Harald Hegstad

Alder: 59
  RSS

Om Harald

Professor ved Det teologiske Menighetsfakultet og nestleder i Oslo bispedømmeråd

Følgere

Teologi, ikke byråkrati

Publisert over 3 år siden

At jeg stemte for flertallsvedtaket på Kirkemøtet, handler ikke om å oppgi teologien til fordel for byråkratisk logikk, men om en handlemåte dypt forankret i en teologisk overbevisning som handler om forståelsen av kirkens enhet.

Erik A.H. Okkels og Knut Alfsvåg gjør (Vårt Land 13. juni) et forsøk på å karakterisere de ulike posisjonene i spørsmålet om kirkelig vigsel.

Det syn som kommer dårligst ut av deres analyse, er det som er uttrykt i Kirkemøtets flertallsvedtak, der det sies at «begge syn på likekjønnet ­ekteskap kan (…) gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse».

Dette karakteriserer de som et ­uttrykk for «byråkratisk forvaltningsspråk som sikter mot prosessuelle ­regler for å håndtere forholdet mellom ulike fraksjoner» og som uttrykk for at man «prioriterer en organisasjons­ og forvaltningsmessig enhet på bekostning av teologisk klarhet og læremessig integritet.»

Protestere. Som en av de som stemte for dette vedtaket, vil jeg protestere mot en slik framstilling. Etter min ­mening handler det ikke om å oppgi­ teologien til fordel for byråkratisk logikk, men om en handlemåte dypt forankret i en teologisk overbevisning som handler om forståelsen av kirkens enhet.

Vedtaket i Kirkemøtet innledes nettopp med en henvisning til den teologiske vurdering som både Bispemøtet og Kirkemøtet tidligere har gjort om at uenighet i denne saken ikke behøver å være kirkesplittende. I et kirkelig fellesskap vil man tross en felles bekjennelse til evangeliet, ofte være uenighet om mange spørsmål. Noen av disse har også læremessig karakter.

I Den norske kirke har vi tidligere kunnet være uenige om for eksempel bibelsyn, kirke- og embetssyn, samt om etiske spørsmål som skilsmisse/gjengifte og militærtjeneste, uten at det har blitt oppfattet som kirkesplittende. I økumeniske samtaler kirkene mellom prøver man nettopp ut hvor grensene går mellom en kirkesplittende uenighet om evangeliet, og en uenighet «i forsonet mangfold» som man kan leve med innenfor et kirkelig fellesskap.

Leve med. I sin uttalelse fra 2013 gjorde Bispemøtet en konkret teo­logisk vurdering av hvorvidt det er mulig å leve med den foreliggende uenighet om ekteskapet uten at det sakramentale fellesskapet i kirken må brytes. ­Senere har både biskoper og andre ­utfylt denne argumentasjonen blant annet gjennom ulike debattinnlegg.

I stedet for at Okkels og Alfsvåg går inn på de teologiske argumenter som er lagt på bordet, velger de i stedet å diskreditere et samlet Bispemøte og et stort flertall på Kirkemøtet ved å hevde at de ikke bedriver teologi, men byråkratisk forvaltningslogikk. For min del mener jeg det er et dårlig utgangspunkt for en kirkelig debatt å tillegge sine meningsmotstandere andre motiver eller argumenter enn det de selv gir uttrykk for. Naturligvis er en kirke­ledelse nødt til å drive både byråkrati og politikk, men det skjer i dette tilfellet på et teologisk grunnlag.

Kirkens enhet. I denne sammenhengen vil jeg også understreke at det å søke og bevare enheten i kirken ikke først og fremst er uttrykk for et ønske om å holde en organisasjon sammen, men er begrunnet i tanken om Kirkens enhet. Samtidig som denne enhet er noe som er gitt oss, er det vår oppgave­ å søke å realisere den gjennom vår måte å være kirke på, slik det for eksempel kommer til uttrykk i Paulus formaning om å sette «alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen» (Ef 4,3).

Å søke etter veier som gjør det ­mulig å bevare enheten i kirken tross de ­påkjenninger som uenigheten i ektekapsspørsmålet representerer, er derfor uttrykk for et ønske om å utfolde et åndelig lederskap fra biskopers og andre kirkelederes side.

Okkels og Alfsvåg avslutter sitt innlegg med å reise spørsmål ved om Den norske kirke virkelig ønsker å støtte prester og menigheter som ønsker å holde fast på en tradisjonell ekteskapsteologi. Jeg mener Kirkemøtet nettopp har bekreftet at man ønsker dette gjennom sitt vedtak om at å si at også dette syn kan «gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16. JUNI 2016

Gå til innlegget

Spørsmålet er hvem som skal bestemme hvilken ­liturgi som skal brukes når en mann og en kvinne skal gifte seg.

Det er gledelig at Åpen folkekirke på sitt årsmøte sist helg vedtok å legge til side tanken om én, kjønnsnøytral liturgi for alle vigsler. I stedet nærmet de seg Bispemøtets enstemmige forslag ved å akseptere at den nåværende liturgien blir beholdt, samtidig som det utarbeides en ny liturgi som kan brukes ved vigsler av likekjønnede par. Men samtidig skiller Åpen folkekirkes forslag seg fra biskopenes ved at de mener den nye liturgien skal kunne brukes av alle par, ikke bare av likekjønnede.

Det gledelige ved denne posisjonen er at den gir fortsatt rom for en tradisjonell ekteskapsforståelse. Slik sett holder Åpen folke­kirke sitt løfte om at det skal være rom for to syn og to praksiser i kirken. Åpen folkekirkes forslag har likevel noen problemer ved seg som det er verdt å peke på. Det viktigste problemet er etter mitt skjønn at det for hver vigsel mellom mann og kvinne blir nødvendig å gjøre et valg av liturgi, noe som kan bidra til fortsatt uro om spørsmålet.

Et viktig anliggende bak Bispemøtets enstemmige forslag var å få mest mulig ro rundt denne­ saken. Det er også bakgrunnen for at man ikke vil overlate til den enkelte menighet å avgjøre om det skal kunne gjennomføres vigsler av likekjønnede­ par.

Selv om en slik avgjørelses­myndighet kunne ha mye for seg ut fra en prinsipiell vurdering av menighetens råderett over sin egen kirke, ville en slik adgang potensielt gjøre hver eneste menighet og hvert eneste menighetsråd til en ny slagmark når man skulle avgjøre om den ­enkelte kirke skulle åpnes for likekjønnede vigsler eller ikke. En slik lokal strid unngår man ved biskopenes forslag.

Det proble­matiske ved Åpen folkekirkes forslag er at det risikerer å gjøre­ hver eneste vigsel til en mulig kamparena. Spørsmålet er hvem som skal bestemme hvilken ­liturgi som skal brukes når en mann og en kvinne skal gifte seg. Kanskje vil brudeparet gjerne ha den nye, kjønnsnøytrale varianten, mens presten ikke kan tenke seg å bruke den.

Eller det er presten som gjerne­ vil bruke den nye varianten, mens brudeparet vil ha den gamle.­ I begge tilfeller åpnes­ det opp for mulige konflikter, eventuelt med lokalpressen som ­bivåner. I tillegg vil valget av ­liturgi i hver eneste vigsel framstå som et signal­ om hvordan man stiller seg i en kirkelig strid som vi nå hadde håpet kunne tre mer i bakgrunnen.

Slik Bispemøtets forslag er ­utformet, er det entydig hvilken liturgi som skal brukes og man slipper diskusjonen i hvert ­enkelt tilfelle. Samtidig innser jeg at noen vil oppleve det utilfredsstillende at de ikke får bruke den nye liturgien og at det også kan skape uro. En samlende løsning vil uansett bære preg av kompromiss. Om en slik samlende løsning finnes, og hvordan den eventuelt ser ut, vil først avgjøres av samtaler og vedtak på kirkemøtene i 2016 og 2017.

Først publisert i Vårt Land 10.2.2016

Gå til innlegget

Selv om spørsmålet utvilsomt splitter kirken på mange måter, er det likevel ikke kirkesplittende i denne grunnleggende mening.

Den norske kirke er dypt splittet i synet på homofilt samliv og ekteskap. Uenigheten gjelder både hvorvidt homofilt samliv overhodet er forenlig med kristen etikk, og om et slikt samliv kan forstås som et ekteskap i kristen forstand. Noen svarer nei på begge spørsmål, andre svarer ja på begge, mens en tredje gruppe svarer ja på det første, men nei på det andre. Hvordan man forholder seg til disse spørsmålene, får bl.a. konsekvenser for hvordan Den norske kirke skal ordne sine liturgiske ordninger for vigsel.

Ved siden av selve diskusjonen om selve sak-spørsmålene går det en parallell diskusjon omkring hvilken status uenighet i denne saken har. Et begrep som gjerne brukes i denne sammenheng er begrepet «kirkesplittende». Er uenighet og ulik praksis i dette spørsmålet kirkesplittende, og hvilke konsekvenser vil det i så fall ha?

Som kjent uttalte Bispemøtet i sin uttalelse fra oktober 2013 enstemmig at uenighet i denne saken ikke behøver være kirkesplittende (BM 16/13). I et nesten enstemmig vedtak året etter sluttet Kirkemøtet seg til en slik forståelse (KM 14/14).

En slik forståelse har fått mye kritikk. Noen har ironisert over vedtaket og påpekt at at kirkelig enhet ikke er noe man kan vedta. Når mennesker forlater kirken eller trekker seg tilbake fra fellesskap og samarbeid, betyr det at kirken allerede er splittet, uansett hvor mye man vedtar det motsatte.

Dersom Bispemøtes og Kirkemøtets utsagn var ment som en empirisk beskrivelse av utviklingen, ville en slik innvending være svært berettiget. Slik er imidlertid ikke utsagnet ment. Det er snarere ment som en prinsipiell teologisk vurdering som knytter seg til den klassiske lutherske oppfatning av kirkens enhet, slik den er uttrykt i Confessio Augustana artikkel 7. Her heter det bl.a. at det «til sann enhet i kirken er (...) nok å være enig om evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene». Det betyr at man kan være uenig om mye og likevel bevare enheten, bare det ikke rokker ved den felles forståelse av evangeliet.

Spørsmålet blir da hvilken status uenighet om homofilt samliv og ekteskap har for forståelsen av evangeliet. Betyr uenighet i disse spørsmålene at man ikke lenger deler den samme forståelse av evangeliet? Til det svarer Bispemøtet et klart nei. Selv om man konstaterer at uenigheten «angår et vesentlig læremessig spørsmål for en luthersk kirke», finner ingen av biskopene at uenigheten «er av en slik karakter at den rokker ved vår felles forståelse av evangeliet». Derfor konkluderer man også «at uenigheten ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes».

Selv om spørsmålet utvilsomt splitter kirken på mange måter, er det likevel ikke kirkesplittende i denne grunnleggende mening. Så lenge uenigheten kan rommes innenfor et fellesskap som er forpliktet på det samme evangelium, er det også mulig å høre til i den samme kirke. En slik forståelse innebærer ikke at man tar lett på uenigheten og de utfordringene den skaper, men at man ikke anser dem av en slik art at de umuliggjør kirkelig enhet i den forstand som bekjennelsen snakker om.

Når noen likevel har hevdet at uenigheten er kirkesplittende, har det gjerne skjedd ved hjelp av to argumentasjonslinjer som etter mitt skjønn ikke er tilstrekkelige for å belegge en slik konklusjon.

Den ene argumentasjonslinjen handler om Bibelens autoritet. Her har man vist til «Skriften alene» som et viktig prinsipp i luthersk teologi. Fordi et liberalt syn på homofili og ekteskap bryter med Bibelen, må det nødvendigvis være kirkesplittende, har man hevdet.

Problemet med en slik argumentasjon er at også de med et annet syn henviser til Bibelen, selv om de på dette punkt tolker den annerledes. Dermed ender man i realiteten opp med å mene at ulikheter i bibelsyn i seg selv er kirkesplittende. Men bibelsynet har i seg selv aldri vært noen trossannhet i luthersk tradisjon. I de lutherske bekjennelsesskriftene er synet på Bibelen ikke viet noe eget punkt. Å si at uenighet i synet på Bibelen, herunder hva i Bibelen som er bindende og hva som ikke er det, er kirkesplittende, er derfor problematisk i luthersk sammenheng. Lutheranere har historisk sett hatt høyst ulike bibelsyn. Det avgjørende er at man står sammen om det evangelium som Bibelen bevitner, ikke at man er enig i synet på Bibelen, eller om tolkningen av alt som Bibelen omhandler. For å si det med Leiv Aalen, så kan man til nød «mene hva man vil om Skriften når man bare ikke om Gud og hans gjerning i Kristus mener noe som er i strid med Skriften!» (TTK 1944).

Den andre argumentasjonslinjen handler om forståelsen av hva som er synd: Fordi evangeliet handler om tilgivelse for synd, så truer uenighet om hva som er synd forståelsen av evangeliet. At noen takker for det som andre bekjenner som en synd, er naturligvis problematisk. Likevel har kirken måttet leve med slik uenighet på en rekke punkter, helt fra nytestamentlig tid. I den første kristne menighet gikk debatten om det var synd å spise kjøtt som var ofret til avgudene. I vår tid er kristne uenige om forståelsen av det femte bud når det gjelder spørsmålet om det er rett å gjøre militærtjeneste. I forståelsen av det sjette bud har synet på onani forandret seg, og det har skjedd en klar forskyvning i synet på skilsmisse og gjengifte. Ingen har meg bekjent hevdet at uenighet i disse spørsmålene er kvalifisert kirkesplittende.

Heller ikke her kan man redusere spørsmålet til et spørsmål om lydighet mot Bibelen eller ikke. I spørsmålet om forståelsen av det femte bud mener pasifistiske kristne at det skal tolkes absolutt, mens ikke-pasifistiske kristne mener det kan gjøres unntak der en stat forsvarer seg med militære midler. I spørsmålet om forståelsen av bibelord som avviser homofil praksis, mener noen at det skal tolkes absolutt, mens andre mener at det ikke rammer forpliktende og likeverdige forhold. Når vi kan leve med uenighet i det første spørsmålet, bør vi også kunne gjøre det i det andre.

Det er selvfølgelig problematisk at kristne i den samme kirke ikke kan være enige om viktige moralske spørsmål. Samtidig som man så langt det er mulig forsøker å arbeide seg fram mot felles holdninger, er man i noen spørsmål henvist til å overlate avgjørelsen til den enkelte kristnes samvittighet. Så lenge man står sammen om evangeliet om Guds frelse i Jesus Kristus, bør ikke det gjøre kirkelig enhet umulig.

Artikkelen er også publisert som lederartikkel i Luthersk Kirketidende nr. 22/2015 og som artikkel i avisen Dagen 18.12.2015

Gå til innlegget

Biskopenes løsning er den beste

Publisert rundt 4 år siden

Jeg har vondt for å forstå hvorfor en ordning med to ulike ­liturgier, slik Bispemøtet skulle foreslå, i seg selv skulle være diskriminerende.

I Vårt Land 13. november konstaterer 
Halvor Moxnes: «Det finnes ikke noe annet ekteskap enn det som er ­bestemt av norsk lov.»

I juridisk forstand er dette naturligvis riktig, men utsagnet underslår at et teologisk og et juridisk perspektiv på ekteskapet ikke nødvendigvis er sammenfallende. I teologisk perspektiv forankres forståelsen av ekteskapet i Guds skapervilje slik den er uttrykt i Bibelen. At kirken i det hele tatt har funnet det naturlig å vie ektepar, henger sammen med at den bak ekteskapet som juridisk størrelse og sosial konstruksjon har sett en guddommelig innstiftelse. Slik har kirken vært med på å styrke ekteskapet, ved å gi det en dypere mening enn det staten alene kan greie.

Anerkjenner ikke. Forskjellen på et ­juridisk og et teologisk perspektiv på ­ekteskapet innebærer imidlertid at det kan oppstå konflikt mellom perspektivene. For mange i kirken er det dette som har skjedd når staten har endret sitt ekte­skapsbegrep til å inkludere likekjøn­nede samliv. Her ligger derfor bakgrunnen for motstanden mot å innføre vigsel for like­kjønnede i Den norske kirke. Selv om ­likekjønnede kan inngå ekteskap i juridisk forstand, anerkjenner vi det ikke som ekteskap i teologisk forstand.

Andre i kirken har kommet til en motsatt teologisk vurdering og mener det ikke er noe i veien for å anerkjenne like­kjønnede forhold som ekteskap i teologisk 
forstand. Bispemøtet understreker i sitt vedtak fra oktober at dette er to syn som er innbyrdes uforenlige, men at hensynet 
til kirkens enhet tilsier at «begge syn på likekjønnet ekteskap kan gis rom og ­komme til uttrykk i kirkens praksis.» Det betyr blant annet at prester både kan velge å vie likekjønnede par og velge å la det være, og at det utvikles liturgiske løsninger som gjør dette mulig.

I sitt innlegg (Vårt Land 14. november) utdyper Sturla Stålsett sin argumentasjon for hvorfor vigsler av både heterofile og homofile bør skje etter én felles vigsels­liturgi. Gjennom ulike valgmuligheter mener han en slik liturgi kan tilpasses både de ulike parene og ulike teologiske fortolkninger.

Etter min mening er en slik løsning ­vanskelig å leve med for oss som har en ekteskapsforståelse som ikke inkluderer 
likekjønnede par. Selv om man kan ­variere leddene, vil en liturgi likevel måtte bygge på en bestemt grunnforståelse av hva et ekteskap er. En liturgi som skal brukes både for likekjønnede og ulikekjønnede par, bygger rett og slett på en ekteskapsforståelse som vi ikke kan stå inne for. Å tvinge prester til å bruke den, er ikke å gi rom for begge syn.

Vondt. Jeg har vondt for å forstå hvorfor en ordning med to ulike liturgier, slik Bispemøtet skulle foreslå, i seg selv skulle være diskriminerende. Vi har i kirken lang tradisjon for å utvikle liturgier for ulike målgrupper og situasjoner, for eksempel egne liturgier for dåp av barn og dåp av voksne, for nattverd i gudstjenesten og nattverd på sykehjem.

Det som gjør at Stålsett og andre opp­lever en slik ordning som diskriminerende, 
er vel at noen av oss forstår det ene som ekteskap i kvalifisert teologisk forstand, det andre ikke. Så lenge det tradisjonelle 
synet har en plass i Den norske kirke, vil noen nødvendigvis føle seg diskriminert. Hvordan én liturgi skulle forandre på ­dette, har jeg vanskelig for å se.

Etter min mening er Bispemøtets forslag det som alt i alt best ivaretar muligheten for at to syn og to praksiser kan leve ved siden av hverandre i Den norske kirke, og det bør derfor ligge til grunn for ­Kirkemøtets arbeid med saken.

Les Sturla Stålsetts første innlegg: Én kirke, én dåp, ett ekteskap

Les Harald Hegstads første svar til Stålsett: Én eller to liturgier

Les også Per Magne Aadnanes: Er tida ute for folkekyrkja?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.11.2015

Gå til innlegget

Én eller to liturgier?

Publisert rundt 4 år siden

Mener Sturla Stålsett at han som leder kan binde de som er valgt på Åpen folkekirkes lister til å arbeide for den løsning han definerer som den riktige?

Biskopene skal ha ros for at de har samtalt seg fram til en felles uttalelse i et spørsmål som til nå har splittet Den norske kirke dypt. Men vi som hadde håpet at et slikt skjørt kompromiss ville bære helt i mål, må ha blitt skuffet da vi så innlegget av Sturla Stålsett, leder i Åpen folkekirke, i Vårt Land 6. november.

Noen dager etter å ha innkassert biskopenes enstemmige vedtak som en seier, vender han seg nå mot et sentralt element i forslaget, nemlig ordningen med to ulike vigselsliturgier. På Åpen folkekirkes vegne erklærer han at en slik løsning ikke kan godtas og de vil arbeide for «en felles liturgi for ekteskapsinngåelse for likekjønnede og ulikekjønnede par».

Jeg har naturligvis ikke noe med de interne prosesser i Åpen folkekirke. Men jeg undrer meg likevel over at Stålsett uten videre kan ta både velgerne og de nyvalgte delegatene til inntekt for en slik posisjon. I det program som Åpen folkekirke gikk til valg på, heter det bare at «Likekjønnede par skal kunne gifte seg i kirken», og liturgispørsmålet er ikke nevnt med et ord.

Også blant de som stemte på Åpen folkekirke, finnes det nok dem som hadde tenkt seg en ­annen løsning på liturgispørsmålet enn den Stålsett fastslår som den eneste rette. Mener Stålsett at han som leder kan binde de som er valgt på Åpen folkekirke til å arbeide for den løsning han definerer som den riktige? Og vil Åpen Folkekirkes delegater til Kirkemøtet møte med bundet mandat, eller vil dette være et spørsmål som de kan gå inn i en åpen diskusjon om?

I sitt innlegg har Stålsett en merkelig kobling til dåpsteologien, der det å ha to liturgier jevnstilles med det å ha to ekteskap og dermed to former for dåp. Inntil siste revisjon av dåpsliturgien hadde vi faktisk ulike liturgier for dåp av barn og dåp av voksne, uten at noen trakk den slutning at det ikke skulle være snakk om den samme dåp. Jeg har vanskelig for å forstå at det at man tilpasser liturgier til ulike målgrupper, skulle innebære et A- og B-stempel.

Stålsetts hardkjør i denne ­saken viser med klarhet at innføring av vigsel for likekjønnede ikke bare har konsekvenser for forståelsen av homofilt samliv, men også for forståelsen av ekteskapet mellom mann og kvinne.

Mange som har inngått ekteskap etter Den norske kirkes nåværende vigselsliturgi, har gjort det i tro på at de har gått inn i en guddommelig innstiftet ordning. I liturgien er dette blant annet understreket gjennom lesningen av bibelord som understreker ekteskapet mellom mann og kvinne som skaperens vilje.

Begrunnelsen for ekteskap mellom likekjønnede må nødvendigvis hente sin begrunnelse fra andre steder, for eksempel i forståelsen av mennesket som skapt til å leve i fellesskap. En må også i større grad forstå ekteskapet som en menneskeskapt sosial konstruksjon framfor en guddommelig innstiftet ordning.

Å tvinge alle ekteskap inn i en felles ordning vil bety at ekteskapet mellom mann og kvinne fratas sin spesifikke teologiske 
begrunnelse og et liturgisk uttrykk som svarer til dette. Selv om tekster som 1 Mos 1,27-28 og Matt 19,4-6 utvilsomt også vil kunne leses som valgfrie elementer av en felles liturgi, vil de ikke lenger spille den samme rolle som i den nåværende liturgi.

Vi var mange som i biskopenes vedtak øynet et håp om at vi fortsatt vil kunne leve godt i Den norske kirke med en forståelse av ekteskapet som guddommelig innstiftet ordning. Stålsetts insistering på at alle nå skal vies etter en kjønnsnøytral liturgi ­basert på en forståelse av ekteskapet som en rent sosial konstruksjon, er en alvorlig trussel mot et slikt håp.

Først publisert i Vårt Land 10.11.2015

LES OGSÅ: Karl Johan Hallaråker: Kloke bisperåd i vanskeleg situasjon

LES MER: Rolf Kjøde: «Splittar den nye ekteskapslære, Hallarsåker?»

LES MER: Karl Johan Hallaråker skriver «Kloke bisperåd i ein vanskeleg situasjon» 

LES BISPEMØTETS VEDTAK OG FØLG DEBATTEN HER

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5325 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3723 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
17 dager siden / 1290 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1169 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 985 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 926 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 903 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere