Hans Morten Haugen

Alder: 47
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Oljedilemmaet kan løses

Publisert 5 dager siden

Vi må legge større vekt på formuleringene i Grunnloven § 112 om en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar retten til et rent miljø også for etterslekten.

Professor og leder (nå i permisjon) ved Avdeling for petroleums- og energirett ved UiO, Henrik Bjørnebye, reiser i Klassekampen 11. mars (Det store oljedilemmaet) helt nødvendige spørsmål om det norske petroleumsregimet. Han peker på at dagens kurs ikke gir insentiver til den nødvendige omstillingen, og myten om at redusert fossil produksjon i Norge vil erstattes av mer fossil produksjon andre steder. Han viser også det paradoksale i at de reelle utslippene som følge av forbrenning av norsk olje og gass i utlandet ikke tas i betraktning.

Den norske petroleumsloven er etter manges oppfatning utdatert. Bjørnebye tar heller ikke opp hvilke føringer Grunnloven § 112 gir.

Dommen i klimasøksmålet anlagt av Greenpeace og Natur og Ungdom er anket, og saken kommer opp i Borgarting lagmannsrett i november. Oslo tingrett imøtegikk Regjeringsadvokaten sin forståelse av § 112 første ledd, slik at bestemmelsen gir en rett til et rent miljø – men mindre grad i forståelsen av § 112 annet ledd om rett til informasjon om miljøtilstanden, og pekte på feil i utredningsarbeidet.

Det var særlig i forståelsen av § 112 tredje ledd, om plikten til å treffe tiltak for å «gjennomføre» første og annet ledd, at Oslo tingrett la seg tett opp til Regjeringsadvokaten. Debatter i Stortinget, CO2-avgift og kvotehandel ble oppfattet å være tilstrekkelig for at tiltaksplikten, herunder utredningsplikten, var oppfylt.

Framfor å avlede plikter av ordlyden i Grunnloven § 112, som hva som ligger i en «langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten», la Oslo tingrett stor vekt på det internasjonale avtaleverket. Samtidig ser Oslo tingrett vekk fra klimaendringer ved forbrenning av norsk olje og gass i utlandet, og hevder dette ikke er «relevant». Framfor å etterspørre effektive tiltak, altså tiltak som reelt gjennomfører § 112, første og annet ledd, nøyer Oslo tingrett seg med å etterspørre «tilstrekkelige» tiltak.

Det er verdt å merke seg at Oslo tingrett hevder at en rettighet etter Grunnloven § 112 første ledd «foreligger» kun dersom tiltaksplikten etter tredje ledd ikke er oppfylt. Det er helt vanlig at plikt-bestemmelser tydeliggjør innholdet i rettighetene, men ikke at en vurdering av gjennomføringen av plikt-bestemmelser brukes til å fastslå eksistensen av rettigheten.

Vi er mange som venter i spenning på ankesaken, og håper denne bekrefter at Grunnloven § 112 i sin bredde kan brukes på petroleumsvedtak, og bidra til å løse oljedilemmaet.


Kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 18. mars 2019; innledningen er noe redigert før publisering på Verdidebatt.

Gå til innlegget

Homoterapi og liberale verdier

Publisert 16 dager siden

Bør et liberalt parti ta til orde for et lovforbud som griper inn i trosfriheten og medfører økt statlig kontroll?

Klassekampen forteller 2. mars at Venstres Landsmøte vil behandle et forslag om å forby såkalt konversasjonsterapi. Den noe upresise tittelen Vårt Land-desken valgte er «Venstre vil ha reorienteringsforbud», men som forklart i ingressen er forslaget fremmet av tre personer – som del av et lengre forslag.


Del av straffeloven

Ingen begrunnelse er gitt for forslaget til Nybø, Almeland og Melby bortsett fra at «Norge bør bli best i verden på skeives rettigheter.» Dersom forslaget faktisk fremmes av Venstre og blir vedtatt i Stortinget, er det naturlig at det blir del av straffeloven. Det er altså en praksis som foreslås å forbys. Hva er det egentlig som skal forbys?

Mer konkret: Hvilken del av praksisen er det som eventuelt vil kunne reises tiltale for? Bør det å være åpen for en samtale om seksuell identitet – hvor man ikke ubetinget støtter en minoritetsseksuell identitet hos den som har bedt om samtale – gjøres straffbart? Må det forbys å be for den som har bedt om en samtale? Bør terskelen for strafferettslig ansvar gå ved det å planlegge en prosess etter første samtale?


Kun Svenska kyrkan

Så vidt jeg kjenner til er det i Norden kun Svenska kyrkan som i et vedtak på Kyrkomötet har et forbud mot at deres prester skal praktisere slik terapi. Uppdrag Granskning fant – ved hjelp av skjult mikrofon – at noen prester tilknyttet Frimodig Kyrka likevel var åpne for dette.

Jeg vet naturligvis at konversasjonsterapi er kontroversielt. Det å være skamfull over hvem man er og forsøke å fortrenge egen seksuelle orientering strider slik jeg og mange kristne ser det også imot kristen lære om at Gud elsker oss som vi er. I Jesu og Paulus’ syndekataloger er det en rekke synder, knyttet til væremåte og forholdet til penger, som mange kristne tar for lett på.

Likevel er jeg – med fartstid både i homoliberale Venstre, Kirkens SOS og Norges Kristelige Studentforbund – skeptisk til forslaget. Det er opplagt at religionsfriheten kan utøves på måter som er skadelige for andre. Som erkjent i høringsforslaget til ny trossamfunnslov sendt ut høsten 2017 – og der et lovforslag forventes denne våren – bør det imidlertid være en nokså høy terskel for å begrense religionsfriheten.


Påføre skam

Realiteten er at de få personene som tilbyr slik konversasjonsterapi i Norge ofte er pastorer i norske kirkesamfunn. Jeg benekter ikke at samtaler med noen av disse pastorene kan påføre den enkelte skam, slik foreldre kan påføre sine barn skam. Det er noen få trossamfunn der konversasjonsterapi praktiseres – for de flestes del på en moderat måte – og kun for dem som ber om det.

Bør et liberalt parti ta til orde for et lovforbud som både griper inn i trosfriheten og vil medføre økt statlig kontroll? Guri Melby presenterer det selv i Vårt Land som et liberalt dilemma. Dersom forslaget blir en del av norsk lov, vil det gripe rett inn i trosfriheten, og vil medføre en uønsket etterretnings- og kontrollvirksomhet.

Gå til innlegget

Feil å stemple som antisemittisme

Publisert 2 måneder siden

Reell antisemittisme og religiøst basert motstand mot staten Israel må bekjempes, og de organisasjonene som arbeider for folkeretten – og deres banker – må ikke stemples som antisemittiske.

Simon Wiesenthal-senteret har listet opp de ti verste antisemittiske hendelsene i 2018. Øverst på listen er massakren som drepte 11 og skadet sju i synagogen i Pittsburgh.

På listen er også Karolinska Institutet (KI), ledet av Ole Petter Ottersen. KI har kommet i søkelyset som følge av behandlingen av minst to jødiske forskere, og en instituttleders spredning av en FB-lenke med teksten «Let them burn, motherfu**ers» og tegning av to unge kvinner, den ene med svastika-symbol og den andre med Davidstjernen.

Langt mer overraskende er det at leieformidlingsfirmaet Airbnb listes opp som blant verdens ti verste former for antisemittisme. Grunnen er at selskapet ikke lenger formidler boliger i israelske bosettinger.

Det ville ha vært gunstig av Airbnb å stanse formidling i alle territorier som regnes som okkupert. Det er dette som er innholdet i den irske anti-okkupasjonsloven, som ble vedtatt av Overhuset i Dublin i desember 2018, og nå er til behandling i Underhuset. Det sentrale er at å overføre sin befolkning og etablere sivile bosettinger på okkupert land er i strid med 4. Genevekonvensjon.

Å stanse formidling av utleie i bosettinger handler om å unnlate å medvirke til folkerettsbrudd. Dette handler ikke om huseiernes etnisitet, nasjonalitet eller religion. Å karakterisere Airbnb sitt vedtak som anti-semittisme er feil.

En annen aktør som er på listen er en tysk etisk bank som har som en av sine kunder den jødiske organisasjonen Jewish Voice for a Just Peace in the Middle East. Den tyske banken klargjør at det å arbeide mot staten Israel er i strid med bankens formål. Dette rammer ikke den aktuelle organisasjonen, som arbeider for å avvikle okkupasjonen og for like rettigheter mellom israelere og palestinere.

En slik vurdering er Simon Wiesenthal-senteret uenig i. Senteret legger til grunn at den såkalte BDS-bevegelsen (boikott, deinvestering, sanksjon) er antisemittisk og har som formål å avskaffe staten Israel. Som følge av lover i Israel og USA blir alle som arbeider for å avvikle økonomiske forbindelser også til de ulovlige bosettingene på israelsk-okkupert land regnet som del av BDS-bevegelsen.

Simon Wiesenthal-senteret er ikke alene om å bruke stempelet antisemittisme på alle som legger press på virksomheter og institusjoner – uansett eiernes nasjonalitet – som opprettholder og profitterer på okkupasjon. Slik innsnevres ytringsfrihetsrommet og organisasjonsfrihetsrommet.

I denne sammenhengen er det nyttig å minne om at press gjennom deinvestering av selskaper som bygger bosettinger også utøves av myndighetsorganer, som Statens Pensjonsfond – Utland.

BDS-bevegelsen burde formidle at den ubetinget anerkjenner staten Israels rett til å eksistere, og at målet er at både israelere og palestinere kan leve side om side i sikkerhet og verdighet. For at dette skal skje må palestinske og israelske myndigheter endre sin retorikk og politikk, reell antisemittisme og religiøst basert motstand mot staten Israel bekjempes, og de organisasjonene som arbeider for folkeretten – og deres banker – ikke stemples som antisemittiske.


Kronikken sto opprinnelig på trykk i Dagen 11. januar 2019

Gå til innlegget

Gudstjenestebesøk og norsk valgforskning

Publisert 3 måneder siden

Tron Hummelvoll reflekterer rundt gudstjenestebesøk i Vårt Land 2. januar. Jeg har selv forsøkt å realitetsorientere Det norske valgforskningsprogrammet i en artikkel fra 2015 i Tidsskrift for samfunnsforskning: «En kritikk av valgforskningsprogrammets mål på religiøs aktivitet». I Valgforskningsprogrammet vurderes 1-2 gudstjenestebesøk i måneden som uttrykk for lav religiøs aktivitet.

Dersom man har mer enn to besøk – eller minst to månedlige lyttinger til religiøse medier – er dette et middels aktivitetsnivå. Dersom man er medlem i en kristen organisasjon er dette høy aktivitet, og dette målet virker å være tolket slik at eksempelvis medlemskap i Den norske kirke ikke kvalifiserer, mens det å være med i et menighetsråd kan bli forstått som å oppfylle kriteriet «medlem».

I artikkelen foreslår jeg en indeks for organisert religiøsitet, som i tillegg til gudstjenestebesøk omfatter arbeid for religiøs virksomhet, og en indeks for individuell religiøs eller åndelig aktivitet, som omfatter bønn, meditasjon og mediebruk. Hyppigheten er månedlig, kvartalsvis, årlig (minst) – eller svært sjelden/aldri.

Jeg mener en slikt revidert mål innebærer en langt mer realistisk tilnærming til religiøs praksis enn dagens religiøsitetsmål. Bernt Aardal sitt tilsvar til artikkelen viste at han ikke er enig, selv om han deler flere av mine innvendinger. Hovedargumentet hans er at «betydningen av religiøs tilknytning eller overbevisning i overveiende grad [har] vært knyttet til ett parti, Kristelig Folkeparti.»

Selv om behovet for spørsmål knyttet til partisærpreg og viktigheten av å kunne sammenligne utvikling over tid er viktig for Det norske valgforskningsprogrammet, er det likevel absurd at en person som rapporterer å være på gudstjeneste hver tredje uke vurderes å ha lav religiøs aktivitet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ditt ubotferdige hjerte
av
Håvard Nyhus
27 dager siden / 2693 visninger
Uten skam
av
Liv Osnes Dalbakken
16 dager siden / 2527 visninger
Før døden skiller oss ad
av
Ingrid Nyhus
9 dager siden / 2335 visninger
Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
3 dager siden / 2122 visninger
#metoo og oss selv
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1512 visninger
Uttalelsen er et veiskille
av
Gyrid Gunnes
30 dager siden / 1460 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere