Hans Morten Haugen

Alder: 45
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Kristne verdier og norske verdier

Publisert 2 dager siden - 610 visninger

Spørsmålet om kristne og norske verdier kan ikke reduseres til et knippe symbolsaker.

Debatten om kristne verdier og norske verdier er ikke ny. Det nye er at det er symbolsaker som løftes fram, som påkledning og felles gymtimer. Både kristne verdier og norske verdier går langt dypere.

Jeg foreslo på facebook tre kristne verdier og tre norske verdier og ba om bedre forslag. Innspillene var fordømmelse som kristen verdi og tillit som norsk verdi. Denne listen bygger på forslagene og innspillene.

Kristne verdier: Noen vil mene at det å definere mennesker som innenfor eller utenfor basert på hva de har gjort er en sentral kristen verdi. Slik fordømmelse kan nok knyttes til kirken, som dessverre ikke tydelig nok har praktisert Jesu sinnelag. Dersom vi går til Jesu lære, som praktisert blant de første kristne, er det å invitere inn, ikke å støte ut, som er det sentrale. Vi advares tydelig mot å dømme, men oppfordres til å rettlede.

Jeg velger derfor følgende tre kristne verdier som er unike og distinkte. Dette er verdier som verken jeg eller de fleste kristne makter å fullt ut etterleve, men hele tiden strekker oss etter:

1 Fiendekjærlighetikke bare nestekjærlighet. Jesus utfordret til en langt mer inkluderende kjærlighet. Gjensidighetsprinsippet preget hans samtid, der vi skal være slemme med dem som er slemme mot oss, og snille mot dem som er snille mot oss. Jesus utfordret til å be for dem som forfølger en. Denne kjærligheten viser seg blant annet i martyriet, slik vi i dag ser blant kristne i Egypt, men fiendekjærlighet kan praktiseres av alle.

2 Nøysomhetfordi vi tror verden trenger mindre grådighet. I en tid der kristne høytider er blitt kjøpefester og der overgangsritualene som konfirmasjon kommersialiseres, er det ingen tvil om at denne verdien er under press. Likevel vil jeg våge å påstå at kristne i snart 2000 år har vært opptatt av å frigjøre seg fra tingenes makt over tankene, for å kunne holde oppmerksomheten på det viktigste. Havesyke, bekymringer og konstant utilfredshet henger sammen, en innsikt som finnes hos andre enn kristne.

3 Giverglede, som svar på at vi selv har fått del i en største gaven. I ulike deler av verden har mennesker ulike muligheter til å gi. Vi kan gi av vår overflod, av vår tid og av vår gjestfrihet. Gavmildhet, gjestfrihet og vennlighet i møte med andre er verdier som er kommet med kristendommen – og som har påvirket personer som ikke selv oppfatter seg som kristne.

Alle disse verdiene kan altså praktiseres av både kristne og ikke-kristne. Det er altså feil at kristne er i en særstilling; forskjellen ligger i hvor vi finner inspirasjonen. Jeg mener likevel at den som finner inspirasjon i Jesu liv og lære, og selv ønsker å leve i tråd med dette, har lettere for å finne begrunnelser for sine valg.

Norske verdier er godt beskrevet av Sylo Taraku i VG 12. august, der han løfter fram nordmenns ikke-respekt for autoriteter som en positiv verdi. Han understreker også viktigheten av en frimodig offentlig samtale, som han mener står sterkt i Norge. Mine forslag til de viktigste og mest distinkte norske verdiene er:

1 Anti-hierarkibasert i tanken om alle menneskers like verd. Avskaffelsen av adelen og det folkelige preget ved det norske kongehuset, er norske særtrekk som forklarer denne verdiens sterke oppslutning. Vi må også huske at ordet «verdig» har gjennomgått en betydelig innholdsmessig endring. Også i vår del av verden snakket man tidligere om å oppføre seg med «verdighet» og at noen personer gjennom sin livsførsel var «uverdige». Selv om maktkirken sto for – og religiøse autoriteter mange steder fortsatt står for – et skille mellom mennesker ut fra deres opphav eller atferd, har kristne tenkere insistert på alle menneskers like verd.    

2 Frihetfordi vi er skeptiske til makt og autoriteter. Også her er det mulig å peke på typiske norske trekk som den selveiende bonden, motkulturene – mobilisert under 1972- og 1994-folkeavstemmingene – og motstanden mot å blir styrt av andre. Imidlertid er det også her impulser utenfra som har preget tenkningen. Individets autonomi og samvittighet er blitt løftet fram hos kristne tenkere, som hentet sin inspirasjon hos profetene, Jesus og apostlene.

3 Selvsikkerhetder vi formidler at landet/stedet vi er fra er best! Tall fra Norsk Monitor (Ipsos MMI) viser at en stor andel av de unge er stolte over å være norske, og i rapporten Slik er ungdommen løftes «en ufattelig velstand» fram som en forklaring på disse tallene. Som vi har sett fra NRKs Sommertog er også lokalpatriotismen sterk, og norsk skolevesen gir ferdigheter i å presentere og argumentere. Slik selvsikkerhet og frimodighet står i takknemlighetsgjeld til norske misjonærer og emissærer, blant dem mange kvinner. Misjonærer har både stått for kulturbevaring og kulturendring, der norske misjonærer primært har stått for det første. De så at ingen utvikler selvsikkerhet gjennom skamfullhet over eget opphav.

Noen vil savne verdier som tillit og ærlighet i denne listen. Begge er positive verdier, men de er i mindre grad distinkte for Norge, og finnes også i de andre nordiske land. Disse verdiene forstår jeg som produkter av de verdiene jeg har identifisert.

Også typiske norske verdier har altså vokst fram gjennom impulser utenfra. I tillegg til menneskerettighetene finnes spesifikt kristen tenkning som har formet Norge. Jeg vil på ingen måte underkjenne betydningen av andre bevegelser i å forme det moderne Norge, som arbeiderbevegelsen eller kvinnebevegelsen. Begge disse kom imidlertid senere enn de kristne bevegelsene – som la grunnlaget for de positive bidragene fra de nyere bevegelsene.

Gå til innlegget

Konvertitter, domstoler og kristne ledere

Publisert rundt 1 måned siden - 274 visninger

Framfor å lytte til hva prester og kristne ledere sier om konvertitters tro ser norske domstoler på «timingen» for konvertering og dåp.

Jeg har gått gjennom 28 kjennelser fra tingrett og lagmannsrett og åtte ankesaker fra Høyesteretts ankeutvalg i perioden 1. juli 2014 til 30. juni 2016. Disse har altså vært gjennom både UDI og UNE. Fire saker har endt med opphold: tre saker fra Afghanistan og en sak fra Iran.

Alle ankesakene til Høyesterett er blitt avvist. 5. juni 2016 kom likevel et viktig signal fra ankeutvalget under Høyesterett, da de understreket at medlemmene «ikke kan tiltre lagmannsrettens uttalelse … om at retten … ‘bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve UNEs vurderinger’», men at retten snarere må foreta «en fullstendig og uavhengig bevisvurdering.»

Det er kjennelsen fra lagmannsretten fra 2. mars 2016 som kritiseres. Her ble en afghansk asylsøker ikke trodd på at han hadde konvertert til kristendommen. Lagmannsretten mente at en høyesterettsdom fra 18. desember, der en hazarafamilie ble henvist til internflukt i Afghanistan, kunne leses som at kompetansen lå i UNE, og at domstolene derfor måtte basere seg på UNEs vurderinger. En slik lesning – basert på avsnitt 247 i høyesterettsdommen – møtte altså motstand fra de tre høyesterettsdommerne i ankeutvalget.

Også en vurdering gjort av Sivilombudsmannen er verdt å merke seg. I et vedtak av 26. mai 2015 gikk Sivilombudsmannen imot UNEs praksis om at det er den kristne overbevisningen ved tidspunktet for dåpen som er avgjørende. En senere «reell» konvertering kan gi grunnlag for opphold.

Klageren hadde etter omgjøringsbegjæring fått innvilget humanitært opphold, selv om UNE hadde anvendt utlendingsloven § 28, 4. ledd som åpner for en asylvurdering der det er «mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingen har vært å oppnå oppholdstillatelse.» I korrespondansen med Sivilombudsmannen skrev UNE blant annet at «motivasjonen for å gjøre seg kjent med kristendommen opprinnelig var å få bli i Norge, og ikke uttrykk for en åndelig søken.»

En slik forståelse ble imøtegått av Sivilombudsmannen: «En reell konvertering kan i seg selv neppe ansees for å være strategisk motivert. Indre religiøs overbevisning og omvendelse er neppe mulig å påtvinge seg selv i den hensikt å få oppholdstillatelse.» I vurderingen uttaler Sivilombudsmannen at «As opprinnelige motivasjonen for dåp og kontakt med kirken ikke kan begrunne et unntak fra den retten til flyktningstatus som følger av hans senere reelle religiøse konvertering.»

Sivilombudsmannen kritiserte også at den andre omgjøringsanmodningen ble vurdert av UNE uten full nemnd med personlig frammøte. Klageren fikk senere i 2015 medhold hos UNE.

Praksis i de 28 sakene fra Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett som jeg har gjennomgått viser at afghanistan-saker stort sett handler om troverdighet. Staten har vist at antallet klager hvor konvertering er anført har variert med hvor vanskelig det er for afghanere å få opphold på humanitært grunnlag eller asyl. Kort fortalt: Når den generelle praksisen innskjerpes økte antallet som hevdet å ha konvertert. Dersom statistikk legges til grunn, hva skjer da med den individuelle vurderingen?

I en kjennelse av 18. januar 2016 uttaler lagmannsretten: «UNEs tallmateriale … gir ikke noe sikkert og entydig bilde.» I en annen kjennelse av 2. mars 2016 heter det imidlertid at det at 8 prosent av afghanerne påstår å ha konvertert «må anses som påfallende høyt…» Generelt antas det at afghanere som blir returnert ikke vil praktisere sin tro.

Iran-sakene handler nesten aldri om troverdighet. De aller fleste som anfører konvertering blir trodd. I disse sakene er det sentrale om hvordan deres kristne tro vil bli utøvd etter retur. I en kjennelse av 16. desember 2015 kritiseres forståelsen av at bare ledere og aktivt misjonerende i de såkalte hjemmekirkene er utsatt: «Også vanlige medlemmer i hjemmekirker er utsatt for forfølgelse.» Denne forståelsen er ikke like tydelig i andre saker.

En svært interessant kjennelse er fra 13. juni 2016. Klagerne var en familie på fire som var blitt returnert til Iran, men deretter greide å flykte til Tyrkia. Deres brede kristne engasjement blir forklart ut fra «den omfattende hjelp og støtte de ankende parter mottar fra pastor F og hans pinsemenighet.» Den samme kjennelsen la til grunn at familien «ikke … vil misjonere … i Iran», men når de gjør dette i Tyrkia, skyldes altså dette «hjelp og støtte» fra norske venner.

Ulikt sivilombudsmannen legger domstolene nær sagt ingen vekt på hvordan kristenlivet har utviklet seg i tiden etter dåpen. For domstolene er graden av overbevisning og refleksjonsevne på tidspunktet for dåpen det sentrale. Til å vurdere dette legges det til grunn at asylsøkerne har mottatt kristen undervisning over en viss periode.

I en kjennelse fra 6. mai 2015 vurderte lagmannsretten positivt både troverdighet og refleksjonsnivå for en afghaner som hadde hatt seks måneder med kristen undervisning og ett års kontakt med en pinsemenighet. I andre klager der en rekke kristne ledere har gått god for at konverteringen er reell er seks måneder for lite. Dåpen kan derfor ikke skje for tidlig.

For å bli vurdert som troverdig må dåpen ikke skje etter at avslag er kommet fra UNE – og helst ikke etter avslag fra UDI. Dåpen kan derfor heller ikke skje for sent.

Likevel, sammenlignet med situasjonen for 20 år siden er det nå en høyere bevissthet i utlendingsforvaltningen og domstolene om religionsforfølgelse. Da jeg startet å arbeide i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke (MKR) i 1996 var det ikke innvilget asyl på grunnlag av frykt for religiøs forfølgelse på seks år. I allianse med andre organisasjoner arbeidet vi for større forståelse i utlendingsforvaltningen.

I 2016 vedtok Bispemøtet i Den norske kirke en meget nyttig veiledning for dåp av asylsøkere og mot slutten av 2016 sendte Justis- og beredskapsdepartementet ut et Rundskriv om styrking av saksbehandlingen i konvertittsaker, med tiltak som gjennomføres nå i 2017.


Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 6. juli. Den er en bearbeiding av artikkelen Tro, troverdighet og trospraksis, i Tidsskrift for Praktisk Teologi 1-2017.

Gå til innlegget

Svenske tilstander?

Publisert 2 måneder siden - 143 visninger

Det er vanskelig å spå om fremtiden, men det er lite sannsynlig at nasjonalpopulister får gjennomslag i det norske kirkedemokratiet.

I artikkelen «Varsler mer politisk bruk av kirken» (Vårt Land 19. juni) er utgangspunktet at Sverigedemokraterna (SD) «ønsker å ta over Den svenske kirke.» Å overføre situasjonen fra Sverige til Norge er imidlertid ikke enkelt.

Det er alltid vanskelig å spå om framtiden. Jeg har forsket på nasjonalpopulisme og kristendom i Sverige og Norge – og Danmark. Jeg kan i alle fall si noe om de betydelige forskjellene mellom de tre landene per i dag.

Artikkelen «Sweden Democrats’ Appeal to Christianity: Can Religious Identity Politics win General Support?» i Nordic Journal of Religion and Society (2016) viser at SD har endret retorikk, og har lykkes i å få inn representanter i Svenska Kyrkans Kyrkomöte – på listen «Fädernas Kyrka». Dette har imidlertid ikke gitt noen reell innflytelse – så langt. Det kan også virke som om prester som er tilknyttet SD har fått stilt et ultimatum fra sine biskoper, om å velge mellom SD og jobben. Selv om innflytelsen i Kirkomötet eventuelt skulle komme til å gjenspeile oppslutningen til Sverigedemokraterna – om lag 20 prosent – vil ikke dette gi store muligheter for innflytelse.


Villfarne. I Norge har vi hatt et eksempel der en prost stilte på listen til partiet Stopp Innvandringen – og deretter gikk til sak mot sin egen biskop, Fredrik Grønningsæter, for ærekrenkelser etter at biskopen uttalte seg mot prosten med å bruke begrepene «illojalt» og «sine villfarne». Etter å ha vunnet mot biskopen i tingretten (da herredsretten), gikk saken rett til Høyesterett, som ikke fant at biskopen hadde gjort seg skyldig i ærekrenkelse. Høyesterett påpekte også at Den norske kirke har en «ganske annen positiv vurdering av innvandrere …»

En 17. mai-preken i samme bispedømme brukte formuleringen «åndelig forurensning» om tilstedeværelsen av personer med annen tro enn kristendommen, noe medlemmer av menighetsrådet reagerte mot. Saken ble løst med en samtale hos biskop Tor B. Jørgensen, som understreket «mangfoldet i Den norske kirke», men at visse type budskap best hører hjemme andre steder enn på prekestolen. Begge disse eksemplene er omtalt i «Den norske kirke og de flerkulturelle utfordringer» i Tidsskrift for Teologi og Kirke (2010).


Reaksjoner mot Frp. Diverse ledere i Den norske kirke, mest nylig Olav Fykse Tveit i egenskap av Generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, har advart mot å stemme Fremskrittspartiet (Frp). Dette har ikke medført at Frp-prester har vært utsatt for reaksjoner fra den samme ledelsen. Artikkelen «Hvorfor har Den norske kirkes ledere advart mot å stemme Fremskrittspartiet?» i Teologisk Tidsskrift (2014) gir en vurdering av Frps politikk og en forklaring på reaksjoner mot Frp fra enkelte av lederne i Den norske kirke.

Vi ser altså at selv det å stille seg til disposisjon for partiet Stopp Innvandringen ikke medførte annet enn klare formaninger fra biskop til prost, men ikke noe øvrig press, slik jeg har brakt på det rene, blant annet ved å snakke med Grønningsæter. Dette viser at det i Den norske kirke er mulig å stå for totalt motsatte syn uten at dette skaper større problemer. Den betydelige skepsisen som uttrykkes av Dag Landmark mot lister ved kirkevalg deles av flere, mens det er tradisjon for at de politiske partiene i Sverige stiller lister for å vinne innflytelse i Svenska Kyrkan.


Gjestfrie kirkeaktive. Det er riktig, som Laird Iversen påpeker, at det er de som kun tilhører Den norske kirke, men som ikke deltar aktivt («belonging»), som har størst potensial til å støtte opp under en nasjonalt orientert folkekirke. De som er kirkeaktive («behaving») er blant dem som viser absolutt størst oppslutning om gjestfrihet i møte med personer som kommer fra andre land. Selv om dette ikke måles kan vi også slutte at disse forstår kirken primært som en verdensvid kirke.

I Danmark er forståelsen av kirken som dansk mer utbredt, som vist i artikkelen «Evangelical Lutheran Church in Denmark and the Multicultural Challenges» i Politics and Religion (2011). Det å bare tro, men ikke være aktiv («believing»), kan gi noe ulike utfall for holdninger i møte med personer fra andre land.


Lite gjennomslag. Det er altså en liten mulighet for at «kulturkristne» skal makte både å stille lister med nasjonalkonservativt eller nasjonalpopulistisk preg, og deretter få nok personer til å stemme på disse listene. Erfaringene så langt er at det ikke er sannsynlig at de vil lykkes i særlig grad i selve valget. Enda mindre er sannsynligheten for at de vil lykkes i å få gjennomslag på de ulike beslutningsnivåene i Den norske kirke, slik at den beveger seg vekk fra grunnlaget – og som uttrykkes i det å være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.

Gå til innlegget

For å sikre det jødiske preget for staten Israel er en tostatsløsning basert på 1967-grensene – med muligheter for justeringer – løsningen. Likevel: Israel har mer eller mindre kontinuerlig siden 1967 gjort de de kan for å undergrave denne løsningen.

Selv om jeg er av dem som mener at okkupasjonen ikke startet i 1967, men i 1949, da Jordan tok makten over og året etter annekterte Vestbredden, er det i dag Israel som sitter på nøkkelen til en løsning. Videre, selv om det kan hevdes at palestinerne har spilt sine kort dårlig, er det Israel som i dag lar sjanse etter sjanse gå fra seg. Hva ønsker egentlig staten Israel?

I disse 50 årene har Israel kunnet ekspandere, bygge bosettinger og utvinne ressurser fra det som skulle bli den palestinske staten. Ekspansjonsprosjektet ble aldri endret som følge av Oslo-avtalen. Snarere har Osloavtalene medført okkupasjonen er blitt biligere, siden verdenssamfunnet reelt sett finansierer okkupasjonen. Hvor lenge verdenssamfunnet reelt sett ønsker dette er uvisst. 

Staten Israel ønsker å være en jødisk og demokratisk stat. Alle institusjoner etablert av staten Israel – og noen som fantes fra før etableringen – gjør hva de kan for at Israels jødiske karakter skal bevares. Dette handler blant annet om at såkalte opptakskomiteer kan nekte at ikke-jøder flytter inn i jødiske nabolag eller tettsteder. Loven som regulerer slike opptakskomiteer kom i 2014.

Fortsatt er det måltall for hvor mange ikke-jøder som bør bo i Jerusalem og i enkelte deler av Galilea. I Jerusalem er tallet nå 40 prosent. Det er grunn til å minne om at det ikke er jeg som er opptatt av det etniske; det er det staten Israel som er.

Etter staten Israels forståelse finnes ikke en israelsk nasjon; nasjonen er jødisk, og alle jøder fra hvor som helst i verden har ikke bare en rett til å immigrere («stige opp», hebr.: aliyah), men en plikt til å bygge den jødiske staten, slik det er formulert i World Zionist Organisation – Jewish Agency (Status) Law fra 1952. Det er samtidig viktig å understreke at palestinere i staten Israel har politiske rettigheter til å danne partier, inneha verv og stemme ved valg.

For å sikre det jødiske preget for staten Israel er en tostatsløsning basert på 1967-grensene – med muligheter for justeringer – løsningen. Likevel: Israel har mer eller mindre kontinuerlig siden 1967 gjort de de kan for å undergrave denne løsningen. Staten Israel har ikke bare tillat bosettere; de har etablert store bosettinger. Nå er også de bosettingene som Israel tidligere regnet som formelt ulovlige – selv om infrastruktur ble besørget – blitt legalisert. Gjennom en lov fra 2017 med tilbakevirkende kraft har bosettere som tok seg til rette på palestinsk land og utøvde vold fått eiendomsrett.

Dette ekspansjonsprosjektet som staten Israel forserer vil undergrave sikkerheten for bosetterne selv og staten Israel. Sterkere antipatier mot staten Israel skaper hat- og voldsspiraler og svekker alle i Palestina og Israel som ønsker fred. Selv om det er rett at staten Israel har trukket tilbake bosettere fra Sinai og fra Gaza – og noen mindre bosettinger på Vestbredden – blir en tostatsløsning med to likestilte stater hindret som følge av bosettingsekspansjonen.

Likevel, i en periode med splittelse i det palestinske folket har palestinerne vist at de er i stand til å bygge institusjoner og styre seg selv. Det som har manglet har vært en vilje til å samle de ulike væpnede militsene under en felles kommandostruktur, slik Israeli Defence Forces ble bygd opp av den nyerklærte staten Israel sommeren 1948.

Palestinerne i Israel, på Vestbredden og i Gaza slutter i ulik grad opp om en tostatsløsning, i tillegg til noen andre elementer, som retur av 100.000 flyktninger. Undersøkelsen Palestinian-Israeli Pulse fra februar 2017 viste at 88 prosent av «israelske arabere» (1,6 millioner) støtter dette, mot bare 46 prosent av palestinere på Gaza (1,8 millioner) og 40 prosent av palestinerne på Vestbredden (2,8 millioner). Blant jøder var oppslutningen 41 prosent, mens støtten blant jødiske bosettere var 16 prosent.

Undersøkelsen Peace Index fra april 2017 bekrefter at palestinere i Israel slutter opp om en tostatsløsning. Videre, selv om bare 21 prosent er «stolt over å være israeler» og 33 opplever seg «å være en del av staten», er palestinerne i Israel mer fornøyde med det staten har oppnådd sammenlignet med jødiske respondenter. Dette viser at uansett hva som til slutt blir utfallet på konflikten, vil det å spille på lag med palestinere i Israel være viktig.

En enstatsløsning, som kan ta form av en føderasjon, må vurderes siden tostatsløsningen feiler. Også her er oppslutningen størst blant palestinere i Israel: 56 prosent. Så få som 36 prosent av palestinere i okkupert Palestina støtter en enstatsløsning. Støtten blant israelske jøder er bare 19 prosent, med 26 prosent blant jødiske bosettere. At oppslutningen om en enstatsløsning er lav blant israelske jøder er ikke overraskende, siden mange hevder at det med en slik løsning ikke lenger blir mulig å kalle staten jødisk. Andre vil si at en stat kan være bi-nasjonal, altså både jødisk og palestinsk, men dette vil kreve nye lover og en ny statsvisjon.

Mest overraskende er det at så få palestinere støtter en enstatsløsning. Dette kan skyldes at de ikke ser dette som realistisk, gitt holdningen i Israel, og at de frykter å bli annenrangs borgere. Likevel – siden også en tostatsløsning har liten oppslutning: Det er rimelig å spørre hva palestinerne i okkupert Palestina faktisk ser for seg som en politisk løsning.

(Først publisert i Dagen 6. juni 2017)

 

Gå til innlegget

Vårt Land bommer

Publisert 6 måneder siden - 134 visninger

Vårt Lands omtaler virkemidler mot Israels okkupasjon ved å stemple dem som arbeider for folkeretten

I en ellers utmerket redaksjonell kommentar 23. februar ender Alf Gjøsund med å stemple kommunestyrepolitikere som tar til orde for boikott – av varer produsert i folkerettsstridige bosettinger.

Å kalle disse politikerne «en del av problemet» er uklokt. Å boikotte bosettinger handler absolutt ikke om jøde-boikott, siden hvem som eier virksomhetene som driver industri er helt irrelevant. Det sentrale er at disse lokalpolitikerne ikke ønsker å være medskyldige i folkerettsbrudd.

Når ikke Israel har systemer for å holde disse produktene utenfor den vanlige israelske eksporten betyr det at disse varene kan komme til Norge under EFTA sin frihandelsavtale med Israel. Det er dette som er en del av problemet. Å ikke treffe tiltak gjør at man indirekte støtter opp om ulovlighetene.

En undersøkelse av Brookings Institute (American attitudes on the Israeli-Palestinian conflict, publisert 2. desember 2016) viser at hele 60 prosent av demokratenes velgere og 31 prosent av republikanernes velgere støtter økonomiske tiltak eller mer alvorlige («serious») tiltak mot Israels bosettingspolitikk.

Det er også uheldig at Vårt-Land-desken bruker «vil ikke ha Israel» i tittelen på Geir Ove Fonns intervju med Omar Barghouti 17. februar – som ellers var informativt. Jeg har ikke lest alle ytringer av Barghouti, men det han er sitert på i Vårt Land er støtte til en sekulær, demokratisk stat. Dette betyr ikke at staten Israel skal avvikles, men reformeres til å bli en inkluderende stat for sine innbyggere.

Mange, inkludert Sabeel i Jerusalem, ser denne visjonen som urealistisk i den situasjonen vi har i dag, men like fullt en visjon å arbeide for. Andre mener at en slik inkluderende stat vil være umulig å gjennomføre og at visjonen derfor er en trussel mot staten Israel. Jeg er av dem som mener at staten Israel gjennom sin politikk utgjør sin egen trussel – og dessverre en trussel mot jødedommens sterke rettferdighetstradisjon.

Det må være legitimt å ha en visjon om en stat som ikke forskjellsbehandler sine borgere.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hvem er vi?
av
Svein Skjei
rundt 9 timer siden / 59 visninger
0 kommentarer
FÅ BORT SIDEMÅLSSTILEN
av
Arne Jørgen Løvland
rundt 10 timer siden / 86 visninger
0 kommentarer
"Me er alle individ!"
av
Per Kristian H. Sætre
rundt 12 timer siden / 806 visninger
0 kommentarer
Når vi mister oss sjølv
av
Emil André Erstad
rundt 17 timer siden / 802 visninger
0 kommentarer
Jattelova
av
Sigmund Voll Ådnøy
rundt 17 timer siden / 159 visninger
0 kommentarer
Vannet ditt er også politikk
av
Toril Hofshagen
rundt 19 timer siden / 243 visninger
3 kommentarer
Et mirakel
av
Bjørn Erik Fjerdingen
rundt 19 timer siden / 104 visninger
0 kommentarer
Sunn økonomisk politikk ?
av
Ole Paulshus
rundt 19 timer siden / 526 visninger
0 kommentarer
Nittitallsnostalgi i lekeland
av
Åshild Mathisen
rundt 21 timer siden / 1239 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Toril Hofshagen kommenterte på
Vannet ditt er også politikk
39 minutter siden / 243 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Messias-komplekset
rundt 7 timer siden / 571 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 8 timer siden / 938 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 8 timer siden / 938 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Troens tvil, mistillit og troløshet
rundt 8 timer siden / 624 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Messias-komplekset
rundt 9 timer siden / 571 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Mellom grenseløs freidighet og smålighet av tilnærmet samme format
rundt 10 timer siden / 763 visninger
Les flere