Harald Hegstad

Alder: 59
  RSS

Om Harald

Professor ved Det teologiske Menighetsfakultet og nestleder i Oslo bispedømmeråd

Følgere

Mer om kirkepartier og valgordning

Publisert rundt 1 måned siden

Alle som ikke ønsker et kirkelig partisystem, bør holde seg unna kirkepartienes lister i årets kirkevalg.

Gard Sandaker-Nielsen kommenterer i VL 22.8 min artikkel om kirkevalg og valgordning. Det er riktig at Kirkerådet og Åpen folkekirke hadde lagt inn en sikkerhetsventil i sitt forslag for å hindre at Åpen folkekirkes liste ble den eneste listen. Sikkerhetsventilen ville imidlertid bare tre i kraft dersom det ikke forelå mer en én liste. Det normale skulle være et system med partilister. I 9 av 11 bispedømmer vill det ved dette valget betydd at velgerne bare hadde hatt Åpen folkekirke og Bønnelista å velge mellom – så sant ikke enda flere hadde kommet på banen.

Sandaker-Nielsen mener jeg forsøker å skape et inntrykk av at vigselssaken ikke står på dagsorden ved dette valget. Det gjør den naturligvis så lenge Åpen folkekirke og Bønnelista plasserer den der. Mitt poeng er at vedtaket i 2016 var basert på en bred allianse som står støtt. Skal vedtaket omgjøres, må blant annet et enstemmig bispemøte endre mening – og de er ikke på valg. Jeg og andre som ikke tilhører Åpen folkekirke har brukt mye energi på å argumentere for at dette er en god løsning for Den norske kirke. Å bruke denne saken som et argument for ikke å stemme på Nominasjonskomiteens liste, oppfatter jeg som urimelig.

Igjen bruker Sandaker-Nielsen argumentet med at man ikke vet hva man får hvis man stemmer Nominasjonskomiteens liste. Min erfaring med Åpen folkekirke er at meningene også der går på kryss og tvers i mange spørsmål, ikke minst i viktige kirkeordningsspørsmål. Det programmet man legger til grunn, er på de fleste punkter svært generelt og lite kontroversielt. Det blir uansett viktig å velge personer man kan ha tillit til vil gjøre gode vurderinger og finne samlende løsninger i de ulike spørsmål som vil dukke opp i kommende valgperiode – uavhengig av hvilken liste de kommer fra. Jeg har selv hatt gleden av et konstruktivt samarbeid med Sandaker-Nielsen og andre fra Åpen folkekirke der vi sammen har forsøkt å finne gode løsninger i mange spørsmål.

Valgkampen før kommune- og fylkestingsvalget preges i stor grad av diskusjon om konkrete forslag og saker, det være seg bompenger eller privatisering av velferdstjenester. Uenighet om slike konkrete saker har i liten grad preget kirkevalgkampen. I stedet har vi fått en utmattende debatt om egenarten av de ulike listene. For meg er dette ytterligere et tegn på at partipolitiske modeller hentet fra den allmenne politikken ikke er særlig egnet i kirken. I de fleste saker vil vi i samme retning og strever sammen med å finne de beste løsningene.

Den eneste konkrete saken der valgresultatet helt sikkert kommer til å få betydning, er i spørsmålet om valgordning. Forslaget om å droppe en nominasjonskomiteliste der det foreligger partilister, vil helt sikkert komme opp igjen i neste periode. Alle som ikke ønsker et kirkelig partisystem, bør derfor holde seg unna kirkepartienes lister i årets kirkevalg.

Harald Hegstad, førstekandidat på Nominasjonskomiteens liste i Oslo

Gå til innlegget

To ulike visjoner

Publisert rundt 1 måned siden

Årets kirkevalg er ikke bare et valg mellom ulike lister, men også mellom to prinsipper for kirkelig demokrati.

Hva handler kirke­valget 2019 egentlig om? Er det noe som står på spill? Det er i alle fall én sak der valgresultatet blir ­viktig, nemlig hvordan Kirkemøtet skal settes sammen. Går vi mot et fullt utbygd kirkelig partisystem, ­eller vil kandidater uten parti­tilknytning fortsatt kunne stille til valg?

Valgkampstrategi

Noen har forsøkt å skape inntrykk av at valget er en omkamp om ved­taket som åpnet for vigsel av like­kjønnede par. At Åpen folkekirke kan ha behov for å gjen-bruke den store vinnersaken 
fra forrige valg, er forståelig som valgkampstrategi. Vedtaket om å likestille to syn og to ­praksiser var ­imidlertid resultat av et bredt kompromiss, og ble vedtatt med tre fjerdedels flertall i Kirke-
møtet. Dette vedtaket har en bærekraft som ikke avhenger av hvem som vinner kirkevalget.

De regler som gjelder for valg av bispedømmeråd og kirkemøte er i hovedsak de samme som for valg av menighetsråd. Det skal alltid finnes en bredt ­sammensatt liste, satt sammen av en ­nominasjonskomite. I tillegg er det mulig å stille andre lister. Ved menighetsrådsvalg er andre lister ganske sjeldne, gjerne knyttet til lokale konfliktsaker. Ved forrige kirkevalg fikk vi også en alternativ liste i ni av elleve bispedømmer knyttet til det som da var den store konfliktsaken på nasjonalt nivå, vigselssaken.

To ulike visjoner

Da valg­reglene var oppe til revisjon på Kirkemøtet i 2018, foreslo et ­Kirkeråd dominert av Åpen folke­kirke å droppe Nominasjons­komiteens liste i bispedømmer der det stilte minst en annen ­liste. Forslaget ble imidlertid nedstemt med knapt flertall. Mot hverandre stod to ulike visjoner for hvordan det kirkelige demokrati skal ­videreutvikles. På den ene siden var det de som mente at kirken er best tjent med klare alter­nativer, organisert i kirke­politiske ­grupperinger.

På den andre siden var det de som ikke så organiserte parti­dannelser i kirken som ­tjenlig, men som fortsatt ønsket en ­ordning der enkeltpersoner ble valg på basis av tillit og kompetanse. Forskjellen mellom disse to visjonene for kirke­demokratiet kommer ved årets kirkevalg til uttrykk i lister satt sammen på to ulike grunnlag: Partilistene for Åpen folkekirke og Bønnelista og de bredt sammensatte ­Nominasjonskomitelistene. Valget er dermed ikke bare et valg mellom ulike lister, men også mellom to prinsipper for kirkelig demokrati.

På kryss og tvers

I det ­store og hele har styringen av Den ­norske kirke vært preget av konsensus. I saker der det er uenighet, går ­skillelinjene ofte på kryss og tvers. Å redusere uenighetene i kirken til en konflikt mellom «liberal» og «konservativ» er en lite treffende forenkling. I viktige spørsmål om kirkeordning går for eksempel meningene på kryss og tvers av slike merkelapper.

Et viktig anliggende i Den ­norske kirke nå er å holde sammen det nasjonale og lokale nivå i kirken. Et kirkelig parti­system som bare opererer på ­nasjonalt nivå, bidrar ikke til det. I Sverige stiller partiene lister både på lokalt og nasjonalt nivå, men noe liknende har vi så langt ikke sett i Norge. Et partisystem som bare finnes på toppen, kan skape et uheldig inntrykk av at det er der de viktige tingene skjer, ikke i den lokale kirke.

Ansattes rolle

Et ­viktig ­spørsmål er hvilken rolle ­ansatte i kirken skal ha i kirked­emokratiet. I Kirkemøtet sitter hele 34 av 116 delegater i kraft av å være ­ansatte (biskoper, prester og ­andre ­kirkelig ansatte). Et flertall i det allmenne kirkevalget vil lett kunne overstyres av gruppen av kirkeansatte «på vippen».­ ­Utviklingen av kirkepartier har ytterligere styrket ansattes rolle. I Åpen folkekirke spiller prester og andre ansatte en viktig rolle som medlemmer av styrer og nominasjonskomiteer.

Vi har også sett at representanter for en bestemt tjenestegruppe opptrer som om de ­representerer Åpen folkekirke. På sikt kan en slik økning i ansattes ­innflytelse føre til krav om at ingen lenger skal sitte i Kirkemøtet i kraft av at de er ansatte. I Sverige må ­kirkeansatte stille til valg på ­lister sammen med alle andre, og ­heller ikke biskopene har stemmerett i Kirkemøtet. Jeg ønsker for min del ikke en slik utvikling, men den kan bli en konsekvens av et partisystem.

Avgjør retningen

Vi er ­mange som ikke ønsker at kirken skal ­rekruttere sine tillitsvalgte g­jennom et partisystem. Noen 
av oss har stilt oss til disposisjon for Nominasjonskomiteens ­liste ved årets kirkevalg. Gjennom ­hvilken liste man bruker ved valget, er velgerne med å 
avgjøre ­retningen for kirke­demokratiet.

Harald Hegstad

Førstekandidat på Nominasjons­komiteens liste i Oslo

Gå til innlegget

Kirkevalget: Replikk til Jordell

Publisert 3 måneder siden

I sitt svar til meg hevder Karl Øyvind Jordell at hans synspunkter på nominasjonskomiteens lister ikke er bygget på at vigselssaken blir det viktigste. Men det var da slik han selv formulerte seg i sin forrige artikkel. Der lød konklusjonen: «Dermed blir årets valg for en stor del en omkamp om vigsels-saken».

Å diskutere hva som kommer til å prege et valg som ennå ligger i fremtiden, er naturligvis ikke noen eksakt vitenskap. Jordell mener for sin del å vite mye om hvordan ulike aktører vil opptre og hvilke konsekvenser det vil få. Jeg er ikke så sikker på at det vil gå som han forutsier – blant annet fordi situasjonen ved dette valget er en helt annen enn ved det forrige. Og fordi det ikke er noe som tyder på at en tilsvarende anbefalingsaksjon som den vi så ved forrige valg, er på vei. Men altså: Hvordan det går, vet vi først i ettertid.

Ellers reagerer jeg på at Jordell hevder at min «nedtoning av vigselssaken er taktisk begrunnet». Ingen er naturligvis uavhengig av bestemte perspektiver og interesser. Hvilke interesser Jordell har i denne saken, vet jeg ikke. Han mener åpenbart å kjenne mine. Men i en debatt får det være de saklige argumentene som må prøves. Når han avskriver meg med at jeg er ute etter å skape en «alternativ virkelighet», er grunnlaget for en saklig debatt ikke lenger til stede.

Gå til innlegget

Karl Øyvind Jordell kommer ofte med interessante betraktninger om utviklingen i kirkedemokratiet. I sitt innlegg på Verdidebatt og i Vårt Land 7. juni bygger han imidlertid sitt resonnement på et sviktende premiss, nemlig at vigselssaken kommer til å bli den viktige saken også ved årets kirkevalg. Det tror jeg er galt.

Ved kirkevalget i 2015 var spørsmålet om en liturgi for vigsel av likekjønnede par var det store spørsmålet. Ved dette og tidligere valg er det nok riktig at anbefalinger og stemmegiving for mange var styrt av om kandidatene var tilhengere eller motstandere av en slik vigsel. Det hadde blant annet den konsekvens at kandidater som ikke hadde så sterke synspunkter på denne saken, hadde vanskelig for å nå opp.

Valget i 2015 ga et klart flertall for dem som ønsket en ny vigselsliturgi. Behandlingen av saken i Bispemøtet og Kirkemøtet endte likevel ikke opp med at den ene siden vant og den andre tapte. I stedet gikk biskoper og kirkemøterepresentanter med ulikt syn på saken sammen om en løsning som innebar at det i Den norske skal være to likestilte syn og to likestilte praksiser. Dette var en løsning som fikk et enstemmig Bispemøte og et tre fjerdels flertall i Kirkemøtet bak seg. Det er min klare oppfatning at dette er en løsning som i det store og hele har vært vellykket og bidratt til å skape ro om saken. Slik jeg opplever det, har dette spørsmål ikke lenger den samme definerende rolle i kirkepolitikken som før.

Å tenke seg at det i kommende kirkemøteperiode skulle bli noen «omkamp» om vigselssaken, er derfor høyst urealistisk. Den løsning som ble arbeidet fram i fellesskap, står støtt. Det ville heller ikke være nok å få flertall i Kirkemøtet for en annen løsning: Fordi dette er en liturgisak, må man også ha Bispemøtet med seg.

Jeg har derfor heller ikke så langt sett noen som i fullt alvor ser for seg dette som en viktig sak i kirkevalget. At det skulle bli den saken som igjen bestemmer anbefalinger og stemmegivning, er derfor høyst urealistisk.

Til forskjell fra de andre listene er ingen av kandidatene på Nominasjonskomiteens liste forhåndskumulert. Det betyr at velgerne har stor påvirkning på hvem som blir valgt gjennom å sette kryss ved inntil tre kandidater. Erfaringsmessig er det en rekke faktorer som avgjør hvordan velgerne setter sine kryss. Kandidatene på nominasjonskomiteens liste kan trygt drive valgkamp, og velgerne kan trygt benytte listen uten å frykte at resultatet nærmest er bestemt på forhånd.


Gå til innlegget

Hva biskopene sa og ikke sa om abort

Publisert 6 måneder siden

Når enkelte kritikere beskylder biskopene for nærmest å framstille abort som et etisk gode og ha gitt opp tanken om fosterets menneskeverd, er dette en grov mistolkning.

Bispemøtet har gjennom sin uttalelse tatt et modig og nødvendig skritt for igjen å sette abortspørsmålet på den kirkelige dagsorden etter at det har vært relativt taust i mange år. Mange har hilst deres tilnærming til spørsmålet velkommen, mens andre har reagert negativt på uttalelsen. Mens noen av reaksjonene kan tilskrives visse uklarheter i biskopenes uttalelse, vitner andre om reell uenighet. I begge tilfeller er det nødvendig å samtale videre om et krevende spørsmål.

Et grunnleggende grep i biskopenes uttalelse er skiftet av fokus fra jus til etikk. Mens kirkens engasjement på 1970-tallet i stor grad var kampen mot endringene i lovreguleringen av abort, er innsteget nå et annet. Kirkens tidligere ønske om en annen lovgivning virker i dagens situasjon urealistisk, og eksisterende lovgivning har heller ikke ført til den eksplosjon av aborttallene som mange fryktet på 1970-tallet. Tvert om var antall aborter i fjor lavere enn på mange år og ligger nå omtrent på samme nivå som begynnelsen av 1970-tallet.

Når det gjelder lovgivningsspørsmålet, avgrenser biskopene seg i denne sammenheng fra å mene noe bestemt om abortloven. De uttaler likevel at «et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang». Noen av kritikerne har lest dette som en tilslutning til selvbestemt abort, noe som er en klart urimelig lesning. Det utsagnet rammer, er i første rekke en kriminalisering av enhver abort, noe som erfaringsmessig fører til et stort antall illegale aborter. Hvordan en slik legal adgang til abort skal se ut, sier biskopene imidlertid ikke noe om, men peker på at man uansett må skjelne mellom jus og etikk.

Når enkelte kritikere (enkelte av dem for lengst utmeldt av Den norske kirke) beskylder biskopene for nærmest å framstille abort som et etisk gode og ha gitt opp tanken om fosterets menneskeverd, er dette en grov mistolkning. For noen synes en slik tolkning å passe inn i en deres fortelling om en stadig liberalisering i Den norske kirke – uten at den blir noe sannere for det.

Når det kommer til lovgivningsspørsmålet, er det dessuten vanskelig å se at det egentlig er framkommet noen gode svar på hvordan lovgivningen burde vært dersom den skulle vært mer i samsvar med et kristent menneskesyn. Dersom man ikke tenker seg en fullstendig kriminalisering, må noen ta en endelig avgjørelse, og også i mange alternative skisser er dette kvinnen selv. Da Per Lønning, biskopen som stod sentralt i kirkens kamp mot abortloven på 1970-tallet, skulle konkretisere hvordan han så for seg en abortlov som kirken kunne akseptere, pekte han verken på kriminalisering eller på et fortsatt nemndsystem, men på en ordning der abort kunne gjennomføres dersom behandlende lege og barnets foreldre underskrev en erklæring om at «de interesser som står på spill, har vært avveiet mot det nye menneskets rett til å leve» («Derfor», s.82).

Eksemplet fra Lønning er interessant på den måten at den viser at avstanden fra dagens biskoper og 1970-tallets biskoper ikke er så stor som uttalelsen kan gi inntrykk av. Kanskje kunne man ha unngått noen av de hardeste reaksjonene dersom man ikke bare hadde understreket nyansatsen, men også kontinuiteten med det kirken tidligere har sagt og gjort i dette spørsmålet. Biskopenes bidrag på 1970-tallet var faktisk mer nyanserte enn det uttalelsens innledning kan gi inntrykk av. Og både Bispemøtet og Kirkemøtet har uttalt seg om saken ved flere anledninger i mellomtiden.

Det viktigste grepet i uttalelsen er utvilsomt den uttalte viljen til å se abortspørsmålet fra kvinners situasjon og å beklage kirkens manglende engasjement for kvinners rettigheter. At den moralske fordømmelse av kvinner som ble uønsket gravid som også kirken historisk sett har stått for, både har bidratt til vanskelige kår for kvinner og til aborter, er nok dessverre tilfellet. En etisk samtale om abort kan derfor ikke begrense seg til en diskusjon om fosterets menneskeverd og moralske status, men må også inkludere kvinners perspektiv og situasjon. Det er nødvendig både fordi det er kvinnen som bærer det aktuelle foster i sin kropp og fordi det er kvinnen som på grunnlag av gjeldende lovgivning har det avgjørende ord om hvorvidt svangerskapet skal avsluttes eller ikke.

Gitt den vending fra jus til etikk som biskopenes uttalelse representerer, er det noe overraskende at de grunnleggende etiske spørsmål ikke gis mer plass i uttalelsen. Etter å ha slått fast at «fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern», går biskopene over til å diskutere spørsmål knyttet til nyere medisinsk teknologi og de utfordringer som fostre med utviklingsavvik og barn med annerledes funksjonsevne reiser. Og adressaten er her i igjen stat og samfunn, denne gang ikke primært som lovgiver, men som tilbyder av gode hjelpetilbud og støtteordninger.

At biskopene her ikke i større grad går inn på de grunnleggende etiske spørsmål, tolker jeg ikke som en reorientering i disse spørsmålene, men som at man legger til grunn det Den norske kirke tidligere har uttalt. Det biskopene beklager, er ikke den etiske tenkning om fosterets menneskeverd, men den form og funksjon som denne tidligere kan ha fått i debatten.

Skal kirken lykkes med sin kommunikasjon i dagens situasjon, er det ikke tilstrekkelig å snakke implisitt og forutsette at grunnleggende elementer i kirkens menneskesyn er kjent. Selv om kirken ikke nådde fram med sin motstand mot abortloven på 1970-tallet, kan det ikke utelukkes at kirkens høye profil i spørsmålet har bidratt til å holde aborttallet nede ved at den påvirket kvinner i en valgsituasjon til å la hensynet til fosteret få det siste ord. Å skape uklarhet om kirkens grunnleggende standpunkt til abort eller fosterets menneskeverd, er verken noe bidrag til å holde aborttallene nede eller til den brede og saklige samtale Bispemøtet oppmuntrer til.

Den viktigste samtalepartneren må i denne sammenheng ikke være politikere og andre samfunnsaktører, men bredden i kirkens medlemmer, slik det ikke minst skjer i forkynnelse, sjelesorg og kirkelig undervisning. Her gjelder det å finne en form og et språk som ikke gir inntrykk av en kirke som vil belære, men en kirke som vil hjelpe mennesker å tolke og forme sine liv i lys av tanken om Guds omsorg for alle mennesker fra livets første begynnelse.

Også publisert som lederartikkel i Luthersk Kirketidende 6/2019

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5273 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
26 dager siden / 2391 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1809 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1803 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
27 dager siden / 1790 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1688 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1471 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere