Hans Morten Haugen

Alder: 47
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Sabeels venner i Norge sluttet seg til Global Kairos for Justice-koalisjonen i på årsmøtet i mars 2019. Vi støtter dette Globale oppropet fra Kairos Palestina og partnerbevegelser under Global Kairos for Justice.

Vi oppfordrer andre organisasjoner som arbeider for rettferdighet med trygghet og verdighet for alle i Palestina og Israel til også å slutte seg til! Med kjærlighet som utgangspunkt er henstillingen grunnfestet i en ikke-voldelig motstand mot undertrykkelse og grove brudd på menneskerettigheter, og vi markerer at 15. mai er markeringen av at det er 71 år siden Nakba («katastrofen»).

Vi erklærer staten Israels okkupasjonspolitikk og praktiske handlinger i løpet av sju tiår som urettferdige og ulovlige. Dette inkluderer:

·     å ha ført til at over 700 000 palestinske flyktninger i Nakba ble tvunget bort fra sine hjem og landsbyer i 1948-1949 da staten Israel ble etablert på 78% av det historiske Palestina;

·     å ha okkupert de resterende 22% av Palestina i 1967 som er brudd mot FNs Resolusjon 242 som understreker det "utillatelige i å skaffe seg territorium gjennom krigføring";

·     å ha påtvunget militære regler og segregering i Palestina, inkludert et urettferdig system med militær lovgivning, et nettverk av veier bare for israelere, et hundretalls kontrollposter som begrenser palestinsk bevegelsesfrihet og handel, og en separasjonsmur som i 2004 ble fastslått av Den internasjonale domstolen for å bryte internasjonal rett;

·     å ha bosatt sine innbyggere i ulovlige israelske bosettinger på palestinske områder. Dette er et brudd med IV Geneve-konvensjon og er blitt vedvarende fordømt av det internasjonale samfunn og ikke-statlige organisasjoner;

·     å ha utøvd kontroll over luft, sjø og grenseområder mot Gaza, og satt begrensninger på bevegelser inn og ut av dette territoriet. Denne kontrollen har skapt en akutt humanitær krise som har høstet omfattende kritikk fra humanitære organisasjoner;

·     å ha lansert en diskriminerende nasjonalitetslov i juli 2018. Den fastsetter at jøder er de eneste med rett til selvbestemmelse, den erklærer hebraisk som Israels eneste offisielle språk, den fremmer ensidige krav om at Jerusalem er den "fullstendige og forente hovedstad av Israel," og den løfter fram "utviklingen av jødiske bosettinger som en nasjonal verdi".

Vi som er medlemmer av globale sivile samfunn oppfordrer staten Israel til å:

·     gjøre slutt på okkupasjonen av Palestina;

·     gjenopprette fulle og likeverdige rettigheter og stanse diskrimineringen av palestinske statsborgere i staten Israel og mellom alle innbyggere i landet;

·     respektere retten til at palestinske flyktninger kan vende tilbake.

Videre oppfordrer vi alle land til å:

·     følge sine forpliktelser under internasjonal lov når det gjelder det palestinske folks rettigheter slik disse er fastsatt i Geneve-konvensjonene og å sørge for den nødvendige beskyttelse som er gitt under internasjonal lov mot vold som utøves daglig. 

Styret i Sabeels venner i Norge: Hans Morten Haugen (leder), Kari Lorentzen, Helge Kjøllesdal, Aurora Nome, Gro Wernø


Det åpne brevet ble først trykket i Dagen 14. mai 2019

Gå til innlegget

Stadig flere anerkjenner koplingen mellom religion og utvikling. Dette viser medlemsøkningen i The International Partnership on Religion and Sustainable Development (PaRD).

PaRD-partnerskapet ble initiert fra Tyskland i 2016. Norad var en av de første som sluttet seg til. Etter en langsom økning i tallet på medlemmer de første par årene, hadde PaRD i mars 2019 101 medlemmer.

Seks statlige utviklingsorganer er med i tillegg til Norad: Danida, Finsk UD, USAID, UDAID, Global Affairs Canada og det tyske vertskapet BMZ. Også Den afrikanske union og Verdensbanken er med, men det eneste FN-organet som er med er FNs matvareprogram (WFP).

FNs befolkningsfond (UNFPA) koordinerer UN Inter-Agency Task Force on Engaging with Faith-Based Organizations for Sustainable Development (IATF-FBO). Her er 19 FN-organer med, og en årlig rapport om de ulike organisasjonenes innsats viser bredden i tiltakene, der flere søker samarbeid med religiøse ledere.

Tidlig ute

Det er bra at religionenes rolle(r) i utviklingsarbeidet løftes fram. Både misjonsorganisasjonene og utviklingsorganisasjonene med en trosforankring, som Kirkens Nødhjelp, var av de første samarbeidspartnere for norsk utviklingshjelp. Dette endret seg ikke da den såkalte nøytralitetsparagrafen ble innført i 1962 («ikke … fremme politiske eller religiøse særformål»). Det var Stoltenberg I-regjeringen som avviklet denne betingelsen.

Poenget er ikke bistanden isolert sett, som kan skape både avhengighet, feilinsentiver og svake ansvarlighetsmekanismer. Riktignok finnes fortsatt enkelte stater hvor offentlig utviklingshjelp er avgjørende for å møte løse viktige behov, som enkelte stillehavsøyer, Malawi, og flere konflikt- og post-konfliktland, men utvikling bestemmes ikke av innretningen på eller omfanget av utviklingshjelp.

Verden blir mer religiøs

Avgjørende er innsikt – hos alle som arbeider med å fremme økonomisk, sosial og politisk utvikling – om hva som gjør at religion hemmer og fremmer inkluderende utvikling. Dette krever innsikt i hvem innenfor de religiøse bevegelsene som bidrar til å frigjøre personers og gruppers potensiale, og hvem som er mer opptatt av å bevare det bestående. Samtidig er det slik at noen kan ha reaksjonære synspunkter som bidrar til å hemme utvikling på noen områder, mens de samme personene og organisasjonene kan være spydspisser i å sikre levekår og myndiggjøring på andre områder.

Religion er viktig i utviklingsarbeidet, også fordi verden blir mer, ikke mindre, religiøs – hovedsakelig fordi folketallet øker mest i den mest religiøse delen av verden. Ved å samarbeide mer med religionssamfunn skapes mulighet til å styrke sivile strukturer og kanaler for hjelp som er for svake i mange stater. Slikt samarbeid kan inngås også av organisasjoner som ikke selv har en religiøs forankring.

Trosbaserte organisasjoner

Jeg har i artikkelen What is Gained and What is Lost by the Faith-based Organization (FBO) term? (Mission Studies 2019) drøftet fire grunner for å operere med begrepet trosbaserte organisasjoner (FBOs) i utviklingsarbeidet: 

(i) Gir hjelp til å vise betydningen av religion i utviklingsarbeidet. Av de ti største paraplyene innen internasjonal utvikling har fem kristen forankring: Caritas, WorldVision, Act Alliance (Kirkens Nødhjelp m.fl.), CIDSE (katolsk) og Catholic Relief Service. 

(ii) Forvalter penger mer effektivt. 

(iii) Kan brukes som merkelapp for å legitimere overvåking av potensielt farlige og splittende organisasjoner. 

(iv) For statistiske formål på giversiden, for bedre å forstå hvorfor folk donerer penger. Oppsummeringsvis er statistisk informasjon de beste begrunnelsene.

Jeg har også drøftet fire grunner til at FBO-begrepet bør avvikles: 

(i) I noen land gir uttrykket trosbasert konnotasjon til ekstremistiske bevegelser – eller til vestlige verdenssyn; jf. at begrepet trosbasert stammer fra USA, og ble særlig løftet fram av George W. Bush. 

(ii) Ved å vektlegge personlig endring – der særlig Katherine Marshall har løftet fram «hjerte, sinn og sjel» som sentralt for FBOs – fremmes en økonomiforståelse som overser strukturelle spørsmål. 

(iii) FBO-begrepet bidrar til å essensialisere religion og overser den komplekse samhandlingen mellom religiøse og ikke-religiøse partnere. 

(iv) Forskning på FBOs er, med noen hederlige unntak, preget av mangel på en streng metodologisk og kritisk drøftende tilnærming, der anslag gjengis som om de var fakta, og noen kategoriseringer forvirrer mer enn de oppklarer.

Begrep er ikke avgjørende

Begrepet trosinspirert er foreslått som et alternativ til trosbasert. Verken dette forslaget eller begrepene «religiøse og relaterte organisasjoner» (PaRD) og «religiøse ressurser» (religious assets) bidrar særlig til avklaring. Det sentrale bør ikke være begrepsvalg, men praktisk kjennskap til konkrete virkeligheter for å forstå hvem som kan fremme en bred og inkluderende sosial, økonomisk og politisk endring. Mange ganger vil dette være religiøse aktører, men ikke alltid lederskapet.


Kronikken sto første gang på trykk i Bistandsaktuelt - Meninger den 7. mai 2019

Gå til innlegget

Oljedilemmaet kan løses

Publisert 2 måneder siden

Vi må legge større vekt på formuleringene i Grunnloven § 112 om en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar retten til et rent miljø også for etterslekten.

Professor og leder (nå i permisjon) ved Avdeling for petroleums- og energirett ved UiO, Henrik Bjørnebye, reiser i Klassekampen 11. mars (Det store oljedilemmaet) helt nødvendige spørsmål om det norske petroleumsregimet. Han peker på at dagens kurs ikke gir insentiver til den nødvendige omstillingen, og myten om at redusert fossil produksjon i Norge vil erstattes av mer fossil produksjon andre steder. Han viser også det paradoksale i at de reelle utslippene som følge av forbrenning av norsk olje og gass i utlandet ikke tas i betraktning.

Den norske petroleumsloven er etter manges oppfatning utdatert. Bjørnebye tar heller ikke opp hvilke føringer Grunnloven § 112 gir.

Dommen i klimasøksmålet anlagt av Greenpeace og Natur og Ungdom er anket, og saken kommer opp i Borgarting lagmannsrett i november. Oslo tingrett imøtegikk Regjeringsadvokaten sin forståelse av § 112 første ledd, slik at bestemmelsen gir en rett til et rent miljø – men mindre grad i forståelsen av § 112 annet ledd om rett til informasjon om miljøtilstanden, og pekte på feil i utredningsarbeidet.

Det var særlig i forståelsen av § 112 tredje ledd, om plikten til å treffe tiltak for å «gjennomføre» første og annet ledd, at Oslo tingrett la seg tett opp til Regjeringsadvokaten. Debatter i Stortinget, CO2-avgift og kvotehandel ble oppfattet å være tilstrekkelig for at tiltaksplikten, herunder utredningsplikten, var oppfylt.

Framfor å avlede plikter av ordlyden i Grunnloven § 112, som hva som ligger i en «langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten», la Oslo tingrett stor vekt på det internasjonale avtaleverket. Samtidig ser Oslo tingrett vekk fra klimaendringer ved forbrenning av norsk olje og gass i utlandet, og hevder dette ikke er «relevant». Framfor å etterspørre effektive tiltak, altså tiltak som reelt gjennomfører § 112, første og annet ledd, nøyer Oslo tingrett seg med å etterspørre «tilstrekkelige» tiltak.

Det er verdt å merke seg at Oslo tingrett hevder at en rettighet etter Grunnloven § 112 første ledd «foreligger» kun dersom tiltaksplikten etter tredje ledd ikke er oppfylt. Det er helt vanlig at plikt-bestemmelser tydeliggjør innholdet i rettighetene, men ikke at en vurdering av gjennomføringen av plikt-bestemmelser brukes til å fastslå eksistensen av rettigheten.

Vi er mange som venter i spenning på ankesaken, og håper denne bekrefter at Grunnloven § 112 i sin bredde kan brukes på petroleumsvedtak, og bidra til å løse oljedilemmaet.


Kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 18. mars 2019; innledningen er noe redigert før publisering på Verdidebatt.

Gå til innlegget

Homoterapi og liberale verdier

Publisert 2 måneder siden

Bør et liberalt parti ta til orde for et lovforbud som griper inn i trosfriheten og medfører økt statlig kontroll?

Klassekampen forteller 2. mars at Venstres Landsmøte vil behandle et forslag om å forby såkalt konversasjonsterapi. Den noe upresise tittelen Vårt Land-desken valgte er «Venstre vil ha reorienteringsforbud», men som forklart i ingressen er forslaget fremmet av tre personer – som del av et lengre forslag.


Del av straffeloven

Ingen begrunnelse er gitt for forslaget til Nybø, Almeland og Melby bortsett fra at «Norge bør bli best i verden på skeives rettigheter.» Dersom forslaget faktisk fremmes av Venstre og blir vedtatt i Stortinget, er det naturlig at det blir del av straffeloven. Det er altså en praksis som foreslås å forbys. Hva er det egentlig som skal forbys?

Mer konkret: Hvilken del av praksisen er det som eventuelt vil kunne reises tiltale for? Bør det å være åpen for en samtale om seksuell identitet – hvor man ikke ubetinget støtter en minoritetsseksuell identitet hos den som har bedt om samtale – gjøres straffbart? Må det forbys å be for den som har bedt om en samtale? Bør terskelen for strafferettslig ansvar gå ved det å planlegge en prosess etter første samtale?


Kun Svenska kyrkan

Så vidt jeg kjenner til er det i Norden kun Svenska kyrkan som i et vedtak på Kyrkomötet har et forbud mot at deres prester skal praktisere slik terapi. Uppdrag Granskning fant – ved hjelp av skjult mikrofon – at noen prester tilknyttet Frimodig Kyrka likevel var åpne for dette.

Jeg vet naturligvis at konversasjonsterapi er kontroversielt. Det å være skamfull over hvem man er og forsøke å fortrenge egen seksuelle orientering strider slik jeg og mange kristne ser det også imot kristen lære om at Gud elsker oss som vi er. I Jesu og Paulus’ syndekataloger er det en rekke synder, knyttet til væremåte og forholdet til penger, som mange kristne tar for lett på.

Likevel er jeg – med fartstid både i homoliberale Venstre, Kirkens SOS og Norges Kristelige Studentforbund – skeptisk til forslaget. Det er opplagt at religionsfriheten kan utøves på måter som er skadelige for andre. Som erkjent i høringsforslaget til ny trossamfunnslov sendt ut høsten 2017 – og der et lovforslag forventes denne våren – bør det imidlertid være en nokså høy terskel for å begrense religionsfriheten.


Påføre skam

Realiteten er at de få personene som tilbyr slik konversasjonsterapi i Norge ofte er pastorer i norske kirkesamfunn. Jeg benekter ikke at samtaler med noen av disse pastorene kan påføre den enkelte skam, slik foreldre kan påføre sine barn skam. Det er noen få trossamfunn der konversasjonsterapi praktiseres – for de flestes del på en moderat måte – og kun for dem som ber om det.

Bør et liberalt parti ta til orde for et lovforbud som både griper inn i trosfriheten og vil medføre økt statlig kontroll? Guri Melby presenterer det selv i Vårt Land som et liberalt dilemma. Dersom forslaget blir en del av norsk lov, vil det gripe rett inn i trosfriheten, og vil medføre en uønsket etterretnings- og kontrollvirksomhet.

Gå til innlegget

Feil å stemple som antisemittisme

Publisert 4 måneder siden

Reell antisemittisme og religiøst basert motstand mot staten Israel må bekjempes, og de organisasjonene som arbeider for folkeretten – og deres banker – må ikke stemples som antisemittiske.

Simon Wiesenthal-senteret har listet opp de ti verste antisemittiske hendelsene i 2018. Øverst på listen er massakren som drepte 11 og skadet sju i synagogen i Pittsburgh.

På listen er også Karolinska Institutet (KI), ledet av Ole Petter Ottersen. KI har kommet i søkelyset som følge av behandlingen av minst to jødiske forskere, og en instituttleders spredning av en FB-lenke med teksten «Let them burn, motherfu**ers» og tegning av to unge kvinner, den ene med svastika-symbol og den andre med Davidstjernen.

Langt mer overraskende er det at leieformidlingsfirmaet Airbnb listes opp som blant verdens ti verste former for antisemittisme. Grunnen er at selskapet ikke lenger formidler boliger i israelske bosettinger.

Det ville ha vært gunstig av Airbnb å stanse formidling i alle territorier som regnes som okkupert. Det er dette som er innholdet i den irske anti-okkupasjonsloven, som ble vedtatt av Overhuset i Dublin i desember 2018, og nå er til behandling i Underhuset. Det sentrale er at å overføre sin befolkning og etablere sivile bosettinger på okkupert land er i strid med 4. Genevekonvensjon.

Å stanse formidling av utleie i bosettinger handler om å unnlate å medvirke til folkerettsbrudd. Dette handler ikke om huseiernes etnisitet, nasjonalitet eller religion. Å karakterisere Airbnb sitt vedtak som anti-semittisme er feil.

En annen aktør som er på listen er en tysk etisk bank som har som en av sine kunder den jødiske organisasjonen Jewish Voice for a Just Peace in the Middle East. Den tyske banken klargjør at det å arbeide mot staten Israel er i strid med bankens formål. Dette rammer ikke den aktuelle organisasjonen, som arbeider for å avvikle okkupasjonen og for like rettigheter mellom israelere og palestinere.

En slik vurdering er Simon Wiesenthal-senteret uenig i. Senteret legger til grunn at den såkalte BDS-bevegelsen (boikott, deinvestering, sanksjon) er antisemittisk og har som formål å avskaffe staten Israel. Som følge av lover i Israel og USA blir alle som arbeider for å avvikle økonomiske forbindelser også til de ulovlige bosettingene på israelsk-okkupert land regnet som del av BDS-bevegelsen.

Simon Wiesenthal-senteret er ikke alene om å bruke stempelet antisemittisme på alle som legger press på virksomheter og institusjoner – uansett eiernes nasjonalitet – som opprettholder og profitterer på okkupasjon. Slik innsnevres ytringsfrihetsrommet og organisasjonsfrihetsrommet.

I denne sammenhengen er det nyttig å minne om at press gjennom deinvestering av selskaper som bygger bosettinger også utøves av myndighetsorganer, som Statens Pensjonsfond – Utland.

BDS-bevegelsen burde formidle at den ubetinget anerkjenner staten Israels rett til å eksistere, og at målet er at både israelere og palestinere kan leve side om side i sikkerhet og verdighet. For at dette skal skje må palestinske og israelske myndigheter endre sin retorikk og politikk, reell antisemittisme og religiøst basert motstand mot staten Israel bekjempes, og de organisasjonene som arbeider for folkeretten – og deres banker – ikke stemples som antisemittiske.


Kronikken sto opprinnelig på trykk i Dagen 11. januar 2019

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere