Hans Morten Haugen

Alder: 46
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

VID og Grønn kirke

Publisert 17 dager siden - 229 visninger

En Kirkerådsundersøkelse viser at menigheter med diakon har større kjennskap til, bevissthet om og aktiviteter for grønn menighet

Torger Gillebo etterlyser i VL 23. mai svar fra Kjetil Fretheim om MF sitt bidrag til Grønn kirke og grønne menigheter, og om praksisrettet forskning prioriteres. Fretheim svarer i VL 29. mai. Siden også VID vitenskapelige høgskole er nevnt av Gillebo, har VID noe å melde. Det første er å takke for engasjement og utålmodighet!


Kirkerådet gjennomførte i 2011 en spørreundersøkelse i menighetene om grønn kirke-oppfølging, som oppsummeres i saksdokumentet til Kirkemøtesak 04/12 (kirken.no). Svarene viser ifølge Kirkerådet «en veldig tydelig forskjell både på kjennskap, bevissthet og aktiviteter mellom menigheter som har en diakon eller diakonimedarbeider, og de som ikke har det.»


I tillegg til å konkretisere Diakoniplanen (kamp for rettferdighet; vern om skaperverket) i undervisningen og på pensumlister, har Diakoniprogrammet ved VID løftet fram Grønn kirke på svært mange måter.


Undertegnede har ledet Ressursgruppe for grønn kirke i Oslo, Asker og Bærum siden 2004. Vi har hatt årlige inspirasjonsdager for menighetene, bistått Ungdomstinget i å dele ut grønn pris, hatt oppfølgingsbesøk i grønne menigheter, sendt ut grønne tips og – i tråd med vedtak i Kirkemøtet i 2012 – hatt prostivise møter. Forslaget om å styrke prostinivået kom fra Ressursgruppen. Slike prostimøter gir hjelp til ildsjeler og ansatte som kan brukes i egen menighet.

Prostisamarbeidet løftes fram av Kirkemøtet 2017 (sak 16/17).
Svaret på om VID har vært inne i lokalmenighetene for å medvirke til Grønn kirke-konseptet er derfor ja. Formidling er en del av det å være «inne», og også her har vi bidratt, både i menigheter, kirkeakademier og bispedømmesamlinger for diakoner. Både ved VID og utenfor VID har vi også bidratt til nasjonale satsinger og Kirkens Nødhjelps påvirkningsarbeid.


Hovedmotivasjonen for Grønn kirke er å elske det Gud elsker. Arbeidet i menighetene vil bæres av ildsjeler, inklusive diakoner, men i menighetene finnes bred støtte for at menighetene engasjerer seg i kamp for livet i vår verden.

 

Kronikken ble trykket i Vårt Land 1. juni 2018

Gå til innlegget

Skattebetaling som krav

Publisert 28 dager siden - 94 visninger

Ingen vil bestride at det er legitimt å treffe tiltak for å sikre riktig skattebetaling - i alle land - fra dem som mottar offentlige midler til å utføre helse- og omsorgsoppgaver.

I samtalen om hvordan ideelle aktører innenfor helse- og sosialfeltet best kan styrkes er det ett forhold som ofte overses: Krav i anbudsutlysningen om skattebetaling. Utilstrekkelig skattebetaling utgjør en legitim grunn til å avvise en aktør fra anbudskonkurranser, som påpekt av SVs Kari Elisabeth Kaski i en kronikk i Klassekampen 22. mai.

EU-direktivet om offentlige anskaffelser (2014/24/EU) artikkel 64.5 presiserer at for «sociale sikringsordninger og betaling af skatter og afgifter kan der afkræves økonomiske aktører supplerende dokumentation i forbindelse med hver enkelt kontrakt.»

Dette kan innebære krav om synliggjøring av hele selskapsstrukturen, med oversikt over omfanget på virksomheten og betaling av skatter – som prosentandel av omsetningen – i samtlige stater hvor et konsern er registrert. Den som utlyser anbudet kan også be om forklaring på avvikende skattebetaling i ett land, også dersom dette ikke er et EU-land.

Utelukkelsesgrunner er mer inngående beskrevet i artikkel 57.2 i EU-direktivet. Kravet i første avsnitt er at manglende skattebetaling er blitt fastslått ved en rettslig eller administrativ avgjørelse, og at denne avgjørelsen er endelig.

Denne formuleringen er ført videre fra det forrige anskaffelsesdirektivet, men kravet om en endelig «rettslig eller administrativ avgjørelse» var ikke en del av den tilsvarende bestemmelsen i det forrige EU-direktivet (2004/18/EC).

I det andre avsnittet i artikkel 57.2 i EU-direktivet – som innledes med et «kan» – gis mulighet for utelukkelse dersom utlyser av et anbud «med ethvert passende middel…» kan vise at den økonomiske aktør har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser.

Den norske forskriften om offentlige anskaffelser bygger på EU-direktivet. Forskriften har også to bestemmelser om manglende skattebetaling som grunnlag for å avvise en aktør.

§ 24-2(1)(b), som er en «skal»-bestemmelse, stiller krav om «rettskraftig dom eller et endelig forvaltningsvedtak».

Den andre bestemmelsen, § 24-2(3)(a) sier: «Oppdragsgiveren kan avvise en leverandør, med mindre avvisningen vil være uforholdsmessig, … når oppdragsgiveren er kjent med at leverandøren ikke har oppfylt sine forpliktelser til å betale skatter…». Vi ser at dette er en «kan»-bestemmelse.

Det er to interessant forskjeller mellom EU-direktivet og «kan»-bestemmelsen i den norske forskriften.

For det første krever EU-direktivet at utlyser av et offentlig anbud kan «vise» manglende oppfyllelse av forpliktelser. Her legges bevisbyrden på utlyser. Forskriften bruker det svakere uttrykket «er kjent med», men også her må utlyseren kunne dokumentere at et selskap systematisk betaler lavere skattesats enn andre virksomheter i gitte land.

For det andre er formuleringen «uforholdsmessig» bare i forskriften og ikke i EU-direktivet. Denne formuleringen bygger på det generelle proporsjonalitetsprinsippet i all handels- og investeringsrett om å ikke velge mer inngripende tiltak enn det som er nødvendig for å nå legitime mål. Begrepet «uforholdsmessig» gir rom for at selskaper kan anlegge sak mot utlyser av offentlige anbud for å avvise en aktør, fordi virkemiddelet er for inngripende. I forslaget til forskrift da denne ble sendt på høring 3. februar 2015 var denne «uforholdsmessig»-formuleringen ikke med.

Vi ser at det å velge offentlige anskaffelser er krevende. EØS-reglene gjør det ikke mulig å avvise en tilbyder fra EØS-området på generelt grunnlag, men manglende skattebetaling gjør slik avvisning mulig.

Kronikken er en bearbeiding av artikkelen «Midas’ Gift Means Death: Tax Dodging is the Biggest Obstacle for Global Justice» (Etikk i Praksis / Nordic Journal of Applied Ethics nr 1-2018). En lengre versjon av kronikken ble trykket i Dagen 23. mai 2018; kontakt hans.morten.haugen@vid.no for å få denne tilsendt

 

Gå til innlegget

Hareide bommer om kommunestyrevedtak

Publisert rundt 1 måned siden - 420 visninger

Hareides kronikk viser til kommunestyrevedtak om å boikotte bosetterprodukter, ikke om å boikotte Israel

Knut Arild Hareide tar til motmæle mot boikott av Israel (Vårt Land 11. mai). Dette er han naturligvis i sin fulle rett til å gjøre. Problemet er at han knytter kronikken til kommunestyrevedtak om å boikotte bosetterprodukter – og UDs bekreftelse av at dette ikke kan forbys.

Ikke én gang berører han at vedtakene faktisk ikke handler om å boikotte Israel. Mener Hareide at boikott av Israel og boikott av varer produsert i ulovlige bosettinger – og der selskapenes nasjonalitet er irrelevant – går ut på det samme?

Jeg har tidligere kritisert konstituert redaktør i Vårt Land for det samme («Vårt Land bommer», VL 1. mars 2017; finnes på verdidebatt.no).

Naturlig går det an å forstå at tiltak mot næringsvirksomhet på okkupert land også vil ramme okkupanten. Likevel – og dette kan ikke understrekes tydelig nok: Å boikotte bosettingsvarer handler ikke om jøde-boikott eller angrep mot selve staten Israel.

Alle har et ansvar å unngå å bli medskyldig i folkerettsbrudd, og jeg har selv aldri tatt til orde for boikott av Israel. Norge arbeider med en merkeordning for bosetterprodukter som orientert om av Utenriksministeren i Stortinget 11. april. Dette er på høy tid.

Varer fra bosettingene unntas fra både EU og EFTAs frihandelsavtaler med Israel. I EU omtales dette som «differensiering». Statens Pensjonsfond – Utland har solgt seg ut av selskaper som bidrar til bygging av bosettingene. Israel og USA har derimot lagt til grunn i sine «anti-BDS-lover» (boikott, deinvestering, sanksjon) at Israel skal forstås som både Israel og «israelsk-kontrollert» – uten å klargjøre hva som ligger i det siste.

Fordi rett ordbruk er viktig, og fordi UDs svarbrev bygger på et tvilsomt premiss at å unngå å kjøpe bosetterprodukter vil forvanske dialogen med «partene», må vi forvente at en oppegående politiker som Knut Arild Hareide faktisk greier å skille – når han ordlegger seg over fem spalter.

 Trykket i Vårt land 15. mai 2018

Gå til innlegget

FN og småbønders rettigheter

Publisert rundt 2 måneder siden - 486 visninger

I løpet av 2018 skal Menneskerettighetsrådet i FN sluttføre en erklæring om småbønders rettigheter. Noen erklæringer om rettigheter for grupper av personer har blitt viktige, og også erklæringen om småbønders rettigheter kan få stor betydning.

En arbeidsgruppe som har forhandlet en erklæring om rettigheter for småbønder og andre som arbeider på landsbygda sluttførte arbeidet 13. april. Erklæringen skal så raskt som mulig vedtas av Menneskerettighetsrådet, og det er vanlig i FN-systemet at Generalforsamlingen vedtar erklæringer, antakelig på sesjonen senere i år.

Erklæringer kan ha stor betydning, som FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter (1948) og FNs Urfolkserklæring (2007) er eksempler på. De er likevel ikke rettslig bindende for statene.

Arbeidet med en FN-erklæring om småbønders rettigheter har gått raskt, iallfall sammenlignet med FNs urfolkserklæring, som tok nærmere 25 år å forhandle fram. Selv om et seminar sist uke presiserte at arbeidet har tatt 17 år, startet arbeidet i FN-systemet i 2009.

Da bestilte FNs Menneskerettighetsråd en studie om diskriminering (A/HRC/RES/10/12, avsnitt 36), og fikk tilbake i 2010 et forslag fra sin Rådgivende komité om et nytt «instrument» om småbønders rettigheter. Som hjelp i dette arbeidet lå en erklæring vedtatt av la Via Campesina som vedlegg til rapporten A/HRC/13/32.

En arbeidsgruppe med representanter for statene, som også åpnet for deltakelse fra sivilsamfunnsorganisasjoner, ble satt ned i 2012. Mandat var å forhandle fram forslag til en erklæring. Det tidlige arbeidet bygde på formuleringer som lå nært opp til matsuverenitetsforståelse. Sentralt her var småbønders rett til å «nekte» samarbeidspartnere og teknologi.

Det ble raskt klart at var lettere å bygge på formuleringer som bygde på bindende og ikke-bindende FN-dokumenter, og en eget dokument med normative kilder for den enkelte bestemmelse i erklæringen ble utarbeidet (A/HRC/WG.15/4/3). Matsuverenitet er vist til i ett innledningsavsnitt som retten til å definere sitt eget landbrukssystem som respekterer menneskerettighetene. I tillegg har en tenkning i tråd med matsuverenitet influert flere av bestemmelsene.

Da Menneskerettighetsrådet i fjor høst vedtok at arbeidet med et forslag til en erklæring om småbønders rettigheter skulle sluttføres våren 2018 skjedde dette med 34 mot 2 stemmer (11 avholdende; se A/HRC/RES/36/22). Av dem som stemte for var det bare to vestlige land: Portugal og Sveits; ingen nordiske land er i dag medlem av Menneskerettighetsrådet. Det er verdt å merke at sør-amerikanske land stemte for. Disse har ekstremt skjev jordfordeling og er åpne for bruk av genmodifisert teknologi.

Dette indikerer at flertall til selve erklæringen er svært sannsynlig. Tre spørsmål er relevante: 1) Representerer en FN-erklæring om småbønders rettigheter noe helt nytt? 2) Vil den føre til en endring av nasjonale og internasjonale prioriteringer? 3) Vil den resultere i forhandlinger om en bindende konvensjon?

Til det første spørsmålet er det viktig å minne om at allerede i FN-konvensjonen om eliminering av all form for diskriminering mot kvinner fra 1979 er det en egen bestemmelse om kvinner på landsbygda (artikkel 14). Til grunn for dette lå en forståelse av at kvinner på landsbygda er ekstra utsatte for diskriminering. Landbruket ble likevel neglisjert særlig innenfor statlig utviklingsbistand i tiårene som fulgte, og løsninger skulle finnes gjennom markedet. Oppmerksomhet på de særlige forholdene som preger landsbygda er altså ikke noe nytt, heller ikke i bindende FN-konvensjoner.

Vil nye prioriteringer følge? Iallfall siden Verdensbankens World Development Report 2008: Agriculture for Development, som bygde på at verdiskapning som skjer i landbruket er dobbelt så effektiv i fattigdomsbekjemping som verdiskapning som skjer i andre sektorer, har det siste tiåret hatt økende oppmerksomhet på småbønder. Også FNs bærekraftsmål løfter fram “småskala matprodusenter” og mål 2.3 handler om å doble deres produktivitet og inntekt. Et særlig viktig område er knyttet til ulike former for landran, og her har FAOs veiledende retningslinjer fra 2012 skapt økt bevissthet. Problemet med mange av initiativene for landbruket, særlig i Afrika, er at de bygger på svært tett samarbeid med aggressive patenthevdende selskaper som Monsanto (nå Bayer). En klarere rettighetsforankring kan gi klarere retning i arbeidet for å fremme situasjonen for småbønder på nasjonalt og internasjonalt nivå.


Til slutt; er det sannsynlig at en FN-konvensjon vil komme ut av dette arbeidet? Selv om arbeidet med en konvensjon gjerne går veien via en erklæring, har FN motstand mot nye konvensjoner for grupper av personer. FN-konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne fra 2006 er unntaket. Heller ikke urfolkserklæringen fra 2007, som alle stater slutter opp om, har ført til forhandlinger om en konvensjon. Svaret på det siste spørsmålet må derfor bli negativt, men en erklæring er et viktig redskap for å kunne holde statene ansvarlig for deres politikk.

 

Kronikken ble først trykket i Nationen 21. april 2018

Gå til innlegget

Traktat for ansvarlige selskaper: En god ide?

Publisert 5 måneder siden - 224 visninger

En traktat for flernasjonale selskapers ansvarlighet trenger ikke bety en svekkelse av andre initiativer

Jeløyaplattformen omfatter ingen tiltak for å fremme ansvarlige selskaper, med unntak av at Statens pensjonsfond – Utland skal følge en ansvarlig investeringspraksis. Dette til tross for at eksempelvis rederier som ikke er med i Norsk Rederiforbund har liten kunnskap og bevissthet om det ulovlige i å frakte ressurser ut av Vest-Sahara, mot det saharawiske folkets rettigheter, interesser og uttrykte ønsker; se rapporten Lastet med Risiko av Støttekomiteen for Vest-Sahara.

Viktige lovendringer har skjedd i land som Nederland og Storbritannia – for å bekjempe moderne slaveri – og i Frankrike – om å kreve aktsomhetsplikt (duty of care / devoir de vigilance) av selskaper og deres underleverandører. En folkeavstemming om det samme vil komme i Sveits.

Sammenlignet med reguleringen av selskapers samfunnsansvar for 20 år siden har det faktisk skjedd en god del i arbeidet med å ansvarliggjøre selskaper.

For 20 år siden prøvde en del av aktørene i Kompakt, regjeringens konsultasjonsorgan for næringslivets samfunnsansvar å fremme en forståelse av at et selskap sine samlede innvirkning på lokalsamfunnet (det såkalte mesonivået) var viktig, ikke bare selskapets forhold til arbeidstakerne (mikronivået), og om selskap skal investere eller ikke i gitte land (makronivået). Vi fikk forståelse innad i Kompakt, men fikk ikke denne forståelsen inn i 1999-stortingsmeldingen om menneskerettigheter, Menneskeverd i sentrum.

For 20 år siden var FNs Global Compact for å fremme ansvarlige selskaper bare en idé hos Kofi Annan; initiativet ble lansert tidlig i 1999. Menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og miljø var fokusområdene, og senere ble anti-korrupsjon lagt til. Det eneste formelle kravet for medlemmene er en årlig «rapport om framgang» fra selskapet. Eksklusjon skjer nå imidlertid oftere enn for noen år siden.

Gjennombruddet for FNs arbeid kom i 2011 med de såkalte «veiledende prinsipper for selskaper og menneskerettigheter» (FN-prinsippene), basert på tre pilarer: staters plikt til å beskytte mot menneskerettighetsbrudd, selskapers ansvar for å respektere menneskerettighetene; og gjenoppretting, gjennom rettslige og ikke-rettslige mekanismer. Konkretisering av gode rettslige mekanismer finnes (A/HRC/32/19, 2016), og gode ikke-rettslige mekanismer vil spesifiseres i en kommende rapport.

En aktiv Arbeidsgruppe fremmer FN-prinsippene, et eget FN-forum møtes årlig og en del stater, deriblant Norge, har vedtatt handlingsplaner for gjennomføring av FN-prinsippene.

Det mest konkrete i Norges Handlingsplan fra 2015 var løftet om etableringen av et veiledningssenter for selskapers samfunnsansvar, og dette ble konkretisert i Stortingsmelding 35 (2014-2015) om næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet. Regjeringen avlyste etableringen sommeren 2017, men vil bidra til en ny nettportal. I desember 2017 vedtok Stortinget å fjerne årsberetningskravet for såkalte små foretak (færre enn 50 ansatte eller mindre enn 70 millioner NOK i salgsinntekt). Mindre rapportering betyr mindre bevissthet innad og informasjon utad.

Problemet med store selskaper som opererer i flere land og med komplekse selskapsstrukturer er å finne «rett» domsmyndighet for saker om påstått ulovlig praksis. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har retningslinjer for flernasjonale selskaper, med universell anvendelse. Det vil si man kan reise sak mot en bank i en stat som praktiserer OECD-retningslinjene dersom denne banken låner penger til en bedrift som fordriver og trakasserer lokalbefolkningen i et hvilket som helst land.

De såkalte «nasjonale kontaktpunkt» for OECD-retningslinjene avsier ikke dommer og fungerer ulikt. Oftest makter kontaktpunktet å fremme en mekling mellom klageren og selskapet. Det kanskje mest effektive kontaktpunktet er det nederlandske. En sak mot bryggeriet Heineken for sin praksis i DR Kongo (Bukavu) i perioden 1993-2003, der Heineken avskjediget sine arbeidere og samarbeidet med opprørsbevegelsen, resulterte i september 2017 i et forlik. Heineken ble enig med saksøkerne om en kompensasjon på rundt 10 millioner NOK til de 150 arbeiderne. De færreste saker får imidlertid et slikt utfall.

En arbeidsgruppe i FN-systemet har som ambisjon å vedta en traktat («internasjonalt rettslig bindende instrument»). Det tredje møtet i oktober 2017 hadde bred deltakelse av stater, men mange av statene, deriblant Norge, er negative til prosessen. Disse mener at denne prosessen vil bety mindre vekt på gjennomføring av FN-prinsippene. Det kan argumenteres for det motsatte.

Fortalen til både Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948 og de to sentrale FN-konvensjonen vedtatt i 1966 løfter fram individers og samfunnsorganers plikt til å fremme menneskerettighetene. Selskapene har allerede akseptert at en aktsomhetsvurdering («due diligence») er en del av ansvaret for å respektere. Viktige er tolkningskommentarer fra FNs Barnekomite (nr 16, 2013) og FNs komite for økonomiske sosiale og økonomiske rettigheter (nr 24, 2017), og anbefaling CM/Rec(2016)3 fra Ministerkomiteen i Europarådet.

OECD-retningslinjene fastslår at en aktsomhetsvurdering omfatter fire tiltak: Identifisere, forhindre, redusere og ta ansvar for eventuelle skader som kan knyttes til selskapets handlinger eller andre selskaper i verdikjeden, gitt at selskapet burde kjenne til slik skadelig virksomhet.

Det på tide å tydeliggjøre innholdet i en aktsomhetsvurdering på globalt nivå, og å hindre at mangelen på «rett» domsmyndighet gjør at selskaper går fri. Forslaget til innhold i en mulig traktat understreker samarbeid om undersøkelser, koordinering av rettsprosesser og juridisk bistand. For at arbeidet skal få fortgang og resultatet bli godt må traktat-bestemmelsene knytte seg mot FN-prinsippene og konkretisere disse.

 

Kronikken ble opprinnelig trykket i Dagen 2. februar

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

MDGs skjebnevalg
av
Berit Aalborg
rundt 4 timer siden / 140 visninger
0 kommentarer
Riv kirkens pyramider
av
Gunnar A Nordby
rundt 9 timer siden / 171 visninger
2 kommentarer
Skilles og møtes er håpets sang
av
Per Arne Dahl
rundt 9 timer siden / 180 visninger
0 kommentarer
Talenten
av
Trygve Skogrand
rundt 9 timer siden / 141 visninger
0 kommentarer
Jo, Listhaug er politiker
av
Arne D. Danielsen
rundt 9 timer siden / 306 visninger
8 kommentarer
Ute av verden
av
Andreas Ribe
rundt 11 timer siden / 1208 visninger
1 kommentarer
Ikke frykt
av
Joel Halldorf
rundt 12 timer siden / 335 visninger
3 kommentarer
HVEM HAR SKYLDA?
av
Levi Fragell
rundt 12 timer siden / 446 visninger
7 kommentarer
Smart kirketrim
av
Vårt Land
rundt 12 timer siden / 146 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Anders Ekström kommenterte på
Endens tid
6 minutter siden / 1707 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
15 minutter siden / 1707 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
17 minutter siden / 419 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Endens tid
34 minutter siden / 1707 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
37 minutter siden / 419 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Jo, Listhaug er politiker
37 minutter siden / 306 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 1 time siden / 1707 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 1 time siden / 1707 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 1 time siden / 1707 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Jonas håper fortsatt på sentrum
rundt 1 time siden / 1095 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 2 timer siden / 1707 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Endens tid
rundt 2 timer siden / 1707 visninger
Les flere