Hilde Mjøs

Alder: 38
  RSS

Om Hilde

Prosjektleder ved Arendal voksenopplæring

Følgere

Tilbake til skolebenken

Publisert 3 måneder siden - 3352 visninger

Mon tro hvem som har størst behov for et kurs i norsk folkeskikk?

Mens Trond Giske, Kristian Tonning ­Riise, Ulf Leirstein og en foreløpig ikke helt navngitt tidligere samfunnstopp i nord har griset seg til, sitter asylsøkere på skolebenken landet rundt for å tilegne seg kunnskap om norske verdier.

Skjønner norsk kultur. Det var Solberg-regjeringen som sto bak initiativet om kurs i norske verdier og norsk kultur for asylsøkere, med oppstart i januar 2017. Til VG uttalte Listhaug at «det er helt avgjørende at alle som kommer hit, skjønner norsk kultur, norske lover og regler, det vi gjerne sammenfatter som norsk folkeskikk. Hvis ikke er det slikt som skaper problemer». Ikke minst handler dette om likestilling, sier hun i samme intervju. 

Det er Kompetanse Norge som står bak folkeskikk-kurset, på bestilling fra Justis- og beredskapsdepartementet. «Formidling av den enkeltes plikter og rettigheter etter norsk lov ligger til grunn for alle temaene. Individets relasjon til samfunnet og mellommenneskelige relasjoner og samhandling skal vektlegges i opplæringen». Kursrekken går over 50 timer, og inneholder ni ulike tema om norsk kultur og norske verdier.


Kurs i folkeskikk. Mens Listhaug peprer asyl­søkere med temaer om norsk hverdagsliv og sosiale omgangsformer, familiemønster og samlivsformer, livsfaseseremonier og høytider, likestilling og vern mot diskriminering, helse (med særlig vekt på seksuell helse og rusmisbruk), barns rettigheter og foreldrerollen, vold i nære relasjoner, seksuell trakassering og demokrati, har det den siste tida blitt åpenbart at flere kunne ha nytte av et kurs i folkeskikk. Det er kanskje ikke bare i land langt borte at de kunne trenge å få litt «hjelp der de er».


I lys av den internasjonale metoo-kampanjen dukker det stadig opp historier. Dessverre er det nesten sånn at vi har sluttet å la oss sjokkere når nye navn dukker opp på blokka – for jaggu har griseflokken vokst i omfang. Filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen oppfordret til å navngi overgripere da metoo-trollet sprakk, en ide som riktignok ikke bare ble positivt mottatt. Det kunne vært fristende å kalle Rolfsens liste for #youtoo-lista. For i rekken av navn som dukker opp, er det nok flere som har spurt seg selv følgende: også du ?!


Grenseløs oppførsel. Det er vanskelig ikke å undre seg over hvilken dobbeltmoral som har blomstret i enkelte miljøer og bransjer. Det kan virke som om bare du sitter «høyt nok», kan du uten problemer tillate deg en grenseløs omgang med folk. Det er urovekkende at kalenderen måtte vise 2017 før vi ble enige om å ta en rundvask i kroker som ikke før har sett annet enn en støvklut i ny og ne. Selv Anniken Huitfeldt, leder av Arbeiderpartiets Kvinnenettverk, erkjenner at hun har fått en vekker: «Det jeg trodde var hersketeknikker, ser jeg nå er seksuell trakassering».


Når den ene samfunnstoppen etter den andre nå enten trekker seg på grunn av egne handlinger, eller «må gå i seg selv» og revurdere egne vurderinger og oppfattelsesevne, kan det kanskje – paradoksalt nok – være Listhaug som redder oss. For kanskje kan våre nye landsmenn, nyfrelste på «norsk kultur» etter å ha pugget til eksamen, gi oss et kollektivt oppfriskningskurs i hva det er vi egentlig står for?


Kurs i folkeskikk, del 3
Likestilling og vern mot diskriminering: «Formålet med opplæringen er å belyse hvor sentralt likestilling står i Norge og tydeliggjøre myndighetenes innstas med å fremme likestilling og arbeid mot diskriminering».


Kurs i folkeskikk, del 7
Seksuell trakassering og voldtekter: «Formålet med opplæringen er å informere om hva som er seksuell trakassering og seksuelle overgrep, ­herunder voldtekt».


Kurs i folkeskikk, del 8
Demokrati og verdier: «Formålet med opplæringen er å vise at vårt demokrati bygger på humanistiske verdier som frihet, likhet og respekt for individet».

Gå til innlegget

I takknemlighet

Publisert 5 måneder siden - 732 visninger

Noen ganger er en brunost alt som skal til.


-What are you thankful for, Hilde? spurte min hjertevarme lærerinne, Mrs. Taylor.- I am thankful because I will go home to Norway next year, svarte jeg så godt jeg kunne på et fremmed språk. Jeg husker hun så på meg, smilte, la armen sin rundt meg og sa: - Oh sweet heart, you miss your home country. I forlengelsen av klassens takknemligheter for mammaer, for pappaer, for søsken, for hunder og katter og mange andre ting, ble nok både hun og mine medelever litt overrasket.
Året var 1981. Jeg var sju år. Familien min var flyttet til Amerika for ett år. Jeg ville ikke gå på skolen. Jeg ville ikke ta skolebussen. Jeg ville ikke spise kjøpebrød. Jeg ville bare hjem. Fordi jeg var redd og bekymret for alt det nye jeg ikke forsto. Nytt språk var under innlæring. Nye skikker skulle forståes. Nå var det blitt høst og november, og i Amerika feiret de noe de kalte Thanksgiving. Jeg hadde aldri hørt om det. Min klassevenninne Lisa fortalte meg at det var en takkefest. Vi skulle takke og spise.
-For lenge, lenge siden reiste det noen mennesker fra England til Amerika, fortalte Mrs. Taylor. De het pilgrimer. De ville slå seg ned i det nye landet. Det var i 1621, så det var fryktelig lenge siden. Den første vinteren var kald og hard, og flere av de engelske mennene og damene døde. Men takket være en klok indianer som snakket engelsk, fikk de hjelp til å forstå hva de kunne dyrke i det nye landet. Etter at den første høstingen gikk veldig bra, bestemte pilgrimmene seg for at de ville lage en fest og takke Gud for alt som jorda hadde gitt dem. Jeg husker Mrs. Taylor viste oss et maleri av indianere og engelskmenn som spiste sammen. Så fortalte Mrs. Taylor at Thanksgiving hadde vært en fridag for nesten alle i America helt siden 1863.
Etterpå laget vi pilgrimer og indianerfigurer i kartong. Jeg limte den beige indianerskjorta jeg hadde klippet ut på pappkroppen. Til hodepynt klippet jeg ut avlange former i grønt, rødt, gult og blått som buet innover i toppen. For en fjærprakt det ble! I ansiktet limte jeg på tre røde striper på hvert kinn. De engelske mennene hadde på seg svarte klær, med gul spenne i beltet rundt magen. De hadde fine sko og svarte hatter. Det var litt av en feststemt gjeng vi festet opp på tavla i klasserommet.
-Hva skal dere spise? spurte jeg Lisa. Vi spiser kalkun svarte hun. Den fuglen hadde jeg hørt om. De fylte den med noe som het stuffing, og knyttet sammen beina med en tråd. Og de spiste søtpoteter og en gele av bær ved siden av. Til dessert skulle de ha gresskarpai. Det hadde jeg aldri spist. I min familie sier alle hva de er takknemlige for før vi begynner å spise, fortsatte Lisa.
I vår familie feiret vi ikke Thanksgiving, men jeg husker jeg tenkte det var en tradisjon som kunne passe godt for min familie. Vi hadde også mange ting vi kunne takke Gud for, og det gjorde vi stadig vekk. Dessuten kom vi jo faktisk også fra et annet land, akkurat som pilgrimene. Presidenten - som het Ronald i 1981, syntes også det var viktig å være takknemlig. På TV sa han at alle må gi for å få, og at vi måtte huske å takke Gud for alt han hadde gjort for oss.
Samme kvelden fant vi til vår store overraskelse et stykke brunost i en matbutikk vi aldri hadde besøkt før. Ostestykket var pakket så rikelig inn i gjennomsiktig plastemballasje, at den søtlige brunostlukten var umulig å finne fra utsiden. Da jeg leverte osten til kassadamen for betaling så jeg på henne og sa: - I am thankful because I found a brown cheese in your shop. Jeg var riktig nok ikke like takknemlig da vi kom hjem og oppdaget at osten smakte mest av plastemballasje, og var gått ut på dato. Da kneppet jeg sammen mine små barnehender, og ba Gud om å sende oss hjem til Norge tidligere enn foreldrene mine hadde planlagt.

Gå til innlegget

Landet som forsvant

Publisert 8 måneder siden - 1517 visninger

Det er kun gjennom kunsten at samepolitiske tema berøres under årets viktigste politiske uke i Norge.

Marit-Inga har egen reinkalv. Hun har samekofte og bor i sametelt. De voksne sier at Marit-Inga har reinlykke. Jeg har verken reinkalv, kofte, sametelt eller reinlykke, men jeg elsker boka om Marit-Inga, som bor «Hjemme på vidda – med reinflokken på flyttefot».

Det året jeg fyller fem, får jeg en lue i reinskinn. Tre skinnflater som er sydd sammen, med røde, grønne og gule bånd i sømmene. Jeg tror kanskje at den var på moten i Nord-Norge på den tiden, akkurat som skinnstøvelen biekso og rød anorakk. Politisk korrekt, liksom. Og på Tromsø museum får vi se samefolket utstilt i helfigur på vidda, med utstoppa reinsdyr som trekker sleder, og samefolket i avslappende omgivelser i lavvoen. I fargerike drakter, plassert bak en glassvegg. Sånn er det i Sameland.

Ikke rart jeg allerede i tidlig alder bestemmer meg for å gifte meg med en same, for det er ikke mye sameblod å spore i slekta vår. Planene blir riktig nok endret etter at jeg introduseres for samegutten Ante på barne-TV. Han får ikke lenger bo på vidda, men må bo på internat fordi han skal gå på skole i Kautokeino. Der skulle det snakkes norsk. For frøken fra sør behersker ikke et eneste ord på samisk.

Historier om skam

Med Ante rakner ideen om det romantiske same-livet for meg, og historier om undertrykkelse og skam trer tydeligere frem. Om slekter som fornekter sitt samiske opphav som del av fornorskingsprosessen, som bytter navn, som kaster gjenstander som minner om den samiske kulturen og som slutter å snakke sitt eget språk.

Jeg glemmer ikke et intervju med en dame på min egen alder, bare få år etter hun var blitt kjent med sitt samiske opphav. Først nå forstår hun hvorfor det var så viktig for bestemoren at hun fikk bunad til konfirmasjonen sin. Barnebarnet i bunad, det endelige beviset på at den samiske delen av slekta var slettet fra minnet.

Jeg glemmer heller ikke den demente damen, som til familiens store overraskelse plutselig ikke snakker et eneste ord norsk. Nå er det bare samisk språk som kommer ut av munnen hennes, og familien kan ikke lenger snakke sammen – uten tolk.

Arendalsuka

Mens all verdens politikere, etater og organisasjoner besøkte Arendalsuka, kom verkene til kunstnerne Anders Sunna og Michiel Brouwer til Arendal og Bomuldsfabriken kunsthall. Deres arbeider representerer et oppgjør med den svenske statens politikk overfor den samiske befolkningen og undergravingen av det samiske livsgrunnlaget.

Sunnas malerier er som personlige beretninger om familiens kamp for sin samiske eksistens i Nord-Sverige, mens Brouwers dokumentarfotografier blant annet viser redskaper som ble brukt i rasebiologiske eksperiment.

På smertelig vis berører de begge temaer som omhandler relasjonen mellom staten og individet, mellom majoriteten og minoriteten og ikke minst mellom menneskers følelser og et ansiktsløst byråkrati.

Hyler og uler

I forbindelse med åpningen av utstillingen joiker den samiske komponisten og vokalisten Torgeir Vassvik. Han joiker om ulven med en sånn kraft at man skulle tro at dyret har tatt bolig i ham. Ulven hyler fra magen, fra strupen, fra dypet – mens Vassvik slår jevnt og kraftfullt på rammetromma. Fremstillingen er så intens at selv brannalarmen som utløses i lokalet ikke stopper ham. Han joiker. Det ringer. Han joiker. Det
ringer. Han joiker.

I år er det 100 år siden det første samiske landsmøtet i Trondheim. Det er 40 år siden Alta-
aksjonen. Det er 20 år siden Kong Harald beklaget fornorskingsprosessen. Og først denne våren, i 2017, tar Stortinget grep og beslutter at det skal opprettes en kommisjon som skal granske fornorskingspolitikken mot samer i Norge. Det er interessant å merke seg at det kun er gjennom kunsten at samepolitiske tema berøres under årets viktigste politiske uke i Norge.

«Vi overlever, men vi lever ikke», sier en eldre samisk kvinne i Nord-Sverige. Det er mammaen til Anders Sunna.

Først publisert i spalten Gjesten, Vårt Land, 2. september 2017.

Gå til innlegget

‘Levva livet’

Publisert rundt 1 år siden - 1201 visninger

Det sitter en eldre mann på Nyskogen bo- og omsorgssenter som bør få et takkekort i posten.

I sørlandsbyen Arendal krangler politikere på Facebook om hvem som æres bør for gladsaken om at ekteparet Charles (94) og Gunvor (95), på Nyskogen- bo og omsorgssenter, endelig får bo under samme tak.

Kommunen vurderte det dithen at Charles, med besøk av hjemmehjelpen fem ganger om dagen, kunne klare seg hjemme alene, mens slagpasienten Gunvor derimot var verdig en sengeplass.

«Uten hjerte»

Historien om ekteparet som hadde­ vært gift i 67 år, fikk spalteplass i samtlige riksmedier. Innen saken ble løst, rakk den profilerte psykologen og samlivsterapeuten ­Sissel Gran å omtale Arendal som en kommune uten hjerte. «Å skille to gamle mennesker som har levd sammen hele sitt voksne liv er brutalt», uttalte hun til ­lokalavisa.

Charles på sin side hadde vegret seg for å fortelle om saken til pressen, men bestemte seg for at historien måtte frem for å vise mangler i eldreomsorgen, og for å hjelpe andre i samme situasjon.

«Det er lov å bruke sunn fornuft», skrev selveste helse- og omsorgsministeren om saken på Facebook, etterfulgt av et bilde av seg og sin kjære på skitur i strålende sol – hode mot hode med to store smil. I samme slengen sørget han for å informere om at han vil bo sammen med sin kjære når tiden en gang er moden for det.

Lovforankring

Historien om to eldre mennesker i distrikts-Norge, og deres kjærlighet for hverandre, førte til et så hjertevarmt engasjement i ­befolkingen, at det nå er vedtatt en lov som gjør at alle kommunestyrer må behandle spørsmålet om samboergaranti for ektefeller der den ene parten har fått sykehjemsplass.

– I neste omgang skal vi vurdere nasjonale retningslinjer, sier Bent Høie til avisa Verdens Gang.

Det er fristende å minne ministeren om at det sitter en eldre mann på Nyskogen bo- og omsorgssenter som bør få et takkekort i posten. Jeg tror nemlig ikke han er på Facebook.

– Samfunnets holdninger til eldre gjenspeiles blant annet i kvaliteten som gis i eldreomsorgen, står det på nettsiden til Den norske legeforening i en rapport fra 2001.

Reform

I 2017 lover Bent Høie reform. Til ­Aftenposten uttaler han at en rekke enkeltrapporteringer om underernæring, ulovlig bruk av tvang, mishandling og omsorgssvikt er enkelthistorier som ­representerer eldreomsorgen. For nå er det nemlig «Leve hele livet» som gjelder. Representanten for det tidligere regjeringsherredømmet, Jonas Gahr Støre, sier «velkommen etter».

Jeg, derimot, glemmer ikke Kjetil Bjørnstads kronikk i Aftenposten fra 2012: «Min far sovnet ikke stille inn, han tørstet og sultet ihjel». Jeg glemmer heller ikke Bjørklia bokollektiv på Gjøvik som endret middagstidspunktet til sine eldre beboere fra klokka halv to til halv fire på ettermiddagen, noe som resulterte i bedre søvn, økt kroppsvekt og bedre tid til aktiviteter hos beboerne.

Jeg glemmer heller ikke sykehjemmet Onsøyheimen som i 2005 endret dusjerutiner på grunn av kutt i vikarbruken. Ved å kutte ut dusjing hver uke får de tid til kafebesøk, bingo og turgåing.

Dyr mosjon

Forskere hevder vi er på vei mot økende forskjeller i eldreomsorgen, og stadig flere eldre kjøper seg mer pleie og omsorg enn kommunen mener de har krav på. Det er et tydelig tegn på at de offentlige tilbudene ikke er gode nok.

I Steinkjær bor Laila på Egge Helsetun. Lailas familie betaler 40.000 kroner i året for at et privat firma mosjonerer Laila en gang i uken. – Hun burde gått flere dager i uken, sier datteren til ­Aftenposten – men det er for kostbart.

Min største skrekk er å ligge lenket til en sykehjemseng, og ringe og ringe på klokka etter hjelp. Bare jeg ikke blir glemt, så skal jeg tåle å føle meg litt skitten – tenker jeg i mitt stille sinn.

Først publisert i spalten Gjesten i Vårt Land, 11. mars 2017.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Ser du ulven?
14 minutter siden / 7074 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Mindre Venstre-smerter enn kritikerne trodde
23 minutter siden / 54 visninger
Fredrik Evjen kommenterte på
Hviledagen
25 minutter siden / 144 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ser du ulven?
30 minutter siden / 7074 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7074 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7074 visninger
Rune Holt kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 2 timer siden / 7074 visninger
Tore Olsen kommenterte på
9. April vil aldri skje igjen!
rundt 2 timer siden / 428 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 2 timer siden / 7074 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 3 timer siden / 7074 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 3 timer siden / 7074 visninger
Tore Danielsen kommenterte på
9. April vil aldri skje igjen!
rundt 3 timer siden / 428 visninger
Les flere