Hilde Langvann

Alder: 47
  RSS

Om Hilde

Jeg er daglig leder i Hjelpekilden Norge, som er en organisasjon som yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser. Vi jobber også med informasjon om religiøse miljøer, integreringsspørsmål, psykisk helse, barns rettigheter og flere andre tema som berører religiøse utbrytere., .

Følgere

Heftet "Små sko, stor tro" av Redd Barna og Hjelpekilden gir informasjon til førstelinjetjenesten om utfordringer barn i strenge religiøse miljøer lever i. Men bidrar vi til fordommer mot konservative religiøse miljøer gjennom dette informasjonsarbeidet?

Å snakke om tro og religion kan som kjent være et minefelt. Tro er noe som kan være en sentral del av ens identitet og ens mening med livet, og diskusjoner om tro kan derfor vekke mange følelser. Kritikk av tro, selv om man skulle presisere at det dreier seg om usunn tro, er noe som likevel for mange kan oppleves som et angrep på tro.

Av de samme grunnene visste vi at det å skrive en veiledning til fagpersoner som møter barn og unge som vokser opp i strenge religiøse miljøer, var noe som hadde potensiale til å utløse debatt og sterke meninger.

I innlegget «Små sko, stor tro – lett å misforstå» i Verdidebatt 20. februar stiller Frank Hope gode spørsmål. Er veiledningen i «Små sko, stor tro» et angrep på miljøenes lære om fortapelse og synd? Kan heftet bidra til fordommer mot konservative religiøse miljøer?

Heftet «Små sko, stor tro», skal bidra til kunnskap om denne gruppen, særtrekk ved deres oppvekstsvilkår og utfordringer de kan leve med. Veiledningen er rettet mot førstelinjetjenesten, og er gjort i samarbeid med Redd Barna og en faglig referansegruppe.

I innledningen kommer det fram at heftet er basert på workshops vi har hatt med ungdommer som har bakgrunn fra religiøse miljøer som distanserer seg fra storsamfunnet, miljøer preget av en kollektivistisk kultur, negativ sosial kontroll og der tvil er blitt møtt med negative sanksjoner.  Dette er en viktig presisering i heftet, som viser at dette ikke er et angrep på et kristent verdisyn eller en lære. Med dette som utgangspunkt mener vi at en ytterligere nyansering av det som fremkommer i heftet vil være unødvendig. Heftet er ungdommenes ord til de voksne, de formidler hva fagfolk burde vite om deres utfordringer og hvordan de kan hjelpe.

Det handler ikke om kristen tro, kristent verdisyn eller kristen lære. Det handler om hvordan særlig en ubalansert forkynnelse overfor barn kan påvirke barnas utvikling negativt. Det handler om hvordan et miljø der individet er underordnet gruppen, gjør det vanskelig for noen unge å ha ambisjoner og å uttrykke klare meninger, og dermed å passe inn i storsamfunnet. Det handler om hvordan behovet for streng kontroll over barn i noen tilfeller går på bekostning av barnas rettigheter. Hvordan man møter barn som opplever dette, har vært vårt utgangspunkt.

I noen miljøer formidles læren om synd og fortapelse på en måte som absolutt kan klassifiseres som psykisk vold. Dette må vi snakke om, uten å være redd for at dette kan skape fordommer mot tro. Ungdommene vi har snakket med forteller også at det er nettopp denne redselen hos hjelpeapparatet for å støte, for å krenke, i mange tilfeller har vært en barriere for å bli sett og for å få hjelp.

I dette tilfellet er det fordommer vi også har ønsket å komme til livs. For ungdommer vi har snakket med formidler at fordommer fra feks lærere hindret dem i å bli sett som egne individer, der de opplevde at det ble tatt for gitt hvilket verdenssyn de hadde. «Jeg er ikke en tro», fortalte en jente til oss «Jeg er ikke en representant for mine foreldres trossamfunn. Jeg er meg.» Det er dette vi håper heftene kan bidra til, at man når man skal se barnet, ikke bare ser religionen.


Hilde Langvann, prosjektleder




(Heftet kan lastes ned her: http://www.hjelpekilden.no/smaring-sko-stor-tro.html)


Gå til innlegget

Dialog er ikke alltid realistisk

Publisert over 3 år siden

Når uheldig praksis vedrørende barn rettferdiggjøres gjennom religiøskultur, er det viktig at samfunnet griper inn gjennom lovverk.

Boken Jesussoldaten av Anders Torp og Tonje Egedius har aktualisert oppvekstvilkår for barn som vokser opp i religiøse trossamfunn der storsamfunnet har begrenset innsyn. I en kommentar (Vårt Land 17. mars) drøftet Alf Gjøsund i den forbindelse dialog versus lovverk.

Som i samfunnet for øvrig er det av og til nødvendig med et lovverk som både beskytter­ særlig barn og som gir signaler­ om hva som er akseptert eller­ ikke. I tillegg kan lovverk på sikt påvirke­ ­holdninger, slik for ­eksempel holdningen til å gi mindreårige alkohol på sikt er påvirket av et forbud mot dette.

Ingenting hadde vært bedre enn hvis dialog hadde vært nok for å fremme sunnere holdninger og utviklinger i samfunnet. Det samme gjelder trossamfunn.

Men er dialog alltid realistisk? Når et trossamfunn mener seg ledet av Gud og dermed er hevet over all kritikk, at samfunnet utenfor er styrt av Satan og dermed ikke kan samarbeides med, og setter til side menneskerettigheter og barns rettigheter, da er veien til dialog vanskelig.

Når uheldig praksis ved­rørende barn forklares gjennom bibelfortolkninger og rettferdiggjøres gjennom religiøs kultur, er det viktig at samfunnet griper inn gjennom lovverk. Dette har blant annet vært noe av argumentasjonen for en nedre aldersgrense for omskjæring av gutter i Norge. Gjennom lovregulering kan vi gi viktige signaler til trossamfunn om hva vi ikke anser som akseptabelt, blant annet hvordan barn behandles.

I Norge har vi et lovverk som ved å hensynta barns modenhet beskytter barn på mange områder. I henhold til Vergemålsloven kan ikke den som er under 18 år inngå bindende avtaler. Den som er under 18 år kan ikke stifte­ gjeld. Alderskravet på 18 fo­r 
ekteskapsinngåelse er dels ­begrunnet med barnets psykisk­e modenhet. Å bli medlem i enkelte trossamfunn innebærer i mange tilfeller at man forplikter­ seg til å gå inn i et livslangt lojalitetsforhold, ikke bare til en guddom, men til en organisasjon med tilhørende sterke konsekvenser­ for den som senere skulle velge­ å bryte sitt trosløfte.

En av konse­kvensene ved regelbrudd i ­enkelte lukkede trossamfunn er at svært unge barn kan risikere å bli ekskludert fra menigheten, noe som medfører helt eller delvis isolasjon fra familie og venner, en isolasjon som vil få store ringvirkninger for barnets utvikling og psykiske helse. Selv har vi mottatt mange henvendelser fra fortvilte unge i selvmordstanker på grunn av en slik situasjon.

Med tanke på de alvorlige konsekvensene ved innmelding i enkelte lukkede trossamfunn er det lite trolig at ungdom på 15 år er moden nok for en slik avgjørelse. Dette er bakgrunnen til at vi tidligere gjennom artikler og vår høringsuttalelse til NO2013:1, forsøket på lage en ny livsyns­politikk, har anbefalt at det settes en 18 års aldersgrense for å bli medlem av tros- og livsynssamfunn som praktiserer ekskludering av barn. Det handler ikke om ­aldersgrense for tro, men en aldersgrense for et forpliktende medlemsskap med konsekvenser barn ikke er modne til å se.

Et annet viktig virkemiddel kan være finansieringsordninger for trossamfunn, som i dag stiller få krav til trossamfunn. I Sverige er et av kravene at man ikke bryter barns rettigheter, noe som er bakgrunnen for at for eksempel Jehovas vitner ikke mottok støtte for 2016. Dette bør være et eksempel til etterfølgelse i Norge.

Hvis vi skal stå på barnas side er det viktig å lage et lovverk som beskytter barn og gir signaler til trossamfunn om at barns rettigheter skal respekteres.

Først publisert i Vårt Land 21.3.2016

Gå til innlegget

Alle trossamfunn som har blitt kritisert for internjustis av seksuelle overgrep forteller at de tar sterk avstand mot seksuelle overgrep, da dette strider mot Bibelens prinsipper. Men at de tar avstand er uinteressant, de har likevel et ansvar.

Trossamfunnet Jehovas vitner har i de siste årene fått mye negativ oppmerksomhet i media som følge av gjentatte skandaler knyttet til seksuelle overgrep mot barn i trossamfunnet, og den interne håndteringen av dette som tillot overgrepene å fortsette.

Siden 2012 har trossamfunnet som følge av slike saker på verdensbasis blitt dømt til å betale 234 millioner kroner i erstatning til ofre for seksuelle overgrep. Senere i denne måneden, 27. juli, følger den siste av en lang rekke saker mot trossamfunnet, når australske Royal Comission into Institutional Responses to Child Abuse starter sin offentlige høring for å se på Jehovas vitners håndtering av overgrepssaker i landet.

JW Broadcasting er en egen nettbasert kanal for trossamfunnet Jehovas vitner, og i det timeslange programmet for juli måned er det blant annet fokus på seksuelle overgrep. Tony Morris, medlem av Jehovas vitners Styrende råd, forteller at seksuelle overgrep har eksistert i tusener av år og i alle kulturer, før det er blitt økt fokus på skadene og omfanget av dette de siste førti år.

Tony Morris sier videre at Jehovas vitner som religiøs organisasjon tar kraftig avstand mot seksuelle overgrep, og hevder at organisasjonen er pro-aktiv, ved å vise til artikler i egne publikasjoner rundt tematikken så tidlig som på 80-tallet. Blant annet inneholdt publikasjonen Våkn Opp 22. juni 1982 en artikkel som advarte mot homoseksuelle menn som forgrep seg mot unge gutter. "Shame on them," sier Morris.

Henvisningen til at seksuelle overgrep har skjedd i alle kulturer til alle tider oppfattes som en fraskriving av ansvar. Etter å videre ha lagt fram bevis for at trossamfunnet er uten ansvar, ved å vise til egenproduserte fordømmende artikler om tematikken, så ser vi her ut til å bli ledet til å lete etter en syndebukk for seksuelle overgrep mot barn i homofile menn. Her er det mye å ta tak i.

I dette innlegget vil vi se bort fra drøftingen av juridisk ansvar, dette kan Royal Commission i Australia bedre enn oss, og det har California Court,  San Diego Superior Court og London High Court drøftet tidligere. De har alle påpekt at Jehovas vitners interne håndtering av opplysninger om overgrep har beskyttet overgriperen og slik bidratt til at overgrepene har fått fortsette, noe som har gjort trossamfunnet juridisk ansvarlig for overgrep og dermed også økonomisk erstatningsansvarlig. Vi ønsker derimot å se på et ansvar som sjeldent blir drøftet. 

Ved å granske avisartikler de siste tredve år om sex-overgrep i forskjellige trossamfunn, kan vi se flere likheter. Alle forteller at de er klart i mot seksuelle overgrep, og at de slår hardt ned på dette. De forteller videre at de lever med Bibelen som rettesnor, og at Bibelen også fordømmer seksuelle overgrep. Og ingen trenger å betvile sannhetsgehalten i dette.

Men at trossamfunn er i mot overgrep, er dessverre uinteressant i denne sammenhengen. Selvsagt fordømmer ethvert trossamfunn i likhet med samfunnet forøvrig seksuelle overgrep mot barn, det skulle ellers bare mangle. Men å innse at de selv legger grobunn for overgrep, er det liten kunnskap om. 

For dessverre er det slik at et trossamfunn som knytter seksuell lyst og onani til skam, som fordømmer homoseksualitet eller sex utenfor ekteskapet, faktisk lager et miljø som gir grobunn for seksuelle overgrep. Sexologien viser at seksuell undertrykkelse i barndommen er en viktig faktor i det å utvikle seksuell overgrepsadferd, dette kommer tydelig fram i psykoterapien av mennesker som har begått seksuelle overgrep.

Når mennesker lever i miljøer med et svært restriktivt syn på seksualitet, og som stadig kjemper i mot tanker som er knyttet til seksualitet, kan dette føre til impulshandlinger som de selv ikke har kontroll over. Når slike naturlige følelser som er en del av oss mennesker ikke blir anerkjent, må den få utløp på en eller annen måte, og for mange har det dessverre opplevdes enklere å la dette gå utover små barn.

Skal et trossamfunn redusere fremtidige overgrep så er det ikke nok å ha en negativ holdning til overgrep, man må skape et miljø som ikke undertrykker seksualiteten. 

Morris henviste til homoseksuelle menn som forgrep seg på unge gutter, noe som kan tolkes som at seksuelle overgrep anses som en av følgene av homofili. Sammenhengen er nok en annen. 

Forskning på de mange overgrepene gjort av prester i den katolske kirke, har avdekket at de homofile prestene anså sex med voksne menn som en truende bekreftelse på deres seksuelle legning, mens overgrep mot unge gutter ble ansett både som en uskyldig guttelek og noe som ikke ville true deres identitet eller bekrefte deres legning. Sexologene hevder at homofile som lever i et miljø som fordømmer homofili, og som derfor har valgt å undertrykke sin seksualitet, rett og slett står i fare for å utvikle overgrepsadferd. Flere forskere påpeker derfor at kirken selv må ta ansvar for de homofile prestene og deres seksuelle tragedier og de mange ofre i dette kjølvannet.

Det samme ønsker vi å si til trossamfunn som Jehovas vitner, Brunstad kristne menighet, Guds menighet, menigheter i Trosbevegelsen og flere, der vi kjenner til utallige overgrepssaker: Ta ansvar! Dere har skapt et miljø som fordømmer all seksualitet som ikke foregår i et heterofilt ekteskap, og dermed selv lagt grobunn for seksuelle overgrep. Å vise til at dere har Bibelen som rettesnor og at dere fordømmer seksuelle overgrep oppleves som kunnskapsløst og som en uverdig ansvarsfraskrivelse. 

Dere kan skrive så mange velmenende artikler om tematikken som dere måtte ønske, men dette hjelper ikke. Så lenge dere har holdninger som undertrykker seksualitet, så vil det alltid være en risiko for seksuelle overgrep i deres miljø. Og dette bør dere ta ansvar for.


Hilde Langvann
Daglig leder Hjelpekilden Norge

For kilder; se blogginnlegg

Gå til innlegget

Religion er en viktig del av livet for flertallet av verdens befolkning, og psykologer vil møte religiøse temaer og problemstillinger i terapi, forskning og samfunnsdebatter. Likevel er religion nærmest fraværende i psykologutdannelsen.

I avisen Vårt Land kunne vi  11. mai lese artikkelen "Kaster Gud ut av terapirommet", der psykolog Silje Endresen Reme ser nærmere på psykologifagets holdning til religion. Hun erfarte selv på tampen av sin utdannelse at religion og religiøsitet ikke hadde vært nevnt i undervisningen, og en landsomfattende spørreundersøkelse rettet mot psykologistudenter bekreftet mistanken om at religion er tabu i psykologien. 

Undersøkelsen kom med følgende konklusjon:
I undersøkelsen av 564 kommende norske psykologer rapporterte et stort flertall positive holdninger til religion i psykologien. Samtidig rapporterte de fleste at de ikke opplever noe fokus på religion i psykologutdanningen i dag. En tredjedel av studentene mente at psykologifaget er stereotypt og respektløst overfor religiøse mennesker. Religion er en viktig del av livet for flertallet av verdens befolkning, og psykologer vil møte religiøse temaer og problemstillinger i terapi, forskning og samfunnsdebatter. I tillegg vil den stadig tiltakende forekomsten av voldelig, terroriserende og ekstrem religiøs atferd sannsynligvis kreve svar fra psykologprofesjonen. Vi mener psykologutdanningen bør forberede studentene på dette ved å inkludere religion i utdanningen.

Hva sier annen forskning om dette temaet?

I masteroppgaven "Troen som ble en byrde" fra 2014 så Brith Dybing nærmere på hvilken hjelp mennesker i religiøse bruddprosesser har behov for. I drøftingen av informantenes erfaringer med å få hjelp hos hjelpeapparatet, var det tydelig at det i norsk helsevesen var en viss reservasjon mot å snakke med pasientene om livsynsspørsmål. Dette kan være både personavhengig samt psykologiens holdning at det ikke er faglig å snakke med pasientene om religiøse spørsmål. I tillegg er det problematiserende at mange blir opplært til å ikke snakke med noen utenfor menigheten om forhold i menigheten, noe som kan føre til at de selv ikke tar opp disse problemstillingene med psykologen. Her burde de som utredet vært mer pågående, mente informantene.

En relativt ny lærebok om akuttpsykiatri ("Akuttpsykiatri  for leger og sykepleiere", Berg 2007) blir man heller ikke spesielt oppmuntret til å snakke med pasientene om religiøse spørsmål. På side 155 står det: "Avdelingen bør støtte de pasientene som har livssynsrelaterte spørsmål. Dette gjøres ved en aktiv prestetjeneste som kan tilkalles til pasienter som ønsker det."

Hjelpekilden får mange henvendelser fortrinnsvis fra folk som er i en religiøs bruddprosess. Personer som gjennomgår et slikt brudd opplever ofte det som kalles en multitapssituasjon. Den det gjelder mister store deler av sitt sosiale nettverk, sin status som "Guds utvalgte", sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden. Vi kan derfor trygt bruke begrepet "krise" om det man gjennomgår etter et brudd. De fleste som henvender seg oss etterspør psykologer i sitt nærområde som har kunnskap om religiøse bruddprosesser. Vi har en relativt kort liste over psykologer vi har fått kjennskap til som har slik kompetanse.

Er det nok at en psykolog har åpenhet og interesse for å snakke om livssynsspørsmål?

For mennesker som har lært at psykiske problemer er relatert til svak tro og at det er tabu å snakke med psykologer, så er det avgjørende å bli møtt av et hjelpeapparat som ikke bare er åpne for å snakke om livssynsspørsmål, men som også har kompetanse på tematikken. Dette betyr at religion må inn i psykologifaget. Det er ikke nok at psykologene er åpne for å snakke om livsynsspørsmål, men kompetansen spesielt rundt usunn tro og religiøse bruddprosesser må opp.

Dybing foreslår i tråd med sine informanter og med tidligere rapporter opprettelsen av et eget kompetansesenter/ religionspsykologisk poliklinikk på et større sted i landet, tilknyttet et større fagmiljø, for eksempel et universitetssykehus eller Religionspsykologisk senter ved Sykehuset Innlandet (Rps). Kompetansesenteret bør ha et klinisk tilbud, da mange i religiøse bruddprosesser har uavklarte helseproblemer, som utmattelse og kroppslige smerter. Med en tverrfaglig kompetanse som kan utrede og initiere behandling, vil det kliniske tilbudet kunne danne grunnlag for erfaringsbasert forskning, som igjen kan føre til utvikling av gode behandlingsmodeller. I tillegg bør det eksistere gode fagpersoner spredt på forskjellige steder i landet. Disse ressurspersonene bør ha et nettverk, og kompetansesenteret bør ha en koordinerende funksjon for et slikt nettverk. Videre bør det tas initiativ fra ledelsesnivå i både helseforetak og kommuner til at fagpersoner med interesse for feltet får muligheten til å øke sin kompetanse og at det legges til rette for de kan bruke denne kompetansen. 

Hjelpeapparatets håndtering av mennesker i religiøse bruddprossesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Det er nå på høy tid at regjeringen følger opp rapporter i form av handling. Kompetansen må opp. Religion må inn i psykologifaget, og det bør etableres et religionspykologisk kompetansesenter. 


Hilde Langvann,
Daglig leder Hjelpekilden Norge.

Gå til innlegget

Åpent brev til religiøse ledere

Publisert over 4 år siden

Hvorfor er det så vanskelig å få gehør hos helsepersonell, politikere og andre religiøse at noen mennesker får problemer etter å ha brutt ut av enkelte religiøse miljø? Skyldes motstanden man opplever mot dette temaet vår religionsfrihet?

Dette er en oversettelse av blogginnlegget "Öppet brev til religiösa företrädare" av psykolog Håkan Järvå, som sto publisert 5/3-15. Innlegget er oversatt med tillatelse fra forfatteren.

Picture Jeg vil gjerne ta opp et tema som er følsomt for religiøse mennesker. Det handler om sekter. Jeg har jobbet mye med å skape en forståelse for at menensker som har forlatt sekter, og i dette arbeidet møter jeg ofte fordommer, til og med motstand. Ikke bare fra trossamfunnene selv, men også fra helsearbeidere, politikere og andre religiøse, en motstand jeg tror bunner i vår religionsfrihet.

De problemer som ofte rammer personer som har forlatt slike religiøse miljøer har som regel lite med selve religionen å gjøre. Som regel handler det om faktorer knyttet til generelle gruppemekanismer, mekanismer som vi kan finne i alle grupper. Det er når disse faktorene blir dysfunksjonelle at mennesker blir skadet, og det er akkurat det som skjer i grupper som psykologer kaller for ”high demand groups”. Man kan se samme fenomen i for eksempel ekstreme politiske bevegelser og andre ekstreme grupperinger. Her er det ikke snakk om selve læren, men selve gruppen som er blitt dysfunksjonell.

Et sikkert tegn på en usunn gruppe er at det er veldig lavt under taket. Man skal ikke kritisere lederen, og har man en avvikende oppfatning skal man ikke ytre denne. Avvik blir møtt med sanksjoner, både fysisk og psykisk. Utfrysning eller ekskludering er vanlige metoder. Det finnes alltid harde interne regler for medlemmers adferd, og noen grupper utvikler til og med et internt juridisk system som i noen tilfeller kolliderer med samfunnets lover.

Når man forlater en slik gruppe er det først og fremst den harde kontrollen man har vært utsatt for som setter psykiske og emosjonelle spor – de fysiske og psykiske sanksjonene. Det finnes også et annet fenomen som setter spor etterpå, den eksistensielle tomhet som oppstår når man forlater en tro som har gjennomsyret hele ens liv. Dette utløser mye tankevirksomhet hos avhopperne. Det handler igjen ikke om selve troen du har forlatt, men at du brått står uten noe form for verdensbilde eller forklaringsmodell for hvordan verden er konstruert.

Som jeg skrev innledningsvis, så mistenker jeg at motstanden jeg ofte møter bunner i vår trosfrihet. Vår religionsfrihet gjør at det blir vanskelig å snakke om og få gehør for at mennesker i religiøse grupperinger kan få vanskeligheter. Det blir sett på som et angrep på religionen, noe jeg håper at du som har lest så langt ser at dette ikke er snakk om. Håpet er at vi kan være enig i at det ikke er snakk om religion, og at vi kan snakke om disse problemstillingene på et mer konstruktivt vis.

Til slutt vil jeg komme med et annet håp: at religiøse samfunn skal våge å drøfte hvordan man kan inngå å la seg utnytte av sjarmerende bedragere, pedofile og psykopater. Det finnes ikke noe belegg for at troende mennesker er mer lettlurte gerenelt. Det handler ikke om bristende intelligens,  men om en humanisme og vilje til å tro godt om mennesker. Dette er gode egenskapere, men dessverre gjør det en samtidig til et lettere offer for bedragere og andre mørkemenn.



Håkan Järva, 5/3-2015

Original tekst

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere