Hildegunn Marie Tønnessen Schuff

Alder: 39
  RSS

Om Hildegunn Marie Tønnessen

Mamma, stipendiat/høgskolelektor i psykologi og interkulturelle studier på Ansgarskolen, redaktør i Korsvei, frivillig og folkevalgt, idealist/realist/optimist (når alt kommer til alt). Debuterte i 2015 som grønn lokalpolitiker (kommunestyrerepresentant for Miljøpartiet De Grønne i Songdalen).

Jeg har en mastergrad i fred- og konfliktstudier og har studert psykologi, sosialantropologi, utviklingsstudier, spansk og latinamerikastudier, medier og kommunikasjon, kristendom/religion/livssyn, musikk og dans. Nå jobber jeg med en doktorgrad i psykologi om hvordan kulturell deltakelse og kreative aktiviteter kan styrke flerkulturelle barn og unge, konkret knyttet til kunstprosjektet Fargespill.

Ellers: Glad i livet, menneskene og skaperverket, må stadig løpe for å rekke bussen, danser og ler så ofte jeg kan, alltid klar for et eple!

Følgere

Alternative virkeligheter

Publisert 19 dager siden - 1110 visninger

Raskere enn noen gang får vi informasjon fra hele verden. Men forståelsen henger ikke alltid med i svingene.

Vi lever i en global offentlighet – som samtidig blir stadig mer fragmentert og polarisert. Det er lett å riste på hodet over absurde Trump-uttalelser. Vanskeligere er det å se kritisk på vår egen debatt, og ikke minst, å finne ut hvordan vi kan snakke bedre sammen.

Tror ikke på krigen. 

«Det finns inga flyktningar», sa Sverigedemokraten Kurt Olsson til SVT nå i slutten av august. Han er overbevist om at alle er økonomiske migranter. Da journalisten spurte om han ikke tror på krigen i Syria, svarte Olsson: «Absolut inte.»

Det er blitt enklere å framstille virkeligheten sånn vi ønsker den skal være. Selv om Olsson fikk kritikk for utsagnet av andre i SD, er han ikke blitt ekskludert.

Nyhetene vi leser er stadig oftere i tråd med det vi allerede mener, filtrert gjennom sosiale medier. Det gir en helt annen offentlighet enn da de fleste i Norge så Dagsrevyen. I nett-offentligheten har også grensene flyttet seg for hva vi tillater oss å si: Personkarakteristikker og diagnoser kastes rundt, hets og politikerforakt florerer. Debattklimaet forsterker skillene mellom oss, og gjør det mindre fristende å engasjere seg politisk, særlig for kvinner og minoriteter.

Fortrenger og bagatelliserer. 

Vi sorterer alle informasjon etter hva vi allerede tror på og ønsker, og fortrenger og bagatelliserer det vi ikke orker å ta inn over oss – en hverdagslig mestringsstrategi. Disse mekanismene slår inn i den politiske debatten som denialism, en fornektelsestendens der veldokumenterte kjensgjerninger ikke aksepteres. Motargumenter fører sjelden fram mot holocaust-fornektere, klimafornektere eller vaksinemotstandere. Problemet sitter dypere, i et sterkt ønske om at verden var annerledes.

Da gir SD-Olssons fornektelse av Syriakrigen mening: Når han vil stenge grensene passer det mye bedre at migrantene ikke er reelle flyktninger, så de kan avvises uten at «vi» er slemme.

Det finnes mange varianter av å tro på den versjonen som passer oss best. Litt mentale krumspring må vel også til for at «miljønasjonen» og «fredsnasjonen» Norge skal fortsette å leve godt på olje- og våpeneksport?

Beskytter oss selv. 

En fersk studie viser at konservative, innvandringskritiske menn oftere er klimafornektere. Forskerne mener klimafornektelse kan forstås som et forsøk på å beskytte gjeldende maktstrukturer: Hvite menn nyter fordeler som gjør dem mindre innstilt på livsstils- og samfunnsendringer.

Studien ble også omtalt på Resett, da med «klimafornektere» i anførselstegn. I kommentarfeltet kom det raskt alternative forklaringer: Konservative hvite menn er nok heller de eneste som fortsatt har «et fnugg av sunn fornuft og evne til kritisk tenkning».

Som kvinne kunne jeg jo da bare lagt ned pennen. I stedet noterer jeg meg nok en kollisjon mellom alternative virkeligheter.

Empatiens mulighet. 

I høst starter Hele Norge snakker, et initiativ mot polarisering hvor meningsmotstandere skal møtes til debatt ansikt til ansikt, for å gi empatien en litt bedre sjanse enn på sosiale medier.

Vi vil ikke bli enige med alle, uansett hvor godt vi kommuniserer. Men for å forstå hverandre bedre på tvers må vi ikke bare lytte til motstandernes argumenter, men prøve å forstå hvor argumentene kommer fra – hva de er redde for, ønsker og håper på. Det krever også selvinnsikt og bevissthet om forskjeller i posisjoner og privilegier. Da kan vi bli klokere sammen.

Postmoderne paradoks. 

Det betyr ikke at vi kan godta alle virkelighetsversjoner som like sanne. På en migrasjonskonferanse nylig sukket forskerne over anti-intellektualisme og polarisert politikk foran det svenske valget: «De hører jo ikke på oss!» Akademia er forsiktige med å snakke om sannhet, men nå svarte en annen professor: «Vi må ikke miste troa på å fortelle sannheten.»

Noen sannheter slår inn – enten du tror på dem eller ei.

Trykket i Vårt Land 4. september 2018 i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Da verden våkna

Publisert rundt 2 måneder siden - 2070 visninger

La oss håpe overskriften slår til: At sommeren 2018 ble den sommeren.

Vil årets sommer gå inn i historiebøkene som tidenes fineste? Eller som sommeren da verden skjønte klimaalvoret? Da ekstremværet rammet så hardt og bredt, at vi ikke lenger kunne småkrangle og utsette, men kjente på kroppen at vi må gjøre noe?

Det klimaforskerne sier nå har vi hørt før. I 30 år har vi fått høre en stadig tydeligere vitenskapelig enighet om menneskeskapte klimaendringer, og dramatiske konsekvenser for økosystemer og livsvilkår over hele kloden. Like lenge har endringene i holdninger og handlinger gått seinere enn nødvendig.

Men i sommer lyder budskapet midt i en nyhetsstrøm full av branner, tørke og flom. Hellas, Sverige, California, Laos, Japan, Portugal, Norge … Ja, vi merker det faktisk her hjemme også. Her vi sitter i varmen, blant gulsvidde plener – og hører om skogbranner og fôrmangel – virker ikke klimaendringene så fjerne lenger.

Tydeligere nyheter. Medienes framstilling synes også å ha fått en annen tone. Omfattende dekning av hetebølgen knyttes opp mot ekspertuttalelser om at klimaendringene gjør ekstremvær vanligere. Komplekst er det fortsatt, men hovedbudskapet er klarere nå: Klimaendringene er i gang. Kvasivitenskapelige klimaskeptikere hører man forfriskende sjeldent fra for tiden.

Det er ikke småtterier vi får høre: Vannmangel i Midtøsten vil gi økt barnedødelighet og flere konflikter og flyktninger, spår UNDP. Klimautslippene forsurer verdenshavene, så krepsdyr går i oppløsning og livet i havet er truet. Middelhavslandene kan få store ørkenområder. En krigsreporter i NRK skriver hjem om at det legger seg en tåke av forurensning og farlig skittent vann rundt landene hun rapporterer fra. Jordas ressurser for i år hadde vi brukt opp allerede 2. august.

Og det er ikke dommedagsprofeter som forkynner dette, men norske og internasjonale medier. At vi spiller russisk rulett med vårt eget livsgrunnlag. Det har aldri føltes mer virkelig at vi står i fare for å gjøre store deler av jorda ubeboelig.

Spørsmål om trygghet. Klimaendringer fører til utrygghet for folk i alle land, mer åpenbart noen steder enn andre. Men for første gang på lenge har også folk flest i Norge kjent mer utrygghet på grunnleggende livsområder: Vannforsyning, matsikkerhet, brannfare. Kanskje vi da klarer å ta inn over oss hva utryggheten kan innebære i land med langt dårligere samfunnssikkerhet?

For vi må muligens få utryggheten litt tett på før vi åpner oss for det globale bildet. Ut fra idealer om nestekjærlighet og solidaritet kunne vi ønske at vi brydde oss uansett, men ofte tåler vi dessverre så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Empatien styrkes av at det kunne vært meg.

Nå har vi sjansen.

Tippepunkt? Holdningsendringer er på gang. Flere amerikanere enn noen gang tror nå klimaendringene er reelle og menneskeskapte, viser sommerens runde av en spørreundersøkelse som har blitt gjennomført siden 2007. Også i andre land synes politikere og folkemening å være på gli.

Så kanskje kan dette bli øyeblikket i historien da vi virkelig tok tak i klimakrisen? Vi ser sjelden før etterpå når noe snur. Men tro om ikke vi både vet nok og merker det nok nå til å gjøre noe som monner? At vi kjøler ned hodet i de få etterlengtede regnskyllene vi får nå, og når ferien er over, bretter opp ermene.

Alle kan bidra, og ingen trenger å vente på andre. Spørsmålet om løsningen ligger i politikk eller livsstilsendringer, er en falsk motsetning. Alle som velger å reise kollektivt, reparere ting, spise mindre kjøtt, sykle eller kjøre elbil, er med på å gi politikerne ryggdekning for radikale samfunnsendringer. Og modig klimapolitikk gjør det mer mulig for alle å leve bærekraftig.

Håpet. Mye er mulig. USA ligger kanskje under et bøllevelde, men se hva California har fått til. Norge er fortsatt en klimasinke – men se på Oslo!

Rett under alvoret vaker håpet. For sommeren 2018 ga oss alle muligheten til å våkne.

Gå til innlegget

På flukt fra oss selv

Publisert 2 måneder siden - 3364 visninger

Det nytter lite å tro at det holder å sitte stille i båten, om vi alle er i samme båt. Og nå begynner det for alvor å bli varmt i vannet.

Flyktningkrisen var aldri over. Selv om overskriftene er færre enn i 2015, er den ikke over i Libya eller­ på Lesbos, og da er den ikke det her heller. I en sammenvevd verden som vår blir ikke problemene borte av å outsource dem.

EU-Tyrkia-avtalen viste det. Da Tyrkia­ i mars 2016 begynte å stanse båter på oppdrag fra EU, var jeg selv frivillig i Hellas med utsikt over sundet. Men flyktningene med frykt og forvirring i blikket i overfylte greske leirer ble ikke borte. De har tvert imot blitt flere, samtidig som farligere fluktruter brukes oftere. Fortsatt drukner barn i Middelhavet, verdens farligste grensekrysning. Leger uten grenser melder om økte psykiske og fysiske lidelser i kjølvannet av avtalen. Fordi vi var mer opptatt av å stenge ute enn å beskytte mennesker på flukt.

Vender ryggen til oss selv. 

Flyktningers rettigheter er menneskerettigheter. Er ikke noe av det bevaringsverdige i vår europeiske­ fellesarv nettopp forplikt-
elsen på menneskerettigheter og menneskeverd? I så fall vender vi også ryggen til oss selv når flyktningers rettigheter står for fall.

Nå gjør EU nye forsøk på å finne løsninger. Etter intense forhandlinger fikk europeiske­ ­ledere nylig i havn en avtale der flyktningene skal fordeles, etter screening på mottakssentre sør i Europa og på afrikansk side. Men gjennomføringen gjenstår, og ser vanskelig ut: Det blir frivillig for EU-landene å ta imot båtflyktninger, og landene hvor man vil opprette mottakssentre avviser ideen.

Erna Solberg sier Norge skal bidra i den europeiske asyldugnaden, til protester fra regjeringsmakker FrP. Men om mottakerlandene fortsatt kappes om å ta imot færrest mulig, løses ingenting. Og dødstallene i Middelhavet stiger.

Mennesker flytter. 

Samtidig svetter vi i hetebølgen. Der noen av oss bare kan bade mer og finne alternativer til grilling, sliter norske bønder. Husdyr og avlinger lider i tørken. Og konsekvensene er enda mer brutale der ressursene til klimatil-pasning er mindre.

Klimaflyktninger blir det flere av framover. Og da nytter det enda mindre, som rik og forbruksglad oljenasjon, å skyve ansvaret over på andre.

At mennesker flytter på seg når de må er ingen forbigående krise, men en normaltilstand. Vi kommer lenger med å akseptere­ det og finne måter å inkludere hverandre på, enn ved å bygge murer til lands og vanns. Om ikke grunnproblemene – krig, urettferdighet og klimaendringer – tas ved roten, vil presset mot murene bare øke.

Vær en nabo. 

Inkludering trengs både i storpolitikken og hjemme, her vi hører ekko av verdens marginaliserte blant folk som er utafor i rike Norge, med økende ulikheter, gjenger og uro. Minoritetsungdom jeg møter som forsker, forteller hvor mye det betyr å finne steder der de får delta, bidra, og slipper å føle seg unorske eller dummest i klassen. I hvert fall noen timer i uka. Det kan vi klare, eller? Å være naboer, kolleger, klassekamerater som tar med en til i gjengen, på koret eller fotballen på løkka. At noen av oss har tunge erfaringer­ i bagasjen er ingen svakhet, heller det motsatte. Det viser hvor fantastisk mye mennesker kan reise seg fra. En personlig forandre-verden-utfordring i sommer kan være å lytte til noen som har levd et helt annet liv enn deg selv.

Dypøkologien minner om at alle ­levende vesener er gjensidig avhengige av hverandre. Alle mennesker er medmennesker. Noe vi stadig overser, mens vi presser naturens­ tålegrenser. Men det er ikke noe grunnleggende behov å stenge andre ute eller tviholde på høyt forbruk. Nei, gleden er et annet sted: I å være medmennesker, skape og dele i en større helhet. Hvis meninga med livet er å være glad (fritt etter Arne Næss), og å være her sammen, åpner det for helt andre tilnærminger, også til flyktninger og miljø.

Menneskeheten vil aldri lykkes i å flykte fra seg selv. Håpet ligger kanskje i å huske hvem vi er?

Trykket i Vårt Land 10. juli 2018

Gå til innlegget

Barnas beste – bare når det passer oss?

Publisert over 3 år siden - 964 visninger

Det er et enormt paradoks å forske på hva som virker til barns beste – og så blir plutselig en av dem sendt til Kabul.

I kveld brakte det løs på storscenen i Kilden i Kristiansand igjen: Fargespill! Hundre barn og ungdommer fra over 30 land sang, lekte og danset tilhørerne glade denne vårkvelden.

Fargespill er et flerkulturelt kunstprosjekt der barn og unge med ulik kulturell bakgrunn deler sine egne sanger og danser, koreografert sammen i profesjonell regi. Fargespill kommer fra Bergen, hvor Ole Hamre, Sissel Saue med flere har holdt på med dette siden 2004. Nå arrangeres Fargespill flere steder i Norge, og fra 2014 av også her i Kristiansand.

Jeg følger Fargespill som forsker, og har som mål å finne ut hva det betyr for deltakerne å være med på dette. Opplever de anerkjennelse, mestring, fellesskap? Styrker det meningen og sammenhengen i livet? Får de nye venner? Gjør det noe med identitet og tilhørighet? Øker det livskvaliteten? Med andre ord, hvordan dette kan være til barnas beste. Dette må det jo være viktig å finne ut av i et land som holder Barnekonvensjonen og barnas verdi så høyt som Norge?

Og i kveld sang disse barna og ungdommene ut igjen. Og selv om jeg ikke har konkludert ennå i forskningen, ser jeg mange eksempler på at dette er viktig for dem, at det skjer noe gjennom de månedene de jobber og skaper sammen. De retter ryggen, løfter blikket og stråler.

Men det er en som manglet da de gikk på scenen i kveld. I oktober, da Kilden Dialog presenterte Fargespill her i Kristiansand for første gang, hadde en av solistene selv skrevet en egen Fargespill-rap. Mohammad har stor glede av å jobbe kreativt med musikk. En fredag i januar var han i studio med kameraten Yared på et aktivitetshus i Kristiansand. Da han gikk hjem lot han tingene ligge, for de skulle jo fortsette neste dag.

Men tidlig neste morgen, 24. januar, ble de hentet. Sammen med foreldrene og to yngre søsken ble Mohammad sendt til Trandum og bare få dager senere videre til Kabul. De ble sendt “tilbake” til Afghanistan. (“Tilbake” blir jo ikke helt dekkende siden barna aldri hadde vært der før, det hadde bare foreldrene. Barna er født i Iran og hadde nå bodd tre og et halvt år i Norge).

“Barnas beste” er et prinsipp vi snakker vakkert og vel om i Norge. Barnekonvensjonen er norsk lov. Men når det gjelder asylbarna, synes det viktigste for regjeringen og byråkratiet å være “innvandringspolitiske hensyn”. Ministeren som håndterer dette, jobber med “justis og beredskap”. Men vi er mange som ser at dette handler om så mye mer: Om menneskerettigheter, livskvalitet, helse, verdige liv. Og om barn, rett og slett.

Som fagperson er det mildt sagt frustrerende, når man følger disse kreative og sunne prosessene, der barna får rom for å skape, vise mange sider av seg selv, og inngå i en meningsfull sammenheng i kanskje ellers til tider kaotiske liv – å se en ung gutt røskes brått ut av den sammenhengen. Bort fra så mange venner, kreative ledere og støttespillere som har investert så mye i at det skal være godt å være Mohammad. Noen vil kanskje tenke at en forsker burde forholde seg nøytralt til slike hendelser, men jeg har aldri lagt skjul på at jeg heier på disse barna og ungdommene. Jeg er opptatt av barnas beste, også som fagperson. Og når man brutalt tar en ungdom ut av gjengen, bryter vennskapsbånd, utdanningsløp, trygge rammer og kreative prosesser, håpet om en fredelig og meningsfull framtid – da er det definitivt ikke til barnas beste.

Mohammad skriver fortsatt i Kabul. Fem dager etter at han ble sendt ut fra Norge, 31. januar, delte han følgende tekst over internett (deles med Mohammads tillatelse):

jeg lever uten hus
jeg lever uten ovn
jeg lever uten lys
jeg lever uten penger
jeg lever uten fred
jeg lever uten venn
jeg lever uten studio
jeg lever uten konsert med Yared :(
jeg lever uten kristiansand
jeg lever uten fargespill
jeg lever uten gata mi
jeg lever uten ingenting
Men hvorfor jeg lever * i will die * fordi jeg vil ikke bo i afghanistan :(

Man trenger ikke akkurat være forsker for å skjønne at dette gjorde vondt.

Margareth Olin har påpekt det før, i dokumentarfilmen De andre om enslige mindreårige asylsøkere: Hadde vi funnet oss i at “våre” norske barn ble behandlet slik? Selvfølgelig ikke. Men hva om alle barn er like verdifulle? Og vi tok konsekvensene av det?

Heldigvis er det mange som reagerer på behandlingen av asylbarna nå. Jeg håper vi snart har fått nok. Og i oppgjørets time kan det godt diskuteres om minister Anundsen må gå. Men enda viktigere er vel hva som faktisk skjer med barna som har blitt sendt ut – og med de som sover urolig i frykt for at de blir de neste.

“I dag synger og danser vi for Mohammad”, sa de til hverandre i Fargespill Kristiansand i kveld, og dedikerte forestillingen til ham. Hva gjør vi andre for Mohammad?

Gå til innlegget

Tenk lenger

Publisert rundt 5 år siden - 400 visninger

For å ta et godt valg på mandag, trenger vi et lengre tidsperspektiv enn neste stortingsperiode. For at våre etterkommere skal ha en levelig klode, må klimaomstillingen begynne nå. Blir du med å tenke større – og lenger fram?

I sin 17. mai-tale i Berlin i år nevnte Are Kalvø muligheten for at barnebarna en gang vil spørre oss hva vi egentlig drev med i gamle dager. ”Dette er naturligvis eit veldig godt argument for å aldri skaffe seg barnebarn. For kva skal du svare på sånt? Før dreiv folk med ting det var verd å fortelje barnebarna om. Dei vann krigar og bygde land og innførte folketrygd. Men vi som lever no er sannelig ein stusslig gjeng,” sa Kalvø. Og konkluderte med at det vi først og fremst har drevet med, er å grille og pusse opp.Og at det ikke har skjedd noe særlig av betydning i norsk politikk siden 1814. Så han oppfordrer oss til å tenke stort.

Det kan være en god påminnelse å ta med seg i innspurten av en valgkamp som har handlet mye om oss selv og de ikke så veldig store visjonene: Formueskatt og bilavgifter, for eksempel. Og når så mange synes det er på tide å skifte ut regjeringa, kan man få følelsen av at det er en vanesak: Vi nordmenn har jo som vane å pusse opp med jevne mellomrom. Så hvorfor ikke noen nye farger?

For forskjellen mellom Jens og Erna er ikke så stor som frontene skulle tilsi – i hvert fall ikke når det gjelder klima, miljø og oljeavhengighet. Det har blitt tydelig siden dette er saker velgerne og mediene har vært opptatt av i valgkampen, selv om de store partiene ikke akkurat har frontet dem selv.

Det er ikke alltid så lett å se lenger enn til sin egen lommebok og flatskjerm, men jeg har tro på at mange av oss egentlig ønsker å løfte blikket og ikke være oss selv nok. Ungdomsorganisasjonene som har dratt i gang TenkStørre-kampanjen for å få resten av verden inn i den norske valgkampen – i form av utviklingspolitikken – er et godt eksempel på det.

Så når Are Kalvø spør hva vi som lever nå egentlig driver med, håper jeg vi ser oppgaven som ligger rett for nesa på oss: Klimavalget. Dette er en avgjørelse som barnebarna vil være opptatt av – tok vi de modige og nødvendige grepene, eller vek vi unna? Brukte vi muligheten mens vi fortsatt hadde den?

Vi lever i dag i en helt spesiell tidsluke – der vi både vet nok om menneskeskapte klimaendringer og de sannsynlige konsekvensene av dem, og hva vi trenger å gjøre noe med – og der vi fortsatt har tid til å gjøre det. Men god tid har vi ikke. Vi har bare noen få år på oss hvis vi skal unngå å gjøre uopprettelig skade på jorda. Noen mener at toget allerede er gått for å nå togradersmålet som det er internasjonal enighet om å sikte mot. Høyere temperaturøkninger enn de to gradene gir ganske skumle framtidsscenarioer, for å si det kort. Det vi vet, er at jo lengre vi venter med å snu trenden med stadig økende klimagassutslipp, jo vanskeligere og dyrere blir det å snu, og jo mer spiller vi russisk rullett med klodens framtid.

Innen klimaforskningen er det bred enighet om at vi ser menneskeskapte klimaendringer skje nå – at klimakrisen ikke er noe som kan komme, men at den er i gang. Skeptikerne blant forskerne er veldig, veldig få, selv om de iblant får uforholdsmessig mye oppmerksomhet. Stadig mer komplekse og nyanserte modeller og undersøkelser bekrefter det samme bildet: Klimaet blir varmere, i takt med at vi slipper ut mer og mer klimagasser, polisen smelter, dyrearter må flytte på seg, tørke truer matproduksjon, fattige land, som har bidratt minst til klimaendringene, rammes ofte mest, vi får stadig mer ekstremvær. Klimaforskerne har i flere år spådd at det ville kunne komme en ekstremt sterk orkan innover USAs østkyst – i oktober i fjor traff Sandy New York. Gudbrandsdalen ble i vår rammet av den tredje storflommen siden 2010. Hvis vi tar dem som har studert dette aller nøyest på alvor, ser vi at klimakrisen er nå, og at vi trenger handling. Vi har faktisk en verden å redde, intet mindre.

Da er det fint å gjøre det vi kan som enkeltpersoner, og kildesortere og gjenbruke og sykle og spise økologisk og kortreist mat. Det er viktig og meningsfullt! Samtidig trenger vi imidlertid handling på samfunnsplan, ja, på globalt plan. Vi trenger politisk handling. Vi trenger ikke politikere som hevder at klimautfordringen ikke er reell. Vi trenger heller ikke politikere som oppfører seg som om klimakrisen ikke er reell, fordi de ikke vil sette i gang tiltak som kan gjøre dem upopulære før neste valg. Vi trenger politikere som ser lengre fram enn fire år. Og politikerne trenger at vi gir dem ryggdekning for å ta de radikale og gode klimavalgene, at vi viser at vi er mange som vil ha en framtidsretta og solidarisk klimapolitikk.

Derfor har 100 organisasjoner gått sammen i den brede alliansen Klimavalg 2013, som stiller seks krav:

  1. Kutt i norske utslipp i henhold til FNs anbefalinger
  2. At begrepet klimarettferdighet gis konkret innhold
  3. Økt satsing på ny næringsutvikling gjennom grønne arbeidsplasser
  4. Redusert tempo i oljeutvinningen
  5. Tilrettelegging for at norske innbyggere kan gjøre klimavennlige valg
  6. En klimapolitikk som tar solidaritet mellom generasjonene på alvor

Besteforeldreaksjonen dro i gang Klimavalg 2013, nettopp fordi de har løfta blikket og taler barnebarnas sak. Kanskje finner du kirkesamfunnet ditt eller fagforeningen din blant deltakerne? Dette er en historisk bred allianse, som viser tydelig at vernet om vårt felles livsgrunnlag ikke er en sak for de spesielt interesserte. Å ha en levelig klode angår oss alle, og klimakrisen utfordrer oss til å strekke vår nestekjærlighet og solidaritet både til jordas ender og fram i tid.

Så bli med på å tenke stort! Tenk litt lenger enn til neste oppussingsprosjekt eller grillfest. Til og med lenger enn de neste fire årene. Klimavalg har laget en partivurdering som kan være til hjelp, og det er vel ingen overraskelse at verken Erna, Jens eller Siv kommer særlig godt ut. De mindre partiene er mer ambisiøse og langsiktige i sin klimapolitikk. Det bør de få uttelling for på mandag.

Valgkampen er blitt grønnere enn de store partiene har lagt opp til – la valget også bli det! La oss tenke stort, sammen. Så kan vi svare, når barnebarna en dag spør, at vi gjorde vårt for å ta vare på livsgrunnlaget deres.

Godt klimavalg!

Hildegunn Marie Tønnessen Schuff
Klimavalg 2013 og Korsvei

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Komplisert søskenforhold
3 minutter siden / 1755 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
12 minutter siden / 326 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Komplisert søskenforhold
14 minutter siden / 1755 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hva er vann?
rundt 2 timer siden / 1108 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Hva er vann?
rundt 2 timer siden / 1108 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 2 timer siden / 1755 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 2 timer siden / 1755 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
rundt 3 timer siden / 602 visninger
Are Karlsen kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 3 timer siden / 2732 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
rundt 3 timer siden / 602 visninger
Are Karlsen kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 3 timer siden / 2732 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 3 timer siden / 1755 visninger
Les flere