Hildegunn Marie Tønnessen Seip

Alder: 40
  RSS

Om Hildegunn Marie Tønnessen

Mamma, stipendiat/høgskolelektor i psykologi og interkulturelle studier på Ansgarskolen, kommunikasjonsmedarbeider i Korsvei, frivillig og folkevalgt, idealist/pragmatiker/optimist (når alt kommer til alt). Debuterte i 2015 som grønn lokalpolitiker, og representerer Miljøpartiet De Grønne i kommunestyret i Songdalen. Valgt inn i bystyret i nye Kristiansand fra 2020.

Jeg har en mastergrad i fred- og konfliktstudier og har studert psykologi, sosialantropologi, utviklingsstudier, spansk og latinamerikastudier, medier og kommunikasjon, kristendom/religion/livssyn, musikk og dans. Nå jobber jeg med en doktorgrad i psykologi om hvordan kulturell deltakelse og kreative aktiviteter kan styrke flerkulturelle barn og unge, konkret knyttet til kunstprosjektet Fargespill.

Ellers: Glad i livet, menneskene og skaperverket, må stadig løpe for å rekke bussen, danser og ler så ofte jeg kan, alltid klar for et eple!

Følgere

Klimafordrevne nå

Publisert 1 dag siden

Klimaendringene er allerede i gang med å flytte på mennesker.

Og da tenker jeg ikke bare på bevegelser i Facebook-grupper i lille Norge, verken på folkeopprøret mot det såkalte klimahysteriet, eller folkeopprøret mot det nevnte folkeopprøret, hvor det er mye humor og håp i omløp.

Jeg tenker heller ikke på oss som må bevege oss stadig lenger til fjells for å finne litt skikkelig vinter i februar. Eller på dem som sitter sandfaste på Kanariøyene.

Jeg tenker ikke en gang først og fremst på de evakuerte familiene i Australia, som da det brant som verst erklærte seg som klimaflyktninger nå i januar. Det var dramatisk. De ble likevel ivaretatt av det (oljerike) samfunnet de tilhørte, og kunne etter hvert vende hjem – etter å ha lidd store tap.

Avmakt

Jeg tenker først og fremst på de som opplever at hjemmet deres blir ubeboelig som følge av klimaendringene, og som har fortvilende få muligheter til å etablere seg på nytt. De har bedre grunn enn de fleste til å heve stemmen mot mangelen på klimahandling, men ofte er det for lett å overhøre dem. Makten er andre steder, rettighetene deres er uklare, ansvaret for indirekte og spredt.

Og så lenge de som har tjent mest og levd best på høye klimautslipp klarer å holde konsekvensene i utkanten av synsfeltet, skjer det lite. Men om man hører etter, er utfordringene ikke til å komme forbi. Matproduksjonen rammes av gresshoppesvermer i India, flom i Øst-Afrika, tørke i sørlige Afrika. En rekke konflikter kan ha blitt forsterket av villere og mer ustabilt klima, noe Syria er et av de mest kjente eksemplene på.

Er de flyktninger?

De fleste som må flytte fra klimaendringer er internt fordrevne, men dette kan også være bakenforliggende årsaker til større fluktstrømmer i vår tid. Mange av verdens flyktninger kommer fra områder som er sterkt utsatt for flom, tørke og ødelagt livsgrunnlag og som historisk sett har bidratt lite til klimakrisen.

Flere Stillehavsland kan forsvinne i havet etter hvert som det stiger. De rammes allerede av årlige flodbølger og sykloner verre enn noen gang. Både fra Kiribati og Tuvalu har mennesker søkt tilflukt i andre land, og søkt asyl som klimaflyktninger i New Zealand eller Australia. Den statusen har de fortsatt ikke fått. Men FNs menneskerettighetskomité vurderte nå i år at man heller ikke kunne sende en familie fra Kiribati tilbake ved tvang til land som trues så umiddelbart av klimakrisen.

Flyktningstatus er strengt regulert. FN-definisjonen gjelder mennesker som er forfulgt på spesifikt grunnlag: Rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller gruppemedlemskap. Å måtte forlate hjemlandet på grunn av økologisk krise dekkes ikke av denne definisjonen. Men hva slags rettigheter skal de da ha? Det diskuteres i internasjonal rett.

Grunn til å frykte

Om flyktningdefinisjonen ikke treffer, har de klimafordrevne sine menneskerettigheter som oss andre. Men hvordan kan vi innfri retten til liv?

Det er et stort paradoks at mange av dem som er skeptiske til innvandring, også er skeptiske til klimaomstilling. Kanskje handler det om en mer dyptgående motstand mot endring, enten uvilje, bekymring eller frykt for at verden ikke lenger skulle være som før.

Akkurat det har vi jo grunn til å frykte – for det er den ikke. Noe av det viktigste vi kan gjøre for en mest mulig stabil verden der folk i minst mulig grad drives på flukt, er å bekjempe klimaendringene og bidra til klimatilpasning der endringene allerede rammer.

Suketu Mehta, som selv kan følge familiens migrasjonshistorie fra India via Kenya og Storbritannia til USA, skriver om hvordan alt henger sammen med alt i boka Dette er også vårt land: «Vi migranter har ikke kommet for at vi skal betale tilbake noe. Vi kommer som kreditorer. Vi driver inn gjeld. Vi kommer fordi vi ikke har noe valg: Man har gjort vår del av verden ubeboelig, gjennom kolonialisme, krig og nå sist, gjennom klimaendringer.»

Ingen kan kreve at mennesker skal bli værende der det blir ulevelig.

Gå til innlegget

Fremmedkrigerne og barna våre

Publisert rundt 1 måned siden

Når både hat, morskjærlighet og rettigheter krysser landegrenser, utfordres nasjonalstatene.

Den terrorsiktede kvinnen som er kommet hjem til Norge med sine to barn har satt i gang en forrykende debatt og regjeringskrise. Men dette handler om noe mye større enn et frustrert, lite parti i regjeringen.

Barns beste

Alle barn har rett til liv og helse, til omsorg og beskyttelse. FNs barnekonvensjon har vært gyldig som norsk lov siden 2003. Det gir krystallklart grunnlag for at den syke femåringen ble hentet hjem og nå får vår beste helsehjelp.

Fagfolk har også vært enstemmige siden andre verdenskrig i at krigsbarn bør hentes ut sammen med omsorgspersonene sine, for å sikre en viss kontinuitet og trygghet i dramatiske omstendigheter. Uansett hva vi tenker om hva kvinnen kan ha vært med på av terrorvirksomhet, vet vi lite om relasjonen mellom mor og barn. Hennes omsorgsevne og barnas behov må vurderes på nært hold før det kan finnes hjemmel for omsorgsovertakelse. Verken i terrorsiktelser eller barnevernssaker skal noen forhåndsdømmes.

De andre

Det er også andre norske barn i al-Hol-leiren. UD anslår at rundt 40 norske barn av antatte fremmedkrigere lever i området, under elendige kår. Regjeringen har lagt stor vekt på at den lille familien som kom hjem nå ble hentet på grunn av det ene barnets alvorlige helsetilstand. Utenriksminister Søreide understreker at de ikke vil gjøre noe for å hente andre. Skal man altså vente til de andre barna blir syke? Al-Hol har blitt kalt en «dødsleir for barn». Kurdisk Røde Halvmåne rapporterer at minst 517 personer, de fleste av dem barn, døde der i 2019.

Her lever norske barn under forhold man ikke ville unne sin verste fiende. Eller er det akkurat det man i praksis gjør? For verre fiende enn IS skal man lete lenge etter. Etter oppsiktsvekkende brutalitet i Syria og Irak og terrorangrep andre steder er det forståelig at det er lite nåde å få. Men det er i møte med de som kan ha gjort det verste vi kan tenke oss, at rettsstaten og menneskeverdet virkelig står sin prøve.

Rehabilitering

Internasjonalt har over 30.000 fremmedkrigere reist til Syria og Irak for å slutte seg til ekstreme islamistiske grupper der, ifølge FN. Hvorfor har så mange unge mennesker forlatt tryggere land for å slutte seg til en brutal krig? Fant de en motgift mot marginalisering og meningsløshet i å kjempe for noe større, kalifatet som trengte akkurat dem og ga dem en oppreist plass i verden? Det forskes intensivt på hvordan unge mennesker radikaliseres, og ikke minst, på hvordan vi kan rehabilitere og forebygge – som litt klokere samfunn og medmennesker.

Tyskland og USA har hentet hjem fremmedkrigerne for å rettsforfølge dem i hjemlandet, og oppfordrer andre land til å gjøre det samme. Manglende ressurser og rettsapparat sår tvil om det er mulig å «hjelpe» eller håndtere dem effektivt og rettferdig der de er. Har vi tillit til vår egen rettsstat, bør de som har tilknytning til Norge føres for retten her. Thorbjørn Jagland mener det både er tryggere og mer i tråd med de europeiske menneskerettighetene.

Krigsbarn

Det skjer litt av hvert i krig og kjærlighet. Unge finner hverandre i kampens hete, og barn kommer til verden. Her har vi en mørk historie her hjemme. Over 10.000 barn ble født under eller like etter andre verdenskrig med tysk far og norsk mor. De kom til en verden som allerede hatet dem. Mange fikk livet ødelagt av mobbing, utestengelse og tilnærmet rettsløshet. Fordi foreldrene hadde deltatt i noe samfunnet foraktet. Har vi lært?

Fredsbarn

Reidar Hjermann og Heidi Wittrup Djup fra Norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg har rett i at dette ikke er IS sine barn, men våre barn. De er vårt felles ansvar. Barn er sårbare og formbare, på godt og vondt. Det gir håp at flere afrikanske land har lyktes med rehabilitering av barnesoldater. Det er mulig.

La oss ta fram Nordahl Griegs Til ungdommen igjen, denne gangen til barna. For hva er vårt våpen, i møte med brutal terror og vår egen frykt? Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred. La oss ta vare på skjønnheten, varmen – og bære våre barn varsomt på armen.

Gå til innlegget

Ungdommens råskap

Publisert 3 måneder siden

Kan det vi nå ser i Hong Kong være brytninger mellom det gamle og nye Kina?

Etter nærmere et halvt år ser ikke protestene i Hong Kong ut til å avta. Nå i helgen ble det valgskred for demokratibevegelsen, på bekostning av de Beijing-lojale kandidatene til distriktsrådene. Rådene har begrenset reell myndighet, men symbolverdien av resultatet er stor. Valgdeltakelsen var også rekordhøy, 70 prosent mot under halvparten sist. Folket møtte opp og slo et slag for frihet.

Demokrati på lån

Det begynte i juni, da en million mennesker – hver syvende innbygger – fylte gatene i protest mot forslaget om at de lokale myndighetene skulle kunne utlevere arresterte borgere til Kina. Lovforslaget ble trukket i september, men demonstrantene har flere krav: Amnesti for de arresterte, etterforskning av politivolden, reell universell stemmerett. De vil sikre sin frihet og styrke demokratiet, som er ufullstendig og stadig under press. Ut fra de gamle avtalene mellom Storbritannia og Kina har Hong Kong demokratiet bare på lån.

Da britene tilbakeførte Hong Kong til Kina i 1997, la stormaktene rammene, som stormakter gjerne gjør: Byen skulle få ha sitt eget juridiske system de neste 50 årene, inkludert ytringsfrihet og forsamlingsfrihet. Hva som skjer etterpå, er uvisst.

Selv om det fortsatt er noen år igjen til Hong Kongs spesialstatus opphører i 2047, ser dagens unge denne usikre framtida nærme seg. Derfor framstår dette også som et generasjonsopprør, i likhet med de globale klimastreikene: Når de som skal leve lenge med konsekvensene blir store nok til å heve stemmen, kan det fort bli bråk.

Meningers mot

Studentene i Hong Kong er modige i sitt opprør, i en verden der de færreste tør å tale Kina midt imot. Det merkes på den svært forsiktige omtalen av situasjonen som kommer fra de fleste land, inkludert norske myndigheter. Kongressen og underhuset i USA har nå kommet med en støtteerklæring, og fikk straks stram respons fra Beijing: Dette ville få konsekvenser.

Kinesiske myndigheter slår i bordet med sin sedvanlige fasthet og pondusen av å ha 1,4 milliarder mennesker under seg. Som stadig viktigere handelspartner og marked, er Kina vanskelige å motsi for realpolitikere.

Da skal vi være glad for de unge i Hong Kong, som ser overmakta i øynene og ikke gir seg.

Bred støtte

Valgresultatet viser at dette ikke bare er et ungdomsopprør, men har bred tilslutning i befolkningen. Myndighetenes håp om at en stille majoritet var lojal mot Beijing slo ikke til. Demokratiet har historisk sett vokst fram gjennom sosiale bevegelser som har bredt om seg og omskapt samfunnene de var en del av, og inkludert stadig flere: Kvinner, arbeidere, ulike hudfarger. Kan denne bevegelsen rokke et så tungsnudd skip som Kina?

Motsetningene i Hong Kong kan også forstås som kulturelle brytninger – mellom hierarkiske og egalitære forståelser av samfunnet, forkjørsrett for frihet eller harmoni, individ eller kollektiv. Hong Kong er som et barn oppvokst mellom øst og vest, som nå er blitt en ungdom og vil finne seg selv.

Sett fra oss i Norge er historien på demokratiforkjempernes side. Men Kina er en koloss. Ikke noen entydig størrelse, så klart, selv om myndighetene framstiller det slik. Det er stadig protester også innad i det kinesiske «mainland», men myndighetene passer på at de sjelden får koblet seg på hverandre.

Smarte nettverk

I Hong Kong har demonstrantene fortsatt langt flere muligheter til å bygge handlekraftige nettverk. Metodene de bruker er fascinerende og teknologismarte: En lederløs bevegelse med vekslende talspersoner, som bruker digitale avstemninger om hvor de skal møtes og hvilke sanger og symboler som samler dem. På den måten har de til og med skapt seg en egen, uoffisiell nasjonalsang.

Så demokratiet synger i Hong Kongs gater, nå også gjennom valget. Beijing kaller valgresultatet ubetydelig, og ser ikke ut til å la seg rokke. Tør det internasjonale samfunnet å stemme i ungdommens frihetssang – også når de bor i Kina?

Gå til innlegget

Hjerter i Chile

Publisert 4 måneder siden

I et av Latin-Amerikas tilsynelatende mest vellykkede land tar folk til gatene. Fortidas diktatur kaster lange skygger over opprøret mot økende urettferdighet.

Militæret har blitt brukt mot befolkningen i Chile for første gang siden Pinochets diktatur falt i 1990. Hva skjedde?


Metro til folket

Mens bompenger satte sinnene i kok i velstående Norge, var den utløsende faktoren i Chile dyrere kollektivtransport: En prisøkning på 4 prosent på metrobillettene, ca. 40 øre.

Dyrere billetter ble den berømte dråpen i et land med et av verdens mest klassedelte skolesystemer. I helsesystemet er man også avhengig av å kunne betale for seg for å få hjelp. Pensjonen strekker heller ikke til for dem som allerede har lite. Det hjelper lite å bytte ut gamle busser med en flott, ny metro, hvis stadig færre har råd til å ta den.


Diktaturets etterdønninger? 

Studentene tok til gatene først, mange fulgte etter. Raskt etter starten den 18. oktober eskalerte opptøyene fra fredelige protester til bilbranner og bråk. Myndighetene satte hardt mot hardt.

Det vakte bare et større raseri. Mange hører et ekko av diktaturet når president Piñera håndterer dette nærmest som en krigssituasjon. Demonstrantene siterer Salvador Allende og roper mot historisk urettferdighet som videreføres av dagens politiske og økonomiske eliter – myndighetene, markedet og media som forteller historien fra de mektiges perspektiv.

Ulike kilder gir forskjellige versjoner, men trolig har over 40 mennesker mistet livet, mer enn 500 er skadet og 2600 personer fengslet. Erick Valenzuela Bello skriver fra Santiago om omfattende vold, til og med tortur. Ifølge ham fortsetter myndighetene den brutale tradisjonen etter Pinochet: Det nyliberalistiske diktaturet viser sitt sanne ansikt.


Ingen forsoning

Chile viser at manglende oppgjør med fortida kan blusse opp igjen, og fortsette å prege historien. Flere latinamerikanske land har prøvd å gå videre i stillhet etter undertrykkende regimer, uten at de som satt i maktposisjoner ble straffet. Ofte har de i stedet fortsatt sin overklassetilværelse i nye privilegerte posisjoner etter diktaturenes fall. Da er det ikke rart at fattigfolk og politisk opposisjon synes det er vanskelig å se forskjell på før og nå.

Her i Europa kan noen av reaksjonene i Barcelona minne om det samme. Protestene etter at katalanske politikere ble fengslet, ble hardt slått ned på av politiet. Spanjoler jeg kjenner forteller om gufs fra Franco-tida og en brutalitet de skulle ønske var historie. Også de som ikke støtter Catalonias løsrivelse, ønsker mer lyttende myndigheter.


Mistillit

Det spørs om slike kamper kan vinnes med makt. Uten dyperegående forsoning og reell medbestemmelse vender opprøret alltid tilbake.

I Chile er det lite kontakt mellom innbyggere og politikere, som ikke skjønte hva som rørte seg før det smalt. Det holder ikke med økonomisk suksess hvis den ikke blir fordelt, og menneskers hverdag ikke fungerer.

«Et demokrati er ikke sterkere enn det antallet mennesker som føler seg inkludert», sier teatersjef Birgit Amalie Nilssen ved Kilden, som i disse dager fylles av forestillingen Kristiansand. Nå. Roen har ennå ikke senket seg i byen etter lokalvalget. Forestillingen myldrer av elever, dansere, musikere, skuespillere, lokalpolitikere, folk og fiff – og skal slippe til stemmer som vanligvis ikke blir hørt.


Hva nå?

Selv om utfordringene i norsk politikk er mindre dramatiske enn gatekampene andre steder, har vi felles et økende behov for møteplasser og samtaler som inkluderer bredt. Bærekraftige samfunn må bygges med mer kreativitet og mindre maktbruk.

I Chile har president Piñera lagt fram en reformpakke for å komme demonstrantene i møte, og vil innsette en ny regjering. Holder det? Noen etterlyser mer: Ny grunnlov og presidentens avgang. Reelt demokrati, fordeling, full respekt for menneskerettighetene.

Dette er en test for demokratiet – og en gylden anledning til å vise at diktaturet hører fortida til.

Gå til innlegget

Sorgen i Moria

Publisert 5 måneder siden

Konsekvensen av vår ansvarsfraskrivelse for flyktninger ser vi i Moria- leiren i Hellas: Mennesker som mister alt livsmot. Barn som selvskader. Et miljø tettpakket med traumer, angst og smerte.

I helgen brant det igjen i Moria-leiren på Lesvos i Hellas. En mor og hennes barn omkom.

Tragedien føyer seg inn i et mønster: Flyktningene lever uten et minimum av trygghet. Verden ser en annen vei.


Ikke plass

Jeg fikk besøke Moria nylig, og snakket med beboere og hjelpearbeidere. Katrin Glatz Brubakk jobber som psykolog for Leger uten grenser i barneklinikken rett ved leiren. Det er sprengt kapasitet på alle helsetjenester, og de får bare hjulpet de aller sykeste nå – de mest psykotiske og suicidale. Mye alvorlig sykdom går ubehandlet. Psykologen forteller om småbarn som selvskader, om en mor med en tre måneder gammel baby som må sove ute i skogen.

For det er ikke plass til disse menneskene.

Fire år etter den største medieoppmerksomheten rundt Moria er det flere enn noensinne i leiren. Den er bygget for å kunne tilby 3300 mennesker enkle kår. Nå er det 13000 her.


Båtflyktninger

Nå ankommer stadig flere flyktninger greske strender igjen. Etter EU-Tyrkia-avtalen i 2016 stoppet lenge den tyrkiske kystvakta mange båtflyktninger. Tyrkiske myndigheter antyder nå at de vurderer å bryte avtalen. Når flere kommer over sundet, virker det ikke usannsynlig at tyrkerne alt har løsnet grepet.

Og fra Moria er det nesten umulig å komme videre. Riktignok flyttet myndighetene 1400 flyktninger til fastlandet da leiren nådde 10000 beboere, men det ble raskt fylt opp på nytt. Bare den dagen jeg var der, økte tallet fra 11558 registrerte til over 12000.

Uten veier videre for flyktningene er det lett å se at dette ikke bærer.


Gjør mennesker syke

Myndighetene har hatt et system for å prioritere de mest sårbare, som de få man flytter videre. Det kan gjelde familier med alvorlig syke barn og flyktninger med funksjonsnedsettelser. Sårbarhetsvurderingene ble imidlertid gjort av helsepersonell som ikke fikk fornyet arbeidskontraktene da de utløp 19. august. Der forsvant muligheten til å hjelpe om så bare de mest sårbare.

De som kommer velfungerende hit, blir også ofte syke over tid. Det er som oppskriften på et sykeliggjørende miljø, tettpakket med traumer, angst og smerte. Her finner vi alt det vi vet at traumeutsatte mennesker ikke trenger: Usikkerhet og uforutsigbarhet, konflikter, vold og støy, mangel på søvn og annen grunnleggende behovsdekning, mangel på meningsfulle aktiviteter og mangel på håp. De som ankommer nå, må vente flere år på asylintervju. Her i ingenmannsland.

Etter brannen på søndag brøt det ut opptøyer blant flyktningene. Er noen overrasket? Når frustrasjon og fortvilelse samles opp som i Moria, blir det ikke trygt for noen. Politiet svarte med tåregass, et røyksignal av avmakt.


Gråtende hjelpearbeidere

Dette er en psykologisk nødsituasjon. Krisen er både akutt og kronisk. I andre nødssituasjoner med samme farenivå hadde vi evakuert øyeblikkelig. Her har vi en politisk villet situasjon som ødelegger liv.

Organisasjoner som Dråpen i havet, Movement on the ground og Leger uten grenser tar den nesten umulige oppgaven med å holde livet levelig for Morias innbyggere: Tilby noen timers ro og lek utenfor leiren, plante tomater, løse konflikter, gi et minimum av helsehjelp. Iblant gråter hjelperne, overvelda og fortvila. Hver dag jobber de videre.

Midt i uverdige kår møtte flyktningene oss gjester med verdighet: Forsiktige smil, en invitasjon inn i overfylte brakker og teltåpninger. De bød på vannmelon og afghansk te før vi reiste videre. Å reise herfra er så alt for enkelt for oss privilegerte, og så alt for vanskelig for flyktningene.

Livet gir seg ikke midt i det ulevelige. Men menneskerettigheter blir her fort bare teori.


Vår ansvarsfraskrivelse

Dette er produktet av det europeiske kappløpet mot strengere flyktningpolitikk. Dette er konsekvensen av vår samlede ansvarsfraskrivelse.

I skrivende stund diskuterer greske myndigheter en ny lov for å håndtere den nye flyktningkrisen. Vi i det internasjonale samfunnet kan ikke la dem bli stående alene med det. Det er ikke bare deres medmennesker.

Moria er intet blivende sted.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
22 dager siden / 2162 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
19 dager siden / 1792 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 1285 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
28 dager siden / 1185 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
12 dager siden / 1110 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
23 dager siden / 1053 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
16 dager siden / 910 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
27 dager siden / 896 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere