Hans Morten Haugen

Alder: 48
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Forslaget vil medføre en reell avvikling av KIFO

Hovedsaken i Vårt Land 11. september var at Kirkerådet på møtet 17.-18. september bes om å vedta halvering i støtten til stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) i 2021 og en total avvikling av støtten i 2022. Det er utvilsomt at dette forslaget - gitt at det blir vedtatt - vil medføre en reell avvikling av KIFO.

KIFO hadde en egen budsjettlinje i statsbudsjettet, som Stortinget ikke utfordret på 20 år.  Jeg slutter meg til Repstad og Vetviks innvendinger - begge på Verdidebatt - mot manglende inkludering og mangelfull utredning. Jeg vil løfte fram andre forhold, nemlig oppdragsmarkedet, og foreslå at Kirkerådet kan bruke styringsdialog med KIFO mer aktivt.

Ingrid Vad Nilsen peker på at grunnbevilgningen til KIFO utgjør en relativt stor andel av KIFOs budsjett. Isolert sett er dette riktig, men oppdragsmarkedet for forskning på kirkeliv og religiøse forhold er svært krevende. 

Kort fortalt dekker større forskningsprosjekter - som kan være 5-10 millioner årlig - hele stillinger primært for stipendiater og post.doc.-stillinger. Videre, dersom man skal få tilslag på slike prosjekter, kreves det at man gjerne har fem-seks samarbeidspartnere, der ansatte ved disse får frikjøp i en viss stillingsprosent for å delta i prosjektet. Dette betyr at prosjektansvarlig kan ende opp med finansiering for en relativt liten andel av sin stilling. 

For mange av disse utlysningene er det omtrent 10 prosent av søknadene som innvilges. KIFO vil sannsynligvis bare få finansiering som samarbeidspartner, ikke prosjektansvarlig, rett og slett fordi det er tunge og internasjonalt anerkjente institusjoner som når opp i den harde konkurransen.

For andre utlysninger, der sannsynligheten for innvilging kan være noe høyere, snakker vi ofte om mindre beløp, svært sjelden millionbeløp. Det er likevel unntak, eksempelvis Den norske kirkes medlemsundersøkelse i 2019, gjort av Opinion, med 4600 respondenter. Jeg vet ikke hvorfor denne ikke ble gjennomført av KIFO, slik det skjedde for undersøkelsen i 2000.

Oppdragsmarkedet for forskning på kirkeliv og religionsforhold er rett og slett for lite til å generere anslagsvis 8-10 millioner NOK årlig. 

Ut fra saksdokumentet til Kirkerådets møte erkjennes det at virksomheten i Kirkerådet "er ikke kjennetegnet av å ha en strategisk og systematisk holdning til FoUI." Å kutte støtten til KIFO synes som et lite hensiktsmessig svar på dette. 

Videre, som følge av for svak dialog mellom KIFO og Kirkerådet blir det "opp til KIFO å bestemme hvilke forskningsarbeider som skal prioriteres." Dette er en spesiell forståelse. Snarere er det rimelig å forvente at en betydelig grunnfinansiering følges opp av en regelmessig dialog, altså mer enn én gang i året. 

En slik dialog trenger ikke nødvendigvis å gå på bekostning av forskningsfriheten som er anerkjent i artikkel 15(3) i FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Forskningsfriheten kan imidlertid komme i fare dersom Kirkerådet eksempelvis nekter KIFO å forske på og publisere på gitte temaer. Detaljene om hva Kirkerådet særlig ønsker forskning på kan avklares gjennom dialogen. 

Gå til innlegget

Israel, okkupasjon og anneksjon

Publisert rundt 1 måned siden

Den folkerettslige statusen til San Remo-avtalen og Palestinamandatet fra 1922 er plutselig blitt et betydelig tema, der Israel av enkelte forstås å ha blitt tildelt hele området for Palestinamandatet. Folkeretten er imidlertid litt mer kompleks.

Den varslede anneksjonen av Jordandalen ble utsatt, i første omgang som følge av koronaepidemien, og vil ikke gjennomføres som følge av vilkår i normaliseringsavtalen mellom Israel og De forente arabiske emirater annonsert 13. august. En rekke innlegg i Dagen aksepterer ikke premisset om Israel som okkupant – ut fra Folkeforbundets Palestinamandat fra 1922. Disse leser Palestinamandatet til å hjemle en jødisk stat i hele området vest for Jordandalen. De som i størst grad berører folkeretten er Jostein Sandsmark 10. juli, Ragnar Hatlem 13. august og Ola E. Hals 14. august, med flere viktige presiseringer. Fortsatt er det behov for folkerettslige avklaringer til de forholdene disse tar opp.

Det er ingen tvil om at Folkeforbundsmandatet for Palestina er hjemlet i artikkel 22 i Folkeforbundspakten og at Palestinamandatet bygger på Balfour-erklæringen fra 1917, noe som løfter den rettslige statusen til denne erklæringen. Fire relevante spørsmål må drøftes og besvares.

1) Kan Palestina-mandatet forstås som en traktat, som er folkerettslig bindende? Stater forhandler om en rekke dokumenter. Kun traktater – og internasjonal sedvanerett – utgjør internasjonal rett. Erklæringer er ikke folkerettslig bindende, men kan likevel være viktige, som Verdenserklæringen om menneskerettighetene fra 1948. Formelt lavest rangerer ulike resolusjoner, selv om resolusjoner vedtatt av Sikkerhetsrådet med hjemmel i kapittel 7 i FN-pakten er pliktige for statene å etterleve, slik Hatlem presiserer.

Realiteten er at prosessen med Folkeforbundsmandatet ikke fulgte den vanlige prosessen for at traktater kan utgjøre folkerett, selv om vedtaket på juli-konferansen i 1922 på St. James Palace, London, skapte en ny internasjonal situasjon, som statene pliktet å respektere når mandatet trådte i kraft i september 1923. Traktater skaper bare internasjonal rett gjennom en prosess som er omfattende: Først vedtak ved avstemming ved landenes delegasjonsleder (ambassadøren); deretter signering ved en minister eller annen stats-representant; og til slutt ratifisering av nasjonale parlamenter. Dersom ingen stater eller kun et fåtall stater signerer og ratifiserer en traktat vil den simpelthen ikke tre i kraft. Samtidig er det relevant å peke på at det ble inngått en bilateral traktat i etterkant av opprettelsen av Palestinamandatet, konkret mellom USA og Storbritannia: 1924 Palestine Mandate Convention.  

2) Kan Palestinamandatet fortsatt påberopes – 72 år etter at mandatet ble avviklet? Mest relevant her er FN-pakten fra 1945 som sier i artikkel 80(1): Intet i dette kapitel skal anses å; ha den virkning at det i seg selv på noen som helst måte endrer noen staters eller folks rettigheter eller bestemmelsene i internasjonale avtaler som noe medlem av de Forente Nasjoner er part i, med mindre det er avtalt i individuelle tilsynsavtaler, inngått i henhold til artiklene 77, 79 og 81, som stiller vedkommende område under tilsynssystemet, og inntil slike avtaler er avsluttet.

Realiteten er at Palestinamandatet ble avsluttet den datoen Storbritannia hadde meddelt at de ville trekke seg ut, nemlig midnatt mellom 14. og 15. mai 1948. Året før overlot Storbritannia til FN å finne en løsning på konflikten over mandatområdet Palestina, og FN valgte å ikke la FNs tilsynssystem («Trusteeship Council») trå inn som erstatning. Det finnes altså ingen tilsynsavtale å avslutte, og siden slike avtaler er den eneste måten å endre «staters eller folks rettigheter» i tråd med FN-pakten, må det spørres om avslutningen på mandatet – siden formålet for begge type avtaler er å berede grunnen for selvbestemmelse – kan likestilles med avslutningen av en tilsynsavtale. Dersom svaret er ja er det ikke lenger relevant å bruke 1922-avtalen til å mene at Israel – og bare Israel – har folkerettslig grunnlag for å utøve suverenitet over hele området mellom Middelhavet og Jordandalen. Selv om ingen traktat er inngått som har gitt land «til andre enn jødene» (Hals 14. august), er det inngått bilaterale avtaler.

3) Er det korrekt å omtale disse områdene med betegnelsen omstridt («disputed»), som er staten Israels foretrukne begrep? Dersom vi begrenser diskusjonen til Vestbredden er det ingen tvil om at Jordan okkuperte og annekterte området fram til nederlaget i 1967. Israels faktiske kontroll – med unntak av spesialløsninger for Tempelhøyden/Haram Ash-Sharif – i tiden etterpå var ikke ulovlig. Folkeretten sier altså ikke at okkupasjon er ulovlig, men har en rekke bestemmelser om hvordan det aktuelle området skal administreres, herunder at den sivile befolkningen er beskyttet befolkning.

Realiteten er at etter den jordanske anerkjennelsen av Palestina i 1988 og fredsavtalen mellom Jordan og Israel i 1994 er det langt vanskeligere å omtale området som «omstridt», siden Jordan ikke lenger gjør krav på området. Ingen konkret traktatbestemmelse etablerer kriterier for hva som skal til for at en okkupasjon kan karakteriseres som «ulovlig», men den konkrete konteksten vil utgjøre vurderingsgrunnlaget. I den relevante konteksten inngår FNs delingsplan fra 1947 – som jeg er enig i at uttrykker en intensjon og som ikke er folkerettslig bindende – som sier at det skal etableres et «arabisk stat» i det tidligere mandatområdet Palestina.

4) Hva sier folkeretten om anneksjon? Utenriksminister Søreide uttalte i forkant av den varslede anneksjonen at tilegnelse av landområder ved bruk av makt er forbudt. Dette reiser to spørsmål. For det første; er det i det hele tatt mulig å snakke om ikke-bruk av makt i en situasjon med annektering? All endring av den faktiske eller rettslige situasjonen i et gitt område omhandler bruk av makt. Mer presist ville det ha vært å bruke begrepet militærmakt eller væpnet makt, ikke bare makt.

For det andre; er det relevant hvordan den territorielle kontrollen ble oppnådd som la grunnlaget for den påfølgende anneksjonen? 1967-krigen er et ytterst interessant eksempel. Alle kan være enige om at denne gav Israel den faktiske kontroll over det området som Jordan hadde annektert, men der slutter enigheten. Mens Israel gikk først til militært angrep, i første omgang mot egyptiske flybaser, omtales likevel 1967-krigen av mange som Israels forsvarskrig, forankret i en forståelse av en umiddelbar fare for at Israel selv kom til å bli angrepet, som følge av stengingen av Hormuzstredet og betydelig egyptisk forflytning av militært personell mot grensen. En krigføring som faller best innenfor det engelske begrepet «preemptive» blir altså forstått i det israelske narrativet som «preventive» eller tilmed «defensive».

Realiteten er at folkerettslige traktater, inkludert FN-pakten, ikke eksplisitt regulerer annektering av områder som tidligere har vært okkupert eller under tilsynsmyndighet. FN-pakten artikkel 2(4) gjelder kun for væpnet makt mot stater. Folkeretten vektlegger opprettholdelse av rettigheter etter anneksjonen. IV Genevekonvensjon slår i artikkel 47 fast at beskyttede personer skal ikke «på noen som helst måte fratas fordelene» i en situasjon der okkupasjonsmakten endrer status på det okkuperte området. Sikkerhetsråds-resolusjoner – som altså ikke er bindende – understreker at tilegnelse av territorier gjennom krig ikke er tillatt, uten å spesifisere om vi har å gjøre med en forsvars- eller angrepskrig.

Kan folkerettslig sedvanerett forstås å forby anneksjon av områder som tidligere har vært okkupert? Dette er en annen debatt enn anneksjon av tilsynsområder, der plikten til å avholde en fri og åpen folkeavstemming om territoriell status er absolutt, jf. Vest-Sahara. Det er to betingelser for etablering av folkerettslig sedvanerett: Opinio juris og konsistent statspraksis. Det første er en annen benevning på en rettslig kjennelse. Den internasjonale domstolen i Haag sin rådgivende uttalelse om separasjonsbarrieren fra 2004 oppfyller dette kravet. Konsistent statspraksis er mer krevende, siden flere stater har annektert etter å ha okkupert, eksempelvis Kina i Tibet. Når konsistent statspraksis skal bestemmes må det også vurderes om det finnes såkalte «persistent objectors» blant statene. Det er vanlig å forstå at én stats motstand mot alle andre staters forståelse ikke er tilstrekkelig til at konsistent statspraksis-betingelsen ikke er oppfylt. Aksepten av anneksjoner – som i tilfellet USAs aksept av Golan – er en ny situasjon. Denne nye situasjonen vil ytterligere befestes dersom en framtidig israelsk anneksjon av Vestbredden – uten å gi alle innbyggerne like rettigheter – aksepteres av flere stater enn USA.

Selv om jeg altså er uenig med flere av Hatlems poenger, er vi helt på linje i å understreke betydningen av folkeretten som en helt avgjørende pilar for en velfungerende verdensorden som fremmer fred. FN-paktens artikkel 1 anerkjenner i tillegg til fred tre andre målsettinger: utvikling, menneskerettigheter og selvbestemmelse.


Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 20. august 2020

Gå til innlegget

Cry for hope – eller gi oss håp

Publisert 3 måneder siden

Et opprop av Kairos Palestina og Kairos for Global Justice Coalition lansert 1. juli (cryforhope.org) utfordrer kirkene og den enkelte kristne til å arbeide for en rettferdig fred, bekjempe anti-semittisme og legge press på israelske myndigheter

Den 1. juli – dagen for den varslede israelske anneksjonen av Jordandalen og de større bosettingene (se min kronikk i Dagen 11. mai) – lanserer Kairos Palestina og Kairos for Global Justice Coalition et opprop som på engelsk bærer tittelen Cry for hope. En god oversettelse er ikke enkel, men danskene og vi i Norge har valgt tilleggstittelen Gi oss håp.

Budskapet i Cry for hope er en oppfordring til kristne medsøstre og -brødre i alle land om å engasjere seg i bønn, bibelstudier og engasjement for en rettferdig fred. Uttrykket «misbruk av Bibelen» blir brukt. Det er her vi etter min mening finner kjernen i forklaringen på hvorfor Israel/Palestina-saken skaper store motsetninger, og hvorfor det er slik at noen av oss synes det er viktig å bruke tid og spalteplass på å advare mot det vi mener er helt feil vektlegging.

Man kan ikke bruke Bibelen for å støtte opp om kollektive fordømmelser. Det at Gud har kjærlighet til alle folk betyr naturligvis ikke at man ikke kan støtte opp om kollektive velsignelser til enkelte folk. Det er derimot umulig å føre en rasjonell dialog med personer som søker å demonisere eksempelvis palestinere og som holder fast ved at den moderne staten Israel er en form for Guds åpenbaring, og at å sette seg opp mot denne er å sette seg opp mot Gud.

Det sentrale i Cry for hope – som også ble vektlagt i det opprinnelige Kairos Palestina-oppropet fra 2009 – er at Bibelen ikke kan brukes til å forsvare undertrykking. Heller ikke kan Bibelen leses som å forsvare okkupasjon og fordrivelse. Snarere pekes det på en annen vei, forankret i tro, håp og kjærlighet. Det er denne uenigheten i hva som skal vektlegges i Bibelen som er kjernen.

Alle vi som arbeider for palestinernes livsmuligheter er opptatte av at trygghet og framgang for det ene folket gir trygghet og framgang for det andre folket, at den historiske anti-judaismen er en skam for kirken, og at dagens anti-semittisme må bekjempes gjennom både holdningsskapende arbeid og rettslige reaksjoner. Dagens situasjon, og en framtid der Israel søker å ta kontroll over så mye palestinsk land som mulig med så få som mulig palestinere, gir ikke framgang og skaper økt fiendskap.

Oppropet er skrevet av kristne palestinere, og noen av oss ordlegger oss annerledes. Jeg har eksempelvis tatt til orde for det hebraiske ordene nishool som eiendomstap og hafrada (separasjon) som uttrykk for den israelske formen for apartheid. Da Sabeels venner i Norge vedtok å slutte opp til oppropet som er tilgjengelig på cryforhope.org, var disse vurderingene oppe. Vi ønsket samtidig å gi støtte til en ikke-voldelig motstand mot den uretten som okkupasjonen representerer, og der mange av våre medkristne bruker Bibelen til å forsvare denne. Vi sluttet oss til Kairos for Global Justice Coalition våren 2019.

I tillegg til bønn og bibelstudier oppfordrer Cry for hope alle å anerkjenne retten til å utøve ikke-voldelig motstand mot okkupasjonen, be det internasjonale samfunnet om å reagere mot Israels okkupasjon og varslede ekspansjon, arbeide mot alle former for anti-semittisme, støtte felles bestrebelser mellom israelere og palestinere for å motarbeide den israelske formen for apartheid, og komme for å lære og arbeide med dem som lider under okkupasjonen. 

Dette er oppfordringer som man kan slutte opp om – uten at det innebærer at man skal stemples som en person som ikke anerkjenner staten Israel, jødenes historiske tilhørighet til landområdet, eller israels og israeleres rett til trygghet. Vi opplever også andre stemplinger, som palestinianist – et begrep brukt særlig av Erik Selle i De kristne, og som jeg har analysert i en Middle East Policy-artikkel fra 2017 – erstatningsteolog og antisemitt. Vi søker snarere å løfte fram universalisme – også i Guds frelsesplan – oppfyllelsesteologi, gjennom at Jesus både oppfylte løftene og virkeliggjorde Guds gode vilje for hele menneskeheten, og markere avstand til enhver form for kollektivt nedsettende omtale.  

Til slutt om den varslede anneksjonen: Jeg er blitt utfordret til å avklare om det er slik at formuleringene i det britiske mandatet for Palestina – som bygger på Balfourerklæringen fra 1917 – faktisk innebærer at alt land vest for Jordandalen kan sies å rettmessig tilhøre Israel. Alle FNs vedtak, inklusive 2004-uttalelsen fra Den internasjonale domstolen i Haag, sier noe annet. Disse er imidlertid ikke traktatbasert, slik Palestinamandatet faktisk var. Sammen med folkerettsjurist Cecilie Hellestveit vil jeg avklare dette mer grundig – i august.


Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 1. juli 2020

Gå til innlegget

Her følger fire forslag til hvordan Utenriksdepartementets frarådning av næringsvirksomhet i Vest-Sahara kan bli enda klarere og mer presis

Det er bra at Dagsavisen dekker Equinors salg og frakt av gass til Vest-Sahara (11. mai), bra at Equinor endrer sine rutiner, og bra at Utenriksdepartementet ved statssekretær Halvorsen fraråder slike aktiviteter.

En ting er imidlertid ikke like bra: Halvorsens formulering «lokalbefolkningens interesser». Denne er hentet fra Utenriksdepartementets frarådning. I lys av de nevnte dommene fra EU-domstolen og oppfølgingen av disse er det på høy tid med en presisering.

Her er fire forslag til forbedring: 1 Endre tittelen på frarådningen fra En politisk løsning for Vest-Sahara. Et forslag er Frarådning til norske selskaper inntil politisk løsning for Vest-Sahara er funnet. Dersom frarådning er i tittelen er det lettere å finne denne på UDs hjemmeside.

2 Endre formuleringen «legitimering av situasjonen i Vest-Sahara» til å faktisk bruke ordet okkupasjonen, eller i det minste «den folkerettsbaserte konflikten om suverenitet over…» Konflikten handler om tidligere kolonifolks rett til selvbestemmelse.

3 Erstatte lokalbefolkningen med «det saharawiske folket». Saharawienes selvbestemmelsesrett handler om den tidligere spanske provinsen Spansk Sahara. Marokko har brukt økonomiske insentiver til å lokke marokkanske bosettere hit – Dagsavisen skriver 400.000 – og flere militære ledere er tungt involvert i ressursutvinning.

4 Erstatte, eller i det minst supplere ordet interesser med «og ønsker, forankret i retten til selvestemmelse». Interesser ble av EU-kommisjonen – i avklaringen etter EU-dommene – forstått som arbeidsmuligheter, som også kan gjelde for marokkanske bosettere. Ønsker må uttrykkes av et representativt organ på vegne av det tidligere kolonifolket, og Polisario ble anerkjent av FN som representant for saharawiene i 1990.

I Felleserklæring mellom Støttekomiteen for Vest-Sahara og Sjøvik AS, meklet fram av Norges kontaktpunkt for etisk næringsliv i 2013, er en av anbefalingene til norske myndigheter å tydeliggjøre frarådningen. Denne anbefalingen er fortsatt like aktuell.


Kronikken sto første gang på trykk i Dagsavisen 14. mai 2020 med tittelen "Bra, men ikke nok"

Gå til innlegget

Kan Norge sammen med andre stater som vil holde folkeretten høyt være villig til å diskutere nye tiltak i møte med den planlagte israelske anneksjonen, som er tenkt å skje fra 1. juli?

Fra våre palestinske venner får vi sterke bekymringsmeldinger for den planlagte annekteringen av Jordandalen og en rekke bosettinger. Denne er planlagt fra 1. juli, og verdenssamfunnet har en plikt til å respondere på en situasjon der makten definerer retten. 

Norge og EU markerer uenighet, mens USA støtter denplanlagte annekteringen. Spørsmålet er om Norge og EU ønsker å begrense seg til verbal bekymring, eller om det er mulig å se for seg ulike former for smarte sanksjoner. Slike smarte sanksjoner ble innført av vestlige stater da Russland annekterte Krim i 2014. 

FNs spesialrapportør for de palestinske områdene okkupert i1967 behandlet spørsmålet om mottiltak i sin rapport til FNs Generalforsamlingi fjor høst (A/74/507). Under overskriften Accountability, impunity and the responsibility of the international community drøfter han hvordan det internasjonale samfunn kan bidra til at folkeretten ikke undergraves ytterligere.

Sentralt i internasjonal humanitær rett er at den okkuperte sivilbefolkningen er beskyttet befolkning, og at virkemidlene skal være proporsjonale, altså ikke mer inngripende enn nødvendig for å nå (den militære) målsettingen. Et annet prinsipp handler om at tiltakene må skille mellom sivile og væpnede. Israel er ikke den eneste staten i verden som bryter internasjonal humanitær rett, men staten Israels handlinger under koronakrisen viser alvoret i situasjonen.

I et opprop underskrevet av 58 organisasjoner og lokalforeninger peker vi på hvordan blokaden av Gaza – som både Israel og Egypt står bak – vanskeliggjør tiltak mot koronaspredning. Vi peker også på at Israel under koronakrisen har fortsatt å ødelegge infrastruktur i Øst-Jerusalem og Vestbredden, deriblant sju vann-, sanitets- og hygieneanlegg.

Noen kan mene at staten Israel har rett til å treffe tiltak for å fremme sin egen sikkerhet, slik israelske myndigheter ser det. Israel har legitime sikkerhetsbehov, men det er høyst usikkert om tiltakene som handler omå ødelegge palestinsk infrastruktur faktisk er effektive for dette formålet og tiltakene rammer en allerede hardt prøvet palestinsk sivilbefolkning. 

Slik blir muligheten for sameksistens vanskeliggjort, og Israel fremmer ikke sin egen sikkerhet. Vi erkjenner at USA er den viktigste forklaringen på at staten Israel ikke mer effektivt stanses i sine tiltak, men vi erkjenner samtidig at staten Israel risikerer å bli mer isolert gjennom detiltakene som velges.

Vi ser ingen snarlig endring på situasjonen, så lenge USAikke endrer sin politikk. Det er samtidig verdt å merke seg den betydelige generasjonsforskjellen blant jøder i USA i synet på staten Israel. Mens et klart flertall av eldre jøder støtter staten Israel er situasjonen motsatt foryngre jøder i USA. Blant disse er det et klart fåtall som ser Israel som enstrategisk alliert av USA. 

I mellomtiden bør Norge, sammen med andre land som ønsker åholde folkeretten i hevd, drøfte mulige smarte sanksjoner mot representanter for staten Israel.

Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 11. mai 2020

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere