Hans Morten Haugen

Alder: 46
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Balfourerklæringen og framtiden

Publisert rundt 1 måned siden - 407 visninger

Balfourerklæringen startet virkeliggjøringen av jødenes selvbestemmelsesrett, der jødene gradvis maktet å samle seg om en felles statsvisjon. Denne visjonen har ført til fordriving og urett og økte motsetninger internt.

Balfourerklæringen, der den britiske utenriksministeren 2. november 1917 lovte jødene et «hjemland» i Palestina og der alle andre ble omtalt med betegnelsen «ikke-jødiske», får i disse dager betydelig oppmerksomhet. Noen vil feire. Andre vil sterkt beklage.

Erklæringen skjedde etter lang tids påvirkningsarbeid fra den andre lederen for Verdens sionistorganisasjon, Chaim Weizmann. Han ble Israels første president. I motsetning til Theodor Herzl skjønte Weizmann at britene var avgjørende for å virkeliggjøre en jødisk stat.

Balfourerklæringen er oppsummert av den ungarsk-fødte jødiske forfatteren og journalisten Arthur Koestler: «Aldri før har en nasjon lovet høytidelig en annen nasjon et land som tilhører en tredje.» President Woodrow Wilsons tese om nasjonenes selvbestemmelsesrett fikk anvendelse for jødene, men ikke for palestinerne.

Jødene i regionen støttet opprinnelig ikke sionismen. De så på sionismen som et sekulært prosjekt som ikke var i samsvar med den hebraiske Bibelen.

En måned etter Balfourerklæringen erobret britene Jerusalem og områdene rundt fra ottomanerne. Balfourerklæringen ble vist til i det britiske mandatet for Palestina da dette ble formelt vedtatt i 1923.  

For å virkeliggjøre Balfourerklæringen sendte britene representanter som viste større forståelse for jødenes interesser enn palestinernes interesser. Britene bekjempet et militært opprør hos palestinerne. De jødiske militsene, både innenfor revisjonistbevegelsen (Likud) og sosialistbevegelsen maktet ikke britene å nedkjempe. Etter flere terrorangrep ga britene i 1947 FN oppdraget å finne en løsning.

I mellomtiden hadde holocaust, den industrielle utrydningen av seks millioner jøder i Europa, gitt betydelig moralsk støtte til sionistenes krav.

Sionismen ble i begynnelsen fremmet gjennom oppkjøp av land og etablering av landbrukskollektiver. Fra 1948 skjedde det gjennom militære erobringer med overtakelse av hus og eiendom. De siste årene er preget av etablering av bosettinger på okkupert land, der ulike lover gjelder for israelere og palestinere.

Også i Israel praktiseres separasjonspolitikk. En lov fra 2014 sier at tettsteder med under 400 familier kan etablere «opptakskomiteer» som kan nekte personer å bosette seg dersom disse «ikke passer inn». I listen over forbudte nektingsgrunner inkluderes ikke etnisitet. Palestinerne i Israel har imidlertid fulle politiske rettigheter.

Balfourerklæringen startet virkeliggjøringen av jødenes selvbestemmelsesrett, der jødene gradvis maktet å samle seg om en felles statsvisjon. Denne visjonen har ført til fordriving og urett og økte motsetninger internt.

En virkeliggjøring av palestinernes selvbestemmelsesrett vil skape motsetninger internt. Evnen til å inngå kompromisser vil bli satt på prøve – hos palestinerne og israelerne. Israels framtid som jødisk stat avhenger av etablering av en palestinsk stat som er likeverdig med alle andre stater. På sikt kan en slik stat fremme regional samhandling og tillit – til beste for alle folk. 

 Innlegget ble først trykket i Dagen 2. november 2017

Gå til innlegget

Gjør døren høy

Publisert rundt 2 måneder siden - 125 visninger

Undersøkelser viser at de som selv har en aktiv trospraksis er mer åpne overfor personer med en annen tro

Tro har tre dimensjoner: dogmene (believing); praksisen, hovedsakelig gudstjeneste- og møtedeltakelse (behaving); og tilhørigheten (belonging). Holdningsundersøkelser er klare: Det å ha en aktiv trospraksis fremmer i størst grad åpenhet overfor personer med annen tro.

Data fra 22 vest-europeiske land finner at jo mer passive kirkemedlemmer i majoritetskirkene er og jo mer velstående landet de bor i er, jo mindre åpenhet for andre utviser disse. De som ikke har noe forhold til noe trossamfunn er noe mer tolerante, mens de som er kirkeaktive er de mest tolerante.

Dette samsvarer med en undersøkelse jeg gjorde i 6 ungdomsmiljøer tilknyttet menigheter i Oslo og Borg bispedømmer. Generelt var alle de 45 ungdommene åpne for tilstedeværelsen av personer med en annen tro i Norge. Fordommer, spesielt i Oslo, fantes mot personer fra den andre siden av byen.

De som rapporterte å ha en sterkere tilhørighet enn praksis skilte seg fra dem med en klarere uttrykt og hyppigere praktisert tro på to måter: De så Norge som et «kristent land», og de understreket statens ansvar for å opprettholde kristendommen. De trosaktive brukte ikke begrepet «kristent land» og mente det var kirkenes ansvar å opprettholde kristendommen.

En studie av hvordan populistpartier søker å kidnappe kristendommen for å bruke denne som et bolverk mot islam diskuterer hvorfor det blant de mest trosaktive er motstand mot å kalle eget land for kristent. Svaret er at kristendommens verdier, som gjestfrihet og fiendekjærlighet, ikke er spesielt synlige i dagens politiske prioriteringer.

Hva forklarer at aktive kristne er de mest positive til annerledes troende? Organisasjonsaktive utvikler større tillit til andre gjennom sine aktiviteter. Andre peker på at de som har en tro er positive til andre som har en tro. Vi finner imidlertid mange eksempler på land der de mest troende og aktive samtidig er de mest intolerante i møte med andre. Polen og Russland er eksempler.

Forklaringen kan også søkes i skolenes undervisning. Dersom skolene var toleransefremmende skulle åpenhet for andres trospraksis kjennetegne norske videregående-elever. Som KIFO-rapporten Tro, tillit og toleranse. Unges holdninger til menneskerettigheter i en flerkulturell kontekst (Botvar og Mortensen 2017) er dette ikke det generelle inntrykket. Verken religionsfriheten eller et ubetinget syn på menneskers verdighet har bred oppslutning. Bare 45,6 prosent er enig i at alle har lik verdighet uavhengig av atferd. Blant dem som ikke har syn for absolutt verdighet er også støtten til religionsfrihet og rettferdsrettigheter svakest.

Kan kirkenes formidling være en forklaring? I et intervju på NRK uttalte Generalsekretær i Den norske Atlanterhavskomite, Kate Hansen Bundt, at kirkene i Vest-Europa har vektlagt altruisme og nestekjærlighet, noe som er vanskeligere å se i statene i Sentral-Europa, som var preget av kommunisme. Norske kirker har vært opptatte av asylsøkeres og flyktningers rettigheter, og ofte begrunnet dette ut fra Bibelen.

Konkret for Norge er ikke kirkene redde for å kritisere myndighetene. Norske kirkeledere understreker at kristendommen ikke kan brukes til å stenge andre ute eller rakke ned på religioner. Disse har utfordret egne menigheter til å bli med i den nasjonale dugnaden for integrering. Personer som er åpne for slik formidling kan la seg påvirke slik at de faktisk blir mer positive overfor innvandrerne.

Overraskende fant jeg ingen tendens til at gutter var mer skeptiske enn jenter til personer med annen tro. Dette bryter med generelle mønstre som viser at gutter har større skepsis. Blant mine informanter var guttene de mest konservative teologisk, men forsvarte tydelig andres trosutøvelse. Mulige forklaringer på dette kan vi spore i en annen KIFO-rapport Nordmenns bibelbruk (Witsø Rafoss 2017), som finner at gutter leser dobbelt så mye i Bibelen som jenter. Møtet med flyktninger og fremmede er sentralt i Bibelen.

Det er også sentralt at Den norske kirke og andre kirker gir bred støtte til menneskerettighetene. Et motsatt eksempel er Den russisk-ortodokse kirke. Russiske myndigheter oppfatter denne kirken som garantist for videreføring av den russiske arven og for utvidelse av den russiske innflytelsessfæren. Som «motytelse» har russiske myndigheter fremmet anerkjennelsen av såkalte tradisjonelle verdier i FNs menneskerettighetsorganer.

Måten disse tradisjonelle verdiene formuleres på står ofte i motsetning til kjernen i menneskerettighetene. Også Den russisk-ortodokse kirkens egen menneskerettighetsdoktrine er høyst problematisk, der menneskerettighetene forstås som midler til å fremme lojalitet, patriotisme og moral. Videre er verdighet noe som oppnås gjennom moralsk livsførsel, ikke noe man har i kraft av å være menneske.

Tro utøvd uten politisk manipulasjon er en ressurs for mellommenneskelig samhandling og medmenneskelig tjeneste, altså diakoni. Politisk bruk av religion risikerer å utvanne kjernen i religionen og operere motsatt av hva Jesus satte som et forbilde for oss.

 

Kronikken er en bearbeidelse av artiklene «Menneskerettigheter og Den russisk-ortodokse kirke: Opportunisme, autoritarianisme eller ortodoks nasjonalisme?», Nordisk Østforum og «Faith Among Youth in Church of Norway Means Higher Interreligious Acceptance», Nordic Journal of Religion and Society.

 

Gå til innlegget

Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel

Publisert 3 måneder siden - 1892 visninger

Åpent brev til norske kirkesamfunn fra styret i Sabeels venner i Norge: Hans Morten Haugen, Tyler Dale Hauger, Helge Kjøllesdal, Marit Skjeggestad, Ingrid Beiler Rodrick, Kari Lorentzen, Beate Iren Lerdahl

Sabeel (arabisk for vannkilde og vei), er et senter for palestinske kristne, basert i Jerusalem og Nasaret. Sabeel fremmer en Kristussentrert oppfyllelsesteologi. Denne utfordrer en teologi som gir staten Israel en guddommelig status, en teologi som gjør det vanskeligere å finne kompromisser i en krevende konflikt mellom Israel og dets naboer.

Jødene / israelsfolket, Jesus og frelsen til alle mennesker

Vi inspireres av ordene i 1. Mos 12,3b: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» I Jesaja 19,24 og 25 leser vi at Egypt og Assyria også skal «være en velsignelse for hele jorden». Det samme universalistiske budskapet finner vi i flere andre bøker i den hebraiske bibel (Det gamle testamentet). Ansvarlig maktutøvelse forankret i rett og rettferdighet er et gjennomgangstema i den hebraiske bibel. Naturligvis er vi kjent med landløftene – som er betinget av etterlevelse av Guds påbud. Det er også relevant å kjenne til at en rekke folk fikk landløfter av Gud, se 5. Mos 2, versene 5, 9 og 19. Siden den hebraiske bibel handler om Herrens vandring med israelsfolket, er det ikke unaturlig at det er landløftene til israelsfolket som er vektlagt.

Vi ser på Jesus Kristus som oppfyllelsen av løftene i den hebraiske bibel, og vi understreker en kristosentrisk bibellesning. Vi forstår at løftene gjennom Jesus er utvidet til å omfatte Guds omsorg for og frelsesplan for hele verden, en plan som hele tiden var universell, men som startet i et folk i et gitt tid og i en gitt region.

Vi som kirker står i en stor takknemlighetsgjeld til det jødiske folket, som har gitt oss patriarkene, profetene, poetene, og ikke minst Jesus Kristus, hans disipler og de første apostlene, som valgte å gå også til hedningene med det fantastiske budskapet om Jesu forsoningsdød for alle mennesker som vil ta imot.

Staten Israel og folkeretten

Staten Israel er en legitim stat, som fortjener sikkerhet for seg og sine innbyggere, innenfor internasjonalt anerkjente grenser, på lik linje med en hvilken som helst annen stat. Israel, mer enn noen annen stat, står i en takknemlighetsgjeld til FN. Som illustrasjon på dette viser den israelske uavhengighetserklæringen av 1948 til FNs vedtak i alt fem ganger.

Israel har siden vist manglende respekt for senere FN-vedtak. Vi erkjenner at staten Israel er i en krevende situasjon, men mener at Israel er medansvarlig for at det fortsatt er konflikt; et ansvar Israel deler med nabostatene, eksempelvis Jordan, som i over 40 år ikke ønsket en egen palestinsk stat. Også det palestinske lederskapet har ved flere anledninger unnlatt å bruke mulighetsrommet som er skapt.

Vi mener at Israels bosettingsekspansjon inn i områder erobret under 1967-krigen er et folkerettsbrudd. Vi erkjenner at Israel ensidig har maktet å flytte bosettere, både ut av Sinai og Gaza – samt flere mindre bosettinger nord på Vestbredden. Nå går det imidlertid i gal retning: Loven fra 2017 som legaliserer såkalte utposter – med tilbakevirkende kraft – innebærer at land stjålet fra private eiere tilfaller dem som har forbrutt seg.

Svaret på en vanskelig situasjon er mer religiøs og voldelig ekstremisme, slik vi dessverre allerede har sett mange tegn på. Vi vil samtidig ta sterk avstand fra religiøse ledere som nører opp under slike tendenser.

Våre ønsker til norske kirker

Sabeels venner i Norge er bekymret for hvordan noen kirker og organisasjoner gjennom sin formidling og opptreden i offentligheten gir stort rom for organisasjoner som ikke medvirker til en fredsløsning med sikkerhet og verdighet for israelere og palestinere.

Vi mener at støtte til bosettinger og virksomhet i de okkuperte områdene, uavhengig av om selskapene er israelske, franske, svenske eller norske, må forstås som å støtte opp under folkerettsstridig virksomhet. En slik forståelse samsvarer med de største protestantiske kirkene og kirkelige organisasjonene internasjonalt. Noen kirker går imidlertid lenger: Synoden i Den lutherske kirken i USA vedtok i august 2016 å arbeide for å fryse den amerikanske økonomiske støtten til staten Israel inntil Israel stanser sin bosettingspolitikk (82 prosent stemte for).

I mars 2017 vedtok Knesset en såkalt anti-BDS-lov, som gjelder for staten Israel og for «områder under israelsk kontroll», som ikke er nærmere definert, men som iallfall omfatter bosettinger. Det å arbeide mot at egne penger investeres i folkerettsstridige bosettinger vil altså medføre sanksjoner, for israelske borgere og besøkende. Sentrale jødiske organisasjoner som Anti-Defamation League tok avstand fra denne loven. Vi mener – i tråd med menneskerettighetene – at enhver person og ethvert samfunnsorgan plikter å unngå å støtte folkerettsbrudd som hindrer retten til selvbestemmelse for palestinerne, og derigjennom en rettferdig fred.

Sabeels venner i Norge oppfordrer norske kirker om å:

* Støtte prinsippet om ansvarlige investeringer, som handler om å ikke støtte opp om folkerettsstridig virksomhet, og heller støtte opp om virksomhet som bygger fred.
* Unnlate å framstille posisjonen til kristne kirker og organisasjoner på feilaktige måter, som at disse vil «boikotte Israel» eller fremmer anti-Semittisme.
* Legge til rette for samtaler i eget kirkesamfunn og egen organisasjon, der det kristne universelle rettferds- og frelsesbudskapet også skal komme til anvendelse på Israel/Palestina-konflikten.
* Markere Kirkeuka for fred i Palestina og Israel (september-oktober), eksempelvis gjennom forbønn i gudstjenesten.

For mange kristne engasjerte mennesker er redde for å ta offentlig stilling mot staten Israels ekspansjonspolitikk. Dette innebærer at kristensionistiske organisasjoner (ordet er deres eget; omfatter Kristne Ambassade Jerusalem, Ordet og Israel og Karmelinstituttet) og formelt religiøst nøytrale organisasjoner (Med Israel for fred) får sette agendaen for samtalene.

Vi mener at sikkerhet og verdighet for innbyggerne i staten Israel er avhengig av sikkerhet og verdighet for Israels naboer.

Vi setter stor pris på en respons fra norske kirkesamfunn!

Kronikken ble først trykket i Dagen 20. september 2017

Gå til innlegget

Når kritikk framføres er det viktig å ikke underslå fakta, slik at det som framkommer blir upresist.

Lillian Støen fra Taternes Landsforening fyrer av en bredside mot staten og Kirkens Sosialtjeneste i Klassekampen 14. september. Jeg har skrevet om oppreisnings- og erstatningsprosessen i en artikkel som kommer i Teologisk Tidsskrift, og mitt engasjement for romanifolket/taterne oppstod da jeg var initiativtaker og tilrettelegger for samarbeidet mellom Den norske kirke og (da) Romanifolkets Landsforening.

Støens kronikk gir dessverre ikke et fullgodt bilde. For det første er kritikken mot Kirkens Sosialtjeneste usaklig. Det er rett at eiendommer, aktiva og stab fulgte med da organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse ble omdannet til stiftelsen Kirkens Sosialtjeneste i 1986. Å si at stiftelsen i dag ikke er en legitim diakonal aktør som følge av det organisasjonen gjorde for flere tiår siden er likevel drøyt.

Støen viser ikke hva Kirkens Sosialtjeneste faktisk har gjort overfor taterne før, under og etter Vollebækutvalgets rapport (NOU 2015:7). Kirkens Sosialtjeneste kan eventuelt utdype, men fra omtale i Vårt Land framgår det at motsetninger mellom ulike organisasjoner for romanifolket/taterne har gjort dialogen vanskelig.

For det andre er en rekke forhold om bruken av midlene hos det nå nedlagte Romanifolkets/Taternes Fond (RT-fondet) utelatt. Rapporten fra Lotteri- og stiftelsestilsynet i februar 2017, med omfattende kritikk av RT-fondet, nevnes ikke av Støen. Politianmeldelsene, fra RT-fondet mot regjeringen, og fra regjeringen mot RT-fondet, burde også vært omtalt.

Ett av problemene – men langt fra det eneste – med RT-fondet var de høye kostnadene med å samle styret. På et tidspunkt var det 13 styremedlemmer, 12 fra romanifolket/taternes organisasjoner og en observatør oppnevnt av regjeringen. Statuttene ble senere endret.

Organisasjonene for romanifolket/taterne kunne naturligvis gå utover egne (styre)medlemmer når de oppnevnte medlemmer til RT-fondet. Dette skjedde ikke, og RT-fondet møtte økende motbør.

Jeg har i artikkelen pekt på at vedtektene til HL-senteret, som utgjør den kollektive oppreisningen til jødene, gir en bred styrerepresentasjon, der blant annet Universitetet i Oslo skal oppnevne tre styremedlemmer.

Jeg vet ikke hvordan regjeringene arbeidet i perioden fra 2004 – da RT-fondet ble vedtatt etablert – og 2007 – da vedtektene var klare og RT-fondet ble operativt. En god oppreisningsprosess må eies både av representanter for storsamfunnet og representanter for taterne/romanifolket. Slik RT-fondet ble etablert og drevet overlot storsamfunnet hele ansvaret til organisasjonene.

Det er styret i RT-fondet som er ansvarlige for måten RT-fondet ble drevet på, men regjeringene som satt i perioden 2004-2007 har ansvaret for at rammene for styresammensetningen ble slik den ble.

Jeg mener, i motsetning til Støen, at det er for tidlig å sette seg til doms over de to nye støtteordningene (tiltak for romanifolket/taterne og midlertidig tilskuddsordning til romanifolket/taterne) som ble vedtatt som del av revidert nasjonalbudsjett for 2017

Først trykt i Klassekampen 19. september 2017 med tittelen 'Erstatning og redelighet'

Gå til innlegget

Kristne verdier og norske verdier

Publisert 4 måneder siden - 918 visninger

Spørsmålet om kristne og norske verdier kan ikke reduseres til et knippe symbolsaker.

Debatten om kristne verdier og norske verdier er ikke ny. Det nye er at det er symbolsaker som løftes fram, som påkledning og felles gymtimer. Både kristne verdier og norske verdier går langt dypere.

Jeg foreslo på facebook tre kristne verdier og tre norske verdier og ba om bedre forslag. Innspillene var fordømmelse som kristen verdi og tillit som norsk verdi. Denne listen bygger på forslagene og innspillene.

Kristne verdier: Noen vil mene at det å definere mennesker som innenfor eller utenfor basert på hva de har gjort er en sentral kristen verdi. Slik fordømmelse kan nok knyttes til kirken, som dessverre ikke tydelig nok har praktisert Jesu sinnelag. Dersom vi går til Jesu lære, som praktisert blant de første kristne, er det å invitere inn, ikke å støte ut, som er det sentrale. Vi advares tydelig mot å dømme, men oppfordres til å rettlede.

Jeg velger derfor følgende tre kristne verdier som er unike og distinkte. Dette er verdier som verken jeg eller de fleste kristne makter å fullt ut etterleve, men hele tiden strekker oss etter:

1 Fiendekjærlighetikke bare nestekjærlighet. Jesus utfordret til en langt mer inkluderende kjærlighet. Gjensidighetsprinsippet preget hans samtid, der vi skal være slemme med dem som er slemme mot oss, og snille mot dem som er snille mot oss. Jesus utfordret til å be for dem som forfølger en. Denne kjærligheten viser seg blant annet i martyriet, slik vi i dag ser blant kristne i Egypt, men fiendekjærlighet kan praktiseres av alle.

2 Nøysomhetfordi vi tror verden trenger mindre grådighet. I en tid der kristne høytider er blitt kjøpefester og der overgangsritualene som konfirmasjon kommersialiseres, er det ingen tvil om at denne verdien er under press. Likevel vil jeg våge å påstå at kristne i snart 2000 år har vært opptatt av å frigjøre seg fra tingenes makt over tankene, for å kunne holde oppmerksomheten på det viktigste. Havesyke, bekymringer og konstant utilfredshet henger sammen, en innsikt som finnes hos andre enn kristne.

3 Giverglede, som svar på at vi selv har fått del i en største gaven. I ulike deler av verden har mennesker ulike muligheter til å gi. Vi kan gi av vår overflod, av vår tid og av vår gjestfrihet. Gavmildhet, gjestfrihet og vennlighet i møte med andre er verdier som er kommet med kristendommen – og som har påvirket personer som ikke selv oppfatter seg som kristne.

Alle disse verdiene kan altså praktiseres av både kristne og ikke-kristne. Det er altså feil at kristne er i en særstilling; forskjellen ligger i hvor vi finner inspirasjonen. Jeg mener likevel at den som finner inspirasjon i Jesu liv og lære, og selv ønsker å leve i tråd med dette, har lettere for å finne begrunnelser for sine valg.

Norske verdier er godt beskrevet av Sylo Taraku i VG 12. august, der han løfter fram nordmenns ikke-respekt for autoriteter som en positiv verdi. Han understreker også viktigheten av en frimodig offentlig samtale, som han mener står sterkt i Norge. Mine forslag til de viktigste og mest distinkte norske verdiene er:

1 Anti-hierarkibasert i tanken om alle menneskers like verd. Avskaffelsen av adelen og det folkelige preget ved det norske kongehuset, er norske særtrekk som forklarer denne verdiens sterke oppslutning. Vi må også huske at ordet «verdig» har gjennomgått en betydelig innholdsmessig endring. Også i vår del av verden snakket man tidligere om å oppføre seg med «verdighet» og at noen personer gjennom sin livsførsel var «uverdige». Selv om maktkirken sto for – og religiøse autoriteter mange steder fortsatt står for – et skille mellom mennesker ut fra deres opphav eller atferd, har kristne tenkere insistert på alle menneskers like verd.    

2 Frihetfordi vi er skeptiske til makt og autoriteter. Også her er det mulig å peke på typiske norske trekk som den selveiende bonden, motkulturene – mobilisert under 1972- og 1994-folkeavstemmingene – og motstanden mot å blir styrt av andre. Imidlertid er det også her impulser utenfra som har preget tenkningen. Individets autonomi og samvittighet er blitt løftet fram hos kristne tenkere, som hentet sin inspirasjon hos profetene, Jesus og apostlene.

3 Selvsikkerhetder vi formidler at landet/stedet vi er fra er best! Tall fra Norsk Monitor (Ipsos MMI) viser at en stor andel av de unge er stolte over å være norske, og i rapporten Slik er ungdommen løftes «en ufattelig velstand» fram som en forklaring på disse tallene. Som vi har sett fra NRKs Sommertog er også lokalpatriotismen sterk, og norsk skolevesen gir ferdigheter i å presentere og argumentere. Slik selvsikkerhet og frimodighet står i takknemlighetsgjeld til norske misjonærer og emissærer, blant dem mange kvinner. Misjonærer har både stått for kulturbevaring og kulturendring, der norske misjonærer primært har stått for det første. De så at ingen utvikler selvsikkerhet gjennom skamfullhet over eget opphav.

Noen vil savne verdier som tillit og ærlighet i denne listen. Begge er positive verdier, men de er i mindre grad distinkte for Norge, og finnes også i de andre nordiske land. Disse verdiene forstår jeg som produkter av de verdiene jeg har identifisert.

Også typiske norske verdier har altså vokst fram gjennom impulser utenfra. I tillegg til menneskerettighetene finnes spesifikt kristen tenkning som har formet Norge. Jeg vil på ingen måte underkjenne betydningen av andre bevegelser i å forme det moderne Norge, som arbeiderbevegelsen eller kvinnebevegelsen. Begge disse kom imidlertid senere enn de kristne bevegelsene – som la grunnlaget for de positive bidragene fra de nyere bevegelsene.

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
12 dager siden / 2503 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
20 dager siden / 3305 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7600 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8206 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2459 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 1 måned siden / 3893 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 590 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 608 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Karl Øyvind Jordell kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
30 minutter siden / 198 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
rundt 1 time siden / 198 visninger
Eivind Haarseth Olsnes kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5618 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5618 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 4371 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 4371 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5618 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Problemet Jerusalem
rundt 9 timer siden / 131 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Israel er en rasistisk apartheidstat. Nå venter mer konflikt og kriger
rundt 9 timer siden / 1771 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5618 visninger
Les flere