Hildegunn Marie Tønnessen Seip

Alder: 40
  RSS

Om Hildegunn Marie Tønnessen

Mamma, stipendiat/høgskolelektor i psykologi og interkulturelle studier på Ansgarskolen, kommunikasjonsmedarbeider i Korsvei, frivillig og folkevalgt, idealist/pragmatiker/optimist (når alt kommer til alt). Debuterte i 2015 som grønn lokalpolitiker, og representerer Miljøpartiet De Grønne i kommunestyret i Songdalen. Valgt inn i bystyret i nye Kristiansand fra 2020.

Jeg har en mastergrad i fred- og konfliktstudier og har studert psykologi, sosialantropologi, utviklingsstudier, spansk og latinamerikastudier, medier og kommunikasjon, kristendom/religion/livssyn, musikk og dans. Nå jobber jeg med en doktorgrad i psykologi om hvordan kulturell deltakelse og kreative aktiviteter kan styrke flerkulturelle barn og unge, konkret knyttet til kunstprosjektet Fargespill.

Ellers: Glad i livet, menneskene og skaperverket, må stadig løpe for å rekke bussen, danser og ler så ofte jeg kan, alltid klar for et eple!

Følgere

Ungdommens råskap

Publisert 9 dager siden

Kan det vi nå ser i Hong Kong være brytninger mellom det gamle og nye Kina?

Etter nærmere et halvt år ser ikke protestene i Hong Kong ut til å avta. Nå i helgen ble det valgskred for demokratibevegelsen, på bekostning av de Beijing-lojale kandidatene til distriktsrådene. Rådene har begrenset reell myndighet, men symbolverdien av resultatet er stor. Valgdeltakelsen var også rekordhøy, 70 prosent mot under halvparten sist. Folket møtte opp og slo et slag for frihet.

Demokrati på lån

Det begynte i juni, da en million mennesker – hver syvende innbygger – fylte gatene i protest mot forslaget om at de lokale myndighetene skulle kunne utlevere arresterte borgere til Kina. Lovforslaget ble trukket i september, men demonstrantene har flere krav: Amnesti for de arresterte, etterforskning av politivolden, reell universell stemmerett. De vil sikre sin frihet og styrke demokratiet, som er ufullstendig og stadig under press. Ut fra de gamle avtalene mellom Storbritannia og Kina har Hong Kong demokratiet bare på lån.

Da britene tilbakeførte Hong Kong til Kina i 1997, la stormaktene rammene, som stormakter gjerne gjør: Byen skulle få ha sitt eget juridiske system de neste 50 årene, inkludert ytringsfrihet og forsamlingsfrihet. Hva som skjer etterpå, er uvisst.

Selv om det fortsatt er noen år igjen til Hong Kongs spesialstatus opphører i 2047, ser dagens unge denne usikre framtida nærme seg. Derfor framstår dette også som et generasjonsopprør, i likhet med de globale klimastreikene: Når de som skal leve lenge med konsekvensene blir store nok til å heve stemmen, kan det fort bli bråk.

Meningers mot

Studentene i Hong Kong er modige i sitt opprør, i en verden der de færreste tør å tale Kina midt imot. Det merkes på den svært forsiktige omtalen av situasjonen som kommer fra de fleste land, inkludert norske myndigheter. Kongressen og underhuset i USA har nå kommet med en støtteerklæring, og fikk straks stram respons fra Beijing: Dette ville få konsekvenser.

Kinesiske myndigheter slår i bordet med sin sedvanlige fasthet og pondusen av å ha 1,4 milliarder mennesker under seg. Som stadig viktigere handelspartner og marked, er Kina vanskelige å motsi for realpolitikere.

Da skal vi være glad for de unge i Hong Kong, som ser overmakta i øynene og ikke gir seg.

Bred støtte

Valgresultatet viser at dette ikke bare er et ungdomsopprør, men har bred tilslutning i befolkningen. Myndighetenes håp om at en stille majoritet var lojal mot Beijing slo ikke til. Demokratiet har historisk sett vokst fram gjennom sosiale bevegelser som har bredt om seg og omskapt samfunnene de var en del av, og inkludert stadig flere: Kvinner, arbeidere, ulike hudfarger. Kan denne bevegelsen rokke et så tungsnudd skip som Kina?

Motsetningene i Hong Kong kan også forstås som kulturelle brytninger – mellom hierarkiske og egalitære forståelser av samfunnet, forkjørsrett for frihet eller harmoni, individ eller kollektiv. Hong Kong er som et barn oppvokst mellom øst og vest, som nå er blitt en ungdom og vil finne seg selv.

Sett fra oss i Norge er historien på demokratiforkjempernes side. Men Kina er en koloss. Ikke noen entydig størrelse, så klart, selv om myndighetene framstiller det slik. Det er stadig protester også innad i det kinesiske «mainland», men myndighetene passer på at de sjelden får koblet seg på hverandre.

Smarte nettverk

I Hong Kong har demonstrantene fortsatt langt flere muligheter til å bygge handlekraftige nettverk. Metodene de bruker er fascinerende og teknologismarte: En lederløs bevegelse med vekslende talspersoner, som bruker digitale avstemninger om hvor de skal møtes og hvilke sanger og symboler som samler dem. På den måten har de til og med skapt seg en egen, uoffisiell nasjonalsang.

Så demokratiet synger i Hong Kongs gater, nå også gjennom valget. Beijing kaller valgresultatet ubetydelig, og ser ikke ut til å la seg rokke. Tør det internasjonale samfunnet å stemme i ungdommens frihetssang – også når de bor i Kina?

Gå til innlegget

Hjerter i Chile

Publisert rundt 1 måned siden

I et av Latin-Amerikas tilsynelatende mest vellykkede land tar folk til gatene. Fortidas diktatur kaster lange skygger over opprøret mot økende urettferdighet.

Militæret har blitt brukt mot befolkningen i Chile for første gang siden Pinochets diktatur falt i 1990. Hva skjedde?


Metro til folket

Mens bompenger satte sinnene i kok i velstående Norge, var den utløsende faktoren i Chile dyrere kollektivtransport: En prisøkning på 4 prosent på metrobillettene, ca. 40 øre.

Dyrere billetter ble den berømte dråpen i et land med et av verdens mest klassedelte skolesystemer. I helsesystemet er man også avhengig av å kunne betale for seg for å få hjelp. Pensjonen strekker heller ikke til for dem som allerede har lite. Det hjelper lite å bytte ut gamle busser med en flott, ny metro, hvis stadig færre har råd til å ta den.


Diktaturets etterdønninger? 

Studentene tok til gatene først, mange fulgte etter. Raskt etter starten den 18. oktober eskalerte opptøyene fra fredelige protester til bilbranner og bråk. Myndighetene satte hardt mot hardt.

Det vakte bare et større raseri. Mange hører et ekko av diktaturet når president Piñera håndterer dette nærmest som en krigssituasjon. Demonstrantene siterer Salvador Allende og roper mot historisk urettferdighet som videreføres av dagens politiske og økonomiske eliter – myndighetene, markedet og media som forteller historien fra de mektiges perspektiv.

Ulike kilder gir forskjellige versjoner, men trolig har over 40 mennesker mistet livet, mer enn 500 er skadet og 2600 personer fengslet. Erick Valenzuela Bello skriver fra Santiago om omfattende vold, til og med tortur. Ifølge ham fortsetter myndighetene den brutale tradisjonen etter Pinochet: Det nyliberalistiske diktaturet viser sitt sanne ansikt.


Ingen forsoning

Chile viser at manglende oppgjør med fortida kan blusse opp igjen, og fortsette å prege historien. Flere latinamerikanske land har prøvd å gå videre i stillhet etter undertrykkende regimer, uten at de som satt i maktposisjoner ble straffet. Ofte har de i stedet fortsatt sin overklassetilværelse i nye privilegerte posisjoner etter diktaturenes fall. Da er det ikke rart at fattigfolk og politisk opposisjon synes det er vanskelig å se forskjell på før og nå.

Her i Europa kan noen av reaksjonene i Barcelona minne om det samme. Protestene etter at katalanske politikere ble fengslet, ble hardt slått ned på av politiet. Spanjoler jeg kjenner forteller om gufs fra Franco-tida og en brutalitet de skulle ønske var historie. Også de som ikke støtter Catalonias løsrivelse, ønsker mer lyttende myndigheter.


Mistillit

Det spørs om slike kamper kan vinnes med makt. Uten dyperegående forsoning og reell medbestemmelse vender opprøret alltid tilbake.

I Chile er det lite kontakt mellom innbyggere og politikere, som ikke skjønte hva som rørte seg før det smalt. Det holder ikke med økonomisk suksess hvis den ikke blir fordelt, og menneskers hverdag ikke fungerer.

«Et demokrati er ikke sterkere enn det antallet mennesker som føler seg inkludert», sier teatersjef Birgit Amalie Nilssen ved Kilden, som i disse dager fylles av forestillingen Kristiansand. Nå. Roen har ennå ikke senket seg i byen etter lokalvalget. Forestillingen myldrer av elever, dansere, musikere, skuespillere, lokalpolitikere, folk og fiff – og skal slippe til stemmer som vanligvis ikke blir hørt.


Hva nå?

Selv om utfordringene i norsk politikk er mindre dramatiske enn gatekampene andre steder, har vi felles et økende behov for møteplasser og samtaler som inkluderer bredt. Bærekraftige samfunn må bygges med mer kreativitet og mindre maktbruk.

I Chile har president Piñera lagt fram en reformpakke for å komme demonstrantene i møte, og vil innsette en ny regjering. Holder det? Noen etterlyser mer: Ny grunnlov og presidentens avgang. Reelt demokrati, fordeling, full respekt for menneskerettighetene.

Dette er en test for demokratiet – og en gylden anledning til å vise at diktaturet hører fortida til.

Gå til innlegget

Sorgen i Moria

Publisert 2 måneder siden

Konsekvensen av vår ansvarsfraskrivelse for flyktninger ser vi i Moria- leiren i Hellas: Mennesker som mister alt livsmot. Barn som selvskader. Et miljø tettpakket med traumer, angst og smerte.

I helgen brant det igjen i Moria-leiren på Lesvos i Hellas. En mor og hennes barn omkom.

Tragedien føyer seg inn i et mønster: Flyktningene lever uten et minimum av trygghet. Verden ser en annen vei.


Ikke plass

Jeg fikk besøke Moria nylig, og snakket med beboere og hjelpearbeidere. Katrin Glatz Brubakk jobber som psykolog for Leger uten grenser i barneklinikken rett ved leiren. Det er sprengt kapasitet på alle helsetjenester, og de får bare hjulpet de aller sykeste nå – de mest psykotiske og suicidale. Mye alvorlig sykdom går ubehandlet. Psykologen forteller om småbarn som selvskader, om en mor med en tre måneder gammel baby som må sove ute i skogen.

For det er ikke plass til disse menneskene.

Fire år etter den største medieoppmerksomheten rundt Moria er det flere enn noensinne i leiren. Den er bygget for å kunne tilby 3300 mennesker enkle kår. Nå er det 13000 her.


Båtflyktninger

Nå ankommer stadig flere flyktninger greske strender igjen. Etter EU-Tyrkia-avtalen i 2016 stoppet lenge den tyrkiske kystvakta mange båtflyktninger. Tyrkiske myndigheter antyder nå at de vurderer å bryte avtalen. Når flere kommer over sundet, virker det ikke usannsynlig at tyrkerne alt har løsnet grepet.

Og fra Moria er det nesten umulig å komme videre. Riktignok flyttet myndighetene 1400 flyktninger til fastlandet da leiren nådde 10000 beboere, men det ble raskt fylt opp på nytt. Bare den dagen jeg var der, økte tallet fra 11558 registrerte til over 12000.

Uten veier videre for flyktningene er det lett å se at dette ikke bærer.


Gjør mennesker syke

Myndighetene har hatt et system for å prioritere de mest sårbare, som de få man flytter videre. Det kan gjelde familier med alvorlig syke barn og flyktninger med funksjonsnedsettelser. Sårbarhetsvurderingene ble imidlertid gjort av helsepersonell som ikke fikk fornyet arbeidskontraktene da de utløp 19. august. Der forsvant muligheten til å hjelpe om så bare de mest sårbare.

De som kommer velfungerende hit, blir også ofte syke over tid. Det er som oppskriften på et sykeliggjørende miljø, tettpakket med traumer, angst og smerte. Her finner vi alt det vi vet at traumeutsatte mennesker ikke trenger: Usikkerhet og uforutsigbarhet, konflikter, vold og støy, mangel på søvn og annen grunnleggende behovsdekning, mangel på meningsfulle aktiviteter og mangel på håp. De som ankommer nå, må vente flere år på asylintervju. Her i ingenmannsland.

Etter brannen på søndag brøt det ut opptøyer blant flyktningene. Er noen overrasket? Når frustrasjon og fortvilelse samles opp som i Moria, blir det ikke trygt for noen. Politiet svarte med tåregass, et røyksignal av avmakt.


Gråtende hjelpearbeidere

Dette er en psykologisk nødsituasjon. Krisen er både akutt og kronisk. I andre nødssituasjoner med samme farenivå hadde vi evakuert øyeblikkelig. Her har vi en politisk villet situasjon som ødelegger liv.

Organisasjoner som Dråpen i havet, Movement on the ground og Leger uten grenser tar den nesten umulige oppgaven med å holde livet levelig for Morias innbyggere: Tilby noen timers ro og lek utenfor leiren, plante tomater, løse konflikter, gi et minimum av helsehjelp. Iblant gråter hjelperne, overvelda og fortvila. Hver dag jobber de videre.

Midt i uverdige kår møtte flyktningene oss gjester med verdighet: Forsiktige smil, en invitasjon inn i overfylte brakker og teltåpninger. De bød på vannmelon og afghansk te før vi reiste videre. Å reise herfra er så alt for enkelt for oss privilegerte, og så alt for vanskelig for flyktningene.

Livet gir seg ikke midt i det ulevelige. Men menneskerettigheter blir her fort bare teori.


Vår ansvarsfraskrivelse

Dette er produktet av det europeiske kappløpet mot strengere flyktningpolitikk. Dette er konsekvensen av vår samlede ansvarsfraskrivelse.

I skrivende stund diskuterer greske myndigheter en ny lov for å håndtere den nye flyktningkrisen. Vi i det internasjonale samfunnet kan ikke la dem bli stående alene med det. Det er ikke bare deres medmennesker.

Moria er intet blivende sted.

Gå til innlegget

Skogens uro

Publisert 3 måneder siden

Fra Amazonas til vår egen bakgård går en sti av ubehagelige sammenhenger.

Hvorfor gjør det oss noe at Amazonas brenner? Skogbrannene i en av verdens viktigste regnskoger har økt med 85 % fra i fjor, i takt med at president Bolsonaro har sluttet å beskytte skogen. Han gikk til valg på å gjøre det lettere for Brasils rike landeiere å drive gruver, dyrke soya og produsere kjøtt i verna skogsområder. Siden han ble innsatt i januar har han dessverre holdt ord. Ulovlig hogst og angrep på urfolk har bredt om seg, uten at myndighetene griper inn. Brannene får trolig bedre tak på grunn av klimaendringene. Avskogingen øker. Vi kan miste Amazonas-regnskogen som vi kjenner den.

Den kalles ofte verdens lunger, selv om det stemmer bedre å si verdens medisinskap. Verdens viktigste økosystem er jo heller ikke bare til nytte for oss mennesker: Regnskogen er mange andres hjem, med sitt intense artsmangfold. Uansett vinkling er ødeleggelsene av Amazonas hele verdens problem.

Gull eller grønne skoger? 

Mens mange internasjonale ledere protesterte høylytt, inngikk Norge og EFTA en ny frihandelsavtale med Brasil. EU-ledere som Macron valgte en annen strategi, og holdt igjen på samarbeidsviljen for å få i gang tiltak mot avskogingen. Da sendte Bolsonaro inn militæret for brannslukking. Internasjonalt press bidro.

Hvorfor lot norske myndigheter forhandlingskortet gå fra seg? Kanskje fordi norsk landbruk og havbruk er blitt så avhengig av søramerikansk soyaimport. En bonde jeg nylig snakket med her hjemme var bekymra for enda mer soyaimport fra Brasil med den nye avtalen.  Økonomiprofessor Bård Harstad mener avskogingen vil fortsette om vi ikke er villige til å bruke handel og investeringer som verktøy.

Fra brann til biff. 

Brasiliansk skogforvaltning viser seg å henge sammen med både middagen vår og norsk nærings- og landbrukspolitikk. Regnskogfondet appellerer til forbrukermakta og butikkene om å droppe produkter som rammer regnskogen. Det gjelder brasiliansk biff, som er fire ganger verre for klimaet enn norsk biff. Men den mest omfattende importen er av soya importert til dyrefôr. Vi klarte som forbrukere å gjøre noe med palmeolja – er regnskogsoya neste vare ut?

Forskjell på folk. 

Det fortelles at mange branner er påsatt av småbønder som må svi av skog for å dyrke nok til å klare seg. Brasilianske etterforskere har imidlertid avdekket at de største inngrepene ikke er fattigdomsavskoging, men store jordeiere og organiserte gjenger som har råd til store maskiner og hogger ned for fote.

Dette er også en kamp mellom pengemakt og urfolk. Hvis deres rettigheter ble tatt på alvor, ville ikke Amazonas brenne som den gjør.

«Dere går på en vei som bare fører til ødeleggelse og død. For å leve må dere respektere verden, trærne, plantene, dyrene, elvene og selve jorda,» skrev Kayapó-leder Raoni Metuktire nylig til verden i The Guardian.

Sammenhenger. 

Situasjonen i Amazonas inneholder altså en rekke kjente ingredienser fra andre overgrep mot mennesker og natur: Pengemakt og avmakt, utvikling satt opp mot urfolks rettigheter, viklet inn i internasjonale bånd.

Bolsonaro har avvist belæring fra Norges kant, så lenge vi fortsetter å «pumpe opp olje og skyte hvaler». Det gjør vondt i selvbildet vårt som miljønasjon. Men dette blikket på Norge er nok mer utbredt enn vi liker: Så lenge vi insisterer på å berike oss til siste oljedråpe – hva har vi egentlig å slå i bordet med i internasjonal miljøpolitikk?

Vi har også våre svin på skogen: Olja som driver den globale krisen. Urfolk som kjemper for sine rettigheter. Truede arter og natur som trenger vern, noe det er lett å glemme, så bortskjemt som vi er på natur i rikt monn. Men verken Amazonas eller norsk natur kan tas for gitt.

Livsvilkårene i verden henger sammen, da må også politikken henge sammen. Også ved dagens lokalvalg har vi en mulighet til å tenke lengre enn til kommunegrensene. Også her i Norge må vi rigge om til å leve bærekraftig. I det lange løp kan vi ikke annet.

Gå til innlegget

Håpet gir seg ikke

Publisert 4 måneder siden

Det ligger en skatt i det nynorske ordet samvit: Potensialet i det vi vet sammen.

Er det naivt å være håpefull i en polarisert og klimakokende verden? Ja. Men vi håper likevel. Det ligger i håpets natur ikke å vite om det innfrir.

I sommervarmen er vi i ferd med å nå flere dystre vippepunkter. Grønlandsisen og innlandsisen i Antarktis smelter fortere enn forskerne hadde fryktet. Havet stiger og blir så varmt at økosystemene trues og karbonopptaket minker. Amazonas hogges ned så raskt at jorden kan bli en lunge fattigere.

Og hva er egentlig fint vær? Da hetebølgen traff Grønland, skrev journalisten at det «dessverre er meldt fint vær» også framover. Hva om vi tar fram igjen kirkebønnen om godt og tjenlig vær, og takker for regn, svale vinder og naturens vekslinger?


Håp eller panikk?

«Jeg vil ikke ha håpet deres. Jeg vil at dere skal få panikk», sa Greta Thunberg på World Economic Forum tidligere i år. Det holder ikke å håpe at det ordner seg. Lettvint optimisme forandrer ikke verden. Vi trenger sannhets erkjennelse og resolutt handling.

Siden det kan være for seint å hindre farlig oppvarming, flyttes fokuset til klimatilpasning. Det er avgjørende, men tydeliggjør hvor blodig urettferdig klimaendringene rammer: Rike land med tung utslippshistorie er langt sterkere rustet til tilpasning enn fattige – hvis ikke vi nå klarer å dele på løsningene. Men blir det indiske subkontinent ubeboelig, har hele verden et problem.

Samtidig er tanker og atferd på glid. Det synes i media, i forbruk og på meningsmålinger. Men hvor mye og hvor raskt?

Menneskers selvopptatthet og endringsmotstand kan ta motet fra enhver. Samtidig er vi også ufattelig tilpasningsdyktige, og har en dyp evne til medfølelse. Det er ikke lett, men fullt mulig for oss å tenke utover oss selv.


Hva gir grunn til håp?

Det er håpefullt at teknologi og penger flytter seg i grønnere retning. Innovasjonstempoet er høyt, og vår kollektive skaperkraft skal ikke undervurderes. Vi har egentlig nok energi i verden, her sola skinner på alle, og blir stadig bedre på å fange den på fornybart vis.

Det er håpefullt at forbruksvekst ikke gjør oss lykkelige. Viktor Frankl pekte på meningsløshet som vår tids kollektive nevrose. Den kan ikke ting og tang og fossilmotorer kurere, det skal mer bærekraftige verdier til.

Det er håpefullt at vi tenker oss om før vi flyr. Heller enn å diskutere om skam kan tjene til noe, vil jeg slå et slag for flysamvittighet. Akkurat som vi gjerne kan kjenne på kjøttsamvittighet når vi skal spise, er det på sin plass å vurdere konsekvensene og alternativene nøye før vi flyr. Når vi velger å belaste planeten, har vi ikke alt å vinne på å gjøre det sjeldnere og verdsette det mer? Påskelam etter førti dagers faste smaker uendelig mye bedre enn daglig kjøtt.


Håpets mange ansikter

Mest av alt er det håpefullt at mange bryr seg sammen. Mange protesterer i Kina, men myndighetene passer på å ikke la dem høre om hverandre, siden de ville vært farligere sammen. Kanskje slår strategien sprekker nå som demokratiforkjemperne blir så mange i Hong Kong. For sammen kan vi mer.

Det ligger en skatt i det nynorske ordet samvit: Potensialet i det vi vet sammen, både kunnskap og handlekraft og moralsk refleksjon.

Korsvei-festivalen i år hadde tittelen Håpet har et ansikt. Jeg opplevde der at det har flere: Syngende og klimabrølende, lyttende og grublende, omsorgsfulle og takknemlige, bedende og arbeidende – og ikke minst samarbeidende ansikter.

Det kristne håpet gir også en grobunn av en annen verden for å ikke gi opp.


Håp med røtter

Pave Frans appellerer til samvitet i klimabrevet Laudato Si, nå i nytt opplag. Det har gitt håp langt utover katolikkenes rekker, og begeistrer radikale miljøvernere.

«Det er mange ting som må endre kurs, men det er først og fremst vi mennesker som må forandre oss. Vi mangler bevissthet om vårt felles opphav, om vår gjensidige tilhørighet, og om en fremtid som skal deles med alle», skriver Frans. Alvorlig og håpefullt.

Håp er hardt arbeid. Men om røttene strekker seg dypt nok, finner det næring.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere