Harald Hegstad

Alder: 59
  RSS

Om Harald

Professor ved Det teologiske Menighetsfakultet og nestleder i Oslo bispedømmeråd

Følgere

Forbønn for likekjønnede

Publisert over 5 år siden

Forslaget ønsket å finne praktiske løsninger som ikke samtidig innebar at Kirkemøtet anerkjente en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse som uttrykk for Den norske kirkes offisielle syn.

Av May Lisbeth Hovlid Aurdal, Erling Birkedal, Berit Espeset, Harald Hegstad og Bård Mæland, kirkemøtedelegater

Vårt Land har i sin dekning av ekteskapssaken på Kirkemøtet referert til et forslag framsatt av fire av oss (Aurdal, Birkedal, Espeset og Hegstad), mens Mæland trakk et liknende forslag til fordel for vårt. Vi har i ettertid fått mange spørsmål om forslaget, og vil derfor gjerne si litt om tankegangen bak.

En viktig bakgrunn for forslaget var opplevelsen av en svært polarisert situasjon på Kirkemøtet, der to blokker sto steilt mot hverandre. Forslaget var her et forsøk på å finne en mellomløsning som kunne ivareta anliggender fra begge sider. At forslaget falt viser trolig både at forslaget var for dårlig forankret, og at viljen til å finne mellomløsninger ikke var til stede i forsamlingen. Avstemningsprosedyren kan også være en forklaring på at forslaget fikk relativt få stemmer.

Forslaget ønsket å finne praktiske løsninger som ikke samtidig innebar at Kirkemøtet anerkjente en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse som uttrykk for Den norske kirkes offisielle syn. Selv om man fastholder at teologisk ekteskapsbegrep handler om mann og kvinne, mente vi at det likevel måtte være grunnlag for å komme i møte så vel homofile og lesbiske par som ber om forbønn for sine forpliktende samliv, som prester som ønsker å gjennomføre slik forbønn. En fastholdelse av et offisielt syn innebærer heller ikke en benektelse av at det faktisk finnes andre syn eller en avslutning av den kirkelige og teologiske debatt om disse spørsmålene.

Siden et vedtak i Bispemøtet fra 2008 har det eksistert en åpning for at slik forbønn kan skje. Det mest restriktive vedtaksforslaget i Kirkemøtet ønsket å videreføre denne muligheten. En løsning der slik forbønn skjer «på grunnlag av den enkelte prests pastorale skjønn og ansvar», har imidlertid vist seg stadig mer uholdbar – med svært ulik praksis bispedømmene imellom. Etter vår mening burde Kirkemøtet som liturgimyndighet i sterkere grad regulere denne praksisen.

Når vårt forslag knyttet en slik liturgi til «borgerlig inngått ekteskap», ligger det i det ingen aksept av ekteskapslovens ekteskapsbegrep, men en erkjennelse av at dette er den juridiske mulighet staten har gitt likekjønnede par som ønsker å inngå et forpliktende samliv. En slik tilknytning hindrer imidlertid ikke at kirken kan legge et annet innhold i ekteskapsbegrepet enn staten.

Noen har spurt hvorfor vi ikke har kalt det en «ordning» el.l., men en liturgi. En liturgi er imidlertid ikke annet enn en ordning for gudstjeneste og bønn, og man kan derfor like gjerne kalle «en spade for en spade». Enhver liturgi uttrykker naturligvis lære, men spørsmålet blir hvilken lære. I det andre forslaget om forbønn som var lagt fram på Kirkemøtet, syntes dette å være ekteskapssynet til Bispemøtets flertall. Dersom vårt forslag hadde blitt vedtatt, måtte en slik liturgi utformes slik at den ikke kom i strid med en klassisk kristen ekteskapsforståelse.

Noen har vært bekymret for at en slik forbønnsliturgi ville «godkjenne» eller «legitimere» likekjønnede ekteskap. Til det er å si at kirken ofte i for stor grad har tenkt seg selv som en godkjenningsinstans for de valg folk tar i livet. Kanskje trenger kirken ikke bare å arbeide med sin ekteskapsteologi, men også med sin forbønnsteologi. Kirken kan gi sin etiske veiledning, men ikke diktere medlemmenes valg. Men den kan legge alle forhold fram for Gud i bønn.

Som kjent ble alle forslag til vedtak avvist av Kirkemøtet. Vi håper at kirkens vei videre i dette spørsmålet ikke bare blir en kamp som varer til den ene part vinner, men at det må være mulig både å se nyansene og å lete etter løsninger som samler heller enn å splitte. Kirkemøtet har et spesielt ansvar for å søke etter løsninger som kan virke samlende og holde kirken sammen. 

PUBLISERT I VÅRT LANDS PAPIRUTGAVE 16.04.2014

Gå til innlegget

Forskere svikter sin oppgave dersom de bidrar til forvirring i stedet for velfundert formidling av forskningsresultater.

Hilde Brekke Møller i en blogg skal etter min mening ha ros for at hun våger å sette grunnleggende spørsmål på dagsorden.

Heller ikke ved MF skal den teologiske forskning ta noe for gitt, men spørre etter grunnlaget for det som hevdes, også når det gjelder Jesus-skikkelsen. Dessverre bidrar hun til å forvirre når hun gir inntrykk av at ganske sære teorier kan ha noe for seg. Her får hun heldigvis svar fra to andre NT-forskere i samme artikkel (Vårt Land 08.08.)

Et viktig spørsmål er hvilke konsekvenser det ville få for troen og kirken dersom det kunne bevises at Jesus aldri hadde eksistert som historisk person. I artikkelen siteres Brekke Møller på at mange ville mene at budskapet er viktigere enn personen og at kirken ikke er avhengig av at Jesus har eksistert.

Teologisk tvilsom. En slik påstand er imidlertid høyst teologisk tvilsom, og neppe noe kirken kan leve med uten å forandre sin teologi til det ugjenkjennelige. I den kristne tro er Jesus ikke bare en budbringer av et tidløst budskap, men hans person er selv innholdet i dette budskapet.

Det kristne evangelium handler om at Gud har handlet til frelse for verden ved at Gud lot sin Sønn bli menneske i Jesus fra Nasaret, at han døde på korset og oppstod fra graven. I de tidligste kristne trosbekjennelser (for eksempel i Den apostoliske trosbekjennelse) spiller disse historiske hendelser en sentral rolle. Dersom det ikke har eksistert noen Jesus fra Nasaret, faller selve bunnen ut av kristentroen. Allerede Paulus peker i Første Korinterbrev 15 på at dersom Jesus ikke faktisk er stått opp fra de døde, så er troen uten grunnlag. Saken står naturligvis ikke noe bedre om han ikke engang har eksistert.

Forvirring. Fordi kristen tro bygger på hendelser i historien, vil resultatene av historisk forskning omkring kristendommens tilblivelse alltid være av stor interesse. Dette gjelder selv om det ikke er alt som kan vitenskapelig bevises eller motbevises.

De eventuelle problemer som ligger i dette, løses ikke ved å skyve spørsmålene fra seg, men ved å gå inn i dem. 

Teologisk forskningen har her en viktig oppgave. Men forskere svikter sin oppgave dersom de bidrar til forvirring i stedet for velfundert formidling av forskningsresultater.

Gå til innlegget

Svakt fra samlivsutvalget

Publisert nesten 7 år siden

Samlivsutvalgets behandling av spørsmålet om samkjønnet vigsel er på mange måter skuffende, ikke bare når det gjelder konklusjonen, men når det gjelder det saklige grunnlaget for den videre behandling i kirkelige organer.

Den største svakheten er at utvalget ikke i tilstrekkelig grad drøfter ekteskapet som læremessig spørsmål, men begrenser seg til den velkjente diskusjonen om den etiske vurdering av homofile forhold. Forslaget om kirkelig vigsel for samkjønnede par reiser imidlertid spørsmål om kirken har en lære om ekteskapet og hva denne læren i så fall innebærer.

I tradisjonell kristen tenkning om ekteskapet leses skapelsesberetningens ord om at Gud skapte mennesket i sitt bilde til mann og kvinne (1 Mos 1,27) i lys av Jesu ord i Matt 19,4–6 om at det er Gud selv som forener mann og kvinne i ekteskap. I vigselsritualet for Den norske kirke leses disse skriftordene etter en innledning der det bl.a. heter: «Gud har skapt oss til å leve i fellesskap med ham og med hverandre. Han har ordnet det slik at mann og kvinne skal være ett og stadfestet dette fellesskapet med sin velsignelse. Ekteskapet er Guds gode gave.» Kirkens lære uttrykkes bl.a. i liturgien, og slike utsagn er derfor å forstå som uttrykk for det som inntil nå har vært Den norske kirkes lære om ekteskapet.

Innstillingen konstaterer at en slik lære om ekteskapet er en annen enn den som er lagt til grunn i ekteskapsloven, men drøfter ikke hvilke læremessige konsekvenser det har om kirken gjør lovens forståelse til sin. Hvis kjønnspolariteten ikke lenger inngår som et konstituerende element i ekteskapet, hva er det da som gjør ekteskapet til ekteskap? Og med hvilken læremessig og skriftmessig rett kan man da si at et slikt ekteskap er innstiftet av Gud?

Det er sterkt å håpe at den videre behandling i Bispemøtet og i den allmenne debatt vil belyse disse spørsmålene bedre enn det som skjer i utredningen.

Publisert i Vårt Lands papirutgave 14.02.2013

Gå til innlegget

Guds kjærlighet tvinger ingen

Publisert over 7 år siden

Det kristne budskap handler nettopp om at syndere kan bli frelst, slik at synden, ikke synderen, blir fordømt. Men dette er ikke noe som først skal skje etter dommens dag.

Elisabeth Tveito Johnsen utfordrer i Vårt Land 24.04 kirken til å blir mer konsekvent i sin forkynnelse av Guds kjærlighet.

Det er i denne sammenheng uklart hvordan hun forstår menneskers synd og skyld: Er den bare synd mot andre mennesker eller er den også synd mot Gud? På et annet punkt er hun imidlertid krystallklar: Å tenke seg at noen til sist vil havne utenfor frelsen, kan derfor ikke forenes med tanken om Guds kjærlighet.

Tveito Johnsen er ikke den eneste som gjennom kirkens historie har bekjent seg til tanken om at alle blir frelst til slutt (apokatastasis). Noen offisiell kirkelig anerkjennelse har en slik tanke aldri fått, og jeg ser heller ingen grunn  til at den skal få læremessig anerkjennelse i dag. Ingen kan naturligvis si noe om hva Gud kan gjøre og ikke gjøre. Kirken kan ikke hevde at Gud ikke til slutt vil makte å frelse alle. Til det å hevde at alle til slutt blir frelst, er det imidlertid en stor forskjell. La meg peke på to forhold som her må tillegges vekt.

For det første: Som kirke har vi ingen direkte tilgang til Gud og hans vilje. Kirken har til alle tider basert sin forkynnelse på troen om at Gud har åpenbart seg i Jesus, slik det er bevitnet i Det nye testamente. Når kirken har fastholdt læren om ”de to utganger” er det fordi fortapelsens mulighet er så entydig forutsatt nettopp her. Når Tveito Johnsen bruker Jesu ord om Guds fiendekjærlighet i Matteusevangeliet som begrunnelse for å annullere fortapelsens mulighet, overser hun de mange utsagn av Jesus i det samme evangeliet. Har Matteus misforstått Jesus, eller hadde også Jesus en ufullstendig forståelse av Guds kjærlighet? Selv tror jeg det er Tveito Johnsens forsøk på å sette gudsbildet på en enkel formel som er en forflatning av det kristne gudsbildet.

For det andre: Kirken har alltid holdt fast på Guds radikale kjærlighet som kommer til uttrykk i hans ønske om å frelse alle mennesker. Når det å ikke bli frelst likevel er en mulighet, er det fordi det er mulig å unndra seg Guds kjærlighet. Synden er ikke bare et problem mennesker imellom, men gjelder også forholdet til Gud. Gud krever mennesket til regnskap. Frelse handler derfor om en restituering av forholdet til Gud, der man tar inn over seg Guds dom og ber Gud og mennesker om tilgivelse. Nettopp derfor lærte Jesus sine disipler å be ”tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere”. Men Guds kjærlighet tvinger ingen.Hvis noen til slutt ikke blir frelst, er det ikke fordi Guds kjærlighet ikke var alvorlig ment, men fordi de avviste Guds kjærlighet. At en slik fortapelsens mulighet finnes, er et av de fremste uttrykk for det ondes mysterium.

Det er nettopp som syndere vi trenger frelse. Det kristne budskap handler nettopp om at syndere kan bli frelst, slik at synden, ikke synderen, blir fordømt. Men dette er ikke noe som først skal skje etter dommens dag. Tvert om foregripes dommen allerede her og nå når mennesker rettferdiggjøres ved troen på Jesus. Derfor er det så viktig at kirken ikke bare forkynner et generelt budskap om at Gud elsker alle, men at denne kjærligheten kaller oss til tro og frelse.

Innlegget stod på trykk i Vårt Lands papirutgave 26. april.

Artikkelen av Elisabeth Tveito Johnsen finnes på   http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread266523/#post_266523

Gå til innlegget

Oppslag og innlegg i pressen i det siste tyder på at mange er usikre på hvordan valgsystemet for bispedømmerådsvalget i Den norske kirke egentlig fungerer. Et vanlig spørsmål er om man bør samle seg bare om ett navn, eller om man bør sette opp flere.

Reglene for valget er klare:

  • Man MÅ prioritere minst én kandidat ved å sette tallet 1 utenfor navnet.
  • Man KAN prioritere så mange andre av kandidatene som man vil.
  • Leverer man en urettet liste, blir den forkastet.

Spørsmålet er så: Hva bør jeg gjøre hvis jeg ønsker å tenke strategisk om min stemmegivning? Hvordan blir min innflytelse størst?

For å svare på spørsmålet er det nødvendig å si litt om valgsystemet. Systemet er et såkalt preferansevalgsystem, eller ”single transferable vote”, som det heter på engelsk. Dette systemet er ikke noe Den norske kirke har snekret sammen, men er i bruk i parlamentsvalg i mange land, bl.a. i Irland og Australia. 

Som navnet tilsier har du i prinsippet bare én stemme (til forskjell fra i menighetsrådsvalget der du har like mange stemmer som du har navn på stemmeseddelen). I utgangspunktet stemmer du altså bare på den kandidaten som du prioriterer som nummer én. Om du har prioritert flere navn, svekker ikke det støtten for din nummer én.  

Når stemmene telles opp, kan det skje ett av to. Det ene som kan skje, er at din kandidat ikke blir valgt. Hvis du ikke har prioritert flere kandidater, blir dermed stemmen din ”bortkastet”. Hvis du derimot har satt opp flere kandidater, går stemmen videre til den du har satt opp som nr. 2. Hvis vedkommende heller ikke blir valgt, går stemmen videre til nr. 3 osv. På denne måten blir stemmen din aldri ”bortkastet”, selv om den du prioriterer høyest ikke når opp. 

Det andre som kan skje er at din prioriterte kandidat faktisk blir valgt. Det er jo bra for deg. Men hva hvis vedkommende får flere stemmer enn han/hun egentlig behøvde? Er da de overskytende stemmene ”bortkastet”? På ingen måte. Det som da skjer, er nemlig at en andel av din stemme går videre til din nr. 2. Hvis f.eks. din favoritt får dobbelt så mange stemmer som han/hun trengte, går halvparten av din stemme videre til nr. 2. Hvis nr. 2 ikke blir valgt, går denne andelen videre til nr. 3. Hvis din nr. 2 allerede er valgt, går stemmeandelen videre til nr. 3.

Det fine med dette systemet er at det ikke er noen grunn til å stemme ”taktisk”, til å stemme på noen annen enn den du helst vil ha. Men du bør også stemme på den du nest-mest vil ha, og nest-nest osv.

Komplisert? Kanskje. Men konsekvensen for hva du bør gjøre når du skal stemme, er enkel:

  1. Finn den kandidaten du synes best om og sett opp vedkommende som nr. 1. Det spiller ingen rolle om du kanskje tenker at kandidaten egentlig ikke har noen sjanse, eller du tror at vedkommende blir valgt selv om du ikke stemmer på ham/henne. Finn din favoritt!
  2. Prioriter andre kandidater som du også kan tenke deg. Her er det ingen begrensning, du kan gjerne gi nummer til alle på lista. Det er først opptellingen som vil vise hvor langt ned på prioriteringslisten din innflytelse rakk.

Hva så med menighetsrådsvalget? Her er logikken en helt annen. Martin Enstad har skrevet et utmerket innlegg om det her.

Harald Hegstad er kandidat til Oslo bispedømmeråd ved kirkevalget.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5345 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3725 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
17 dager siden / 1292 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1170 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 992 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 931 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 905 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere