Hildegunn Tangeraas Doelitzsch

Alder: 50
  RSS

Om Hildegunn

Hei!
Jeg er kristen og 46 år. Etter mine første 4 år i Norge, tilbrakte jeg resten av barndommen som misjonærbarn i Hong Kong. De siste 24 årene har jeg bodd i Sveits, hvor jeg er gift og har fire unge voksne barn.

Grunnen til at jeg er her på VD er at jeg elsker Guds Ord og jeg elsker min Herre og Frelser Jesus Kristus! Jeg ønsker å dele min tro med dere og også lære av det dere måtte ha å dele.

Ved siden av det å skrive, liker jeg å synge, skrive, fotografere, komponere kristne sanger og gå turer i Guds vakre natur.

Følgere

Familien som elsker

Publisert over 3 år siden

Som mor til fire barn, gikk det veldig inn over meg. Hva er vel verre enn å miste sine egne barn?

„Vi er en forent familie

Vi er en kongelig familie

Familien som elsker

Jesu Kristi familie“

Den 16 april i år fikk jeg gleden av å synge dette verset til en rumensk sang sammen med flere rumenske kristne. Jeg hadde tatt den tre timers reisa til Geneve for å være med
på en av de mange demonstrasjonene som ble holdt i flere land og byer over hele verden den dagen.

Grunnen til demonstrasjonen låg fem måneder tilbake da en norsk/rumensk kristen familie helt overaskende ble fratatt sine fem små barn. Det var en facebookmelding i begynnelsen av desember som gjorde meg oppmerksom på det rystende som hadde skjedd i mitt eget fedreland, Norge.Jeg begynte å undersøke hva det hele gikk ut på. Jeg ble enda mer rystet da jeg oppdaget at det ikke bare var denne ene familien som hadde fått sine barn fratatt på syltynt grunnlag, men det gjaldt svært mange andre også.

Som mor til fire barn, gikk det veldig inn over meg. Hva er vel verre enn å miste sine egne barn?

Det kunne like gjerne skjedd meg. Jeg våknet opp om morgenen og tenkte at det måtte bare ha vært en vond drøm. Jeg falt ned på mine knær om kvelden før jeg gikk til sengs og ba for barna og foreldrene. Ord blir fattige i møte med nøden. Ofte ble mine ord erstattet med tårer.

Den utenkelige nyheten om hva som skjedde i Norge spredde seg raskt over hele verden. Plutselig en dag kunne jeg lese om at den minste av de fem barna hadde, helt uventet, blitt gitt tilbake til foreldrene. Selv om det er ille nok å ta ifra ethvert barn sine foreldre, bortsett fra i tilfeller hvor det virkelig er snakk om alvorlig mishandling og omsorgssvikt, var det mest hjerteskjærende å høre om denne gutten .Han var bare tre måneder gammel da han brått ble revet bort ifra sin ammende mor. Det var derfor en stor glede da jeg fikk se bilder av minstemann, som hadde vokst og lagt på seg, tilbake i sin mamma og pappas kjærlige armer. Glede og sorg blandet seg; Glede over at en var kommet hjem og sorg over at de andre fire og så mange andre barn fortsatt var hos fremmede og borte fra sine foreldre og søsken.

Da jeg hørte om de kommende demonstrasjonene, og at det også skulle være en her jeg bor i Sveits, var jeg først i tvil om jeg skulle bli med på det. Da mine barn var små, pleide vi å ta turen til hovedstaden Bern for å feire 17.mai sammen med andre norske familier. Vi veivet stolt med våre norske flagg og ropte hurra for Norge. Nå følte jeg meg nesten som en som svikter sitt fedreland hvis jeg skulle bli med på demonstrasjonen. Men jeg ble straks minnet på at det ikke var for å trasse mitt fedreland at jeg ville bli med på å demonstrere, men derimot var det kjærligheten til mitt eget folk som drev meg til å støtte og handle.

Jeg visste ikke hva som ventet meg da jeg stilte opp på „Place des Nations“ foran bygningen til „De Forente Nasjoner“ i Geneve. Men det tok ikke lenge før jeg kom i prat med ei hyggelig ung dame. Mens vi pratet sammen, fikk jeg pluselig øye på ei god venninne fra menigheten min hjemme. Jeg visste at hun kom fra Romania, og hun visste at jeg kom fra Norge. Men vi hadde ikke kommet på å spørre hverandre om Barnevernsaken i Norge. Vi fikk oss en god latter mens vi omarmet hverandre. Vi snakket i munn på hverandre om hvilken stor glede det var å se den andre denne spesielle dagen.

Vi fikk tildelt hver vår demonstrasjonsplakat. Så snart en gruppe andre utenlandske demonstranter hadde avsluttet sin demonstrasjon, var det vår tur. Det ble holdt forskjellige taler på fransk og rumensk. Siden jeg ikke kan noen av de to språkene, oversatte min nye og min gamle venninne i tur og orden for meg. En av de som holdt tale hadde noen søstre i Norge. Hun kunne fortelle om flere av de hun kjente i Norge fryktet for at deres barn skulle bli tatt fra dem. Mellom noen taler fikk vi høre ei ung dame framføre en flott sang hun hadde skrevet i dagens anledning for å vise støtte til alle de som urettmessig har blitt fratatt sine barn i Norge.

Jeg kjente igjen sangene vi sang sammen. Jeg hadde hørt den ene sangen første gang da jeg såg på en Youtubevideo fra en tidligere demonstrasjon som hadde blitt holdt i Romania. Jeg hadde lukket øynene mine og såg for meg hvordan det ville bli i det store himmelske kor når vi en gang er kommet hjem. Selv om jeg den gangen ikke forstod hva de sang, var det som en forsmak på himmelen å lytte til den. Nå visste jeg hvorfor sangen hadde rørt meg sånn. Mine venninner forklarte hva vi sang. Bak oss veivet store flagg fra flere nasjoner. Jeg kjente på enheten mellom mine brødre og søstre fra Romania. Vi var en kongelig familie fordi vi tilhørte Jesus Kristus.

Mens jeg stod der, snudde jeg meg og såg den 12 meter høye trestolen. Ett ben var borte. I stedet for fire ben, hadde den bare tre ben. Stolen har fått navnet; „Broken chair“ (ødelagt stol) og tjener som en påminnelse om alle de som har blitt offer for landminer og klasebomber. Den stolen ble også et levende eksempel for meg på de familier som så plutselig og brått har blitt revet fra hverandre og ødelagt på urett vis.

Tårene rant mens vi sang sangen igjen. Jeg såg på plakatene med det norske flagget i rødt, hvitt og blått. Det var et kors i flagget; et kors som minner oss på han som hang på trekorset for vår skyld fordi han elsket oss uendelig høyt og som vi leser om i Jesaja 53:5;

„Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom“

Så godt det var å kjenne denne freden på tross av alt det vonde som skjer.Det er så mange barn og foreldre som er blitt dypt såret. Foreldre lengter etter sine barn og barn ligger i sine fremmede senger å gråter seg i søvn i lengsel etter mamma, pappa og sine søsken.

Jeg skrev et dikt; „Stille Tårer“ som jeg tok med i mitt forrige Verdidebattinnlegg ved samme navn. I siste vers skrev jeg;

„Jeg har en som vet og kjenner
Smerten min han aldri glemmer
Selv om alle går sin vei
Aldri vil han glemme meg
Han ser hvordan dette sårer
Kjenner alle stille tårer“

Det er Jesus som kjenner alle stille tårer. Han kjenner hvordan det er å være såret fordi han også ble såret. Han har medlidenhet med oss og gråter med oss.

Vi som tilhører Jesu Kristi familie er en familie som elsker. Det var kjærlighet som bragte tusener på tusener sammen for å demonstrere på denne dagen. Den som elsker, lider med de som lider og gleder seg med de glade. Den som virkelig elsker går ikke forbi den som ligger såret i grøfta. Den som elsker lukker ikke munner når den ser urett.

Vi avsluttet de to timene på „Place des Nationen“ med å be Fadervår. De andre ba på rumensk mens jeg ba på norsk.Da vi var ferdige spurte jeg venninna mi fra menigheten om hun kunne ta bilde av meg foran den ødelagte stolen mens jeg holdt min røde paraply som jeg hadde fått en av mine døtre til å skrive og tegne det jeg ville ha. Værmeldingen hadde sviktet den dagen og det ble ikke regn likevel. Men paraplyen måtte jeg i hvert fall få et bilde av. Da vi var ferdige snakket jeg med min nye rumenske venninne som spurte meg om jeg ville bli med ut og spise sammen med noen av dem. Det takket jeg ja til. Det endte med at jeg ble godt kjent med flere andre rumenere som jeg fortsatt er i kontakt med.

Ja, slik er det å være i denne familien; Familien som elsker!

Gå til innlegget

Stille Tårer

Publisert nesten 4 år siden

Hjertet mitt gråter. Det er noe grusomt som skjer i Norges land. Glansbildet av mitt fedreland har bleknet. Dette var noe som skjedde før i tiden, for lenge siden, trodde jeg - noe som vi hadde lært av. Men nå har øynene mine sett det.


Som små sarte planter, som nettopp har begynt å spire, rives de opp og blir omplantet. Langt borte, i en helt annen kultur blir de plantet. De kommer til et sted de ikke var ment å være- et sted hvor de ikke kan blomstre men hvor de langsomt visner bort.

Det begynte med en bekymringsmelding. De tok fram forstørrelsesglasset og såg så mye mer. Alt det gode ville de ikke se. Det ble ikke viktig lenger.

I stedet for å gi næring til jorden- litt omsorg, hjelp og oppmuntring, som den unge familien så sårt trengte, ble de små spirene brått og uventet revet bort. Opptil flere politifolk ble sendt for å utføre jobben. På umenneskelig og nedverdigende måte tok de barna vekk med makt. Som svære bullbosere kjørte de over og ødela alt det fine som kunne ha blomstret.Vettskremte barn, som ikke skjønte verden lenger, ble i all hast kjørt vekk. Tilbake sto en mor, en far, maktesløse og sønderknust av sorg og fortvilelse.

Foreldrene prøvde naturligvis snart alt de kunne for å få tilbake barna sine. For hvordan kan man bare stå å se på , når det kostbarste man eier, det som er verdt mer enn alle diamanter tilsammen på denne jord , det som man elsker og lever for, blir tatt vekk og svindlet med?
Men foreldrene ble fort presset til å tie.Hvis de ikke lydde og fulgte dem til punkt og prikke, ville det få uante konsekvenser for dem som de ikke kunne risikere.

Nå som de hadde foreldrene i deres hender, var veien åpen til å kjøre hvor de ville. Og de fikk full støtte av media som sørget for å forsikre det norske folket om at de fulgte kjørereglene og kun handlet til barnas beste.

Dagene gikk og barna ble eldre. De sørget for at barna nikket ja til alt de sa. Men hva som gjemte seg i de små barnehjertene ville de ikke høre på. Det som var viktig var å fortelle verden om at barna nå hadde det mye bedre og savnet hverken foreldre, søsken, besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn eller venner. Men jeg undrer meg om dette virkelig er slik de sier? Kan vel en eksotisk plante, som alltid har vært i et tropisk klima, sammen med sin art, trives bedre i det kalde nordiske klimaet???

Det kan lyves. Det kan ties. Men det de ikke kan forhindre er det faktum at sannheten om hva som foregår i Norge spres i rasant tempo til hele verden. Nå har jeg også sett det, og jeg kan ikke tie!

Mitt hjerte gråter. Jeg ber dere om at dere slutter å rive barn fra sine familier og at dere gir de barna dere har revet bort snarest tilbake dit hvor de var plantet og hvor de igjen kan få blomstre!

Jeg skrev et lite dikt jeg ville dele fra en mors perspektiv;

Stille tårer

Brått ble alt så kaldt og stille
Var det sant de tok den lille
Ord jeg skulle gjerne sagt
Tidde de i deres makt
Ser du hvordan dette sårer 

Kjenner du de stille tårer


Sa de ville barnets beste
Hadde greie på det meste
Rev de bort mot all fornuft

Alt men ei den søte duft

Ser du hvordan dette sårer
Kjenner du de stille tårer

Et sekund og døren stenges
Kan en kjærlighet fortrenges
Barnet vugges i mitt fang
Tårer kveler all min sang
Ser du hvordan dette sårer
Kjenner du de stille tårer

Leter etter mammas stemme
Den som det kan aldri glemme
Barnet kjenner også savn
Stille hvisker jeg dets navn
Ser du hvordan dette sårer
Kjenner du de stille tårer

Jeg har en som vet og kjenner
Smerten min han aldri glemmer
Selv når alle går sin vei
Aldri vil han glemme meg
Han ser hvordan dette sårer
Kjenner alle stille tårer

Hildegunn Tangeraas Doelitzsch 2016



Gå til innlegget

Å være Ham til behag

Publisert over 6 år siden

«Derfor setter vi også vår ære i - enten vi er hjemme eller borte - å være ham til behag»

2 Kor.5v 9-10

Vårt største ønske ,som kristne, bør være å behage Gud. Fylt av hans kjærlighet ønsker vi å gi tilbake i takknemlighet for alt hva han har gjort for oss og fortsatt gjør i våre liv. Vi elsker fordi han har elsket oss først (1 Joh.4,19).

Det er Gud som er den som virker i oss både å ville og å virke til hans gode behag(Fil.2,13). Uten tro er det umulig å være til behag for Gud (Hebr.11,6). De som er i kjødet kan ikke være Gud til behag. (Rom.8,8).

Hvis Kristi Ånd bor i oss er vi ikke i kjødet(Rom.8,9). Men selv om vi tilhører Kristus kjenner vi ofte en kamp mellom Ånden og kjødet. Vi kjenner oss ofte igjen i det Paulus beskriver i Rom. 7,19:

«Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg“

Ikke sjeldent måtte Paulus skrive formanende brev til kristne.Til Korinterne skriver han i

1 Kor.3,1-3;

Likevel kunne jeg ikke tale til dere, brødre, som til mennesker som lever ved Ånden. Jeg måtte tale som til mennesker slik de er av naturen, som til umodne kristne.  2 Melk gav jeg dere, ikke fast føde, for det kunne dere ikke tåle. Ja, dere kan det ennå ikke,  3 for det er jo fremdeles deres egen natur som rår i dere. Når det hersker misunnelse og strid blant dere, er dere ikke da mennesker med samme natur som alle andre og lever som de?

I 1 Tess.4,1 formaner Paulus menigheten til å gjøre enda større framgang i å være Gud til behag;

For øvrig, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Dere har mottatt og lært av oss hvordan dere bør leve og være Gud til behag, og slik lever dere allerede. Men dere må gjøre enda større fremskritt i dette!

Det hersker ingen tvil om at bibelen oppfordrer oss til å leve et liv til Guds behag. Vi spør da; Hvordan kan vi leve et slikt liv?

I Kol. 1,9-12 finner vi svaret;

Helt fra den dag vi fikk høre om dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere. Vår bønn er at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. 10 Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som fullt ut er etter hans gode vilje. Da bærer dere frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud. 11 Dere skal styrkes og få kraft, av den kraft som han i sin herlighet eier, så dere alltid er utholdende og tålmodige. 12 Og med glede skal dere takke Faderen, som satte dere i stand til å få del i den arven de hellige får i lyset.

I disse versene legger vi merke til tre viktige forutsetninger for å kunne behage Gud. Vi må fylles med kunnskap om Guds vilje, bære frukt og med glede takke Faderen.

Kunnskap om Guds vilje

Gud åpenbarer hvem han er og hva hans vilje er gjennom hans Ord som er nedskrevet i bibelen.Når vi leser i bibelen og ber om at den Hellige Ånd får åpenbare Ordet for oss, lærer vi å kjenne Guds hjerte og vilje slik at vi vet hvilken vei vi skal gå og hvordan vi kan leve et liv som er til Guds behag.

Tenk hvilken rikdom vi har i Guds Ord hvor vi stadig kan fylles med mer kunnskap om vår Herre og Frelser og å vokse nærmere han.

Bære frukt

For flere år siden plantet min mann og jeg to små epletrær i hagen vår. Spente, ventet vi på om de kom til å bære frukt. Og se, etter et par år gledet vi oss over å kunne høste de første eplene. Mens vi fortsatte å glede oss over å se det ene treet vokse og bære mer og mer frukt for hvert år, såg vi heller tvilende på det andre treet som bar mindre og mindre frukt.Etter noen år var det ikke et eneste eple igjen på det treet. Så vi undersøkte det og fant ut at røttene var helt oppspiste. Uten røtter var det ikke noe mer å forvente fra det treet. Det var ikke vanskelig å få rykket opp den lille stubben som var igjen og få kastet det vekk.

I Joh.15, 1-6 sammenligner Jesus seg selv med et tre;

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen.  2 Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer.  3 Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere.  4 Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.  5 Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre.  6 Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene samles sammen og kastes på ilden, og de brenner.

Det er kun hvis vi blir i Jesus Kristus at vi kan bære frukt. Det er også på fruktene vi vil kjennes om vi virkelig er ekte Jesus etterfølgere (Matt.7,15-17)

På samme måte som et nytt frukttre trenger tid til å bære frukt, trenger en ny kristen tid til å bære fram gode frukt. Treet vokser og bærer mer og mer frukt og en kristen gleder sin eier i å modnes i troen og å bære fram gode frukt.

I Gal.5,19-23 setter Paulus kjødets gjerninger opp mot Åndens frukt;

Det er klart hva det er som kommer fra vår onde natur: hor, umoral, utskeielser, 20 avgudsdyrkelse og trolldom, fiendskap, strid, rivalisering, sinne, selvhevdelse, stridigheter, partier 21 og misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Som jeg har sagt før: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.

22 Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, 23 tålsomhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven.

Er ikke et tre som bærer slike Åndens frukt vakkert å se til? Det er også et slikt tre som gjenspeiler et liv som behager Gud.

Takknemlighet

Sist, men ikke minst, er et liv som med glede takker Gud, et liv som behager han. I 1 Tess.5,18 står; «Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus»

Ofte er vi snarere til å klage over alt enn til å takke for alt. Men blir vi ikke mye gladere over å takke? Og har ikke vi, som er blitt kjøpt fri med Kristi dyrebare blod, størst grunn til å takke Gud for hans uendelig store gave til oss? Vi har også så mye mer å takke Gud for; For hans vidunderlige skaperverk, for at han sørger for oss og gir oss det vi trenger. Ja, vi kan til og med takke Gud i trengsler. For vi vet at han er også der som den gode Hyrde som aldri svikter sine.

Det er ikke alltid vi «føler» for å takke. Men hvis vi likevel begynner å takke, blir vi fylt av den gleden som bare Herren kan gi. Og vi vil vokse i takknemlighet og vi vil få se hvor underfull vår Frelser er. 

Gå til innlegget

Ta et standpunkt

Publisert over 6 år siden

Så frykt da Herren, og tjen ham helhjertet og trofast! Skill dere av med de gudene som fedrene deres dyrket på den andre siden av Storelven og i Egypt, og tjen Herren! 15 Men har dere imot å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene, enten de gudene som fedrene deres dyrket bortenfor Storelven, eller gudene til amorittene som hadde det landet dere bor i. Jeg og min ætt, vi vil tjene Herren. Josva 24 v 14-15

Disse ord talte Israela leder, Josva, til Israels folk like før han døde. Med full overbevisning svarte folket;

«Det skal aldri skje at vi går bort fra Herren og dyrker andre guder! V 16

Selv om Israelittene hadde fått erfare at Herren var med dem og gjorde store under, holdt løftet deres desverre ikke så lenge.Vi leser litt senere( Dommernes bok 2 v 10-17)  at de forlot Herren sin fedres Gud , og vakte hans vrede ved å tilbe avguder.

Som kristne, er vi også kalt til å ta et standpunkt. Tjener vi Herren eller følger vi denne verdens gud? Tar vi Guds Ord på alvor og handler deretter, eller følger vi menneskers ord?

Lyd Gud mer enn mennesker

I Apostlenes gjern. leser vi at apostlene forkynte evangeliet og at mange ble frelst. De religiøse ledrene mislikte dette og gav apostlene streng beskjed om ikke å lære i Jesu navn. Da svarte apostlene;

«En skal lyde Gud mer enn mennesker. (Apostl.gjern.5 v 29)

Som kristne skal også vi følge lovene. Men hvis loven går imot Guds Ord, skal vi lyde Gud mer enn mennesker.

Satans landminer

Vi lever i en syndig verden som er fiendtlig mot bibelsk kristendom. I 1 Joh. 5 v 19 står det at hele verden ligger i det onde.

Som kristne står vi på fiendtlig territorium hvor Satan har sine landminer overalt. Derfor må vi, som vi blir oppfordret til i Efeser. 5 v 15, "vandre varlig, ikke som uvise, men som vise". Som kristne må vi vandre på en måte som er evangeliet verdig.

I 1 Peter 5 v 8-9 står;

Vær nøkterne og våk! Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke.  9 Stå ham imot, faste i troen!

Satan vil gjøre alt for å få oss til å gå på akkord med Guds Ord og på vår tro på Jesus Kristus. Satans landminer er plassert overalt for å få oss til å synde mot Gud.

Vi lever i en syndig verden.  Vi blir bedt om å akseptere andre veier til Gud enda bibelen taler klart om at Jesus Kristus er eneste veien til Gud. Det kjempes for at alt som har med Guds Ord og Jesus Kristus skal vekk ifra det offentlige.
Som oppriktige kristne, kan vi ikke gi etter av hensyn til aksept og fred!



Modige menn

I bibelen leser vi om flere modige menn som stod imot ondskap og frafall. De tok et standpunkt for Herren og nektet å gå på akkord med Guds Ord.

Noah (1 Mose.6-9)

Noah var en rettferdig mann som fant nåde hos Herren midt i en ondskapsfull slekt. Han bygde arken og gjorde alt som Gud befalte. Sammen med hele husstanden, gikk Noah inn i arken og ble således reddet fra storflommen.

I Matt.24 v 3 sier Jesus at som Noahs dager var, skal også hans komme være.Arken er et bilde på Jesus. Bare Jesus kan redde oss. Vi må være lydige slik Noah var.

Josef (1 Mose.37-50)

Josef var elsket av faren Jakob og hatet av brødrene. Brødrene solgte Josef til slaveri i Egypt. Potifars hustru ville forføre Josef til å ligge med henne. Han nektet å gjøre det han kalte en stor ondskap og synd mot Gud. Det skulle Josef få svi for. Potifars hustru ble sint og lygde til mannen hennes om at det var Josef som ville ligge med henne. Slik ble Potifar harm på Josef og han ble sendt uskyldig i fengsel. Men Gud var med Josef og han ble brukt mektig av Gud i Egypt.

Josef tok et standpunkt om å stå imot synd. Som kristne må vi gjøre det samme.

Moses (2 Mose.-5 Mose.)

Moses var født av hebreere men vokste opp hos Faraos datter. Moses ble brukt mektig av Gud til å løse Israelittene fra Egypt og å gi dem loven. I Hebr. 11 v 23-31 leser vi om Moses at han trodde Guds Ord og tok Guds formaninger på alvor. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn en kortvarig nytelse av synden, står det i v.25.

Moses tok et standpunkt for å lyde Gud.

Elia (1 Kongeb. 18-19)

Profeten Elia sies å være den største profeten i GT. Elia var ingen ubesluttsom mann! Modig som han var, kalte han sammen alle Israelittene og 450 falske Baal profeter på Karmel-fjellet. Der talte han til Israelittene og sa;

«Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så hold dere til ham; og er Ba’al Gud, så hold dere til ham!» (1 Kongeb. 18 v 21)

Elia utfordret Baal gudene i en kamp mellom Herren og Baal, som ville avsløre hvem som var den sanne Gud. Samtidig bad Elia til Herren;

«Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette. 37 Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket kan skjønne at du, Herre, er Gud, og at du vender deres hjerte til deg igjen.» (v 36-37)

Herren seiret og Israelittene erkjente at Herren var Gud.

Som Israelittene, må vi også velge hvilken side vi er på.

Man kan ikke spille på begge lag!

Jesus sa; Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. (Matt.6 v 24)

Daniel og hans venner (Daniel 1-6)

Daniel og hans tre venner ble tatt til fange hos Nebukadnesar. Der ble navnene deres forandret til babylonske gudenavn. Men Daniel og vennene hans viste ved flere tilfeller at det var Herren de tjente og ikke avgudene.

De nektet å spise av kongens delikatesser fordi det var imot de mosaistiske spisereglene og maten var også trolig blitt innviet til en avgud.

De nektet å tilbe avgudsstatuen som Nebukanesar hadde lagd, og ble derfor kastet i ildovnen.

Daniel nektet å avstå fra å be og lovprise sin Gud, og ble derfor kastet i løvehulen.

Ved alle tre tilfellene bevarte Gud Daniel og vennene hans, og de kom uskadet fra dem.

Som vi frimodig sang på søndagsskolen da vi var små, må vi "våge å stå som Daniel"!

Døperen Johannes

I det NT leser vi om Johannes at han var forløperen til Jesus Kristus. I Luk.1 v 17) står det at han kom i Elias ånd og kraft. Både Elia og Johannes hadde fått et oppdrag fra Gud om å kalle Israel til omvendelse (Luk. 3).

Johannes sa til Herodes at det ikke var tillatt for han å ha sin brors kone. Prisen Johannes måtte betale for å ha irrettesatt Herodes for denne synden, var at han ble halshogd etter Herodias sitt ønske.

Fengslet og drept for evangeliets skyld

I Apostl.gjern. Leser vi at apostlene gang på gang ble satt i fengsel fordi de forkynte evangeliet. I kap.12 får vi vite at Jakob ble drept for det. Alle apostlene var villlige til heller å dø for sin tro på Jesus Kristus enn å fornekte sin tro.

Opp gjennom historien har utallige kristne blitt forfulgt eller drept fordi de nektet å gå på akkord med sin tro. Og forfølgelsen har ikke avtatt. Tvert imot blir kristne idag i økende grad forfulgt fordi de våger å stå opp for sin tro og for Guds Ord.

Ta på Guds fulle rustning!

Det er tøft å være en kristen i denne verden om vi ønsker å stå på Guds Ord og å leve etter det. Det er lett å følge vårt kjød og å følge strømmen. Vi må være på vakt fra det øyeblikket vi står opp om morgenen. Men, i kraft av den Hellige Ånd, kan vi stå imot synden og overkomme Satan. Viktig er å ta på Guds fulle rustning! (Efeserne 6 v 11)

Ta et standpunkt idag!

Som kristne, er det viktig at vi tar et standpunkt. Enten så er vi på lag med Satan, eller så er vi på lag med Jesus Kristus. Det finnes ingen mellomting!
Jesus sier; Den som ikke er med meg, er mot meg, den som ikke samler med meg, han sprer. (Matt.12 v 30)











Gå til innlegget

Faderløs?

Publisert nesten 7 år siden

I Vårt Land avisens nettutgave fra igår leste jeg, i forbindelse med pavens avgang, et intervju med overskriften; "500 katolikker på messe ved pavens avgang; "Vi føler oss faderløse".

Det er trist å være uten far. Mange har opplevd det å enten vokse opp uten en far eller å ha blitt forlatt av en far. Mange har desverre aldri opplevd noe farskjærlighet.

Like før Jesus skulle gå gjennom sin død og oppstandelse, forberedte han disiplene sine på det som skulle skje. Han visste at de kom til å føle seg forlatte etter hans bortgang. Det de trengte nå var rettledning og trøst. Og den fikk de med følgende ord fra Jesus;

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!  2 I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?  3 Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.  4 Og dit jeg går, vet dere veien.» Joh. 14 v 1-4

Hvilken trøst; "La ikke hjertet bli grepet av angst"! Disse ord kan alle som har tatt imot Jesus som Herre og Frelser ta til seg. Vi trenger ikke være redde! Nei, vi kan glede oss! For en dag skal vi få komme hjem og få være sammen med Jesus for alltid!

Etter å ha hørt disse gode ord, ble disiplene sikkert fyllt med nytt håp. Men de kjente seg kanskje likevel litt mismodige. Det kunne jo gå lang tid til den dagen Jesus ville komme igjen. Ja, som når en far som reiser til utlandet på forretningsreise, kan det, for et barn, også føles som en evighet før han kommer tilbake. Kanskje det var litt av det samme disiplene nå følte. Ville de være forlatt så lenge?

Jesus kom da med løftet som gav disiplene fullkommen trøst. Og det er den samme trøsten som alle som har dødd i troen på Jesus hadde og vi troende som fortsatt lever eier;

Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: 17 sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. 18 Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn.Joh. !4 v 16-18

I en annen oversettelse står det;" Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere".

Hvis vi har tatt imot Jesus som vår Frelser, trenger vi aldri å føle oss farsløse. Vi er visse på at Jesus taler sant når han sier at vi ikke er farløse.

Derfor er jeg også viss på at vi ikke trenger noen pave. Det er Den Hellige Ånd som er Jesu talsmann på jord.

Det står i 1 Tim. 2 v 5;
For Gud er én
          og én mellommann er det mellom Gud og mennesker,
          mennesket Kristus Jesus,

Jesus Kristus er mellommannen og Den Hellige Ånd er talsmannen.

Om talsmannen sier Jesus;

Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Joh.14 v 26

Så godt det er når Den Hellige Ånd minner oss på Jesu Ord! Det er akkurat det jeg fikk oppleve like før jeg begynte å skrive dette som jeg ville dele med dere. Den Hellige Ånd minte meg på det jeg før hadde lest i Bibelen.

Det er mye som skjer i verden nå. Det er mye usikkerhet som kan uroe oss. Alle lengter etter fred. Men det er bare én som kan gi fullkommen fred i hjertet, og det er Jesus!

Han sier i Joh.14 v 27;

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.

Hvis vi tror på Jesus, trenger vi aldri å frykte! Vi trenger heller aldri å føle oss faderløse!!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 5375 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
17 dager siden / 3728 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1294 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1175 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1009 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
6 dager siden / 936 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
23 dager siden / 906 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere