Hans Morten Haugen

Alder: 47
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Plan om vekst for ideelle: God nok?

Publisert 3 dager siden

Er regjeringens nylig framlagte plan for å styrke de ideelle tjenesteleverandørene i helse- og omsorgssektoren god nok?

For dem som hørte Frp, Høyre og Venstre i  valgkampen virket det som om kommersielle  aktører var det eneste saliggjørende. En oversikt over hva regjeringen har gjort gir et mer sammensatt bilde, men er den nylig framlagte planen for å styrke de ideelle tjenesteleverandørene i helse- og omsorgssektoren god nok?

Nesten tre år etter at et enstemmig Storting ba om en plan for å styrke de ideelle i helse- og omsorgssektoren med måltall og tiltak, har nå regjeringen levert – eller har den det?

Også i statsbudsjett-forslaget for 2019 mente regjeringen at planen var presentert. Dette var imidlertid en enstemmig Helse- og omsorgskomite uenig i. Granavolden-erklæringen lovet at planen skulle komme i 2020-budsjettet.

Før vi går gjennom de 1,5 sidene (s. 105-106) i Helse- og omsorgsdepartementets budsjettforslag, er det på sin plass å gi regjeringen ros for å ha gjort mye i å utforske handlingsrommet skapt av EUs anbudsregler.

For dem som hørte Frp, Høyre og Venstre i valgkampen virket det som om kommersielle aktører var det eneste saliggjørende. En oversikt over hva regjeringen har gjort gir et mer sammensatt bilde. En solid juridisk betenkning, en veileder og et forslag til en forskrift som hadde som hensikt å gi myndighetene anledning til å reservere anbudskonkurranser til ideelle, er tre av tiltakene.

Forskrift-forslaget, sendt på høring i august 2019, med frist for innspill tre måneder etter, er ikke omtalt i det hele tatt i planen. Dette kan tyde på at meldingen fra overvåkingsorganet ESA – som etterser at Norge etterlever EØS-avtalen – er såpass tydelig at regjeringen ikke vil ta risikoen med å innføre forskriften.

Norge har også to andre saker innenfor omsorgstjenester til vurdering hos ESA, mot Sykehjemsetatene i Oslo og Bergen kommuner. Disse to valgte å utlyse anbudskonkurranser kun for ideelle under det forrige anbudsregimet, i Oslo med både bygging og drift av tre-fem sykehjem. Det likte ikke NHO Service og Handel og deres medlemmer.

Planen setter et måltall på at 10 prosent av helse- og omsorgstjenestene skal leveres av ideelle. Sammen med de kommunale vedtakene om å ikke føre videre avtaler med kommersielle vil dette bety en ytterligere skvis for de kommersielle selskapene. Innenfor barnevernet har prosessen med å si opp kontrakter med kommersielle aktører pågått et par år.

Likevel er det noe i planen som skurrer. Det hevdes at andelen i dag er fem prosent, men det er ikke vist til dokumentasjon, bortsett fra at dette hevdes å være samlede kostnader.  Andre tall fra Institutt for Samfunnsforskning indikerer at andelen er høyere. Videre har planen ingen tidshorisont, eller tilstrekkelig tydeliggjøring av kortsiktige og langsiktige tiltak, som Stortinget ba om.

Jeg mener også at planen er lite spesifikk i å identifisere tiltak. Helseforetakene er helt avgjørende for å kunne nå målsettingen i planen, og det heter at disse «skal sørge for» at andelen ideelle økes over tid, og forsterke dialogen med disse. Et nylig eksempel på mangelfull dialog er overdragelsen av stiftelsen Bergensklinikkene, der ideelle aktører ble oversett, og Helse Vest vil bli eier. For at ideell vekst virkelig skal skje, må bevisstheten i alle ledd økes ved at tilpassede kurs og andre ressurser tilbys; disse må ha både en juridisk komponent og en samfunnsmessig komponent.

For kommuner heter det «regjeringen vil legge bedre til rette for at kommunene kan velge ideelle.» Hvordan denne tilretteleggingen skal skje står det ingenting om. Det står imidlertid generelt at det vil bli utviklet bedre veiledningsressurser, og at tilskuddsfinansiering som alternativ til anbudskonkurranser skal utredes.

Til slutt heter det at regjeringen vil utrede kostnadene ved å utforme en ordning med å dekke historiske pensjonsforpliktelser for ideelle aktører som har utført tjenester for kommuner og fylkeskommuner, tilsvarende det som er blitt innført for pensjonskostnader etter tjenesteutføring i statlig sektor. Dette er positivt.

Virke Ideell og Frivillighet uttrykker tilfredshet med planen, men uttaler også: «Helseministeren må gjøre det klart overfor de regionale helseforetakene at planene for ideell vekst må bli mer konkrete, det må skje nå.» Jeg vet at Høie vil være i stand til klar tale, men like ute av stand til å innføre noen form for sanksjoner dersom helseforetakene ikke ønsker ta de nødvendige grepene.

Kronikken ble første gang trykket i Dagen 16. oktober 2019. Forfatteren har skrevet artikkelen Opposisjonsstyre: Stortingsvedtak om styrkingen av ideelle virksomheter i velferdssamfunnet, som er under utgivelse i Tidsskrift for velferdsforskning.

Gå til innlegget

Småbønder spiller en avgjørende rolle for matsikkerhet, klimavennlig jordbruk og sikring av biologisk mangfold

Å oppnå FNs bærekraftsmål 2.3 om å doble produktiviteten blant småbønder er fullt mulig, og er det viktigste virkemidlet for å nå bærekraftsmål 1 om å utrydde fattigdom.

Småbønder spiller en avgjørende rolle for matsikkerhet, klimavennlig jordbruk og sikring av biologisk mangfold i en rekke land. Paradoksalt nok er det småbøndene som sulter mest i utviklingsland, og utgjør størstedelen av de ekstremt fattige. Uten å bedre deres situasjon løser vi ikke utfordringene med sult og fattigdom innen 2030 slik det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, har bestemt i bærekraftsmålene.

Likevel er småbønder under sterkt press, har svake rettigheter og får lite støtte. Stadig mer utfordrende klimaendringer med tørke og flom, svak forhandlingsmakt og store investeringsprosjekter som presser småbønder vekk fra gård og grunn, forverrer en allerede sårbar situasjon. Kort fortalt rammes småbønder av klimaendringene på en enda mer direkte måte enn andre, og de har verken statlige eller private forsikringsordninger. Resultatene av klimaendringene ser vi blant annet ved at antallet som sulter i verden har økt de tre siste årene, etter flere tiår med nedgang.

Gode tiltak

Rett før sommeren lanserte regjeringen sin handlingsplan for bærekraftige matsystemer i norsk utenriks- og utviklingspolitikk 2019–2023: Mat, mennesker og miljø. Regjeringen løfter fram småbønders innsats, og vil prioritere disse. Det er vi veldig glade for.

Norges sentrale rolle under forhandlingene av Frøtraktaten og gjennomføringen av denne, særlig artikkel 9 om bønders rettigheter, er også viktige bidrag for å styrke småbønder. Videre har Norge sammen med land som Sveits arbeidet innenfor Verdens Handelsorganisasjon for å få forståelse for landbrukets betydning.

Skuffende

Derfor er det for oss skuffende at Norge valgte å stemme avholdende da 121 stater i FN i november 2018 vedtok FN-erklæringen om småbønders rettigheter (A/RES/73/165). Vestlige land som Sveits og og Portugal stemte for. Det gjorde også flere av Norges sentrale partnerland i utviklingsland der storparten av befolkningen er småbønder, som Malawi, Mosambik og Nepal. En erklæring er ikke folkerettslig bindende, men kan likevel spille en viktig rolle, som FNs Menneskerettserklæring fra 1948 og FNs Urfolkserklæring fra 2007 viser.

Erklæringen tar utgangspunkt i allerede vedtatte bindende traktater, men bruker nye formuleringer, som eksempelvis retten til land, til bevaring av miljøet, og retten til å spare, bruke, utveksle og selge lokale frøtyper i artiklene 17-19. Alle disse henter sin begrunnelse og forankring i eksempelvis Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, men erklæringen er viktig fordi den forsterker disse.

Lov å snu 

Det faktum at de fire statene som i 2007 stemte mot FNs Urfolkserklæring fra 2007 (Australia, Canada, New Zealand og USA) innen to år likevel valgte å uttrykke støtte til denne, viser at det aldri er for sent å snu. Vi ser ingen grunn til at FN-erklæringen om småbønders rettigheter på noe område strider med norsk politikk. Snarere vil det å ta denne på alvor være i samsvar med Norges målsettinger, senest uttrykt i Handlingsplanen for bærekraftige matsystemer.

Vi vil utfordre utviklingsminister Dag Inge Ulstein på vegne av regjeringen om å bruke en naturlig anledning innen ettårsdagen for FN-erklæringen til å uttrykke at Norge stiller seg bak denne erklæringen.

Gå til innlegget

Småbønder spiller en avgjørende rolle for matsikkerhet, klimavennlig jordbruk og sikring av biologisk mangfold i en rekke land. Å oppnå FNs bærekraftsmål 2.3 om å doble produktiviteten blant småbønder er fullt mulig, og er det viktigste virkemidlet for å nå bærekraftsmål 1 om å utrydde fattigdom.

Småbønder er paradoksalt nok de som sulter mest i utviklingsland, og utgjør størstedelen av de ekstremt fattige. Uten å bedre deres situasjon løser vi ikke utfordringene med sult og fattigdom innen 2030 slik det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, har bestemt i bærekraftsmålene.

Likevel er småbønder under sterkt press, har svake rettigheter og får lite støtte. Stadig mer utfordrende klimaendringer med tørke og flom, svak forhandlingsmakt og store investeringsprosjekter som presser småbønder vekk fra gård og grunn forverrer en allerede sårbar situasjon. Kort fortalt rammes småbønder av klimaendringene på en enda mer direkte måte enn andre, og de har verken statlige eller private forsikringsordninger. Resultatene av klimaendringene ser vi blant ved at antallet som sulter i verden har økt de tre siste årene, etter flere tiår med nedgang.

Rett før sommeren lanserte regjeringen sin handlingsplan for bærekraftige matsystemer i norsk utenriks- og utviklingspolitikk 2019–2023: Mat, mennesker og miljø. Regjeringen løfter fram småbønders innsats, og vil prioritere disse. Det er vi veldig glade for.

Norges sentrale rolle under forhandlingene av Frøtraktaten og gjennomføringen av denne, særlig artikkel 9 om bønders rettigheter, er også viktige bidrag for å styrke småbønder. Videre har Norge sammen med land som Sveits arbeidet innenfor Verdens Handelsorganisasjon for å få forståelse for landbrukets betydning.

 

Norge avholdende

Derfor er det for oss skuffende at Norge valgte å stemme avholdende da 121 stater i FN i november 2018 vedtok FN-erklæringen om småbønders rettigheter (A/RES/73/165). Vestlige land som Sveits og og Portugal stemte for. Det gjorde også flere av Norges sentrale partnerland i utviklingsland der storparten av befolkningen er småbønder, som Malawi, Mosambik og Nepal

En erklæring er ikke folkerettslig bindende, men kan likevel spille en viktig rolle, som FNs Menneskerettserklæring fra 1948 og FNs Urfolkserklæring fra 2007 viser.

Erklæringen tar utgangspunkt i allerede vedtatte bindende traktater, men bruker nye formuleringer, som eksempelvis retten til land, til bevaring av miljøet, og retten til å spare, bruke, utveksle og selge lokale frøtyper i artiklene 17-19. Alle disse henter sin begrunnelse og forankring i eksempelvis Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, men erklæringen er viktig fordi den forsterker disse.   

 

Aldri for seint å snu

Det faktum at de fire statene som i 2007 stemte mot FNs Urfolkserklæring fra 2007 (Australia, Canada, New Zealand og USA) innen to år likevel valgte å uttrykke støtte til denne, viser at det aldri er for sent å snu. Vi ser ingen grunn til at FN-erklæringen om småbønders rettigheter på noe område strider med norsk politikk; snarere vil det å ta denne på alvor være i samsvar med Norges målsettinger, senest uttrykt i Handlingsplanen for bærekraftige matsystemer. Vi vil utfordre utviklingsminister Dag Inge Ulstein på vegne av regjeringen om å bruke en naturlig anledning innen ettårsdagen for FN-erklæringen til å uttrykke at Norge stiller seg bak denne erklæringen. 


Kronikken er skrevet sammen med Jan Thomas Odegaard, daglig leder i Utviklingsfondet, og ble først trykket på bistandsaktuelt.no 10. september 2019

Gå til innlegget

Korrupsjon hos kristne organisasjoner

Publisert 3 måneder siden

Petter Gottschalk har ennå til gode å dokumentere at det er mer korrupsjon i eksempelvis diakonale organisasjoner enn i andre organisasjoner.

Petter Gottschalk ved BI utbroderer i Vårt Land 22. juli sin tidligere kritikk i to kronikker i Klassekampen. Kjernen i argumentene er at det er større muligheter i kristne organisasjoner til å begå økonomisk kriminalitet.


Svarer ikke

Imidlertid unngår han å svare konkret på det spørsmålet kollega Stephanie Dietrich og jeg stilte i vårt tilsvar av 4. juli - selv om han gjengir det - nemlig om Gottschalk «kan dokumentere at det er mer korrupsjon i eksempelvis diakonale organisasjoner enn i andre organisasjoner.»

Vårt Land-kronikken peker på trekk ved det Gottschalk framstiller som kristen organisasjonskultur. Konkret handler dette om at lovbrudd oppleves som berettiget, at den tilliten ledere møtes med innebærer mindre kontroll, at man er opptatt av å bevare omdømmet og søker å løse misligheter internt, og at viljen til å tilgi er større enn ønsket om å anmelde.

Han peker også på at den som har stått bak kriminaliteten søker å rasjonalisere sine handlinger. Mer overraskende er at han søker å årsaksforklare korrupsjon ved å peke på personlig tro: «Et sterkt forhold til troen og villighet til å følge hva religionen anser som riktig oppførsel, kan åpne for misligheter.» Han avslutter med at den kriminelle handlingen kan oppleves som berettiget «så lenge det ikke er i strid med troen.»


Kortslutning

I en interessant samtale på Dagsnytt 18 samme dag, hvor også jeg deltok, kritiserte jeg nettopp denne kortslutningen, og pekte på at Jesus er tydelig i sine advarsler mot det som kan avføde korrupsjon: Grådighet, havesyke, maktmisbruk og selvopptatthet. Gottschalk gikk da bort fra individuell tro som forklaring, og pekte på at det sentrale er «hvordan man oppfører seg i slike miljøer».

I Vårt Land-artikkelen viser han til sin artikkel som finner at politietterforskning i religiøse miljøer oppleves som krevende. Det har jeg ingen grunn til å betvile. Jeg ser av Gottschalks publikasjoner at han har brukt seks teorier i sin forskning. Jeg bruker her de engelske titlene: Convenience theory, institutional theory, social disorganization theory, slippery slope theory, neutralization theory og differential association theory.

Disse teoriene kan opplagt være relevante for å forstå uheldig organisasjonskultur, men jeg er fortsatt i tvil om Gottschalk gjennom sin forskning kan fastslå med rimelig grad av sikkerhet at diakonale/kristne virksomheter har mer økonomisk kriminalitet enn andre virksomheter.


Forskningen

Da jeg selv forsøkte å få oversikt over hvorvidt forskning har funnet en sammenheng mellom religion og korrupsjon, fant jeg fire nyere artikler. To (Ko og Moon 2014; Shabadi 2013), som sammenligner henholdsvis 64 og 174 stater, finner ingen signifikante sammenhenger. En artikkel (Yeganeh og Sauers 2013; 70 stater) finner at de mest religiøse statene samtidig er de mest korrupte. Dette mener jeg ikke er bevis på at religiøse virksomheter er mer korrupte enn andre virksomheter. En siste artikkel (Sommer, Bloom og Arikan 2013; 129 stater) finner at religion medfører redusert korrupsjon - gitt tilstedeværelsen av demokratiske institusjoner. I ikke-demokratiske stater går høyt korrupsjonsnivå sammen med høy rapportert religiøsitet.

Jeg forstår dette som at politisk kultur og kultur som tolererer korrupsjon er viktigere som forklaringer enn religiøsitet. Dette betyr ikke at ulike menneskelige uttrykk for religiøsitet, inklusive hierariske strukturer, autoritetslydighet, og for svake mekanismer for å hindre makt- og tillitsmisbruk, påvirker viljen og evnen til å gjennomføre korrupsjon. Dette er naturligvis norske organisasjoner innenfor internasjonal diakoni, som Digni og Kirkens Nødhjelp, fullt klar over. Disse slutter fullt opp om Norads nulltoleranse-prinsipp mot korrupsjon, som Vårt Land også omtaler 22. juli.


Økt bevissthet

Gottschalk skal ha takk for å ha bidratt til den økte bevisstheten om korrupsjon. Jeg mener fortsatt at han ikke har grunnlag for å årsaksforklare korrupsjon ved hjelp av religion. Dette må Gottschalk kunne dokumentere, alt ved å sammenligne med andre virksomheter:

1) Kan han vise at de ansvarlige i diakonale/kristne virksomheter lettere tolererer lovbrudd?

2) Kan han vise at diakonale/kristne virksomheter har mindre vekt på intern og ekstern kontroll?

3) Kan han vise at i diakonale/kristne virksomheter er viljen til å tilgi og dekke over større enn viljen til å anmelde?

Gå til innlegget

Peter Gottschalk ved BI utfordrer i Klassekampen 2. juli ny styreleder i Digni til å avklare om hun er enig med tidligere styreleder i Digni i synet på krav i den norske forvaltningen av utviklingsmidler. Som kollegaer ved Diakoniprogrammet ved VID vitenskapelige høgskole svarer vi sammen.

Vi kan bekrefte at vi er helt enige i nulltoleransekravet for korrupsjon. Samtidig er det ikke gitt at alle mistanker om korrupsjon faktisk utgjør korrupsjon, noe som fanges opp av formuleringen «uforskyldt mislighold» på Norads korrupsjonshjemmeside. Konsekvensene av «uforskyldt mislighold» blir at den økonomiske støtten opphører til saken er avklart. Opphold av støtten går først og fremst ut over de aller fattigste.

I noen tilfeller kan det være at det er for svake institusjonelle ordninger som gjør at økonomiføring ikke er i tråd med norsk praksis – uten at det dermed er korrupsjon. Digni bistår sine medlemmer og deres partnere ved å styrke kompetansen i økonomistyring. Opplæring i økonomistyring i tråd med norske standarder vil være en prioritet for Digni, også i fremtiden.

Viktig tillit

Norad påpeker sammenhengen mellom demokratiutvikling og tillit til institusjoner som viktige i samfunnsbyggingen. Vi er enig i viktigheten av at det Gottschalk omtaler som tillitsbaserte organisasjoner, er seg bevisst sine systemer, og ikke er naive. 

Likevel spør vi om Gottschalk kan dokumentere at det faktisk er mer korrupsjon i eksempelvis diakonale organisasjoner enn i andre organisasjoner. Vi sitter ikke med slik innsikt. Både politisk, byråkratisk og småskalakorrupsjon ødelegger for enkeltmennesker, samfunn og stater. 

Dagens regelverk

Det er hevet over tvil at korrupsjon må motarbeides på alle mulige plan. Spørsmålet som dog bør stilles er om dagens regelverk og virkemidler er de mest hensiktsmessige.

Skrevet av Hans Morten Haugen, professor i internasjonal diakoni, og Stephanie Dietrich, professor i diakoni og påtroppende styreleder i Digni (organisasjon for kanalisering av norsk utviklingsmidler til sør-partnere)

Kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 4. juli 2019

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1906 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1636 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1616 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1453 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1370 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1369 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1126 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 921 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere