Hans Morten Haugen

Alder: 45
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Svenske tilstander?

Publisert 7 dager siden - 120 visninger

Det er vanskelig å spå om fremtiden, men det er lite sannsynlig at nasjonalpopulister får gjennomslag i det norske kirkedemokratiet.

I artikkelen «Varsler mer politisk bruk av kirken» (Vårt Land 19. juni) er utgangspunktet at Sverigedemokraterna (SD) «ønsker å ta over Den svenske kirke.» Å overføre situasjonen fra Sverige til Norge er imidlertid ikke enkelt.

Det er alltid vanskelig å spå om framtiden. Jeg har forsket på nasjonalpopulisme og kristendom i Sverige og Norge – og Danmark. Jeg kan i alle fall si noe om de betydelige forskjellene mellom de tre landene per i dag.

Artikkelen «Sweden Democrats’ Appeal to Christianity: Can Religious Identity Politics win General Support?» i Nordic Journal of Religion and Society (2016) viser at SD har endret retorikk, og har lykkes i å få inn representanter i Svenska Kyrkans Kyrkomöte – på listen «Fädernas Kyrka». Dette har imidlertid ikke gitt noen reell innflytelse – så langt. Det kan også virke som om prester som er tilknyttet SD har fått stilt et ultimatum fra sine biskoper, om å velge mellom SD og jobben. Selv om innflytelsen i Kirkomötet eventuelt skulle komme til å gjenspeile oppslutningen til Sverigedemokraterna – om lag 20 prosent – vil ikke dette gi store muligheter for innflytelse.


Villfarne. I Norge har vi hatt et eksempel der en prost stilte på listen til partiet Stopp Innvandringen – og deretter gikk til sak mot sin egen biskop, Fredrik Grønningsæter, for ærekrenkelser etter at biskopen uttalte seg mot prosten med å bruke begrepene «illojalt» og «sine villfarne». Etter å ha vunnet mot biskopen i tingretten (da herredsretten), gikk saken rett til Høyesterett, som ikke fant at biskopen hadde gjort seg skyldig i ærekrenkelse. Høyesterett påpekte også at Den norske kirke har en «ganske annen positiv vurdering av innvandrere …»

En 17. mai-preken i samme bispedømme brukte formuleringen «åndelig forurensning» om tilstedeværelsen av personer med annen tro enn kristendommen, noe medlemmer av menighetsrådet reagerte mot. Saken ble løst med en samtale hos biskop Tor B. Jørgensen, som understreket «mangfoldet i Den norske kirke», men at visse type budskap best hører hjemme andre steder enn på prekestolen. Begge disse eksemplene er omtalt i «Den norske kirke og de flerkulturelle utfordringer» i Tidsskrift for Teologi og Kirke (2010).


Reaksjoner mot Frp. Diverse ledere i Den norske kirke, mest nylig Olav Fykse Tveit i egenskap av Generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, har advart mot å stemme Fremskrittspartiet (Frp). Dette har ikke medført at Frp-prester har vært utsatt for reaksjoner fra den samme ledelsen. Artikkelen «Hvorfor har Den norske kirkes ledere advart mot å stemme Fremskrittspartiet?» i Teologisk Tidsskrift (2014) gir en vurdering av Frps politikk og en forklaring på reaksjoner mot Frp fra enkelte av lederne i Den norske kirke.

Vi ser altså at selv det å stille seg til disposisjon for partiet Stopp Innvandringen ikke medførte annet enn klare formaninger fra biskop til prost, men ikke noe øvrig press, slik jeg har brakt på det rene, blant annet ved å snakke med Grønningsæter. Dette viser at det i Den norske kirke er mulig å stå for totalt motsatte syn uten at dette skaper større problemer. Den betydelige skepsisen som uttrykkes av Dag Landmark mot lister ved kirkevalg deles av flere, mens det er tradisjon for at de politiske partiene i Sverige stiller lister for å vinne innflytelse i Svenska Kyrkan.


Gjestfrie kirkeaktive. Det er riktig, som Laird Iversen påpeker, at det er de som kun tilhører Den norske kirke, men som ikke deltar aktivt («belonging»), som har størst potensial til å støtte opp under en nasjonalt orientert folkekirke. De som er kirkeaktive («behaving») er blant dem som viser absolutt størst oppslutning om gjestfrihet i møte med personer som kommer fra andre land. Selv om dette ikke måles kan vi også slutte at disse forstår kirken primært som en verdensvid kirke.

I Danmark er forståelsen av kirken som dansk mer utbredt, som vist i artikkelen «Evangelical Lutheran Church in Denmark and the Multicultural Challenges» i Politics and Religion (2011). Det å bare tro, men ikke være aktiv («believing»), kan gi noe ulike utfall for holdninger i møte med personer fra andre land.


Lite gjennomslag. Det er altså en liten mulighet for at «kulturkristne» skal makte både å stille lister med nasjonalkonservativt eller nasjonalpopulistisk preg, og deretter få nok personer til å stemme på disse listene. Erfaringene så langt er at det ikke er sannsynlig at de vil lykkes i særlig grad i selve valget. Enda mindre er sannsynligheten for at de vil lykkes i å få gjennomslag på de ulike beslutningsnivåene i Den norske kirke, slik at den beveger seg vekk fra grunnlaget – og som uttrykkes i det å være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.

Gå til innlegget

For å sikre det jødiske preget for staten Israel er en tostatsløsning basert på 1967-grensene – med muligheter for justeringer – løsningen. Likevel: Israel har mer eller mindre kontinuerlig siden 1967 gjort de de kan for å undergrave denne løsningen.

Selv om jeg er av dem som mener at okkupasjonen ikke startet i 1967, men i 1949, da Jordan tok makten over og året etter annekterte Vestbredden, er det i dag Israel som sitter på nøkkelen til en løsning. Videre, selv om det kan hevdes at palestinerne har spilt sine kort dårlig, er det Israel som i dag lar sjanse etter sjanse gå fra seg. Hva ønsker egentlig staten Israel?

I disse 50 årene har Israel kunnet ekspandere, bygge bosettinger og utvinne ressurser fra det som skulle bli den palestinske staten. Ekspansjonsprosjektet ble aldri endret som følge av Oslo-avtalen. Snarere har Osloavtalene medført okkupasjonen er blitt biligere, siden verdenssamfunnet reelt sett finansierer okkupasjonen. Hvor lenge verdenssamfunnet reelt sett ønsker dette er uvisst. 

Staten Israel ønsker å være en jødisk og demokratisk stat. Alle institusjoner etablert av staten Israel – og noen som fantes fra før etableringen – gjør hva de kan for at Israels jødiske karakter skal bevares. Dette handler blant annet om at såkalte opptakskomiteer kan nekte at ikke-jøder flytter inn i jødiske nabolag eller tettsteder. Loven som regulerer slike opptakskomiteer kom i 2014.

Fortsatt er det måltall for hvor mange ikke-jøder som bør bo i Jerusalem og i enkelte deler av Galilea. I Jerusalem er tallet nå 40 prosent. Det er grunn til å minne om at det ikke er jeg som er opptatt av det etniske; det er det staten Israel som er.

Etter staten Israels forståelse finnes ikke en israelsk nasjon; nasjonen er jødisk, og alle jøder fra hvor som helst i verden har ikke bare en rett til å immigrere («stige opp», hebr.: aliyah), men en plikt til å bygge den jødiske staten, slik det er formulert i World Zionist Organisation – Jewish Agency (Status) Law fra 1952. Det er samtidig viktig å understreke at palestinere i staten Israel har politiske rettigheter til å danne partier, inneha verv og stemme ved valg.

For å sikre det jødiske preget for staten Israel er en tostatsløsning basert på 1967-grensene – med muligheter for justeringer – løsningen. Likevel: Israel har mer eller mindre kontinuerlig siden 1967 gjort de de kan for å undergrave denne løsningen. Staten Israel har ikke bare tillat bosettere; de har etablert store bosettinger. Nå er også de bosettingene som Israel tidligere regnet som formelt ulovlige – selv om infrastruktur ble besørget – blitt legalisert. Gjennom en lov fra 2017 med tilbakevirkende kraft har bosettere som tok seg til rette på palestinsk land og utøvde vold fått eiendomsrett.

Dette ekspansjonsprosjektet som staten Israel forserer vil undergrave sikkerheten for bosetterne selv og staten Israel. Sterkere antipatier mot staten Israel skaper hat- og voldsspiraler og svekker alle i Palestina og Israel som ønsker fred. Selv om det er rett at staten Israel har trukket tilbake bosettere fra Sinai og fra Gaza – og noen mindre bosettinger på Vestbredden – blir en tostatsløsning med to likestilte stater hindret som følge av bosettingsekspansjonen.

Likevel, i en periode med splittelse i det palestinske folket har palestinerne vist at de er i stand til å bygge institusjoner og styre seg selv. Det som har manglet har vært en vilje til å samle de ulike væpnede militsene under en felles kommandostruktur, slik Israeli Defence Forces ble bygd opp av den nyerklærte staten Israel sommeren 1948.

Palestinerne i Israel, på Vestbredden og i Gaza slutter i ulik grad opp om en tostatsløsning, i tillegg til noen andre elementer, som retur av 100.000 flyktninger. Undersøkelsen Palestinian-Israeli Pulse fra februar 2017 viste at 88 prosent av «israelske arabere» (1,6 millioner) støtter dette, mot bare 46 prosent av palestinere på Gaza (1,8 millioner) og 40 prosent av palestinerne på Vestbredden (2,8 millioner). Blant jøder var oppslutningen 41 prosent, mens støtten blant jødiske bosettere var 16 prosent.

Undersøkelsen Peace Index fra april 2017 bekrefter at palestinere i Israel slutter opp om en tostatsløsning. Videre, selv om bare 21 prosent er «stolt over å være israeler» og 33 opplever seg «å være en del av staten», er palestinerne i Israel mer fornøyde med det staten har oppnådd sammenlignet med jødiske respondenter. Dette viser at uansett hva som til slutt blir utfallet på konflikten, vil det å spille på lag med palestinere i Israel være viktig.

En enstatsløsning, som kan ta form av en føderasjon, må vurderes siden tostatsløsningen feiler. Også her er oppslutningen størst blant palestinere i Israel: 56 prosent. Så få som 36 prosent av palestinere i okkupert Palestina støtter en enstatsløsning. Støtten blant israelske jøder er bare 19 prosent, med 26 prosent blant jødiske bosettere. At oppslutningen om en enstatsløsning er lav blant israelske jøder er ikke overraskende, siden mange hevder at det med en slik løsning ikke lenger blir mulig å kalle staten jødisk. Andre vil si at en stat kan være bi-nasjonal, altså både jødisk og palestinsk, men dette vil kreve nye lover og en ny statsvisjon.

Mest overraskende er det at så få palestinere støtter en enstatsløsning. Dette kan skyldes at de ikke ser dette som realistisk, gitt holdningen i Israel, og at de frykter å bli annenrangs borgere. Likevel – siden også en tostatsløsning har liten oppslutning: Det er rimelig å spørre hva palestinerne i okkupert Palestina faktisk ser for seg som en politisk løsning.

(Først publisert i Dagen 6. juni 2017)

 

Gå til innlegget

Vårt Land bommer

Publisert 4 måneder siden - 131 visninger

Vårt Lands omtaler virkemidler mot Israels okkupasjon ved å stemple dem som arbeider for folkeretten

I en ellers utmerket redaksjonell kommentar 23. februar ender Alf Gjøsund med å stemple kommunestyrepolitikere som tar til orde for boikott – av varer produsert i folkerettsstridige bosettinger.

Å kalle disse politikerne «en del av problemet» er uklokt. Å boikotte bosettinger handler absolutt ikke om jøde-boikott, siden hvem som eier virksomhetene som driver industri er helt irrelevant. Det sentrale er at disse lokalpolitikerne ikke ønsker å være medskyldige i folkerettsbrudd.

Når ikke Israel har systemer for å holde disse produktene utenfor den vanlige israelske eksporten betyr det at disse varene kan komme til Norge under EFTA sin frihandelsavtale med Israel. Det er dette som er en del av problemet. Å ikke treffe tiltak gjør at man indirekte støtter opp om ulovlighetene.

En undersøkelse av Brookings Institute (American attitudes on the Israeli-Palestinian conflict, publisert 2. desember 2016) viser at hele 60 prosent av demokratenes velgere og 31 prosent av republikanernes velgere støtter økonomiske tiltak eller mer alvorlige («serious») tiltak mot Israels bosettingspolitikk.

Det er også uheldig at Vårt-Land-desken bruker «vil ikke ha Israel» i tittelen på Geir Ove Fonns intervju med Omar Barghouti 17. februar – som ellers var informativt. Jeg har ikke lest alle ytringer av Barghouti, men det han er sitert på i Vårt Land er støtte til en sekulær, demokratisk stat. Dette betyr ikke at staten Israel skal avvikles, men reformeres til å bli en inkluderende stat for sine innbyggere.

Mange, inkludert Sabeel i Jerusalem, ser denne visjonen som urealistisk i den situasjonen vi har i dag, men like fullt en visjon å arbeide for. Andre mener at en slik inkluderende stat vil være umulig å gjennomføre og at visjonen derfor er en trussel mot staten Israel. Jeg er av dem som mener at staten Israel gjennom sin politikk utgjør sin egen trussel – og dessverre en trussel mot jødedommens sterke rettferdighetstradisjon.

Det må være legitimt å ha en visjon om en stat som ikke forskjellsbehandler sine borgere.

Gå til innlegget

Ordene i møte med staten Israel

Publisert 4 måneder siden - 378 visninger

Viktige avklaringer om hvordan vi kan utfordre staten Israels okkupasjonspolitikk blir altfor ofte avledet av uenighet om ordvalg.

Jeg forventet ikke at leder i Palestinakomiteen, Kathrine Jensen, og sekretariatsleder i Samarbeidsråd for tros- og livssynssamfunn, Anne Sender, skulle bli enige da de møttes til debatt om innreiseforbud på Dagsnytt 18 (7. februar). Likevel: Jensens ordvalg gjør at Sender presses til å innta motsatte standpunkter.

Begrepsbruken fremmer unødig­ polarisering. Etter å vise motsetningene vil jeg presentere­ ­alternative måter å omtale Israels­ politikk på.

Mer religiøs sionisme

Jensen­ brukte ordene rasistisk og etnisk rensning. Hun brukte ikke ­ordet apartheid, som er vanlig for å omtale Israels politikk. Jensen understreket også at Israel ikke er en jødisk stat, men en sionistisk stat.

Sender reagerte mot å likestille sionisme med rasisme, siden sionismen oppsto som nasjonal ­bevegelse samtidig som andre nasjonale bevegelser i Europa. Det nasjonale prosjektet var imidlertid knyttet til et område hvor det på denne tiden bodde relativt få jøder. Hun forklarte også at sionismen er blitt langt mer religiøs etter hvert, og omtalte dette som et kjempeproblem. Jeg støtter denne forståelsen.

Sender sa at fordrivingen av palestinerne i 1948 «skjedde i kampens hete … på samme måte som de arabiske landene kastet ut 800.000 jøder.» Det er ingen tvil om at den økende utryggheten mange jøder opplevde i mange­ araberstater – som svar på etableringen av staten Israel­ – er reell. Likevel skjedde ikke utreisen fra araberstatene «på samme måte», og det var Israels­ politiske strategi å hente flest mulig jøder til Israel. Disse overtok palestinernes hjem.

Nishul

Det engelske ordet «dispossession» betyr både eien­domstap og fordriving. På hebraisk er ordet nishul. Denne politikken kjennetegner staten Israels møte med palestinerne.

Vi må skille mellom staten ­Israel og okkupert Palestina. Anslagsvis 24 prosent av Israels befolkning er palestinere, omtalt som israelske arabere. Disse har politiske rettigheter, til å stifte partier, inneha verv og stemme ved valg. Derimot er det diskriminering innenfor sivile rettigheter, eksempelvis knyttet til sikkerhet for eiendom, økonomiske rettigheter, som at visse typer yrker er forbeholdt dem med avtjent verneplikt, og sosiale­ rettigheter, konkret under­investeringer i skole og manglende tilrettelegging for boliger i visse områder.

Etnokrati

Dette gir grunnlag for å omtale Israel ikke bare som et demokrati – noe staten formelt sett er – men også et etnokrati, altså styre ved å gi fordeler til en gitt gruppe.

I de okkuperte områdene er det et brutalt okkupasjonsregime­ med omfattende bevegelses­begrensinger som i liten grad har noen sikkerhetsfunksjon. Videre blir barn arrestert etter svært svake vitneutsagn, og der mange presses i avhør til å bli angivere. Bosetningene – som staten­ Israel nå erklærer som lovlige – huser både ideologiske­ og ikke-ideologiske bosettere, men rapporter om bosetternes vold og drap rapporteres sjeldnere i vestlige medier enn palestinsk vold. Bosettingene innebærer at to ulike samfunnssystemer og infrastrukturer eksisterer i okkupert Palestina.

Hafrada

Det hebraiske ordet­ for separasjon er hafrada. Staten­ Israel har to offisielle navn på barrieren – noen steder mur, andre steder gjerde – som i stor grad er plassert på land verdenssamfunnet regner som ­palestinsk: separasjons­barrieren og sikkerhetsbarrieren. Staten Israel erkjenner altså at separasjon er en ønsket og villet ­politikk. Staten Israel, som oppsto som et bosetterkolonialt prosjekt, fortsetter på Vestbredden å være nettopp det.

Ordene fordriving, etnokrati og separasjon kjennetegner staten Israels møte med palestinerne.­ Kanskje kan disse bidra til en bedre samtale for å utvikle brede strategier for å utfordre staten Israel?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.02.2017

Gå til innlegget

Grunnloven § 112: Et vern mot kortsynte politikere

Publisert 7 måneder siden - 252 visninger

Søksmålet fra Greenpeace og Natur & Ungdom fortjener støtte fra alle som ønsker å stå ansvarlig for våre etterkommere. Bispemøtet sa det svært treffende for 10 år siden: «Det haster - det koster - det nytter!»

Omstillingen har i Norge gått for sakte. Støtten over statsbudsjettet til oljeleting og en rekke ministre som ønsker økt utvinning fra norsk sokkel er en hovedforklaring.


Parisavtalen – som trådte i kraft nå i november – er det grunnlaget norsk klimapolitikk må bygge på. Vi må heller ikke glemme klimaforliket fra 2012 om 30 prosent utslippsreduksjon i 2020, slik regjeringen nå synes å gjøre. Norge må ha råd til å bære kostnadene ved en omstilling; de fattigste landene har ikke samme mulighet som oss.

 

En åpning av nye områder nå betyr fortsatt betydelig norsk oljeutvinning i 2050, og vil utsette en nødvendig omstilling. Norge – som før ble sett som et foregangsgangsland innen miljø – vil miste internasjonal troverdighet som følge av den makten oljeindustrien har over norsk politikk. Kortsynte politikere fra flere partier har utformet norsk oljepolitikk uten å ta klimatrusselen på alvor.


Vårt Land går på lederplass 28. oktober ut mot klimasøksmålet, og omtaler søksmålet som uttrykk for «mistillit til det demokratiske systemet» og jurister og dommere som «udemokratiske eksperter». Samtidig uttrykker Vårt Land støtte til Hans Petter Gravers påminning om hensynet til kommende generasjoner. Graver uttalte: «Klimaet er så grunnleggende for vårt eksistensgrunnlag, og politikerne er så tilsynelatende ute av stand til å gjøre nødvendige vedtak, at flere tar til orde for at vi må se annerledes på domstolenes rolle.»


Flere aviser har uttalt seg kritiske til klimasøksmålet. Det er Vårt Land som i sterkest ordelag advarer mot «ekspertstyre». En slik kategorisk advarsel er oppsiktsvekkende. En rekke politikkområder krever ekspertinnsikt, slik at konsekvenser på kort og lang sikt kan bli bedre belyst. Å omtale dommerne som «udemokratiske eksperter» vitner om manglende forståelse for den tredje statsmakt. Domstolene er helt avgjørende for rettsstaten, og derigjennom for det norske demokratiet, som påpekt av Gulowsen og Skjoldvær (14. november).


Søksmålet tar utgangspunkt i Grunnloven § 112. Første ledd løfter fram hensynet til etterslekten, slik at det også kan nyte godt av retten til «et miljø som sikrer helsen»; andre ledd fastslår retten til kunnskap om «virkningene av planlagte og iverksatte inngrep»; og tredje ledd sier at myndighetene «skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

 

§ 112 setter rammer som politiske vedtak må holde seg innenfor, som Morten Holmboe minner om (2. november). Dersom myndighetene ikke selv er bevisst på disse overordnede rammene om miljøet, både med hensyn til våre medmennesker og våre etterkommere, er domstolene en siste utvei. I dette konkrete saken er det forvaltningsvedtaket som blir påklaget, men til grunn for dette vedtaket lå et mer overordnet stortingsvedtak.

 

Konsekvensutredningen for 23. konsesjonsrunde er spesiell i den forstand at klimahensyn knapt er berørt. Også i den foregående Stortingsdebatten, om Stortingsmeldingen «Nye muligheter for Nord-Norge – åpning av Barentshavet sørøst for petroleumsvirksomhet» var klimahensyn kun vektlagt av ett parti, KrF, som utgjorde mindretallet i innstillingen. Partiene ellers omtalte klima kun knyttet til norsk klimapolitikk og europeisk gassetterspørsel.

 

Det er derfor grunnlag for å si at både den foregående politiske prosessen og den påfølgende forvaltningsprosessen ikke har tatt norske klimaforpliktelser på alvor, slik disse også er omfattet av Grunnloven § 112. Rettsstaten er viktig for at Guds omsorg for hele skaperverket kan ivaretas, noe som krever langsiktige, helhetlige løsninger.

 

Norge må være i første rekke i omstillingen som alle, særlig de rikeste landene, må gjennomføre. Et søksmål mot norske myndigheter for å tildele konsesjoner under 23. konsesjonsrunde er en nødvendig handling for sikre at langsiktige og globale hensyn blir styrende. De som ønsker å støtte klimasøksmålet kan bidra økonomisk.

 

Det nytter å bringe inn for rettssystemet de forvaltningsvedtakene som i særlig grad påvirker livsgrunnlaget for våre etterkommere og hele skaperverket, og som ignorerer klimarettferdighet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 1 time siden / 1141 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 1 time siden / 1141 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Har vi tatt feil?
rundt 2 timer siden / 795 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Les flere