Hans Morten Haugen

Alder: 46
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Krevende forsoning med romanifolket

Publisert nesten 2 år siden - 316 visninger

Forsoning med taterne kan ikke vedtas. Myndighetene må erkjenne at forsoning tar tid, og at de som er ofre, må vurdere om tiltakene er tilstrekkelige.

Den norske kirkes sokne­prester satt i kommunale vergeråd og Norsk Misjon Blant Hjemløse hadde mandat fra ­Sosialdepartementet, og ble ledet av prester og proster. På denne måten var Den norske kirke del av en statlig tvangsassimilering av taterne/romanifolket, som omfattet mishandling.

Videre, tiår etter at Norge ble part i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, ble foreldre skilt fra sine barn og all kommunikasjon hindret. Dette er dokumentert i rapporten fra Tater-/romaniutvalget, ledet av Knut Vollebæk (NO2015:7), lagt fram 1. juni 2015. Høringsfristen er 1. juni 2016.

• Les kronikken til utvalgsleder Knut Vollebæk: Nødvendig oppgjør med nedbrytende politikk

Tar tid. En bred nasjonal høringsdialog er gjennomført i år. I dialogmøtene har kommunal-og regionalminister Jan Tore Sanner uttalt at han ønsker forsoning. Det samme ønsket uttrykte daværende kommunalminister Erna Solberg i 2004. Har myndighetene gjort nok i mellom­tiden for å legge til rette for forsoning? For at forsoning skal skje, må myndighetene erkjenne at forsoning tar tid, og at de som er ofre må legge føringene og vurdere om tiltakene er tilstrekkelige. Kort fortalt: Forsoning er krevende og kan ikke vedtas.

To kirkelige aktører har erfaring med arbeid med taterne/romanifolket, med mål om forsoning: Kirkens Sosialtjeneste de siste par årene og Den norske kirke, særlig i årene rundt år 2000.

Dialogen mellom Kirkens Sosialtjeneste og representanter for taterne/romanifolket er på høy tid. Som del av dialogarbeidet forsøkte Kirkerådets sekretariat å hjelpe i gang en dialog mellom taterne/romanifolket og Kirkens Sosialtjeneste rundt år 2000, men lyktes ikke da.

Beklagelse. Stiftelsen Kirkens Sosialtjeneste, som overtok eien­dommene og mange av de ansatte fra Norsk Misjon Blant Hjemløse da denne ble lagt ned i 1986, uttalte for ett år siden – ­under framleggelsen av rapporten: «På vegne av Kirkens Sosialtjeneste beklager vi på det sterkeste de krenkelser og overgrep som tater/romanifolket ble utsatt for under Norsk Misjon Blant Hjemløse.»

Viktig er også følgende utsagn fra Kirkens Sosialtjeneste: «Misjonen tok ikke et oppgjør med sin historie, ga ikke taterne/­romanifolket rett i sine anklager og ba aldri om unnskyldning. Vår vurdering nå er at vi står nærmest til å komme dem i møte…»

Vi ser at begrepet «beklage på det sterkeste» er valgt av Kirkens Sosialtjeneste, mens de bruker ordet «unnskyldning» for å uttrykke hva som var rimelig å forvente fra Norsk Misjon Blant Hjemløse.

Kirkens Sosialtjeneste har ikke stått bak tvangsassimilering av taterne/romanifolket, men rapporten kritiserer forhold i Kirkens Sosialtjeneste i årene 1986-1990, særlig forvaltningen av stiftelsen Svanviken.

Motsetninger. Når Kirkens ­Sosialtjeneste ønsker å komme taterne/romanifolket «i møte», er dette blitt vanskeliggjort av ulike prioriteringer hos de ulike organisasjonene for taterne/romanifolket, som Vårt Land har vist. Disse motsetningene må ikke gi handlingslammelse, verken hos organisasjonene som representerer taterne/romanifolket, Kirkens Sosialtjeneste eller Den norske kirke.

Kirkemøtet i Den norske kirke­ lærte noe om betydningen av ulike ord fra 1998 til 2000, da en enstemming bønn om «unnskyldning og tilgivelse» kom fra Den norske kirke til taterne­/­romanifolket. I 1998 brukte Kirke­møtet bare ordet «tilgivelse». Ved å be om tilgivelse forventer man å få tilgivelse.

I den aller siste avstemmingen på Kirkemøtet 1998 delte delegatene seg på midten mellom dem som støttet komiteforslaget – som sa «vi» – og et benkeforslag – som sa «vårt folk». Da det siste fikk knapt flertall, ble dette møtt med gråt og sinne fra taterne/romanifolket. Deres erfaring var at problemet var «øvrigheten», ikke «folket».

Ikke vedtas. Hos Den norske kirke har det vært et mål at gjennom konkrete tiltak skulle et grunnlag bli lagt som kunne skape forsoning. En forsoningsprosess kan forstås som å gå gjennom stadier, ofte med de engelske ordene recognition (erkjennelse), repentance (anger) og restoration (ny politikk og nye relasjoner) som navn på stadiene før selve forsoningen kan finne sted.

Ny politikk og nye relasjoner tar tid. Det er ikke mulig å lage en liste over tiltak som er nødvendige. Noen forhold bør likevel løftes fram:

For det første er erstatningsordninger til barnehjemsbarn mangelfulle. Noen kommuner har gitt inntil 750.000 kroner i oppreisning; andre gir ingenting. En nasjonal ordning må tilbys dem som ikke har fått kommunal oppreisning.

For det andre må en tverr­departmental arbeidsgruppe etableres for å foreslå tiltak for å fremme tillit mellom ulike myndighetsorganer og taterne/romanifolket.

For det tredje må mer informasjon om taterne/romanifolket sin historie og kultur gjøres kjent. Christian Vs norske lov av 1687 forbød ikke bare jøder og tatere (3. bok, kapittel 22), men hjemlet dødsstraff for taterne. Formidling gjennom skolen er prioritert, men vi vet lite om hvordan formidlingen skjer i klasserommene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28. MAI 2016

Gå til innlegget

Stat for det jødiske folk?

Publisert rundt 2 år siden - 1165 visninger

Dersom et lovforslag som vil definere Israel som en stat for det jødiske folk faktisk vinner gjennom i Knesset er det neppe sannsynlig at det vil bli færre stater som vil uttrykke sine bekymringer med å betrakte Israel som jødisk stat.

Den israelske regjeringen har fremmet en såkalt Basic Law som innebærer en bevegelse vekk fra å forstå Israel som en sekulær og demokratisk stat. Videre innebærer loven ytterligere fremmedgjøring for de omtrent 24 prosent av Israels innbyggere som er palestinere (offisielt israelske arabere) eller som har annet opphav.

Formålet med loven synes å være å styrke forbindelsen mellom staten Israel og jøder over hele verden, og å ha rettslig hjemmel for å usynliggjøre alt «ikke-jødisk». Det heter riktignok i lovforslagets artikkel IV.2: «Arabisk skal ha en spesiell posisjon i staten», men arabisk skal ikke lenger være offisielt språk.

I tillegg til disse formålene, er endringen også motivert ut fra interstatlige forhold. I samtale med Israels ambassadør Raphael Schutz hevdet han at det i Europa er stater som ikke lenger vil anerkjenne Israels karakter som en jødisk stat. Selv om det opplagt er mange som vil se det utfordrende å både fungere som jødisk stat og demokratisk stat, er dette grunnlaget de aller fleste statene i verden faktisk har basert sin anerkjennelse av staten Israel på.

Dersom lovforslaget faktisk vinner gjennom i Knesset er det neppe sannsynlig at det vil bli færre stater som vil uttrykke sine bekymringer med å betrakte Israel som jødisk stat.

Det som gjør staten Israel spesiell er ikke dens religiøse legitimitet. Som Ole Christian Kvarme tydeliggjorde i Vårt Land 29. oktober 2016, i etterkant av Bispemøte-foredraget tre dager tidligere, er staten Israel et resultat av menneskers verk.

Tre forhold gjør staten Israel spesiell: 1) Mangel på grunnlov, noe Israel deler den med noen andre stater, som Storbritannia. Uansett gjør denne mangelen at det er lettere å fremme lovforslag uten at en grunnlov stiller skranker for hva lover kan si.

2) Mangel på definerte yttergrenser, der verdenssamfunnet baserer seg på at de såkalte 1967-grensene (våpenhvileavtalen fra 1949) utgjør Israels folkerettslige grenser. Israel har enn annen forståelse, uttrykt gjennom offisielle anneksjoner av Øst-Jerusalem og Golan og uoffisielle anneksjoner av de såkalte C-områdene på Vestbredden. Det er verdt å merke seg at artikkel 6 i lovforslaget sier at staten vil «promotere jødisk bosetting i sitt territorium», et territorium som staten Israel selv aldri vil avklare.

3) Etterlegitimering utfra gamletestamentlige løfter. Selv om Erklæringen om etableringen av staten Israel fra 14. mai 1948 viste til “deres land” som folket “beholdt troen på” (kept faith with), viser den ikke til Gud, og bruker bare begrepene «historisk og tradisjonell tilknytning», ikke «religiøs tilknytning». Dette skyldes naturligvis at sionistbevegelsen opprinnelig var primært sekulær og sionistisk, selv om de såkalte sionistiske revisjonistene (Ze’ev Jabotinsky) sto for en annen linje. Først etter 1967-erobringene vokste det frem en sionisme som hovedsakelig legitimerte seg religiøst, og dette er nå den sentrale innflytelsen innen sionismen. Den religiøse sionismen mener staten Israel har et guddommelig mandat.

Hva er problematisk med dette? Det er naturligvis problematisk at det jødiske og det demokratiske forrykkes til fordel for det jødiske, og lovutkastet kan – dersom det blir vedtatt – åpne opp for en ytterligere bevegelse vekk fra reelt demokrati for alle borgere. Like alvorlig er at en insistering på å definere seg selv religiøst spiller ballen rett i hendene på islamistiske aktører i regionen, som forstår landområder, også området mellom Jordandalen og Middelhavet, å være Islams land. Dette innebærer at Israel-Palestinakonflikten blir en religiøs konflikt, hvor reelle løsninger umuliggjøres.

Gå til innlegget

Faremo (Ap) var hardere mot kirken enn Listhaug er

Publisert over 2 år siden - 1460 visninger

Kirkens kritikk av asylpoliitikk har vært konsekvent. Aps Grete Faremo leverte i 1993 en langt mer grunnleggende kritikk av Den norske kirke enn Frps Sylvi Listhaug har gjort.

I Vårt Land 6. februar uttaler biskop i Bjørgvin at det er oppsiktsvekkende at en statsråd – i dette tilfellet Sylvi Listhaug – kritiserer høringssvar før høringsfristen har gått ut – i dette tilfellet fra Oslo biskop og Møre biskop. Listhaugs formuleringer, senest «Kirken er ikke for alle, men en aktør for venstresiden», er i seg selv oppsiktsvekkende.

Imidlertid har langt mer fundamental kritikk mot Den norske kirke vært framført av en annen statsråd, Grete Faremo. I brev av 2. desember 1993 til daværende Nord-Hålogaland biskop skrev Faremo:

«Når dette våpen [kirken som hellig rom] tas i bruk i en politisk kamp, blir det De og kirken for øvrig som utfordrer demokratiet. [...] [S]e dem om i Europa, og De vil se blomstrende fremmedhat. Udemokratiske virkemidler tas i bruk av ytterliggående grupper med tidvis fatale følger. Når vi har unngått dette her hjemme, er jeg overbevist om at det har sammenheng med den legitimitet som vårt politiske system tross alt har. [...] Det ville skuffe meg meget om det var kirken som skulle rokke ved denne legitimiteten: Hvilke krefter ville da bli utløst? [...] Det er bare demokratiets vei som kan bringe oss framover. Kirkeasylene innebærer at man velger å gå langs andre stier. Det er derfor i dypeste alvor jeg spør: Hvor havner vi da?»

De siste tre setningene ble også benyttet under en justispolitisk redegjørelse for Stortinget 17. februar 1994, som etterfulgte et lengre resonnement: «De som på denne måten setter vår legale asylprosedyre til side rokker ved den legitimiteten vårt politiske system hviler på. […] Ingen kan ta loven i egne hender uten samtidig å løpe den risiko at andre som er av en annen oppfatning også gjør det samme. Slik brytes den samfunnsorden som hviler på demokratiet og respekt for loven og lovlig fattede vedtak.»

Disse tankerekkene av Faremo utfordrer altså kirkeasylene. Måten hun formulerer seg på er mer grunnleggende kritiske til Den norske kirke enn Listhaugs kritikk, fordi Faremo mente at Den norske kirke legitimerte en utvikling vekk fra demokratiet.

Listhaugs kategoriseringer av Den norske kirke er i beste fall upresise. Kirkens oppdrag for fremmede, enker og farløse er godt forankret i norsk humanitær tradisjon og politisk kultur. Listhaugs svar til Den norske kirke (Vårt Land, 6. februar) ved å skille mellom konsekvens- og sinnelagsetikk og ved å minne om toregimentslæren er ikke spesielt provoserende. Likevel er det er uvanlig at en statsråd viser til toregimentslæren – som reelt sett handler om å skjelne mellom det verdslige og den åndelige regiment, ikke skille dem.

Jeg slutter meg til NRKs Underholdningsavdelingen lørdag 6. februar, som svarer Listhaug ved å minne om kirkens ansvarsområde: medmenneskelighet og nestekjærlighet.

Videre, dersom noen tror at Den norske kirke er spesielt kritiske til dagens asylpolitikk er det nok å minne om situasjonen under den rødgrønne regjeringen. En tidligere preses i Den norske kirke - Olav Skjevesland - uttalte at asylinnstrammingene vedtatt av den rødgrønne regjeringen i 2008 «er knapt en kristen kulturnasjon verdig.» Dersom noen i regjeringen var irriterte ble det ikke ytret i offentligheten.

For Listhaug handler det om å stemple meningsmotstandere med politiserte merkelapper, og slik undergrave grunnlaget for Den norske kirkes kritikk mot asylpolitikken. Den norske kirke har ikke villet tie tidligere, og vil fortsatt være kritisk, uavhengig av hvem som sitter i regjering. Den norske kirke, også et enstemmig Kirkemøte i 2005, har vært konsekvent i sin kritikk av en asylpolitikk som ikke ivaretar våre kristne og humanitære verdier.

Gå til innlegget

Religion, ekstremisme og veien videre sammen

Publisert over 2 år siden - 323 visninger

Kronikken ble opprinnelig trykket i Dagen 9. desember: www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/kronikk/Religion-ekstremisme-og-veien-videre-sammen-280946

Det vi må advare mot er religiøse holdninger som stiller spørsmål med alles like menneskeverd, som forsøker å få andre til å akseptere sine holdninger som de eneste rette, og som mener at vold – endog drap – mot mennesker kan tjene en større sak.

Ingen bør benekte at religion kan fostre ekstremisme. Ingen bør heller benekte at religion har fostret den radikale tanken om alle menneskers like menneskeverd og en omsorgsetikk som velferdsstaten er en videreføring av.

Merk bruken av ordet radikal. Ordet radikal er i ferd med å få samme stigmatiserende effekt som ordet fundamentalist. De fleste vil være enige om at Jesus var radikal, både i sine handlinger og i sitt budskap. Han snudde opp ned på etablerte konvensjoner. Han utfordret makteliten og dem som mente de satt på sannheten.

Videre var de første kristne radikale. De søkte sammen i fellesskap med felles eiendomsrett og deres levesett gjorde at mange ble kristne gjennom deres måte å leve som Kristusetterfølgere.

Radikalisering er likevel det fenomenet regjeringen har valgt å rette inn krefter mot. Det kan være at fundamentalistisk lesing av hellige skrifter er første skritt på en prosess mot oppslutning om en ekstremistisk ideologi og aksept av vold som et legitimt virkemiddel. Regjeringen bør imidlertid se at det ikke er religiøs overbevisning som er problemet.

Jeg er grunnleggende skeptisk til at storsamfunnet mistenkeliggjør religiøse oppfatninger som de fleste vil si seg sterkt uenige i. En slik mistenkeliggjøring fremme ytterligere utenforskap. Dermed fanges man lettere opp av voldsforherligende aktører.

Det vi må advare mot er religiøse holdninger som stiller spørsmål med alles like menneskeverd, som forsøker å få andre til å akseptere sine holdninger som de eneste rette, og som mener at vold – endog drap – mot mennesker kan tjene en større sak. I slike tilfeller har fundamentalisme gått over til fanatisme og kan også fremme ekstremisme.

Ekstremisme er avstandstaken til grunnleggende demokratiske verdier, og mangel på respekt for demokratiske institusjoner. Noen ekstremister kan ende opp som terrorister, fordi de ønsker å ramme det bestående samfunnet og fordi de mener at terrorisme er et virkemiddel som fremmer uorden og økte motsetninger.

En slik situasjon kan – slik disse ser det – skape en ny samfunnsorden, ved at mange nok ikke lenger har tillit til den bestående samfunnsordenen og søker nye svar.

Alle religioner har voldspotensial. Det er personer og stater fra den kristne kultursfære som har stått for flest militære og andre drap i tiden etter etableringen av verdensreligionene. Det finnes også nyere eksempler på utbredt vold fra en statsmakt dominert presumptivt av kristne: Balkan på 1990-tallet, Rwanda i 1994 og Dinka-militsen i Sør-Sudan fra 2013 er tre eksempler.

Det er likevel hos personer, grupper og stater innenfor islam at vi ser de største utfordringene i dag. Hva er det ved islam? Før vi gir svar må vi huske at ikke alt som foregår i muslimsk-dominerte samfunn kan tilskrives religionen islam – selv om det naturligvis skjer gjensidig påvirkning mellom religion og kultur.

1. islam har en territorieforståelse, som for noen handler om å definere geografisk «islams Hus» i motsetning til «krigens hus» (dar al-Harb) der ufred råder. Andre opererer med begrepet ribat, opprinnelig en forsvarsborg, men som også brukes om forsvar av «islams land». Militære angrep mot slike områder forstås på angrep på islam. I dag er det muslimsk-dominerte områder som har flest voldelige konflikter (ucdp.uu.se), noe som skyldes både interne motsetninger og utenlandsk innblanding.

2. Begrepet martyr i islam (shahid/shaheed) brukes svært vidt, ikke bare om en som er villig til å dø for sin tro. Mer alvorlig er forståelsen av selvmordsangrep (amaliya istishadiya) som religiøst legitimert. Selv om islam forbyr selvmord, verdsettes det å ofre livet mot fienden i Guds navn, der man tar andre med seg i døden. En slik forståelse er omstridt.

3. Islams lov oppfattes som overlegen menneskeskapt lov. Muslimske ledere tok avstand fra gruppen Profetens ummah da denne ble lansert høsten 2012. Jeg registrerte imidlertid ingen som tok avstand fra utsagnet mot slutten av pressekonferansen: «Allah er den eneste og sanne lovgiver». Utsagnet innebærer en direkte avstandstaken til demokratiet og demokratiske institusjoner, og ikke-anerkjennelse av sekulære ordninger. Koranen lærer respekt for lovene i det landet man bor.   

Som åndelige og moralske veiledere må muslimske ledere også utfordre holdninger som gjør at unge kvinner/jenter og LHBT-personer lever med fare for grov integritetskrenkelse, og oppfatninger som gjør alle jøder medskyldige i staten Israels atferd. De bør oppfordre til å delta på den frivillige statsborgerskapsseremonien, som formidler et allment verdigrunnlag som alle bør kunne dele.

Muslimer vil finne grunnleggende verdier i vestlige samfunn som samsvarer med de verdiene de selv setter høyt, som rettferdighet og menneskeverd. «Islamicity Index» måler samfunnsforhold, ikke hvordan den enkelte opplever det å leve som muslim, og det er vestlige stater som skårer høyest på denne indeksen.

Vi må styrke verdiene som finnes i Norge – utviklet i samspill mellom stedegen kultur og impulser utenfra. Integrering, som handler om å føre mennesker og verdier sammen, vil fornye disse verdiene. En inkluderende sosial og politisk utvikling skaper tilhørighet til storsamfunnet. Islam må spille en naturlig rolle i samfunnet, men islam må også utfordres, hvis nødvendig.

Vi leser i Koranen: «Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten.» (sure 5,32). Disse verdiene må løftes fram til å forme et menneskesyn. Den enkelte troende må også bestemme seg for et gudsbilde: Gud som hevnende eller som har omsorg og vil menneskehetens beste, men som også vil ha rettferdighet. Menneskesyn og gudsbilde former samfunnssyn.

Jeg er grunnleggende enig med Karin Moe (Klassekampen 28.11) om at arbeidet med å nedkjempe Isil er en åndskamp. Denne åndskampen må foregå innenfor islam. Barbariske Isil bekjempes ikke ved å bombe dem, og slik bekrefte deres verdensbilde.

Snarere må andre (sunni)muslimer bekjempe Isil og gjennomføre av-ekstremisering og reintegrering, særlig av de unge som har lidd under Isil.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Hvis helvete er virkelig...
12 minutter siden / 7143 visninger
Gunn Pound kommenterte på
Uføre til kamp - Blir du med ?
37 minutter siden / 58 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Uføre til kamp - Blir du med ?
rundt 1 time siden / 58 visninger
Sigmund Svarstad kommenterte på
Gud i matematikken - Del III av ?
rundt 1 time siden / 147 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Morgenandaktene i NRK
rundt 1 time siden / 233 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 2 timer siden / 1041 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Farleg fasteforbud
rundt 2 timer siden / 533 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Barnets dåp - frelse eller inngang til Faderen/ Farshuset?
rundt 2 timer siden / 336 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Farleg fasteforbud
rundt 2 timer siden / 533 visninger
Les flere