Hans Morten Haugen

Alder: 46
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Klimarettssaken - Hva dommen ikke sier

Publisert 5 måneder siden - 940 visninger

Dommen i klimarettssaken anlagt av Natur og Ungdom og Greenpeace imøtegår Regjeringsadvokatens posisjon i forkant av rettssaken.

I dommen fra Oslo tingrett av 4. januar 2018 oppsummeres statens anførsler i seks punkter, de første tre knyttet til innholdet i rettigheten og de tre siste knyttet til innholdet i tiltaksplikten.

Vi tar rettigheten først: (i) Grunnloven § 112 er ikke en egen rettighetsbestemmelse; (ii) det materielle innholdet i (gamle) § 110b ble ikke endret gjennom vedtakelsen av § 112; og iii) § 112 må tolkes autonomt, ikke ved å trekke inn Norges folkerettslige forpliktelser. Disse tre punktene ble imøtegått i dommen, ved å vise til rapporten fra Menneskerettighetsutvalget (Lønning-utvalget) og debatten i Stortinget både i 1992 og i 2014.

Tiltaksplikten ble formulert slik av Regjeringsadvokaten, ifølge dommen: (iv) tiltaksplikten etter § 112, tredje ledd er det sentrale rettslige innholdet i § 112; (v) valg av tiltak er ikke underlagt domstolskontroll; og (iv) myndighetene har behov for politisk og faglig handlingsrom. Disse tre punktene ble støttet i dommen.

Med andre ord er det sentrale at det treffes tiltak, ikke det spesifikke innholdet i eller kvaliteten i de tiltakene som fattes. Satt på spissen: Så lenge det er gjort utredninger og så lenge Stortinget har diskutert de politiske rammene skal ikke domstolene vurdere tiltakene.

Ordet «tilstrekkelige tiltak» brukes i dommen som en innholdsbestemmelse av tiltakene. Lønningutvalget og Stortinget brukte begrepet «adekvate og nødvendige tiltak». Det at noe er tilstrekkelig er ikke en spesielt presis innholdsbestemmelse. En mer presis konkretisering av adekvat og nødvendig er «effektive tiltak», altså at midlene er de best egnede til å nå målet.

Problemet er at klimakonsekvensene ikke vurderes godt nok, verken i utredningene eller på Stortinget. Da Stortingsmeldingen om åpning av Barentshavet sørøst ble diskutert i Stortinget ble de globale klimakonsekvensene i svært liten grad vurdert. I Innst. 495 S (2012-2013) skrev Energi- og miljøkomiteen – med unntak av KrF: «Utslipp til luft fra petroleumsvirksomhet i området vil kun medføre marginale bidrag til totalbelastningen, og generelt ikke medføre negative virkninger på miljø.»

Dommen viser også til tre senere diskusjoner på Stortinget, og til at noen av blokkene som ble identifisert av Norsk Polarinstitutt og Miljødirektoratet som særlig problematiske ikke er omfattet av vedtaket av 10. juni 2016 om utvinningstillatelser.

Utredningskapasiteten i norske fagmiljøer og på Stortinget overgår opplagt det en dommer i Oslo tingrett makter å sette seg inn i. Videre, når dommen understreker at det er i landene hvor forbrenningen skjer at ansvaret for å redusere utslippene må ligge, speiler dette internasjonale klimaavtaler.

Likevel burde dommen undersøke om det ligger et særlig ansvar på de statene som leverer ikke-fornybar energi, og slik bidrar til økte klimautslipp og utsetter nødvendig omstilling.

 

Gå til innlegget

Hoyt spill i FN

Publisert 5 måneder siden - 119 visninger

Israel og USA kjemper mot en liste over selskaper som opererer i bosetningene

FNs Menneskerettighetskomite vedtok i 2016 at det skulle lages en liste over alle selskaper som var involvert i ulike aktiviteter knyttet til okkupasjonen av Palestina som innebærer særlig store menneskerettighetskonsekvenser. Denne listen er nå klar. Planen var å lansere den i 2017, men to stater arbeider nå intenst i FN for å hindre offentliggjøringen av denne: USA og Israel.

Samtidig arbeider disse statene aktivt for å begrense aktiviteter som omtales som BDS (boikott, deinvestering og sanksjoner). Kongressen vedtok en lov i juni 2015 (H. R. 1907, Sec. 608) for å styrke handels- og forretningsforbindelser mellom USA og Israel, inkludert «israelsk-kontrollerte territorier». Under loven pålegges presidenten i USA å rapportere til Kongressen årlig om «utenlandske personer, herunder bedrifter og statlig tilknyttede finansinstitusjoner … som begrenser eller forbyr økonomiske forbindelser med … israelsk-kontrollerte territorier.»

Lovforslaget Israel Anti-Boycott Act er et tilsvar til FN-vedtaket fra 2016. Alle menneskerettighetsorganisasjoner i USA advarer mot Lovforslaget, som pålegger USAs myndigheter å motarbeide «enhver boikott som fremmes eller pålegges av en hvilken som helst internasjonal organisasjon mot Israel.» Antakelig omfatter Israel også israelsk-kontrollerte territorier.

Israel vedtok i mars 2017 en lov som hindrer innreise til Israel av enhver som har tatt til orde for boikott av Israel eller israelsk-kontrollerte territorier. Israel har etablert et eget Departement for strategiske spørsmål, hvis hovedformål er å motarbeide BDS-virksomhet.

Når budsjettproposisjonen til Utenriksdepartementet for 2018 skriver at det er «ikke i tråd med norsk politikk å støtte organisasjoner som har uttrykt hovedformål å fremme BDS-kampanjen…» er dette bekymringsfullt, av tre grunner:

BDS-virksomhet er utøvelse av grunnleggende menneskerettigheter som ytrings- og organisasjonsfrihet. I tillegg burde UD i det minste benyttet anledningen til å markere et klart skille mellom Israel og israelsk-kontrollert. Til slutt er formuleringen «hovedformål å fremme BDS-kampanjen…» uten noen øvrig avgrensning uheldig – men også upresis, og gjengis upresist. På Med Israel For Fred (MIFF) sin hjemmeside er ordlyden «organisasjoner som kjemper for BDS…»

Upresis gjengivelse preger også andre norske aktører. Eksempel uttalte tidligere leder av Finanskomiteen på Stortinget, Hans Olav Syversen, i en MIFF-debatt i Oslo i august 2017 at Trondheim og Tromsø kommunestyrer har vedtatt å boikotte Israel. Vedtakene handlet om å boikotte varer og tjenester fra de israelske bosettingene i okkupert Palestina.

Jeg er blant dem som mener at okkupasjon utgjør en alvorlig menneskerettighetskrenkelse og jeg arbeider mot at bosettingsprodukter – uavhengig av bedriftenes nasjonalitet – skal selges under frihandelsavtaler som Israel har inngått.

En FN-liste kan bistå oss i å ikke bli medskyldige i menneskerettighetskrenkelser. Det er å håpe at FN til tross for enormt press velger å offentliggjøre listen.

 

Kronikken ble trykket i Aftenposten 14. desember 2017

Gå til innlegget

Balfourerklæringen og framtiden

Publisert 7 måneder siden - 472 visninger

Balfourerklæringen startet virkeliggjøringen av jødenes selvbestemmelsesrett, der jødene gradvis maktet å samle seg om en felles statsvisjon. Denne visjonen har ført til fordriving og urett og økte motsetninger internt.

Balfourerklæringen, der den britiske utenriksministeren 2. november 1917 lovte jødene et «hjemland» i Palestina og der alle andre ble omtalt med betegnelsen «ikke-jødiske», får i disse dager betydelig oppmerksomhet. Noen vil feire. Andre vil sterkt beklage.

Erklæringen skjedde etter lang tids påvirkningsarbeid fra den andre lederen for Verdens sionistorganisasjon, Chaim Weizmann. Han ble Israels første president. I motsetning til Theodor Herzl skjønte Weizmann at britene var avgjørende for å virkeliggjøre en jødisk stat.

Balfourerklæringen er oppsummert av den ungarsk-fødte jødiske forfatteren og journalisten Arthur Koestler: «Aldri før har en nasjon lovet høytidelig en annen nasjon et land som tilhører en tredje.» President Woodrow Wilsons tese om nasjonenes selvbestemmelsesrett fikk anvendelse for jødene, men ikke for palestinerne.

Jødene i regionen støttet opprinnelig ikke sionismen. De så på sionismen som et sekulært prosjekt som ikke var i samsvar med den hebraiske Bibelen.

En måned etter Balfourerklæringen erobret britene Jerusalem og områdene rundt fra ottomanerne. Balfourerklæringen ble vist til i det britiske mandatet for Palestina da dette ble formelt vedtatt i 1923.  

For å virkeliggjøre Balfourerklæringen sendte britene representanter som viste større forståelse for jødenes interesser enn palestinernes interesser. Britene bekjempet et militært opprør hos palestinerne. De jødiske militsene, både innenfor revisjonistbevegelsen (Likud) og sosialistbevegelsen maktet ikke britene å nedkjempe. Etter flere terrorangrep ga britene i 1947 FN oppdraget å finne en løsning.

I mellomtiden hadde holocaust, den industrielle utrydningen av seks millioner jøder i Europa, gitt betydelig moralsk støtte til sionistenes krav.

Sionismen ble i begynnelsen fremmet gjennom oppkjøp av land og etablering av landbrukskollektiver. Fra 1948 skjedde det gjennom militære erobringer med overtakelse av hus og eiendom. De siste årene er preget av etablering av bosettinger på okkupert land, der ulike lover gjelder for israelere og palestinere.

Også i Israel praktiseres separasjonspolitikk. En lov fra 2014 sier at tettsteder med under 400 familier kan etablere «opptakskomiteer» som kan nekte personer å bosette seg dersom disse «ikke passer inn». I listen over forbudte nektingsgrunner inkluderes ikke etnisitet. Palestinerne i Israel har imidlertid fulle politiske rettigheter.

Balfourerklæringen startet virkeliggjøringen av jødenes selvbestemmelsesrett, der jødene gradvis maktet å samle seg om en felles statsvisjon. Denne visjonen har ført til fordriving og urett og økte motsetninger internt.

En virkeliggjøring av palestinernes selvbestemmelsesrett vil skape motsetninger internt. Evnen til å inngå kompromisser vil bli satt på prøve – hos palestinerne og israelerne. Israels framtid som jødisk stat avhenger av etablering av en palestinsk stat som er likeverdig med alle andre stater. På sikt kan en slik stat fremme regional samhandling og tillit – til beste for alle folk. 

 Innlegget ble først trykket i Dagen 2. november 2017

Gå til innlegget

Gjør døren høy

Publisert 7 måneder siden - 192 visninger

Undersøkelser viser at de som selv har en aktiv trospraksis er mer åpne overfor personer med en annen tro

Tro har tre dimensjoner: dogmene (believing); praksisen, hovedsakelig gudstjeneste- og møtedeltakelse (behaving); og tilhørigheten (belonging). Holdningsundersøkelser er klare: Det å ha en aktiv trospraksis fremmer i størst grad åpenhet overfor personer med annen tro.

Data fra 22 vest-europeiske land finner at jo mer passive kirkemedlemmer i majoritetskirkene er og jo mer velstående landet de bor i er, jo mindre åpenhet for andre utviser disse. De som ikke har noe forhold til noe trossamfunn er noe mer tolerante, mens de som er kirkeaktive er de mest tolerante.

Dette samsvarer med en undersøkelse jeg gjorde i 6 ungdomsmiljøer tilknyttet menigheter i Oslo og Borg bispedømmer. Generelt var alle de 45 ungdommene åpne for tilstedeværelsen av personer med en annen tro i Norge. Fordommer, spesielt i Oslo, fantes mot personer fra den andre siden av byen.

De som rapporterte å ha en sterkere tilhørighet enn praksis skilte seg fra dem med en klarere uttrykt og hyppigere praktisert tro på to måter: De så Norge som et «kristent land», og de understreket statens ansvar for å opprettholde kristendommen. De trosaktive brukte ikke begrepet «kristent land» og mente det var kirkenes ansvar å opprettholde kristendommen.

En studie av hvordan populistpartier søker å kidnappe kristendommen for å bruke denne som et bolverk mot islam diskuterer hvorfor det blant de mest trosaktive er motstand mot å kalle eget land for kristent. Svaret er at kristendommens verdier, som gjestfrihet og fiendekjærlighet, ikke er spesielt synlige i dagens politiske prioriteringer.

Hva forklarer at aktive kristne er de mest positive til annerledes troende? Organisasjonsaktive utvikler større tillit til andre gjennom sine aktiviteter. Andre peker på at de som har en tro er positive til andre som har en tro. Vi finner imidlertid mange eksempler på land der de mest troende og aktive samtidig er de mest intolerante i møte med andre. Polen og Russland er eksempler.

Forklaringen kan også søkes i skolenes undervisning. Dersom skolene var toleransefremmende skulle åpenhet for andres trospraksis kjennetegne norske videregående-elever. Som KIFO-rapporten Tro, tillit og toleranse. Unges holdninger til menneskerettigheter i en flerkulturell kontekst (Botvar og Mortensen 2017) er dette ikke det generelle inntrykket. Verken religionsfriheten eller et ubetinget syn på menneskers verdighet har bred oppslutning. Bare 45,6 prosent er enig i at alle har lik verdighet uavhengig av atferd. Blant dem som ikke har syn for absolutt verdighet er også støtten til religionsfrihet og rettferdsrettigheter svakest.

Kan kirkenes formidling være en forklaring? I et intervju på NRK uttalte Generalsekretær i Den norske Atlanterhavskomite, Kate Hansen Bundt, at kirkene i Vest-Europa har vektlagt altruisme og nestekjærlighet, noe som er vanskeligere å se i statene i Sentral-Europa, som var preget av kommunisme. Norske kirker har vært opptatte av asylsøkeres og flyktningers rettigheter, og ofte begrunnet dette ut fra Bibelen.

Konkret for Norge er ikke kirkene redde for å kritisere myndighetene. Norske kirkeledere understreker at kristendommen ikke kan brukes til å stenge andre ute eller rakke ned på religioner. Disse har utfordret egne menigheter til å bli med i den nasjonale dugnaden for integrering. Personer som er åpne for slik formidling kan la seg påvirke slik at de faktisk blir mer positive overfor innvandrerne.

Overraskende fant jeg ingen tendens til at gutter var mer skeptiske enn jenter til personer med annen tro. Dette bryter med generelle mønstre som viser at gutter har større skepsis. Blant mine informanter var guttene de mest konservative teologisk, men forsvarte tydelig andres trosutøvelse. Mulige forklaringer på dette kan vi spore i en annen KIFO-rapport Nordmenns bibelbruk (Witsø Rafoss 2017), som finner at gutter leser dobbelt så mye i Bibelen som jenter. Møtet med flyktninger og fremmede er sentralt i Bibelen.

Det er også sentralt at Den norske kirke og andre kirker gir bred støtte til menneskerettighetene. Et motsatt eksempel er Den russisk-ortodokse kirke. Russiske myndigheter oppfatter denne kirken som garantist for videreføring av den russiske arven og for utvidelse av den russiske innflytelsessfæren. Som «motytelse» har russiske myndigheter fremmet anerkjennelsen av såkalte tradisjonelle verdier i FNs menneskerettighetsorganer.

Måten disse tradisjonelle verdiene formuleres på står ofte i motsetning til kjernen i menneskerettighetene. Også Den russisk-ortodokse kirkens egen menneskerettighetsdoktrine er høyst problematisk, der menneskerettighetene forstås som midler til å fremme lojalitet, patriotisme og moral. Videre er verdighet noe som oppnås gjennom moralsk livsførsel, ikke noe man har i kraft av å være menneske.

Tro utøvd uten politisk manipulasjon er en ressurs for mellommenneskelig samhandling og medmenneskelig tjeneste, altså diakoni. Politisk bruk av religion risikerer å utvanne kjernen i religionen og operere motsatt av hva Jesus satte som et forbilde for oss.

 

Kronikken er en bearbeidelse av artiklene «Menneskerettigheter og Den russisk-ortodokse kirke: Opportunisme, autoritarianisme eller ortodoks nasjonalisme?», Nordisk Østforum og «Faith Among Youth in Church of Norway Means Higher Interreligious Acceptance», Nordic Journal of Religion and Society.

 

Gå til innlegget

Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel

Publisert 8 måneder siden - 1998 visninger

Åpent brev til norske kirkesamfunn fra styret i Sabeels venner i Norge: Hans Morten Haugen, Tyler Dale Hauger, Helge Kjøllesdal, Marit Skjeggestad, Ingrid Beiler Rodrick, Kari Lorentzen, Beate Iren Lerdahl

Sabeel (arabisk for vannkilde og vei), er et senter for palestinske kristne, basert i Jerusalem og Nasaret. Sabeel fremmer en Kristussentrert oppfyllelsesteologi. Denne utfordrer en teologi som gir staten Israel en guddommelig status, en teologi som gjør det vanskeligere å finne kompromisser i en krevende konflikt mellom Israel og dets naboer.

Jødene / israelsfolket, Jesus og frelsen til alle mennesker

Vi inspireres av ordene i 1. Mos 12,3b: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» I Jesaja 19,24 og 25 leser vi at Egypt og Assyria også skal «være en velsignelse for hele jorden». Det samme universalistiske budskapet finner vi i flere andre bøker i den hebraiske bibel (Det gamle testamentet). Ansvarlig maktutøvelse forankret i rett og rettferdighet er et gjennomgangstema i den hebraiske bibel. Naturligvis er vi kjent med landløftene – som er betinget av etterlevelse av Guds påbud. Det er også relevant å kjenne til at en rekke folk fikk landløfter av Gud, se 5. Mos 2, versene 5, 9 og 19. Siden den hebraiske bibel handler om Herrens vandring med israelsfolket, er det ikke unaturlig at det er landløftene til israelsfolket som er vektlagt.

Vi ser på Jesus Kristus som oppfyllelsen av løftene i den hebraiske bibel, og vi understreker en kristosentrisk bibellesning. Vi forstår at løftene gjennom Jesus er utvidet til å omfatte Guds omsorg for og frelsesplan for hele verden, en plan som hele tiden var universell, men som startet i et folk i et gitt tid og i en gitt region.

Vi som kirker står i en stor takknemlighetsgjeld til det jødiske folket, som har gitt oss patriarkene, profetene, poetene, og ikke minst Jesus Kristus, hans disipler og de første apostlene, som valgte å gå også til hedningene med det fantastiske budskapet om Jesu forsoningsdød for alle mennesker som vil ta imot.

Staten Israel og folkeretten

Staten Israel er en legitim stat, som fortjener sikkerhet for seg og sine innbyggere, innenfor internasjonalt anerkjente grenser, på lik linje med en hvilken som helst annen stat. Israel, mer enn noen annen stat, står i en takknemlighetsgjeld til FN. Som illustrasjon på dette viser den israelske uavhengighetserklæringen av 1948 til FNs vedtak i alt fem ganger.

Israel har siden vist manglende respekt for senere FN-vedtak. Vi erkjenner at staten Israel er i en krevende situasjon, men mener at Israel er medansvarlig for at det fortsatt er konflikt; et ansvar Israel deler med nabostatene, eksempelvis Jordan, som i over 40 år ikke ønsket en egen palestinsk stat. Også det palestinske lederskapet har ved flere anledninger unnlatt å bruke mulighetsrommet som er skapt.

Vi mener at Israels bosettingsekspansjon inn i områder erobret under 1967-krigen er et folkerettsbrudd. Vi erkjenner at Israel ensidig har maktet å flytte bosettere, både ut av Sinai og Gaza – samt flere mindre bosettinger nord på Vestbredden. Nå går det imidlertid i gal retning: Loven fra 2017 som legaliserer såkalte utposter – med tilbakevirkende kraft – innebærer at land stjålet fra private eiere tilfaller dem som har forbrutt seg.

Svaret på en vanskelig situasjon er mer religiøs og voldelig ekstremisme, slik vi dessverre allerede har sett mange tegn på. Vi vil samtidig ta sterk avstand fra religiøse ledere som nører opp under slike tendenser.

Våre ønsker til norske kirker

Sabeels venner i Norge er bekymret for hvordan noen kirker og organisasjoner gjennom sin formidling og opptreden i offentligheten gir stort rom for organisasjoner som ikke medvirker til en fredsløsning med sikkerhet og verdighet for israelere og palestinere.

Vi mener at støtte til bosettinger og virksomhet i de okkuperte områdene, uavhengig av om selskapene er israelske, franske, svenske eller norske, må forstås som å støtte opp under folkerettsstridig virksomhet. En slik forståelse samsvarer med de største protestantiske kirkene og kirkelige organisasjonene internasjonalt. Noen kirker går imidlertid lenger: Synoden i Den lutherske kirken i USA vedtok i august 2016 å arbeide for å fryse den amerikanske økonomiske støtten til staten Israel inntil Israel stanser sin bosettingspolitikk (82 prosent stemte for).

I mars 2017 vedtok Knesset en såkalt anti-BDS-lov, som gjelder for staten Israel og for «områder under israelsk kontroll», som ikke er nærmere definert, men som iallfall omfatter bosettinger. Det å arbeide mot at egne penger investeres i folkerettsstridige bosettinger vil altså medføre sanksjoner, for israelske borgere og besøkende. Sentrale jødiske organisasjoner som Anti-Defamation League tok avstand fra denne loven. Vi mener – i tråd med menneskerettighetene – at enhver person og ethvert samfunnsorgan plikter å unngå å støtte folkerettsbrudd som hindrer retten til selvbestemmelse for palestinerne, og derigjennom en rettferdig fred.

Sabeels venner i Norge oppfordrer norske kirker om å:

* Støtte prinsippet om ansvarlige investeringer, som handler om å ikke støtte opp om folkerettsstridig virksomhet, og heller støtte opp om virksomhet som bygger fred.
* Unnlate å framstille posisjonen til kristne kirker og organisasjoner på feilaktige måter, som at disse vil «boikotte Israel» eller fremmer anti-Semittisme.
* Legge til rette for samtaler i eget kirkesamfunn og egen organisasjon, der det kristne universelle rettferds- og frelsesbudskapet også skal komme til anvendelse på Israel/Palestina-konflikten.
* Markere Kirkeuka for fred i Palestina og Israel (september-oktober), eksempelvis gjennom forbønn i gudstjenesten.

For mange kristne engasjerte mennesker er redde for å ta offentlig stilling mot staten Israels ekspansjonspolitikk. Dette innebærer at kristensionistiske organisasjoner (ordet er deres eget; omfatter Kristne Ambassade Jerusalem, Ordet og Israel og Karmelinstituttet) og formelt religiøst nøytrale organisasjoner (Med Israel for fred) får sette agendaen for samtalene.

Vi mener at sikkerhet og verdighet for innbyggerne i staten Israel er avhengig av sikkerhet og verdighet for Israels naboer.

Vi setter stor pris på en respons fra norske kirkesamfunn!

Kronikken ble først trykket i Dagen 20. september 2017

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Hvis helvete er virkelig...
8 minutter siden / 7143 visninger
Gunn Pound kommenterte på
Uføre til kamp - Blir du med ?
33 minutter siden / 57 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Uføre til kamp - Blir du med ?
rundt 1 time siden / 57 visninger
Sigmund Svarstad kommenterte på
Gud i matematikken - Del III av ?
rundt 1 time siden / 147 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Morgenandaktene i NRK
rundt 1 time siden / 233 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 2 timer siden / 1041 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Farleg fasteforbud
rundt 2 timer siden / 533 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Barnets dåp - frelse eller inngang til Faderen/ Farshuset?
rundt 2 timer siden / 333 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Farleg fasteforbud
rundt 2 timer siden / 533 visninger
Les flere