Hildegunn Marie Tønnessen Schuff

Alder: 39
  RSS

Om Hildegunn Marie Tønnessen

Mamma, stipendiat/høgskolelektor i psykologi og interkulturelle studier på Ansgarskolen, kommunikasjonsarbeider i Korsvei, frivillig og folkevalgt, idealist/pragmatiker/optimist (når alt kommer til alt). Debuterte i 2015 som grønn lokalpolitiker, og representerer Miljøpartiet De Grønne i kommunestyret i Songdalen.

Jeg har en mastergrad i fred- og konfliktstudier og har studert psykologi, sosialantropologi, utviklingsstudier, spansk og latinamerikastudier, medier og kommunikasjon, kristendom/religion/livssyn, musikk og dans. Nå jobber jeg med en doktorgrad i psykologi om hvordan kulturell deltakelse og kreative aktiviteter kan styrke flerkulturelle barn og unge, konkret knyttet til kunstprosjektet Fargespill.

Ellers: Glad i livet, menneskene og skaperverket, må stadig løpe for å rekke bussen, danser og ler så ofte jeg kan, alltid klar for et eple!

Følgere

Demokratiske problemer

Publisert 25 dager siden

Demokratiet er det beste vi har å styre med. Men det har også alle svakhetene vi mennesker har.

Utfordringene står i kø for demokratiet: Avstand til makta. Folkevalgte statsledere som undergraver demokratiske friheter. Polarisering av ordskiftet. Stormakter som påvirker valg i andre land – og på den andre siden populistisk nasjonalisme og proteksjonisme. Globalt har demokratiet vært i motvind det siste tiåret, etter at den arabiske våren frøs til.

Brexit illustrerer utfordringene. Folkets ja kan forstås som en protest mot outsourcingen av makt til i Brussel. Den uavklarte situasjonen nå viser hvor vanskelig det er å la folk flest avgjøre kompliserte spørsmål som selv de på innsiden av det politiske og administrative systemet sliter med å forstå konsekvensene av.

Les også: – Fransk demokrati i krise

Kommentarfeltenes fallitt. 

Både Nettavisen og Vårt Land har nylig lagt ned kommentarfeltene sine. Internettets oppblomstring ga ikke automatisk en demokratiserende effekt. Lettere tilgang til den offentlige samtalen dro med seg mye grums og slitsom roping med caps lock. Men blir den modererte offentligheten demokratisk nok?

Hvem vet? Mange har grublet på de siste valgene i USA og Brasil. Hvordan klarte sterke menn, stinne av rikdom og privilegier, å framstå som folkelige representanter?

Noe kan handle om sosial ulikhet i informasjon: Avstanden mellom kvalitetsjournalistikk som krever betaling, og en vilter underskog av alternative medier som sprer forenkla budskap gratis (lik og del!). Skjønt, gratis? Oftere betalt av sponsorer med sine egne agendaer.

I en stadig mer kompleks verden er det krevende for folk flest å få oversikt over hva som skjer, og hvordan vi kan løse utfordringene. Det er heller ikke betryggende å overlate det til eliter, med farene for maktmisbruk det gir.

I møte med globale utfordringer der internasjonal dugnad trengs – som med klimakrisen og flyktningsituasjonen – bremses løsningene ofte av at regimene venter på ryggdekning hjemmefra. Demokratiske ledere som tenker på gjenvalg kan ironisk nok bli mer ansvarsfraskrivende enn handlekraftige.

Les også: Vårt Land avvikler kommentering av innlegg

Folk flest. 

De virkelig store utfordringene i verden løser vi bare sammen – eller ikke i det hele tatt. Den demokratiske sårbarheten er at ansvaret ligger i hendene til folk flest. Men der er også håpet.

Yuval Harari knytter demokratiets problemer til at vår frie vilje ikke er så fri som vi tror. Vi formes av biologi og kultur, og påvirkes mer enn vi forstår, særlig med Big Data og dagens teknologi: Vi er hackable animals.

Alt fra puls til politiske meninger, og ikke minst forbruk, registreres i skremmende omfang. Kinas høyteknologiske belønningssystem for «gode borgere» illustrerer farene. Vi mater utfordringen hver gang vi logger inn på sosiale medier. Så hvordan gjøre motstand? Kan vi aktivt delta i samtaler med folk med andre meninger og erfaringer, for å åpne ekkokamrene på gløtt? Kan vi holde debatten gående også ansikt til ansikt – ta demokratiet til torgs igjen?

Demokratiets utfordringer viser hvor viktig best mulig skole for flest mulig er, for å utruste elever til å bli aktive, kritiske samfunnsborgere. Det er grunnlaget for å holde den offentlige samtalen konstruktiv, med ytringsfrihet og fri presse som grunnsteiner, men også ytringsansvar for alle.

Folkestyrets hverdagshelter. 

Demokrati-indeksen for 2018 gir håp. Nedgangen i demokrati globalt flater ut. Politisk deltakelse stiger igjen, til tross for, eller kanskje motivert av, fallende tillit til systemet.

Norge ligger øverst på indeksen i år også. Men selv her er demokratiet ferskvare. Når man spør etter representanter til studentråd, FAU, styrer eller lokalpolitiske lister, blir det ofte stille. Det kan være et godt tegn – en tillit til at det meste fungerer. Men noen må melde seg, vi må ta hver vår lille del av det store ansvaret: Å holde folkestyret levende.

Lokalpolitikere og FAU-medlemmer er folkestyrets hverdagshelter. Tross demokratiets mange utfordringer er det vi som er håpet. Godt valgår!

Les også: Ytre høyres «vennlige» ansikt

Gå til innlegget

Kvinnekroppen som slagmark

Publisert 3 måneder siden

Årets fredspris er så viktig fordi det fortsatt føres krig på kvinners kropp.

Søndag 25. november var den
 internasjonale dagen for avskaffelse av vold mot kvinner. Da startet kampanjen #HearMeToo, som varer fram til menneskerettighetsdagen 10. desember. For kvinnerettigheter er menneskerettigheter.

Ja, menn rammes også av vold, og lever farligere når vi ser på voldskriminalitet og ulykker. Det kan være enda mer tabubelagt å være mannlig offer for overgrep og vold i nære relasjoner. Det er godt at vi har krisesentre for både kvinner og menn. Det er ingen konkurranse. Gjennomsnitt betyr lite når noen rammes – volden er like brutal.

Kvinnesak, ikke privatsak. 

Samtidig utsettes kvinner for langt mer seksualisert vold og vold i nære relasjoner. Det samfunnsproblemet må tas på alvor. Langt flere kvinner enn menn kommer til krisesentrene. Det er mer vold mot kvinner i land hvor det er mindre likestilling. Vold er dessverre en kvinnesak.

Over 600 millioner kvinner bor i land hvor vold i hjemmet ikke er forbudt. Noen steder går det feil vei, som i Russland, der en lovendring i 2017 avkriminaliserte hjemmevold som ikke gir varige skader. Det skulle styrke «tradisjonelle verdier». Da er visst «litt» vold greit, eller i hvert fall en privatsak.

Det er også urovekkende at en mann med så eksplisitt kvinnefiendtlige holdninger som Bolsonaro kunne bli valgt til president i Brasil. Framskritt er ingen selvfølge, og likeverd må fortsatt ropes fra hustakene.

Invaderte kropper. 

I en voldtektssak i Irland nylig tok en advokat fram offerets blondeundertøy for å vise at hun var «klar for å treffe noen». Det er langt igjen når den utsatte mistenkeliggjøres slik. Var det noen som sa det var nok metoo nå?

Den mest omfattende volden mot kvinner foregår i krigsområder. Det er påvist systematiske seksuelle overgrep i pågående konflikter blant annet i Jemen, Kongo, Syria og Irak.

Fredsprisen som nå tildeles den kongolesiske legen Denis Mukwege og IS-overlevende Nadia Murad, for kampen mot seksualisert vold som krigsforbrytelser, er etterlengtet. Særlig Mukwege har vært nominert en rekke ganger. Kanskje drøyde komiteen fordi det var så helserelatert. Men voldtekt som våpen er ikke bare et helseproblem, det er krig – med kvinnekroppen som slagmark.

Lytte og tåle. 

Fredsprisvinnernes liv og virke er sterk kost. – Skal vi få folk til å si «aldri mer krig», må vi vise hvor brutalt det er, sa Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen etter tildelingen.

Og det er første steg i å bekjempe volden: Åpenhet. Å tåle å lytte, når noen våger å fortelle.

Et neste viktig skritt er å unngå straffefrihet. Bedre rettslig oppfølging handler ikke bare om at den enkelte voldsutøver skal få sin straff og rehabilitering, men om at vi som samfunn setter ned foten: Et overgrep mot én kvinne er ikke bare hennes problem, men øver vold mot menneskeheten, mot en god verden å leve i.

Når vi vet at voldsutøvere ofte selv har vært voldsutsatt, og at det er mye psykisk uhelse og vanskelige levekår rundt vold, trengs det bred forebygging. Hvordan kan voldsspiraler stoppes tidligst mulig?

Vi er mange. 

Globalt rammes hele én av tre kvinner av fysisk eller seksuell vold i løpet av livet. Så jeg kan like gjerne si høyt at dette også gjelder meg. Jeg har sluttet å tie om at jeg ble utsatt for vold i en nær relasjon.

Jeg er glad for at det verken er der historien min begynner, eller der den slutter. Men det er et kapittel det ble en styrke å dele. Det har åpnet for støtte og omsorg, for andres erfaringer, og for at medmennesker har slått ring om min verdighet.

Nå feires Messe for verdighet – mot vold og overgrep – årlig i alle landets domkirker. Endelig gir kirken rom for de vondeste historiene, og lar samtidig verdigheten lyse klart. Vi får være utsatte og oppreiste på samme tid.

Vi trenger at både kirke og samfunn tåler å høre. Mørket må erkjennes for å få tent lys der det trengs.

Gå til innlegget

Håpet gror i byene

Publisert 4 måneder siden

Når klimaalvoret senker seg, kan vi se til grønne byer etter håp for verden.

FNs klimarapport i høst var
alvorligere enn noen gang. Vi lever i en skjebnetid, som Hilde Frafjord Johnsen skrev i denne spalten forrige uke.

Hva gjør vi når det ser mørkt ut? Vi kan se en annen vei, flykte inn i shopping
eller Netflix. Eller vi lammes av avmakt og håpløshet.

Men vi kan også se etter håpet.

LES OGSÅ: Frykter seks meter havstigning 

Se etter hjelperne. 

Som barn leste jeg bøkene om Pollyanna, og slukte moralen rått. Det foreldreløse barnet som alltid så etter det gode i situasjonen hadde en smittende optimisme – hvis hun brakk beinet, synes hun at hun var heldig som fikk gå på krykker!

Inspirert av Pollyanna har jeg vært bevisst optimist siden, sikkert på grensen til det irriterende iblant. Men jeg tror oppriktig på å se etter det gode, særlig når det drar seg til.

Barne-TV-vert Fred Rogers var inne på det samme da han oppmuntret til å «look for the helpers». Når det skjer noe skummelt rundt oss, gjør det godt å se etter hjelperne – etter rosetogene, naturvernerne, de trofaste ildsjelene! Se etter det gode, til trøst og håp, og bli med.

Lettere å snu lokalt. 

Stadig flere av oss bor i by, i dag 6 av 10 i verden. I et miljøperspektiv er byene en del av problemet, med høye klimautslipp og utfordringer med avfall og vanntilgang. Da er det også her mye må gjøres. Dessuten er det raskere for lokale myndigheter å få til bærekraftige endringer, mens nasjonale regjeringer har vist seg tyngre å snu.

Grønne byer er en voksende global
bevegelse. Lokalsamfunn, byer og delstater som ikke lenger kan vente til nasjonale ledere tar grep, eller på at internasjonale avtaler følges opp, setter i gang selv.

Byer som går foran. 

New York gjorde Central Park bilfri i sommer. Byen gikk i vinter til sak mot fem store oljeselskaper for å ha bidratt til klimaendringer, og reiste nettopp et nytt klimasøksmål mot Exxon.

Lenger nord leder Vancouver an i overgangen til fornybar energi, blant annet ved å bygge opp nabolagssystemer for oppvarming basert på avfall og overskuddsvarme. Byen bygger opp grønn transport og næring, med både nullutslipp og null-avfall som mål.

LES OGSÅ: Misfornøyd med klimasatsingen  

I Barcelona plantes det hundretusenvis av trær, etter at aktivisten Ada Colau ble byens første kvinnelige ordfører i 2015. Cataluñas hovedstad har fått sin egen plan for biomangfold, det bygges grønn infrastruktur og gater erstattes av parker. I tillegg til den globale betydningen får byen et vennligere lokalt klima gjennom hete somre.

Grønn hovedstad. 

Lille Oslo er blitt stor blant verdens grønne byer. Mens motstanden mot omleggingene har vært høylytt her hjemme, hylles Oslos satsing på bærekraft internasjonalt.

I C40 samarbeider byer over hele verden for å nå klimamålene i Parisavtalen. C40-direktør Mark Watts har solid sammenligningsgrunnlag når han sier at Oslo har den beste klimaplanen i verden. Byen får skryt for klimabudsjettet, for bilfritt sentrum med kollektivutbygging og sykkelsatsing, og for å ta i bruk ny teknologi. Oslofjorden er renere enn på hundre år, lufta er renere for alle, og byen ligger foran skjema i å kutte klimautslippene. Det er denne Tigerstaden som går inn i 2019 som europeisk miljøhovedstad.

Og det er ikke bare i hovedstaden det skjer – eller på bynivå. Bydeler og lokalsamfunn finner også sammen og tar grep, som Landås i Bergen og Omstilling Sagene. Bærekraftige liv på Landås inviterer til samling om ultralokal byutvikling nå i november. Man behøver ikke være stor for å gjøre store endringer!

Grønnere sammen. 

En by er en fortetning av menneskelig skaperkraft og muligheter – til både godt og vondt. Det betyr ikke at teknologiske nyvinninger skal frelse verden. Men når vi finner tilbake til jorda og hverandre, også der asfalten ligger tett, kan mye skje.

Nå som vi må gjøre endringer menneskeheten aldri før har sett maken til, er håp livsviktig. Grønne byer og fellesskap ligger som lys langs veien.

LES OGSÅ: – Kirken har et enormt klimaansvar

Gå til innlegget

De som reiser alene

Publisert 5 måneder siden

Drapene i Trondheim er en påminnelse om hvorfor vi har fått kritikk av FN for hvordan vi behandler enslige flyktningbarn.

Han er mørk i blikket. Sorgen strekker seg over halve jordkloden.Etter at faren døde i Afghanistan er han knust, forteller han meg over bordet. Familien sørger, og han er her i Norge. Alene. Trøsten er at han får sendt hjem penger fra håndverkerjobben. Lange dager, lite fritid, mye mening.Det er dette han vil. 

Han kom hit som enslig mindreårig asylsøker, og jobbet hardt for fagbrevet.Jeg er vant til å se ham le, men nå preger alvoret ham. Likevel: han er en av de heldige.

LES MER: «Tøff kjærlighet» fra Ap

Tragedien. 

Den unge gutten som nylig ble drapsmann i Trondheim var ikke like heldig. 18-åringen som drepte Reza (17)og Nasratullah (19), og skadet en fjerde kamerat og seg selv, hadde ikke fått opphold.Han var på sitt åttende bosted siden han kom fra Afghanistan i 2015. 

Etterpåklokskap bringer ingen tilbake, og en vanskelig fortid unnskylder ikkevold. Men la oss nå bruke det vi vet om god omsorg for utsatte ungdommer til å forebygge mest mulig smerte og farlig uro.For smerten har en historie. 

2015 var året da Europa fikk verden i fanget. I den store tilstrømningen av flyktninger var mange barn. 5.480 enslige mindreårige søkte asyl i Norge, nær en femdobling fra året før.

Kaoset utløste dugnadsånd, men også et kappløp om å stramme inn. Norge ble med. Vi ble best i klassen på å sende barn tilbake til Afghanistan. De som ble, fikk ofte bare midlertidig opphold. Heller ennå kunne glede seg til 18-årsdagen, gruet mange seg syke.

Brudd i livsfortellingen. 

Ankomsttallene sank drastisk – i 2016 kom 320 enslige mindreårige asylsøkere, i fjor bare191. Mottak ble lagt ned igjen. Vellykket, som innstramming betraktet. Var det bare så enkelt som at vedtak iNorge kunne gjort Afghanistan tryggere, eller gitt færre på flukt i verden. Og for ungdommen selv er uvisshet og flyttinger alt annet enn suksessfaktorer.

Grunnlaget for resten av livet legges de første årene, og avhenger av støtte, omsorg, trygghet og læring. Det gjelder alle barn. Vi kjenner det igjen fra vansker ved mange omplasseringer i barnevernet: Mange brudd i livsfortellingen og uklar framtid kan gjøre vondt i unge liv. Barn må bort fra det uutholdelige, men trenger å få lande trygt igjen fortest mulig.

LES MER: Georgier søker asyl - avgjort etter 48 timer

Flykter fra Norge. 

Mange av asylsøkerbarna flykter videre. Man hører norske dialekter under broer i Paris. Ungdommer som til slutt fikk opphold i Tyskland lengter hjem til støttespillere i Norge. Samtidig kommer det her bekymringsmeldinger om selvskading, selvmordsforsøk og utagering blant enslige mindreårige.

Norge har fått gjentatt kritikk av FN for hvordan vi behandler enslige flyktningbarn, seinest fra menneskerettskomitéen i vår. Ansvaret for de under 15 år ble i 2009 overført fra utlendingsmyndighetene til barnevernet, for å sikre best mulig barnefaglig oppfølging. Når enslige mindreårige mellom 15 og 18 år ikke får samme omsorg, er det av økonomiske og ikke faglige hensyn. Dermed gjøres det forskjell på barn i Norge, i strid medBarnekonvensjonen.

Det er også vilkårlig hva slags omsorgs om gis i ulike mottak og botiltak. Særlig den litt vage kategorien «kommunalebotiltak» mangler gode nok retningslinjer, påpekte nylig Hilde Lidén med forskerkolleger i Klassekampen. De har sett 15-åringer bosatt alene på hybel.

Klemmer og håp. 

Vi kan bedre. Vi har klare faglige råd for hvordan vi kan sette bedre rammer rundt disse utsatte unge.Det handler om tydeligere krav til kommunale botiltak, og det handler om minst mulig midlertidighet.

I stedet for det foreslåtte klemmeforbudet for verger – for å unngå å gi de unge«urealistiske forventninger» – hva om vi heller rigger oss så det er realistisk å bli møtt med menneskelig varme over tid?Ungdommene som kommer alene kan også være de mest motstandsdyktige blant oss. De fleste som får bli er i skole eller jobb etter få år.Min unge venn må på jobb igjen. Han er sliten, men trygg. «Det er tungt å se venner uten opphold ha det kjempevondt og deretter bli sendt ut», sier han.

LES MER: Begrenser asylvergers omsorg

Trykket i Vårt Land 2. oktober 2018 i spalten Overblikk.

Gå til innlegget

Alternative virkeligheter

Publisert 6 måneder siden

Raskere enn noen gang får vi informasjon fra hele verden. Men forståelsen henger ikke alltid med i svingene.

Vi lever i en global offentlighet – som samtidig blir stadig mer fragmentert og polarisert. Det er lett å riste på hodet over absurde Trump-uttalelser. Vanskeligere er det å se kritisk på vår egen debatt, og ikke minst, å finne ut hvordan vi kan snakke bedre sammen.

Tror ikke på krigen. 

«Det finns inga flyktningar», sa Sverigedemokraten Kurt Olsson til SVT nå i slutten av august. Han er overbevist om at alle er økonomiske migranter. Da journalisten spurte om han ikke tror på krigen i Syria, svarte Olsson: «Absolut inte.»

Det er blitt enklere å framstille virkeligheten sånn vi ønsker den skal være. Selv om Olsson fikk kritikk for utsagnet av andre i SD, er han ikke blitt ekskludert.

Nyhetene vi leser er stadig oftere i tråd med det vi allerede mener, filtrert gjennom sosiale medier. Det gir en helt annen offentlighet enn da de fleste i Norge så Dagsrevyen. I nett-offentligheten har også grensene flyttet seg for hva vi tillater oss å si: Personkarakteristikker og diagnoser kastes rundt, hets og politikerforakt florerer. Debattklimaet forsterker skillene mellom oss, og gjør det mindre fristende å engasjere seg politisk, særlig for kvinner og minoriteter.

Fortrenger og bagatelliserer. 

Vi sorterer alle informasjon etter hva vi allerede tror på og ønsker, og fortrenger og bagatelliserer det vi ikke orker å ta inn over oss – en hverdagslig mestringsstrategi. Disse mekanismene slår inn i den politiske debatten som denialism, en fornektelsestendens der veldokumenterte kjensgjerninger ikke aksepteres. Motargumenter fører sjelden fram mot holocaust-fornektere, klimafornektere eller vaksinemotstandere. Problemet sitter dypere, i et sterkt ønske om at verden var annerledes.

Da gir SD-Olssons fornektelse av Syriakrigen mening: Når han vil stenge grensene passer det mye bedre at migrantene ikke er reelle flyktninger, så de kan avvises uten at «vi» er slemme.

Det finnes mange varianter av å tro på den versjonen som passer oss best. Litt mentale krumspring må vel også til for at «miljønasjonen» og «fredsnasjonen» Norge skal fortsette å leve godt på olje- og våpeneksport?

Beskytter oss selv. 

En fersk studie viser at konservative, innvandringskritiske menn oftere er klimafornektere. Forskerne mener klimafornektelse kan forstås som et forsøk på å beskytte gjeldende maktstrukturer: Hvite menn nyter fordeler som gjør dem mindre innstilt på livsstils- og samfunnsendringer.

Studien ble også omtalt på Resett, da med «klimafornektere» i anførselstegn. I kommentarfeltet kom det raskt alternative forklaringer: Konservative hvite menn er nok heller de eneste som fortsatt har «et fnugg av sunn fornuft og evne til kritisk tenkning».

Som kvinne kunne jeg jo da bare lagt ned pennen. I stedet noterer jeg meg nok en kollisjon mellom alternative virkeligheter.

Empatiens mulighet. 

I høst starter Hele Norge snakker, et initiativ mot polarisering hvor meningsmotstandere skal møtes til debatt ansikt til ansikt, for å gi empatien en litt bedre sjanse enn på sosiale medier.

Vi vil ikke bli enige med alle, uansett hvor godt vi kommuniserer. Men for å forstå hverandre bedre på tvers må vi ikke bare lytte til motstandernes argumenter, men prøve å forstå hvor argumentene kommer fra – hva de er redde for, ønsker og håper på. Det krever også selvinnsikt og bevissthet om forskjeller i posisjoner og privilegier. Da kan vi bli klokere sammen.

Postmoderne paradoks. 

Det betyr ikke at vi kan godta alle virkelighetsversjoner som like sanne. På en migrasjonskonferanse nylig sukket forskerne over anti-intellektualisme og polarisert politikk foran det svenske valget: «De hører jo ikke på oss!» Akademia er forsiktige med å snakke om sannhet, men nå svarte en annen professor: «Vi må ikke miste troa på å fortelle sannheten.»

Noen sannheter slår inn – enten du tror på dem eller ei.

Trykket i Vårt Land 4. september 2018 i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere