Hildegunn Marie Tønnessen Seip

Alder: 40
  RSS

Om Hildegunn Marie Tønnessen

Mamma, stipendiat/høgskolelektor i psykologi og interkulturelle studier på Ansgarskolen, kommunikasjonsmedarbeider i Korsvei, frivillig og folkevalgt, idealist/pragmatiker/optimist (når alt kommer til alt). Debuterte i 2015 som grønn lokalpolitiker, og representerer Miljøpartiet De Grønne i kommunestyret i Songdalen. Valgt inn i bystyret i nye Kristiansand fra 2020.

Jeg har en mastergrad i fred- og konfliktstudier og har studert psykologi, sosialantropologi, utviklingsstudier, spansk og latinamerikastudier, medier og kommunikasjon, kristendom/religion/livssyn, musikk og dans. Nå jobber jeg med en doktorgrad i psykologi om hvordan kulturell deltakelse og kreative aktiviteter kan styrke flerkulturelle barn og unge, konkret knyttet til kunstprosjektet Fargespill.

Ellers: Glad i livet, menneskene og skaperverket, må stadig løpe for å rekke bussen, danser og ler så ofte jeg kan, alltid klar for et eple!

Følgere

De som reiser alene

Publisert over 1 år siden

Drapene i Trondheim er en påminnelse om hvorfor vi har fått kritikk av FN for hvordan vi behandler enslige flyktningbarn.

Han er mørk i blikket. Sorgen strekker seg over halve jordkloden.Etter at faren døde i Afghanistan er han knust, forteller han meg over bordet. Familien sørger, og han er her i Norge. Alene. Trøsten er at han får sendt hjem penger fra håndverkerjobben. Lange dager, lite fritid, mye mening.Det er dette han vil. 

Han kom hit som enslig mindreårig asylsøker, og jobbet hardt for fagbrevet.Jeg er vant til å se ham le, men nå preger alvoret ham. Likevel: han er en av de heldige.

LES MER: «Tøff kjærlighet» fra Ap

Tragedien. 

Den unge gutten som nylig ble drapsmann i Trondheim var ikke like heldig. 18-åringen som drepte Reza (17)og Nasratullah (19), og skadet en fjerde kamerat og seg selv, hadde ikke fått opphold.Han var på sitt åttende bosted siden han kom fra Afghanistan i 2015. 

Etterpåklokskap bringer ingen tilbake, og en vanskelig fortid unnskylder ikkevold. Men la oss nå bruke det vi vet om god omsorg for utsatte ungdommer til å forebygge mest mulig smerte og farlig uro.For smerten har en historie. 

2015 var året da Europa fikk verden i fanget. I den store tilstrømningen av flyktninger var mange barn. 5.480 enslige mindreårige søkte asyl i Norge, nær en femdobling fra året før.

Kaoset utløste dugnadsånd, men også et kappløp om å stramme inn. Norge ble med. Vi ble best i klassen på å sende barn tilbake til Afghanistan. De som ble, fikk ofte bare midlertidig opphold. Heller ennå kunne glede seg til 18-årsdagen, gruet mange seg syke.

Brudd i livsfortellingen. 

Ankomsttallene sank drastisk – i 2016 kom 320 enslige mindreårige asylsøkere, i fjor bare191. Mottak ble lagt ned igjen. Vellykket, som innstramming betraktet. Var det bare så enkelt som at vedtak iNorge kunne gjort Afghanistan tryggere, eller gitt færre på flukt i verden. Og for ungdommen selv er uvisshet og flyttinger alt annet enn suksessfaktorer.

Grunnlaget for resten av livet legges de første årene, og avhenger av støtte, omsorg, trygghet og læring. Det gjelder alle barn. Vi kjenner det igjen fra vansker ved mange omplasseringer i barnevernet: Mange brudd i livsfortellingen og uklar framtid kan gjøre vondt i unge liv. Barn må bort fra det uutholdelige, men trenger å få lande trygt igjen fortest mulig.

LES MER: Georgier søker asyl - avgjort etter 48 timer

Flykter fra Norge. 

Mange av asylsøkerbarna flykter videre. Man hører norske dialekter under broer i Paris. Ungdommer som til slutt fikk opphold i Tyskland lengter hjem til støttespillere i Norge. Samtidig kommer det her bekymringsmeldinger om selvskading, selvmordsforsøk og utagering blant enslige mindreårige.

Norge har fått gjentatt kritikk av FN for hvordan vi behandler enslige flyktningbarn, seinest fra menneskerettskomitéen i vår. Ansvaret for de under 15 år ble i 2009 overført fra utlendingsmyndighetene til barnevernet, for å sikre best mulig barnefaglig oppfølging. Når enslige mindreårige mellom 15 og 18 år ikke får samme omsorg, er det av økonomiske og ikke faglige hensyn. Dermed gjøres det forskjell på barn i Norge, i strid medBarnekonvensjonen.

Det er også vilkårlig hva slags omsorgs om gis i ulike mottak og botiltak. Særlig den litt vage kategorien «kommunalebotiltak» mangler gode nok retningslinjer, påpekte nylig Hilde Lidén med forskerkolleger i Klassekampen. De har sett 15-åringer bosatt alene på hybel.

Klemmer og håp. 

Vi kan bedre. Vi har klare faglige råd for hvordan vi kan sette bedre rammer rundt disse utsatte unge.Det handler om tydeligere krav til kommunale botiltak, og det handler om minst mulig midlertidighet.

I stedet for det foreslåtte klemmeforbudet for verger – for å unngå å gi de unge«urealistiske forventninger» – hva om vi heller rigger oss så det er realistisk å bli møtt med menneskelig varme over tid?Ungdommene som kommer alene kan også være de mest motstandsdyktige blant oss. De fleste som får bli er i skole eller jobb etter få år.Min unge venn må på jobb igjen. Han er sliten, men trygg. «Det er tungt å se venner uten opphold ha det kjempevondt og deretter bli sendt ut», sier han.

LES MER: Begrenser asylvergers omsorg

Trykket i Vårt Land 2. oktober 2018 i spalten Overblikk.

Gå til innlegget

Alternative virkeligheter

Publisert over 1 år siden

Raskere enn noen gang får vi informasjon fra hele verden. Men forståelsen henger ikke alltid med i svingene.

Vi lever i en global offentlighet – som samtidig blir stadig mer fragmentert og polarisert. Det er lett å riste på hodet over absurde Trump-uttalelser. Vanskeligere er det å se kritisk på vår egen debatt, og ikke minst, å finne ut hvordan vi kan snakke bedre sammen.

Tror ikke på krigen. 

«Det finns inga flyktningar», sa Sverigedemokraten Kurt Olsson til SVT nå i slutten av august. Han er overbevist om at alle er økonomiske migranter. Da journalisten spurte om han ikke tror på krigen i Syria, svarte Olsson: «Absolut inte.»

Det er blitt enklere å framstille virkeligheten sånn vi ønsker den skal være. Selv om Olsson fikk kritikk for utsagnet av andre i SD, er han ikke blitt ekskludert.

Nyhetene vi leser er stadig oftere i tråd med det vi allerede mener, filtrert gjennom sosiale medier. Det gir en helt annen offentlighet enn da de fleste i Norge så Dagsrevyen. I nett-offentligheten har også grensene flyttet seg for hva vi tillater oss å si: Personkarakteristikker og diagnoser kastes rundt, hets og politikerforakt florerer. Debattklimaet forsterker skillene mellom oss, og gjør det mindre fristende å engasjere seg politisk, særlig for kvinner og minoriteter.

Fortrenger og bagatelliserer. 

Vi sorterer alle informasjon etter hva vi allerede tror på og ønsker, og fortrenger og bagatelliserer det vi ikke orker å ta inn over oss – en hverdagslig mestringsstrategi. Disse mekanismene slår inn i den politiske debatten som denialism, en fornektelsestendens der veldokumenterte kjensgjerninger ikke aksepteres. Motargumenter fører sjelden fram mot holocaust-fornektere, klimafornektere eller vaksinemotstandere. Problemet sitter dypere, i et sterkt ønske om at verden var annerledes.

Da gir SD-Olssons fornektelse av Syriakrigen mening: Når han vil stenge grensene passer det mye bedre at migrantene ikke er reelle flyktninger, så de kan avvises uten at «vi» er slemme.

Det finnes mange varianter av å tro på den versjonen som passer oss best. Litt mentale krumspring må vel også til for at «miljønasjonen» og «fredsnasjonen» Norge skal fortsette å leve godt på olje- og våpeneksport?

Beskytter oss selv. 

En fersk studie viser at konservative, innvandringskritiske menn oftere er klimafornektere. Forskerne mener klimafornektelse kan forstås som et forsøk på å beskytte gjeldende maktstrukturer: Hvite menn nyter fordeler som gjør dem mindre innstilt på livsstils- og samfunnsendringer.

Studien ble også omtalt på Resett, da med «klimafornektere» i anførselstegn. I kommentarfeltet kom det raskt alternative forklaringer: Konservative hvite menn er nok heller de eneste som fortsatt har «et fnugg av sunn fornuft og evne til kritisk tenkning».

Som kvinne kunne jeg jo da bare lagt ned pennen. I stedet noterer jeg meg nok en kollisjon mellom alternative virkeligheter.

Empatiens mulighet. 

I høst starter Hele Norge snakker, et initiativ mot polarisering hvor meningsmotstandere skal møtes til debatt ansikt til ansikt, for å gi empatien en litt bedre sjanse enn på sosiale medier.

Vi vil ikke bli enige med alle, uansett hvor godt vi kommuniserer. Men for å forstå hverandre bedre på tvers må vi ikke bare lytte til motstandernes argumenter, men prøve å forstå hvor argumentene kommer fra – hva de er redde for, ønsker og håper på. Det krever også selvinnsikt og bevissthet om forskjeller i posisjoner og privilegier. Da kan vi bli klokere sammen.

Postmoderne paradoks. 

Det betyr ikke at vi kan godta alle virkelighetsversjoner som like sanne. På en migrasjonskonferanse nylig sukket forskerne over anti-intellektualisme og polarisert politikk foran det svenske valget: «De hører jo ikke på oss!» Akademia er forsiktige med å snakke om sannhet, men nå svarte en annen professor: «Vi må ikke miste troa på å fortelle sannheten.»

Noen sannheter slår inn – enten du tror på dem eller ei.

Trykket i Vårt Land 4. september 2018 i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Da verden våkna

Publisert over 1 år siden

La oss håpe overskriften slår til: At sommeren 2018 ble den sommeren.

Vil årets sommer gå inn i historiebøkene som tidenes fineste? Eller som sommeren da verden skjønte klimaalvoret? Da ekstremværet rammet så hardt og bredt, at vi ikke lenger kunne småkrangle og utsette, men kjente på kroppen at vi må gjøre noe?

Det klimaforskerne sier nå har vi hørt før. I 30 år har vi fått høre en stadig tydeligere vitenskapelig enighet om menneskeskapte klimaendringer, og dramatiske konsekvenser for økosystemer og livsvilkår over hele kloden. Like lenge har endringene i holdninger og handlinger gått seinere enn nødvendig.

Men i sommer lyder budskapet midt i en nyhetsstrøm full av branner, tørke og flom. Hellas, Sverige, California, Laos, Japan, Portugal, Norge … Ja, vi merker det faktisk her hjemme også. Her vi sitter i varmen, blant gulsvidde plener – og hører om skogbranner og fôrmangel – virker ikke klimaendringene så fjerne lenger.

Tydeligere nyheter. Medienes framstilling synes også å ha fått en annen tone. Omfattende dekning av hetebølgen knyttes opp mot ekspertuttalelser om at klimaendringene gjør ekstremvær vanligere. Komplekst er det fortsatt, men hovedbudskapet er klarere nå: Klimaendringene er i gang. Kvasivitenskapelige klimaskeptikere hører man forfriskende sjeldent fra for tiden.

Det er ikke småtterier vi får høre: Vannmangel i Midtøsten vil gi økt barnedødelighet og flere konflikter og flyktninger, spår UNDP. Klimautslippene forsurer verdenshavene, så krepsdyr går i oppløsning og livet i havet er truet. Middelhavslandene kan få store ørkenområder. En krigsreporter i NRK skriver hjem om at det legger seg en tåke av forurensning og farlig skittent vann rundt landene hun rapporterer fra. Jordas ressurser for i år hadde vi brukt opp allerede 2. august.

Og det er ikke dommedagsprofeter som forkynner dette, men norske og internasjonale medier. At vi spiller russisk rulett med vårt eget livsgrunnlag. Det har aldri føltes mer virkelig at vi står i fare for å gjøre store deler av jorda ubeboelig.

Spørsmål om trygghet. Klimaendringer fører til utrygghet for folk i alle land, mer åpenbart noen steder enn andre. Men for første gang på lenge har også folk flest i Norge kjent mer utrygghet på grunnleggende livsområder: Vannforsyning, matsikkerhet, brannfare. Kanskje vi da klarer å ta inn over oss hva utryggheten kan innebære i land med langt dårligere samfunnssikkerhet?

For vi må muligens få utryggheten litt tett på før vi åpner oss for det globale bildet. Ut fra idealer om nestekjærlighet og solidaritet kunne vi ønske at vi brydde oss uansett, men ofte tåler vi dessverre så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Empatien styrkes av at det kunne vært meg.

Nå har vi sjansen.

Tippepunkt? Holdningsendringer er på gang. Flere amerikanere enn noen gang tror nå klimaendringene er reelle og menneskeskapte, viser sommerens runde av en spørreundersøkelse som har blitt gjennomført siden 2007. Også i andre land synes politikere og folkemening å være på gli.

Så kanskje kan dette bli øyeblikket i historien da vi virkelig tok tak i klimakrisen? Vi ser sjelden før etterpå når noe snur. Men tro om ikke vi både vet nok og merker det nok nå til å gjøre noe som monner? At vi kjøler ned hodet i de få etterlengtede regnskyllene vi får nå, og når ferien er over, bretter opp ermene.

Alle kan bidra, og ingen trenger å vente på andre. Spørsmålet om løsningen ligger i politikk eller livsstilsendringer, er en falsk motsetning. Alle som velger å reise kollektivt, reparere ting, spise mindre kjøtt, sykle eller kjøre elbil, er med på å gi politikerne ryggdekning for radikale samfunnsendringer. Og modig klimapolitikk gjør det mer mulig for alle å leve bærekraftig.

Håpet. Mye er mulig. USA ligger kanskje under et bøllevelde, men se hva California har fått til. Norge er fortsatt en klimasinke – men se på Oslo!

Rett under alvoret vaker håpet. For sommeren 2018 ga oss alle muligheten til å våkne.

Gå til innlegget

På flukt fra oss selv

Publisert over 1 år siden

Det nytter lite å tro at det holder å sitte stille i båten, om vi alle er i samme båt. Og nå begynner det for alvor å bli varmt i vannet.

Flyktningkrisen var aldri over. Selv om overskriftene er færre enn i 2015, er den ikke over i Libya eller­ på Lesbos, og da er den ikke det her heller. I en sammenvevd verden som vår blir ikke problemene borte av å outsource dem.

EU-Tyrkia-avtalen viste det. Da Tyrkia­ i mars 2016 begynte å stanse båter på oppdrag fra EU, var jeg selv frivillig i Hellas med utsikt over sundet. Men flyktningene med frykt og forvirring i blikket i overfylte greske leirer ble ikke borte. De har tvert imot blitt flere, samtidig som farligere fluktruter brukes oftere. Fortsatt drukner barn i Middelhavet, verdens farligste grensekrysning. Leger uten grenser melder om økte psykiske og fysiske lidelser i kjølvannet av avtalen. Fordi vi var mer opptatt av å stenge ute enn å beskytte mennesker på flukt.

Vender ryggen til oss selv. 

Flyktningers rettigheter er menneskerettigheter. Er ikke noe av det bevaringsverdige i vår europeiske­ fellesarv nettopp forplikt-
elsen på menneskerettigheter og menneskeverd? I så fall vender vi også ryggen til oss selv når flyktningers rettigheter står for fall.

Nå gjør EU nye forsøk på å finne løsninger. Etter intense forhandlinger fikk europeiske­ ­ledere nylig i havn en avtale der flyktningene skal fordeles, etter screening på mottakssentre sør i Europa og på afrikansk side. Men gjennomføringen gjenstår, og ser vanskelig ut: Det blir frivillig for EU-landene å ta imot båtflyktninger, og landene hvor man vil opprette mottakssentre avviser ideen.

Erna Solberg sier Norge skal bidra i den europeiske asyldugnaden, til protester fra regjeringsmakker FrP. Men om mottakerlandene fortsatt kappes om å ta imot færrest mulig, løses ingenting. Og dødstallene i Middelhavet stiger.

Mennesker flytter. 

Samtidig svetter vi i hetebølgen. Der noen av oss bare kan bade mer og finne alternativer til grilling, sliter norske bønder. Husdyr og avlinger lider i tørken. Og konsekvensene er enda mer brutale der ressursene til klimatil-pasning er mindre.

Klimaflyktninger blir det flere av framover. Og da nytter det enda mindre, som rik og forbruksglad oljenasjon, å skyve ansvaret over på andre.

At mennesker flytter på seg når de må er ingen forbigående krise, men en normaltilstand. Vi kommer lenger med å akseptere­ det og finne måter å inkludere hverandre på, enn ved å bygge murer til lands og vanns. Om ikke grunnproblemene – krig, urettferdighet og klimaendringer – tas ved roten, vil presset mot murene bare øke.

Vær en nabo. 

Inkludering trengs både i storpolitikken og hjemme, her vi hører ekko av verdens marginaliserte blant folk som er utafor i rike Norge, med økende ulikheter, gjenger og uro. Minoritetsungdom jeg møter som forsker, forteller hvor mye det betyr å finne steder der de får delta, bidra, og slipper å føle seg unorske eller dummest i klassen. I hvert fall noen timer i uka. Det kan vi klare, eller? Å være naboer, kolleger, klassekamerater som tar med en til i gjengen, på koret eller fotballen på løkka. At noen av oss har tunge erfaringer­ i bagasjen er ingen svakhet, heller det motsatte. Det viser hvor fantastisk mye mennesker kan reise seg fra. En personlig forandre-verden-utfordring i sommer kan være å lytte til noen som har levd et helt annet liv enn deg selv.

Dypøkologien minner om at alle ­levende vesener er gjensidig avhengige av hverandre. Alle mennesker er medmennesker. Noe vi stadig overser, mens vi presser naturens­ tålegrenser. Men det er ikke noe grunnleggende behov å stenge andre ute eller tviholde på høyt forbruk. Nei, gleden er et annet sted: I å være medmennesker, skape og dele i en større helhet. Hvis meninga med livet er å være glad (fritt etter Arne Næss), og å være her sammen, åpner det for helt andre tilnærminger, også til flyktninger og miljø.

Menneskeheten vil aldri lykkes i å flykte fra seg selv. Håpet ligger kanskje i å huske hvem vi er?

Trykket i Vårt Land 10. juli 2018

Gå til innlegget

Barnas beste – bare når det passer oss?

Publisert rundt 5 år siden

Det er et enormt paradoks å forske på hva som virker til barns beste – og så blir plutselig en av dem sendt til Kabul.

I kveld brakte det løs på storscenen i Kilden i Kristiansand igjen: Fargespill! Hundre barn og ungdommer fra over 30 land sang, lekte og danset tilhørerne glade denne vårkvelden.

Fargespill er et flerkulturelt kunstprosjekt der barn og unge med ulik kulturell bakgrunn deler sine egne sanger og danser, koreografert sammen i profesjonell regi. Fargespill kommer fra Bergen, hvor Ole Hamre, Sissel Saue med flere har holdt på med dette siden 2004. Nå arrangeres Fargespill flere steder i Norge, og fra 2014 av også her i Kristiansand.

Jeg følger Fargespill som forsker, og har som mål å finne ut hva det betyr for deltakerne å være med på dette. Opplever de anerkjennelse, mestring, fellesskap? Styrker det meningen og sammenhengen i livet? Får de nye venner? Gjør det noe med identitet og tilhørighet? Øker det livskvaliteten? Med andre ord, hvordan dette kan være til barnas beste. Dette må det jo være viktig å finne ut av i et land som holder Barnekonvensjonen og barnas verdi så høyt som Norge?

Og i kveld sang disse barna og ungdommene ut igjen. Og selv om jeg ikke har konkludert ennå i forskningen, ser jeg mange eksempler på at dette er viktig for dem, at det skjer noe gjennom de månedene de jobber og skaper sammen. De retter ryggen, løfter blikket og stråler.

Men det er en som manglet da de gikk på scenen i kveld. I oktober, da Kilden Dialog presenterte Fargespill her i Kristiansand for første gang, hadde en av solistene selv skrevet en egen Fargespill-rap. Mohammad har stor glede av å jobbe kreativt med musikk. En fredag i januar var han i studio med kameraten Yared på et aktivitetshus i Kristiansand. Da han gikk hjem lot han tingene ligge, for de skulle jo fortsette neste dag.

Men tidlig neste morgen, 24. januar, ble de hentet. Sammen med foreldrene og to yngre søsken ble Mohammad sendt til Trandum og bare få dager senere videre til Kabul. De ble sendt “tilbake” til Afghanistan. (“Tilbake” blir jo ikke helt dekkende siden barna aldri hadde vært der før, det hadde bare foreldrene. Barna er født i Iran og hadde nå bodd tre og et halvt år i Norge).

“Barnas beste” er et prinsipp vi snakker vakkert og vel om i Norge. Barnekonvensjonen er norsk lov. Men når det gjelder asylbarna, synes det viktigste for regjeringen og byråkratiet å være “innvandringspolitiske hensyn”. Ministeren som håndterer dette, jobber med “justis og beredskap”. Men vi er mange som ser at dette handler om så mye mer: Om menneskerettigheter, livskvalitet, helse, verdige liv. Og om barn, rett og slett.

Som fagperson er det mildt sagt frustrerende, når man følger disse kreative og sunne prosessene, der barna får rom for å skape, vise mange sider av seg selv, og inngå i en meningsfull sammenheng i kanskje ellers til tider kaotiske liv – å se en ung gutt røskes brått ut av den sammenhengen. Bort fra så mange venner, kreative ledere og støttespillere som har investert så mye i at det skal være godt å være Mohammad. Noen vil kanskje tenke at en forsker burde forholde seg nøytralt til slike hendelser, men jeg har aldri lagt skjul på at jeg heier på disse barna og ungdommene. Jeg er opptatt av barnas beste, også som fagperson. Og når man brutalt tar en ungdom ut av gjengen, bryter vennskapsbånd, utdanningsløp, trygge rammer og kreative prosesser, håpet om en fredelig og meningsfull framtid – da er det definitivt ikke til barnas beste.

Mohammad skriver fortsatt i Kabul. Fem dager etter at han ble sendt ut fra Norge, 31. januar, delte han følgende tekst over internett (deles med Mohammads tillatelse):

jeg lever uten hus
jeg lever uten ovn
jeg lever uten lys
jeg lever uten penger
jeg lever uten fred
jeg lever uten venn
jeg lever uten studio
jeg lever uten konsert med Yared :(
jeg lever uten kristiansand
jeg lever uten fargespill
jeg lever uten gata mi
jeg lever uten ingenting
Men hvorfor jeg lever * i will die * fordi jeg vil ikke bo i afghanistan :(

Man trenger ikke akkurat være forsker for å skjønne at dette gjorde vondt.

Margareth Olin har påpekt det før, i dokumentarfilmen De andre om enslige mindreårige asylsøkere: Hadde vi funnet oss i at “våre” norske barn ble behandlet slik? Selvfølgelig ikke. Men hva om alle barn er like verdifulle? Og vi tok konsekvensene av det?

Heldigvis er det mange som reagerer på behandlingen av asylbarna nå. Jeg håper vi snart har fått nok. Og i oppgjørets time kan det godt diskuteres om minister Anundsen må gå. Men enda viktigere er vel hva som faktisk skjer med barna som har blitt sendt ut – og med de som sover urolig i frykt for at de blir de neste.

“I dag synger og danser vi for Mohammad”, sa de til hverandre i Fargespill Kristiansand i kveld, og dedikerte forestillingen til ham. Hva gjør vi andre for Mohammad?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 1344 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
21 dager siden / 1227 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
27 dager siden / 1213 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
2 dager siden / 1102 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
13 dager siden / 856 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 570 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 563 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere