Hans Morten Haugen

Alder: 48
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Cry for hope – eller gi oss håp

Publisert 7 dager siden

Et opprop av Kairos Palestina og Kairos for Global Justice Coalition lansert 1. juli (cryforhope.org) utfordrer kirkene og den enkelte kristne til å arbeide for en rettferdig fred, bekjempe anti-semittisme og legge press på israelske myndigheter

Den 1. juli – dagen for den varslede israelske anneksjonen av Jordandalen og de større bosettingene (se min kronikk i Dagen 11. mai) – lanserer Kairos Palestina og Kairos for Global Justice Coalition et opprop som på engelsk bærer tittelen Cry for hope. En god oversettelse er ikke enkel, men danskene og vi i Norge har valgt tilleggstittelen Gi oss håp.

Budskapet i Cry for hope er en oppfordring til kristne medsøstre og -brødre i alle land om å engasjere seg i bønn, bibelstudier og engasjement for en rettferdig fred. Uttrykket «misbruk av Bibelen» blir brukt. Det er her vi etter min mening finner kjernen i forklaringen på hvorfor Israel/Palestina-saken skaper store motsetninger, og hvorfor det er slik at noen av oss synes det er viktig å bruke tid og spalteplass på å advare mot det vi mener er helt feil vektlegging.

Man kan ikke bruke Bibelen for å støtte opp om kollektive fordømmelser. Det at Gud har kjærlighet til alle folk betyr naturligvis ikke at man ikke kan støtte opp om kollektive velsignelser til enkelte folk. Det er derimot umulig å føre en rasjonell dialog med personer som søker å demonisere eksempelvis palestinere og som holder fast ved at den moderne staten Israel er en form for Guds åpenbaring, og at å sette seg opp mot denne er å sette seg opp mot Gud.

Det sentrale i Cry for hope – som også ble vektlagt i det opprinnelige Kairos Palestina-oppropet fra 2009 – er at Bibelen ikke kan brukes til å forsvare undertrykking. Heller ikke kan Bibelen leses som å forsvare okkupasjon og fordrivelse. Snarere pekes det på en annen vei, forankret i tro, håp og kjærlighet. Det er denne uenigheten i hva som skal vektlegges i Bibelen som er kjernen.

Alle vi som arbeider for palestinernes livsmuligheter er opptatte av at trygghet og framgang for det ene folket gir trygghet og framgang for det andre folket, at den historiske anti-judaismen er en skam for kirken, og at dagens anti-semittisme må bekjempes gjennom både holdningsskapende arbeid og rettslige reaksjoner. Dagens situasjon, og en framtid der Israel søker å ta kontroll over så mye palestinsk land som mulig med så få som mulig palestinere, gir ikke framgang og skaper økt fiendskap.

Oppropet er skrevet av kristne palestinere, og noen av oss ordlegger oss annerledes. Jeg har eksempelvis tatt til orde for det hebraiske ordene nishool som eiendomstap og hafrada (separasjon) som uttrykk for den israelske formen for apartheid. Da Sabeels venner i Norge vedtok å slutte opp til oppropet som er tilgjengelig på cryforhope.org, var disse vurderingene oppe. Vi ønsket samtidig å gi støtte til en ikke-voldelig motstand mot den uretten som okkupasjonen representerer, og der mange av våre medkristne bruker Bibelen til å forsvare denne. Vi sluttet oss til Kairos for Global Justice Coalition våren 2019.

I tillegg til bønn og bibelstudier oppfordrer Cry for hope alle å anerkjenne retten til å utøve ikke-voldelig motstand mot okkupasjonen, be det internasjonale samfunnet om å reagere mot Israels okkupasjon og varslede ekspansjon, arbeide mot alle former for anti-semittisme, støtte felles bestrebelser mellom israelere og palestinere for å motarbeide den israelske formen for apartheid, og komme for å lære og arbeide med dem som lider under okkupasjonen. 

Dette er oppfordringer som man kan slutte opp om – uten at det innebærer at man skal stemples som en person som ikke anerkjenner staten Israel, jødenes historiske tilhørighet til landområdet, eller israels og israeleres rett til trygghet. Vi opplever også andre stemplinger, som palestinianist – et begrep brukt særlig av Erik Selle i De kristne, og som jeg har analysert i en Middle East Policy-artikkel fra 2017 – erstatningsteolog og antisemitt. Vi søker snarere å løfte fram universalisme – også i Guds frelsesplan – oppfyllelsesteologi, gjennom at Jesus både oppfylte løftene og virkeliggjorde Guds gode vilje for hele menneskeheten, og markere avstand til enhver form for kollektivt nedsettende omtale.  

Til slutt om den varslede anneksjonen: Jeg er blitt utfordret til å avklare om det er slik at formuleringene i det britiske mandatet for Palestina – som bygger på Balfourerklæringen fra 1917 – faktisk innebærer at alt land vest for Jordandalen kan sies å rettmessig tilhøre Israel. Alle FNs vedtak, inklusive 2004-uttalelsen fra Den internasjonale domstolen i Haag, sier noe annet. Disse er imidlertid ikke traktatbasert, slik Palestinamandatet faktisk var. Sammen med folkerettsjurist Cecilie Hellestveit vil jeg avklare dette mer grundig – i august.


Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 1. juli 2020

Gå til innlegget

Her følger fire forslag til hvordan Utenriksdepartementets frarådning av næringsvirksomhet i Vest-Sahara kan bli enda klarere og mer presis

Det er bra at Dagsavisen dekker Equinors salg og frakt av gass til Vest-Sahara (11. mai), bra at Equinor endrer sine rutiner, og bra at Utenriksdepartementet ved statssekretær Halvorsen fraråder slike aktiviteter.

En ting er imidlertid ikke like bra: Halvorsens formulering «lokalbefolkningens interesser». Denne er hentet fra Utenriksdepartementets frarådning. I lys av de nevnte dommene fra EU-domstolen og oppfølgingen av disse er det på høy tid med en presisering.

Her er fire forslag til forbedring: 1 Endre tittelen på frarådningen fra En politisk løsning for Vest-Sahara. Et forslag er Frarådning til norske selskaper inntil politisk løsning for Vest-Sahara er funnet. Dersom frarådning er i tittelen er det lettere å finne denne på UDs hjemmeside.

2 Endre formuleringen «legitimering av situasjonen i Vest-Sahara» til å faktisk bruke ordet okkupasjonen, eller i det minste «den folkerettsbaserte konflikten om suverenitet over…» Konflikten handler om tidligere kolonifolks rett til selvbestemmelse.

3 Erstatte lokalbefolkningen med «det saharawiske folket». Saharawienes selvbestemmelsesrett handler om den tidligere spanske provinsen Spansk Sahara. Marokko har brukt økonomiske insentiver til å lokke marokkanske bosettere hit – Dagsavisen skriver 400.000 – og flere militære ledere er tungt involvert i ressursutvinning.

4 Erstatte, eller i det minst supplere ordet interesser med «og ønsker, forankret i retten til selvestemmelse». Interesser ble av EU-kommisjonen – i avklaringen etter EU-dommene – forstått som arbeidsmuligheter, som også kan gjelde for marokkanske bosettere. Ønsker må uttrykkes av et representativt organ på vegne av det tidligere kolonifolket, og Polisario ble anerkjent av FN som representant for saharawiene i 1990.

I Felleserklæring mellom Støttekomiteen for Vest-Sahara og Sjøvik AS, meklet fram av Norges kontaktpunkt for etisk næringsliv i 2013, er en av anbefalingene til norske myndigheter å tydeliggjøre frarådningen. Denne anbefalingen er fortsatt like aktuell.


Kronikken sto første gang på trykk i Dagsavisen 14. mai 2020 med tittelen "Bra, men ikke nok"

Gå til innlegget

Kan Norge sammen med andre stater som vil holde folkeretten høyt være villig til å diskutere nye tiltak i møte med den planlagte israelske anneksjonen, som er tenkt å skje fra 1. juli?

Fra våre palestinske venner får vi sterke bekymringsmeldinger for den planlagte annekteringen av Jordandalen og en rekke bosettinger. Denne er planlagt fra 1. juli, og verdenssamfunnet har en plikt til å respondere på en situasjon der makten definerer retten. 

Norge og EU markerer uenighet, mens USA støtter denplanlagte annekteringen. Spørsmålet er om Norge og EU ønsker å begrense seg til verbal bekymring, eller om det er mulig å se for seg ulike former for smarte sanksjoner. Slike smarte sanksjoner ble innført av vestlige stater da Russland annekterte Krim i 2014. 

FNs spesialrapportør for de palestinske områdene okkupert i1967 behandlet spørsmålet om mottiltak i sin rapport til FNs Generalforsamlingi fjor høst (A/74/507). Under overskriften Accountability, impunity and the responsibility of the international community drøfter han hvordan det internasjonale samfunn kan bidra til at folkeretten ikke undergraves ytterligere.

Sentralt i internasjonal humanitær rett er at den okkuperte sivilbefolkningen er beskyttet befolkning, og at virkemidlene skal være proporsjonale, altså ikke mer inngripende enn nødvendig for å nå (den militære) målsettingen. Et annet prinsipp handler om at tiltakene må skille mellom sivile og væpnede. Israel er ikke den eneste staten i verden som bryter internasjonal humanitær rett, men staten Israels handlinger under koronakrisen viser alvoret i situasjonen.

I et opprop underskrevet av 58 organisasjoner og lokalforeninger peker vi på hvordan blokaden av Gaza – som både Israel og Egypt står bak – vanskeliggjør tiltak mot koronaspredning. Vi peker også på at Israel under koronakrisen har fortsatt å ødelegge infrastruktur i Øst-Jerusalem og Vestbredden, deriblant sju vann-, sanitets- og hygieneanlegg.

Noen kan mene at staten Israel har rett til å treffe tiltak for å fremme sin egen sikkerhet, slik israelske myndigheter ser det. Israel har legitime sikkerhetsbehov, men det er høyst usikkert om tiltakene som handler omå ødelegge palestinsk infrastruktur faktisk er effektive for dette formålet og tiltakene rammer en allerede hardt prøvet palestinsk sivilbefolkning. 

Slik blir muligheten for sameksistens vanskeliggjort, og Israel fremmer ikke sin egen sikkerhet. Vi erkjenner at USA er den viktigste forklaringen på at staten Israel ikke mer effektivt stanses i sine tiltak, men vi erkjenner samtidig at staten Israel risikerer å bli mer isolert gjennom detiltakene som velges.

Vi ser ingen snarlig endring på situasjonen, så lenge USAikke endrer sin politikk. Det er samtidig verdt å merke seg den betydelige generasjonsforskjellen blant jøder i USA i synet på staten Israel. Mens et klart flertall av eldre jøder støtter staten Israel er situasjonen motsatt foryngre jøder i USA. Blant disse er det et klart fåtall som ser Israel som enstrategisk alliert av USA. 

I mellomtiden bør Norge, sammen med andre land som ønsker åholde folkeretten i hevd, drøfte mulige smarte sanksjoner mot representanter for staten Israel.

Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 11. mai 2020

Gå til innlegget

Grøvan må være saklig!

Publisert 4 måneder siden

Hans Fredrik Grøvan kopler i Dagen 2. mars norske jøder og folkerettsstridig virksomhet på en måte som ikke er akseptabel.

Man kan like eller ikke like at Kommuneadvokaten i Oslo har gjort det klart at det ikke er noen hindringer for at Oslo kan vedta å ikke inngå kontrakter med selskaper som har virksomhet knyttet til okkupasjon, det være seg på Vestbredden, Vest-Sahara eller andre områder (Nord-Kypros, og iallfall områdene mellom Nagorno-Karabakh og Armenia vil antakelig være inkludert).

Hans Fredrik Grøvans omtale at dette i Dagen 2. mars er likevel den mest usaklige omtalen av dette jeg har lest så langt. Det å knytte denne folkerettslige og handelspolitiske vurderingen til om jøder er ønsket i Norge henger ikke på greip.

Både Grøvans partikollegaer, som Syvertsen og Hareide, samt særlig avisen Vårt Land, har systematisk omtalt det som Israel-boikott når de kritiserer vedtak som omhandler det å unnlate å inngå kontrakter med virksomheter – uansett nasjonalitet – som opererer på okkupert område. Slike vedtak er ikke Israel-boikott. Snarere kan de forstås som å søke å selv ikke støtte opp om folkerettsbrudd.

Vårt Lands omtale av Kommuneadvokaten i Oslo sin vurdering ble fulgt av titlene: Israel-boikott (framsiden) og Grønt lys for boikott av Israel-varer (i avisen) / israelske varer (nettutgaven). En slik feilaktig omtale – som altså ikke er første gang – har jeg kritisert på verdidebatt.no

Jeg mener at det å lage forbindelser mellom norske jøder og eksempelvis franske, spanske eller andre selskaper som har virksomhet som støtter opp under okkupasjonen innebærer å markere avstand til norske jøders identitet nettopp som norske.

Alle må bidra til at norske jøder kan være stolte og trygge jøder i Norge, enten de er fornøyde med eller kritiske til staten Israels politikk, og ikke brukes som brikker i utenrikspolitisk debatt.

Kronikken sto først på trykk i Dagen 16. mars 2020

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
19 dager siden / 1478 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
29 dager siden / 1289 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
10 dager siden / 1055 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
6 dager siden / 949 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
28 dager siden / 603 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
15 dager siden / 424 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere