Hans Morten Haugen

Alder: 45
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Ordene i møte med staten Israel

Publisert 8 dager siden - 283 visninger

Viktige avklaringer om hvordan vi kan utfordre staten Israels okkupasjonspolitikk blir altfor ofte avledet av uenighet om ordvalg.

Jeg forventet ikke at leder i Palestinakomiteen, Kathrine Jensen, og sekretariatsleder i Samarbeidsråd for tros- og livssynssamfunn, Anne Sender, skulle bli enige da de møttes til debatt om innreiseforbud på Dagsnytt 18 (7. februar). Likevel: Jensens ordvalg gjør at Sender presses til å innta motsatte standpunkter.

Begrepsbruken fremmer unødig­ polarisering. Etter å vise motsetningene vil jeg presentere­ ­alternative måter å omtale Israels­ politikk på.

Mer religiøs sionisme

Jensen­ brukte ordene rasistisk og etnisk rensning. Hun brukte ikke ­ordet apartheid, som er vanlig for å omtale Israels politikk. Jensen understreket også at Israel ikke er en jødisk stat, men en sionistisk stat.

Sender reagerte mot å likestille sionisme med rasisme, siden sionismen oppsto som nasjonal ­bevegelse samtidig som andre nasjonale bevegelser i Europa. Det nasjonale prosjektet var imidlertid knyttet til et område hvor det på denne tiden bodde relativt få jøder. Hun forklarte også at sionismen er blitt langt mer religiøs etter hvert, og omtalte dette som et kjempeproblem. Jeg støtter denne forståelsen.

Sender sa at fordrivingen av palestinerne i 1948 «skjedde i kampens hete … på samme måte som de arabiske landene kastet ut 800.000 jøder.» Det er ingen tvil om at den økende utryggheten mange jøder opplevde i mange­ araberstater – som svar på etableringen av staten Israel­ – er reell. Likevel skjedde ikke utreisen fra araberstatene «på samme måte», og det var Israels­ politiske strategi å hente flest mulig jøder til Israel. Disse overtok palestinernes hjem.

Nishul

Det engelske ordet «dispossession» betyr både eien­domstap og fordriving. På hebraisk er ordet nishul. Denne politikken kjennetegner staten Israels møte med palestinerne.

Vi må skille mellom staten ­Israel og okkupert Palestina. Anslagsvis 24 prosent av Israels befolkning er palestinere, omtalt som israelske arabere. Disse har politiske rettigheter, til å stifte partier, inneha verv og stemme ved valg. Derimot er det diskriminering innenfor sivile rettigheter, eksempelvis knyttet til sikkerhet for eiendom, økonomiske rettigheter, som at visse typer yrker er forbeholdt dem med avtjent verneplikt, og sosiale­ rettigheter, konkret under­investeringer i skole og manglende tilrettelegging for boliger i visse områder.

Etnokrati

Dette gir grunnlag for å omtale Israel ikke bare som et demokrati – noe staten formelt sett er – men også et etnokrati, altså styre ved å gi fordeler til en gitt gruppe.

I de okkuperte områdene er det et brutalt okkupasjonsregime­ med omfattende bevegelses­begrensinger som i liten grad har noen sikkerhetsfunksjon. Videre blir barn arrestert etter svært svake vitneutsagn, og der mange presses i avhør til å bli angivere. Bosetningene – som staten­ Israel nå erklærer som lovlige – huser både ideologiske­ og ikke-ideologiske bosettere, men rapporter om bosetternes vold og drap rapporteres sjeldnere i vestlige medier enn palestinsk vold. Bosettingene innebærer at to ulike samfunnssystemer og infrastrukturer eksisterer i okkupert Palestina.

Hafrada

Det hebraiske ordet­ for separasjon er hafrada. Staten­ Israel har to offisielle navn på barrieren – noen steder mur, andre steder gjerde – som i stor grad er plassert på land verdenssamfunnet regner som ­palestinsk: separasjons­barrieren og sikkerhetsbarrieren. Staten Israel erkjenner altså at separasjon er en ønsket og villet ­politikk. Staten Israel, som oppsto som et bosetterkolonialt prosjekt, fortsetter på Vestbredden å være nettopp det.

Ordene fordriving, etnokrati og separasjon kjennetegner staten Israels møte med palestinerne.­ Kanskje kan disse bidra til en bedre samtale for å utvikle brede strategier for å utfordre staten Israel?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.02.2017

Gå til innlegget

Grunnloven § 112: Et vern mot kortsynte politikere

Publisert 3 måneder siden - 243 visninger

Søksmålet fra Greenpeace og Natur & Ungdom fortjener støtte fra alle som ønsker å stå ansvarlig for våre etterkommere. Bispemøtet sa det svært treffende for 10 år siden: «Det haster - det koster - det nytter!»

Omstillingen har i Norge gått for sakte. Støtten over statsbudsjettet til oljeleting og en rekke ministre som ønsker økt utvinning fra norsk sokkel er en hovedforklaring.


Parisavtalen – som trådte i kraft nå i november – er det grunnlaget norsk klimapolitikk må bygge på. Vi må heller ikke glemme klimaforliket fra 2012 om 30 prosent utslippsreduksjon i 2020, slik regjeringen nå synes å gjøre. Norge må ha råd til å bære kostnadene ved en omstilling; de fattigste landene har ikke samme mulighet som oss.

 

En åpning av nye områder nå betyr fortsatt betydelig norsk oljeutvinning i 2050, og vil utsette en nødvendig omstilling. Norge – som før ble sett som et foregangsgangsland innen miljø – vil miste internasjonal troverdighet som følge av den makten oljeindustrien har over norsk politikk. Kortsynte politikere fra flere partier har utformet norsk oljepolitikk uten å ta klimatrusselen på alvor.


Vårt Land går på lederplass 28. oktober ut mot klimasøksmålet, og omtaler søksmålet som uttrykk for «mistillit til det demokratiske systemet» og jurister og dommere som «udemokratiske eksperter». Samtidig uttrykker Vårt Land støtte til Hans Petter Gravers påminning om hensynet til kommende generasjoner. Graver uttalte: «Klimaet er så grunnleggende for vårt eksistensgrunnlag, og politikerne er så tilsynelatende ute av stand til å gjøre nødvendige vedtak, at flere tar til orde for at vi må se annerledes på domstolenes rolle.»


Flere aviser har uttalt seg kritiske til klimasøksmålet. Det er Vårt Land som i sterkest ordelag advarer mot «ekspertstyre». En slik kategorisk advarsel er oppsiktsvekkende. En rekke politikkområder krever ekspertinnsikt, slik at konsekvenser på kort og lang sikt kan bli bedre belyst. Å omtale dommerne som «udemokratiske eksperter» vitner om manglende forståelse for den tredje statsmakt. Domstolene er helt avgjørende for rettsstaten, og derigjennom for det norske demokratiet, som påpekt av Gulowsen og Skjoldvær (14. november).


Søksmålet tar utgangspunkt i Grunnloven § 112. Første ledd løfter fram hensynet til etterslekten, slik at det også kan nyte godt av retten til «et miljø som sikrer helsen»; andre ledd fastslår retten til kunnskap om «virkningene av planlagte og iverksatte inngrep»; og tredje ledd sier at myndighetene «skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

 

§ 112 setter rammer som politiske vedtak må holde seg innenfor, som Morten Holmboe minner om (2. november). Dersom myndighetene ikke selv er bevisst på disse overordnede rammene om miljøet, både med hensyn til våre medmennesker og våre etterkommere, er domstolene en siste utvei. I dette konkrete saken er det forvaltningsvedtaket som blir påklaget, men til grunn for dette vedtaket lå et mer overordnet stortingsvedtak.

 

Konsekvensutredningen for 23. konsesjonsrunde er spesiell i den forstand at klimahensyn knapt er berørt. Også i den foregående Stortingsdebatten, om Stortingsmeldingen «Nye muligheter for Nord-Norge – åpning av Barentshavet sørøst for petroleumsvirksomhet» var klimahensyn kun vektlagt av ett parti, KrF, som utgjorde mindretallet i innstillingen. Partiene ellers omtalte klima kun knyttet til norsk klimapolitikk og europeisk gassetterspørsel.

 

Det er derfor grunnlag for å si at både den foregående politiske prosessen og den påfølgende forvaltningsprosessen ikke har tatt norske klimaforpliktelser på alvor, slik disse også er omfattet av Grunnloven § 112. Rettsstaten er viktig for at Guds omsorg for hele skaperverket kan ivaretas, noe som krever langsiktige, helhetlige løsninger.

 

Norge må være i første rekke i omstillingen som alle, særlig de rikeste landene, må gjennomføre. Et søksmål mot norske myndigheter for å tildele konsesjoner under 23. konsesjonsrunde er en nødvendig handling for sikre at langsiktige og globale hensyn blir styrende. De som ønsker å støtte klimasøksmålet kan bidra økonomisk.

 

Det nytter å bringe inn for rettssystemet de forvaltningsvedtakene som i særlig grad påvirker livsgrunnlaget for våre etterkommere og hele skaperverket, og som ignorerer klimarettferdighet.

Gå til innlegget

BDS er ikke anti-semittisme

Publisert 6 måneder siden - 1801 visninger

Jeg tar sterk avstand fra ethvert forsøk på å delegitimere selve staten Israel og tar naturligvis også sterk avstand fra enhver antisemittisme. På denne bakgrunnen fastholder jeg at BDS (boikott, deinvestering, sanksjon) ikke er antisemittisme

Den evangelisk-lutherske kirke i Amerika (ELCA), en av verdens største lutherske kirker, vedtok på sitt Kirkemøte sist helg press mot Israel for å oppheve okkupasjonen. Med 82 prosent oppslutning vedtok Kirkemøtet å:

«oppfordre denne kirkens medlemmer, menigheter, synoder, virksomheter og ledende biskop til å utøve press mot kongressrepresentanter, senatorer og Obama-administrasjonen for nødvendige tiltak for å sikre at Israel må – for å fortsette å motta amerikansk økonomisk og militær hjelp – følge internasjonalt anerkjente menneskerettighetsstandarder…, stanse bygging og utvidelse av bosetninger i Øst-Jerusalem og på Vestbredden, avslutte sin okkupasjon av palestinsk territorium, og muliggjøre en selvstendig palestinsk stat.»

USAs økonomiske og militære støtte til Israel er betydelig. Å be om et opphør av denne støtten er ikke en sanksjon, men en tilbaketrekning av en særlig gunstig ordning som israelske myndigheter i det minste vil oppleve som en sanksjon.

Videre – med over 90 prosent oppslutning – vedtok Kirkemøtet å utvikle en menneskerettighetsprofil for sine investeringer og sikre at disse investeringene reflekterer ELCAs Midtøstenstrategi.

Disse vedtakene kommer i tillegg til vedtak til en rekke kirker – blant dem lutherske, metodistiske, anglikanske, baptistiske, refomerte og unierte – om å arbeide for at frihandelsavtaler som EU, EFTA og USA har med Israel ikke omfatter varer med opprinnelse i de ulovlige bosettingene. Dette presset har delvis lykkes: EU og norske myndigheter er tydelige på at samhandling med Israel kun omfatter det internasjonalt anerkjente Israel. USA har utallige ganger understreket at bosettingene i okkupert Palestina strider mot internasjonal rett.

Disse tiltakene omtales i media ofte som BDS (boikott, deinvestering, sanksjon). BDS-bevegelsen oppsto blant palestinske organisasjoner i 2005, og samme år utgav det palestinske senteret Sabeel heftet A Call for Morally Responsible Investments, og Kirkens Verdensråds Sentralkomite ba sine medlemskirker om å arbeide for økonomiske investeringer som skaper rettferdig fred. Noen kirker og kirkelige organisasjoner bruker ikke aktivt begrepet BDS, men fremmer økonomiske virkemidler mot okkupasjonsvirksomhet for å fremme et opphør av det verdenssamfunnet uttrykkelig omtaler som en folkerettsstridig situasjon.

I Kairos-dokumentet, skrevet av palestinske kirkeledere i 2009, er det en støtte til BDS som en middel til å «avslutte den israelske okkupasjonen» (pkt 7.1). Mange av kritikerne av dette dokumentet – som generelt understreker tro, håp og kjærlighet i møte med konflikten mellom Israel og Palestina – mener at BDS er et uttrykk for anti-semittisme. Anti-semittisme er et reelt problem som alle mennesker av god vilje må arbeide mot. Å knytte BDS til anti-semittisme er å gjøre den viktige kampen mot anti-semittisme en bjørnetjeneste.

BDS-bevegelsen er bred, og jeg vil ikke benekte at det finnes personer med anti-semittiske holdninger i BDS-bevegelsen. Den brede BDS-bevegelsen arbeider for akademisk, kulturell og økonomisk boikott av Israel, altså ikke av jøder som sådan. Andre avgrenser seg til økonomisk samhandling og støtte til Israel, som vi ser at vedtaket fra ELCA er et uttrykk for. Enda spissere sanksjoner er knyttet til all okkupasjons- og bosettingsrelatert virksomhet, uavhengig av hvor virksomheten har sitt hovedkontor. Denne posisjonen har mange større kirker.

Derfor kan ethvert selskap fra et hvilket som helst land som bidrar til å opprettholde okkupasjonen og tjener penger på den oppleve at kirker og andre aktører vil presse selskapet – eller selge seg ut.

Ved å drive økonomisk virksomhet i konfliktområder eller okkuperte områder risikerer man å bli medskyldig i krenkelser av menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett. Å være medeier i slik folkerettsstridig virksomhet innebærer et medansvar, som understreket av organer innenfor Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), som i 2011 spesifiserte sine retningslinjer for flernasjonale selskaper.

BDS-bevegelsen vil legge press på Israel for å avslutte okkupasjonen, altså av de 22 prosentene som det internasjonale samfunnet utallige ganger har presisert skal utgjøre den palestinske staten. Ingen andre virkemidler har til nå hjulpet, og nå er også tostatsløsningen lenger unna enn på to tiår.

Israel er ikke alene om å stå bak menneskerettighetsovergrep. Israel skiller seg imidlertid fra sine nabostater ved at staten er okkupant, samtidig som den ønsker å framstille seg som et demokrati og som del av en vestlig sivilisasjonssfære. Vi er mange Israel-venner som er fortvilet over utviklingen i Israel og som støtter smal eller bred BDS som middel til en avvikling av okkupasjonen og likeverdighet for alle innbyggerne. Slike grep er også nøkkelen til fred med nabostatene, og vil gi staten Israel og dens borgere framgang, sikkerhet og respekt.

Gå til innlegget

Forsoning med taterne - ballen ligger nå hos staten

Publisert 8 måneder siden - 773 visninger

Hvordan går myndighetene videre når mange av romanifolket ikke ønsker særlige tiltak eller formidling?

Alle høringssvarene til NOU 2015:7 Assimilering og motstand er nå tilgjengelige på Kommunal- og moderniseringsdepartementet side. 174 svar – med fra 1 til 301 avsendere – er fra enkeltpersoner. Få høringssvar kommer fra forskningsmiljøer og museer. Det er også relativt få kommuner og organisasjoner som har svart – men høringssvar har kommet fra Kirkerådet og Kirkens Sosialtjeneste.

Fyldige svar er kommet fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter, Gáldu - Kompetansesenteret for urfolks rettigheter, Kulturrådet, Utdanningsdirektoratet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Helsedirektoratet og Bufetat.

Alle disse siste mener at økt kompetanse om romanifolket blant ulike yrkesgrupper og formidling om romanifolkets historie og liv er viktig. Disse forstår at holdningsendringer skjer gjennom å bli synlig og bevisst. Dette standpunktet deles av romaniorganisasjonene. Disse framholder at utvalget har skrevet for lite om politikken de siste 30 årene og mener også at departementet ikke lyktes i å hindre uheldig personomtale under høringsmøtene.

Betydningen av bli synlig og bevisst står i motstrid til den forståelsen som mange av enkeltpersonene gir uttrykk for. Mange av disse er redde for at undervisningsopplegg eller teaterforestillinger som formidler det særegne ved romanifolkets liv og historie vil føre til mobbing av barn som er av romanislekt. Mange av disse er også sterkt imot begrepet tater, og mener at bruken av dette burde bli kriminalisert. Likevel: Noen av dem som er imot både utredningen og sluttrapporten omtaler seg selv som tater.

Et av høringssvarene – også trykket i avisen Østlendingen – sier: «Da det ble klaget til den norske stat … kom til slutt Norge med en unnskyldning til romanifolket. Vi fikk da muligheten til å legge denne tiden bak oss og se fremover.» Dette innlegget er mildere i formen enn mange andre. Uttrykk som «sette oss flere tiår tilbake» og frykt for stigmatisering preger andre høringssvar.

Hvordan kan dette forstås? De 301 underskriverne av brevet «Vi som er imot!» skriver «Vi har strevd hardt for å intrigere [sic!] oss i samfunnet.» Antakelig er det en form for assimilering de snakker om, der majoritetssamfunnets normer og levesett etterstrebes. Videre heter det: «Vi verken vil ha noen talsmann eller forening som taler vår sak.»

Det finnes fire organisasjoner for romanifolket. Organisasjoner med minst 100 medlemmer samarbeider blant annet om valg av styre til stiftelsen romanifolkets/taternes kulturfond. De statlige midlene til Kulturfondet er holdt tilbake i 2015 og 2016, noe alle organisasjonene og Romanifolkets/taternes senter protesterer mot; se vedlegget i høringssvaret fra Taternes Landsforening.

Oppmerksomhet på det særegne ses altså på som motsatsen til det å klare seg i det norske samfunnet. Spørsmålet er hvordan en slik situasjon skal møtes. Her er tre svar:

1 Det skal være helt opp til den enkelte som tilhører en nasjonal minoritet «å velge å bli behandlet eller ikke å bli behandlet som sådan…», som det heter i artikkel 3.1 i Europarådets Rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Dette valget skal selvsagt ikke ha noen negative konsekvenser for den enkelte.

2 Medlemmer av en nasjonal minoritet som ikke ønsker å bli behandlet «som sådan» kan altså ikke nekte andre fra denne nasjonale minoriteten å bli behandlet som en nasjonal minoritet. Likevel kan det være omstendigheter som gjør at myndighetene bør være forsiktige i å legge til rette for nasjonale minoriteters kultur, eksempelvis dersom denne kulturen kan innebære aksept for mishandling eller former for utestengelse. Noen kan mene at det å ta barna ut av skolen mot slutten av skoleåret for å reise kan innebære en form for utestengelse, mens andre mener at en slik situasjon kan myndighetene møte ved tilrettelegging.

3 Norge har plikter overfor nasjonale minoriteter etter FNs tre sentrale menneskerettighetskonvensjoner, om barns rettigheter (artikkel 30), sivile og politiske rettigheter (artikkel 27), og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (artikkel 15.1(a)), UNESCO-konvensjonen om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk – og den nevnte Europarådskonvensjonen.

Blant romanifolket er det mange som ikke ønsker synliggjøring av og oppmerksomhet om deres kultur og særlige rettigheter. På denne måten mener de det blir lettere å behandles som vanlige norske borgere. Norske myndigheter har flere hensyn å ivareta. Dette bredere ansvaret må reflekteres i en respektfull dialog med personer fra romanifolket – og mellom disse – om hvordan vi sikrer både kulturbevaring, individuell oppreisning og deltakelse og gode muligheter for alle i det norske samfunnet.

Både Kirkerådet og Kirkens Sosialtjeneste foreslår statlige tiltak for både kultur (tradisjonelt håndverk) og språk (etablering av et professorat i romani), oppreisning og likeverdig deltakelse. Kirkens Sosialtjeneste etterlyser en statlig erstatningsordning for dem som har oppholdt seg på barnehjemmene drevet av Norsk misjon blant hjemløse og falt utenfor kommunale erstatningsordninger. Kirkens Sosialtjeneste ber om mer forskning på forholdene ved barnehjemmene. En egen stortingsmelding etterspørres også.

Kirkerådet melder også to egne tiltak: Oversettelse av liturgiske tekster til romani og etablering av en egen prestetjeneste for romanifolket. Den norske kirke sier de skal fortsette samtalene med romanifolket. En av romaniorganisasjonene påpeker Den norske kirkes manglende handling for å «gjøre bot for sine ugjerninger…»

Den norske kirke og Kirkens Sosialtjeneste forsøker ikke å unndra seg ansvaret – sistnevnte på vegne av Norsk misjon blant hjemløse – for sine roller i en statlig tvangsassimilering som omfattet seksuell, fysisk og psykisk mishandling. Samtidig, når to av romaniorganisasjonene skriver om Kirkens Sosialtjeneste sitt ansvar for forsoning, skriver de videre at forløperen «arbeidet på oppdrag for den norske stat. Derfor er det staten som har det øverste ansvaret for en slik forsoningsprosess.» Dette er en viktig klargjøring; ballen ligger nå hos myndighetene.

Gå til innlegget

Krevende forsoning med romanifolket

Publisert 9 måneder siden - 296 visninger

Forsoning med taterne kan ikke vedtas. Myndighetene må erkjenne at forsoning tar tid, og at de som er ofre, må vurdere om tiltakene er tilstrekkelige.

Den norske kirkes sokne­prester satt i kommunale vergeråd og Norsk Misjon Blant Hjemløse hadde mandat fra ­Sosialdepartementet, og ble ledet av prester og proster. På denne måten var Den norske kirke del av en statlig tvangsassimilering av taterne/romanifolket, som omfattet mishandling.

Videre, tiår etter at Norge ble part i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, ble foreldre skilt fra sine barn og all kommunikasjon hindret. Dette er dokumentert i rapporten fra Tater-/romaniutvalget, ledet av Knut Vollebæk (NO2015:7), lagt fram 1. juni 2015. Høringsfristen er 1. juni 2016.

• Les kronikken til utvalgsleder Knut Vollebæk: Nødvendig oppgjør med nedbrytende politikk

Tar tid. En bred nasjonal høringsdialog er gjennomført i år. I dialogmøtene har kommunal-og regionalminister Jan Tore Sanner uttalt at han ønsker forsoning. Det samme ønsket uttrykte daværende kommunalminister Erna Solberg i 2004. Har myndighetene gjort nok i mellom­tiden for å legge til rette for forsoning? For at forsoning skal skje, må myndighetene erkjenne at forsoning tar tid, og at de som er ofre må legge føringene og vurdere om tiltakene er tilstrekkelige. Kort fortalt: Forsoning er krevende og kan ikke vedtas.

To kirkelige aktører har erfaring med arbeid med taterne/romanifolket, med mål om forsoning: Kirkens Sosialtjeneste de siste par årene og Den norske kirke, særlig i årene rundt år 2000.

Dialogen mellom Kirkens Sosialtjeneste og representanter for taterne/romanifolket er på høy tid. Som del av dialogarbeidet forsøkte Kirkerådets sekretariat å hjelpe i gang en dialog mellom taterne/romanifolket og Kirkens Sosialtjeneste rundt år 2000, men lyktes ikke da.

Beklagelse. Stiftelsen Kirkens Sosialtjeneste, som overtok eien­dommene og mange av de ansatte fra Norsk Misjon Blant Hjemløse da denne ble lagt ned i 1986, uttalte for ett år siden – ­under framleggelsen av rapporten: «På vegne av Kirkens Sosialtjeneste beklager vi på det sterkeste de krenkelser og overgrep som tater/romanifolket ble utsatt for under Norsk Misjon Blant Hjemløse.»

Viktig er også følgende utsagn fra Kirkens Sosialtjeneste: «Misjonen tok ikke et oppgjør med sin historie, ga ikke taterne/­romanifolket rett i sine anklager og ba aldri om unnskyldning. Vår vurdering nå er at vi står nærmest til å komme dem i møte…»

Vi ser at begrepet «beklage på det sterkeste» er valgt av Kirkens Sosialtjeneste, mens de bruker ordet «unnskyldning» for å uttrykke hva som var rimelig å forvente fra Norsk Misjon Blant Hjemløse.

Kirkens Sosialtjeneste har ikke stått bak tvangsassimilering av taterne/romanifolket, men rapporten kritiserer forhold i Kirkens Sosialtjeneste i årene 1986-1990, særlig forvaltningen av stiftelsen Svanviken.

Motsetninger. Når Kirkens ­Sosialtjeneste ønsker å komme taterne/romanifolket «i møte», er dette blitt vanskeliggjort av ulike prioriteringer hos de ulike organisasjonene for taterne/romanifolket, som Vårt Land har vist. Disse motsetningene må ikke gi handlingslammelse, verken hos organisasjonene som representerer taterne/romanifolket, Kirkens Sosialtjeneste eller Den norske kirke.

Kirkemøtet i Den norske kirke­ lærte noe om betydningen av ulike ord fra 1998 til 2000, da en enstemming bønn om «unnskyldning og tilgivelse» kom fra Den norske kirke til taterne­/­romanifolket. I 1998 brukte Kirke­møtet bare ordet «tilgivelse». Ved å be om tilgivelse forventer man å få tilgivelse.

I den aller siste avstemmingen på Kirkemøtet 1998 delte delegatene seg på midten mellom dem som støttet komiteforslaget – som sa «vi» – og et benkeforslag – som sa «vårt folk». Da det siste fikk knapt flertall, ble dette møtt med gråt og sinne fra taterne/romanifolket. Deres erfaring var at problemet var «øvrigheten», ikke «folket».

Ikke vedtas. Hos Den norske kirke har det vært et mål at gjennom konkrete tiltak skulle et grunnlag bli lagt som kunne skape forsoning. En forsoningsprosess kan forstås som å gå gjennom stadier, ofte med de engelske ordene recognition (erkjennelse), repentance (anger) og restoration (ny politikk og nye relasjoner) som navn på stadiene før selve forsoningen kan finne sted.

Ny politikk og nye relasjoner tar tid. Det er ikke mulig å lage en liste over tiltak som er nødvendige. Noen forhold bør likevel løftes fram:

For det første er erstatningsordninger til barnehjemsbarn mangelfulle. Noen kommuner har gitt inntil 750.000 kroner i oppreisning; andre gir ingenting. En nasjonal ordning må tilbys dem som ikke har fått kommunal oppreisning.

For det andre må en tverr­departmental arbeidsgruppe etableres for å foreslå tiltak for å fremme tillit mellom ulike myndighetsorganer og taterne/romanifolket.

For det tredje må mer informasjon om taterne/romanifolket sin historie og kultur gjøres kjent. Christian Vs norske lov av 1687 forbød ikke bare jøder og tatere (3. bok, kapittel 22), men hjemlet dødsstraff for taterne. Formidling gjennom skolen er prioritert, men vi vet lite om hvordan formidlingen skjer i klasserommene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28. MAI 2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Are Karlsen kommenterte på
Den nye sionismen
3 minutter siden / 42 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
9 minutter siden / 6373 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
10 minutter siden / 6373 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
13 minutter siden / 6373 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Hva med hjertelaget?
24 minutter siden / 592 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
rundt 1 time siden / 2358 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Etter 40 år med Oase
rundt 1 time siden / 1298 visninger
Svein Ausland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
rundt 1 time siden / 6373 visninger
Rudi Wara kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
rundt 1 time siden / 2358 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Hva med hjertelaget?
rundt 1 time siden / 592 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Er kirkelig likekjønnet vigsel et frelsesspørsmål?
rundt 1 time siden / 1160 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Hva med hjertelaget?
rundt 1 time siden / 592 visninger
Les flere