Hans Morten Haugen

Alder: 48
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

En svensk SOU ønsker at svenske myndigheter skal utnytte handlingsrommet som de mener ligger i EU-direktivet om offentlige anskaffelser. Norske myndigheter har møtt motbør i EFTAs overvåkingsorgan ESA for sitt forskriftsforslag om å reservere anbudskonkurranser for ideelle. Kan en ny forskrift vinne gjennom ved å tydeliggjøre at tjenesten ikke skal ha grenseoverskridende interesse?

10 prosent av samlede helse- og omsorgstjenester skal utføres av ideelle. Dette måltallet støttes av en enstemmig Helse- og omsorgskomité i budsjettinnstillingen for 2020.

Et mindretall av Ap, SV og Sp etterlyser virkemidler for å nå dette målet. Tydeligere oppdragsdokumenter til helseforetakene og en avvikling av den såkalte Magnussen-modellen løftes fram. Mindretallet understreker at denne modellen, som består av ulike beregningsindekser, ikke fremmer ideelle organisasjoner.

Virkemiddelbruken vil også avhenge av to kjennelser fra EFTAs overvåkingsorgan ESA. Den ene handler om Oslo og Bergen kommuner som i 2016 utlyste anbud kun for ideelle under den forrige loven om offentlige anskaffelser.

Den andre saken som er til vurdering i ESA handler om regjeringens forskriftsforslag fra 2018 om å gi generell anledning til å utlyse anbudsregler kun for ideelle. Kort fortalt var de store kommunene for forskriften, mens helseforetakene var skeptiske til å måtte avklare hvem som er ideelle. Signalene fra ESA er at denne forskriften ikke er i tråd med EØS-reglene.

I forskriftsforslaget er kravene at reservasjonen bidrar til å oppnå sosiale formål, fellesskapets beste og budsjettmessig effektivitet. Det gis også en definisjon av ideell organisasjon, som i tillegg til det formålsstyrte og fellesskapsfremmende kreves at eventuelt overskudd reinvesteres til organisasjonens formål.

Regjeringen lanserte i slutten av 2017 en veileder for å reservere konkurranser om anskaffelser av helse- og sosialtjenester for ideelle aktører. Regjeringen har tatt grep for å styrke ideelle, og enda tydeligere er retningen i enkelte kommuner. Oslo vedtok i 2016 at innen 2025 skal 25 prosent av helse- og omsorgstjenestene leveres av ideelle.

Det rettslige handlingsrommet som EØS-avtalen gir er fortsatt krevende å finne ut av. En svensk offentlig utredning lansert i desember (SOU 2019:56, Idéburen välfärd) gir ytterligere hjelp til å undersøke handlingsrommet. Det svenske utvalget kjenner det norske forslaget, og lanserer et virkemiddel for å styrke ideelle, såkalt idéburet offentligt partnerskap (IOP).

Utvalget foreslår en ny lov om registering av ideelle organisasjoner, og foreslår også endringer av to andre lover: om valgfrihetssystem og om offentlige anskaffelser.

De svenske lovforslagene innebærer at det først skal avklares om det gitte valgfrihetssystemet eller den gitte tjenesten «saknar ett bestämt gränsöverskridande intresse.» Dersom dette er tilfelle, foreslås at bare ideelle organisasjoner skal kunne delta i valgfrihetssystemet eller anbudet.

Denne avklaringen av om tjenesten primært har et lokalt nedslag er allerede tematisert av EU, som jeg har vist i artikkelen What policy space for diaconal institutions? Challenges from public procurement (2018), mest tydelig i avsnitt 197(c) i EU-Kommisjonens notat C/2016/2946.

Dersom det blir en tommel ned fra ESA på den foreslåtte forskriftsendringen om å reservere anbud til ideelle organisasjoner bør ikke det medføre at siste ord er sagt. En revisjon kan omhandle at den som utlyser anbudet først må avklare om tjenesten har liten grad av grenseoverskridende interesse, og kan reservere anbudet til ideelle hvis så er tilfelle, gitt at de øvrige kravene også er oppfylt.

En slik framgangsmåte, sammen med et åpent tilgjengelig register over ideelle organisasjoner, kan gjøre det mulig å få aksept fra ESA. En generell reservasjonsadgang for ideelle i forskriften om offentlige anskaffelser kan da forenes med Norges EØS-forpliktelser.

Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 24. desember 2019. Forfatteren har skrevet artikkelen Opposisjonsstyre: Stortingsvedtak om styrkingen av ideelle virksomheter i velferdssamfunnet, som er under utgivelse i Tidsskrift for velferdsforskning.

Gå til innlegget

MIFF som Israels talerør

Publisert rundt 2 måneder siden

Conrad Myrland i MIFF mener at israelske skolebøker blir stadig mer preget av forståelse for den andre parten og at det er tillatt å formidle om nakba. Vi er skeptiske til dette og stiller tre spørsmål til MIFF.

Conrad Myrland kritiserer («Villedende om israelske skolebøker») 28. november kronikken vår som sto på trykk i Dagen 25. november. Han anklager oss for å avspore debatten, og viser en rekke eksempler på palestina-vennlige tekster og bildebruk.

Vi er ikke enige i at vi avsporer. Snarere erkjenner vi tydelig at det er viktig å slå ned på språkbruk i palestinske skolebøker, men mener at det samme må gjelde også for israelske skolebøker. Vi gjengir hovedfunnene i undersøkelsen gjort av palestinske, israelske og USA-baserte forskere, med mandat fra Rådet av Religiøse Institusjoner. Denne viser at israelske skolebøker i de sekulære skolene er relativt sett bedre enn de palestinske skolebøkene, slik også IMPACT-studiene viser.

Myrland får det til å virke som om alt er såre vel med måten israelske skolebøker formidler den israelsk-palestinske konflikten på. Vi erkjenner at vi ikke har full oversikt over hvilke skolebøker som til enhver tid er i bruk i israelske skoler. Vi er de første til å hilse større åpenhet for palestinske perspektiver velkommen. Imidlertid er vi skeptiske til at de israelske skolebøkene er blitt stadig mer forståelsesfulle, slik Myrland ser det.

For det første: Myrland tar ikke høyde for at de israelske myndigheter i 2007 vedtok at enhver tematisering av Nakba – dvs palestinernes «katastrofe» i 1948 - skulle forbys i israelsk skole og som tema i tekstbøker. Statsminister Netanjahu hevdet at det ville være «propaganda against Israel». Mener Myrland at dette forbudet er opphevet? Gitt at Myrland kan dokumentere at relevante myndigheter har opphevet sitt eget forbud, vil vi kunne møte ham i at israelske skolebøker faktisk er blitt mer forståelsesfulle for palestinske forståelsesrammer.

For det andre: I den siste studien av IMPACT (2016) sies det i konklusjonen at i dagens israelske lærebøker verserer det en etnosentrisme og at «…Israel og jøder framstilles som de primære ofrene for krig og vold, og bare responderer på arabisk og palestinsk fiendtlighet.» Mener Myrland at denne selvforståelsen er saksvarende?

For det tredje: Hasbara er en betegnelse på statlig israelsk propaganda, med et eget Departement for strategiske spørsmål. Dette Departementet har også engasjert seg i skolebøker, og vi mener dette omfatter det nevnte forbud mot presentasjon av palestinernes Nakba-fortelling i israelske skolebøker. Synes Myrland at rollen til Departementet for strategiske spørsmål, med en eksplisitt propaganda-funksjon, er akseptabel, med tanke på å etablere dialog og finne en fredsløsning?

Kronikken sto først på trykk i Dagen 5. desember 2019 og er skrevet av Hans Morten Haugen, leder av Sabeels venner i Norge, professor ved VID vitenskapelige høgskole og Jens Olav Mæland, pensjonert sogneprest, har skrevet Glemt av sine egne. Rapport fra de kristnes situasjon i Det hellige land

Gå til innlegget

Palestina i israelske lærebøker

Publisert rundt 2 måneder siden

Israelske skolebøker forherliger krigene, og skriver at ødeleggelse av landsbyer var nødvendigfor sikre jødisk majoritet.

En rekke norske medier har omtalt palestinske lærebøker, også NRK. Lærebøkene er både mangelfulle når det gjelder kart over staten Israel, referanser til krig, konflikt og fredsprosesser. Bøkene inneholder antisemittiske, ja, hatefulle utsagn. Bøkene har også innspill som legitimerer terrorisme, påstås det.

            Dette har ført til at Frp og KrF har tatt initiativ til å kutte i den årlige støtten til de palestinske selvstyremyndighetene, for å tvinge fram nye og akseptable lærebøker.

            Lærebøker med et slikt innhold fremmer ikke fred og forsoning, og fiendebilder må utfordres. Palestinske lærebokforfattere må unngå negative framstillinger av jøder og utsagn som kan leses som støtte til vold som løsning på Palestina/Israel-konflikten. Både Norge og EU bør legge press på palestinske myndigheter for å sikre en internasjonalt akseptert standard for lærebøker. Men presset må ikke handle om å trekke tilbake økonomisk støtte, for kutt i støtten vil ramme palestinerne, som allerede er hardt presset.

           Samtidig er det taust om hvordan de israelske lærebøkene framstiller den palestinske befolkningen. Forskjellen er naturligvis at israelske lærebøker ikke finansieres med norske midler. Likevel er problemet ikke bare i palestinske lærebøker.

            En undersøkelse av israelske lærebøker er gjort av professor ved Det hebraiske universitet i Jerusalem, Nurit Peled-Elhanan. Hennes forskning kom i bokform i 2012 med tittelen Palestine in Israeli School Books, og spør hvorfor israelsk ungdom har så sterke negative holdninger mot den palestinske befolkningen.

            En annen undersøkelse av både palestinske og israelske skolebøker er gjort på bestilling av Council of Religious Institutions of the Holy Land, som har vært finansiert av Norge. Også denne studien, støttet av USA, med deltakelse fra palestinske og israelske forskere, samt forskere fra USA, finner mange problematiske utsagn om «de andre». Pensum i de religiøse skolene i Israel er mer problematisk enn pensum i de offentlige skolene, og negative karakteristikker om den andre er enda mer utbredt i palestinske skolebøker, ifølge denne undersøkelsen. Peled-Elhanan mener det er en rekke forhold som denne siste undersøkelsen ikke tar for seg, men som dekkes i hennes bok.

            Hun peker på hvordan palestinere/arabere blir oversett i israelske skolebøker. Det fins ikke noen omtale eller bilde av palestinske doktorer, lærere eller barn. De framstilles som et problem eller en trussel for det jødiske folket. De er primitive bønder og oftest late. De framstilles dessuten som farlige og potensielle terrorister, og omtales som et kollektiv uten nyansering.

            Peled-Elhanan undersøkte også kartmaterialet, som ikke viste grensene korrekt, og uten byer og landsbyer tegnet inn. Beboerne i området var omtalt som fremmede, ofte som fremmedarbeidere og ukjente. Israelske fabrikker og bosettinger var derimot innplassert, men ikke palestinske næringstiltak. Billedmaterialet viser skitne gater og nedslitte bygninger.

            Mens det ikke er tillatt i israelske skolebøker eller klasserom å omtale fordrivingen av palestinerne i 1948, med den palestinske betegnelsen, Nakba («katastrofen»), fortelles at palestinere har forlatt sine hjem etter eget ønske. Dette vil naturligvis stemme for en del, men ikke for det store flertallet av dem som ble fordrevet i 1948.

            Det er utgitt skjønnlitterære bøker i Israel som beskriver fordrivingen, og disse bøkene blir kjøpt og lest. Skjønnlitterære bøker forteller historien gjennom enkeltpersoners skjebner. De forteller ikke om de militær-strategiske overveielsene til den politiske ledelsen, både før og etter etableringen av staten Israel.

            Skolebøkene forherliger krigene, og skriver at ødeleggelse av landsbyer var nødvendig for sikre jødisk majoritet. Videre stilles spørsmål om hvorfor de «må leve sammen med oss», siden de egentlig ikke tilhører landet. Et slikt syn målbæres i særlig grad av bosetterbevegelsen. Mange av de ideologiske bosetterne utøver vold mot palestinere og deres eiendom. Særlig skremmende er det at unge personer under den kriminelle lavalder er aktive voldsutøvere. USAs nye linje om at bosettingene ikke er uforenelige med internasjonal rett er mange skritt vekk fra en rettferdig fredsløsning.

            I avslutningsåret på videregående skole kalles det inn offiserer fra det militære for å fortelle at de unge går til en viktig oppgave for å sikre landet mot fienden. Organisasjoner som Rabbinere for menneskerettigheter tilbyr også opplegg for den samme målgruppen, da med vekt på hva jødisk etikk lærer. Disse alternative oppleggene når på langt nær ut til like mange.

            Peled-Elhanan mener at de israelske skolebøkene gir et fordreid bilde av historien. De bidrar til en økende rasisme. Israel har legitime sikkerhetsbehov, men det er ikke gitt at den israelske hærens framgangsmåter gir økt sikkerhet for israelerne. Hun mener det i omtalen av «de andre» skjer en stadig forverring, noe som også kan bidra til å forklare den ofte brutale framferden til soldatene og hæren i møte med palestinerne.

Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 25. november 2019; den er skrevet av Hans Morten Haugen, leder av Sabeels venner i Norge, professor ved VID vitenskapelige høgskole, sammen med  Jens Olav Mæland, pensjonert sogneprest, som har skrevet Glemt av sine egne. Rapport fra de kristnes situasjon i Det hellige land

Gå til innlegget

Plan om vekst for ideelle: God nok?

Publisert 3 måneder siden

Er regjeringens nylig framlagte plan for å styrke de ideelle tjenesteleverandørene i helse- og omsorgssektoren god nok?

For dem som hørte Frp, Høyre og Venstre i  valgkampen virket det som om kommersielle  aktører var det eneste saliggjørende. En oversikt over hva regjeringen har gjort gir et mer sammensatt bilde, men er den nylig framlagte planen for å styrke de ideelle tjenesteleverandørene i helse- og omsorgssektoren god nok?

Nesten tre år etter at et enstemmig Storting ba om en plan for å styrke de ideelle i helse- og omsorgssektoren med måltall og tiltak, har nå regjeringen levert – eller har den det?

Også i statsbudsjett-forslaget for 2019 mente regjeringen at planen var presentert. Dette var imidlertid en enstemmig Helse- og omsorgskomite uenig i. Granavolden-erklæringen lovet at planen skulle komme i 2020-budsjettet.

Før vi går gjennom de 1,5 sidene (s. 105-106) i Helse- og omsorgsdepartementets budsjettforslag, er det på sin plass å gi regjeringen ros for å ha gjort mye i å utforske handlingsrommet skapt av EUs anbudsregler.

For dem som hørte Frp, Høyre og Venstre i valgkampen virket det som om kommersielle aktører var det eneste saliggjørende. En oversikt over hva regjeringen har gjort gir et mer sammensatt bilde. En solid juridisk betenkning, en veileder og et forslag til en forskrift som hadde som hensikt å gi myndighetene anledning til å reservere anbudskonkurranser til ideelle, er tre av tiltakene.

Forskrift-forslaget, sendt på høring i august 2019, med frist for innspill tre måneder etter, er ikke omtalt i det hele tatt i planen. Dette kan tyde på at meldingen fra overvåkingsorganet ESA – som etterser at Norge etterlever EØS-avtalen – er såpass tydelig at regjeringen ikke vil ta risikoen med å innføre forskriften.

Norge har også to andre saker innenfor omsorgstjenester til vurdering hos ESA, mot Sykehjemsetatene i Oslo og Bergen kommuner. Disse to valgte å utlyse anbudskonkurranser kun for ideelle under det forrige anbudsregimet, i Oslo med både bygging og drift av tre-fem sykehjem. Det likte ikke NHO Service og Handel og deres medlemmer.

Planen setter et måltall på at 10 prosent av helse- og omsorgstjenestene skal leveres av ideelle. Sammen med de kommunale vedtakene om å ikke føre videre avtaler med kommersielle vil dette bety en ytterligere skvis for de kommersielle selskapene. Innenfor barnevernet har prosessen med å si opp kontrakter med kommersielle aktører pågått et par år.

Likevel er det noe i planen som skurrer. Det hevdes at andelen i dag er fem prosent, men det er ikke vist til dokumentasjon, bortsett fra at dette hevdes å være samlede kostnader.  Andre tall fra Institutt for Samfunnsforskning indikerer at andelen er høyere. Videre har planen ingen tidshorisont, eller tilstrekkelig tydeliggjøring av kortsiktige og langsiktige tiltak, som Stortinget ba om.

Jeg mener også at planen er lite spesifikk i å identifisere tiltak. Helseforetakene er helt avgjørende for å kunne nå målsettingen i planen, og det heter at disse «skal sørge for» at andelen ideelle økes over tid, og forsterke dialogen med disse. Et nylig eksempel på mangelfull dialog er overdragelsen av stiftelsen Bergensklinikkene, der ideelle aktører ble oversett, og Helse Vest vil bli eier. For at ideell vekst virkelig skal skje, må bevisstheten i alle ledd økes ved at tilpassede kurs og andre ressurser tilbys; disse må ha både en juridisk komponent og en samfunnsmessig komponent.

For kommuner heter det «regjeringen vil legge bedre til rette for at kommunene kan velge ideelle.» Hvordan denne tilretteleggingen skal skje står det ingenting om. Det står imidlertid generelt at det vil bli utviklet bedre veiledningsressurser, og at tilskuddsfinansiering som alternativ til anbudskonkurranser skal utredes.

Til slutt heter det at regjeringen vil utrede kostnadene ved å utforme en ordning med å dekke historiske pensjonsforpliktelser for ideelle aktører som har utført tjenester for kommuner og fylkeskommuner, tilsvarende det som er blitt innført for pensjonskostnader etter tjenesteutføring i statlig sektor. Dette er positivt.

Virke Ideell og Frivillighet uttrykker tilfredshet med planen, men uttaler også: «Helseministeren må gjøre det klart overfor de regionale helseforetakene at planene for ideell vekst må bli mer konkrete, det må skje nå.» Jeg vet at Høie vil være i stand til klar tale, men like ute av stand til å innføre noen form for sanksjoner dersom helseforetakene ikke ønsker ta de nødvendige grepene.

Kronikken ble første gang trykket i Dagen 16. oktober 2019. Forfatteren har skrevet artikkelen Opposisjonsstyre: Stortingsvedtak om styrkingen av ideelle virksomheter i velferdssamfunnet, som er under utgivelse i Tidsskrift for velferdsforskning.

Gå til innlegget

Småbønder spiller en avgjørende rolle for matsikkerhet, klimavennlig jordbruk og sikring av biologisk mangfold

Å oppnå FNs bærekraftsmål 2.3 om å doble produktiviteten blant småbønder er fullt mulig, og er det viktigste virkemidlet for å nå bærekraftsmål 1 om å utrydde fattigdom.

Småbønder spiller en avgjørende rolle for matsikkerhet, klimavennlig jordbruk og sikring av biologisk mangfold i en rekke land. Paradoksalt nok er det småbøndene som sulter mest i utviklingsland, og utgjør størstedelen av de ekstremt fattige. Uten å bedre deres situasjon løser vi ikke utfordringene med sult og fattigdom innen 2030 slik det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, har bestemt i bærekraftsmålene.

Likevel er småbønder under sterkt press, har svake rettigheter og får lite støtte. Stadig mer utfordrende klimaendringer med tørke og flom, svak forhandlingsmakt og store investeringsprosjekter som presser småbønder vekk fra gård og grunn, forverrer en allerede sårbar situasjon. Kort fortalt rammes småbønder av klimaendringene på en enda mer direkte måte enn andre, og de har verken statlige eller private forsikringsordninger. Resultatene av klimaendringene ser vi blant annet ved at antallet som sulter i verden har økt de tre siste årene, etter flere tiår med nedgang.

Gode tiltak

Rett før sommeren lanserte regjeringen sin handlingsplan for bærekraftige matsystemer i norsk utenriks- og utviklingspolitikk 2019–2023: Mat, mennesker og miljø. Regjeringen løfter fram småbønders innsats, og vil prioritere disse. Det er vi veldig glade for.

Norges sentrale rolle under forhandlingene av Frøtraktaten og gjennomføringen av denne, særlig artikkel 9 om bønders rettigheter, er også viktige bidrag for å styrke småbønder. Videre har Norge sammen med land som Sveits arbeidet innenfor Verdens Handelsorganisasjon for å få forståelse for landbrukets betydning.

Skuffende

Derfor er det for oss skuffende at Norge valgte å stemme avholdende da 121 stater i FN i november 2018 vedtok FN-erklæringen om småbønders rettigheter (A/RES/73/165). Vestlige land som Sveits og og Portugal stemte for. Det gjorde også flere av Norges sentrale partnerland i utviklingsland der storparten av befolkningen er småbønder, som Malawi, Mosambik og Nepal. En erklæring er ikke folkerettslig bindende, men kan likevel spille en viktig rolle, som FNs Menneskerettserklæring fra 1948 og FNs Urfolkserklæring fra 2007 viser.

Erklæringen tar utgangspunkt i allerede vedtatte bindende traktater, men bruker nye formuleringer, som eksempelvis retten til land, til bevaring av miljøet, og retten til å spare, bruke, utveksle og selge lokale frøtyper i artiklene 17-19. Alle disse henter sin begrunnelse og forankring i eksempelvis Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, men erklæringen er viktig fordi den forsterker disse.

Lov å snu 

Det faktum at de fire statene som i 2007 stemte mot FNs Urfolkserklæring fra 2007 (Australia, Canada, New Zealand og USA) innen to år likevel valgte å uttrykke støtte til denne, viser at det aldri er for sent å snu. Vi ser ingen grunn til at FN-erklæringen om småbønders rettigheter på noe område strider med norsk politikk. Snarere vil det å ta denne på alvor være i samsvar med Norges målsettinger, senest uttrykt i Handlingsplanen for bærekraftige matsystemer.

Vi vil utfordre utviklingsminister Dag Inge Ulstein på vegne av regjeringen om å bruke en naturlig anledning innen ettårsdagen for FN-erklæringen til å uttrykke at Norge stiller seg bak denne erklæringen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
25 dager siden / 1681 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
4 dager siden / 1580 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
24 dager siden / 1178 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
20 dager siden / 1152 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1075 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
14 dager siden / 822 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 802 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere