Hans Morten Haugen

Alder: 46
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Diakoni, velferd og verdier

Publisert 13 dager siden - 147 visninger

Boken Diakonien i velferdssamfunnet - mangfold og dilemmaer (Fagbokforlaget 2018) bygger på tre premisser: Diakonipionerenes rolle for den norske velferdsstaten kan ikke undervurderes. I dag er diakoniaktørene sentrale i å holde oppe de verdiene som det norske samfunnet kjennetegnes av. En styrking av diakonien vil sikre at gjestfrihet, åpenhet og anerkjennelse preger norsk politikk om 100 år.

Den norske velferdsstaten er initiert av pionerer fra frivillige, ideelle organisasjoner, der de største blant dem var og er diakonale. Velferdshistoriker Anne Lise Seip skriver i Veiene til velferdsstaten: «Det offentlige kom ofte til dekket bord.»


Hjelp til syke og hjemløse kom først, deretter barnevern, psykisk helsevern og familievern. Av nyere dato er norskopplæring, arbeidstrening og styrking av brukerorganisasjoner. Ved å bruke dagens briller på fortidens innsats ser vi at mange ganger var arbeidet preget av sin samtid og de rådende politiske oppfatninger. For sjelden var Jesu måte å møte sine medmennesker på styrende for diakonal innsats.


Diakoni er gresk for tjeneste. Ordet ble knyttet til dem med lav status hos grekerne, men ble løftet fram av Jesus og de første kristne. I sin moderne form har diakonien formet de verdiene som det norske samfunnet bygger på. I dag er diakonale virksomheter profesjonelle med bred rekrutteringsbase, men mange har et stort innslag av frivillige. Brukermedvirkning og lokal forankring er andre kjennetegn.


Den norske velferdsstaten er under press, men politikere fra hele det politiske spekteret er enige om betydningen av de ideelle virksomhetene. Høyresiden vektlegger valgfrihet for brukerne. Venstresiden understreker virksomhetenes ikke-profittsøkende forankring. I dag skilles det mellom ideelle og kommersielle virksomheter, mens mange politikere tidligere kun brukte fellesbetegnelsen «private».


Til tross for denne brede anerkjennelsen finnes en rekke utfordringer, som på sikt kan svekke både diakonale virksomheter og deres verdier. Jeg løfter fram tre: Anbudskonkurranser, folks fremmedgjøring for religion, og derigjennom diakoni, og om vi ser en grunnleggende verdiendring i befolkningen som kolliderer med diakonale verdier.


Anbudskonkurranser er særlig sentralt innenfor barnevern, og flere svakheter i tildelinger og oppfølging av kommersielle virksomheter er nylig avslørt. Flere kommuner velger også å lyse ut anbud for drift av sykehjem, mens driftsavtalene med diakonale sykehus er fra perioden før EØS-avtalen, og anbud er ikke nødvendig her. Loven og særlig forskriften om offentlige anskaffelser lister opp hva som kan vektlegges ved både utlysning og tildeling, og gir stort handlingsrom for myndigheter som utlyser anbud innen velferdstjenester. Disse må også kjenne til hva EU-kommisjonen sier i sine nyere klargjøringer om velferdstjenester og anbud.


Vil vi komme til en situasjon der fremmedgjøringen til religion i befolkningen blir så stor at det blir vanskelig å prioritere diakonale aktører, som bygger på en kristen basis? Det er helt grunnleggende at ingen som er avhengige av diakonale institusjoner skal oppleve at tro, ikke-tro eller legning betyr noe for måten de blir møtt på. Homofile par skal altså få den hjelpen de ønsker på et familievernkontor eid av Kirkens Familievern, og personer på Evangeliesenteret skal ikke tvinges til å delta på møter.


Den norske åpenheten for religion er politisk godt forankret, og diakonien er det kristne «uttrykket» som må antas å ha bredest oppslutning. Det er derfor sannsynlig at selv med en fortsatt sekularisering i Norge ønsker myndighetene å opprettholde diakonale aktører, også de aktørene som ut fra sitt trosgrunnlag ikke kan gi ansatte som lever i homofile forhold alle type stillinger. Dette gjelder eksempelvis Frelsesarmeen.


For kristne skoler stiller det seg annerledes enn for diakonale virksomheter: Her forventer vanligvis både myndigheter og brukere – les foreldre – at tilbudet faktisk skiller seg fra det tilbudet som gis ved offentlig eide skoler. Kommunikasjonen kan imidlertid være dårlig. Normisjon-eide Gjennestad videregående skole var ikke tydelig overfor elevene på at eieren forplikter alle ansatte ved Normisjons virksomheter til å etterleve Normisjons verdidokument. Uansett uenighet: Heller ikke ved kristne skoler skal homofile forskjellsbehandles på noen måte eller utsettes for påvirkning.


Til slutt, ser vi verdiendringer i befolkningen som strider grunnleggende mot de verdiene som diakonale aktører bygger på? Diakonale aktører vil ikke begrense forståelsen av hvem som er «vår neste» til personer med norsk statsborgerskap. Diakonale aktører vil utfordre politikk som setter skiller eller bidrar til å skape skiller eller frykt mellom mennesker. En offentlig samtale der diakonale verdier får prege debatten vil sikre en fortsatt høy oppslutning om velkomst og inkludering, særlig av asylsøkere og flyktninger i Norge. Dette fordrer imidlertid en vellykket politikk for reell inkludering i arbeids- og samfunnsliv.


Norge har lyktes som politisk fellesskap ved å gi rom for mangfold, ved å la motsetninger bli synlige gjennom brede bevegelser, ved en inkluderende politisk beslutningsfatting, og ved å – i økende grad – praktisere likeverdighet. De verdiene som har skapt det norske samfunnet er fortsatt avgjørende for at Norge skal være gjenkjennelig om 100 år, og diakonale aktører er sentrale i å virkeliggjøre disse verdiene.

 

Kronikken sto opprinnelig på trykk i Stavanger Aftenblad 3. august 2018 med tittelen Hjelp til syke og hjemløse kom først

Gå til innlegget

VID og Grønn kirke

Publisert 3 måneder siden - 241 visninger

En Kirkerådsundersøkelse viser at menigheter med diakon har større kjennskap til, bevissthet om og aktiviteter for grønn menighet

Torger Gillebo etterlyser i VL 23. mai svar fra Kjetil Fretheim om MF sitt bidrag til Grønn kirke og grønne menigheter, og om praksisrettet forskning prioriteres. Fretheim svarer i VL 29. mai. Siden også VID vitenskapelige høgskole er nevnt av Gillebo, har VID noe å melde. Det første er å takke for engasjement og utålmodighet!


Kirkerådet gjennomførte i 2011 en spørreundersøkelse i menighetene om grønn kirke-oppfølging, som oppsummeres i saksdokumentet til Kirkemøtesak 04/12 (kirken.no). Svarene viser ifølge Kirkerådet «en veldig tydelig forskjell både på kjennskap, bevissthet og aktiviteter mellom menigheter som har en diakon eller diakonimedarbeider, og de som ikke har det.»


I tillegg til å konkretisere Diakoniplanen (kamp for rettferdighet; vern om skaperverket) i undervisningen og på pensumlister, har Diakoniprogrammet ved VID løftet fram Grønn kirke på svært mange måter.


Undertegnede har ledet Ressursgruppe for grønn kirke i Oslo, Asker og Bærum siden 2004. Vi har hatt årlige inspirasjonsdager for menighetene, bistått Ungdomstinget i å dele ut grønn pris, hatt oppfølgingsbesøk i grønne menigheter, sendt ut grønne tips og – i tråd med vedtak i Kirkemøtet i 2012 – hatt prostivise møter. Forslaget om å styrke prostinivået kom fra Ressursgruppen. Slike prostimøter gir hjelp til ildsjeler og ansatte som kan brukes i egen menighet.

Prostisamarbeidet løftes fram av Kirkemøtet 2017 (sak 16/17).
Svaret på om VID har vært inne i lokalmenighetene for å medvirke til Grønn kirke-konseptet er derfor ja. Formidling er en del av det å være «inne», og også her har vi bidratt, både i menigheter, kirkeakademier og bispedømmesamlinger for diakoner. Både ved VID og utenfor VID har vi også bidratt til nasjonale satsinger og Kirkens Nødhjelps påvirkningsarbeid.


Hovedmotivasjonen for Grønn kirke er å elske det Gud elsker. Arbeidet i menighetene vil bæres av ildsjeler, inklusive diakoner, men i menighetene finnes bred støtte for at menighetene engasjerer seg i kamp for livet i vår verden.

 

Kronikken ble trykket i Vårt Land 1. juni 2018

Gå til innlegget

Skattebetaling som krav

Publisert 3 måneder siden - 112 visninger

Ingen vil bestride at det er legitimt å treffe tiltak for å sikre riktig skattebetaling - i alle land - fra dem som mottar offentlige midler til å utføre helse- og omsorgsoppgaver.

I samtalen om hvordan ideelle aktører innenfor helse- og sosialfeltet best kan styrkes er det ett forhold som ofte overses: Krav i anbudsutlysningen om skattebetaling. Utilstrekkelig skattebetaling utgjør en legitim grunn til å avvise en aktør fra anbudskonkurranser, som påpekt av SVs Kari Elisabeth Kaski i en kronikk i Klassekampen 22. mai.

EU-direktivet om offentlige anskaffelser (2014/24/EU) artikkel 64.5 presiserer at for «sociale sikringsordninger og betaling af skatter og afgifter kan der afkræves økonomiske aktører supplerende dokumentation i forbindelse med hver enkelt kontrakt.»

Dette kan innebære krav om synliggjøring av hele selskapsstrukturen, med oversikt over omfanget på virksomheten og betaling av skatter – som prosentandel av omsetningen – i samtlige stater hvor et konsern er registrert. Den som utlyser anbudet kan også be om forklaring på avvikende skattebetaling i ett land, også dersom dette ikke er et EU-land.

Utelukkelsesgrunner er mer inngående beskrevet i artikkel 57.2 i EU-direktivet. Kravet i første avsnitt er at manglende skattebetaling er blitt fastslått ved en rettslig eller administrativ avgjørelse, og at denne avgjørelsen er endelig.

Denne formuleringen er ført videre fra det forrige anskaffelsesdirektivet, men kravet om en endelig «rettslig eller administrativ avgjørelse» var ikke en del av den tilsvarende bestemmelsen i det forrige EU-direktivet (2004/18/EC).

I det andre avsnittet i artikkel 57.2 i EU-direktivet – som innledes med et «kan» – gis mulighet for utelukkelse dersom utlyser av et anbud «med ethvert passende middel…» kan vise at den økonomiske aktør har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser.

Den norske forskriften om offentlige anskaffelser bygger på EU-direktivet. Forskriften har også to bestemmelser om manglende skattebetaling som grunnlag for å avvise en aktør.

§ 24-2(1)(b), som er en «skal»-bestemmelse, stiller krav om «rettskraftig dom eller et endelig forvaltningsvedtak».

Den andre bestemmelsen, § 24-2(3)(a) sier: «Oppdragsgiveren kan avvise en leverandør, med mindre avvisningen vil være uforholdsmessig, … når oppdragsgiveren er kjent med at leverandøren ikke har oppfylt sine forpliktelser til å betale skatter…». Vi ser at dette er en «kan»-bestemmelse.

Det er to interessant forskjeller mellom EU-direktivet og «kan»-bestemmelsen i den norske forskriften.

For det første krever EU-direktivet at utlyser av et offentlig anbud kan «vise» manglende oppfyllelse av forpliktelser. Her legges bevisbyrden på utlyser. Forskriften bruker det svakere uttrykket «er kjent med», men også her må utlyseren kunne dokumentere at et selskap systematisk betaler lavere skattesats enn andre virksomheter i gitte land.

For det andre er formuleringen «uforholdsmessig» bare i forskriften og ikke i EU-direktivet. Denne formuleringen bygger på det generelle proporsjonalitetsprinsippet i all handels- og investeringsrett om å ikke velge mer inngripende tiltak enn det som er nødvendig for å nå legitime mål. Begrepet «uforholdsmessig» gir rom for at selskaper kan anlegge sak mot utlyser av offentlige anbud for å avvise en aktør, fordi virkemiddelet er for inngripende. I forslaget til forskrift da denne ble sendt på høring 3. februar 2015 var denne «uforholdsmessig»-formuleringen ikke med.

Vi ser at det å velge offentlige anskaffelser er krevende. EØS-reglene gjør det ikke mulig å avvise en tilbyder fra EØS-området på generelt grunnlag, men manglende skattebetaling gjør slik avvisning mulig.

Kronikken er en bearbeiding av artikkelen «Midas’ Gift Means Death: Tax Dodging is the Biggest Obstacle for Global Justice» (Etikk i Praksis / Nordic Journal of Applied Ethics nr 1-2018). En lengre versjon av kronikken ble trykket i Dagen 23. mai 2018; kontakt hans.morten.haugen@vid.no for å få denne tilsendt

 

Gå til innlegget

Hareide bommer om kommunestyrevedtak

Publisert 3 måneder siden - 433 visninger

Hareides kronikk viser til kommunestyrevedtak om å boikotte bosetterprodukter, ikke om å boikotte Israel

Knut Arild Hareide tar til motmæle mot boikott av Israel (Vårt Land 11. mai). Dette er han naturligvis i sin fulle rett til å gjøre. Problemet er at han knytter kronikken til kommunestyrevedtak om å boikotte bosetterprodukter – og UDs bekreftelse av at dette ikke kan forbys.

Ikke én gang berører han at vedtakene faktisk ikke handler om å boikotte Israel. Mener Hareide at boikott av Israel og boikott av varer produsert i ulovlige bosettinger – og der selskapenes nasjonalitet er irrelevant – går ut på det samme?

Jeg har tidligere kritisert konstituert redaktør i Vårt Land for det samme («Vårt Land bommer», VL 1. mars 2017; finnes på verdidebatt.no).

Naturlig går det an å forstå at tiltak mot næringsvirksomhet på okkupert land også vil ramme okkupanten. Likevel – og dette kan ikke understrekes tydelig nok: Å boikotte bosettingsvarer handler ikke om jøde-boikott eller angrep mot selve staten Israel.

Alle har et ansvar å unngå å bli medskyldig i folkerettsbrudd, og jeg har selv aldri tatt til orde for boikott av Israel. Norge arbeider med en merkeordning for bosetterprodukter som orientert om av Utenriksministeren i Stortinget 11. april. Dette er på høy tid.

Varer fra bosettingene unntas fra både EU og EFTAs frihandelsavtaler med Israel. I EU omtales dette som «differensiering». Statens Pensjonsfond – Utland har solgt seg ut av selskaper som bidrar til bygging av bosettingene. Israel og USA har derimot lagt til grunn i sine «anti-BDS-lover» (boikott, deinvestering, sanksjon) at Israel skal forstås som både Israel og «israelsk-kontrollert» – uten å klargjøre hva som ligger i det siste.

Fordi rett ordbruk er viktig, og fordi UDs svarbrev bygger på et tvilsomt premiss at å unngå å kjøpe bosetterprodukter vil forvanske dialogen med «partene», må vi forvente at en oppegående politiker som Knut Arild Hareide faktisk greier å skille – når han ordlegger seg over fem spalter.

 Trykket i Vårt land 15. mai 2018

Gå til innlegget

FN og småbønders rettigheter

Publisert 4 måneder siden - 512 visninger

I løpet av 2018 skal Menneskerettighetsrådet i FN sluttføre en erklæring om småbønders rettigheter. Noen erklæringer om rettigheter for grupper av personer har blitt viktige, og også erklæringen om småbønders rettigheter kan få stor betydning.

En arbeidsgruppe som har forhandlet en erklæring om rettigheter for småbønder og andre som arbeider på landsbygda sluttførte arbeidet 13. april. Erklæringen skal så raskt som mulig vedtas av Menneskerettighetsrådet, og det er vanlig i FN-systemet at Generalforsamlingen vedtar erklæringer, antakelig på sesjonen senere i år.

Erklæringer kan ha stor betydning, som FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter (1948) og FNs Urfolkserklæring (2007) er eksempler på. De er likevel ikke rettslig bindende for statene.

Arbeidet med en FN-erklæring om småbønders rettigheter har gått raskt, iallfall sammenlignet med FNs urfolkserklæring, som tok nærmere 25 år å forhandle fram. Selv om et seminar sist uke presiserte at arbeidet har tatt 17 år, startet arbeidet i FN-systemet i 2009.

Da bestilte FNs Menneskerettighetsråd en studie om diskriminering (A/HRC/RES/10/12, avsnitt 36), og fikk tilbake i 2010 et forslag fra sin Rådgivende komité om et nytt «instrument» om småbønders rettigheter. Som hjelp i dette arbeidet lå en erklæring vedtatt av la Via Campesina som vedlegg til rapporten A/HRC/13/32.

En arbeidsgruppe med representanter for statene, som også åpnet for deltakelse fra sivilsamfunnsorganisasjoner, ble satt ned i 2012. Mandat var å forhandle fram forslag til en erklæring. Det tidlige arbeidet bygde på formuleringer som lå nært opp til matsuverenitetsforståelse. Sentralt her var småbønders rett til å «nekte» samarbeidspartnere og teknologi.

Det ble raskt klart at var lettere å bygge på formuleringer som bygde på bindende og ikke-bindende FN-dokumenter, og en eget dokument med normative kilder for den enkelte bestemmelse i erklæringen ble utarbeidet (A/HRC/WG.15/4/3). Matsuverenitet er vist til i ett innledningsavsnitt som retten til å definere sitt eget landbrukssystem som respekterer menneskerettighetene. I tillegg har en tenkning i tråd med matsuverenitet influert flere av bestemmelsene.

Da Menneskerettighetsrådet i fjor høst vedtok at arbeidet med et forslag til en erklæring om småbønders rettigheter skulle sluttføres våren 2018 skjedde dette med 34 mot 2 stemmer (11 avholdende; se A/HRC/RES/36/22). Av dem som stemte for var det bare to vestlige land: Portugal og Sveits; ingen nordiske land er i dag medlem av Menneskerettighetsrådet. Det er verdt å merke at sør-amerikanske land stemte for. Disse har ekstremt skjev jordfordeling og er åpne for bruk av genmodifisert teknologi.

Dette indikerer at flertall til selve erklæringen er svært sannsynlig. Tre spørsmål er relevante: 1) Representerer en FN-erklæring om småbønders rettigheter noe helt nytt? 2) Vil den føre til en endring av nasjonale og internasjonale prioriteringer? 3) Vil den resultere i forhandlinger om en bindende konvensjon?

Til det første spørsmålet er det viktig å minne om at allerede i FN-konvensjonen om eliminering av all form for diskriminering mot kvinner fra 1979 er det en egen bestemmelse om kvinner på landsbygda (artikkel 14). Til grunn for dette lå en forståelse av at kvinner på landsbygda er ekstra utsatte for diskriminering. Landbruket ble likevel neglisjert særlig innenfor statlig utviklingsbistand i tiårene som fulgte, og løsninger skulle finnes gjennom markedet. Oppmerksomhet på de særlige forholdene som preger landsbygda er altså ikke noe nytt, heller ikke i bindende FN-konvensjoner.

Vil nye prioriteringer følge? Iallfall siden Verdensbankens World Development Report 2008: Agriculture for Development, som bygde på at verdiskapning som skjer i landbruket er dobbelt så effektiv i fattigdomsbekjemping som verdiskapning som skjer i andre sektorer, har det siste tiåret hatt økende oppmerksomhet på småbønder. Også FNs bærekraftsmål løfter fram “småskala matprodusenter” og mål 2.3 handler om å doble deres produktivitet og inntekt. Et særlig viktig område er knyttet til ulike former for landran, og her har FAOs veiledende retningslinjer fra 2012 skapt økt bevissthet. Problemet med mange av initiativene for landbruket, særlig i Afrika, er at de bygger på svært tett samarbeid med aggressive patenthevdende selskaper som Monsanto (nå Bayer). En klarere rettighetsforankring kan gi klarere retning i arbeidet for å fremme situasjonen for småbønder på nasjonalt og internasjonalt nivå.


Til slutt; er det sannsynlig at en FN-konvensjon vil komme ut av dette arbeidet? Selv om arbeidet med en konvensjon gjerne går veien via en erklæring, har FN motstand mot nye konvensjoner for grupper av personer. FN-konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne fra 2006 er unntaket. Heller ikke urfolkserklæringen fra 2007, som alle stater slutter opp om, har ført til forhandlinger om en konvensjon. Svaret på det siste spørsmålet må derfor bli negativt, men en erklæring er et viktig redskap for å kunne holde statene ansvarlig for deres politikk.

 

Kronikken ble først trykket i Nationen 21. april 2018

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
3 minutter siden / 1118 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Kampen mot polarisering: et gode?
rundt 1 time siden / 47 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1118 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 1 time siden / 701 visninger
Robin Tande kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1118 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Imran khan gir inspirasjon, motivasjon og håp til en hel nasjon!
rundt 2 timer siden / 153 visninger
Sondre Bjørdal kommenterte på
Forhåndsmoderering
rundt 2 timer siden / 3347 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Lutherdommens syn på bilder
rundt 3 timer siden / 686 visninger
Robin Tande kommenterte på
Niqab-bilder gir misvisende fremstilling av muslimer i Norge
rundt 4 timer siden / 545 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nyprotestantisk revisjonisme
rundt 5 timer siden / 335 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 5 timer siden / 701 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"The New State Solution" og den norske regjering.
rundt 5 timer siden / 348 visninger
Les flere