Hans Morten Haugen

Alder: 46
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Traktat for ansvarlige selskaper: En god ide?

Publisert 7 måneder siden - 229 visninger

En traktat for flernasjonale selskapers ansvarlighet trenger ikke bety en svekkelse av andre initiativer

Jeløyaplattformen omfatter ingen tiltak for å fremme ansvarlige selskaper, med unntak av at Statens pensjonsfond – Utland skal følge en ansvarlig investeringspraksis. Dette til tross for at eksempelvis rederier som ikke er med i Norsk Rederiforbund har liten kunnskap og bevissthet om det ulovlige i å frakte ressurser ut av Vest-Sahara, mot det saharawiske folkets rettigheter, interesser og uttrykte ønsker; se rapporten Lastet med Risiko av Støttekomiteen for Vest-Sahara.

Viktige lovendringer har skjedd i land som Nederland og Storbritannia – for å bekjempe moderne slaveri – og i Frankrike – om å kreve aktsomhetsplikt (duty of care / devoir de vigilance) av selskaper og deres underleverandører. En folkeavstemming om det samme vil komme i Sveits.

Sammenlignet med reguleringen av selskapers samfunnsansvar for 20 år siden har det faktisk skjedd en god del i arbeidet med å ansvarliggjøre selskaper.

For 20 år siden prøvde en del av aktørene i Kompakt, regjeringens konsultasjonsorgan for næringslivets samfunnsansvar å fremme en forståelse av at et selskap sine samlede innvirkning på lokalsamfunnet (det såkalte mesonivået) var viktig, ikke bare selskapets forhold til arbeidstakerne (mikronivået), og om selskap skal investere eller ikke i gitte land (makronivået). Vi fikk forståelse innad i Kompakt, men fikk ikke denne forståelsen inn i 1999-stortingsmeldingen om menneskerettigheter, Menneskeverd i sentrum.

For 20 år siden var FNs Global Compact for å fremme ansvarlige selskaper bare en idé hos Kofi Annan; initiativet ble lansert tidlig i 1999. Menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og miljø var fokusområdene, og senere ble anti-korrupsjon lagt til. Det eneste formelle kravet for medlemmene er en årlig «rapport om framgang» fra selskapet. Eksklusjon skjer nå imidlertid oftere enn for noen år siden.

Gjennombruddet for FNs arbeid kom i 2011 med de såkalte «veiledende prinsipper for selskaper og menneskerettigheter» (FN-prinsippene), basert på tre pilarer: staters plikt til å beskytte mot menneskerettighetsbrudd, selskapers ansvar for å respektere menneskerettighetene; og gjenoppretting, gjennom rettslige og ikke-rettslige mekanismer. Konkretisering av gode rettslige mekanismer finnes (A/HRC/32/19, 2016), og gode ikke-rettslige mekanismer vil spesifiseres i en kommende rapport.

En aktiv Arbeidsgruppe fremmer FN-prinsippene, et eget FN-forum møtes årlig og en del stater, deriblant Norge, har vedtatt handlingsplaner for gjennomføring av FN-prinsippene.

Det mest konkrete i Norges Handlingsplan fra 2015 var løftet om etableringen av et veiledningssenter for selskapers samfunnsansvar, og dette ble konkretisert i Stortingsmelding 35 (2014-2015) om næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet. Regjeringen avlyste etableringen sommeren 2017, men vil bidra til en ny nettportal. I desember 2017 vedtok Stortinget å fjerne årsberetningskravet for såkalte små foretak (færre enn 50 ansatte eller mindre enn 70 millioner NOK i salgsinntekt). Mindre rapportering betyr mindre bevissthet innad og informasjon utad.

Problemet med store selskaper som opererer i flere land og med komplekse selskapsstrukturer er å finne «rett» domsmyndighet for saker om påstått ulovlig praksis. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har retningslinjer for flernasjonale selskaper, med universell anvendelse. Det vil si man kan reise sak mot en bank i en stat som praktiserer OECD-retningslinjene dersom denne banken låner penger til en bedrift som fordriver og trakasserer lokalbefolkningen i et hvilket som helst land.

De såkalte «nasjonale kontaktpunkt» for OECD-retningslinjene avsier ikke dommer og fungerer ulikt. Oftest makter kontaktpunktet å fremme en mekling mellom klageren og selskapet. Det kanskje mest effektive kontaktpunktet er det nederlandske. En sak mot bryggeriet Heineken for sin praksis i DR Kongo (Bukavu) i perioden 1993-2003, der Heineken avskjediget sine arbeidere og samarbeidet med opprørsbevegelsen, resulterte i september 2017 i et forlik. Heineken ble enig med saksøkerne om en kompensasjon på rundt 10 millioner NOK til de 150 arbeiderne. De færreste saker får imidlertid et slikt utfall.

En arbeidsgruppe i FN-systemet har som ambisjon å vedta en traktat («internasjonalt rettslig bindende instrument»). Det tredje møtet i oktober 2017 hadde bred deltakelse av stater, men mange av statene, deriblant Norge, er negative til prosessen. Disse mener at denne prosessen vil bety mindre vekt på gjennomføring av FN-prinsippene. Det kan argumenteres for det motsatte.

Fortalen til både Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948 og de to sentrale FN-konvensjonen vedtatt i 1966 løfter fram individers og samfunnsorganers plikt til å fremme menneskerettighetene. Selskapene har allerede akseptert at en aktsomhetsvurdering («due diligence») er en del av ansvaret for å respektere. Viktige er tolkningskommentarer fra FNs Barnekomite (nr 16, 2013) og FNs komite for økonomiske sosiale og økonomiske rettigheter (nr 24, 2017), og anbefaling CM/Rec(2016)3 fra Ministerkomiteen i Europarådet.

OECD-retningslinjene fastslår at en aktsomhetsvurdering omfatter fire tiltak: Identifisere, forhindre, redusere og ta ansvar for eventuelle skader som kan knyttes til selskapets handlinger eller andre selskaper i verdikjeden, gitt at selskapet burde kjenne til slik skadelig virksomhet.

Det på tide å tydeliggjøre innholdet i en aktsomhetsvurdering på globalt nivå, og å hindre at mangelen på «rett» domsmyndighet gjør at selskaper går fri. Forslaget til innhold i en mulig traktat understreker samarbeid om undersøkelser, koordinering av rettsprosesser og juridisk bistand. For at arbeidet skal få fortgang og resultatet bli godt må traktat-bestemmelsene knytte seg mot FN-prinsippene og konkretisere disse.

 

Kronikken ble opprinnelig trykket i Dagen 2. februar

Gå til innlegget

Hvorfor Kvekerne?

Publisert 7 måneder siden - 394 visninger

Å sette Vennenes Samfunn Kvekerne sin organisasjon American Friends Service Committee på en liste over organisasjoner som er uønsket i Israel viser hvor desperate Israels myndigheter er.

Israel har en lov fra mars 2017 som nekter innreise for alle som arbeider for deinvestering, også fra selskaper med utenlandske eiere, som tjener på Israels okkupasjon. Loven skiller ikke mellom Israel og «områder under israelsk kontroll», og definerer ikke hvilke områder som forstås å være under israelsk kontroll.

Et eget Departement for strategiske saker («strategic affairs») har vært i virksomhet flere år. Departementet har blant annet besøkt norske organisasjoner. Departementets primærfunksjon er å arbeide mot enhver aktør som tar til orde både for deinvestering fra selskaper, samt boikott og sanksjoner mot israelske statlige og statsstøttede virksomheter.

Det burde derfor ikke overraske at dette Departementet 7. januar kom ut med en liste over 20 organisasjoner som særlig skal omfattes av innreiseforbudet. Utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide har i møtene med israelske myndigheter frambrakt kritikk mot at den norske Palestinakomiteen er på listen.

Enda mer overraskende er det at American Friends Service Committee (Kvekerne) er på listen. Kvekerne har gjennom mange hundre år gått foran i å fremme samfunnsetisk bevissthet, blant annet ved å boikotte produkter produsert av slaver og gjennom barnearbeid. Det betydelige humanitære arbeidet og meklingsarbeidet i konflikter er en annen side. Fredsprisen i 1947 fikk Kvekerne hovedsakelig for sin innsats med å redde jøder fra tilintetgjørelse under Holocaust.

Det er riktig at Kvekerne har tatt til orde for boikott og deinvestering, men som understreket på deres hjemmeside (www.afsc.org/story/boycott-divestment-and-sanctions-explained), retter tiltakene seg mot «institusjoner og selskaper (israelske og internasjonale) som drar nytte av eller medvirker til brudd på palestinske rettigheter med sikte på å endre bedriftens/institusjonens og staten Israels handlinger. I alle tilfeller er BDS-handlinger rettet mot institusjoner – ikke enkeltpersoner – for medvirkning til Israels okkupasjon og/eller menneskerettighetsbrudd.»

Det er altså en organisasjon som arbeider for en opphevelse av okkupasjonen, til beste for jøder og palestinere. Innreiseforbudet vil ikke endre organisasjonens arbeid; se brevet offentliggjort på nuvo.net 9. januar. Organisasjonen framholder at etableringen av en likeverdig palestinsk stat der palestinerne får utøve sin rett til selvbestemmelse, vil tjene Israels interesser, også sikkerhetsinteresser.

Kvekerne skiller seg ikke fra en rekke organisasjoner, kirker og stater. Selv USA – til tross for en lov i juni 2015 (H. R. 1907, Sec. 608) for å styrke handels- og forretningsforbindelser mellom USA og Israel – har understreket at loven ikke må leses som at USA ikke fortsatt skiller mellom Israel og «israelsk-kontrollert». Både EUs og EFTAs frihandelsavtaler skiller mellom Israel og israelsk-okkupert, og produkter fra bosettingene skal ikke omfattes av disse avtalene.

Kvekerne – ut fra sin klart ikke-voldelige forankring, troen på alle menneskers like verd og menneskets samvittighetsfrihet – har valgt å be sine investeringsorganer, medlemmer og støttespillere om å ikke støtte opp om en folkerettsstridig situasjon. Virkemidlet er å unngå økonomisk samhandling, altså målrettede tiltak for å endre bedrifters, institusjoners og staten Israels handlinger, gitt at disse «drar nytte av eller medvirker til brudd på palestinske rettigheter…» Dette handle ikke om å boikotte jøder eller Israel.

Jeg er fullt klar over at Dagens redaksjonelle linje er prinsipielt imot alle som tar til orde for å boikotte virksomheter som tjener på Israels okkupasjon. Jeg er også klar over at noen mener at å støtte økonomiske virkemidler mot Israels okkupasjon føyer seg inn i den tragiske vestlige kristne tradisjonen med anti-judaisme, og passivitet i møte med pogromene i øst, boikott av jødiske virksomheter og det industrielle folkemordet Holocaust. Jeg er også klar over at det vil finnes aktører innenfor den brede BDS-bevegelsen som kan stå for anti-Semittisme. Kvekerne og Palestinakomiteen i Norge er opplagt ikke blant disse.

Selv støtter jeg – i likhet med Kvekerne – ikke en generell Israel-boikott, men en boikott av virksomheter uansett nasjonalitet som drar nytte av eller tjener på okkupasjonen.

 

Kronikken ble først trykket i Dagen 16. januar 2018

Gå til innlegget

Klimarettssaken - Hva dommen ikke sier

Publisert 7 måneder siden - 950 visninger

Dommen i klimarettssaken anlagt av Natur og Ungdom og Greenpeace imøtegår Regjeringsadvokatens posisjon i forkant av rettssaken.

I dommen fra Oslo tingrett av 4. januar 2018 oppsummeres statens anførsler i seks punkter, de første tre knyttet til innholdet i rettigheten og de tre siste knyttet til innholdet i tiltaksplikten.

Vi tar rettigheten først: (i) Grunnloven § 112 er ikke en egen rettighetsbestemmelse; (ii) det materielle innholdet i (gamle) § 110b ble ikke endret gjennom vedtakelsen av § 112; og iii) § 112 må tolkes autonomt, ikke ved å trekke inn Norges folkerettslige forpliktelser. Disse tre punktene ble imøtegått i dommen, ved å vise til rapporten fra Menneskerettighetsutvalget (Lønning-utvalget) og debatten i Stortinget både i 1992 og i 2014.

Tiltaksplikten ble formulert slik av Regjeringsadvokaten, ifølge dommen: (iv) tiltaksplikten etter § 112, tredje ledd er det sentrale rettslige innholdet i § 112; (v) valg av tiltak er ikke underlagt domstolskontroll; og (iv) myndighetene har behov for politisk og faglig handlingsrom. Disse tre punktene ble støttet i dommen.

Med andre ord er det sentrale at det treffes tiltak, ikke det spesifikke innholdet i eller kvaliteten i de tiltakene som fattes. Satt på spissen: Så lenge det er gjort utredninger og så lenge Stortinget har diskutert de politiske rammene skal ikke domstolene vurdere tiltakene.

Ordet «tilstrekkelige tiltak» brukes i dommen som en innholdsbestemmelse av tiltakene. Lønningutvalget og Stortinget brukte begrepet «adekvate og nødvendige tiltak». Det at noe er tilstrekkelig er ikke en spesielt presis innholdsbestemmelse. En mer presis konkretisering av adekvat og nødvendig er «effektive tiltak», altså at midlene er de best egnede til å nå målet.

Problemet er at klimakonsekvensene ikke vurderes godt nok, verken i utredningene eller på Stortinget. Da Stortingsmeldingen om åpning av Barentshavet sørøst ble diskutert i Stortinget ble de globale klimakonsekvensene i svært liten grad vurdert. I Innst. 495 S (2012-2013) skrev Energi- og miljøkomiteen – med unntak av KrF: «Utslipp til luft fra petroleumsvirksomhet i området vil kun medføre marginale bidrag til totalbelastningen, og generelt ikke medføre negative virkninger på miljø.»

Dommen viser også til tre senere diskusjoner på Stortinget, og til at noen av blokkene som ble identifisert av Norsk Polarinstitutt og Miljødirektoratet som særlig problematiske ikke er omfattet av vedtaket av 10. juni 2016 om utvinningstillatelser.

Utredningskapasiteten i norske fagmiljøer og på Stortinget overgår opplagt det en dommer i Oslo tingrett makter å sette seg inn i. Videre, når dommen understreker at det er i landene hvor forbrenningen skjer at ansvaret for å redusere utslippene må ligge, speiler dette internasjonale klimaavtaler.

Likevel burde dommen undersøke om det ligger et særlig ansvar på de statene som leverer ikke-fornybar energi, og slik bidrar til økte klimautslipp og utsetter nødvendig omstilling.

 

Gå til innlegget

Hoyt spill i FN

Publisert 8 måneder siden - 121 visninger

Israel og USA kjemper mot en liste over selskaper som opererer i bosetningene

FNs Menneskerettighetskomite vedtok i 2016 at det skulle lages en liste over alle selskaper som var involvert i ulike aktiviteter knyttet til okkupasjonen av Palestina som innebærer særlig store menneskerettighetskonsekvenser. Denne listen er nå klar. Planen var å lansere den i 2017, men to stater arbeider nå intenst i FN for å hindre offentliggjøringen av denne: USA og Israel.

Samtidig arbeider disse statene aktivt for å begrense aktiviteter som omtales som BDS (boikott, deinvestering og sanksjoner). Kongressen vedtok en lov i juni 2015 (H. R. 1907, Sec. 608) for å styrke handels- og forretningsforbindelser mellom USA og Israel, inkludert «israelsk-kontrollerte territorier». Under loven pålegges presidenten i USA å rapportere til Kongressen årlig om «utenlandske personer, herunder bedrifter og statlig tilknyttede finansinstitusjoner … som begrenser eller forbyr økonomiske forbindelser med … israelsk-kontrollerte territorier.»

Lovforslaget Israel Anti-Boycott Act er et tilsvar til FN-vedtaket fra 2016. Alle menneskerettighetsorganisasjoner i USA advarer mot Lovforslaget, som pålegger USAs myndigheter å motarbeide «enhver boikott som fremmes eller pålegges av en hvilken som helst internasjonal organisasjon mot Israel.» Antakelig omfatter Israel også israelsk-kontrollerte territorier.

Israel vedtok i mars 2017 en lov som hindrer innreise til Israel av enhver som har tatt til orde for boikott av Israel eller israelsk-kontrollerte territorier. Israel har etablert et eget Departement for strategiske spørsmål, hvis hovedformål er å motarbeide BDS-virksomhet.

Når budsjettproposisjonen til Utenriksdepartementet for 2018 skriver at det er «ikke i tråd med norsk politikk å støtte organisasjoner som har uttrykt hovedformål å fremme BDS-kampanjen…» er dette bekymringsfullt, av tre grunner:

BDS-virksomhet er utøvelse av grunnleggende menneskerettigheter som ytrings- og organisasjonsfrihet. I tillegg burde UD i det minste benyttet anledningen til å markere et klart skille mellom Israel og israelsk-kontrollert. Til slutt er formuleringen «hovedformål å fremme BDS-kampanjen…» uten noen øvrig avgrensning uheldig – men også upresis, og gjengis upresist. På Med Israel For Fred (MIFF) sin hjemmeside er ordlyden «organisasjoner som kjemper for BDS…»

Upresis gjengivelse preger også andre norske aktører. Eksempel uttalte tidligere leder av Finanskomiteen på Stortinget, Hans Olav Syversen, i en MIFF-debatt i Oslo i august 2017 at Trondheim og Tromsø kommunestyrer har vedtatt å boikotte Israel. Vedtakene handlet om å boikotte varer og tjenester fra de israelske bosettingene i okkupert Palestina.

Jeg er blant dem som mener at okkupasjon utgjør en alvorlig menneskerettighetskrenkelse og jeg arbeider mot at bosettingsprodukter – uavhengig av bedriftenes nasjonalitet – skal selges under frihandelsavtaler som Israel har inngått.

En FN-liste kan bistå oss i å ikke bli medskyldige i menneskerettighetskrenkelser. Det er å håpe at FN til tross for enormt press velger å offentliggjøre listen.

 

Kronikken ble trykket i Aftenposten 14. desember 2017

Gå til innlegget

Balfourerklæringen og framtiden

Publisert 10 måneder siden - 478 visninger

Balfourerklæringen startet virkeliggjøringen av jødenes selvbestemmelsesrett, der jødene gradvis maktet å samle seg om en felles statsvisjon. Denne visjonen har ført til fordriving og urett og økte motsetninger internt.

Balfourerklæringen, der den britiske utenriksministeren 2. november 1917 lovte jødene et «hjemland» i Palestina og der alle andre ble omtalt med betegnelsen «ikke-jødiske», får i disse dager betydelig oppmerksomhet. Noen vil feire. Andre vil sterkt beklage.

Erklæringen skjedde etter lang tids påvirkningsarbeid fra den andre lederen for Verdens sionistorganisasjon, Chaim Weizmann. Han ble Israels første president. I motsetning til Theodor Herzl skjønte Weizmann at britene var avgjørende for å virkeliggjøre en jødisk stat.

Balfourerklæringen er oppsummert av den ungarsk-fødte jødiske forfatteren og journalisten Arthur Koestler: «Aldri før har en nasjon lovet høytidelig en annen nasjon et land som tilhører en tredje.» President Woodrow Wilsons tese om nasjonenes selvbestemmelsesrett fikk anvendelse for jødene, men ikke for palestinerne.

Jødene i regionen støttet opprinnelig ikke sionismen. De så på sionismen som et sekulært prosjekt som ikke var i samsvar med den hebraiske Bibelen.

En måned etter Balfourerklæringen erobret britene Jerusalem og områdene rundt fra ottomanerne. Balfourerklæringen ble vist til i det britiske mandatet for Palestina da dette ble formelt vedtatt i 1923.  

For å virkeliggjøre Balfourerklæringen sendte britene representanter som viste større forståelse for jødenes interesser enn palestinernes interesser. Britene bekjempet et militært opprør hos palestinerne. De jødiske militsene, både innenfor revisjonistbevegelsen (Likud) og sosialistbevegelsen maktet ikke britene å nedkjempe. Etter flere terrorangrep ga britene i 1947 FN oppdraget å finne en løsning.

I mellomtiden hadde holocaust, den industrielle utrydningen av seks millioner jøder i Europa, gitt betydelig moralsk støtte til sionistenes krav.

Sionismen ble i begynnelsen fremmet gjennom oppkjøp av land og etablering av landbrukskollektiver. Fra 1948 skjedde det gjennom militære erobringer med overtakelse av hus og eiendom. De siste årene er preget av etablering av bosettinger på okkupert land, der ulike lover gjelder for israelere og palestinere.

Også i Israel praktiseres separasjonspolitikk. En lov fra 2014 sier at tettsteder med under 400 familier kan etablere «opptakskomiteer» som kan nekte personer å bosette seg dersom disse «ikke passer inn». I listen over forbudte nektingsgrunner inkluderes ikke etnisitet. Palestinerne i Israel har imidlertid fulle politiske rettigheter.

Balfourerklæringen startet virkeliggjøringen av jødenes selvbestemmelsesrett, der jødene gradvis maktet å samle seg om en felles statsvisjon. Denne visjonen har ført til fordriving og urett og økte motsetninger internt.

En virkeliggjøring av palestinernes selvbestemmelsesrett vil skape motsetninger internt. Evnen til å inngå kompromisser vil bli satt på prøve – hos palestinerne og israelerne. Israels framtid som jødisk stat avhenger av etablering av en palestinsk stat som er likeverdig med alle andre stater. På sikt kan en slik stat fremme regional samhandling og tillit – til beste for alle folk. 

 Innlegget ble først trykket i Dagen 2. november 2017

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Magne Kongshaug kommenterte på
Kampen mot polarisering: et gode?
44 minutter siden / 46 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1109 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 1 time siden / 701 visninger
Robin Tande kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1109 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Imran khan gir inspirasjon, motivasjon og håp til en hel nasjon!
rundt 2 timer siden / 153 visninger
Sondre Bjørdal kommenterte på
Forhåndsmoderering
rundt 2 timer siden / 3345 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Lutherdommens syn på bilder
rundt 2 timer siden / 686 visninger
Robin Tande kommenterte på
Niqab-bilder gir misvisende fremstilling av muslimer i Norge
rundt 4 timer siden / 545 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nyprotestantisk revisjonisme
rundt 5 timer siden / 335 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 5 timer siden / 701 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"The New State Solution" og den norske regjering.
rundt 5 timer siden / 348 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 5 timer siden / 1109 visninger
Les flere