Hilde Langvann

Alder: 48
  RSS

Om Hilde

Jeg er daglig leder i Hjelpekilden Norge, som er en organisasjon som yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser. Vi jobber også med informasjon om religiøse miljøer, integreringsspørsmål, psykisk helse, barns rettigheter og flere andre tema som berører religiøse utbrytere., .

Følgere

Som å bryte med en ektefelle?

Publisert 24 dager siden

I Vårt Land lørdag 19. september uttalte pressetalsmann i Jehovas vitner følgende om å bryte med trossamfunnet: «Det er ikke verre enn når man bryter med gamle venner eller med en ektefelle.»

Bagatellisering av religiøse bruddprosesser er ikke uvanlig. Ofte handler det om mangel på kunnskap, andre ganger handler det om et ønske om å forsvare noe man føler er under angrep. Det kan være vondt å høre at en tro som er så viktig for en selv, har vært negativt for andre.

I en sak i avisen Vårt Land lørdag 19. september som i utgangspunktet handlet om å true barn med fortapelse, uttalte pressetalsmann i Jehovas vitner følgende om det problematiske knyttet til å bryte med trossamfunnet:

«Det er ikke verre enn når man bryter med gamle venner eller med en ektefelle.»

"Idas" familie trakk seg unna trossamfunnet for noen år siden. Likevel fortsatte et av menighetens medlemmer å følge opp jenta direkte med bibelstudium i flere år, uten at foreldrene fikk vite om det. I dag er "Ida" 14 år og blir fulgt opp av helsetjenesten for barn og unge. Terapeutene har vært tydelige på at angsten jenta sliter med i hovedsak er knyttet til hennes bakgrunn fra Jehovas vitner, til teologien hun lærte og bruddet med miljøet. Fremover vil hun derfor bli behandlet med traumebehandling.

Smak på den. Traumebehandling. Et slikt brudd kan altså ha helsemessige konsekvenser.

Dette bekreftes av interne spørreundersøkelser hos Hjelpekilden, der nær 70% oppgir å ha hatt selvmordstanker etter bruddet med trossamfunnet, og der hele 20% har gjort forsøk på å ta sitt eget liv. I en annen undersøkelse av mestringsstrategier fant vi at 40% oppgir å ha brukt rusmidler for å mestre livet og følelser etter bruddet med trossamfunnet, mens andre oppgir spiseforstyrrelser, sosial isolasjon, overdreven jobbing som andre strategier. En tredje undersøkelse om deltagelse i arbeidsliv og utdannelse, viste at utenforskap er en stor utfordring, og hele 20% oppgir å ha vært eller å være arbeidsuføre som følge bruddet med trossamfunnet.

Det er kanskje unødvendig å si at det er de færreste samlivsbrudd som fører til uførhet. Men poenget er at slike bruddprosesser er kompliserte og kan ikke avvises med enkle forklaringer.

To unge jenter forteller her om foreldrenes reaksjon når de valgte å bryte med trossamfunnet:

I helga fortalte jeg til foreldrene mine at jeg kommer til å forlate trossamfunnet, og deres respons var "nå har du ingenting å leve for, det eneste du har å se fram til er å dø"

Når jeg fortalte at jeg kom til å trekke meg sa mamma at "Jeg er veldig glad i deg, men jeg elsker Jehova mer" For å forklare hvorfor vi ikke kan ha kontakt.


En kvinnes fortelling om sitt brudd vise hvor store konsekvenser denne holdningen har:

Det å gå ut av Jehovas Vitner er det mest smertefulle jeg noen gang har gjort. Det føltes som jeg druknet i et hav av sorg. Det tok meg ti år å karre meg til overflaten for å begynne å svømme. Ti år til før jeg nådde land. Og jeg er en av de aller heldigste. Jeg mistet bare alle mine barndomsvenner, min aller beste og næreste venn hittil i livet, og hele min utvidete omgangskrets, og sosiale relasjoner utover det, samt den større familien rundt meg. Foreldrene mine og broren min beholdt en viss kontakt. Jeg fikk terapi da jeg trengte det, og har nå gått til samme psykolog i snart 11 år. Jeg hadde økonomisk hjelp, og et nettverk utenfor selv om jeg var 15 år og i puberteten, og flyttet for meg selv. Jeg ble voksen fort, men gjorde også mange feil som jeg skulle vært foruten. Jeg klarte mange år ikke å gå ut av huset ved en ekstra sterk, rød solnedgang, for jeg var sikker på at Harmageddon kom. Da skulle jeg og alle rundt meg dø. Da jeg var liten var jeg også sikker på at syndene ville utveie det gode, så jeg hadde en ryggsekk med appelsin, et pledd og Donald Duck da jeg var fem år, i tilfelle jeg måtte flykte. Sånn sett har jeg alltid følt meg utenfor. Det var ingen lettelse å gå ut av troen. Det var verdens største sorg. Det er en sosial adskillelse som jeg tror man skal torturere hardt fysisk for å overgå. Skilte meg ifjor. Det var en liten vandring gjennom parken i forhold.

Å bryte med en ektefelle er med èn person, ikke en hel organisasjon og ens totale nettverk. Ektefeller som forlater hverandre kan ofte samarbeide sammen etterpå, og ha et vennskapelig forhold, de blir ikke møtt med en mur av taushet og ignoranse. 

Når du er vokst opp i menigheten, er oppveksten og forkynnelsen en helt sentral del av hele din identitet og tett sammenvevd med din personlighetsutvikling, hvilket naturligvis gjør bruddet til noe mye mer enn et samlivsbrudd. Det virker som at det fra pressetalsmannens side undervurderes hvilken kraft en religiøs oppdragelse har, der livsførsel og valg, alle tanker og følelser veves inn i et narrativ med paradis eller dommedag, alt eller ingenting, Gud eller Satan. Når man bruker en slik retorikk kan man ikke etterpå si at å velge bort menigheten er en enkel sak.

Ansvarsfraskrivelse og bagatellisering fører ikke noen vei. Det øker gapet mellom menigheten og den som har forlatt, og saboterer mulighet for forsoning. Hvis man oppfatter kritikk som et angrep på trossamfunnet, har man en holdning som hindrer enn i å kunne lytte til hva som egentlig blir sagt. Trossamfunn har alt å vinne på å lytte til mennesker som har dårlige erfaringer, og på å granske sin egen praksis med nye øyne.

Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge

Gå til innlegget

Heftet "Små sko, stor tro" av Redd Barna og Hjelpekilden gir informasjon til førstelinjetjenesten om utfordringer barn i strenge religiøse miljøer lever i. Men bidrar vi til fordommer mot konservative religiøse miljøer gjennom dette informasjonsarbeidet?

Å snakke om tro og religion kan som kjent være et minefelt. Tro er noe som kan være en sentral del av ens identitet og ens mening med livet, og diskusjoner om tro kan derfor vekke mange følelser. Kritikk av tro, selv om man skulle presisere at det dreier seg om usunn tro, er noe som likevel for mange kan oppleves som et angrep på tro.

Av de samme grunnene visste vi at det å skrive en veiledning til fagpersoner som møter barn og unge som vokser opp i strenge religiøse miljøer, var noe som hadde potensiale til å utløse debatt og sterke meninger.

I innlegget «Små sko, stor tro – lett å misforstå» i Verdidebatt 20. februar stiller Frank Hope gode spørsmål. Er veiledningen i «Små sko, stor tro» et angrep på miljøenes lære om fortapelse og synd? Kan heftet bidra til fordommer mot konservative religiøse miljøer?

Heftet «Små sko, stor tro», skal bidra til kunnskap om denne gruppen, særtrekk ved deres oppvekstsvilkår og utfordringer de kan leve med. Veiledningen er rettet mot førstelinjetjenesten, og er gjort i samarbeid med Redd Barna og en faglig referansegruppe.

I innledningen kommer det fram at heftet er basert på workshops vi har hatt med ungdommer som har bakgrunn fra religiøse miljøer som distanserer seg fra storsamfunnet, miljøer preget av en kollektivistisk kultur, negativ sosial kontroll og der tvil er blitt møtt med negative sanksjoner.  Dette er en viktig presisering i heftet, som viser at dette ikke er et angrep på et kristent verdisyn eller en lære. Med dette som utgangspunkt mener vi at en ytterligere nyansering av det som fremkommer i heftet vil være unødvendig. Heftet er ungdommenes ord til de voksne, de formidler hva fagfolk burde vite om deres utfordringer og hvordan de kan hjelpe.

Det handler ikke om kristen tro, kristent verdisyn eller kristen lære. Det handler om hvordan særlig en ubalansert forkynnelse overfor barn kan påvirke barnas utvikling negativt. Det handler om hvordan et miljø der individet er underordnet gruppen, gjør det vanskelig for noen unge å ha ambisjoner og å uttrykke klare meninger, og dermed å passe inn i storsamfunnet. Det handler om hvordan behovet for streng kontroll over barn i noen tilfeller går på bekostning av barnas rettigheter. Hvordan man møter barn som opplever dette, har vært vårt utgangspunkt.

I noen miljøer formidles læren om synd og fortapelse på en måte som absolutt kan klassifiseres som psykisk vold. Dette må vi snakke om, uten å være redd for at dette kan skape fordommer mot tro. Ungdommene vi har snakket med forteller også at det er nettopp denne redselen hos hjelpeapparatet for å støte, for å krenke, i mange tilfeller har vært en barriere for å bli sett og for å få hjelp.

I dette tilfellet er det fordommer vi også har ønsket å komme til livs. For ungdommer vi har snakket med formidler at fordommer fra feks lærere hindret dem i å bli sett som egne individer, der de opplevde at det ble tatt for gitt hvilket verdenssyn de hadde. «Jeg er ikke en tro», fortalte en jente til oss «Jeg er ikke en representant for mine foreldres trossamfunn. Jeg er meg.» Det er dette vi håper heftene kan bidra til, at man når man skal se barnet, ikke bare ser religionen.


Hilde Langvann, prosjektleder




(Heftet kan lastes ned her: http://www.hjelpekilden.no/smaring-sko-stor-tro.html)


Gå til innlegget

Dialog er ikke alltid realistisk

Publisert over 4 år siden

Når uheldig praksis vedrørende barn rettferdiggjøres gjennom religiøskultur, er det viktig at samfunnet griper inn gjennom lovverk.

Boken Jesussoldaten av Anders Torp og Tonje Egedius har aktualisert oppvekstvilkår for barn som vokser opp i religiøse trossamfunn der storsamfunnet har begrenset innsyn. I en kommentar (Vårt Land 17. mars) drøftet Alf Gjøsund i den forbindelse dialog versus lovverk.

Som i samfunnet for øvrig er det av og til nødvendig med et lovverk som både beskytter­ særlig barn og som gir signaler­ om hva som er akseptert eller­ ikke. I tillegg kan lovverk på sikt påvirke­ ­holdninger, slik for ­eksempel holdningen til å gi mindreårige alkohol på sikt er påvirket av et forbud mot dette.

Ingenting hadde vært bedre enn hvis dialog hadde vært nok for å fremme sunnere holdninger og utviklinger i samfunnet. Det samme gjelder trossamfunn.

Men er dialog alltid realistisk? Når et trossamfunn mener seg ledet av Gud og dermed er hevet over all kritikk, at samfunnet utenfor er styrt av Satan og dermed ikke kan samarbeides med, og setter til side menneskerettigheter og barns rettigheter, da er veien til dialog vanskelig.

Når uheldig praksis ved­rørende barn forklares gjennom bibelfortolkninger og rettferdiggjøres gjennom religiøs kultur, er det viktig at samfunnet griper inn gjennom lovverk. Dette har blant annet vært noe av argumentasjonen for en nedre aldersgrense for omskjæring av gutter i Norge. Gjennom lovregulering kan vi gi viktige signaler til trossamfunn om hva vi ikke anser som akseptabelt, blant annet hvordan barn behandles.

I Norge har vi et lovverk som ved å hensynta barns modenhet beskytter barn på mange områder. I henhold til Vergemålsloven kan ikke den som er under 18 år inngå bindende avtaler. Den som er under 18 år kan ikke stifte­ gjeld. Alderskravet på 18 fo­r 
ekteskapsinngåelse er dels ­begrunnet med barnets psykisk­e modenhet. Å bli medlem i enkelte trossamfunn innebærer i mange tilfeller at man forplikter­ seg til å gå inn i et livslangt lojalitetsforhold, ikke bare til en guddom, men til en organisasjon med tilhørende sterke konsekvenser­ for den som senere skulle velge­ å bryte sitt trosløfte.

En av konse­kvensene ved regelbrudd i ­enkelte lukkede trossamfunn er at svært unge barn kan risikere å bli ekskludert fra menigheten, noe som medfører helt eller delvis isolasjon fra familie og venner, en isolasjon som vil få store ringvirkninger for barnets utvikling og psykiske helse. Selv har vi mottatt mange henvendelser fra fortvilte unge i selvmordstanker på grunn av en slik situasjon.

Med tanke på de alvorlige konsekvensene ved innmelding i enkelte lukkede trossamfunn er det lite trolig at ungdom på 15 år er moden nok for en slik avgjørelse. Dette er bakgrunnen til at vi tidligere gjennom artikler og vår høringsuttalelse til NO2013:1, forsøket på lage en ny livsyns­politikk, har anbefalt at det settes en 18 års aldersgrense for å bli medlem av tros- og livsynssamfunn som praktiserer ekskludering av barn. Det handler ikke om ­aldersgrense for tro, men en aldersgrense for et forpliktende medlemsskap med konsekvenser barn ikke er modne til å se.

Et annet viktig virkemiddel kan være finansieringsordninger for trossamfunn, som i dag stiller få krav til trossamfunn. I Sverige er et av kravene at man ikke bryter barns rettigheter, noe som er bakgrunnen for at for eksempel Jehovas vitner ikke mottok støtte for 2016. Dette bør være et eksempel til etterfølgelse i Norge.

Hvis vi skal stå på barnas side er det viktig å lage et lovverk som beskytter barn og gir signaler til trossamfunn om at barns rettigheter skal respekteres.

Først publisert i Vårt Land 21.3.2016

Gå til innlegget

Alle trossamfunn som har blitt kritisert for internjustis av seksuelle overgrep forteller at de tar sterk avstand mot seksuelle overgrep, da dette strider mot Bibelens prinsipper. Men at de tar avstand er uinteressant, de har likevel et ansvar.

Trossamfunnet Jehovas vitner har i de siste årene fått mye negativ oppmerksomhet i media som følge av gjentatte skandaler knyttet til seksuelle overgrep mot barn i trossamfunnet, og den interne håndteringen av dette som tillot overgrepene å fortsette.

Siden 2012 har trossamfunnet som følge av slike saker på verdensbasis blitt dømt til å betale 234 millioner kroner i erstatning til ofre for seksuelle overgrep. Senere i denne måneden, 27. juli, følger den siste av en lang rekke saker mot trossamfunnet, når australske Royal Comission into Institutional Responses to Child Abuse starter sin offentlige høring for å se på Jehovas vitners håndtering av overgrepssaker i landet.

JW Broadcasting er en egen nettbasert kanal for trossamfunnet Jehovas vitner, og i det timeslange programmet for juli måned er det blant annet fokus på seksuelle overgrep. Tony Morris, medlem av Jehovas vitners Styrende råd, forteller at seksuelle overgrep har eksistert i tusener av år og i alle kulturer, før det er blitt økt fokus på skadene og omfanget av dette de siste førti år.

Tony Morris sier videre at Jehovas vitner som religiøs organisasjon tar kraftig avstand mot seksuelle overgrep, og hevder at organisasjonen er pro-aktiv, ved å vise til artikler i egne publikasjoner rundt tematikken så tidlig som på 80-tallet. Blant annet inneholdt publikasjonen Våkn Opp 22. juni 1982 en artikkel som advarte mot homoseksuelle menn som forgrep seg mot unge gutter. "Shame on them," sier Morris.

Henvisningen til at seksuelle overgrep har skjedd i alle kulturer til alle tider oppfattes som en fraskriving av ansvar. Etter å videre ha lagt fram bevis for at trossamfunnet er uten ansvar, ved å vise til egenproduserte fordømmende artikler om tematikken, så ser vi her ut til å bli ledet til å lete etter en syndebukk for seksuelle overgrep mot barn i homofile menn. Her er det mye å ta tak i.

I dette innlegget vil vi se bort fra drøftingen av juridisk ansvar, dette kan Royal Commission i Australia bedre enn oss, og det har California Court,  San Diego Superior Court og London High Court drøftet tidligere. De har alle påpekt at Jehovas vitners interne håndtering av opplysninger om overgrep har beskyttet overgriperen og slik bidratt til at overgrepene har fått fortsette, noe som har gjort trossamfunnet juridisk ansvarlig for overgrep og dermed også økonomisk erstatningsansvarlig. Vi ønsker derimot å se på et ansvar som sjeldent blir drøftet. 

Ved å granske avisartikler de siste tredve år om sex-overgrep i forskjellige trossamfunn, kan vi se flere likheter. Alle forteller at de er klart i mot seksuelle overgrep, og at de slår hardt ned på dette. De forteller videre at de lever med Bibelen som rettesnor, og at Bibelen også fordømmer seksuelle overgrep. Og ingen trenger å betvile sannhetsgehalten i dette.

Men at trossamfunn er i mot overgrep, er dessverre uinteressant i denne sammenhengen. Selvsagt fordømmer ethvert trossamfunn i likhet med samfunnet forøvrig seksuelle overgrep mot barn, det skulle ellers bare mangle. Men å innse at de selv legger grobunn for overgrep, er det liten kunnskap om. 

For dessverre er det slik at et trossamfunn som knytter seksuell lyst og onani til skam, som fordømmer homoseksualitet eller sex utenfor ekteskapet, faktisk lager et miljø som gir grobunn for seksuelle overgrep. Sexologien viser at seksuell undertrykkelse i barndommen er en viktig faktor i det å utvikle seksuell overgrepsadferd, dette kommer tydelig fram i psykoterapien av mennesker som har begått seksuelle overgrep.

Når mennesker lever i miljøer med et svært restriktivt syn på seksualitet, og som stadig kjemper i mot tanker som er knyttet til seksualitet, kan dette føre til impulshandlinger som de selv ikke har kontroll over. Når slike naturlige følelser som er en del av oss mennesker ikke blir anerkjent, må den få utløp på en eller annen måte, og for mange har det dessverre opplevdes enklere å la dette gå utover små barn.

Skal et trossamfunn redusere fremtidige overgrep så er det ikke nok å ha en negativ holdning til overgrep, man må skape et miljø som ikke undertrykker seksualiteten. 

Morris henviste til homoseksuelle menn som forgrep seg på unge gutter, noe som kan tolkes som at seksuelle overgrep anses som en av følgene av homofili. Sammenhengen er nok en annen. 

Forskning på de mange overgrepene gjort av prester i den katolske kirke, har avdekket at de homofile prestene anså sex med voksne menn som en truende bekreftelse på deres seksuelle legning, mens overgrep mot unge gutter ble ansett både som en uskyldig guttelek og noe som ikke ville true deres identitet eller bekrefte deres legning. Sexologene hevder at homofile som lever i et miljø som fordømmer homofili, og som derfor har valgt å undertrykke sin seksualitet, rett og slett står i fare for å utvikle overgrepsadferd. Flere forskere påpeker derfor at kirken selv må ta ansvar for de homofile prestene og deres seksuelle tragedier og de mange ofre i dette kjølvannet.

Det samme ønsker vi å si til trossamfunn som Jehovas vitner, Brunstad kristne menighet, Guds menighet, menigheter i Trosbevegelsen og flere, der vi kjenner til utallige overgrepssaker: Ta ansvar! Dere har skapt et miljø som fordømmer all seksualitet som ikke foregår i et heterofilt ekteskap, og dermed selv lagt grobunn for seksuelle overgrep. Å vise til at dere har Bibelen som rettesnor og at dere fordømmer seksuelle overgrep oppleves som kunnskapsløst og som en uverdig ansvarsfraskrivelse. 

Dere kan skrive så mange velmenende artikler om tematikken som dere måtte ønske, men dette hjelper ikke. Så lenge dere har holdninger som undertrykker seksualitet, så vil det alltid være en risiko for seksuelle overgrep i deres miljø. Og dette bør dere ta ansvar for.


Hilde Langvann
Daglig leder Hjelpekilden Norge

For kilder; se blogginnlegg

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere