Hildegunn Marie Tønnessen Seip

Alder: 41
  RSS

Om Hildegunn Marie Tønnessen

Mamma, førsteamanuensis i psykologi og interkulturelle studier på Ansgar Høyskole, engasjert i Korsvei, frivillig og folkevalgt, idealist/pragmatiker/optimist (når alt kommer til alt). Debuterte i 2015 som grønn lokalpolitiker, og representerer Miljøpartiet De Grønne i bystyret og formannskapet i Kristiansand.

Jeg har en doktorgrad i psykologi om barn og unge som vokser opp med flere kulturer, og hvordan kulturell deltakelse og kreative aktiviteter kan styrke dem og gi dem gode arenaer, med kunstprosjektet Fargespill som konkret eksempel. Jeg har også studert fred- og konfliktstudier, sosialantropologi, utviklingsstudier, spansk og latinamerikastudier, medier og kommunikasjon, kristendom/religion/livssyn, musikk og dans.

Ellers: Glad i livet, menneskene og skaperverket, må stadig løpe for å rekke bussen, danser og ler så ofte jeg kan, alltid klar for et eple!

Følgere

Å leve for noe større enn seg selv

Publisert 22 dager siden

KrF har blitt seg selv nærmest, skriver John Harald Bondevik, frustrert og partiløs. Ja, hvem har ikke det? Og hva er alternativet?

Som samfunnsengasjert kirkegjenger fra Sørlandet er jeg vel midt i KrFs målgruppe. Men jeg kjenner meg igjen i Bondeviks undring over retningen partiet har valgt, noen år etter at KrFU ville ha med oss som har «større drømmer enn billig bensin».

Det var derfor jeg takka ja da jeg ble spurt om å stille til valg, for noe større enn egen lommebok og forurensningsfrihet. Men det var ikke da KrF spurte jeg sa ja. Det var da MDG spurte.

Større utfordringer

For større felles utfordring enn klima- og naturkrisa skal du lete lenge etter. Det har alltid vært de svakest stilte som er mest avhengige av god politikk. Men i denne økologiske krisa trenger vi alle politikken, mer enn noen gang. Det er eksistensielt. Livet som vi kjenner det står på spill. Vi trenger vår evne til å tenke lenger enn dagens umiddelbare ønsker og følte behov. Vi trenger politikere som taler for de som ikke har en stemme: Generasjonene etter oss, og alle artene som utryddes fordi vi overbelaster jorda. 

Og frustrerende få politikere tar jobben. I flere tiår er vi blitt advart mot klimaendringer. Mange har nikket alvorlig – og fortsatt som før. Det holder ikke. Er det rart de fredelige rebellene i Extinction Rebellion lenker seg til oljedepartementet?

 Større nestekjærlighet

Miljøvern er solidaritet. Den samme grunnleggende solidariteten får flertallet av befolkningen til protestere på at vi bare skal ta imot 50 flyktninger fra Moria. Det undrer meg at KrFU-lederen kan være glad for å ha fått til dette? Jeg vil fortsatt ha større drømmer, og større vilje til å bidra i den internasjonale dugnaden.

Både miljø og migrasjon minner oss om det samme: Det handler ikke bare om meg, om vår lille by eller vårt lille land. Vi er til syvende og sist i samme båt her i verden. De andres problem er vårt felles problem i et globalt system.

Det minner om det jeg opplever når jeg går til kirke: Å få løfta blikket og se at livet handler om så mye mer enn meg og mitt. Den befriende horisonten som åpner seg når vi ser at alle skapninger og hele skaperverket hører med i Guds omsorg. Det motiverer også meg til å ville vandre her i verden med samme vidsyn.

 

Større fellesskap

Jeg tror det er flere enn oss som har vokst opp i kirke og bedehus som kan lengte etter å leve for noe større enn seg selv. Vi lever i ei fragmentert og polarisert tid, med skremmende raske endringer. Det er som det gir oss to valg: Lukke øynene og prøve å mure oss inne, eller søke sammen i mye bredere samarbeid enn før – for å møte det som kreves av oss.

Hva blir vår tids store fortelling? Jeg tror det er mye sunnere å være Generasjon Klimaopprør enn Generasjon Prestasjon: Å se oss selv som del av en større helhet. Vi er natur, og sårbart avhengige av det fantastiske, fascinerende økosystemet vi lever i. Det utfordrer, men kan også hjelpe oss å finne et hjem i verden. For meg er dette ikke til erstatning for religiøs tro, men en integrert del av den.

Jeg sier ikke at alle vil finne meninga med livet ved å melde seg inn i MDG. Men for meg bidrar engasjementet der til det utadvendte livet jeg vil leve – et liv vi ikke bare lever for oss selv.

 

Hildegunn Marie Tønnessen Seip, 
formannskapsmedlem i Kristiansand for MDG

Gå til innlegget

Brokete Brasil

Publisert 3 måneder siden

Brasil koker av korona, demonstrasjoner, og en president som skaper stadige stormer.

Hva skjer i Latin-Amerikas største land? Demokratiseringen fra 1980-tallet fortsetter å krasje i maktkamp og korrupsjon.

Selv var jeg så heldig å få besøke Brasil med Changemaker da jeg fortsatt var i tenårene. Det ble et intenst møte med andre liv enn mitt eget. Verden åpnet seg for meg på alvor, og Latin-Amerika fikk en spesiell plass i hjertet. Kanskje var det livskraften i fellesskapene, dansingen i gatene, frigjøringsteologien, rettferdighetskampen, den frodige naturen, det rause tidsbegrepet, alle fargene og rytmene vi ble invitert inn i – kanskje alt sammen og mer til.

Det vakreste vi så var glimt i barneøyne. Leken og latteren på gatebarnsenteret og kreativiteten i favelaene ga håp. Vi traff barn som aldri var trygge for vold, heller ikke fra politiet. Det var sjokkerende brutalt bare å høre om. Jeg kom hjem mer motivert enn noen gang for å være med på laget av forandringsagenter.

Siden denne reisen har Brasil føltes litt mitt, noe som senere har blitt forsterket av familiebånd. Jeg tenker på Brasil med kjærlighet, men også med forundring. Det storslåtte landet har ikke blitt lettere å forstå med årene.

Ulikhet og uro

 Brasil har lenge vært beryktet for brutale kontraster mellom fattig og rik. Forskjellene sank noe rundt årtusenskiftet, til trenden snudde igjen i 2015. Nå øker ulikhetene i et land som ikke har råd til det.

I en optimistisk periode med arbeiderpartistyre (PT) ble Brasil en sterkere internasjonal aktør og fikk viktige sosiale reformer hjemme, under Lula (2003–10) og Dilma Rousseff (2011–16), landets første kvinnelige president. I sin andre periode strevde imidlertid Rousseff med økonomisk nedgang og kritikk. Folk tok til gatene i 2013 i protester utløst av dyrere kollektivtransport. Fotball-VM og OL ble omstridte prestisjeprosjekter som styrket uroen.

Vaklende demokrati 

Så tok den gamle eliten makta tilbake. I det som ga seg ut for å være et oppgjør med korrupsjon ble Dilma avsatt i 2016, uten påviste lovbrudd. Noen kaller det et kupp. Lula havnet i fengsel. Prosessene inngir ikke tillit, anklagene var tvilsomme og i beste fall svært selektivt rettet mot akkurat disse politikerne. Det kan ha bunnet i motstand mot omfordelingen. Men hva gjør man hvis selv korrupsjonsoppgjøret er korrupt?

Uro åpner ofte for såkalte «sterke menn». Valget av Jair Bolsonaro i 2018 bekrefter at verden ikke bare går framover. Bolsonaro er minst like polariserende som USAs president, som han kommer godt overens med. De deler troen på selvhevdelse, våpenmakt, nasjonalisme og splitt-og-hersk.

Presidenten motarbeider menneskerettigheter og miljøvern. Rekken av nedverdigende utsagn om kvinner, homofile, etterkommere av slaver og andre medborgere er lang. Latinamerikansk «machismo» hever hodet igjen. Historiens pendelsvingninger ga USA en Trump etter Obama, og Brasil en Bolsonaro etter Dilma.

Pandemi 

Korona traff Brasil hardt. Halvparten av verdens smittetilfeller befinner seg faktisk i bare tre land; Brasil, India og USA – alle tre folkerike land med enorme gap i privilegier og tilgang til helsehjelp.

Bolsonaro har bagatellisert pandemien og kranglet med sine egne helseministere. Flere steder har narkomafiaen tatt kontroll over smittevernet. Pandemien rammer urfolk særlig hardt. En rekke organisasjoner holder Bolsonaro medskyldig i spredningen av covid-19, og ber den Internasjonale straffedomstolen om å reise sak mot ham.

Mye på spill

Brasil har lange tradisjoner for rettighetskamp, men er et farlig land å være aktivist eller miljøverner i. I fjor ble minst åtte urbefolkningsledere drept. Det er også farlig å være svart. Landet med hele fargespekteret har et brutalt «lyshetshierarki» og omfattende politivold. I år har #vidasnegrasimportam (#blacklivesmatter) fylt gatene med stor kraft. Kan protestene skape endring? Neste valg er ikke før i 2022.

Michelle Sales skriver fra Rio de Janeiro i Norpublica at det pågår «en kamp om hvilken verden vi skal leve i». At alt står på spill. Brasilianernes livskraft er den største grunnen til håp. Har man ikke gitt seg etter alt de har vært gjennom, er det meste mulig.

Gå til innlegget

Sommerstille i stormen

Publisert 4 måneder siden

Sommer, sol og skogbrann i Sibir. Finner vi håp for denne kortreiste ferien?

Sola har stått hett over Sørlandet så langt i sommer. Når jeg løfter blikket fra jordbæråkeren, gir ikke varmen bare drømmesommer, men hastverk. For det er også sydenvarme i Sibir.

38 grader i Sibir er et alvorlig sykdomstegn på en feberhet klode. De varmeste vintertemperaturene som noen gang er målt i Sibir ble registrert denne vinteren. Permafrosten tiner, noe som både betyr at grunnen raser ut under tettstedene, og at massive klimautslipp frigis fra bakken. Jeg må igjen spørre meg selv om ikke jeg sitter altfor stille i båten i bedagelige Norge.

Solvarm og sløv

Jeg strevde for å komme i gang med å skrive dette nå i juli. Hodet hadde tatt ferie og verden føltes langt borte. Nyhetene tikker fortsatt inn, men svever litt på siden av barbeinte sommerdager – som spørsmål jeg ikke helt svarer på:

Tar Kinas nye sikkerhetslov menneskerettigheter fra demokratiforkjemperne i Hong Kong? Hvordan skal det gå hvis Israel annekterer enda mer av områdene til hardt pressede palestinere? Millioner går sultne i Jemen og Syria, gjør verdenssamfunnet nok i tide? Hva driver egentlig Tyrkia med i Libya? Eller alle «sterke» menn som kriger i andres land, for den del. Hvor lenge må barna vente i Moria, skulle det ikke skje noe snart? Ikke nok med at pandemien ikke er over – hvor lang tid tar det før vi endelig får plassert rasismen og imperialismen på historiens skraphaug? Orker vi flere varmerekorder nå?

Puh. Jeg tar meg en is.

Suser av gårde

Det er ikke rart at det er enklere å vende tilbake til vår egen balkongkasse og la verden suse. Det skjer så mye i denne sårede, sammenvevde verden at det kan ta pusten fra den ivrigste. Og vi trenger alle helt fri iblant. Å bare være her og nå. Men jeg prøver å kjenne etter: Denne stillheten i pausene – er det avmakt eller hvile?

En venn spurte hva man helt konkret kan gjøre for å ikke bli overvelda av dårlig nytt, men holde motet oppe og håpet levende. Ferie kan være et av svarene, hvis vi er så heldige å ha en jobb å ta fri fra. Det er et privilegium å kunne ta pause. Ellers har jeg fire råd for hånden:

Det første er å vende blikket mot noe levende i din nærhet. Her i hagen strutter salatbladene av livskraft i sommer. Å plukke litt av middagen rett utenfor kjøkkenvinduet gir meg en smak av håp. Det nære kan vi oftere gjøre noe med. Kanskje kommer håpstegnet som en humle som surrer flittig i kløveren. Kanskje i bønnestunden. Eller i blikket til et menneske som ikke gir seg. Der det er liv, er det jo faktisk håp.

Grønn bølge

For det andre – se etter gladnyhetene! Pass på å få dem med deg blant de mange, mørke. Les dem to ganger. For meg kom en gladnyhet denne uka fra lokalvalget i Frankrike, der en hel rekke byer fikk grønne ordførere. Folk vil ta vare på kloden. Den grønne bølgen slo inn over storbyer som Lyon, Strasbourg og Bordeaux, i tillegg til at de rødgrønne ble gjenvalgt i Paris. Jeg håper bølgen merkes fra Strasbourg til Sibir, så fort som bare mulig!

Når Europa er i offensiv omstillingsmodus, blir det stusselig å tenke på at norske politikere i vår ga oljebransjen 115 milliarders korona-skattekutt. Samtidig ga de bare 3,6 milliarder til den grønne krisepakken – den som ikke bare bidrar til å holde hjulene i gang nå, men peker mot en levelig framtid. Neste råd: Det er lov å bli sint. Det gjør håpet kampklart.

Sammen

Men gladnyhetene finnes her også. En fersk undersøkelse viser at halve Norges befolkning vil være med på like inngripende tiltak for å bekjempe klimakrisen som korona. Og hele 74 prosent mener at klimakrisen er like alvorlig eller alvorligere. Samme mønster finner vi i Europa ellers. Da er mye mulig å få til – sammen.

Og det er mitt siste råd: Finn noen å bry deg sammen med. Noen som vil noe godt i verden, som lengter i samme retning.

Kanskje noen av oss finner hverandre midt i den sløvende sommervarmen? Denne litt stillere sommeren, som kan minne oss om at ferie ikke skapes av flyturer – men av tid.

Gå til innlegget

Klimafordrevne nå

Publisert 8 måneder siden

Klimaendringene er allerede i gang med å flytte på mennesker.

Og da tenker jeg ikke bare på bevegelser i Facebook-grupper i lille Norge, verken på folkeopprøret mot det såkalte klimahysteriet, eller folkeopprøret mot det nevnte folkeopprøret, hvor det er mye humor og håp i omløp.

Jeg tenker heller ikke på oss som må bevege oss stadig lenger til fjells for å finne litt skikkelig vinter i februar. Eller på dem som sitter sandfaste på Kanariøyene.

Jeg tenker ikke en gang først og fremst på de evakuerte familiene i Australia, som da det brant som verst erklærte seg som klimaflyktninger nå i januar. Det var dramatisk. De ble likevel ivaretatt av det (oljerike) samfunnet de tilhørte, og kunne etter hvert vende hjem – etter å ha lidd store tap.

Avmakt

Jeg tenker først og fremst på de som opplever at hjemmet deres blir ubeboelig som følge av klimaendringene, og som har fortvilende få muligheter til å etablere seg på nytt. De har bedre grunn enn de fleste til å heve stemmen mot mangelen på klimahandling, men ofte er det for lett å overhøre dem. Makten er andre steder, rettighetene deres er uklare, ansvaret for indirekte og spredt.

Og så lenge de som har tjent mest og levd best på høye klimautslipp klarer å holde konsekvensene i utkanten av synsfeltet, skjer det lite. Men om man hører etter, er utfordringene ikke til å komme forbi. Matproduksjonen rammes av gresshoppesvermer i India, flom i Øst-Afrika, tørke i sørlige Afrika. En rekke konflikter kan ha blitt forsterket av villere og mer ustabilt klima, noe Syria er et av de mest kjente eksemplene på.

Er de flyktninger?

De fleste som må flytte fra klimaendringer er internt fordrevne, men dette kan også være bakenforliggende årsaker til større fluktstrømmer i vår tid. Mange av verdens flyktninger kommer fra områder som er sterkt utsatt for flom, tørke og ødelagt livsgrunnlag og som historisk sett har bidratt lite til klimakrisen.

Flere Stillehavsland kan forsvinne i havet etter hvert som det stiger. De rammes allerede av årlige flodbølger og sykloner verre enn noen gang. Både fra Kiribati og Tuvalu har mennesker søkt tilflukt i andre land, og søkt asyl som klimaflyktninger i New Zealand eller Australia. Den statusen har de fortsatt ikke fått. Men FNs menneskerettighetskomité vurderte nå i år at man heller ikke kunne sende en familie fra Kiribati tilbake ved tvang til land som trues så umiddelbart av klimakrisen.

Flyktningstatus er strengt regulert. FN-definisjonen gjelder mennesker som er forfulgt på spesifikt grunnlag: Rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller gruppemedlemskap. Å måtte forlate hjemlandet på grunn av økologisk krise dekkes ikke av denne definisjonen. Men hva slags rettigheter skal de da ha? Det diskuteres i internasjonal rett.

Grunn til å frykte

Om flyktningdefinisjonen ikke treffer, har de klimafordrevne sine menneskerettigheter som oss andre. Men hvordan kan vi innfri retten til liv?

Det er et stort paradoks at mange av dem som er skeptiske til innvandring, også er skeptiske til klimaomstilling. Kanskje handler det om en mer dyptgående motstand mot endring, enten uvilje, bekymring eller frykt for at verden ikke lenger skulle være som før.

Akkurat det har vi jo grunn til å frykte – for det er den ikke. Noe av det viktigste vi kan gjøre for en mest mulig stabil verden der folk i minst mulig grad drives på flukt, er å bekjempe klimaendringene og bidra til klimatilpasning der endringene allerede rammer.

Suketu Mehta, som selv kan følge familiens migrasjonshistorie fra India via Kenya og Storbritannia til USA, skriver om hvordan alt henger sammen med alt i boka Dette er også vårt land: «Vi migranter har ikke kommet for at vi skal betale tilbake noe. Vi kommer som kreditorer. Vi driver inn gjeld. Vi kommer fordi vi ikke har noe valg: Man har gjort vår del av verden ubeboelig, gjennom kolonialisme, krig og nå sist, gjennom klimaendringer.»

Ingen kan kreve at mennesker skal bli værende der det blir ulevelig.

Gå til innlegget

Fremmedkrigerne og barna våre

Publisert 9 måneder siden

Når både hat, morskjærlighet og rettigheter krysser landegrenser, utfordres nasjonalstatene.

Den terrorsiktede kvinnen som er kommet hjem til Norge med sine to barn har satt i gang en forrykende debatt og regjeringskrise. Men dette handler om noe mye større enn et frustrert, lite parti i regjeringen.

Barns beste

Alle barn har rett til liv og helse, til omsorg og beskyttelse. FNs barnekonvensjon har vært gyldig som norsk lov siden 2003. Det gir krystallklart grunnlag for at den syke femåringen ble hentet hjem og nå får vår beste helsehjelp.

Fagfolk har også vært enstemmige siden andre verdenskrig i at krigsbarn bør hentes ut sammen med omsorgspersonene sine, for å sikre en viss kontinuitet og trygghet i dramatiske omstendigheter. Uansett hva vi tenker om hva kvinnen kan ha vært med på av terrorvirksomhet, vet vi lite om relasjonen mellom mor og barn. Hennes omsorgsevne og barnas behov må vurderes på nært hold før det kan finnes hjemmel for omsorgsovertakelse. Verken i terrorsiktelser eller barnevernssaker skal noen forhåndsdømmes.

De andre

Det er også andre norske barn i al-Hol-leiren. UD anslår at rundt 40 norske barn av antatte fremmedkrigere lever i området, under elendige kår. Regjeringen har lagt stor vekt på at den lille familien som kom hjem nå ble hentet på grunn av det ene barnets alvorlige helsetilstand. Utenriksminister Søreide understreker at de ikke vil gjøre noe for å hente andre. Skal man altså vente til de andre barna blir syke? Al-Hol har blitt kalt en «dødsleir for barn». Kurdisk Røde Halvmåne rapporterer at minst 517 personer, de fleste av dem barn, døde der i 2019.

Her lever norske barn under forhold man ikke ville unne sin verste fiende. Eller er det akkurat det man i praksis gjør? For verre fiende enn IS skal man lete lenge etter. Etter oppsiktsvekkende brutalitet i Syria og Irak og terrorangrep andre steder er det forståelig at det er lite nåde å få. Men det er i møte med de som kan ha gjort det verste vi kan tenke oss, at rettsstaten og menneskeverdet virkelig står sin prøve.

Rehabilitering

Internasjonalt har over 30.000 fremmedkrigere reist til Syria og Irak for å slutte seg til ekstreme islamistiske grupper der, ifølge FN. Hvorfor har så mange unge mennesker forlatt tryggere land for å slutte seg til en brutal krig? Fant de en motgift mot marginalisering og meningsløshet i å kjempe for noe større, kalifatet som trengte akkurat dem og ga dem en oppreist plass i verden? Det forskes intensivt på hvordan unge mennesker radikaliseres, og ikke minst, på hvordan vi kan rehabilitere og forebygge – som litt klokere samfunn og medmennesker.

Tyskland og USA har hentet hjem fremmedkrigerne for å rettsforfølge dem i hjemlandet, og oppfordrer andre land til å gjøre det samme. Manglende ressurser og rettsapparat sår tvil om det er mulig å «hjelpe» eller håndtere dem effektivt og rettferdig der de er. Har vi tillit til vår egen rettsstat, bør de som har tilknytning til Norge føres for retten her. Thorbjørn Jagland mener det både er tryggere og mer i tråd med de europeiske menneskerettighetene.

Krigsbarn

Det skjer litt av hvert i krig og kjærlighet. Unge finner hverandre i kampens hete, og barn kommer til verden. Her har vi en mørk historie her hjemme. Over 10.000 barn ble født under eller like etter andre verdenskrig med tysk far og norsk mor. De kom til en verden som allerede hatet dem. Mange fikk livet ødelagt av mobbing, utestengelse og tilnærmet rettsløshet. Fordi foreldrene hadde deltatt i noe samfunnet foraktet. Har vi lært?

Fredsbarn

Reidar Hjermann og Heidi Wittrup Djup fra Norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg har rett i at dette ikke er IS sine barn, men våre barn. De er vårt felles ansvar. Barn er sårbare og formbare, på godt og vondt. Det gir håp at flere afrikanske land har lyktes med rehabilitering av barnesoldater. Det er mulig.

La oss ta fram Nordahl Griegs Til ungdommen igjen, denne gangen til barna. For hva er vårt våpen, i møte med brutal terror og vår egen frykt? Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred. La oss ta vare på skjønnheten, varmen – og bære våre barn varsomt på armen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere