Harald Hegstad

Alder: 59
  RSS

Om Harald

Professor ved Det teologiske Menighetsfakultet og nestleder i Oslo bispedømmeråd

Følgere

Skal biskopene ut av Kirkemøtet?

Publisert over 4 år siden

I debatten fram til kirkevalget har mange pekt på nødvendigheten av å videreutvikle det kirkelige demokratiet. Hvordan vi kan få en valgordning som er lettere å forstå for velgerne, er et spørsmål det nyvalgte Kirkemøtet må gripe fatt i.

Den norske kirke har i dag en ordning der de fleste, men ikke alle medlemmene, er valgt av kirkemedlemmene. I menighetsrådene er soknepresten (eller en annen prest som biskopen bestemmer) fast medlem med stemmerett. I bispedømmerådene er det hele tre medlemmer som ikke er valgt av kirkemedlemmene: Biskopen, en prest valgt av prestene i bispedømmet og en representant fra andre ansattegrupper valgt av andre ansatte. I Kirkemøtet betyr det i alt 34 medlemmer: 12 biskoper, 11 prester og 11 andre ansatte.

At prester og biskoper sitter i kirkens høyeste organ, er svært vanlig i andre kirker i verden. En ordning med representasjon for andre ansattegrupper er derimot et særnorsk fenomen. I Svenska kyrkan er det derimot ingen egne kvoter verken for biskoper, prester eller andre ansatte. Her velges samtlige kirkemøtemedlemmer i direkte valg av kirkens medlemmer. I Sverige har man i tillegg et godt utviklet system med alternative lister ved kirkevalget – slik mange har tatt til orde for også i Norge. Selv om prester og andre kirkelige ansatte ikke har noen egen kvote, kan de til gjengjeld stille opp på de vanlige listene, noe som betyr at det er vel så mange kirkeansatte i det svenske kirkemøtet som i det norske. I Sverige har biskopene talerett i kirkemøtet, men ikke stemmerett.

Åpen folkekirke har i sitt valgprogram for 2016-19 formulert visse prinsipper for utviklingen av det kirkelige demokrati. Her heter det bl.a.: «Kirkemøtet skal velges direkte av medlemmene.» Og: «Vi arbeider for en kirke som styres nedenfra av medlemmene selv.»

Her synes det som om man tar til orde for en svensk modell, der alle kirkemøtemedlemmer er direkte valgt. Det betyr at biskopene mister sin stemmerett og at preste- og ansatterepresentanter forsvinner ut.

Etter min mening bryter en slik reform for sammensetningen av Kirkemøtet med det prinsipp som har vært lagt til grunn i utviklingen av Den norske kirkes demokratiske struktur, nemlig at biskoper og prester deltar i styringen av kirken som medlemmer av styringsorganene. Styringen av kirken skjer altså i samvirke mellom representanter for den vigslede tjeneste og representanter valgt av kirkemedlemmene.

Ut fra en allmenn demokratisk betraktning er en slik ordning høyst problematisk. At ansatte skulle ha sin egen kvote i Stortinget eller kommunestyrene er utenkelig. Da er det nødvendig å minne om at et kirkelig demokrati må sine særegenheter som følger av det er en kirke som skal organiseres. Det taler for at de som har et særskilt ansvar for å ivareta kirkens lære og for forkynnelse og sakramentsforvaltning er sikret en stemme inn i rådene – selv om det bryter med allmenne demokratiske prinsipper. Derimot er det større grunn til å diskutere en egen kvote for andre kirkelig ansatte.

Jeg utfordrer Åpen folkekirke til å klargjøre og begrunne sitt syn på dette spørsmålet.

Forfatteren er førstekandidat på nominasjonskomiteens liste i Oslo

Gå til innlegget

Et forsvar for kirkedemokratiet

Publisert over 4 år siden

Debatt om Den norske kirkes demokrati er både viktig og nødvendig. Det er likevel problematisk at slik debatt ofte handler om å så tvil om legitimiteten ved valgte organer og avgjørelser som er fattet i slike organer.

Et eksempel på dette er når man under henvisning til lav valgdeltakelse ved kirkevalg har kritisert legitimiteten i Kirkerådets bispetilsettinger, fordi de angivelig ikke skal gjenspeile flertallets synspunkter.

I en situasjon der kirkevalget kan komme til å gi et resultat som andre grupper i kirken finner svært problematisk, får man en kritikk med motsatt fortegn: Dersom høyere valgdeltakelse enn vanlig fører til vedtak om vigsel for likekjønnede, skyldes det stemmer fra velgere som egentlig ikke burde ha stemt. På denne måten forsøker man å svekke legitimiteten ved eventuelle framtidige vedtak. Sjefredaktør Helge Simonnes’ kommentar i VL 29.8 føyer seg inn i et slikt mønster, likeså Espen Ottosens innlegg i Aftenposten 27.8.

Debatten om kirkelig stemmerett er like gammelt som kirkedemokratiet selv. Men helt fra menighetsrådene ble innført i 1920 har regelen vært at alle kirkemedlemmer har stemmerett på lik linje. At de som døpte har de samme rettighetene i kirken, er det gode teologiske grunner for. At kirkemedlemmer har ulikt forhold til troen og til kirken, er en kjent sak. Å bruke slike forskjeller som argument for å gjøre noens stemme mindre legitim enn andres, er imidlertid høyst tvilsomt. Når kirkemedlemmer møter opp og avgir sin stemme, bør man anta at de gjør det i beste mening for den kirke de er medlemmer av.

Når kirken sender valgkort til sine medlemmer og inviterer dem til å avgi stemme ved kirkevalget, inviteres de ikke som samfunnsborgere, men som kirkemedlemmer. For kirkemedlemmer som ellers har et passivt forhold til sitt kirkemedlemskap, kan det å avgi stemme være en anledning til å bekrefte sitt forhold til kirken. I en tid der kirkemedlemskap ikke lenger er noe selvsagt, er det viktig i seg selv.

Kirkevalg handler ikke om å legge kirkens lære ut på folkeavstemning, som noen har påstått. I kirken er det prosedyrer som skal sikre en forsvarlig behandling av lærespørsmål. Når det gjelder de standpunkter som konkurrerer med hverandre i ekteskapsspørsmålet, er begge forankret i Bispemøtets læreuttalelse. Velgerne avgir heller ikke stemme direkte i lærespørsmålet, men velger representanter som skal ta selve avgjørelsene.

I Den norske kirke har alle medlemmer den samme rett til å stemme eller til å la det være. Det blir like galt enten man tar de som ikke stemmer til inntekt for seg, eller man avskriver stemmene til dem som ikke oppfyller tilleggskriterier man selv definerer. I stedet for å beklage seg over spillereglene mens spillet er i gang, bør man som i ethvert valg argumentere for sine synspunkter på en mest mulig overbevisende måte. Bare slik kan man vinne stemmene og valget. Godt valg!

Forfatteren er førstekandidat på nominasjonskomiteens liste til bispedømmerådsvalget i Oslo

PUBLISERT I VÅRT LANDS PAPIRUTGAVE 01.09.2105

Gå til innlegget

Bibeltroskap

Publisert rundt 5 år siden

Når Bibelen har en slik rolle i kristen teologi, er det fordi kristen teologi er åpenbaringsteologi. Kristen tro er ikke et resultat av menneskers egen fornuft eller erfaring, men bygger på Guds selvåpenbaring i Jesus Kristus.

På slutten av sommeren har det gått en debatt i den kristelige dagspresse om bibelsyn, en debatt som har vist mye energi. En viktig årsak til denne energien ligger i den lutherske identiteten, der «Skriften alene» har vært et viktig prinsipp: Hvis noe skal ha teologisk gyldighet, må det kunne begrunnes i Skriften. Historisk sett var skriftprinsippet nøkkelen for Luther og de andre reformatorene til å ta et oppgjør med en kirkelig tradisjon som hadde fjernet seg for mye fra sitt bibelske utgangspunkt. I det 19. og 20. århundre var derimot fronten en rasjonalistisk preget liberalteologi som ville sette sentrale punkter i den kristne tro til side. Også her spilte henvisningen til Bibelen en viktig rolle, med den dertil hørende formaning til bibeltroskap. Nettopp fordi dette ligger så dypt i historien, rammer også påstander om manglende bibelforankring så sterkt, ikke minst når de kobles til antydninger om at noen har «sviktet» det som tidligere har stått fast. Det motsatte av bibeltroskap må vel være bibel-utroskap, og det er det knapt noen som vil ha på seg. I en slik situasjon utfordres man til å tenke gjennom spørsmålet om Bibelens betydning og hva bibeltroskap kan bety.

Når Bibelen har en slik rolle i kristen teologi, er det fordi kristen teologi er åpenbaringsteologi. Kristen tro er ikke et resultat av menneskers egen fornuft eller erfaring, men bygger på Guds selvåpenbaring i Jesus Kristus (jf. Paulus i 1 Kor 2,9f). Denne åpenbaring finner sitt høydepunkt og sin avslutning i Jesus, i hans person, hans liv, død og oppstandelse (Heb 1,1f). At åpenbaringen er en person, betyr at den ikke er en bok. Her skiller kristen tro seg f.eks. fra islams forståelse av sin hellige bok, der åpenbaringen er boken selv. Men også i den kristne bibelsynsdebatten synes enkelte debattanter å komme farlig nær en slik forståelse.

I denne sammenheng kan Karl Barths skjelning mellom Ordets tre skikkelser være til hjelp. Han skjelner mellom Jesus selv som det inkarnerte Ord, bevitnelsen av Ordet i Bibelen, og formidlingen av det i forkynnelsen. Jesus er den egentlige åpenbaring som bevitnes gjennom Bibelen. Men åpenbaringen blir ikke til liv og frelse før den når menneskers hjerter, og her er det Gud bruker den muntlige forkynnelses «levende ord».

For den kristne kirke er Bibelen av avgjørende betydning. Ikke fordi den i seg selv er Guds åpenbaring, men fordi den formidler budskapet om ham som er Ordet som ble menneske (Joh 1,14). For de første kristne ble dette budskapet overlevert av de som hadde vært vitner til Jesu liv, død og oppstandelse. Når denne overleveringen ble nedskrevet, var det for å formidle apostlenes budskap til nye generasjoner. Den kristne kirke forstår seg selv i denne tradisjonen, den er en «apostolisk kirke», som det heter i Den nikenske trosbekjennelse. Å være kirke er i en viss forstand «å tro som apostlene». Derfor er apostlenes vitnesbyrd om Jesus den grunnleggende rettesnor for kirkens forkynnelse og praksis.

I et slikt perspektiv ligger også en nøkkel til tolkningen av Bibelen: Den må ikke forstås som en samling ulike sannheter, men tekster som hver på sin måte belyser tekstenes sentrum, evangeliet om Jesus. Ifølge den lutherske bekjennelse er det enheten i forståelsen av evangeliet som konstituerer enheten i kirken (CA 7). Dersom man står sammen om forståelsen av evangeliet, kan man være uenig om mye annet.

En fare med et slikt perspektiv er at det kan fungere reduksjonistisk, ved at innholdet i evangeliet blir redusert til et abstrakt prinsipp eller kjernesannhet. Selv om evangeliet utvilsomt har en kjerne knyttet til troen på Jesus som veien til frelse, henger dette sammen med en rekke andre forhold, herunder en bestemt forståelse av Gud, mennesket og verden. Av den grunn er også Det gamle testamentet en nødvendig forutsetning for å forstå evangeliet i Det nye. Det betyr også at etiske tema ikke kan holdes utenfor spørsmålet om forståelsen av evangeliet. Siden frelsen bl.a. innebærer at Guds vilje kan skje i den troendes liv, er forståelsen av denne vilje ikke uvedkommende for evangelieforståelsen.

I filosofen Gadamers hermeneutikk (tolkningslære) finner vi et viktig skille mellom en historisk og en filosofisk lesning av en tekst. Mens en historisk lesning begrenser seg til å spørre hva teksten betydde i sin opprinnelige historiske kontekst, handler en filosofisk lesning om å forstå den sak som teksten handler om. I en slik lesning er teksten ikke bare nøytral informasjon, men utfordrer leserens egen forståelse av saken.

Heller ikke for en teologisk lesning av bibeltekster er det tilstrekkelig bare å forstå hva forfatterne har ment i sin opprinnelige kontekst. «Å tro som apostlene» betyr ikke å forsøke å se verden som jøder i det første århundre, men å lese deres vitnesbyrd om Jesus inn i vår egen tid og vår egen kontekst. Som universelt budskap søker evangeliet uttrykk i ulike kulturer og kontekster, uten å være identisk med noen av disse uttrykkene. Det gjelder også den første generasjon kristnes uttrykk, selv om disse – gjennom Det nye testamentet – får en unik rolle når det gjelder å bevitne evangeliet. I den nødvendige teologiske lesning av tekstene trenger vi også å mobilisere tradisjon, erfaring og fornuft for å forstå hva tekstene kan bety i dag. Det betyr ikke at tradisjon, fornuft eller erfaring kan erstatte Bibelen som kilde til kunnskap om evangeliet, men at de er nødvendige for å formulere Bibelens budskap i dag. Når man i noen spørsmål må tenke annerledes enn Bibelens forfattere (f.eks. om verdensbilde), handler det ikke om «å sette Bibelen til side», men om en ansvarlig teologisk tolkning.

At en rent historisk lesning av tekstene ikke er nok, betyr også at man ikke kan «gjemme seg bak» tekstene for å slippe å ta ansvar for det man mener de formidler. Et eksempel på det er når man i møte med ubehagelige tekster sier at man selv gjerne kunne tenkt seg at det var annerledes, men at man må bøye seg for teksten. I slike tilfeller påberoper man seg en rent formal skriftautoritet i stedet for å gjøre tekstenes innhold gjeldende som uttrykk for Guds gode vilje. Det er ikke nødvendigvis noe godt uttrykk for bibeltroskap.

Bibelen inneholder et rikt univers med mange dybder og nyanser. Til alle tider har man sett behov for å sammenfatte innholdet gjennom bekjennelsestekster og kateketiske tekster, eller drøfte innholdet i dogmatiske framstillinger. Selv om dette alltid vil være et nødvendig arbeid, må man vokte seg for å tro at slike tekster kan erstatte arbeidet med selve bibeltekstene. Langt mindre bør man tro at sjekklister over utvalgte «testspørsmål» kan være noen garanti for bibeltroskap. Gjennom sine nyanser og dybder har bibelordet alltid noe nytt å si oss. Det kan være innsikter som i den situasjon man befinner seg får ny mening og aktualitet. Og det kan være sannheter som treffer en akkurat der man befinner seg i sitt personlige liv – enten til utfordring eller til trøst. Ofte kan bibelordet ramme på de mest overraskende måter. Bibeltroskap handler derfor ikke minst om å føre mennesker inn i Bibelens verden, slik at vi gjennom bibelordet kan møte ham som er Ordet fra evighet av. 

OGSÅ PUBLISERT SOM LEDERARTIKKEL I LUTHERSK KIRKETIDENDE OG SOM KRONIKK I AVISEN DAGEN 12.09.2014

Gå til innlegget

Selsom historieskrivning om MF, Norderval

Publisert over 5 år siden

Hvis det for alvor er noe som er forandret på MF de senere år, er det at ikke lenger trenger å sammenlikne oss med andre for å definere oss selv, heller ikke med TF.

Professor Øyvind Norderval ved Det teologiske fakultet ved UiO gir i Vårt Land 1.9. et forsøk på å skildre Menighetsfakultetets historie som en utvikling fra «bibelskole til å bli en akademisk institusjon», men at dette beklageligvis ikke er meddelt offentligheten. Det forekommer meg at han er minst 100 år for sent ute. Da MF ble stiftet, ble det eksplisitt uttrykt at man ikke ønsket et presteseminar, men en akademisk utdannelse på vitenskapelig grunn, selv om det førte til brudd med potensielle støttespillere på Vestlandet. Det er derfor ikke riktig at MF først ved akkrediteringen har blitt en vitenskapelig institusjon, selv om Norderval forsøker å skape et slikt inntrykk. 

Verken ved starten eller nå er det grunn til å mene at en nær relasjon til kirken er vitenskapelig diskrediterende, men tvert om faglig nødvendig for kirken. Når fakultetet har blitt mer økumenisk de senere år, er det ikke fordi denne forpliktelsen er svekket, men ut fra en fornyet forståelse av lutherdommens økumeniske intensjon, i samarbeid med kirker man har et læremessig avklart forhold til.

Norderval søker også å tegne et bilde av en utvikling der MF alltid har ligget et hakk etter, men til slutt har adoptert det TF har stått for. I likhet med MFs konservative kritikere nevner han typisk nok kvinnelige prester og homofili som de avgjørende testspørsmål. For et mer helhetlig bilde kunne andre saker like gjerne nevnes. Den form for liberalteologi som MF ble opprettet i protest mot, døde etter hvert ut også ved TF. Når det gjelder kirkesyn og kirkelige strategier, er det grunn til å hevde at MF har hatt sterk innflytelse i Den norske kirke. I alle fall synes det forsvar for statskirken som TF inntil nylig sto for – for øvrig sammen med de lavkirkelige organisasjoner – ettertrykkelig å ha gått ut på dato.

Hvis det for alvor er noe som er forandret på MF de senere år, er det at vi gjennom akkrediteringen som vitenskapelig høgskole ikke lenger trenger å sammenlikne oss med andre for å definere oss selv, heller ikke med TF. Som ansatt opplever jeg en institusjon som er trygt forankret i sin egen tradisjon, men er sterk nok til å nytolke og utvikle sin rolle i møte med nye utfordringer, både på det forskningsmessige, utdanningsmessige og kirkelige plan.

Først publisert i Vårt Land 4.9.2014

Gå til innlegget

De fattige hos oss

Publisert over 5 år siden

Å kvitte seg med problemet ved å forby tigging, er en ­skammelig utvei som kirken bør gå i første rekke 
for å protestere mot.

Stortinget vedtok i juni at kommunene får hjemmel til å forby tigging på offentlig sted. Stortinget vedtok også en anmodning til regjeringen om å fremme en proposisjon til Stortinget om nasjonalt forbud mot tigging som kan være iverksatt før sommeren 2015.

Bakgrunnen for dette vedtaket er som kjent tilstrømmingen av fattige tilreisende fra Sør-Europa, hvorav av en stor del er romfolk fra Romania. Det var Romanias medlemskap i EU som gjorde det mulig for disse å reise nordover i Europa, mens det var den økonomiske krisen de senere årene som var den viktigste impulsen til å gjøre det. Mange av disse har vi de seneste årene kunne se på fortauene i norske byer og tettsteder med pappkruset foran seg.

Villrede. De fattige tilreisende har satt oss i villrede, både som samfunn og som enkeltpersoner. Hva skal være samfunnets respons, og hva skal den enkelte av oss gjøre? Bør vi gi penger, eller opprettholder vi problemet gjennom å putte penger i koppen? Ville det ikke være bedre for alle om de dro tilbake dit de kom fra? Sannheten er at de i de fleste tilfelle ikke har noe å dra tilbake til: Det er en fortvilt situasjon i hjemlandet som tvinger dem til å fornedre seg til å tigge. Hvis det hadde vært arbeid å få, ville det vært langt å foretrekke. Naturligvis forekommer det også kriminalitet blant de som kommer til landet, men det er neppe de kriminelle vi treffer på fortauet med koppen sin.

De fattige tilreisende utfordrer ikke bare samfunnet og den enkelte, men også kirken – både til felles handling og til veiledning for den enkelte. Noen menigheter har engasjert seg for de fattige tilreisendes situasjon, og Kirkens Bymisjon gjør på kirkens vegne et viktig arbeid blant annet med å skaffe overnattingsplasser i Oslo. I det store og hele er det likevel mitt inntrykk at kirken har stått forholdsvis passiv og villrådig på sidelinjen.

Møtet med de fattige tilreisende rommer mange utfordringer og dilemmaer uten enkle løsninger, verken for samfunnet eller den enkelte.

Egen dørstokk. En forklaring på at problemet møtes med villrede både i kirken og samfunnet er at vi er vant til å tenke at virkelig fattigdom ikke lenger er noe som hører hjemme i vårt land. I velferdsstaten sørger ulike støtteordninger og sikkerhetsnett for at ingen behøver å sulte, sove ute eller mangle nødvendige helsetjenester. Den brutale fattigdom er vi vant til å tenke på som noe som hører til i andre deler av verden. Gjennom bistand og nødhjelp har vi bidratt til å avhjelpe nød og fattigdom andre steder, men vet ikke helt hva vi skal gjøre når vi møter den på vår egen dørstokk.

For kirken er møtet med de fattige i grunnleggende forstand et teologisk spørsmål som både berører gudsforståelse og kirkeforståelse. Både i Det gamle og Det nye testamentet er omsorgen for de fattige et viktig tema. «Du skal ikke være hardhjertet og lukke hånden for din fattige bror,» heter det i Moseloven (5 Mos 15,7). «Den som lukker øret for den fattiges skrik, skal selv rope uten å få svar,» heter det i Ordspråkene (21,13). Når det å hjelpe den fattige er så viktig, er det også fordi Gud står på den fattiges side og hører deres bønn (Salme 69,34; 109,31).

For fattige. At Gud har særlig omsorg for de fattige, er en tanke som er videreført og utviklet i Det nye testamentet. Selve evangeliet er et budskap for fattige (Matt 11,5), og det er de fattige som prises salige (Luk 6,20). Guds identifikasjon med de fattige kommer også til uttrykk i Jesu ord om at møtet med dem også er et møte med ham: «For jeg var sulten, og dere ga meg (ikke) mat; jeg var tørst og dere ga meg (ikke å) drikke; jeg var fremmed, og dere tok (ikke) imot meg» (Matt 25,35.42f). Anvendt på vårt møte med de fattige tilreisende blir dette utfordrende ord. Det samme gjelder liknelsen om den fattige Lasarus som lå utenfor den rikes port og bare ønsket «å få mette seg med det som falt fra den rikes bord». Da de begge døde, ble det imidlertid avslørt hvem som stod under Guds nåde, nemlig den fattige Lasarus (Luk 16,19–31). (Tips til bibelstudium: Slå opp i bibelordboken på «fattig» og se hvilket sentralt bibelsk tema dette er.)

Vi er flinke i vår teologi og vår forkynnelse til å finne andre meningsnyanser i slike tekster, som ikke så direkte knytter dem til den konkrete, materielle fattigdom. Det er i og for seg berettiget. Møtet med mennesker som virkelig er fattige, minner oss imidlertid på at slike tekster også har en grunnbetydning som ligger til grunn for de andre betydninger og som vi ikke kan gjemme oss for.

Kristne fattige. I møte med de fattige kan det være lett å henfalle til et «vi og dem»-språk: Det er vi som kirke som skal hjelpe de fattige. Men saken er at en stor del av de fattige tilreisende også er kristne, og tilhører kirken like mye som oss. Det handler like mye om vår kirkelige selvforståelse og praksis. De fattige er ikke bare objekter for barmhjertighet, men lemmer på et legeme som lider når ett av lemmene lider. Dette handler ikke bare om hva kirken gjør, men om hva kirken er.

At vi i vår kirke i alle fall antydningsvis kan vise hva dette betyr, opplevde jeg en søndag i en Oslo kirker. Utenfor kirken satt en romkvinne med sitt beger. Noen la mynter i koppen, andre ikke. Når gudstjenesten begynte, satte kvinnen seg bakerst i kirken og deltok i gudstjenesten, som også rommet et stivpyntet dåpsfølge av noen av byens bedrestilte familier. Sammen med de andre deltok hun i nattverden og i kirkekaffen. Og jeg tenkte: Hvor ellers i samfunnet deltar tiggere og rike på like linje i det samme fellesskap? Denne opplevelsen tydeliggjorde for meg hva kirken er og kan være. Ikke bare et sted for gode tiltak, men et fellesskap som i sitt liv vitner om og virkeliggjør budskapet om Guds nåde i Jesus Kristus, han som ble fattig for at vi skulle bli rike.

Ingen enkle løsninger. Møtet med de fattige tilreisende rommer mange utfordringer og dilemmaer uten enkle løsninger, verken for samfunnet eller den enkelte. Å kvitte seg med problemet ved å forby tigging, er en skammelig utvei som kirken bør gå i første rekke for å protestere mot. Menigheter og diakonale organisasjoner bør i langt større grad samtale om hvordan vi sammen kan hjelpe de som er fattige, både her hos og der de kommer fra. For den enkelte av oss er det viktig at vi ikke ser den fattige som et problem eller som en forstyrrelse av vår privilegerte livsstil, men som medmennesker som skal møtes med barmhjertighet og respekt.

Artikkelen ble opprinnelig­ trykket som lederartikkel i ­Luthersk Kirketidende 13/2014

PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 14. JULI 2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 5450 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
18 dager siden / 3735 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
20 dager siden / 1315 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1203 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
5 dager siden / 1142 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
15 dager siden / 1054 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
4 dager siden / 1042 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere