Hans Morten Haugen

Alder: 46
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Faremo (Ap) var hardere mot kirken enn Listhaug er

Publisert rundt 2 år siden - 1459 visninger

Kirkens kritikk av asylpoliitikk har vært konsekvent. Aps Grete Faremo leverte i 1993 en langt mer grunnleggende kritikk av Den norske kirke enn Frps Sylvi Listhaug har gjort.

I Vårt Land 6. februar uttaler biskop i Bjørgvin at det er oppsiktsvekkende at en statsråd – i dette tilfellet Sylvi Listhaug – kritiserer høringssvar før høringsfristen har gått ut – i dette tilfellet fra Oslo biskop og Møre biskop. Listhaugs formuleringer, senest «Kirken er ikke for alle, men en aktør for venstresiden», er i seg selv oppsiktsvekkende.

Imidlertid har langt mer fundamental kritikk mot Den norske kirke vært framført av en annen statsråd, Grete Faremo. I brev av 2. desember 1993 til daværende Nord-Hålogaland biskop skrev Faremo:

«Når dette våpen [kirken som hellig rom] tas i bruk i en politisk kamp, blir det De og kirken for øvrig som utfordrer demokratiet. [...] [S]e dem om i Europa, og De vil se blomstrende fremmedhat. Udemokratiske virkemidler tas i bruk av ytterliggående grupper med tidvis fatale følger. Når vi har unngått dette her hjemme, er jeg overbevist om at det har sammenheng med den legitimitet som vårt politiske system tross alt har. [...] Det ville skuffe meg meget om det var kirken som skulle rokke ved denne legitimiteten: Hvilke krefter ville da bli utløst? [...] Det er bare demokratiets vei som kan bringe oss framover. Kirkeasylene innebærer at man velger å gå langs andre stier. Det er derfor i dypeste alvor jeg spør: Hvor havner vi da?»

De siste tre setningene ble også benyttet under en justispolitisk redegjørelse for Stortinget 17. februar 1994, som etterfulgte et lengre resonnement: «De som på denne måten setter vår legale asylprosedyre til side rokker ved den legitimiteten vårt politiske system hviler på. […] Ingen kan ta loven i egne hender uten samtidig å løpe den risiko at andre som er av en annen oppfatning også gjør det samme. Slik brytes den samfunnsorden som hviler på demokratiet og respekt for loven og lovlig fattede vedtak.»

Disse tankerekkene av Faremo utfordrer altså kirkeasylene. Måten hun formulerer seg på er mer grunnleggende kritiske til Den norske kirke enn Listhaugs kritikk, fordi Faremo mente at Den norske kirke legitimerte en utvikling vekk fra demokratiet.

Listhaugs kategoriseringer av Den norske kirke er i beste fall upresise. Kirkens oppdrag for fremmede, enker og farløse er godt forankret i norsk humanitær tradisjon og politisk kultur. Listhaugs svar til Den norske kirke (Vårt Land, 6. februar) ved å skille mellom konsekvens- og sinnelagsetikk og ved å minne om toregimentslæren er ikke spesielt provoserende. Likevel er det er uvanlig at en statsråd viser til toregimentslæren – som reelt sett handler om å skjelne mellom det verdslige og den åndelige regiment, ikke skille dem.

Jeg slutter meg til NRKs Underholdningsavdelingen lørdag 6. februar, som svarer Listhaug ved å minne om kirkens ansvarsområde: medmenneskelighet og nestekjærlighet.

Videre, dersom noen tror at Den norske kirke er spesielt kritiske til dagens asylpolitikk er det nok å minne om situasjonen under den rødgrønne regjeringen. En tidligere preses i Den norske kirke - Olav Skjevesland - uttalte at asylinnstrammingene vedtatt av den rødgrønne regjeringen i 2008 «er knapt en kristen kulturnasjon verdig.» Dersom noen i regjeringen var irriterte ble det ikke ytret i offentligheten.

For Listhaug handler det om å stemple meningsmotstandere med politiserte merkelapper, og slik undergrave grunnlaget for Den norske kirkes kritikk mot asylpolitikken. Den norske kirke har ikke villet tie tidligere, og vil fortsatt være kritisk, uavhengig av hvem som sitter i regjering. Den norske kirke, også et enstemmig Kirkemøte i 2005, har vært konsekvent i sin kritikk av en asylpolitikk som ikke ivaretar våre kristne og humanitære verdier.

Gå til innlegget

Religion, ekstremisme og veien videre sammen

Publisert rundt 2 år siden - 316 visninger

Kronikken ble opprinnelig trykket i Dagen 9. desember: www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/kronikk/Religion-ekstremisme-og-veien-videre-sammen-280946

Det vi må advare mot er religiøse holdninger som stiller spørsmål med alles like menneskeverd, som forsøker å få andre til å akseptere sine holdninger som de eneste rette, og som mener at vold – endog drap – mot mennesker kan tjene en større sak.

Ingen bør benekte at religion kan fostre ekstremisme. Ingen bør heller benekte at religion har fostret den radikale tanken om alle menneskers like menneskeverd og en omsorgsetikk som velferdsstaten er en videreføring av.

Merk bruken av ordet radikal. Ordet radikal er i ferd med å få samme stigmatiserende effekt som ordet fundamentalist. De fleste vil være enige om at Jesus var radikal, både i sine handlinger og i sitt budskap. Han snudde opp ned på etablerte konvensjoner. Han utfordret makteliten og dem som mente de satt på sannheten.

Videre var de første kristne radikale. De søkte sammen i fellesskap med felles eiendomsrett og deres levesett gjorde at mange ble kristne gjennom deres måte å leve som Kristusetterfølgere.

Radikalisering er likevel det fenomenet regjeringen har valgt å rette inn krefter mot. Det kan være at fundamentalistisk lesing av hellige skrifter er første skritt på en prosess mot oppslutning om en ekstremistisk ideologi og aksept av vold som et legitimt virkemiddel. Regjeringen bør imidlertid se at det ikke er religiøs overbevisning som er problemet.

Jeg er grunnleggende skeptisk til at storsamfunnet mistenkeliggjør religiøse oppfatninger som de fleste vil si seg sterkt uenige i. En slik mistenkeliggjøring fremme ytterligere utenforskap. Dermed fanges man lettere opp av voldsforherligende aktører.

Det vi må advare mot er religiøse holdninger som stiller spørsmål med alles like menneskeverd, som forsøker å få andre til å akseptere sine holdninger som de eneste rette, og som mener at vold – endog drap – mot mennesker kan tjene en større sak. I slike tilfeller har fundamentalisme gått over til fanatisme og kan også fremme ekstremisme.

Ekstremisme er avstandstaken til grunnleggende demokratiske verdier, og mangel på respekt for demokratiske institusjoner. Noen ekstremister kan ende opp som terrorister, fordi de ønsker å ramme det bestående samfunnet og fordi de mener at terrorisme er et virkemiddel som fremmer uorden og økte motsetninger.

En slik situasjon kan – slik disse ser det – skape en ny samfunnsorden, ved at mange nok ikke lenger har tillit til den bestående samfunnsordenen og søker nye svar.

Alle religioner har voldspotensial. Det er personer og stater fra den kristne kultursfære som har stått for flest militære og andre drap i tiden etter etableringen av verdensreligionene. Det finnes også nyere eksempler på utbredt vold fra en statsmakt dominert presumptivt av kristne: Balkan på 1990-tallet, Rwanda i 1994 og Dinka-militsen i Sør-Sudan fra 2013 er tre eksempler.

Det er likevel hos personer, grupper og stater innenfor islam at vi ser de største utfordringene i dag. Hva er det ved islam? Før vi gir svar må vi huske at ikke alt som foregår i muslimsk-dominerte samfunn kan tilskrives religionen islam – selv om det naturligvis skjer gjensidig påvirkning mellom religion og kultur.

1. islam har en territorieforståelse, som for noen handler om å definere geografisk «islams Hus» i motsetning til «krigens hus» (dar al-Harb) der ufred råder. Andre opererer med begrepet ribat, opprinnelig en forsvarsborg, men som også brukes om forsvar av «islams land». Militære angrep mot slike områder forstås på angrep på islam. I dag er det muslimsk-dominerte områder som har flest voldelige konflikter (ucdp.uu.se), noe som skyldes både interne motsetninger og utenlandsk innblanding.

2. Begrepet martyr i islam (shahid/shaheed) brukes svært vidt, ikke bare om en som er villig til å dø for sin tro. Mer alvorlig er forståelsen av selvmordsangrep (amaliya istishadiya) som religiøst legitimert. Selv om islam forbyr selvmord, verdsettes det å ofre livet mot fienden i Guds navn, der man tar andre med seg i døden. En slik forståelse er omstridt.

3. Islams lov oppfattes som overlegen menneskeskapt lov. Muslimske ledere tok avstand fra gruppen Profetens ummah da denne ble lansert høsten 2012. Jeg registrerte imidlertid ingen som tok avstand fra utsagnet mot slutten av pressekonferansen: «Allah er den eneste og sanne lovgiver». Utsagnet innebærer en direkte avstandstaken til demokratiet og demokratiske institusjoner, og ikke-anerkjennelse av sekulære ordninger. Koranen lærer respekt for lovene i det landet man bor.   

Som åndelige og moralske veiledere må muslimske ledere også utfordre holdninger som gjør at unge kvinner/jenter og LHBT-personer lever med fare for grov integritetskrenkelse, og oppfatninger som gjør alle jøder medskyldige i staten Israels atferd. De bør oppfordre til å delta på den frivillige statsborgerskapsseremonien, som formidler et allment verdigrunnlag som alle bør kunne dele.

Muslimer vil finne grunnleggende verdier i vestlige samfunn som samsvarer med de verdiene de selv setter høyt, som rettferdighet og menneskeverd. «Islamicity Index» måler samfunnsforhold, ikke hvordan den enkelte opplever det å leve som muslim, og det er vestlige stater som skårer høyest på denne indeksen.

Vi må styrke verdiene som finnes i Norge – utviklet i samspill mellom stedegen kultur og impulser utenfra. Integrering, som handler om å føre mennesker og verdier sammen, vil fornye disse verdiene. En inkluderende sosial og politisk utvikling skaper tilhørighet til storsamfunnet. Islam må spille en naturlig rolle i samfunnet, men islam må også utfordres, hvis nødvendig.

Vi leser i Koranen: «Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten.» (sure 5,32). Disse verdiene må løftes fram til å forme et menneskesyn. Den enkelte troende må også bestemme seg for et gudsbilde: Gud som hevnende eller som har omsorg og vil menneskehetens beste, men som også vil ha rettferdighet. Menneskesyn og gudsbilde former samfunnssyn.

Jeg er grunnleggende enig med Karin Moe (Klassekampen 28.11) om at arbeidet med å nedkjempe Isil er en åndskamp. Denne åndskampen må foregå innenfor islam. Barbariske Isil bekjempes ikke ved å bombe dem, og slik bekrefte deres verdensbilde.

Snarere må andre (sunni)muslimer bekjempe Isil og gjennomføre av-ekstremisering og reintegrering, særlig av de unge som har lidd under Isil.

Gå til innlegget

Israel – utvidelsesteologi og oppfyllelsesteologi

Publisert over 2 år siden - 429 visninger

Jeg vil utfordre en forståelse av at staten Israel primært må ses som Guds inngripen og Guds viktigste åpenbaring i verden i dag.

Ole Christian Kvarmes foredrag under åpningen av Bispemøtet i Oslo Domkirke 26. oktober utfordrer alle kirker. Noen ganger går han imidlertid ikke langt nok i å drøfte konsekvensene av landløfter i lys av en kristen forståelse av Jesu som oppfyller og utvider løftene.

Det første kapitlet i Johannesevangeliet avsluttes med at Jesus sier at Natanael skal se «Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.» Guds engler som går opp og ned hører vi også om i Jakobs drøm (1. Mos 28), hvor Gud sier til Jakob: «Den jorden du ligger på vil jeg gi deg og din ætt.»

Kvarme sier korrekt at Jesus lar Guds rike eller Himmelriket ta den plassen som landet tidligere hadde. I fortellingen fra Johannesevangeliet er det Jesus selv som tar denne plassen. Dette utfordrer en snever forståelse av løftene.

Forståelsen av hvem som er utvalgt er utvidet til å omfatte alle folk. Gud grep inn i historien og valgte seg ut et folk, og fra dette folket har vi fått profetene og Jesus Kristus selv. Jesus ga sine disipler – som alle var jøder – et universelt oppdrag. Vi leser i 1. Peter 2 at vi som har tatt imot og tror er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk.

Når Kvarme understreker israelittenes nærvær i landet er det lett å si seg enig i dette. Israelittene eller jødene har en sterk religiøs, kulturell og emosjonell tilknytning til landet mellom Jordandalen og Middelhavet. Denne tilhørigheten viser seg i en uavbrutt tilstedeværelse. Kvarmes utsagn om «den bibelske geografi» er det ingen som bestrider.

Kvarme viser til Jesu ord mot slutten av Matt 23 og Luk 21. I Matt snakker Jesus om å «samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine». Dette kan forstås som en profeti om en tilbakevending av jøder. Allerede på Jesu tid levde jødene spredt. Det er imidlertid ikke klart hvilken framtid Jesus snakker om, og utsagnet kan ikke forstås som en profeti om etableringen av en stat.

I Lukas snakker Jesus om at jødene skal bli bortført og at «Jerusalem skal bli trådt under fot av andre folk inntil folkeslagenes tid er forbi.» Den romerske maktdemonstrasjonen gjennom ødeleggelsen av tempelet lå bare noen tiår fram i tid. Jeg og flere med meg ser det som sannsynlig at Jesus – i den grad han snakket om et konkret politisk regime – nettopp talte om den romerske okkupasjonen. 

Heller ikke Paulus-brevene bekrefter direkte noen av landløftene. Rom 9,4 sier at «herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem», men umiddelbart etterpå bekrefter Paulus en utvidelsesteologi, der det avgjørende er tro og ikke etnisitet: «ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn.» Dette er utfordrende vers, men kjernen er at løftene er utvidet. Det at redningsmannen skal komme fra Sion (Rom 11, 26) gir heller ingen teologisk begrunnelse for en stat som en «forutsetning» for Jesus gjenkomst.

Staten Israel er en legitim stat, som møtte et reelt behov og en dyp lengsel hos et folk som har erfart så mye urett og lidelse. Den kirkelige anti-judaismen – som Luther uttrykte på uhyrlige måter – er en skam. Israel ble raskt anerkjent av FN. Det springende punktet er om den moderne og sekulære stat Israel har en teologisk legitimitet.

Kvarme burde ha vært tydeligere når han skriver at det er «vanskelig å ‘skrive landet ut’ av Paulus’ gjentatte understreking at ‘løftene tilhører dem’.» Dersom man skal bygge på en teologisk begrunnelse for at løftene og landet tilhører jødene, hva blir implikasjonene? Ble staten Israel etablert gjennom Guds inngripen? Hva betyr dette for hvordan staten Israel skal forstås – når vi vet at staten Israel ønsker å være en sekulær stat? Betyr det at staten Israel primært har sin eksistensberettigelse gjennom en teologisk begrunnelse og ikke en folkerettslig begrunnelse?

Jeg vil altså utfordre en forståelse av at staten Israel primært må ses som Guds inngripen og Guds viktigste åpenbaring i verden i dag. En nytestamentlig oppfyllelses- og utvidelsesteologi må ha et universelt siktemål, ikke et territorielt. Samtidig som denne endringen er helt sentral, er det sentralt – som Kvarme gjør – å advare mot at forholdet til jødedommen presenteres som en kontrast.

Staten Israel er et politisk svar på jødenes tilhørighet og tilknytning til landområdet mellom Middelhavet og Jordandalen. Kvarme bekrefter palestinernes «hjemstavnsrett» til det samme området, noe som er viktig. Kvarme advarer mot kristensionismen fordi «konflikten forsterkes og øker lidelsen». Kvarme sier at vi må be om at okkupasjonen opphører. Han kunne ha tydeliggjort at det må arbeides politisk for dette. Positivt er det også at Kvarme løfter fram budskapet i Kairos Palestina om at to folk og tre religioner må leve sammen i «Guds land». 

For «bibelske sionister» – et begrep valgt for å bygge bro til jødene – er slike kompromisser vanskelige. Likevel har det skjedd en endring hos den største av organisasjonene: Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ). Proklamasjonen fra den fjerde kristne sionistkongress i 2001 sa at den som vil «dele landet Israel, kommer i konflikt med Bibelens Gud (Joel 3:1-3). De skal virkelig såre seg selv og falle inn under Guds uopprettelige dom (Sak 12:9).» Denne posisjonen har endret seg etter at IKAJs stifter, Jan Willem van der Hoeven, sluttet.

Han er nå leder av International Christian Zionist Center Jerusalem. I en tale ved International Christian Zionist Center Norway, den 19. juli 2015, sa van der Hoeven at Utøya-terroristen burde får fredsprisen (www.sokelys.com/?p=10909). Selv om van der Hoeven ikke er tilknyttet IKAJ, er det han som har utøvd størst innflytelse innen den kristensionistiske bevegelsen de siste 30 årene. Kristensionister kan altså stå for ekstreme meninger.

Et helt annet budskap finnes i Kairos Palestina: «Vi tror at landet vårt har et universelt oppdrag. …å fullføre universell frelse. Det var innledningen til oppfyllelsen av Guds rike på jord.» Som kristne må vi i det minste søke å være tegn på dette riket.

Kronikken er basert på en forberedt kommentar til Ole Christian Kvarmes foredrag «Israel, folkene og Bibelens løfter». (trykket som kronikk i Dagen 29.10)

Gå til innlegget

Målrettet boikott nytter

Publisert over 2 år siden - 484 visninger

En målrettet, selektiv boikott er både mulig og riktig, og helt i tråd med norsk utenrikspolitikk under skiftende regjeringer

Boikott-debatten i VL har vært både opplysende og nyttig. Men innlegget til Arne Ørum (VL 29.8) er en måte å punktere debatten på. Enhver form for boikott er umulig, og BDS (boikott, deinvestering og sanksjoner) er etter hans mening uttrykk for uærlighet.               

I tillegg er det tungtveiende moralske grunner til å avstå fra å kjøpe slike produkter: Riktig tilegnelse av eiendom, ærlig arbeid og anstendig næringsvirksomhet er elementær etikk.

               En rekke kirkesamfunn, bl.a. Metodistkirken i England, har gått inn for en målrettet boikott, og Kirkenes Verdensråd gjentok i et vedtak fra september 2009 nødvendigheten av en målrettet boikott av varer fra bosettingene.

               Også deinvestering – å selge seg ut av selskaper – har betydning. Da rettes søkelyset mot internasjonale entreprenørfirma som bistår den folkerettsstridige bosettervirksomheten. Den norske forsikringsgiganten KLP har trukket sine investeringer fra slike firma. Det gjelder ikke bare i De palestinske områdene, men også i andre land. KLP har levert en grundig etisk argumentasjon for sin avgjørelse.

               I Israel har en fra offisielt hold prøvd å overse dette, eller prøvd å stemple BDS-bevegelsen som en form for antisemittisme og delegitimering av staten Israel. For vår argumentasjon knyttet til okkupasjon er det avgjørende om virksomheten skjer i okkuperte områder, og slik bidrar til å opprettholde okkupasjonen, ikke hvilken nasjonalitet selskapet eller eierne har.

Det demokrati-fremmende jødiske nettverket Molad (www.molad.org) viser at BDS-bevegelsen har bidratt til å svekke Israels omdømme. Flere av firmaene som KLP har solgt seg ut av, har fått store vanskeligheter.

               Vår utenriksminister Børge Brende sa nylig at det må legges press på Israel slik at fredsprosessen kan komme i gang igjen. Det er vi helt enige i, og ser på målrettet BDS som uttrykk for et slikt press.

               Målrettet boikott er derfor ikke et slag i lufta, men et alvorlig forsøk på å utøve press slik at det skapes bevegelse i en innfløkt konflikt. De vi har kontakt med blant kristne kirkeledere i Israel og De palestinske områdene er utvetydige i sin anerkjennelse av staten Israel og etableringen av en palestinsk stat. De understreker at Israel må avstå fra sin diskriminerende politikk og følge internasjonal lov. I motsatt fall vil konflikten fortsette, mer hat skapes og flere liv gå tapt.

Jens Olav Mæland, tidl. lærer ved Fjellhaug Skoler og sokneprest

Hans Morten Haugen, professor ved Diakonhjemmet Høgskole, leder av Sabeels venner i Norge

Gå til innlegget

Historiske klimadager

Publisert over 2 år siden - 1124 visninger

23. og 24. juni 2015 vil gå inn i historiebøkene: Disse dagene falt to rettslige kjennelser om myndigheters klimaansvar, i staten Washington i USA og i Haag i Nederland.

Kjennelsen i staten Washington er basert på et søksmål fra åtte mindreårige mot miljømyndighetene (Washington State Department of Ecology). Organisasjonen Our Childrens’ Trust har medvirket. Miljømyndighetene nektet i 2014 å foreslå en rettslig standard for å redusere klimagassutslipp, selv om de senere i 2014 sa seg enig i at klimaendringer finner sted. Miljømyndighetene pålegges i kjennelsen å rapportere til domstolen innen 8. juli om hvordan en rettslig standard kan formuleres som kan ivareta ressursene til beste for framtidige generasjoner.

Kjennelsen i Nederland, på bakgrunn av et søksmål reist av 886 enkeltpersoner og miljøstiftelsen Urgenda, pålegger myndighetene å redusere klimagassutslipp med 25 prosent innen 2020. Plikten til å ikke forvolde skade og føre-var-prinsippet var sentral i kjennelsen. Mens staters reduksjonsforpliktelser hittil har vært basert på hva statene blir enige om i internasjonale forhandlinger, fastlår denne kjennelsen at Nederland har en selvstendig juridisk forpliktelse overfor sine borgere.

Tilsvarende prosesser er på gang i Norge. I april ble det lansert et opprop undertegnet av 200 personer – inklusive to emeriterte biskoper og en nåværende biskop, samt undertegnede – som er basert på Grunnlovens § 112. Det er regjeringens tildeling av leteblokker i Arktis gjennom 23. konsesjonsrunde som er utgangspunktet for at underskriverne varsler at de kan gå til søksmål. 

Grunnlovens § 112 er en tydeliggjøring av den tidligere § 110b, der det nå heter ‘skal iverksette tiltak’ der det før het ‘give nærmere Bestemmelser’. Hensynet til etterslekten var med i Grunnloven allerede fra 1992.

Oppropet viser til ny forskning som finner at vi ikke kan utvinne olje- og gassforekomster i Arktis hvis vi skal unngå alvorlige og irreversible endringer i klimaet. Derfor burde ikke 23. konsesjonsrunde vært utlyst. Det arbeides nå med å etablere en organisasjonsmodell for å forberede søksmålet, dersom blokkene faktisk tildeles.

Noen vil si at det er udemokratisk å anlegge sak mot myndighetene, når Stortingsflertallet er for utlysning av 23. konsesjonsrunde. Til dette er å si at flertall på Stortinget ikke nødvendigvis trenger å bety flertall i folket – særlig dersom de yngste hadde blitt spurt.

I tillegg fikk ikke regjeringen med seg noen andre partier da Stortinget 11. juni behandlet stortingsmelding 20 (2014–2015) med tittelen ‘Oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten med oppdatert beregning av iskanten’ Forslaget fra regjeringen innebar å flytte iskanten mellom 60 og 70 kilometer lenger nord. Stortingsflertallet ba regjeringen komme tilbake til Stortinget med en ny og helhetlig revidering av forvaltningsplanen.

Det rettslige sporet må uansett være bare en av mange strategier som vi i Norge i 2015 må ta i bruk for å kunne overlevere kloden til våre etterkommere uten å være beskjemmet. I sommer er Klimapilegrim 2015 den arenaen kirker og kristne organisasjoner samler seg om for å vise at vi bryr oss!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Marianne Solli kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 1 time siden / 2394 visninger
Robin Tande kommenterte på
ET BREV TIL JUSTISMINISTEREN
rundt 1 time siden / 2692 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
ET BREV TIL JUSTISMINISTEREN
rundt 2 timer siden / 2692 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
ET BREV TIL JUSTISMINISTEREN
rundt 2 timer siden / 2692 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Kan ikke dåren gå seg vill?
rundt 2 timer siden / 599 visninger
Roald Øye kommenterte på
Innspill om to-statsløsningen.
rundt 2 timer siden / 579 visninger
Robert Rygge kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 3 timer siden / 2394 visninger
Roald Øye kommenterte på
Innspill om to-statsløsningen.
rundt 3 timer siden / 579 visninger
Les flere