Hildegunn Marie Tønnessen Schuff

Alder: 39
  RSS

Om Hildegunn Marie Tønnessen

Mamma, stipendiat/høgskolelektor i psykologi og interkulturelle studier på Ansgarskolen, kommunikasjonsmedarbeider i Korsvei, frivillig og folkevalgt, idealist/pragmatiker/optimist (når alt kommer til alt). Debuterte i 2015 som grønn lokalpolitiker, og representerer Miljøpartiet De Grønne i kommunestyret i Songdalen. Stiller til valg til bystyret i nye Kristiansand i 2019.

Jeg har en mastergrad i fred- og konfliktstudier og har studert psykologi, sosialantropologi, utviklingsstudier, spansk og latinamerikastudier, medier og kommunikasjon, kristendom/religion/livssyn, musikk og dans. Nå jobber jeg med en doktorgrad i psykologi om hvordan kulturell deltakelse og kreative aktiviteter kan styrke flerkulturelle barn og unge, konkret knyttet til kunstprosjektet Fargespill.

Ellers: Glad i livet, menneskene og skaperverket, må stadig løpe for å rekke bussen, danser og ler så ofte jeg kan, alltid klar for et eple!

Følgere

Politikk i bevegelse

Publisert 5 dager siden

Europa tegner opp det politiske kartet på nytt. Trenger nye tider ny politikk?

Hva gjør vi når tidene blir usikre? Søker mot det velkjente, blir oss selv nok – eller søker støtte og samarbeid?

Politisk psykologi har vist at frykt og engstelse henger sammen med en tendens til å velge konservativt og tradisjonelt. Men det blåser andre politiske vinder nå, selv i en tid med klimakrise og uro over fordeling og migrasjon. I valget til Europa­parlamentet i mai ble de tradisjonelle partiene svekket og mistet flertallet. Europa valgte i stor grad utradisjonelt – men i flere retninger.

Grønn samarbeidsvind

De grønne gikk sterkt fram, ble nest største parti i Tyskland og Finland, og øker gruppen sin i Europaparlamentet fra 52 til 74 representanter. De internasjonalt innstilte liberale – blant de mest EU-positive av alle – ble også styrket.

Dette er en seier for alle som vil møte tidas utfordringer med sterkere internasjonalt samarbeid. For mange er det en logisk sammenheng mellom å skape
inkluderende, mangfoldige samfunn og å samarbeide på tvers av grenser internasjonalt for å ta vare på vår felles klode.

Motstand og høyrepopulisme. På den andre siden gjorde de mest EU-skeptiske det også godt flere steder. Også høyre­populister, som for noen år siden ikke var stuerene, gikk fram – om ikke så mye som fryktet. Likevel kunne parlamentsgruppa «Nasjonenes og Frihetens Europa»
notere seg flere seire: I Italia ble sterkt innvandrings- og EU-kritiske La Lega største parti, og Nasjonal Samling ble størst i Frankrike.

Dette kan tolkes som en fryktbasert isolasjonisme – eller som mistillit til et tungrodd europeisk system som mange opplever som fjernt og ikke i kontakt med deres hverdagslige utfordringer.

Et annet fargespekter

Bevegelsene i internasjonal politikk i dag rokker ved den vante oppfatningen av et todelt politisk landskap, på en skala fra rødt til blått. Nå tegner andre farger og nyanser seg, som skillet mellom grønt og grått, som skole­streikerne peker på: grønn omstilling som førsteprioritet, mot fortsatt fossil­avhengighet. Stø kurs er ofte bra, men ikke hvis kursen peker mot økologisk kollaps.

Akkurat som det meste ikke er svart/hvitt, er heller ikke politikken bare blå eller rød. Økokrisen som står for døra til velferdssamfunnene våre bryr seg ikke om slike skiller. Den stiller grunnleggende spørsmål ved prinsipper som tradisjonelle partier både på høyre- og venstresiden har tatt for gitt, som at vi skal basere oss på ustanselig økonomisk vekst.

Protest og vill vest?

Mange partier og bevegelser som markerer seg nå er mer mot enn for: Brexitpartiet, som ble størst i Storbritannia i EU-valget; de gule vestene; og bompengelistene som markerer seg på meningsmålingene her hjemme.

Protestene peker på viktige utfordringer: økende forskjeller og avmakt. Det paradoksale ved at så mange sliter midt i historisk høy velstand. Samtidig går protestene litt i hytt og vær, og presenterer ikke nødvendigvis så mange faktiske løsninger.

Årsakene til at livet oppleves urettferdig og usikkert for mange stikker dypere enn litt dyrere bensin og bompenger. Det våre nordiske velferdssamfunn har fått til på fordeling har vi gjort med mer grunnleggende verktøy, som skattepolitikk, utdanning og velferdsordninger.

Ny tid, nye løsninger?

Det er mye å lære og ta med seg videre av forrige århundres ideologier, om både solidaritet og frihet. Men jo mer vi trør i gamle ideologiske spor, jo vanskeligere er det kanskje å være åpen for å endre kurs når det trengs? De tradisjonelt store partiene har ikke overbevist når det gjelder å ta tak i de største utfordringene i dette århundret, verken den overhengende miljøkrisen eller usikkerheten mange opplever i arbeidsliv og samfunn i lynrask endring. Kanskje er det derfor mange ikke lenger regner de tradisjonelle partiene som trygge valg.

Nye utfordringer krever at vi tenker nytt. Om dette åpner for kaos eller nye samarbeid, vil tida vise. Men politikken er i bevegelse.

Gå til innlegget

Klarer verden å samarbeide i tide?

Publisert rundt 1 måned siden

Dør insektene, dør vi. Hvordan kan vi slutte å ødelegge vårt felles hjem?

Som om klimakrisen ikke var nok, har FNs naturpanel nå denne måneden varsla om naturkrise. Vi ødelegger naturen fortere enn noen gang. En million arter trues av utryddelse – fordi leveområdene deres legges under asfalt, av overfiske og overhøsting, invaderende arter, forurensning og klimaendringer. Hver art som utryddes etterlater seg tomrom i den intrikate helheten som igjen skaper trøbbel for andre arter.

Vi kan rett og slett ikke fortsette å ta for oss av naturen som om den var gratis, og som om vi kunne klare oss uten.

Felles tragedie

Naturmangfoldskrisen er like alvorlig som klimakrisen. Begge manifesterer allmenningens tragedie: Fellesressurser ødelegges fordi alle kortsiktig tar for oss – noe som på langt sikt går ut over oss alle.

Menneskeheten har et sørgelig talent for å fortsette ufortrødent mot stupet. Som én art blant de kanskje åtte millioner artene i verden er vi helt unike: Vi undergraver livsgrunnlaget som ingen andre skapninger, men har også en unik evne til å reflektere over det og velge noe annet.

Krise og mulighet? 

At det kinesiske tegnet for krise betyr både fare og mulighet er visstnok ikke helt presist. Men tanken gir mening: At en krise også kan spore til forandring. Nød lærer naken kvinne å spinne. Kan økokrisen lære oss å trø varsomt på jorda igjen?

Da finanskrisen slo inn i Hellas for et tiår siden, blomstret det opp rundt husene på den greske landsbygda. Arbeidsledige unge kom hjem fra byene og hjalp til med å dyrke mat på familiens jord. Det ga ikke hele løsningen, men krisen tvang folk til å få mer ut av det de hadde.

Trenden med å dyrke egen mat er også kommet til oss som er vant til å finne alt i butikken. Det spirer spiselig i balkongkasser og kolonihager, og vi hagebrukere oppmuntres til å rote litt i hagen for bienes skyld. Det gjør hagestellet til mer enn hygge. Mat er ingen hobby. Natur er ikke luksus, men livsnødvendighet.

Anarki

Det går noen lange linjer fra krydderurtene i vinduskarmen til den globale miljøpolitikken. Utfordringen er det globale anarkiet. Ut fra suverenitetsprinsippet kan ikke statene overstyres, og verdenssamfunnet må baseres på frivillig samarbeid. Det er få som ønsker seg maktkonsentrasjonen en global president eller et verdenspoliti ville gitt. Men anarkiet gjør det vanskeligere å dra sammen.

Verden har samarbeidet om mye gjennom årene, gjennom FN, toppmøter, bærekraftsmål og regionale unioner – men fortsatt ikke fått grep om økokrisen.

Naturens Parisavtale. WWF ber om en internasjonal avtale for å bevare naturmangfoldet, som vi har det for klimaet. Miljøminister Elvestuen har sagt seg enig. Mange håper det kan skje på det neste internasjonale naturtoppmøtet i Kina i 2020.

Avtalen må gjøre det for dyrt å forurense, og sikre sammenhengende, tilstrekkelige naturområder for artenes overlevelse. Kanskje må vi bli arealnøytrale, og ikke ta mer uberørt natur til menneskestyrte formål, men heller gjenbruke arealene vi alt bruker. Vi trenger også å slippe naturen til igjen flere steder gjennom «gjenvilling» (re-wilding).

Samtidig sliter vi med å oppfylle Parisavtalen. En felles plan er viktig, både for klima og natur, men avhenger av landenes gjennomføring. Heller ikke her kommer noe verdenspoliti og redder oss.

Samarbeid

Yanis Varoufakis og David Adler foreslår en International Green New Deal for klimakrisen etter mønster fra Marshallhjelpen: Et pragmatisk samarbeid om fornybar energi og klimatilpasning, der det trengs, ikke bare der man har råd. Alle kontinenter kan dekke sine energibehov utslippsfritt hvis solrike land samarbeider med vind- og vannrike land. De teknologiske nyvinningene og kulturendringene omstillingen krever må også deles.

Vi må rett og slett snu skuta sammen. Og den er tung å snu. Her trengs både gammel visdom og nyskaping for å kunne dyrke fram framtida i vår egen hage.

Dette løser vi sammen, eller ikke i det hele tatt.

Gå til innlegget

Utenfor synsfeltet

Publisert 3 måneder siden

Som gjester i et annet hjørne av verden treffer vi på sannheter om våre egne liv.

Verdens oppmerksomhet er høyst selektiv. Folk flest lever utenfor vår horisont, og der er mye livsmot og lærdommer å hente. Jeg skriver dette fra Meheba flyktningleir nordvest i Zambia, hvor jeg er med en gruppe studenter i samarbeid med organisasjonen Braveheart. Her, utenfor verdens oppmerksomhet, er det mye overlevelseskraft.

Vi mennesker har en imponerende tilpasningsevne. Gjennom historien har vi ikke bare overlevd, men funnet glede og mening under enormt forskjellige kår – med et stort spenn av kosthold og kulturer, verktøy og værforhold. Tilpasningsevnen kommer sjelden klarere fram enn når mennesker må flykte. Tenk deg at livet som du kjenner det blir tatt fra deg over natta. De anerkjennende blikkene som møtte deg før, er borte. Det du kunne, teller ikke lenger. Møysommelig må livet bygges opp på nytt.


Hverdagsliv på flukt

Meheba er en flyktningebosetting fra 1970-tallet som for mange har blitt fast bosted. De siste årene har flest kongolesere kommet hit, men befolkningen speiler også eldre konflikter. Hyttene bygges av det man kan skaffe; jord, strå, presenninger - bølgeblikk og murstein hos de privilegerte. Her bryter de ny mark og dyrker sin mais, skaffer seg et par høner, kanskje ei geit. De selger velbrukte sandaler på det fargesterke markedet, mellom grønnsaker, fisk og litt import. Her er livsmot og solenergi i massevis, om man bare har grunnleggende teknologi til å fange den opp. Her er ropende fattigdom, men også mange som ikke gir seg, men jobber seg fra dag til dag med beundringsverdig stahet.

Flyktninger flest kommer aldri til Europa. De fleste er på flukt i hjemlandet eller naboland. Av de 68,5 millionene som var på flukt sist Flyktningregnskapet ble gjort opp, befant 22,4 millioner seg i Afrika. Det blir litt smålig i forhold når Europa ikke klarer å fordele ansvaret for å gi de få tusen i Moria-leiren levelige kår. Noen kan en dag vende hjem, mange må innse at både de og hjemme har forandret seg for godt, og må videre. De fleste flyktninger finner veien utenfor vår horisont.


Utenfor nyhetsbildet

Før avreise til Zambia måtte jeg lete godt etter oppdatert informasjon. Når hørte vi sist om landet i nyhetene? Fokuset vendes mot det mest dramatiske. Daglig overlevelse og små skritt blir sjelden forsidestoff. Bistandsaktuelt nevner riktignok Zambia iblant: Sterk økonomisk vekst, men likevel fare for ny gjeldskrise. Kineserne gir store lån til infrastruktur (etterlengtet mulighet eller ny kolonialisme?).

Jeg kunne også lese om mer helhetlig seksualundervisning (i hvert fall på papiret), og at folk i Lusaka ikke slutter å bruke kull så lenge miljøvennlige alternativer er for dyre for fattigfolk. Miljø og fordeling må løses i sammenheng, her som hjemme. Vel og bra. Men kun ørsmå glimt av andres liv.


Verdige liv

På husveggen hos Braveheart her vi bor, står det: You are not alone. You are not forgotten. Det gir en ekstra dimensjon når vi rusler rundt i leiren og hilser på, lytter til livshistorier, og jobber sammen for verdige liv. Som eneste aktive organisasjon i området er det nok å ta tak i. Med en medstifter som selv har vært flyktning her i leiren, og en lokal stab bestående av flyktninger, er organisasjonen tett på behovene. Medmenneskene her har overlevd tortur og de såreste tap, kommet bort fra sine barn i årevis, og fortsetter likevel.

De utvider forståelsen vår av hva det er mulig å overleve. Minner oss om hvor mye i livet som er ufortjent, på godt og vondt. Lærer oss å ta ting som de kommer (hvordan skulle man ellers ta dem?), og gjøre det beste ut av det man har. Hva blir da vårt ansvar med det vi har?


Vi og de andre? Vi er bare oss. Som gjester i et annet hjørne av verden kan vi fort treffe på sannheter om vårt eget liv: Som at det finnes veier gjennom det utroligste. At vennlighet er gratis, og en stor rikdom. Og at vi alle trenger å bli sett av noen. For ingen skal føle seg verken gudsforlatt eller menneskeforlatt. Du er ikke alene. Du er ikke glemt.

Gå til innlegget

Generasjon klimaopprør

Publisert 4 måneder siden

Ungdommen nå til dags, altså! Er det endelig revolusjon på gang?

Titusener av unge har inntatt gatene i Belgia, Australia, Nederland og Tyskland. Også her i Norge er skolestreik for klimaet på gang, kanskje nærmere deg enn du aner. I USA har 20 unge fra 11 til 22 år saksøkt myndighetene for at de ødelegger livsgrunnlaget deres.

Er det rart ungdommen er lei, så barnslig som de voksne oppfører seg?

Les også: En stor del av verdens insekter er truet av utryddelse, ifølge forskere. De advarer mot katastrofale konsekvenser for andre arter, økosystemer og mennesker.

Rett på. 

«Dere sier dere elsker barna deres over alt på jord. Men dere stjeler fremtiden deres rett foran øynene på dem. Dere snakker bare om å fortsette med de samme dårlige ideene som skapte dette
problemet», sa Greta Thunberg (16) til verdens statsledere på klimatoppmøtet i Polen før jul.

Den svenske tenåringens ord treffer midt i magen. For har vi ikke visst nok i flere tiår? Likevel økte verdens klimagassutslipp i 2018, enda de må halveres innen 2030.

Greta går rett på sak, noe hun selv takker Aspergers syndrom for. Fristilt fra det sosiale spillet er hun imponerende klar og målrettet i sin aktivisme. En påminnelse om at det i oss som er «annerledes», kan være akkurat det som forandrer verden litt.

Og Greta er ikke alene.

Generasjon projeksjon. 

Nyere ungdomsforskning har tegnet et bilde av snille og greie unge, som er godvenner med foreldrene, og som er mer hjemme ved skjermene. Men til gjengjeld har de det tyngre psykisk. Å måtte skape seg selv gir ikke bare frihet, men også en tung bør.

Psykologiprofessor Ole Jacob Madsen utfordrer det voksne, diagnostiserende blikket på Generasjon prestasjon i boka med samme navn. Ja, presset kan være stort, men hjelper det at vi bare vil snakke om det? Det er nok enklere å bekymre oss for ungdommen enn å ta oppgjøret med vår egen skjermavhengighet og fossil­avhengighet.

Kanskje skulle vi heller se oss i speilet og ta i et tak.

Fra selvhjelp til opprør. 

Kanskje gir det å samle seg om en virkelig viktig kampsak mer mening, mestring og håp enn all verdens selvhjelpsbøker. Den økologiske krisen gir både ungdom og voksne nok å ta tak i.

Greta selv reiste seg fra dyp fortvilelse til handling. Holly Gillibrand (13) tok sinnet sitt med seg ut i skolestreik i Skottland, og takker Greta: «Du har rett – med handling kommer håpet.»

Og det kommer ikke et øyeblikk for tidlig. Det neste tiåret må skuta snus.

La humla suse. 

Klimakrisen kommer heller ikke alene. Vår samlede kunnskap om verdens insekter viser nå at de er på vei mot masseutryddelse, på grunn av industrielt jordbruk og systematisk nedbygging av natur.

Humleomsorg og bie-vennlige blomster­enger er ikke bare kos for spesielt interesserte. Våre liv avhenger av insektenes liv.

Ungdommer står også først i køen for å lenke seg fast mot gruvedumping i fjord­ene våre.

At vi er innvevd i Livet med stor L er barnelærdom for ungdommen nå til dags. Voksengenerasjonen har hatt lettere for å legge kildesortering inn i skolens læreplaner, enn å ta grep som koster mer for egen komfort. Vi har selv lært opp barna til å se sammenhengene de nå roper ut om.

Les også: Ti år etter at Arne Næss døydde, inspirerer han stadig nye generasjoner

Er det noen voksne her? 

Mange voksne nikker anerkjennende til ungdommens protester. Eller som oljeministeren sa til Mari Hasle Einang (23) fra Changemaker: «Det er kjempebra at du er engasjert». Men det holder ikke å si at noen er søte når de er sinte, og samtidig fortsette med stø kurs mot katastrofe.

Vi kan ikke overlate dette til de unge. Det trengs voksne som lytter til dem som må leve med konsekvensene av våre valg, og som styrer deretter.

Opprøret spirer fram, med mennesker i alle aldere. Det planlegges et stort Klimabrøl før valget. Extinction Rebelion organiserer seg. I en unntakstilstand kan sivil ulydighet være det eneste ansvarlige.

Rop det ut. 

Så hva skal vi som ikke lenger er så unge gjøre? Bare holde oss fast?

Jeg har et annet forslag: Ikke hold deg fast lenger. Finn heller fram din indre ungdom – som gjerne er både tilpasningsdyktig, håpefull og høylytt når det trengs – og la deg rive med i ungdommens klimabrøl.

Gå til innlegget

Demokratiske problemer

Publisert 5 måneder siden

Demokratiet er det beste vi har å styre med. Men det har også alle svakhetene vi mennesker har.

Utfordringene står i kø for demokratiet: Avstand til makta. Folkevalgte statsledere som undergraver demokratiske friheter. Polarisering av ordskiftet. Stormakter som påvirker valg i andre land – og på den andre siden populistisk nasjonalisme og proteksjonisme. Globalt har demokratiet vært i motvind det siste tiåret, etter at den arabiske våren frøs til.

Brexit illustrerer utfordringene. Folkets ja kan forstås som en protest mot outsourcingen av makt til i Brussel. Den uavklarte situasjonen nå viser hvor vanskelig det er å la folk flest avgjøre kompliserte spørsmål som selv de på innsiden av det politiske og administrative systemet sliter med å forstå konsekvensene av.

Les også: – Fransk demokrati i krise

Kommentarfeltenes fallitt. 

Både Nettavisen og Vårt Land har nylig lagt ned kommentarfeltene sine. Internettets oppblomstring ga ikke automatisk en demokratiserende effekt. Lettere tilgang til den offentlige samtalen dro med seg mye grums og slitsom roping med caps lock. Men blir den modererte offentligheten demokratisk nok?

Hvem vet? Mange har grublet på de siste valgene i USA og Brasil. Hvordan klarte sterke menn, stinne av rikdom og privilegier, å framstå som folkelige representanter?

Noe kan handle om sosial ulikhet i informasjon: Avstanden mellom kvalitetsjournalistikk som krever betaling, og en vilter underskog av alternative medier som sprer forenkla budskap gratis (lik og del!). Skjønt, gratis? Oftere betalt av sponsorer med sine egne agendaer.

I en stadig mer kompleks verden er det krevende for folk flest å få oversikt over hva som skjer, og hvordan vi kan løse utfordringene. Det er heller ikke betryggende å overlate det til eliter, med farene for maktmisbruk det gir.

I møte med globale utfordringer der internasjonal dugnad trengs – som med klimakrisen og flyktningsituasjonen – bremses løsningene ofte av at regimene venter på ryggdekning hjemmefra. Demokratiske ledere som tenker på gjenvalg kan ironisk nok bli mer ansvarsfraskrivende enn handlekraftige.

Les også: Vårt Land avvikler kommentering av innlegg

Folk flest. 

De virkelig store utfordringene i verden løser vi bare sammen – eller ikke i det hele tatt. Den demokratiske sårbarheten er at ansvaret ligger i hendene til folk flest. Men der er også håpet.

Yuval Harari knytter demokratiets problemer til at vår frie vilje ikke er så fri som vi tror. Vi formes av biologi og kultur, og påvirkes mer enn vi forstår, særlig med Big Data og dagens teknologi: Vi er hackable animals.

Alt fra puls til politiske meninger, og ikke minst forbruk, registreres i skremmende omfang. Kinas høyteknologiske belønningssystem for «gode borgere» illustrerer farene. Vi mater utfordringen hver gang vi logger inn på sosiale medier. Så hvordan gjøre motstand? Kan vi aktivt delta i samtaler med folk med andre meninger og erfaringer, for å åpne ekkokamrene på gløtt? Kan vi holde debatten gående også ansikt til ansikt – ta demokratiet til torgs igjen?

Demokratiets utfordringer viser hvor viktig best mulig skole for flest mulig er, for å utruste elever til å bli aktive, kritiske samfunnsborgere. Det er grunnlaget for å holde den offentlige samtalen konstruktiv, med ytringsfrihet og fri presse som grunnsteiner, men også ytringsansvar for alle.

Folkestyrets hverdagshelter. 

Demokrati-indeksen for 2018 gir håp. Nedgangen i demokrati globalt flater ut. Politisk deltakelse stiger igjen, til tross for, eller kanskje motivert av, fallende tillit til systemet.

Norge ligger øverst på indeksen i år også. Men selv her er demokratiet ferskvare. Når man spør etter representanter til studentråd, FAU, styrer eller lokalpolitiske lister, blir det ofte stille. Det kan være et godt tegn – en tillit til at det meste fungerer. Men noen må melde seg, vi må ta hver vår lille del av det store ansvaret: Å holde folkestyret levende.

Lokalpolitikere og FAU-medlemmer er folkestyrets hverdagshelter. Tross demokratiets mange utfordringer er det vi som er håpet. Godt valgår!

Les også: Ytre høyres «vennlige» ansikt

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
28 dager siden / 2296 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 1892 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
13 dager siden / 1886 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1800 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
25 dager siden / 1760 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
13 dager siden / 1525 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1295 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
13 dager siden / 1224 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
16 dager siden / 1158 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
20 dager siden / 1095 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere