Harald Hegstad

Alder: 59
  RSS

Om Harald

Professor ved Det teologiske Menighetsfakultet og nestleder i Oslo bispedømmeråd

Følgere

Det er mitt håp at Kirkemøtet ikke vil vedta en valgordning som favoriserer ett bestemt syn på det kirkelige demokrati.

Kirkemøtet skal denne uken vedta nye regler for kirkevalg. For regler til valg av bispedømmeråd og Kirkemøte har Kirkerådet oversendt to alternative forslag. Flertallet i Kirkerådet går inn for et forslag der valget skal basere seg på lister etablert av kirkepolitiske grupperinger. Bare dersom det ikke lages noen slike lister, skal det settes ned en nominasjonskomité. Mindretallet (som jeg selv tilhører) går inn for at det alltid skal være en nominasjonskomité som lager en liste, men at det i tillegg skal være mulig å stille andre lister. Det siste forslaget er det som ligner mest på situasjonen ved forrige valg, bortsett fra at det vil være mer like betingelser for nominasjonskomitelisten og eventuelle andre lister.

Kirkepolitiske grupperinger. Alternativene handler om mer enn ulike tekniske løsninger, men om hva det kirkelige demokratiet skal være i framtiden. Forslaget fra Kirke­rådets flertall innebærer at de som vil gjøre seg gjeldende i det kirkelige demokratiet tvinges til å etablere kirkepolitiske grupperinger, slik Åpen folkekirke allerede har gjort. Det er det ikke alle som ønsker å gjøre, fordi vi mener at et system med organiserte kirkepolitiske grupperinger egner seg dårlig for et kirkelig demokrati. Den norske kirke er et trossamfunn, ikke en organisasjon for å organisere uenighet. En oppdeling i kirkepolitiske grupperinger vil kunne virke splittende og fokusere på forskjeller og uenighet heller enn det vi står sammen om. Utviklingen av et kirkelig «partisystem» vil dessuten kreve ressurser, både menneskelige og økonomiske. Både penger og tid kan anvendes bedre for å løse kirkens primæroppgaver.

Et system med ulike lister forutsetter at det finnes klare skillelinjer, slik det var tilfellet ved kirkevalget i 2015. Det vil ikke uten videre være tilfellet ved senere valg. Etter min mening egner valg av kirkelige tillitspersoner seg best som et personvalg, der velgerne kan gi støtte til konkrete personer. Her vil personlige egenskaper spille en rolle på linje med standpunkter og prioriteringer i kirkelige saker. Samtidig må det være mulig å stille alternative lister slik som ved menighetsrådsvalget, men denne muligheten bør oppfattes som en sikkerhetsventil, snarere enn det normale.

Marginalisert. Det er i Den norske kirke mange som ikke ønsker å medvirke til dannelsen av organiserte kirkepolitiske grupperinger. Dersom det ved bispedømmerådsvalget i 2019 ikke finnes noen nominasjonskomiteens liste, vil disse bli marginalisert både som potensielle kandidater og som velgere. For å hindre at det ved valget bare skal finnes én liste (f.eks. fra Åpen folkekirke), foreslår flertallet i Kirke­rådet at bispedømmerådet i slike tilfelle skal ta initiativ til at det blir laget en alternativ liste. Et demokratisk problem med et slikt forslag er at et råd dominert av en bestemt gruppering selv skal ha innflytelse på hvilket alternativ de skal konkurrere med i valget.

Det er mitt håp at Kirkemøtet ikke vil vedta en valgordning som favoriserer ett bestemt syn på det kirkelige demokrati. I en situasjon der det bare foreligger én gruppering som har gitt til kjenne at de ønsker å stille lister, er det lite demokratisk å vedta en ordning som tvinger andre som vil påvirke utviklingen i Den norske kirke til å gjøre det samme.

Harald Hegstad, Nestleder i Kirkerådet

Gå til innlegget

På leting etter det katolske

Publisert rundt 2 år siden

Den beste måten å markere reformasjonen på er etter mitt skjønn å understreke reformasjonens katolske intensjon.

31. oktober er det nøyaktig 500 år siden at munken og teologiprofessoren Martin Luther offentliggjorde sine 95 teser om avlaten. Det var begynnelsen på en utvikling som fikk store konsekvenser for det kirkelige og politiske landskapet i Europa og i verden. Å markere en slik gjennomgripende hendelse handler ikke bare om en slags objektiv historieskrivning, men om å tolke oss selv og vår egen identitet. Dette gjelder naturligvis i særlig grad de av som tilhører et kirkesamfunn som forstår seg som del av den reforma­toriske tradisjonen.

Stadig til diskusjon. For Den norske kirkes del uttrykkes det blant annet gjennom betegnelsen av kirken som «evangelisk-luthersk». I en slik betegnelse ligger det både en bekjennelse til bestemte teologiske idealer og en forankring i den situasjon der disse idealer ble utformet. Hva disse idealer innebærer, er imidlertid ikke gitt en gang for alle, men er stadig til diskusjon, ikke minst i et reformasjonsår.

Reformasjonen er en viktig hendelse ikke bare for lutherske kristne. Også andre grupper sprang på ulikt vis ut av 1500-tallets begivenheter. Det gjelder blant annet det som gjerne­ omtales som «reformasjonens venstreside». Tross felles røtter har forholdet mellom lutherske majoritetskirker og ulike frikirkebevegelser til tider vært både spenningsfylt og fiendtlig.

Her bør reformasjonsjubileet inspirere til fornyede samtaler om både det som skiller og forener. Forsoningsprosessen mellom mennonitter og lutheranere, som ble sluttført på Det lutherske verdensforbunds generalforsamling i Stuttgart i 2010, var i så måte en svært positiv hendelse.

Ettervirkningene. Også Den katolske kirke er på sitt vis preget av ettervirkningene av reformasjonen. Det gjelder både ved motreformasjonen som reaksjon og gjennom positivt å ta opp i seg flere av reformasjonens anliggender. Det er derfor både rett og riktig at Den katolske kirke har deltatt så aktivt i reformasjonsmarkeringen og at dette har kunnet skje i en så positiv tone katolikker og lutheranere imellom.

Samtidig som reformasjonen har gitt oss mye vi ikke kan tenke oss å være foruten, hadde den også kirkesplittelse som en tragisk konsekvens. 500 år senere bærer vi fortsatt med oss mange av disse konsekvensene. Heldigvis har de siste tiårene vært preget av økt økumenisk tilnærming. Når vi diskuterer reformasjonens betydning i dag, må det derfor skje i et økumenisk perspektiv.

Intensjon. Et sentralt spørsmål i reformasjonsmarkeringen må være spørsmålet etter reformasjonens intensjon. Hva ville egentlig reformatorene, og hvordan ivaretar vi denne intensjonen i dag? Lutherske teologer gir ulike svar på dette spørsmålet.

Uansett hvordan man formulerer denne intensjonen, reises imidlertid spørsmålet om forholdet mellom denne intensjonen og det felleskristne. Noen teologer vil her framstille det reformatoriske som noe særegent i forhold til andre kristendomsformer.

Bruken av «luthersk» som selvbetegnelse kan peke i en slik retning, som et navn som peker på en bestemt type kristendom, annerledes enn andre former. Betegnelsen «evangelisk» peker imidlertid i en annen retning. Evangeliet handler nettopp ikke om det som er særegent for en bestemt gruppe kristne eller noen kirker, men det som er det bærende for alle kristne og alle kirker.

Ett evangelium. Akkurat som det bare finnes én Kristus, finnes det også bare ett evangelium. Reformasjonens dypeste­ intensjon var nettopp ikke å hevde noe særegent reformatorisk eller luthersk, men å fornye forståelsen av det ene bibelske, allmennkristelige evangelium. Fordi man oppfattet at dette evangeliet hadde­ ­blitt mistolket og forvansket, var det nødvendig med en reformasjon. Å grunnlegge en ny kirke lå imidlertid langt utenfor reformatorenes intensjon.

Slik sett kan man si at reformasjonens intensjon var grunnleggende katolsk, i betydningen allmennkristen. Når vi i Den ­nikenske trosbekjennelse ­bekjenner én hellig, allmenn og apostolisk kirke, er «allmenn» en oversettelse av det latinske «catholicam». Det er en historiens ironi at reformasjonen førte til en splittelse mellom kirker som enten kaller seg katolsk (som Den katolske kirke) eller evangelisk (som i «evangelisk-luthersk»).

Evangelisk og katolsk er jo teologisk forstått ett og det samme. Ingen kan være katolsk dersom det ikke skjer på basis av det ene evangelium. Og ingen kan være evangelisk på en måte som forutsetter at man har sitt eget evangelium, uten kontakt med hvordan andre kristne tror og har trodd.

Konfesjonelle særegenheter. Gjennom 500 år har katolsk og luthersk kirkeliv utviklet sine egne konfesjonelle særegenheter. En del teologer, både på ­katolsk og luthersk side, vil mene at det dreier seg om forskjeller av helt vesensmessig art, forskjeller som ikke lar seg overvinne.

Prosessen som førte fram til Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren har etter mitt skjønn vist at en slik analyse er feil. Selv om forskjellene fortsatt er store, gjenfinner vi likevel hos hverandre det samme evangelium om frelsen i Jesus Kristus. Det betyr at vi også deler reformasjonens dypeste intensjon om å fornye det allmennkristne (katolske) evangelium.

En slik erkjennelse setter samtidig krav til hvordan vi forholder oss til våre forskjeller og særegenheter. Det er problematisk dersom hensynet til konfesjonell identitet eller egne kirkelige tradisjoner blir viktigere enn hva som er mest i samsvar med det bibelske evangelium.

Ikke noe problem. Det forhindrer ikke at vi vedkjenner oss våre særegenheter. At det finnes et mangfold kristne imellom, er ikke noe problem. Mye av det som er utviklet gjennom 500 års lutherdom kan vi være stolte av. Problemet oppstår hvis vi lar forskjellene og det særegne definere oss mer enn det vi har felles.

Den beste måten å markere reformasjonen på er etter mitt skjønn å understreke reformasjonens katolske intensjon. Det handler om å erkjenne at vårt grunnleggende kall ikke er å være luthersk kirke, men å være kirke, del av den ene, hellige, allmenne (katolske) og apostoliske kirke.

Bare med et slikt utgangspunkt kan reformasjonsmarkeringen bli en feiring ikke først og fremst av lutherske særegenheter, men av det dypeste og mest sentrale vi sammen eier i evangeliet om Jesus Kristus.


Artikkelen er også publisert som lederartikkel i Luthersk Kirke­tidende nr. 18.


Gå til innlegget

Guds dom og det kristne håpet

Publisert rundt 3 år siden

Forbeholdsløst å erklære at alle mennesker blir frelst uansett, oppfatter vi som en versjon­ av den billige nåde – som i realiteten ikke er nåde.

Skrevet sammen med professor Jan-Olav Henriksen ved MF

Sturla J. Stålsett bruker i sin kronikk «Den kristne læren om håpet» (Vårt Land 27. oktober) mye energi på å ta avstand fra en forståelse av en gjengjeldende­ Gud som piner og torturerer mennesker uten ende. I et slikt oppgjør er det mye vi kan slutte oss til, og vi oppfatter heller ikke at dette oppgjøret i særlig grad rammer anliggendet i vår kronikk Vårt land 25. oktober. For oss må fortapelsens mulighet ikke forstås som et uttrykk for Guds egentlige vilje, men et resultat av at mennesker selv forspiller sine liv, der Guds dom handler om at Gud fastholder dem i deres valg.

Stålsett mener vi ikke tar erfaring på alvor. Det er misvisende. Som noe som hører fremtiden til, er Guds dom ikke (ennå) tilgjengelig for vår erfaring. Samtidig mener vi det er viktige erfaringer i menneskelivet det bibelske materialet om disse spørsmålene må leses opp mot. Det gjelder ikke minst tanken om at Gud skal ivareta ofrene og gjenopprette rettferdighet. Det er en menneskelig erfaring at rettferdigheten ikke alltid skjer fyllest i denne verden, og det er i dette perspektiv den bibelske tanken om dommen på den siste dag må forstås.

Uutholdelig. Det er et viktig og positivt evangelium i dette, som svarer mot den erfaring vi har av hvor uutholdelig der er at urett skal foregå ustraffet, og at mennesker skal kunne vende seg bort fra dem som lider nød uten noen konsekvens.

Samtidig lever Kirken av erfaringen av Guds åpenbaring i Jesus Kristus, som gir mennesker et møte med nåde, kjærlighet og rettferdighet. Også for de som har gjort urett, finnes det mulighet for oppgjør og tilgivelse i møte med en Gud som ikke ønsker at noen mennesker skal gå fortapt (2 Pet 3,9 og 13). Det kristne håp handler ikke om fortapelsen, men om at Gud vil skape en ny himmel og en ny jord, der det som er Guds gode skaperverk, blir gjenopprettet.

Misbrukt. Det er en utfordring å holde­ sammen bibeltekstene om rettferdig dom og straff for urett på den ene siden, slik den samsvarer med menneskers rettsfølelse og det krenkedes rettmessige behov for oppreisning, og tanken om Guds kjærlighet og nåde på den andre siden. Vi mener det ikke kan gjøres ved å fremstille Gud som en torturist, eller som en som i uforsonlig vrede vender seg mot dem som er ulydige mot ham.

Dette har vært misbrukt til å tegne­ et bilde av Gud der muligheten for fortapelse brukes som disiplinering i møte med dem som ikke gjør det andre måtte mene er rett, eller som en forestilling som gjør at man kan plassere andre i en situasjon der de straffes for å være forskjellig fra en selv. Det gjør tanken om fortapelse til en form for skjult, men sterk aggresjon mot den som er annerledes.

Oppgjør med. Dette må vi ta et tydelig oppgjør med. Det er heller ikke til å komme bort fra at tanken om dom og fortapelse i realiteten har gjort mennesker fremmede for evangeliet, fordi de har opplevd denne form for mer eller­ mindre skjult aggresjon. Slik sett pådrar man seg et stort ansvar dersom man lar forestillingene om fortapelse og dom overskygge håpet og evangeliet.

I stor grad er advarslene i forbindelse med fortapelse i Bibelen knyttet til mennesker som gjør andre urett. Men alle mennesker er kalt til å leve på grunnlag av budskapet om Guds nåde. Der nåden ikke knyttes sammen med kallet til omvendelse fra urett, blir nåden billig, og forkynnelsen av Guds tilgivelse til alle gjenstandsløs. Da får troen på Guds nåde ingen sjanse til å prege menneskelivet. Forbeholdsløst å erklære at alle mennesker blir frelst uansett, oppfatter vi som en versjon av den billige nåde – som i realiteten ikke er nåde.

Fornyet arbeid. Til sist vil vi gjerne­ understreke nødvendigheten av et fornyet teologisk arbeid med disse spørsmålene, der tradisjonelle forestillinger og begrepsbruk underkastes kritisk prøving. Til dette arbeidet hører­ også samtalen om hvordan vi i dag kan bruke­ formuleringene i Confessio Augustana XVII – eller ikke.

Det kan også være grunn til å diskutere tjenligheten og betydningen av begreper som «den dobbelte utgang», samt forholdet mellom det dennesidige og det hinsidige i forståelsen av bibelske begreper om frelse og fortapelse. Mye av det som har preget bruken av slike forestillinger, har i realiteten innsnevret bredden og dybden i det bibelske materialet, ved siden av at det ikke har tatt hensyn til hvordan materialet har blitt brukt.

Vi gjør kanskje også klokt i ikke å snakke med for store ord om hva vi vet om disse temaene – og unngå å lage likninger som ikke går opp, eller går opp for lett. Tvetydigheten som preger alt menneskeliv, preger også disse spørsmålene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.10.2016

Gå til innlegget

Et problem med en lære om at alle blir frelst til slutt, er at den har så liten støtte i det bibelske materialet.

Skrevet sammen med Jan-Olav Henriksen, professor ved Menighetsfakultetet

Det er mulig å forspille sitt liv. Det kan skje når en stenger andre ute med sin hardhjertethet og når man ikke møter dem Jesus kaller for «disse mine minste» med den omsorg de trenger (Matteus 25), og i stedet utnytter dem eller fører dem til fall (Matteus 18,6).

Å late som om ethvert liv som leves er like bra, og at menneskelig selvrettferdighet eller ondskap ikke skal rammes av Guds dom, er dypt problematisk. Derfor er det en utfordring i vår tid å gjenvinne mening i bibeltekster om dom og fortapelse på ­måter som tar denne dimensjonen i menneskelivet alvorlig, og gir mennesker mulighet for å snakke om hvordan livsmuligheter man tar fra andre, ikke bare ødelegger deres liv, men også gjør at en mister dybde og positiv mening i sitt eget.

«Vektløs». K.E. Løgstrup har pregnant sagt: «Uten en dom blir tilværelsen vektløs». Det er en utfordring å få frem dette uten at det fører til den form for frykt og angst som ofte har vært forbundet med forestillingene om dom og fortapelse. Da kan heller ikke tidligere teologis ofte ukloke måte å formulere dette på repeteres uprøvd.

Mange har sett utfordringene
i hvordan man skal komme til rette med tekster om dom og fortapelse, og det hører med blant gjengangerne i norsk kirkelig og teologisk debatt. Etter en ­radiotale av Ole Hallesby i 1953 der han advarte tilhørerne mot helvete, rykket biskop Kristian Schjelderup ut og sa at han fant «læren om evig pine i helvete» uforenlig med kjærlighetens evangelium.

Hard kritikk mot Schjelderup førte til at han ba kirkedepartementet vurdere om han med sine uttalelser hadde satt seg utenfor kirkens bekjennelse. Departementet svarte nei: Schjelderup hadde ikke ment å fornekte fortapelsens mulighet eller gjort seg til talsmann for en lære om at alle blir frelst til slutt.

Ikke dekning. I det aller siste har nylig pensjonert biskop Tor B. Jørgensen imidlertid ikke bare tatt til orde for et oppgjør med tradisjonelle helvetesforestillinger – et anliggende vi helt og fullt deler. Jørgensen avviser også helt og holdent fortapelsens mulighet. «Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt», lyder overskriften på et av hans innlegg (Verdidebatt.no 1. oktober). Det er å gå lenger enn hva vi mener det er dekning for, og det tar etter vår mening noe av dynamikken ut av de bibelske tekstene som ­behandler dette temafeltet.

Den posisjon Jørgensen her forfekter, er det som gjerne omtales som apokatastasis (alle tings gjenopprettelse). Gjennom kirkens historie har en slik tanke stadig dukket opp, men den er likevel ikke blitt offisiell lære i noen kirker. I nyere tid har tanken om apokatastasis fått fornyet oppmerksomhet, ikke minst gjennom den sveitsiske teologen Karl Barth.

Både Barth og andre som tenker som ham, går imidlertid ikke så langt som til å avvise fortapelsens mulighet. Selv om de mener det er grunn til å håpe at alle blir frelst til slutt, viker de tilbake fra å formulere det som en lære. En slik lære vil stride både mot tanken om Guds frihet: Det er Gud som dømmer – og mot tanken om menneskets frihet: Kjærligheten tvinger ingen til å elske.

Oppgjør. Som sagt deler vi Jørgensens anliggende om at det både av teologiske og sjelesørgeriske grunner er nødvendig å ta et oppgjør med den form og funksjon som forestillingene om fortapelsen ofte har fått i kirken. Det gjelder ikke minst alle tendenser til å tolke Bibelens billedspråk i bokstavelige kategorier, gjerne ispedd en god dose folkelige forestillinger.

Videre gjelder det den tendens man har hatt til å tro at man vet hvem som går fortapt og hvem som ikke gjør det. Ofte har et skille mellom frelste og fortapte blitt trukket mellom den gruppe man selv tilhører og de som står utenfor denne gruppen. Det finnes en lang rekke eksempler på hvordan dette har legitimert en form for skjult aggresjon mot dem som tenker annerledes, og hvordan det kan bygge opp under en form for selvrettferdighet som ikke har omsorg for dem man mener befinner seg i den andre gruppen.

En slik bruk av tanken om fortapelsen strider imidlertid mot tanken om at dommen hører Gud til. Den strider også mot den funksjon som fortapelsen ofte spiller i Det nye testamentet som en advarsel mot å tro at en selv har alt på det tørre. Nettopp den som dømmer andre, er den som står nærmest til selv å bli dømt (Mt 7,1).

Nye problemer. Selv om det er grunn til å være kritisk til den rolle tanken om fortapelsen tradisjonelt har spilt, mener vi ­likevel ikke at løsningen ligger i å fornekte fortapelsens mulighet og hevde at vi kan vite at alle blir frelst til slutt. En slik påstand skaper flere teologiske problemer enn den løser.

Et problem med en lære om at alle blir frelst til slutt, er at den har så liten støtte i det bibelske materialet. Selv om en kan peke på en tankelinje i noen tekster som peker i den retning, står de side om side med tekster som regner med fortapelsens ­mulighet. De bibelske forfattere oppfattet tydeligvis ikke tanken om fortapelsens mulighet som uforenlig med budskapet om verdens nyskapelse. Her må en enten henfalle til uforsvarlig eksegese, eller mene seg at man har en dypere innsikt i Guds framtid enn åpenbaringsvitnene.

Vi mener begge at nåtidig erfaring er viktig å ta hensyn til i teologien, noe som betyr at vi i noen spørsmål må kunne tenke annerledes enn de bibelske forfattere, uten å gi avkall på deres anliggender. Hvordan Guds dom på den ytterste dag vil ende, er imidlertid et område der vår ­erfaring har lite å bidra med.

For en kristen gudstro står tanken om dommen helt sentralt. I dommen setter Gud kjærlighetens vilje gjennom og tar et oppgjør med alt som ødelegger Guds skaperverk. Det kan rimeligvis ikke bety at alt gjenopprettes, og det betyr at man må holde fast at Gud vil dømme det liv som er forspilt. Men å utvikle videre hva dette skulle bety, er vanskelig å gjøre uten å bli spekulativ.

Spekulasjoner. Slike spekulasjoner bør man i størst mulig grad unngå, og så bør man heller spørre hva slags motiver vi regner med kan være bærende for vårt møte med Guds fremtid. Da er det snarere mer i overensstemmelse med kristen tro å håpe på at Guds nåde og kjærlighet vil være bestemmende. Den som utvetydig slår fast at «alle blir frelst» uten ­videre kvalifikasjoner, tar imidlertid bort grunnlaget for å tro på Guds nåde som grunnlag for å leve, ikke bare i fremtiden, men også her og nå. Forkynnelsen av at mennesker trenger Guds nåde blir gjenstandsløs dersom den ikke kobles sammen med forestillingen om hva som skaper behovet for denne nåden for alle mennesker. Denne forkynnelsen skal gi mennesker sjansen til å tro på at nåden alene er grunnlaget for et liv i takknemlighet og tjeneste for Gud. Dersom man utelukker fortapelsen som ­mulighet, tømmer man derfor også mye av innholdet i tanken om Guds nåde for den betydning den kan ha for livet her og nå.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.10.2016

Gå til innlegget

Enhet og uenighet i ekteskapsspørsmålet

Publisert over 3 år siden

Ut fra erkjennelsen at uenigheten i dette spørsmålet ikke behøver å true enheten i bekjennelsen til Kristus, var det for meg mulig å stemme for en slik måte å bevare Den norske kirkes organisatoriske enhet.

Knut Alfsvåg og Erik Okkels sier seg (Vårt Land 21. juni) enig i at teologisk uenighet i kirken ikke behøver å true kirkens enhet.

• Les Knut Alfsvåg/Erik Okkels første innlegg: Vilkår for meningsfull tjeneste (13.6.)

Les mitt første svar: Teologi, ikke byråkrati

Vi er også enig om at fundamentet for fellesskapet i kirken er troen på Jesus som Guds sønn og verdens frelser. Det vi ikke er enige om, er om uenighet i synet på vigsel av likekjønnede er av en slik art at den truer dette fundamentet.

Jeg har for min del sluttet meg til Bispemøtets teologiske vurdering om at det ikke behøver skje, mens Alfsvåg og Okkels hevder den motsatte konklusjon. For min del synes jeg det vitner om en problematisk evangelieforståelse når de nærmest synes­ å inkludere en bestemt ekteskapsforståelse i kjernen av det kristne budskap.

Beklager. Jeg beklager med Alfsvåg og Okkels at kirken ikke har greid å holde fast på en klassisk ekteskapsforståelse. Men uenigheten i denne saken er et faktum enten vi vil eller ikke, både i Den norske kirke og i andre kirker verden over.

Spørsmålet er hvordan vi forholder oss til denne uenigheten, om vi styrer i retning av kirkesplittelse eller om vi søker å bevare­ fellesskapet i den kirke vi er døpt inn i.

I Vårt Land 18. juni spør Vidar Svendsen meg hvorfor jeg ikke like gjerne kunne stemt for mitt primærstandpunkt i Kirkemøtet. Svaret er at jeg gjennom min stemmegivning ville bidra til å legge premissene for at vi best mulig kan leve sammen med uenigheten.

Ikke stemme ned. I stedet for å la seg stemme ned og overlate­ til dem med et annet syn å legge­ premissene, får vi nå en situasjon der ingen tvinges til å handle i strid med sin overbevisning.

Ut fra erkjennelsen at uenigheten i dette spørsmålet ikke behøver å true enheten i bekjennelsen til Kristus, var det for meg mulig å stemme for en slik måte å bevare Den norske kirkes organisatoriske enhet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.6.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 5676 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 3751 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1366 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1264 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
10 dager siden / 1235 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1196 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1163 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1150 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere