Hildegunn Marie Tønnessen Seip

Alder: 40
  RSS

Om Hildegunn Marie Tønnessen

Mamma, stipendiat/høgskolelektor i psykologi og interkulturelle studier på Ansgarskolen, kommunikasjonsmedarbeider i Korsvei, frivillig og folkevalgt, idealist/pragmatiker/optimist (når alt kommer til alt). Debuterte i 2015 som grønn lokalpolitiker, og representerer Miljøpartiet De Grønne i kommunestyret i Songdalen. Valgt inn i bystyret i nye Kristiansand fra 2020.

Jeg har en mastergrad i fred- og konfliktstudier og har studert psykologi, sosialantropologi, utviklingsstudier, spansk og latinamerikastudier, medier og kommunikasjon, kristendom/religion/livssyn, musikk og dans. Nå jobber jeg med en doktorgrad i psykologi om hvordan kulturell deltakelse og kreative aktiviteter kan styrke flerkulturelle barn og unge, konkret knyttet til kunstprosjektet Fargespill.

Ellers: Glad i livet, menneskene og skaperverket, må stadig løpe for å rekke bussen, danser og ler så ofte jeg kan, alltid klar for et eple!

Følgere

Skogens uro

Publisert 7 måneder siden

Fra Amazonas til vår egen bakgård går en sti av ubehagelige sammenhenger.

Hvorfor gjør det oss noe at Amazonas brenner? Skogbrannene i en av verdens viktigste regnskoger har økt med 85 % fra i fjor, i takt med at president Bolsonaro har sluttet å beskytte skogen. Han gikk til valg på å gjøre det lettere for Brasils rike landeiere å drive gruver, dyrke soya og produsere kjøtt i verna skogsområder. Siden han ble innsatt i januar har han dessverre holdt ord. Ulovlig hogst og angrep på urfolk har bredt om seg, uten at myndighetene griper inn. Brannene får trolig bedre tak på grunn av klimaendringene. Avskogingen øker. Vi kan miste Amazonas-regnskogen som vi kjenner den.

Den kalles ofte verdens lunger, selv om det stemmer bedre å si verdens medisinskap. Verdens viktigste økosystem er jo heller ikke bare til nytte for oss mennesker: Regnskogen er mange andres hjem, med sitt intense artsmangfold. Uansett vinkling er ødeleggelsene av Amazonas hele verdens problem.

Gull eller grønne skoger? 

Mens mange internasjonale ledere protesterte høylytt, inngikk Norge og EFTA en ny frihandelsavtale med Brasil. EU-ledere som Macron valgte en annen strategi, og holdt igjen på samarbeidsviljen for å få i gang tiltak mot avskogingen. Da sendte Bolsonaro inn militæret for brannslukking. Internasjonalt press bidro.

Hvorfor lot norske myndigheter forhandlingskortet gå fra seg? Kanskje fordi norsk landbruk og havbruk er blitt så avhengig av søramerikansk soyaimport. En bonde jeg nylig snakket med her hjemme var bekymra for enda mer soyaimport fra Brasil med den nye avtalen.  Økonomiprofessor Bård Harstad mener avskogingen vil fortsette om vi ikke er villige til å bruke handel og investeringer som verktøy.

Fra brann til biff. 

Brasiliansk skogforvaltning viser seg å henge sammen med både middagen vår og norsk nærings- og landbrukspolitikk. Regnskogfondet appellerer til forbrukermakta og butikkene om å droppe produkter som rammer regnskogen. Det gjelder brasiliansk biff, som er fire ganger verre for klimaet enn norsk biff. Men den mest omfattende importen er av soya importert til dyrefôr. Vi klarte som forbrukere å gjøre noe med palmeolja – er regnskogsoya neste vare ut?

Forskjell på folk. 

Det fortelles at mange branner er påsatt av småbønder som må svi av skog for å dyrke nok til å klare seg. Brasilianske etterforskere har imidlertid avdekket at de største inngrepene ikke er fattigdomsavskoging, men store jordeiere og organiserte gjenger som har råd til store maskiner og hogger ned for fote.

Dette er også en kamp mellom pengemakt og urfolk. Hvis deres rettigheter ble tatt på alvor, ville ikke Amazonas brenne som den gjør.

«Dere går på en vei som bare fører til ødeleggelse og død. For å leve må dere respektere verden, trærne, plantene, dyrene, elvene og selve jorda,» skrev Kayapó-leder Raoni Metuktire nylig til verden i The Guardian.

Sammenhenger. 

Situasjonen i Amazonas inneholder altså en rekke kjente ingredienser fra andre overgrep mot mennesker og natur: Pengemakt og avmakt, utvikling satt opp mot urfolks rettigheter, viklet inn i internasjonale bånd.

Bolsonaro har avvist belæring fra Norges kant, så lenge vi fortsetter å «pumpe opp olje og skyte hvaler». Det gjør vondt i selvbildet vårt som miljønasjon. Men dette blikket på Norge er nok mer utbredt enn vi liker: Så lenge vi insisterer på å berike oss til siste oljedråpe – hva har vi egentlig å slå i bordet med i internasjonal miljøpolitikk?

Vi har også våre svin på skogen: Olja som driver den globale krisen. Urfolk som kjemper for sine rettigheter. Truede arter og natur som trenger vern, noe det er lett å glemme, så bortskjemt som vi er på natur i rikt monn. Men verken Amazonas eller norsk natur kan tas for gitt.

Livsvilkårene i verden henger sammen, da må også politikken henge sammen. Også ved dagens lokalvalg har vi en mulighet til å tenke lengre enn til kommunegrensene. Også her i Norge må vi rigge om til å leve bærekraftig. I det lange løp kan vi ikke annet.

Gå til innlegget

Håpet gir seg ikke

Publisert 8 måneder siden

Det ligger en skatt i det nynorske ordet samvit: Potensialet i det vi vet sammen.

Er det naivt å være håpefull i en polarisert og klimakokende verden? Ja. Men vi håper likevel. Det ligger i håpets natur ikke å vite om det innfrir.

I sommervarmen er vi i ferd med å nå flere dystre vippepunkter. Grønlandsisen og innlandsisen i Antarktis smelter fortere enn forskerne hadde fryktet. Havet stiger og blir så varmt at økosystemene trues og karbonopptaket minker. Amazonas hogges ned så raskt at jorden kan bli en lunge fattigere.

Og hva er egentlig fint vær? Da hetebølgen traff Grønland, skrev journalisten at det «dessverre er meldt fint vær» også framover. Hva om vi tar fram igjen kirkebønnen om godt og tjenlig vær, og takker for regn, svale vinder og naturens vekslinger?


Håp eller panikk?

«Jeg vil ikke ha håpet deres. Jeg vil at dere skal få panikk», sa Greta Thunberg på World Economic Forum tidligere i år. Det holder ikke å håpe at det ordner seg. Lettvint optimisme forandrer ikke verden. Vi trenger sannhets erkjennelse og resolutt handling.

Siden det kan være for seint å hindre farlig oppvarming, flyttes fokuset til klimatilpasning. Det er avgjørende, men tydeliggjør hvor blodig urettferdig klimaendringene rammer: Rike land med tung utslippshistorie er langt sterkere rustet til tilpasning enn fattige – hvis ikke vi nå klarer å dele på løsningene. Men blir det indiske subkontinent ubeboelig, har hele verden et problem.

Samtidig er tanker og atferd på glid. Det synes i media, i forbruk og på meningsmålinger. Men hvor mye og hvor raskt?

Menneskers selvopptatthet og endringsmotstand kan ta motet fra enhver. Samtidig er vi også ufattelig tilpasningsdyktige, og har en dyp evne til medfølelse. Det er ikke lett, men fullt mulig for oss å tenke utover oss selv.


Hva gir grunn til håp?

Det er håpefullt at teknologi og penger flytter seg i grønnere retning. Innovasjonstempoet er høyt, og vår kollektive skaperkraft skal ikke undervurderes. Vi har egentlig nok energi i verden, her sola skinner på alle, og blir stadig bedre på å fange den på fornybart vis.

Det er håpefullt at forbruksvekst ikke gjør oss lykkelige. Viktor Frankl pekte på meningsløshet som vår tids kollektive nevrose. Den kan ikke ting og tang og fossilmotorer kurere, det skal mer bærekraftige verdier til.

Det er håpefullt at vi tenker oss om før vi flyr. Heller enn å diskutere om skam kan tjene til noe, vil jeg slå et slag for flysamvittighet. Akkurat som vi gjerne kan kjenne på kjøttsamvittighet når vi skal spise, er det på sin plass å vurdere konsekvensene og alternativene nøye før vi flyr. Når vi velger å belaste planeten, har vi ikke alt å vinne på å gjøre det sjeldnere og verdsette det mer? Påskelam etter førti dagers faste smaker uendelig mye bedre enn daglig kjøtt.


Håpets mange ansikter

Mest av alt er det håpefullt at mange bryr seg sammen. Mange protesterer i Kina, men myndighetene passer på å ikke la dem høre om hverandre, siden de ville vært farligere sammen. Kanskje slår strategien sprekker nå som demokratiforkjemperne blir så mange i Hong Kong. For sammen kan vi mer.

Det ligger en skatt i det nynorske ordet samvit: Potensialet i det vi vet sammen, både kunnskap og handlekraft og moralsk refleksjon.

Korsvei-festivalen i år hadde tittelen Håpet har et ansikt. Jeg opplevde der at det har flere: Syngende og klimabrølende, lyttende og grublende, omsorgsfulle og takknemlige, bedende og arbeidende – og ikke minst samarbeidende ansikter.

Det kristne håpet gir også en grobunn av en annen verden for å ikke gi opp.


Håp med røtter

Pave Frans appellerer til samvitet i klimabrevet Laudato Si, nå i nytt opplag. Det har gitt håp langt utover katolikkenes rekker, og begeistrer radikale miljøvernere.

«Det er mange ting som må endre kurs, men det er først og fremst vi mennesker som må forandre oss. Vi mangler bevissthet om vårt felles opphav, om vår gjensidige tilhørighet, og om en fremtid som skal deles med alle», skriver Frans. Alvorlig og håpefullt.

Håp er hardt arbeid. Men om røttene strekker seg dypt nok, finner det næring.

Gå til innlegget

Vi tåler det visst

Publisert 9 måneder siden

Vokting av grenser er i vinden. Men merker vi når vi selv flytter grensene – for hvordan vi behandler folk?

Hva gjør vi med at 80 mennesker mistet livet utenfor Tunisia forrige uke, da båten deres veltet i håp om å nå Europa? Ikke hørt om det, sier du? Ulykken fikk lite medie­oppmerksomhet. Det var jo ingenting utenom det vanlige.

Vi har visst vent oss til at mennesker drukner i Middelhavet. Nå også i Rio Grande. At de dør uten annet å klamre seg til enn det tynnslitte håpet om et levelig liv.

Barn i bur

På grensa mellom Mexico og USA sitter nå tusenvis internert. Barn skilles fra foreldrene. Uavhengige inspektører slår alarm om elendige kår og torturliknende behandling. Barna stues sammen, får ikke dusje eller skifte, mangler tannbørste og såpe – og mest av alt, mamma og pappa. Trygghet.

Barnetegninger fra leirene viser at barna har en opplevelse av å sitte i bur. Bloggeren Beate Larsen Eiklid spør på Facebook om vi nå har tråkket over grenser som vi ikke har krysset i denne delen av verden siden 1945 – ved stilltiende å godta leirene på grensa. Systematisk umenneskelig behandling. Kan vi gå med på det i den såkalte frie verden?

Tåle så inderlig vel?

Det er lettere å riste på hodet over USA enn å ta tak i egne europeiske skampletter. Moria-leiren i Hellas blir ikke mindre akutt ettersom tiden går. Ombord på skipene som nektes å legge til i Lampedusa og Valletta står flyktningene tett i farlig hete. Og vi? Vi tåler det visst.

Ørkenvarmen setter norske barn med IS-foreldre i livsfare i al-Hol-leiren nord i Syria. Og her hjemme i Norge bråvåkner barn om natta av politi på døra, og deporteres til verdens farligste land. En systematisk strategi, som skapt for å påføre traumer. Brutaliteten ble særlig tydelig i Abbasi-familiens tilfelle. Men dette er blitt den nye normalen. Vi tåler det visst.

Hvordan havnet vi her? Innstramming for innstramming, i den «strenge, men rettferdige» asylpolitikkens navn. I skyggen av overskrifter om bompenger og sjamaner.

Skummel tilvenning

Vi mennesker har lett for ikke å merke gradvise endringer. Vi er litt for gode til å venne oss til. Ofte er det ikke før vi ser oss tilbake at vi oppdager at vi har flyttet grensene vel langt.

Heldigvis finnes kritiske, våkne og profetiske røster som sier ifra. De massive reaksjonene som kom da Abbasi-familien ble deportert, kan tyde på at strikken er strukket langt nå. At flere ser og spør: Var det virkelig hit vi ville?

Og da kan medborgerskapet vise seg på sitt beste: Når naboer, kommentatorer og politikere protesterer, frivillige hjelper til, advokater og leger krever en høyere etisk standard. Etter at mor Abbasi ble fraktet bevisstløs ut av landet, vil Rådet for legeetikk se på legens involvering i saken.

Språk og virkelighet

Også i USA sier helsearbeidere og grasrothelter ifra, og grenseleirene vekker debatt. Men noen protesterer mer på at Alexandria Ocasio-Cortez kalte dem konsentrasjonsleirer, enn på de uverdige forholdene der.

Historikerne gir henne rett: Selv om det ikke er utryddelsesleirer, som under holocaust, er dette konsentrasjonsleirer hvor mennesker som ikke er dømt for noe, holdes under forferdelige forhold, og hvor folk dør, oppsummerer Svein Egil Omdal.

Da Carola Rackete styrte Sea-Watch 3 i havn på Lampedusa, fortalte NRK.no først at hun ble arrestert for å ha prøvd å «senke» en politibåt. Senere, da hun ble løslatt, sto det at hun «dultet borti» den. To vidt forskjellige fortellinger, og det skjer ofte i migrasjonsdebatten: Fengsel eller mottakssenter? Gode hjelpere eller menneskesmuglere? Lykkejegere eller mennesker i nød?

Språket betyr mye for hvor grensene trekkes. Men vi kan ikke snakke bort lidelsen.

Grensevoktere

Trondheims ordfører Rita Ottervik kritiserer rådende politikk etter Abbasi- saken: «Hvis streken går her og denne familien er utenfor, må vi flytte streken.»

For grensene er ikke naturgitte, vi skaper dem. Det er vårt ansvar som sivilisert samfunn stadig å passe på hvor vi lar grensene gå.

Gå til innlegget

Politikk i bevegelse

Publisert 10 måneder siden

Europa tegner opp det politiske kartet på nytt. Trenger nye tider ny politikk?

Hva gjør vi når tidene blir usikre? Søker mot det velkjente, blir oss selv nok – eller søker støtte og samarbeid?

Politisk psykologi har vist at frykt og engstelse henger sammen med en tendens til å velge konservativt og tradisjonelt. Men det blåser andre politiske vinder nå, selv i en tid med klimakrise og uro over fordeling og migrasjon. I valget til Europa­parlamentet i mai ble de tradisjonelle partiene svekket og mistet flertallet. Europa valgte i stor grad utradisjonelt – men i flere retninger.

Grønn samarbeidsvind

De grønne gikk sterkt fram, ble nest største parti i Tyskland og Finland, og øker gruppen sin i Europaparlamentet fra 52 til 74 representanter. De internasjonalt innstilte liberale – blant de mest EU-positive av alle – ble også styrket.

Dette er en seier for alle som vil møte tidas utfordringer med sterkere internasjonalt samarbeid. For mange er det en logisk sammenheng mellom å skape
inkluderende, mangfoldige samfunn og å samarbeide på tvers av grenser internasjonalt for å ta vare på vår felles klode.

Motstand og høyrepopulisme. På den andre siden gjorde de mest EU-skeptiske det også godt flere steder. Også høyre­populister, som for noen år siden ikke var stuerene, gikk fram – om ikke så mye som fryktet. Likevel kunne parlamentsgruppa «Nasjonenes og Frihetens Europa»
notere seg flere seire: I Italia ble sterkt innvandrings- og EU-kritiske La Lega største parti, og Nasjonal Samling ble størst i Frankrike.

Dette kan tolkes som en fryktbasert isolasjonisme – eller som mistillit til et tungrodd europeisk system som mange opplever som fjernt og ikke i kontakt med deres hverdagslige utfordringer.

Et annet fargespekter

Bevegelsene i internasjonal politikk i dag rokker ved den vante oppfatningen av et todelt politisk landskap, på en skala fra rødt til blått. Nå tegner andre farger og nyanser seg, som skillet mellom grønt og grått, som skole­streikerne peker på: grønn omstilling som førsteprioritet, mot fortsatt fossil­avhengighet. Stø kurs er ofte bra, men ikke hvis kursen peker mot økologisk kollaps.

Akkurat som det meste ikke er svart/hvitt, er heller ikke politikken bare blå eller rød. Økokrisen som står for døra til velferdssamfunnene våre bryr seg ikke om slike skiller. Den stiller grunnleggende spørsmål ved prinsipper som tradisjonelle partier både på høyre- og venstresiden har tatt for gitt, som at vi skal basere oss på ustanselig økonomisk vekst.

Protest og vill vest?

Mange partier og bevegelser som markerer seg nå er mer mot enn for: Brexitpartiet, som ble størst i Storbritannia i EU-valget; de gule vestene; og bompengelistene som markerer seg på meningsmålingene her hjemme.

Protestene peker på viktige utfordringer: økende forskjeller og avmakt. Det paradoksale ved at så mange sliter midt i historisk høy velstand. Samtidig går protestene litt i hytt og vær, og presenterer ikke nødvendigvis så mange faktiske løsninger.

Årsakene til at livet oppleves urettferdig og usikkert for mange stikker dypere enn litt dyrere bensin og bompenger. Det våre nordiske velferdssamfunn har fått til på fordeling har vi gjort med mer grunnleggende verktøy, som skattepolitikk, utdanning og velferdsordninger.

Ny tid, nye løsninger?

Det er mye å lære og ta med seg videre av forrige århundres ideologier, om både solidaritet og frihet. Men jo mer vi trør i gamle ideologiske spor, jo vanskeligere er det kanskje å være åpen for å endre kurs når det trengs? De tradisjonelt store partiene har ikke overbevist når det gjelder å ta tak i de største utfordringene i dette århundret, verken den overhengende miljøkrisen eller usikkerheten mange opplever i arbeidsliv og samfunn i lynrask endring. Kanskje er det derfor mange ikke lenger regner de tradisjonelle partiene som trygge valg.

Nye utfordringer krever at vi tenker nytt. Om dette åpner for kaos eller nye samarbeid, vil tida vise. Men politikken er i bevegelse.

Gå til innlegget

Klarer verden å samarbeide i tide?

Publisert 11 måneder siden

Dør insektene, dør vi. Hvordan kan vi slutte å ødelegge vårt felles hjem?

Som om klimakrisen ikke var nok, har FNs naturpanel nå denne måneden varsla om naturkrise. Vi ødelegger naturen fortere enn noen gang. En million arter trues av utryddelse – fordi leveområdene deres legges under asfalt, av overfiske og overhøsting, invaderende arter, forurensning og klimaendringer. Hver art som utryddes etterlater seg tomrom i den intrikate helheten som igjen skaper trøbbel for andre arter.

Vi kan rett og slett ikke fortsette å ta for oss av naturen som om den var gratis, og som om vi kunne klare oss uten.

Felles tragedie

Naturmangfoldskrisen er like alvorlig som klimakrisen. Begge manifesterer allmenningens tragedie: Fellesressurser ødelegges fordi alle kortsiktig tar for oss – noe som på langt sikt går ut over oss alle.

Menneskeheten har et sørgelig talent for å fortsette ufortrødent mot stupet. Som én art blant de kanskje åtte millioner artene i verden er vi helt unike: Vi undergraver livsgrunnlaget som ingen andre skapninger, men har også en unik evne til å reflektere over det og velge noe annet.

Krise og mulighet? 

At det kinesiske tegnet for krise betyr både fare og mulighet er visstnok ikke helt presist. Men tanken gir mening: At en krise også kan spore til forandring. Nød lærer naken kvinne å spinne. Kan økokrisen lære oss å trø varsomt på jorda igjen?

Da finanskrisen slo inn i Hellas for et tiår siden, blomstret det opp rundt husene på den greske landsbygda. Arbeidsledige unge kom hjem fra byene og hjalp til med å dyrke mat på familiens jord. Det ga ikke hele løsningen, men krisen tvang folk til å få mer ut av det de hadde.

Trenden med å dyrke egen mat er også kommet til oss som er vant til å finne alt i butikken. Det spirer spiselig i balkongkasser og kolonihager, og vi hagebrukere oppmuntres til å rote litt i hagen for bienes skyld. Det gjør hagestellet til mer enn hygge. Mat er ingen hobby. Natur er ikke luksus, men livsnødvendighet.

Anarki

Det går noen lange linjer fra krydderurtene i vinduskarmen til den globale miljøpolitikken. Utfordringen er det globale anarkiet. Ut fra suverenitetsprinsippet kan ikke statene overstyres, og verdenssamfunnet må baseres på frivillig samarbeid. Det er få som ønsker seg maktkonsentrasjonen en global president eller et verdenspoliti ville gitt. Men anarkiet gjør det vanskeligere å dra sammen.

Verden har samarbeidet om mye gjennom årene, gjennom FN, toppmøter, bærekraftsmål og regionale unioner – men fortsatt ikke fått grep om økokrisen.

Naturens Parisavtale. WWF ber om en internasjonal avtale for å bevare naturmangfoldet, som vi har det for klimaet. Miljøminister Elvestuen har sagt seg enig. Mange håper det kan skje på det neste internasjonale naturtoppmøtet i Kina i 2020.

Avtalen må gjøre det for dyrt å forurense, og sikre sammenhengende, tilstrekkelige naturområder for artenes overlevelse. Kanskje må vi bli arealnøytrale, og ikke ta mer uberørt natur til menneskestyrte formål, men heller gjenbruke arealene vi alt bruker. Vi trenger også å slippe naturen til igjen flere steder gjennom «gjenvilling» (re-wilding).

Samtidig sliter vi med å oppfylle Parisavtalen. En felles plan er viktig, både for klima og natur, men avhenger av landenes gjennomføring. Heller ikke her kommer noe verdenspoliti og redder oss.

Samarbeid

Yanis Varoufakis og David Adler foreslår en International Green New Deal for klimakrisen etter mønster fra Marshallhjelpen: Et pragmatisk samarbeid om fornybar energi og klimatilpasning, der det trengs, ikke bare der man har råd. Alle kontinenter kan dekke sine energibehov utslippsfritt hvis solrike land samarbeider med vind- og vannrike land. De teknologiske nyvinningene og kulturendringene omstillingen krever må også deles.

Vi må rett og slett snu skuta sammen. Og den er tung å snu. Her trengs både gammel visdom og nyskaping for å kunne dyrke fram framtida i vår egen hage.

Dette løser vi sammen, eller ikke i det hele tatt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1578 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
17 dager siden / 1177 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
11 dager siden / 1164 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
30 dager siden / 965 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 741 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
26 dager siden / 644 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere