Harald Hegstad

Alder: 60
  RSS

Om Harald

Professor ved Det teologiske Menighetsfakultet og nestleder i Oslo bispedømmeråd

Følgere

Kommentar til Oftestad

Publisert rundt 6 år siden

Bernt Oftestad inviterer til en rolig og saklig samtale om MF-historien og MFs utvikling. Det synes jeg er en fornuftig invitasjon. La meg som et bidrag si litt om hvordan jeg selv oppfatter situasjonen.

Det som gjør en slik diskusjon vanskelig, er at den rommer mange dimensjoner. Diskuterer vi skriftsyn, samlivsetikk eller ekklesiologi? Når jeg i et innlegg på en annen tråd viste til at det hadde skjedd et paradigmeskifte med Aalen, tenkte jeg først og fremst på den teologiske erkjennelsesproblematikk, der man går over fra å vise til den troendes erfaring til troen som sin egen begrunnelse. Selv om andre sider ved Aalens teologi ikke ble allemannseie, mener jeg det ikke er vanskelig å dokumentere at dette lenge var den rådende posisjon ved fakultetet.

Så til den ekklesiologiske forankring for virksomheten som Oftestad er opptatt av. Leiv Aalen formulerte i sin tid teologien som «kirkelig og vitenskapelig funksjon». Jeg finner dette fortsatt dekkende for den måten i alle fall den systematiske teologi ved MF ser på sin oppgave. Dette kan man f.eks. se av Jan-Olav Henriksens bok «Teologi i dag», der teologien forstås som kirkens kritiske samvittighet. I dette ligger det også at teologien har en normativ og kritisk funksjon, og at den ikke bare skal gjenspeile det som til enhver tid blir trodd i kirken. Samtidig må teologien naturligvis forholde seg til det som faktisk gjelder som offisiell lære i det enkelte kirkesamfunn.

Når det gjelder den økumeniske vending ved MF de senere år, er dette ikke et uttrykk for at man har sluttet med normativ teologi eller at man har åpnet for grenseløs teologiske pluralisme. Grunnlaget for nyorienteringen ligger etter mitt skjønn i de mange læresamtaler som har vært ført mellom kirkene, som har avklart at vi tross alle ulikheter står sammen om det felles evangelium om Jesus Kristus. For tilnærmingen til Den katolske kirke har ikke minst Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren vært av stor betydning.

Gå til kommentaren

Kjødes uro

Publisert rundt 6 år siden

Rolf Kjødes innlegg bekrefter i grunnen hovedpoenget i mitt første innlegg: At hovedsaken for ham er homofili og i noen grad skriftsyn. At splittelsen i homofilispørsmålet er alvorlig for den globale kirke, er jeg helt enig i. Men det er et problem som omfatter hele den globale kirkefamilie, ikke bare de nordiske folkekirker.

Når det gjelder skriftsynet, er det to ting å si. For det første synes jeg det er betenkelig at han bruker polemiske utsagn fra Henriksens motdebattant i en svært opphetet debatt som en slags objektive karakteristikker av Henriksens syn. Konteksten var her nettopp homofilispørsmålet. Å si at man ikke tillegger visse bud i Skriften gyldighet i en aktuell situasjon, og at fornuft og erfaring må spille en rolle her, er ikke det samme som å sette Skriften til side som autoritet i forståelsen av dens sentrale innhold, nemlig evangeliet (det var delvis en kommentar også til Hallvard Jørgensen). Det er formodentlig det samme Kjøde selv gjør når han sier ja til kvinnelige prester, på tross av at alle relevante skriftsteder – lest etter sin bokstavelige og likefremme mening – sier det motsatte. For det andre vil jeg gjenta min påpekning om at bibelsynet aldri er blitt dogmatisert i luthersk sammenheng, og det er derfor tvilsomt å bruke ulike posisjoner i bibelsynsspørsmål som en test på læremessig ortodoksi. For å sitere Leiv Aalen fra en artikkel fra 1944, der han sier Aalen at man til nød kan «mene hva man vil om Skriften når man bare ikke om Gud og hans gjerning i Kristus mener noe som er i strid med Skriften!»

Kjøde følger så dette opp med å antyde læremessig utglidning på MF. Her er det nettopp snakk om antyde – og om å så mistanke - siden han mangler dokumentasjon. I stedet viser han til den «uro» som er blitt skapt gjennom debatten. Hva slags argumentasjon er dette? Man kan være urolig for så mye, uten at det beviser noe som helst om faktiske forhold.

Videre fortsetter han en slags «guilt by association»-logikk, der nettopp homofilispørsmålet er det styrende: Gjennom samtaler i USA har han fått det for seg at et liberalt syn i homofilisaken nødvendigvis vil føre til universalisme (læren om at alle blir frelst til slutt). Her er det åpenbart en slags dominologikk som gjelder, der avvik i homofilispørsmålet nødvendigvis må føre til avvik i andre spørsmål. Hvorfor ikke heller se hva MF-teologer som har uttalt seg om dette som et læremessig spørsmål, faktisk har sagt? f.eks. her

Til slutt spørsmålet om sannhetsbegrepet: Her bruker han samme teknikk som i hans sitat fra Østnor-Henriksen-debatten, nemlig å referere en kritisk merknad som om den var dokumentasjon nok. Men det er ikke slik det fungerer: Denne type påstander må faktisk dokumenteres. Det har verken Geir Otto Holmås eller Kjøde gjort. Da kan man ikke overlate bevisbyrden til de som er uenig. Jeg vil her anbefale NLA-ansatt Gunnar Innerdals avhandling om sannhetens Ånd, som snart foreligger. Her vil man se at det slett ikke må være noen motsetning mellom sannhetsbegrepet forstått som sanne utsagn om virkelige forhold og et mer personalt forstått sannhetsbegrep. 

Gå til kommentaren

Kommentar til Hallvard Jørgensen

Publisert rundt 6 år siden

Først vil jeg si takk til deg for mange gode og reflekterte innspill i denne og andre debatter.

Du sier at det er en forskjell i skriftsynet mellom Aalen-paradigmet og Pannenberg-paradigmet, og at denne er større enn i forholdet mellom Hallesby-paradigmet og Aalen-paradigmet. Det er jeg ikke uten videre sikker på. Som andre spørsmål vil også utformingen av skriftsynet påvirkes av det teologiske paradigmet det finnes innenfor. Derfor er det også stor forskjell på skriftsynet i Hallesbyparadigmet – der Skriften ble lest i lys av den kristne erfaring – og Aalen-paradigmet – der Skriften ble lest i lys av bekjennelsen. At Skriften ikke er norm på det «gamle» MF-viset, kan du kanskje ha rett i, men det kommer an på hvilket nivå du mener et slikt utsagn gjelder. Etter min mening er det helt klart at Skriften fortsatt er høyeste norm for kristen teologi – jeg vet ikke om noen av mine teologi-kolleger på MF som ikke mener det. Jeg skjønner ikke helt hvordan du vil belegge at det innenfor det nye paradigme kan akseptere teologiske standpunkt som ville vært utenkelig for Aalen og Hallesby. At det gjelder homofili og kvinnelige prester, er helt klart. Men hva annet?

Så må det også sies at man innenfor et bestemt paradigme kan utforme både skriftsyn og andre tema på svært ulikt vis. For min del mener jeg at Pannenberg i sine tidlige skrifter går alt for langt i å gjøre den rekonstruerte historie bak bibeltekstene til den egentlige autoritet på bibeltekstenes bekostning. Her finner vi en klar utvikling i hans teologi fram til Systematische Theologie, der han på en annen måte framstår som skriftteolog.

Gå til kommentaren

Det handler om homofili

Publisert rundt 6 år siden

Hallvard Jørgensen har flere ganger etterlyst en innrømmelse av at det faktisk har vært store endringer på MF i de siste årene. Det er ikke vanskelig å gi ham rett i. Et slikt perspektiv må imidlertid legges på hele institusjonens historie. Jeg har i min doktoravhandling om Leiv Aalens teologi analysert et av de store paradigmeskifter i MFs teologihistorie – fra Hallesbys erfaringsteologi til Leiv Aalens forståelse av konfesjonell lutherdom, temmelig fristilt fra alt som heter erfaring. I de siste årene har det skjedd et nytt paradigmeskifte, der erfaring igjen er blitt et tema for teologien. Her har ikke minst innflytelsen fra tyskeren Wolfhart Pannenberg (som forresten døde for noen dager siden – fred over hans minne!) vært av avgjørende betydning. Jeg beskrev denne utviklingen i en artikkel i Ung Teologi i 1993 med tittelen «Dogmatikken ved Menighetsfakultetet». Her peker jeg på at den type teologi som Pannenberg står for, appellerer til MF-teologer nettopp fordi den tar innholdet i det kristne dogmet på alvor, bl.a. gjennom hans forsvar for oppstandelsen som historisk hendelse. Grunnlagsteologisk skiller en slik posisjon seg fra Aalens ved at den kristne tro ikke forstås som en størrelse som begrunner seg selv uavhengig av all erfaring (troens påstand om sin egen sannhet blir dens eneste begrunnelse – eller med John Nomes språkbruk: troen hviler på et aksiom – egentlig en ekstremt subjektivistisk posisjon), til en posisjon der teologien søker å vise hvordan en kristen forståelse av virkeligheten er mer koherent enn andre virkelighetstolkninger. Det betyr ikke at fornuft og erfaring tar åpenbaringens plass. Pannenberg er i grunnleggende forstand en åpenbaringsteolog, som understreker at åpenbaringen er skjedd i historien. Selv om den ikke er gitt i direkte skriftlig form, er den på enestående vis bevitnet i de bibelske skrifter. Selv om man ved hjelp av fornuft og erfaring kan søke å gjøre kristen tro forståelig for mennesker og dag, ligger det endelige bevis for troens sannhet i framtiden, i og med Jesu komme. Denne sannhet må derfor foregripes i troen.

Innenfor et slikt paradigme er det mulig å utforme konkrete teologiske standpunkter på ulike måter, akkurat som det var det innenfor de tidligere paradigmene. Det er derfor også mulig å tenke seg både kontinuitet og diskontinuitet på tvers av paradigmene. Selv om både Henriksen og jeg på hver vår måte er påvirket av det paradigme jeg har skissert ovenfor, kan vi tenke ulikt om konkrete spørsmål, f.eks. om ekteskapsforståelsen. Vi vil nok også uttrykke oss noe ulikt når det gjelder skriftsyn. Da er det viktig å påpeke at skriftsynet aldri har vært dogmatisert i luthersk tradisjon, selv om noen i den aktuelle debatt synes å opphøye det til det mest grunnleggende av alle dogmer.

Jeg har forsøkt å lese Kjødes analyse av utviklingen på MF for å finne ut av hva den egentlig bygger på. Så vidt jeg kan se, handler det om én ting, nemlig om homofili. Det er åpenbart et endret syn på homofili som får ham til å ty til uttrykk som «brudd med Skriftens og den universelle kirkes lære» for å karakterisere teologien til noen av mine kolleger og utviklingen på MF. Det er en liknende logikk som preger kritikken av Den norske kirke i regi av det såkalte Evangelisk-luthersk nettverk som han leder. Hvis man aksepterer premisset som man her legger til grunn, nemlig at uenighet i dette spørsmålet dreier seg om kirkesplittende vranglære og at en ved et feil standpunkt i denne saken har kompromittert alle andre sider av sin teologi, har han naturligvis rett. Dersom man ikke aksepterer et slikt premiss, stiller imidlertid saken seg annerledes. Dersom man, som f.eks. jeg har gjort i andre sammenhenger, argumenterer for at det dreier seg om alvorlig teologisk uenighet, men ikke av en slik karakter at det er kirkesplittende eller at det opphever enighet i andre og mer sentrale spørsmål, ser imidlertid bildet annerledes ut. En slik forståelse svarer for øvrig til det et samlet bispemøte og et nær samlet kirkemøte i Den norske kirke har gitt uttrykk for. Aksepterer man et slikt perspektiv, fortoner imidlertid også den omtalte «pluralismen» på MF seg i et annet lys. At mangfoldet er blitt større, er naturligvis riktig, ikke minst pga større fagmiljø, bredere fagportefølje, større økumenisk åpenhet osv. At rektor og styre gjennom dette har brutt med MFs grunnleggende forpliktelse på skrift og bekjennelse som ligger i grunnreglene, har jeg imidlertid vanskelig for å se. Hvis man da ikke gjør synet på homofili til det punkt det teologiske univers orienteres etter.

Gå til kommentaren

Kommentar til kommentaren

Publisert rundt 6 år siden

Jeg mener i likhet med deg at det kan dreie seg om viktige lærespørsmål selv om de ikke berører så sentrale ting som det som stod på spill ved MFs opprettelse. Når det gjelder læren om fortapelsen, kan jeg ikke se at du har dokumentert at noen ved MF har framsatt som et lærestandpunkt som fornekter fortapelsens realitet. I din første kronikk angriper du Kaufman for hans bibelsyn, ikke et bestemt læremessig standpunkt som han har hevdet. Når jeg sier at du tenker svart-hvitt, handler det nettopp om denne type argumentasjon: En MF-lærer tar en sak opp til diskusjon (uten å konkludere). Ergo er han «utenfor». Og det rammer ikke bare ham, men hele institusjonen. Da hjelper det tilsynelatende  ikke det minste at de som i det siste faktisk har uttalt seg læremessig ved institusjonen, har konkludert i en mer tradisjonell retning (se f.eks. min lederartikkel i Luthersk Kirketidende nr. 16/2012 om apokatastasis og kirkens lære). Men her gjelder vel en form for surdeigsteologi der helheten blir forurenset av det minste tilløp til heterodoksi?

Mente ikke Aalen at Skriften skal ha det siste ord? Jo, når det gjelder budskapet om Guds frelseshandling i Kristus. I andre spørsmål preges Skriften av sin menneskelige opprinnelse, noe som betyr at ethvert bibelord ikke nødvendigvis har autoritet. Et sitat fra en artikkel fra TTK i 1944 kan illustrere dette paradoksale forholdet: Her sier Aalen at man til nød kan «mene hva man vil om Skriften når man bare ikke om Gud og hans gjerning i Kristus mener noe som er i strid med Skriften!»

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3223 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
10 dager siden / 1211 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1121 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
15 dager siden / 875 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
7 dager siden / 796 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
7 dager siden / 612 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
20 dager siden / 558 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere