvordan en slik situasjon skal møtes. Her er tre svar:

1 Det skal være helt opp til den enkelte som tilhører en nasjonal minoritet «å velge å bli behandlet eller ikke å bli behandlet som sådan…», som det heter i artikkel 3.1 i Europarådets Rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Dette valget skal selvsagt ikke ha noen negative konsekvenser for den enkelte.

2 Medlemmer av en nasjonal minoritet som ikke ønsker å bli behandlet «som sådan» kan altså ikke nekte andre fra denne nasjonale minoriteten å bli behandlet som en nasjonal minoritet. Likevel kan det være omstendigheter som gjør at myndighetene bør være forsiktige i å legge til rette for nasjonale minoriteters kultur, eksempelvis dersom denne kulturen kan innebære aksept for mishandling eller former for utestengelse. Noen kan mene at det å ta barna ut av skolen mot slutten av skoleåret for å reise kan innebære en form for utestengelse, mens andre mener at en slik situasjon kan myndighetene møte ved tilrettelegging.

3 Norge har plikter overfor nasjonale minoriteter etter FNs tre sentrale menneskerettighetskonvensjoner, om barns rettigheter (artikkel 30), sivile og politiske rettigheter (artikkel 27), og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (artikkel 15.1(a)), UNESCO-konvensjonen om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk – og den nevnte Europarådskonvensjonen.

Blant romanifolket er det mange som ikke ønsker synliggjøring av og oppmerksomhet om deres kultur og særlige rettigheter. På denne måten mener de det blir lettere å behandles som vanlige norske borgere. Norske myndigheter har flere hensyn å ivareta. Dette bredere ansvaret må reflekteres i en respektfull dialog med personer fra romanifolket – og mellom disse – om hvordan vi sikrer både kulturbevaring, individuell oppreisning og deltakelse og gode muligheter for alle i det norske samfunnet.

Både Kirkerådet og Kirkens Sosialtjeneste foreslår statlige tiltak for både kultur (tradisjonelt håndverk) og språk (etablering av et professorat i romani), oppreisning og likeverdig deltakelse. Kirkens Sosialtjeneste etterlyser en statlig erstatningsordning for dem som har oppholdt seg på barnehjemmene drevet av Norsk misjon blant hjemløse og falt utenfor kommunale erstatningsordninger. Kirkens Sosialtjeneste ber om mer forskning på forholdene ved barnehjemmene. En egen stortingsmelding etterspørres også.

Kirkerådet melder også to egne tiltak: Oversettelse av liturgiske tekster til romani og etablering av en egen prestetjeneste for romanifolket. Den norske kirke sier de skal fortsette samtalene med romanifolket. En av romaniorganisasjonene påpeker Den norske kirkes manglende handling for å «gjøre bot for sine ugjerninger…»

Den norske kirke og Kirkens Sosialtjeneste forsøker ikke å unndra seg ansvaret – sistnevnte på vegne av Norsk misjon blant hjemløse – for sine roller i en statlig tvangsassimilering som omfattet seksuell, fysisk og psykisk mishandling. Samtidig, når to av romaniorganisasjonene skriver om Kirkens Sosialtjeneste sitt ansvar for forsoning, skriver de videre at forløperen «arbeidet på oppdrag for den norske stat. Derfor er det staten som har det øverste ansvaret for en slik forsoningsprosess.» Dette er en viktig klargjøring; ballen ligger nå hos myndighetene.

Gå til innlegget

Krevende forsoning med romanifolket

Publisert rundt 2 år siden - 319 visninger

Forsoning med taterne kan ikke vedtas. Myndighetene må erkjenne at forsoning tar tid, og at de som er ofre, må vurdere om tiltakene er tilstrekkelige.

Den norske kirkes sokne­prester satt i kommunale vergeråd og Norsk Misjon Blant Hjemløse hadde mandat fra ­Sosialdepartementet, og ble ledet av prester og proster. På denne måten var Den norske kirke del av en statlig tvangsassimilering av taterne/romanifolket, som omfattet mishandling.

Videre, tiår etter at Norge ble part i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, ble foreldre skilt fra sine barn og all kommunikasjon hindret. Dette er dokumentert i rapporten fra Tater-/romaniutvalget, ledet av Knut Vollebæk (NO2015:7), lagt fram 1. juni 2015. Høringsfristen er 1. juni 2016.

• Les kronikken til utvalgsleder Knut Vollebæk: Nødvendig oppgjør med nedbrytende politikk

Tar tid. En bred nasjonal høringsdialog er gjennomført i år. I dialogmøtene har kommunal-og regionalminister Jan Tore Sanner uttalt at han ønsker forsoning. Det samme ønsket uttrykte daværende kommunalminister Erna Solberg i 2004. Har myndighetene gjort nok i mellom­tiden for å legge til rette for forsoning? For at forsoning skal skje, må myndighetene erkjenne at forsoning tar tid, og at de som er ofre må legge føringene og vurdere om tiltakene er tilstrekkelige. Kort fortalt: Forsoning er krevende og kan ikke vedtas.

To kirkelige aktører har erfaring med arbeid med taterne/romanifolket, med mål om forsoning: Kirkens Sosialtjeneste de siste par årene og Den norske kirke, særlig i årene rundt år 2000.

Dialogen mellom Kirkens Sosialtjeneste og representanter for taterne/romanifolket er på høy tid. Som del av dialogarbeidet forsøkte Kirkerådets sekretariat å hjelpe i gang en dialog mellom taterne/romanifolket og Kirkens Sosialtjeneste rundt år 2000, men lyktes ikke da.

Beklagelse. Stiftelsen Kirkens Sosialtjeneste, som overtok eien­dommene og mange av de ansatte fra Norsk Misjon Blant Hjemløse da denne ble lagt ned i 1986, uttalte for ett år siden – ­under framleggelsen av rapporten: «På vegne av Kirkens Sosialtjeneste beklager vi på det sterkeste de krenkelser og overgrep som tater/romanifolket ble utsatt for under Norsk Misjon Blant Hjemløse.»

Viktig er også følgende utsagn fra Kirkens Sosialtjeneste: «Misjonen tok ikke et oppgjør med sin historie, ga ikke taterne/­romanifolket rett i sine anklager og ba aldri om unnskyldning. Vår vurdering nå er at vi står nærmest til å komme dem i møte…»

Vi ser at begrepet «beklage på det sterkeste» er valgt av Kirkens Sosialtjeneste, mens de bruker ordet «unnskyldning» for å uttrykke hva som var rimelig å forvente fra Norsk Misjon Blant Hjemløse.

Kirkens Sosialtjeneste har ikke stått bak tvangsassimilering av taterne/romanifolket, men rapporten kritiserer forhold i Kirkens Sosialtjeneste i årene 1986-1990, særlig forvaltningen av stiftelsen Svanviken.

Motsetninger. Når Kirkens ­Sosialtjeneste ønsker å komme taterne/romanifolket «i møte», er dette blitt vanskeliggjort av ulike prioriteringer hos de ulike organisasjonene for taterne/romanifolket, som Vårt Land har vist. Disse motsetningene må ikke gi handlingslammelse, verken hos organisasjonene som representerer taterne/romanifolket, Kirkens Sosialtjeneste eller Den norske kirke.

Kirkemøtet i Den norske kirke­ lærte noe om betydningen av ulike ord fra 1998 til 2000, da en enstemming bønn om «unnskyldning og tilgivelse» kom fra Den norske kirke til taterne­/­romanifolket. I 1998 brukte Kirke­møtet bare ordet «tilgivelse». Ved å be om tilgivelse forventer man å få tilgivelse.

I den aller siste avstemmingen på Kirkemøtet 1998 delte delegatene seg på midten mellom dem som støttet komiteforslaget – som sa «vi» – og et benkeforslag – som sa «vårt folk». Da det siste fikk knapt flertall, ble dette møtt med gråt og sinne fra taterne/romanifolket. Deres erfaring var at problemet var «øvrigheten», ikke «folket».

Ikke vedtas. Hos Den norske kirke har det vært et mål at gjennom konkrete tiltak skulle et grunnlag bli lagt som kunne skape forsoning. En forsoningsprosess kan forstås som å gå gjennom stadier, ofte med de engelske ordene recognition (erkjennelse), repentance (anger) og restoration (ny politikk og nye relasjoner) som navn på stadiene før selve forsoningen kan finne sted.

Ny politikk og nye relasjoner tar tid. Det er ikke mulig å lage en liste over tiltak som er nødvendige. Noen forhold bør likevel løftes fram:

For det første er erstatningsordninger til barnehjemsbarn mangelfulle. Noen kommuner har gitt inntil 750.000 kroner i oppreisning; andre gir ingenting. En nasjonal ordning må tilbys dem som ikke har fått kommunal oppreisning.

For det andre må en tverr­departmental arbeidsgruppe etableres for å foreslå tiltak for å fremme tillit mellom ulike myndighetsorganer og taterne/romanifolket.

For det tredje må mer informasjon om taterne/romanifolket sin historie og kultur gjøres kjent. Christian Vs norske lov av 1687 forbød ikke bare jøder og tatere (3. bok, kapittel 22), men hjemlet dødsstraff for taterne. Formidling gjennom skolen er prioritert, men vi vet lite om hvordan formidlingen skjer i klasserommene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28. MAI 2016

Gå til innlegget

Stat for det jødiske folk?

Publisert over 2 år siden - 1175 visninger

Dersom et lovforslag som vil definere Israel som en stat for det jødiske folk faktisk vinner gjennom i Knesset er det neppe sannsynlig at det vil bli færre stater som vil uttrykke sine bekymringer med å betrakte Israel som jødisk stat.

Den israelske regjeringen har fremmet en såkalt Basic Law som innebærer en bevegelse vekk fra å forstå Israel som en sekulær og demokratisk stat. Videre innebærer loven ytterligere fremmedgjøring for de omtrent 24 prosent av Israels innbyggere som er palestinere (offisielt israelske arabere) eller som har annet opphav.

Formålet med loven synes å være å styrke forbindelsen mellom staten Israel og jøder over hele verden, og å ha rettslig hjemmel for å usynliggjøre alt «ikke-jødisk». Det heter riktignok i lovforslagets artikkel IV.2: «Arabisk skal ha en spesiell posisjon i staten», men arabisk skal ikke lenger være offisielt språk.

I tillegg til disse formålene, er endringen også motivert ut fra interstatlige forhold. I samtale med Israels ambassadør Raphael Schutz hevdet han at det i Europa er stater som ikke lenger vil anerkjenne Israels karakter som en jødisk stat. Selv om det opplagt er mange som vil se det utfordrende å både fungere som jødisk stat og demokratisk stat, er dette grunnlaget de aller fleste statene i verden faktisk har basert sin anerkjennelse av staten Israel på.

Dersom lovforslaget faktisk vinner gjennom i Knesset er det neppe sannsynlig at det vil bli færre stater som vil uttrykke sine bekymringer med å betrakte Israel som jødisk stat.

Det som gjør staten Israel spesiell er ikke dens religiøse legitimitet. Som Ole Christian Kvarme tydeliggjorde i Vårt Land 29. oktober 2016, i etterkant av Bispemøte-foredraget tre dager tidligere, er staten Israel et resultat av menneskers verk.

Tre forhold gjør staten Israel spesiell: 1) Mangel på grunnlov, noe Israel deler den med noen andre stater, som Storbritannia. Uansett gjør denne mangelen at det er lettere å fremme lovforslag uten at en grunnlov stiller skranker for hva lover kan si.

2) Mangel på definerte yttergrenser, der verdenssamfunnet baserer seg på at de såkalte 1967-grensene (våpenhvileavtalen fra 1949) utgjør Israels folkerettslige grenser. Israel har enn annen forståelse, uttrykt gjennom offisielle anneksjoner av Øst-Jerusalem og Golan og uoffisielle anneksjoner av de såkalte C-områdene på Vestbredden. Det er verdt å merke seg at artikkel 6 i lovforslaget sier at staten vil «promotere jødisk bosetting i sitt territorium», et territorium som staten Israel selv aldri vil avklare.

3) Etterlegitimering utfra gamletestamentlige løfter. Selv om Erklæringen om etableringen av staten Israel fra 14. mai 1948 viste til “deres land” som folket “beholdt troen på” (kept faith with), viser den ikke til Gud, og bruker bare begrepene «historisk og tradisjonell tilknytning», ikke «religiøs tilknytning». Dette skyldes naturligvis at sionistbevegelsen opprinnelig var primært sekulær og sionistisk, selv om de såkalte sionistiske revisjonistene (Ze’ev Jabotinsky) sto for en annen linje. Først etter 1967-erobringene vokste det frem en sionisme som hovedsakelig legitimerte seg religiøst, og dette er nå den sentrale innflytelsen innen sionismen. Den religiøse sionismen mener staten Israel har et guddommelig mandat.

Hva er problematisk med dette? Det er naturligvis problematisk at det jødiske og det demokratiske forrykkes til fordel for det jødiske, og lovutkastet kan – dersom det blir vedtatt – åpne opp for en ytterligere bevegelse vekk fra reelt demokrati for alle borgere. Like alvorlig er at en insistering på å definere seg selv religiøst spiller ballen rett i hendene på islamistiske aktører i regionen, som forstår landområder, også området mellom Jordandalen og Middelhavet, å være Islams land. Dette innebærer at Israel-Palestinakonflikten blir en religiøs konflikt, hvor reelle løsninger umuliggjøres.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Magne Kongshaug kommenterte på
Kampen mot polarisering: et gode?
rundt 1 time siden / 46 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1109 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 1 time siden / 701 visninger
Robin Tande kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1109 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Imran khan gir inspirasjon, motivasjon og håp til en hel nasjon!
rundt 2 timer siden / 153 visninger
Sondre Bjørdal kommenterte på
Forhåndsmoderering
rundt 2 timer siden / 3345 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Lutherdommens syn på bilder
rundt 2 timer siden / 686 visninger
Robin Tande kommenterte på
Niqab-bilder gir misvisende fremstilling av muslimer i Norge
rundt 4 timer siden / 545 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nyprotestantisk revisjonisme
rundt 5 timer siden / 335 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 5 timer siden / 701 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"The New State Solution" og den norske regjering.
rundt 5 timer siden / 348 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 5 timer siden / 1109 visninger
Les flere