Hildegunn Marie Tønnessen Schuff

Alder: 39
  RSS

Om Hildegunn Marie Tønnessen

Mamma, stipendiat/høgskolelektor i psykologi og interkulturelle studier på Ansgarskolen, kommunikasjonsarbeider i Korsvei, frivillig og folkevalgt, idealist/pragmatiker/optimist (når alt kommer til alt). Debuterte i 2015 som grønn lokalpolitiker, og representerer Miljøpartiet De Grønne i kommunestyret i Songdalen.

Jeg har en mastergrad i fred- og konfliktstudier og har studert psykologi, sosialantropologi, utviklingsstudier, spansk og latinamerikastudier, medier og kommunikasjon, kristendom/religion/livssyn, musikk og dans. Nå jobber jeg med en doktorgrad i psykologi om hvordan kulturell deltakelse og kreative aktiviteter kan styrke flerkulturelle barn og unge, konkret knyttet til kunstprosjektet Fargespill.

Ellers: Glad i livet, menneskene og skaperverket, må stadig løpe for å rekke bussen, danser og ler så ofte jeg kan, alltid klar for et eple!

Følgere

Utenfor synsfeltet

Publisert rundt 1 måned siden

Som gjester i et annet hjørne av verden treffer vi på sannheter om våre egne liv.

Verdens oppmerksomhet er høyst selektiv. Folk flest lever utenfor vår horisont, og der er mye livsmot og lærdommer å hente. Jeg skriver dette fra Meheba flyktningleir nordvest i Zambia, hvor jeg er med en gruppe studenter i samarbeid med organisasjonen Braveheart. Her, utenfor verdens oppmerksomhet, er det mye overlevelseskraft.

Vi mennesker har en imponerende tilpasningsevne. Gjennom historien har vi ikke bare overlevd, men funnet glede og mening under enormt forskjellige kår – med et stort spenn av kosthold og kulturer, verktøy og værforhold. Tilpasningsevnen kommer sjelden klarere fram enn når mennesker må flykte. Tenk deg at livet som du kjenner det blir tatt fra deg over natta. De anerkjennende blikkene som møtte deg før, er borte. Det du kunne, teller ikke lenger. Møysommelig må livet bygges opp på nytt.


Hverdagsliv på flukt

Meheba er en flyktningebosetting fra 1970-tallet som for mange har blitt fast bosted. De siste årene har flest kongolesere kommet hit, men befolkningen speiler også eldre konflikter. Hyttene bygges av det man kan skaffe; jord, strå, presenninger - bølgeblikk og murstein hos de privilegerte. Her bryter de ny mark og dyrker sin mais, skaffer seg et par høner, kanskje ei geit. De selger velbrukte sandaler på det fargesterke markedet, mellom grønnsaker, fisk og litt import. Her er livsmot og solenergi i massevis, om man bare har grunnleggende teknologi til å fange den opp. Her er ropende fattigdom, men også mange som ikke gir seg, men jobber seg fra dag til dag med beundringsverdig stahet.

Flyktninger flest kommer aldri til Europa. De fleste er på flukt i hjemlandet eller naboland. Av de 68,5 millionene som var på flukt sist Flyktningregnskapet ble gjort opp, befant 22,4 millioner seg i Afrika. Det blir litt smålig i forhold når Europa ikke klarer å fordele ansvaret for å gi de få tusen i Moria-leiren levelige kår. Noen kan en dag vende hjem, mange må innse at både de og hjemme har forandret seg for godt, og må videre. De fleste flyktninger finner veien utenfor vår horisont.


Utenfor nyhetsbildet

Før avreise til Zambia måtte jeg lete godt etter oppdatert informasjon. Når hørte vi sist om landet i nyhetene? Fokuset vendes mot det mest dramatiske. Daglig overlevelse og små skritt blir sjelden forsidestoff. Bistandsaktuelt nevner riktignok Zambia iblant: Sterk økonomisk vekst, men likevel fare for ny gjeldskrise. Kineserne gir store lån til infrastruktur (etterlengtet mulighet eller ny kolonialisme?).

Jeg kunne også lese om mer helhetlig seksualundervisning (i hvert fall på papiret), og at folk i Lusaka ikke slutter å bruke kull så lenge miljøvennlige alternativer er for dyre for fattigfolk. Miljø og fordeling må løses i sammenheng, her som hjemme. Vel og bra. Men kun ørsmå glimt av andres liv.


Verdige liv

På husveggen hos Braveheart her vi bor, står det: You are not alone. You are not forgotten. Det gir en ekstra dimensjon når vi rusler rundt i leiren og hilser på, lytter til livshistorier, og jobber sammen for verdige liv. Som eneste aktive organisasjon i området er det nok å ta tak i. Med en medstifter som selv har vært flyktning her i leiren, og en lokal stab bestående av flyktninger, er organisasjonen tett på behovene. Medmenneskene her har overlevd tortur og de såreste tap, kommet bort fra sine barn i årevis, og fortsetter likevel.

De utvider forståelsen vår av hva det er mulig å overleve. Minner oss om hvor mye i livet som er ufortjent, på godt og vondt. Lærer oss å ta ting som de kommer (hvordan skulle man ellers ta dem?), og gjøre det beste ut av det man har. Hva blir da vårt ansvar med det vi har?


Vi og de andre? Vi er bare oss. Som gjester i et annet hjørne av verden kan vi fort treffe på sannheter om vårt eget liv: Som at det finnes veier gjennom det utroligste. At vennlighet er gratis, og en stor rikdom. Og at vi alle trenger å bli sett av noen. For ingen skal føle seg verken gudsforlatt eller menneskeforlatt. Du er ikke alene. Du er ikke glemt.

Gå til innlegget

Generasjon klimaopprør

Publisert rundt 2 måneder siden

Ungdommen nå til dags, altså! Er det endelig revolusjon på gang?

Titusener av unge har inntatt gatene i Belgia, Australia, Nederland og Tyskland. Også her i Norge er skolestreik for klimaet på gang, kanskje nærmere deg enn du aner. I USA har 20 unge fra 11 til 22 år saksøkt myndighetene for at de ødelegger livsgrunnlaget deres.

Er det rart ungdommen er lei, så barnslig som de voksne oppfører seg?

Les også: En stor del av verdens insekter er truet av utryddelse, ifølge forskere. De advarer mot katastrofale konsekvenser for andre arter, økosystemer og mennesker.

Rett på. 

«Dere sier dere elsker barna deres over alt på jord. Men dere stjeler fremtiden deres rett foran øynene på dem. Dere snakker bare om å fortsette med de samme dårlige ideene som skapte dette
problemet», sa Greta Thunberg (16) til verdens statsledere på klimatoppmøtet i Polen før jul.

Den svenske tenåringens ord treffer midt i magen. For har vi ikke visst nok i flere tiår? Likevel økte verdens klimagassutslipp i 2018, enda de må halveres innen 2030.

Greta går rett på sak, noe hun selv takker Aspergers syndrom for. Fristilt fra det sosiale spillet er hun imponerende klar og målrettet i sin aktivisme. En påminnelse om at det i oss som er «annerledes», kan være akkurat det som forandrer verden litt.

Og Greta er ikke alene.

Generasjon projeksjon. 

Nyere ungdomsforskning har tegnet et bilde av snille og greie unge, som er godvenner med foreldrene, og som er mer hjemme ved skjermene. Men til gjengjeld har de det tyngre psykisk. Å måtte skape seg selv gir ikke bare frihet, men også en tung bør.

Psykologiprofessor Ole Jacob Madsen utfordrer det voksne, diagnostiserende blikket på Generasjon prestasjon i boka med samme navn. Ja, presset kan være stort, men hjelper det at vi bare vil snakke om det? Det er nok enklere å bekymre oss for ungdommen enn å ta oppgjøret med vår egen skjermavhengighet og fossil­avhengighet.

Kanskje skulle vi heller se oss i speilet og ta i et tak.

Fra selvhjelp til opprør. 

Kanskje gir det å samle seg om en virkelig viktig kampsak mer mening, mestring og håp enn all verdens selvhjelpsbøker. Den økologiske krisen gir både ungdom og voksne nok å ta tak i.

Greta selv reiste seg fra dyp fortvilelse til handling. Holly Gillibrand (13) tok sinnet sitt med seg ut i skolestreik i Skottland, og takker Greta: «Du har rett – med handling kommer håpet.»

Og det kommer ikke et øyeblikk for tidlig. Det neste tiåret må skuta snus.

La humla suse. 

Klimakrisen kommer heller ikke alene. Vår samlede kunnskap om verdens insekter viser nå at de er på vei mot masseutryddelse, på grunn av industrielt jordbruk og systematisk nedbygging av natur.

Humleomsorg og bie-vennlige blomster­enger er ikke bare kos for spesielt interesserte. Våre liv avhenger av insektenes liv.

Ungdommer står også først i køen for å lenke seg fast mot gruvedumping i fjord­ene våre.

At vi er innvevd i Livet med stor L er barnelærdom for ungdommen nå til dags. Voksengenerasjonen har hatt lettere for å legge kildesortering inn i skolens læreplaner, enn å ta grep som koster mer for egen komfort. Vi har selv lært opp barna til å se sammenhengene de nå roper ut om.

Les også: Ti år etter at Arne Næss døydde, inspirerer han stadig nye generasjoner

Er det noen voksne her? 

Mange voksne nikker anerkjennende til ungdommens protester. Eller som oljeministeren sa til Mari Hasle Einang (23) fra Changemaker: «Det er kjempebra at du er engasjert». Men det holder ikke å si at noen er søte når de er sinte, og samtidig fortsette med stø kurs mot katastrofe.

Vi kan ikke overlate dette til de unge. Det trengs voksne som lytter til dem som må leve med konsekvensene av våre valg, og som styrer deretter.

Opprøret spirer fram, med mennesker i alle aldere. Det planlegges et stort Klimabrøl før valget. Extinction Rebelion organiserer seg. I en unntakstilstand kan sivil ulydighet være det eneste ansvarlige.

Rop det ut. 

Så hva skal vi som ikke lenger er så unge gjøre? Bare holde oss fast?

Jeg har et annet forslag: Ikke hold deg fast lenger. Finn heller fram din indre ungdom – som gjerne er både tilpasningsdyktig, håpefull og høylytt når det trengs – og la deg rive med i ungdommens klimabrøl.

Gå til innlegget

Demokratiske problemer

Publisert 3 måneder siden

Demokratiet er det beste vi har å styre med. Men det har også alle svakhetene vi mennesker har.

Utfordringene står i kø for demokratiet: Avstand til makta. Folkevalgte statsledere som undergraver demokratiske friheter. Polarisering av ordskiftet. Stormakter som påvirker valg i andre land – og på den andre siden populistisk nasjonalisme og proteksjonisme. Globalt har demokratiet vært i motvind det siste tiåret, etter at den arabiske våren frøs til.

Brexit illustrerer utfordringene. Folkets ja kan forstås som en protest mot outsourcingen av makt til i Brussel. Den uavklarte situasjonen nå viser hvor vanskelig det er å la folk flest avgjøre kompliserte spørsmål som selv de på innsiden av det politiske og administrative systemet sliter med å forstå konsekvensene av.

Les også: – Fransk demokrati i krise

Kommentarfeltenes fallitt. 

Både Nettavisen og Vårt Land har nylig lagt ned kommentarfeltene sine. Internettets oppblomstring ga ikke automatisk en demokratiserende effekt. Lettere tilgang til den offentlige samtalen dro med seg mye grums og slitsom roping med caps lock. Men blir den modererte offentligheten demokratisk nok?

Hvem vet? Mange har grublet på de siste valgene i USA og Brasil. Hvordan klarte sterke menn, stinne av rikdom og privilegier, å framstå som folkelige representanter?

Noe kan handle om sosial ulikhet i informasjon: Avstanden mellom kvalitetsjournalistikk som krever betaling, og en vilter underskog av alternative medier som sprer forenkla budskap gratis (lik og del!). Skjønt, gratis? Oftere betalt av sponsorer med sine egne agendaer.

I en stadig mer kompleks verden er det krevende for folk flest å få oversikt over hva som skjer, og hvordan vi kan løse utfordringene. Det er heller ikke betryggende å overlate det til eliter, med farene for maktmisbruk det gir.

I møte med globale utfordringer der internasjonal dugnad trengs – som med klimakrisen og flyktningsituasjonen – bremses løsningene ofte av at regimene venter på ryggdekning hjemmefra. Demokratiske ledere som tenker på gjenvalg kan ironisk nok bli mer ansvarsfraskrivende enn handlekraftige.

Les også: Vårt Land avvikler kommentering av innlegg

Folk flest. 

De virkelig store utfordringene i verden løser vi bare sammen – eller ikke i det hele tatt. Den demokratiske sårbarheten er at ansvaret ligger i hendene til folk flest. Men der er også håpet.

Yuval Harari knytter demokratiets problemer til at vår frie vilje ikke er så fri som vi tror. Vi formes av biologi og kultur, og påvirkes mer enn vi forstår, særlig med Big Data og dagens teknologi: Vi er hackable animals.

Alt fra puls til politiske meninger, og ikke minst forbruk, registreres i skremmende omfang. Kinas høyteknologiske belønningssystem for «gode borgere» illustrerer farene. Vi mater utfordringen hver gang vi logger inn på sosiale medier. Så hvordan gjøre motstand? Kan vi aktivt delta i samtaler med folk med andre meninger og erfaringer, for å åpne ekkokamrene på gløtt? Kan vi holde debatten gående også ansikt til ansikt – ta demokratiet til torgs igjen?

Demokratiets utfordringer viser hvor viktig best mulig skole for flest mulig er, for å utruste elever til å bli aktive, kritiske samfunnsborgere. Det er grunnlaget for å holde den offentlige samtalen konstruktiv, med ytringsfrihet og fri presse som grunnsteiner, men også ytringsansvar for alle.

Folkestyrets hverdagshelter. 

Demokrati-indeksen for 2018 gir håp. Nedgangen i demokrati globalt flater ut. Politisk deltakelse stiger igjen, til tross for, eller kanskje motivert av, fallende tillit til systemet.

Norge ligger øverst på indeksen i år også. Men selv her er demokratiet ferskvare. Når man spør etter representanter til studentråd, FAU, styrer eller lokalpolitiske lister, blir det ofte stille. Det kan være et godt tegn – en tillit til at det meste fungerer. Men noen må melde seg, vi må ta hver vår lille del av det store ansvaret: Å holde folkestyret levende.

Lokalpolitikere og FAU-medlemmer er folkestyrets hverdagshelter. Tross demokratiets mange utfordringer er det vi som er håpet. Godt valgår!

Les også: Ytre høyres «vennlige» ansikt

Gå til innlegget

Kvinnekroppen som slagmark

Publisert 5 måneder siden

Årets fredspris er så viktig fordi det fortsatt føres krig på kvinners kropp.

Søndag 25. november var den
 internasjonale dagen for avskaffelse av vold mot kvinner. Da startet kampanjen #HearMeToo, som varer fram til menneskerettighetsdagen 10. desember. For kvinnerettigheter er menneskerettigheter.

Ja, menn rammes også av vold, og lever farligere når vi ser på voldskriminalitet og ulykker. Det kan være enda mer tabubelagt å være mannlig offer for overgrep og vold i nære relasjoner. Det er godt at vi har krisesentre for både kvinner og menn. Det er ingen konkurranse. Gjennomsnitt betyr lite når noen rammes – volden er like brutal.

Kvinnesak, ikke privatsak. 

Samtidig utsettes kvinner for langt mer seksualisert vold og vold i nære relasjoner. Det samfunnsproblemet må tas på alvor. Langt flere kvinner enn menn kommer til krisesentrene. Det er mer vold mot kvinner i land hvor det er mindre likestilling. Vold er dessverre en kvinnesak.

Over 600 millioner kvinner bor i land hvor vold i hjemmet ikke er forbudt. Noen steder går det feil vei, som i Russland, der en lovendring i 2017 avkriminaliserte hjemmevold som ikke gir varige skader. Det skulle styrke «tradisjonelle verdier». Da er visst «litt» vold greit, eller i hvert fall en privatsak.

Det er også urovekkende at en mann med så eksplisitt kvinnefiendtlige holdninger som Bolsonaro kunne bli valgt til president i Brasil. Framskritt er ingen selvfølge, og likeverd må fortsatt ropes fra hustakene.

Invaderte kropper. 

I en voldtektssak i Irland nylig tok en advokat fram offerets blondeundertøy for å vise at hun var «klar for å treffe noen». Det er langt igjen når den utsatte mistenkeliggjøres slik. Var det noen som sa det var nok metoo nå?

Den mest omfattende volden mot kvinner foregår i krigsområder. Det er påvist systematiske seksuelle overgrep i pågående konflikter blant annet i Jemen, Kongo, Syria og Irak.

Fredsprisen som nå tildeles den kongolesiske legen Denis Mukwege og IS-overlevende Nadia Murad, for kampen mot seksualisert vold som krigsforbrytelser, er etterlengtet. Særlig Mukwege har vært nominert en rekke ganger. Kanskje drøyde komiteen fordi det var så helserelatert. Men voldtekt som våpen er ikke bare et helseproblem, det er krig – med kvinnekroppen som slagmark.

Lytte og tåle. 

Fredsprisvinnernes liv og virke er sterk kost. – Skal vi få folk til å si «aldri mer krig», må vi vise hvor brutalt det er, sa Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen etter tildelingen.

Og det er første steg i å bekjempe volden: Åpenhet. Å tåle å lytte, når noen våger å fortelle.

Et neste viktig skritt er å unngå straffefrihet. Bedre rettslig oppfølging handler ikke bare om at den enkelte voldsutøver skal få sin straff og rehabilitering, men om at vi som samfunn setter ned foten: Et overgrep mot én kvinne er ikke bare hennes problem, men øver vold mot menneskeheten, mot en god verden å leve i.

Når vi vet at voldsutøvere ofte selv har vært voldsutsatt, og at det er mye psykisk uhelse og vanskelige levekår rundt vold, trengs det bred forebygging. Hvordan kan voldsspiraler stoppes tidligst mulig?

Vi er mange. 

Globalt rammes hele én av tre kvinner av fysisk eller seksuell vold i løpet av livet. Så jeg kan like gjerne si høyt at dette også gjelder meg. Jeg har sluttet å tie om at jeg ble utsatt for vold i en nær relasjon.

Jeg er glad for at det verken er der historien min begynner, eller der den slutter. Men det er et kapittel det ble en styrke å dele. Det har åpnet for støtte og omsorg, for andres erfaringer, og for at medmennesker har slått ring om min verdighet.

Nå feires Messe for verdighet – mot vold og overgrep – årlig i alle landets domkirker. Endelig gir kirken rom for de vondeste historiene, og lar samtidig verdigheten lyse klart. Vi får være utsatte og oppreiste på samme tid.

Vi trenger at både kirke og samfunn tåler å høre. Mørket må erkjennes for å få tent lys der det trengs.

Gå til innlegget

Håpet gror i byene

Publisert 6 måneder siden

Når klimaalvoret senker seg, kan vi se til grønne byer etter håp for verden.

FNs klimarapport i høst var
alvorligere enn noen gang. Vi lever i en skjebnetid, som Hilde Frafjord Johnsen skrev i denne spalten forrige uke.

Hva gjør vi når det ser mørkt ut? Vi kan se en annen vei, flykte inn i shopping
eller Netflix. Eller vi lammes av avmakt og håpløshet.

Men vi kan også se etter håpet.

LES OGSÅ: Frykter seks meter havstigning 

Se etter hjelperne. 

Som barn leste jeg bøkene om Pollyanna, og slukte moralen rått. Det foreldreløse barnet som alltid så etter det gode i situasjonen hadde en smittende optimisme – hvis hun brakk beinet, synes hun at hun var heldig som fikk gå på krykker!

Inspirert av Pollyanna har jeg vært bevisst optimist siden, sikkert på grensen til det irriterende iblant. Men jeg tror oppriktig på å se etter det gode, særlig når det drar seg til.

Barne-TV-vert Fred Rogers var inne på det samme da han oppmuntret til å «look for the helpers». Når det skjer noe skummelt rundt oss, gjør det godt å se etter hjelperne – etter rosetogene, naturvernerne, de trofaste ildsjelene! Se etter det gode, til trøst og håp, og bli med.

Lettere å snu lokalt. 

Stadig flere av oss bor i by, i dag 6 av 10 i verden. I et miljøperspektiv er byene en del av problemet, med høye klimautslipp og utfordringer med avfall og vanntilgang. Da er det også her mye må gjøres. Dessuten er det raskere for lokale myndigheter å få til bærekraftige endringer, mens nasjonale regjeringer har vist seg tyngre å snu.

Grønne byer er en voksende global
bevegelse. Lokalsamfunn, byer og delstater som ikke lenger kan vente til nasjonale ledere tar grep, eller på at internasjonale avtaler følges opp, setter i gang selv.

Byer som går foran. 

New York gjorde Central Park bilfri i sommer. Byen gikk i vinter til sak mot fem store oljeselskaper for å ha bidratt til klimaendringer, og reiste nettopp et nytt klimasøksmål mot Exxon.

Lenger nord leder Vancouver an i overgangen til fornybar energi, blant annet ved å bygge opp nabolagssystemer for oppvarming basert på avfall og overskuddsvarme. Byen bygger opp grønn transport og næring, med både nullutslipp og null-avfall som mål.

LES OGSÅ: Misfornøyd med klimasatsingen  

I Barcelona plantes det hundretusenvis av trær, etter at aktivisten Ada Colau ble byens første kvinnelige ordfører i 2015. Cataluñas hovedstad har fått sin egen plan for biomangfold, det bygges grønn infrastruktur og gater erstattes av parker. I tillegg til den globale betydningen får byen et vennligere lokalt klima gjennom hete somre.

Grønn hovedstad. 

Lille Oslo er blitt stor blant verdens grønne byer. Mens motstanden mot omleggingene har vært høylytt her hjemme, hylles Oslos satsing på bærekraft internasjonalt.

I C40 samarbeider byer over hele verden for å nå klimamålene i Parisavtalen. C40-direktør Mark Watts har solid sammenligningsgrunnlag når han sier at Oslo har den beste klimaplanen i verden. Byen får skryt for klimabudsjettet, for bilfritt sentrum med kollektivutbygging og sykkelsatsing, og for å ta i bruk ny teknologi. Oslofjorden er renere enn på hundre år, lufta er renere for alle, og byen ligger foran skjema i å kutte klimautslippene. Det er denne Tigerstaden som går inn i 2019 som europeisk miljøhovedstad.

Og det er ikke bare i hovedstaden det skjer – eller på bynivå. Bydeler og lokalsamfunn finner også sammen og tar grep, som Landås i Bergen og Omstilling Sagene. Bærekraftige liv på Landås inviterer til samling om ultralokal byutvikling nå i november. Man behøver ikke være stor for å gjøre store endringer!

Grønnere sammen. 

En by er en fortetning av menneskelig skaperkraft og muligheter – til både godt og vondt. Det betyr ikke at teknologiske nyvinninger skal frelse verden. Men når vi finner tilbake til jorda og hverandre, også der asfalten ligger tett, kan mye skje.

Nå som vi må gjøre endringer menneskeheten aldri før har sett maken til, er håp livsviktig. Grønne byer og fellesskap ligger som lys langs veien.

LES OGSÅ: – Kirken har et enormt klimaansvar

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2752 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2340 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
10 dager siden / 2241 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2120 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2071 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1544 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1447 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere