Hans Morten Haugen

Alder: 45
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel

Publisert 30 dager siden - 1823 visninger

Åpent brev til norske kirkesamfunn fra styret i Sabeels venner i Norge: Hans Morten Haugen, Tyler Dale Hauger, Helge Kjøllesdal, Marit Skjeggestad, Ingrid Beiler Rodrick, Kari Lorentzen, Beate Iren Lerdahl

Sabeel (arabisk for vannkilde og vei), er et senter for palestinske kristne, basert i Jerusalem og Nasaret. Sabeel fremmer en Kristussentrert oppfyllelsesteologi. Denne utfordrer en teologi som gir staten Israel en guddommelig status, en teologi som gjør det vanskeligere å finne kompromisser i en krevende konflikt mellom Israel og dets naboer.

Jødene / israelsfolket, Jesus og frelsen til alle mennesker

Vi inspireres av ordene i 1. Mos 12,3b: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» I Jesaja 19,24 og 25 leser vi at Egypt og Assyria også skal «være en velsignelse for hele jorden». Det samme universalistiske budskapet finner vi i flere andre bøker i den hebraiske bibel (Det gamle testamentet). Ansvarlig maktutøvelse forankret i rett og rettferdighet er et gjennomgangstema i den hebraiske bibel. Naturligvis er vi kjent med landløftene – som er betinget av etterlevelse av Guds påbud. Det er også relevant å kjenne til at en rekke folk fikk landløfter av Gud, se 5. Mos 2, versene 5, 9 og 19. Siden den hebraiske bibel handler om Herrens vandring med israelsfolket, er det ikke unaturlig at det er landløftene til israelsfolket som er vektlagt.

Vi ser på Jesus Kristus som oppfyllelsen av løftene i den hebraiske bibel, og vi understreker en kristosentrisk bibellesning. Vi forstår at løftene gjennom Jesus er utvidet til å omfatte Guds omsorg for og frelsesplan for hele verden, en plan som hele tiden var universell, men som startet i et folk i et gitt tid og i en gitt region.

Vi som kirker står i en stor takknemlighetsgjeld til det jødiske folket, som har gitt oss patriarkene, profetene, poetene, og ikke minst Jesus Kristus, hans disipler og de første apostlene, som valgte å gå også til hedningene med det fantastiske budskapet om Jesu forsoningsdød for alle mennesker som vil ta imot.

Staten Israel og folkeretten

Staten Israel er en legitim stat, som fortjener sikkerhet for seg og sine innbyggere, innenfor internasjonalt anerkjente grenser, på lik linje med en hvilken som helst annen stat. Israel, mer enn noen annen stat, står i en takknemlighetsgjeld til FN. Som illustrasjon på dette viser den israelske uavhengighetserklæringen av 1948 til FNs vedtak i alt fem ganger.

Israel har siden vist manglende respekt for senere FN-vedtak. Vi erkjenner at staten Israel er i en krevende situasjon, men mener at Israel er medansvarlig for at det fortsatt er konflikt; et ansvar Israel deler med nabostatene, eksempelvis Jordan, som i over 40 år ikke ønsket en egen palestinsk stat. Også det palestinske lederskapet har ved flere anledninger unnlatt å bruke mulighetsrommet som er skapt.

Vi mener at Israels bosettingsekspansjon inn i områder erobret under 1967-krigen er et folkerettsbrudd. Vi erkjenner at Israel ensidig har maktet å flytte bosettere, både ut av Sinai og Gaza – samt flere mindre bosettinger nord på Vestbredden. Nå går det imidlertid i gal retning: Loven fra 2017 som legaliserer såkalte utposter – med tilbakevirkende kraft – innebærer at land stjålet fra private eiere tilfaller dem som har forbrutt seg.

Svaret på en vanskelig situasjon er mer religiøs og voldelig ekstremisme, slik vi dessverre allerede har sett mange tegn på. Vi vil samtidig ta sterk avstand fra religiøse ledere som nører opp under slike tendenser.

Våre ønsker til norske kirker

Sabeels venner i Norge er bekymret for hvordan noen kirker og organisasjoner gjennom sin formidling og opptreden i offentligheten gir stort rom for organisasjoner som ikke medvirker til en fredsløsning med sikkerhet og verdighet for israelere og palestinere.

Vi mener at støtte til bosettinger og virksomhet i de okkuperte områdene, uavhengig av om selskapene er israelske, franske, svenske eller norske, må forstås som å støtte opp under folkerettsstridig virksomhet. En slik forståelse samsvarer med de største protestantiske kirkene og kirkelige organisasjonene internasjonalt. Noen kirker går imidlertid lenger: Synoden i Den lutherske kirken i USA vedtok i august 2016 å arbeide for å fryse den amerikanske økonomiske støtten til staten Israel inntil Israel stanser sin bosettingspolitikk (82 prosent stemte for).

I mars 2017 vedtok Knesset en såkalt anti-BDS-lov, som gjelder for staten Israel og for «områder under israelsk kontroll», som ikke er nærmere definert, men som iallfall omfatter bosettinger. Det å arbeide mot at egne penger investeres i folkerettsstridige bosettinger vil altså medføre sanksjoner, for israelske borgere og besøkende. Sentrale jødiske organisasjoner som Anti-Defamation League tok avstand fra denne loven. Vi mener – i tråd med menneskerettighetene – at enhver person og ethvert samfunnsorgan plikter å unngå å støtte folkerettsbrudd som hindrer retten til selvbestemmelse for palestinerne, og derigjennom en rettferdig fred.

Sabeels venner i Norge oppfordrer norske kirker om å:

* Støtte prinsippet om ansvarlige investeringer, som handler om å ikke støtte opp om folkerettsstridig virksomhet, og heller støtte opp om virksomhet som bygger fred.
* Unnlate å framstille posisjonen til kristne kirker og organisasjoner på feilaktige måter, som at disse vil «boikotte Israel» eller fremmer anti-Semittisme.
* Legge til rette for samtaler i eget kirkesamfunn og egen organisasjon, der det kristne universelle rettferds- og frelsesbudskapet også skal komme til anvendelse på Israel/Palestina-konflikten.
* Markere Kirkeuka for fred i Palestina og Israel (september-oktober), eksempelvis gjennom forbønn i gudstjenesten.

For mange kristne engasjerte mennesker er redde for å ta offentlig stilling mot staten Israels ekspansjonspolitikk. Dette innebærer at kristensionistiske organisasjoner (ordet er deres eget; omfatter Kristne Ambassade Jerusalem, Ordet og Israel og Karmelinstituttet) og formelt religiøst nøytrale organisasjoner (Med Israel for fred) får sette agendaen for samtalene.

Vi mener at sikkerhet og verdighet for innbyggerne i staten Israel er avhengig av sikkerhet og verdighet for Israels naboer.

Vi setter stor pris på en respons fra norske kirkesamfunn!

Kronikken ble først trykket i Dagen 20. september 2017

Gå til innlegget

Når kritikk framføres er det viktig å ikke underslå fakta, slik at det som framkommer blir upresist.

Lillian Støen fra Taternes Landsforening fyrer av en bredside mot staten og Kirkens Sosialtjeneste i Klassekampen 14. september. Jeg har skrevet om oppreisnings- og erstatningsprosessen i en artikkel som kommer i Teologisk Tidsskrift, og mitt engasjement for romanifolket/taterne oppstod da jeg var initiativtaker og tilrettelegger for samarbeidet mellom Den norske kirke og (da) Romanifolkets Landsforening.

Støens kronikk gir dessverre ikke et fullgodt bilde. For det første er kritikken mot Kirkens Sosialtjeneste usaklig. Det er rett at eiendommer, aktiva og stab fulgte med da organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse ble omdannet til stiftelsen Kirkens Sosialtjeneste i 1986. Å si at stiftelsen i dag ikke er en legitim diakonal aktør som følge av det organisasjonen gjorde for flere tiår siden er likevel drøyt.

Støen viser ikke hva Kirkens Sosialtjeneste faktisk har gjort overfor taterne før, under og etter Vollebækutvalgets rapport (NOU 2015:7). Kirkens Sosialtjeneste kan eventuelt utdype, men fra omtale i Vårt Land framgår det at motsetninger mellom ulike organisasjoner for romanifolket/taterne har gjort dialogen vanskelig.

For det andre er en rekke forhold om bruken av midlene hos det nå nedlagte Romanifolkets/Taternes Fond (RT-fondet) utelatt. Rapporten fra Lotteri- og stiftelsestilsynet i februar 2017, med omfattende kritikk av RT-fondet, nevnes ikke av Støen. Politianmeldelsene, fra RT-fondet mot regjeringen, og fra regjeringen mot RT-fondet, burde også vært omtalt.

Ett av problemene – men langt fra det eneste – med RT-fondet var de høye kostnadene med å samle styret. På et tidspunkt var det 13 styremedlemmer, 12 fra romanifolket/taternes organisasjoner og en observatør oppnevnt av regjeringen. Statuttene ble senere endret.

Organisasjonene for romanifolket/taterne kunne naturligvis gå utover egne (styre)medlemmer når de oppnevnte medlemmer til RT-fondet. Dette skjedde ikke, og RT-fondet møtte økende motbør.

Jeg har i artikkelen pekt på at vedtektene til HL-senteret, som utgjør den kollektive oppreisningen til jødene, gir en bred styrerepresentasjon, der blant annet Universitetet i Oslo skal oppnevne tre styremedlemmer.

Jeg vet ikke hvordan regjeringene arbeidet i perioden fra 2004 – da RT-fondet ble vedtatt etablert – og 2007 – da vedtektene var klare og RT-fondet ble operativt. En god oppreisningsprosess må eies både av representanter for storsamfunnet og representanter for taterne/romanifolket. Slik RT-fondet ble etablert og drevet overlot storsamfunnet hele ansvaret til organisasjonene.

Det er styret i RT-fondet som er ansvarlige for måten RT-fondet ble drevet på, men regjeringene som satt i perioden 2004-2007 har ansvaret for at rammene for styresammensetningen ble slik den ble.

Jeg mener, i motsetning til Støen, at det er for tidlig å sette seg til doms over de to nye støtteordningene (tiltak for romanifolket/taterne og midlertidig tilskuddsordning til romanifolket/taterne) som ble vedtatt som del av revidert nasjonalbudsjett for 2017

Først trykt i Klassekampen 19. september 2017 med tittelen 'Erstatning og redelighet'

Gå til innlegget

Kristne verdier og norske verdier

Publisert rundt 2 måneder siden - 837 visninger

Spørsmålet om kristne og norske verdier kan ikke reduseres til et knippe symbolsaker.

Debatten om kristne verdier og norske verdier er ikke ny. Det nye er at det er symbolsaker som løftes fram, som påkledning og felles gymtimer. Både kristne verdier og norske verdier går langt dypere.

Jeg foreslo på facebook tre kristne verdier og tre norske verdier og ba om bedre forslag. Innspillene var fordømmelse som kristen verdi og tillit som norsk verdi. Denne listen bygger på forslagene og innspillene.

Kristne verdier: Noen vil mene at det å definere mennesker som innenfor eller utenfor basert på hva de har gjort er en sentral kristen verdi. Slik fordømmelse kan nok knyttes til kirken, som dessverre ikke tydelig nok har praktisert Jesu sinnelag. Dersom vi går til Jesu lære, som praktisert blant de første kristne, er det å invitere inn, ikke å støte ut, som er det sentrale. Vi advares tydelig mot å dømme, men oppfordres til å rettlede.

Jeg velger derfor følgende tre kristne verdier som er unike og distinkte. Dette er verdier som verken jeg eller de fleste kristne makter å fullt ut etterleve, men hele tiden strekker oss etter:

1 Fiendekjærlighetikke bare nestekjærlighet. Jesus utfordret til en langt mer inkluderende kjærlighet. Gjensidighetsprinsippet preget hans samtid, der vi skal være slemme med dem som er slemme mot oss, og snille mot dem som er snille mot oss. Jesus utfordret til å be for dem som forfølger en. Denne kjærligheten viser seg blant annet i martyriet, slik vi i dag ser blant kristne i Egypt, men fiendekjærlighet kan praktiseres av alle.

2 Nøysomhetfordi vi tror verden trenger mindre grådighet. I en tid der kristne høytider er blitt kjøpefester og der overgangsritualene som konfirmasjon kommersialiseres, er det ingen tvil om at denne verdien er under press. Likevel vil jeg våge å påstå at kristne i snart 2000 år har vært opptatt av å frigjøre seg fra tingenes makt over tankene, for å kunne holde oppmerksomheten på det viktigste. Havesyke, bekymringer og konstant utilfredshet henger sammen, en innsikt som finnes hos andre enn kristne.

3 Giverglede, som svar på at vi selv har fått del i en største gaven. I ulike deler av verden har mennesker ulike muligheter til å gi. Vi kan gi av vår overflod, av vår tid og av vår gjestfrihet. Gavmildhet, gjestfrihet og vennlighet i møte med andre er verdier som er kommet med kristendommen – og som har påvirket personer som ikke selv oppfatter seg som kristne.

Alle disse verdiene kan altså praktiseres av både kristne og ikke-kristne. Det er altså feil at kristne er i en særstilling; forskjellen ligger i hvor vi finner inspirasjonen. Jeg mener likevel at den som finner inspirasjon i Jesu liv og lære, og selv ønsker å leve i tråd med dette, har lettere for å finne begrunnelser for sine valg.

Norske verdier er godt beskrevet av Sylo Taraku i VG 12. august, der han løfter fram nordmenns ikke-respekt for autoriteter som en positiv verdi. Han understreker også viktigheten av en frimodig offentlig samtale, som han mener står sterkt i Norge. Mine forslag til de viktigste og mest distinkte norske verdiene er:

1 Anti-hierarkibasert i tanken om alle menneskers like verd. Avskaffelsen av adelen og det folkelige preget ved det norske kongehuset, er norske særtrekk som forklarer denne verdiens sterke oppslutning. Vi må også huske at ordet «verdig» har gjennomgått en betydelig innholdsmessig endring. Også i vår del av verden snakket man tidligere om å oppføre seg med «verdighet» og at noen personer gjennom sin livsførsel var «uverdige». Selv om maktkirken sto for – og religiøse autoriteter mange steder fortsatt står for – et skille mellom mennesker ut fra deres opphav eller atferd, har kristne tenkere insistert på alle menneskers like verd.    

2 Frihetfordi vi er skeptiske til makt og autoriteter. Også her er det mulig å peke på typiske norske trekk som den selveiende bonden, motkulturene – mobilisert under 1972- og 1994-folkeavstemmingene – og motstanden mot å blir styrt av andre. Imidlertid er det også her impulser utenfra som har preget tenkningen. Individets autonomi og samvittighet er blitt løftet fram hos kristne tenkere, som hentet sin inspirasjon hos profetene, Jesus og apostlene.

3 Selvsikkerhetder vi formidler at landet/stedet vi er fra er best! Tall fra Norsk Monitor (Ipsos MMI) viser at en stor andel av de unge er stolte over å være norske, og i rapporten Slik er ungdommen løftes «en ufattelig velstand» fram som en forklaring på disse tallene. Som vi har sett fra NRKs Sommertog er også lokalpatriotismen sterk, og norsk skolevesen gir ferdigheter i å presentere og argumentere. Slik selvsikkerhet og frimodighet står i takknemlighetsgjeld til norske misjonærer og emissærer, blant dem mange kvinner. Misjonærer har både stått for kulturbevaring og kulturendring, der norske misjonærer primært har stått for det første. De så at ingen utvikler selvsikkerhet gjennom skamfullhet over eget opphav.

Noen vil savne verdier som tillit og ærlighet i denne listen. Begge er positive verdier, men de er i mindre grad distinkte for Norge, og finnes også i de andre nordiske land. Disse verdiene forstår jeg som produkter av de verdiene jeg har identifisert.

Også typiske norske verdier har altså vokst fram gjennom impulser utenfra. I tillegg til menneskerettighetene finnes spesifikt kristen tenkning som har formet Norge. Jeg vil på ingen måte underkjenne betydningen av andre bevegelser i å forme det moderne Norge, som arbeiderbevegelsen eller kvinnebevegelsen. Begge disse kom imidlertid senere enn de kristne bevegelsene – som la grunnlaget for de positive bidragene fra de nyere bevegelsene.

Gå til innlegget

Konvertitter, domstoler og kristne ledere

Publisert 3 måneder siden - 300 visninger

Framfor å lytte til hva prester og kristne ledere sier om konvertitters tro ser norske domstoler på «timingen» for konvertering og dåp.

Jeg har gått gjennom 28 kjennelser fra tingrett og lagmannsrett og åtte ankesaker fra Høyesteretts ankeutvalg i perioden 1. juli 2014 til 30. juni 2016. Disse har altså vært gjennom både UDI og UNE. Fire saker har endt med opphold: tre saker fra Afghanistan og en sak fra Iran.

Alle ankesakene til Høyesterett er blitt avvist. 5. juni 2016 kom likevel et viktig signal fra ankeutvalget under Høyesterett, da de understreket at medlemmene «ikke kan tiltre lagmannsrettens uttalelse … om at retten … ‘bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve UNEs vurderinger’», men at retten snarere må foreta «en fullstendig og uavhengig bevisvurdering.»

Det er kjennelsen fra lagmannsretten fra 2. mars 2016 som kritiseres. Her ble en afghansk asylsøker ikke trodd på at han hadde konvertert til kristendommen. Lagmannsretten mente at en høyesterettsdom fra 18. desember, der en hazarafamilie ble henvist til internflukt i Afghanistan, kunne leses som at kompetansen lå i UNE, og at domstolene derfor måtte basere seg på UNEs vurderinger. En slik lesning – basert på avsnitt 247 i høyesterettsdommen – møtte altså motstand fra de tre høyesterettsdommerne i ankeutvalget.

Også en vurdering gjort av Sivilombudsmannen er verdt å merke seg. I et vedtak av 26. mai 2015 gikk Sivilombudsmannen imot UNEs praksis om at det er den kristne overbevisningen ved tidspunktet for dåpen som er avgjørende. En senere «reell» konvertering kan gi grunnlag for opphold.

Klageren hadde etter omgjøringsbegjæring fått innvilget humanitært opphold, selv om UNE hadde anvendt utlendingsloven § 28, 4. ledd som åpner for en asylvurdering der det er «mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingen har vært å oppnå oppholdstillatelse.» I korrespondansen med Sivilombudsmannen skrev UNE blant annet at «motivasjonen for å gjøre seg kjent med kristendommen opprinnelig var å få bli i Norge, og ikke uttrykk for en åndelig søken.»

En slik forståelse ble imøtegått av Sivilombudsmannen: «En reell konvertering kan i seg selv neppe ansees for å være strategisk motivert. Indre religiøs overbevisning og omvendelse er neppe mulig å påtvinge seg selv i den hensikt å få oppholdstillatelse.» I vurderingen uttaler Sivilombudsmannen at «As opprinnelige motivasjonen for dåp og kontakt med kirken ikke kan begrunne et unntak fra den retten til flyktningstatus som følger av hans senere reelle religiøse konvertering.»

Sivilombudsmannen kritiserte også at den andre omgjøringsanmodningen ble vurdert av UNE uten full nemnd med personlig frammøte. Klageren fikk senere i 2015 medhold hos UNE.

Praksis i de 28 sakene fra Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett som jeg har gjennomgått viser at afghanistan-saker stort sett handler om troverdighet. Staten har vist at antallet klager hvor konvertering er anført har variert med hvor vanskelig det er for afghanere å få opphold på humanitært grunnlag eller asyl. Kort fortalt: Når den generelle praksisen innskjerpes økte antallet som hevdet å ha konvertert. Dersom statistikk legges til grunn, hva skjer da med den individuelle vurderingen?

I en kjennelse av 18. januar 2016 uttaler lagmannsretten: «UNEs tallmateriale … gir ikke noe sikkert og entydig bilde.» I en annen kjennelse av 2. mars 2016 heter det imidlertid at det at 8 prosent av afghanerne påstår å ha konvertert «må anses som påfallende høyt…» Generelt antas det at afghanere som blir returnert ikke vil praktisere sin tro.

Iran-sakene handler nesten aldri om troverdighet. De aller fleste som anfører konvertering blir trodd. I disse sakene er det sentrale om hvordan deres kristne tro vil bli utøvd etter retur. I en kjennelse av 16. desember 2015 kritiseres forståelsen av at bare ledere og aktivt misjonerende i de såkalte hjemmekirkene er utsatt: «Også vanlige medlemmer i hjemmekirker er utsatt for forfølgelse.» Denne forståelsen er ikke like tydelig i andre saker.

En svært interessant kjennelse er fra 13. juni 2016. Klagerne var en familie på fire som var blitt returnert til Iran, men deretter greide å flykte til Tyrkia. Deres brede kristne engasjement blir forklart ut fra «den omfattende hjelp og støtte de ankende parter mottar fra pastor F og hans pinsemenighet.» Den samme kjennelsen la til grunn at familien «ikke … vil misjonere … i Iran», men når de gjør dette i Tyrkia, skyldes altså dette «hjelp og støtte» fra norske venner.

Ulikt sivilombudsmannen legger domstolene nær sagt ingen vekt på hvordan kristenlivet har utviklet seg i tiden etter dåpen. For domstolene er graden av overbevisning og refleksjonsevne på tidspunktet for dåpen det sentrale. Til å vurdere dette legges det til grunn at asylsøkerne har mottatt kristen undervisning over en viss periode.

I en kjennelse fra 6. mai 2015 vurderte lagmannsretten positivt både troverdighet og refleksjonsnivå for en afghaner som hadde hatt seks måneder med kristen undervisning og ett års kontakt med en pinsemenighet. I andre klager der en rekke kristne ledere har gått god for at konverteringen er reell er seks måneder for lite. Dåpen kan derfor ikke skje for tidlig.

For å bli vurdert som troverdig må dåpen ikke skje etter at avslag er kommet fra UNE – og helst ikke etter avslag fra UDI. Dåpen kan derfor heller ikke skje for sent.

Likevel, sammenlignet med situasjonen for 20 år siden er det nå en høyere bevissthet i utlendingsforvaltningen og domstolene om religionsforfølgelse. Da jeg startet å arbeide i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke (MKR) i 1996 var det ikke innvilget asyl på grunnlag av frykt for religiøs forfølgelse på seks år. I allianse med andre organisasjoner arbeidet vi for større forståelse i utlendingsforvaltningen.

I 2016 vedtok Bispemøtet i Den norske kirke en meget nyttig veiledning for dåp av asylsøkere og mot slutten av 2016 sendte Justis- og beredskapsdepartementet ut et Rundskriv om styrking av saksbehandlingen i konvertittsaker, med tiltak som gjennomføres nå i 2017.


Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 6. juli. Den er en bearbeiding av artikkelen Tro, troverdighet og trospraksis, i Tidsskrift for Praktisk Teologi 1-2017.

Gå til innlegget

Svenske tilstander?

Publisert 4 måneder siden - 158 visninger

Det er vanskelig å spå om fremtiden, men det er lite sannsynlig at nasjonalpopulister får gjennomslag i det norske kirkedemokratiet.

I artikkelen «Varsler mer politisk bruk av kirken» (Vårt Land 19. juni) er utgangspunktet at Sverigedemokraterna (SD) «ønsker å ta over Den svenske kirke.» Å overføre situasjonen fra Sverige til Norge er imidlertid ikke enkelt.

Det er alltid vanskelig å spå om framtiden. Jeg har forsket på nasjonalpopulisme og kristendom i Sverige og Norge – og Danmark. Jeg kan i alle fall si noe om de betydelige forskjellene mellom de tre landene per i dag.

Artikkelen «Sweden Democrats’ Appeal to Christianity: Can Religious Identity Politics win General Support?» i Nordic Journal of Religion and Society (2016) viser at SD har endret retorikk, og har lykkes i å få inn representanter i Svenska Kyrkans Kyrkomöte – på listen «Fädernas Kyrka». Dette har imidlertid ikke gitt noen reell innflytelse – så langt. Det kan også virke som om prester som er tilknyttet SD har fått stilt et ultimatum fra sine biskoper, om å velge mellom SD og jobben. Selv om innflytelsen i Kirkomötet eventuelt skulle komme til å gjenspeile oppslutningen til Sverigedemokraterna – om lag 20 prosent – vil ikke dette gi store muligheter for innflytelse.


Villfarne. I Norge har vi hatt et eksempel der en prost stilte på listen til partiet Stopp Innvandringen – og deretter gikk til sak mot sin egen biskop, Fredrik Grønningsæter, for ærekrenkelser etter at biskopen uttalte seg mot prosten med å bruke begrepene «illojalt» og «sine villfarne». Etter å ha vunnet mot biskopen i tingretten (da herredsretten), gikk saken rett til Høyesterett, som ikke fant at biskopen hadde gjort seg skyldig i ærekrenkelse. Høyesterett påpekte også at Den norske kirke har en «ganske annen positiv vurdering av innvandrere …»

En 17. mai-preken i samme bispedømme brukte formuleringen «åndelig forurensning» om tilstedeværelsen av personer med annen tro enn kristendommen, noe medlemmer av menighetsrådet reagerte mot. Saken ble løst med en samtale hos biskop Tor B. Jørgensen, som understreket «mangfoldet i Den norske kirke», men at visse type budskap best hører hjemme andre steder enn på prekestolen. Begge disse eksemplene er omtalt i «Den norske kirke og de flerkulturelle utfordringer» i Tidsskrift for Teologi og Kirke (2010).


Reaksjoner mot Frp. Diverse ledere i Den norske kirke, mest nylig Olav Fykse Tveit i egenskap av Generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, har advart mot å stemme Fremskrittspartiet (Frp). Dette har ikke medført at Frp-prester har vært utsatt for reaksjoner fra den samme ledelsen. Artikkelen «Hvorfor har Den norske kirkes ledere advart mot å stemme Fremskrittspartiet?» i Teologisk Tidsskrift (2014) gir en vurdering av Frps politikk og en forklaring på reaksjoner mot Frp fra enkelte av lederne i Den norske kirke.

Vi ser altså at selv det å stille seg til disposisjon for partiet Stopp Innvandringen ikke medførte annet enn klare formaninger fra biskop til prost, men ikke noe øvrig press, slik jeg har brakt på det rene, blant annet ved å snakke med Grønningsæter. Dette viser at det i Den norske kirke er mulig å stå for totalt motsatte syn uten at dette skaper større problemer. Den betydelige skepsisen som uttrykkes av Dag Landmark mot lister ved kirkevalg deles av flere, mens det er tradisjon for at de politiske partiene i Sverige stiller lister for å vinne innflytelse i Svenska Kyrkan.


Gjestfrie kirkeaktive. Det er riktig, som Laird Iversen påpeker, at det er de som kun tilhører Den norske kirke, men som ikke deltar aktivt («belonging»), som har størst potensial til å støtte opp under en nasjonalt orientert folkekirke. De som er kirkeaktive («behaving») er blant dem som viser absolutt størst oppslutning om gjestfrihet i møte med personer som kommer fra andre land. Selv om dette ikke måles kan vi også slutte at disse forstår kirken primært som en verdensvid kirke.

I Danmark er forståelsen av kirken som dansk mer utbredt, som vist i artikkelen «Evangelical Lutheran Church in Denmark and the Multicultural Challenges» i Politics and Religion (2011). Det å bare tro, men ikke være aktiv («believing»), kan gi noe ulike utfall for holdninger i møte med personer fra andre land.


Lite gjennomslag. Det er altså en liten mulighet for at «kulturkristne» skal makte både å stille lister med nasjonalkonservativt eller nasjonalpopulistisk preg, og deretter få nok personer til å stemme på disse listene. Erfaringene så langt er at det ikke er sannsynlig at de vil lykkes i særlig grad i selve valget. Enda mindre er sannsynligheten for at de vil lykkes i å få gjennomslag på de ulike beslutningsnivåene i Den norske kirke, slik at den beveger seg vekk fra grunnlaget – og som uttrykkes i det å være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.

Gå til innlegget

Lesetips

Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
6 dager siden / 2201 visninger
3 kommentarer
Unnfallenhet som dyd
av
Arne Johan Vetlesen
10 dager siden / 947 visninger
5 kommentarer
Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
28 dager siden / 511 visninger
0 kommentarer
Morfar er bibelsmugler
av
Line Konstali
rundt 1 måned siden / 821 visninger
1 kommentarer
Selektiv historieskrivning
av
Einar Thomassen
rundt 1 måned siden / 3630 visninger
3 kommentarer
For vår jord
av
Arne Johan Vetlesen
rundt 1 måned siden / 1968 visninger
9 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Bare 1000 år?
rundt 3 timer siden / 752 visninger
Werner Skaug kommenterte på
Bare 1000 år?
rundt 3 timer siden / 752 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 1842 visninger
Kaj Sperrås kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 1842 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 4 timer siden / 9340 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Dagbjørn Skipnes kommenterte på
Holocaust: Uklokt lovforbud
rundt 4 timer siden / 421 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 4 timer siden / 1915 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 4 timer siden / 1915 visninger
Les flere