Harald Hegstad

Alder: 59
  RSS

Om Harald

Professor ved Det teologiske Menighetsfakultet og nestleder i Oslo bispedømmeråd

Følgere

Kirkevalget: Replikk til Jordell

Publisert 9 dager siden

I sitt svar til meg hevder Karl Øyvind Jordell at hans synspunkter på nominasjonskomiteens lister ikke er bygget på at vigselssaken blir det viktigste. Men det var da slik han selv formulerte seg i sin forrige artikkel. Der lød konklusjonen: «Dermed blir årets valg for en stor del en omkamp om vigsels-saken».

Å diskutere hva som kommer til å prege et valg som ennå ligger i fremtiden, er naturligvis ikke noen eksakt vitenskap. Jordell mener for sin del å vite mye om hvordan ulike aktører vil opptre og hvilke konsekvenser det vil få. Jeg er ikke så sikker på at det vil gå som han forutsier – blant annet fordi situasjonen ved dette valget er en helt annen enn ved det forrige. Og fordi det ikke er noe som tyder på at en tilsvarende anbefalingsaksjon som den vi så ved forrige valg, er på vei. Men altså: Hvordan det går, vet vi først i ettertid.

Ellers reagerer jeg på at Jordell hevder at min «nedtoning av vigselssaken er taktisk begrunnet». Ingen er naturligvis uavhengig av bestemte perspektiver og interesser. Hvilke interesser Jordell har i denne saken, vet jeg ikke. Han mener åpenbart å kjenne mine. Men i en debatt får det være de saklige argumentene som må prøves. Når han avskriver meg med at jeg er ute etter å skape en «alternativ virkelighet», er grunnlaget for en saklig debatt ikke lenger til stede.

Gå til innlegget

Karl Øyvind Jordell kommer ofte med interessante betraktninger om utviklingen i kirkedemokratiet. I sitt innlegg på Verdidebatt og i Vårt Land 7. juni bygger han imidlertid sitt resonnement på et sviktende premiss, nemlig at vigselssaken kommer til å bli den viktige saken også ved årets kirkevalg. Det tror jeg er galt.

Ved kirkevalget i 2015 var spørsmålet om en liturgi for vigsel av likekjønnede par var det store spørsmålet. Ved dette og tidligere valg er det nok riktig at anbefalinger og stemmegiving for mange var styrt av om kandidatene var tilhengere eller motstandere av en slik vigsel. Det hadde blant annet den konsekvens at kandidater som ikke hadde så sterke synspunkter på denne saken, hadde vanskelig for å nå opp.

Valget i 2015 ga et klart flertall for dem som ønsket en ny vigselsliturgi. Behandlingen av saken i Bispemøtet og Kirkemøtet endte likevel ikke opp med at den ene siden vant og den andre tapte. I stedet gikk biskoper og kirkemøterepresentanter med ulikt syn på saken sammen om en løsning som innebar at det i Den norske skal være to likestilte syn og to likestilte praksiser. Dette var en løsning som fikk et enstemmig Bispemøte og et tre fjerdels flertall i Kirkemøtet bak seg. Det er min klare oppfatning at dette er en løsning som i det store og hele har vært vellykket og bidratt til å skape ro om saken. Slik jeg opplever det, har dette spørsmål ikke lenger den samme definerende rolle i kirkepolitikken som før.

Å tenke seg at det i kommende kirkemøteperiode skulle bli noen «omkamp» om vigselssaken, er derfor høyst urealistisk. Den løsning som ble arbeidet fram i fellesskap, står støtt. Det ville heller ikke være nok å få flertall i Kirkemøtet for en annen løsning: Fordi dette er en liturgisak, må man også ha Bispemøtet med seg.

Jeg har derfor heller ikke så langt sett noen som i fullt alvor ser for seg dette som en viktig sak i kirkevalget. At det skulle bli den saken som igjen bestemmer anbefalinger og stemmegivning, er derfor høyst urealistisk.

Til forskjell fra de andre listene er ingen av kandidatene på Nominasjonskomiteens liste forhåndskumulert. Det betyr at velgerne har stor påvirkning på hvem som blir valgt gjennom å sette kryss ved inntil tre kandidater. Erfaringsmessig er det en rekke faktorer som avgjør hvordan velgerne setter sine kryss. Kandidatene på nominasjonskomiteens liste kan trygt drive valgkamp, og velgerne kan trygt benytte listen uten å frykte at resultatet nærmest er bestemt på forhånd.


Gå til innlegget

Hva biskopene sa og ikke sa om abort

Publisert 3 måneder siden

Når enkelte kritikere beskylder biskopene for nærmest å framstille abort som et etisk gode og ha gitt opp tanken om fosterets menneskeverd, er dette en grov mistolkning.

Bispemøtet har gjennom sin uttalelse tatt et modig og nødvendig skritt for igjen å sette abortspørsmålet på den kirkelige dagsorden etter at det har vært relativt taust i mange år. Mange har hilst deres tilnærming til spørsmålet velkommen, mens andre har reagert negativt på uttalelsen. Mens noen av reaksjonene kan tilskrives visse uklarheter i biskopenes uttalelse, vitner andre om reell uenighet. I begge tilfeller er det nødvendig å samtale videre om et krevende spørsmål.

Et grunnleggende grep i biskopenes uttalelse er skiftet av fokus fra jus til etikk. Mens kirkens engasjement på 1970-tallet i stor grad var kampen mot endringene i lovreguleringen av abort, er innsteget nå et annet. Kirkens tidligere ønske om en annen lovgivning virker i dagens situasjon urealistisk, og eksisterende lovgivning har heller ikke ført til den eksplosjon av aborttallene som mange fryktet på 1970-tallet. Tvert om var antall aborter i fjor lavere enn på mange år og ligger nå omtrent på samme nivå som begynnelsen av 1970-tallet.

Når det gjelder lovgivningsspørsmålet, avgrenser biskopene seg i denne sammenheng fra å mene noe bestemt om abortloven. De uttaler likevel at «et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang». Noen av kritikerne har lest dette som en tilslutning til selvbestemt abort, noe som er en klart urimelig lesning. Det utsagnet rammer, er i første rekke en kriminalisering av enhver abort, noe som erfaringsmessig fører til et stort antall illegale aborter. Hvordan en slik legal adgang til abort skal se ut, sier biskopene imidlertid ikke noe om, men peker på at man uansett må skjelne mellom jus og etikk.

Når enkelte kritikere (enkelte av dem for lengst utmeldt av Den norske kirke) beskylder biskopene for nærmest å framstille abort som et etisk gode og ha gitt opp tanken om fosterets menneskeverd, er dette en grov mistolkning. For noen synes en slik tolkning å passe inn i en deres fortelling om en stadig liberalisering i Den norske kirke – uten at den blir noe sannere for det.

Når det kommer til lovgivningsspørsmålet, er det dessuten vanskelig å se at det egentlig er framkommet noen gode svar på hvordan lovgivningen burde vært dersom den skulle vært mer i samsvar med et kristent menneskesyn. Dersom man ikke tenker seg en fullstendig kriminalisering, må noen ta en endelig avgjørelse, og også i mange alternative skisser er dette kvinnen selv. Da Per Lønning, biskopen som stod sentralt i kirkens kamp mot abortloven på 1970-tallet, skulle konkretisere hvordan han så for seg en abortlov som kirken kunne akseptere, pekte han verken på kriminalisering eller på et fortsatt nemndsystem, men på en ordning der abort kunne gjennomføres dersom behandlende lege og barnets foreldre underskrev en erklæring om at «de interesser som står på spill, har vært avveiet mot det nye menneskets rett til å leve» («Derfor», s.82).

Eksemplet fra Lønning er interessant på den måten at den viser at avstanden fra dagens biskoper og 1970-tallets biskoper ikke er så stor som uttalelsen kan gi inntrykk av. Kanskje kunne man ha unngått noen av de hardeste reaksjonene dersom man ikke bare hadde understreket nyansatsen, men også kontinuiteten med det kirken tidligere har sagt og gjort i dette spørsmålet. Biskopenes bidrag på 1970-tallet var faktisk mer nyanserte enn det uttalelsens innledning kan gi inntrykk av. Og både Bispemøtet og Kirkemøtet har uttalt seg om saken ved flere anledninger i mellomtiden.

Det viktigste grepet i uttalelsen er utvilsomt den uttalte viljen til å se abortspørsmålet fra kvinners situasjon og å beklage kirkens manglende engasjement for kvinners rettigheter. At den moralske fordømmelse av kvinner som ble uønsket gravid som også kirken historisk sett har stått for, både har bidratt til vanskelige kår for kvinner og til aborter, er nok dessverre tilfellet. En etisk samtale om abort kan derfor ikke begrense seg til en diskusjon om fosterets menneskeverd og moralske status, men må også inkludere kvinners perspektiv og situasjon. Det er nødvendig både fordi det er kvinnen som bærer det aktuelle foster i sin kropp og fordi det er kvinnen som på grunnlag av gjeldende lovgivning har det avgjørende ord om hvorvidt svangerskapet skal avsluttes eller ikke.

Gitt den vending fra jus til etikk som biskopenes uttalelse representerer, er det noe overraskende at de grunnleggende etiske spørsmål ikke gis mer plass i uttalelsen. Etter å ha slått fast at «fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern», går biskopene over til å diskutere spørsmål knyttet til nyere medisinsk teknologi og de utfordringer som fostre med utviklingsavvik og barn med annerledes funksjonsevne reiser. Og adressaten er her i igjen stat og samfunn, denne gang ikke primært som lovgiver, men som tilbyder av gode hjelpetilbud og støtteordninger.

At biskopene her ikke i større grad går inn på de grunnleggende etiske spørsmål, tolker jeg ikke som en reorientering i disse spørsmålene, men som at man legger til grunn det Den norske kirke tidligere har uttalt. Det biskopene beklager, er ikke den etiske tenkning om fosterets menneskeverd, men den form og funksjon som denne tidligere kan ha fått i debatten.

Skal kirken lykkes med sin kommunikasjon i dagens situasjon, er det ikke tilstrekkelig å snakke implisitt og forutsette at grunnleggende elementer i kirkens menneskesyn er kjent. Selv om kirken ikke nådde fram med sin motstand mot abortloven på 1970-tallet, kan det ikke utelukkes at kirkens høye profil i spørsmålet har bidratt til å holde aborttallet nede ved at den påvirket kvinner i en valgsituasjon til å la hensynet til fosteret få det siste ord. Å skape uklarhet om kirkens grunnleggende standpunkt til abort eller fosterets menneskeverd, er verken noe bidrag til å holde aborttallene nede eller til den brede og saklige samtale Bispemøtet oppmuntrer til.

Den viktigste samtalepartneren må i denne sammenheng ikke være politikere og andre samfunnsaktører, men bredden i kirkens medlemmer, slik det ikke minst skjer i forkynnelse, sjelesorg og kirkelig undervisning. Her gjelder det å finne en form og et språk som ikke gir inntrykk av en kirke som vil belære, men en kirke som vil hjelpe mennesker å tolke og forme sine liv i lys av tanken om Guds omsorg for alle mennesker fra livets første begynnelse.

Også publisert som lederartikkel i Luthersk Kirketidende 6/2019

Gå til innlegget

Den vanskelige abortdebatten

Publisert 5 måneder siden

Siden abortstriden på 1970-tallet har kirken vært påfallende taus om dette spørsmålet. I den senere tid har forhandlingene om en ny regjering reist debatten på ny. Det bør være et utgangspunkt også for en gjennomtenkning av kirkens rolle i dette spørsmålet.

Den siste tiden har abortdebatten blusset opp igjen. Bakgrunnen har vært KrFs valg av regjeringssamarbeid og utsiktene til å kunne forhandle seg til justeringer av elementer i loven som man har ment har vært særlig problematiske. Selv om resultatene ble magrere enn mange forventet, har dette utløst heftige reaksjoner fra dem som ser alle endringer som et angrep på kvinners rett til selvbestemt abort.

I denne debatten har representanter for Den norske kirke og andre kirkesamfunn vært relativt tause. At man holder lav profil i en sak som inngår i et politisk spill om makt og posisjoner, er naturligvis fullt forståelig. At det faktisk pågår en reell debatt om en sak som lenge har virket fullstendig fastlåst, kunne imidlertid tale for at kirken ikke bare burde sitte på gjerdet. Uansett hvor interessant den pågående debatten er, er det likevel ikke til å komme ifra at den gjelder forholdsvis begrensede deler av sakskomplekset. Det grunnleggende prinsipp i abortloven om rett til selvbestemt abort inntil 12. uke har overhodet ikke vært et tema for debatt så langt.

Om en skal forstå kirkens forsiktige linje i dette spørsmålet, må en kjenne den historiske bakgrunnen. De av oss som husker striden om abortloven på 1970-tallet, kan bevitne hvor steile frontene var. I denne striden var Den norske kirke en av de ledende motstanderne av abortloven. Det ble uttrykt gjennom uttalelser fra biskoper og kirkeledere, men også gjennom handlinger som Per Lønnings avgang som biskop i 1975. I 1979 frasa sokneprest Børre Knudsen seg den statlige delen av sitt embete, noe som førte til en langvarig rettsprosess som ble avgjort med avskjed i Høyesterett i 1983. Senere fulgte liknende avskjedssaker mot en håndfull andre prester. Etter at han hadde mistet sitt embete, fortsatte Knudsen og hans støttespillere med ulike aksjoner og demonstrasjoner, bl.a. mot sykehus der det ble utført aborter.

 Både den maktbruk som lå i embetsnedleggelser som aksjonsform og de senere aksjonsformer fra «abortprestene» bidro trolig til å vanskeliggjøre kommunikasjonen omkring kirkens anliggender i abortsaken. På sikt bidro dette også til den taushet og handlingslammelse som vi ser i dag. En må heller ikke glemme de sår som ble skapt internt i kirken, som en følge av utfrysningen av kristensosialister og andre som hadde et annet syn på abortloven enn det som var rådende i kirken.

Det er også en problematisk del av arven fra abortstriden at kirken og andre motstandere av abortloven ble oppfattet som kvinnefiendtlige og motstandere av kvinners rettigheter. Selv om spørsmålet om abort ikke kan reduseres til et spørsmål om kvinners rettigheter – det handler også om fosterets rett til liv – er et slikt inntrykk også selvforskyldt. Historisk sett har også kirken latt kvinner bære de største konsekvensene og det meste av den moralske fordømmelsen som fulgte av et uønsket svangerskap. Her har også kirken ting å gjøre bot for.

Det som gjør abortspørsmålet så vanskelig, er at det til syvende og sist handler om et spørsmål som verken legevitenskapen eller andre vitenskaper kan gi et svar på, nemlig hvordan en skal forstå fosterets status som menneske. Er det bare en organisme på vei til å bli et fullverdig menneske, eller har det den samme rett til liv som fødte mennesker? Svaret på et slikt spørsmål kan ikke avgjøres av medisin eller biologi, men bunner dypest sett i livssynsmessige og religiøse vurderinger. Heller ikke tanken om alle fødte menneskers rett til liv kan begrunnes vitenskapelig, men her foreligger det heldigvis en vidtgående konsensus på tvers av religioner og livssyn. For forståelsen av fosterets status er meningene altså langt mer delte.

Den kristne tradisjonen har her gått langt i å likestille ufødte med fødte når det gjelder rett til liv og beskyttelse. Bakgrunnen er en forståelse av menneskeverdet som noe som er gitt av Gud og ikke avhengig av menneskelige egenskaper. Allerede i mors liv har derfor mennesket en relasjon til Gud (Salme 139,16; Luk 1,15). Gjennom sin historie har derfor kirken motsatt seg praksiser som spedbarnsdrap og abort. Et uttrykk for denne holdningen fra tidlig kristen tid finner vi i skriftet «De tolv apostlers lære» fra 100-tallet: «Du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn» (Didaché 2,2). Det er denne tradisjonen som kommer til uttrykk i kirkers abortmostand også i vår tid.

En svakhet ved det kirkelige engasjementet i abortsaken var etter mitt skjønn at det så ensidig har dreid seg om lovgivningen. Ut fra kirkens tradisjonelle rolle som statens moralske samvittighet, er det ikke vanskelig å forklare at man primært inntok en slik rolle. Tiden er for lengst omme for kirkens moralske monopol i samfunnet – noe abortloven i seg selv er et belegg for. I en situasjon der det ikke finnes noen konsensus om fosterets moralske status, er dette derfor kanskje et spørsmål som best overlates til den enkelte gravide kvinnes egen samvittighet og avgjørelse.

 At spørsmålet om lovgivning ikke bør stå høyt på kirkens agenda, må imidlertid ikke bety at man lar hele spørsmålet om abort ligge. Dersom man tar utgangspunkt i det faktum at spørsmålet om abort (før 12. uke) er den enkelte kvinnes valg, endrer spørsmålet karakter. Da er adressaten ikke lenger politikerne og opinionen, men den enkelte kvinne og de hun rådfører seg med. Fokus må ikke være lovgivningen, men hvordan kirken gjennom forkynnelse, undervisning og sjelesorg kan gi sine døpte medlemmer grunnlag for å foreta moralske valg forankret i kristen tro. For å kunne gjøre dette må kirken legge av seg en rolle som den som foreskriver og belærer, og i stedet gå inn i veiledningens og dialogens form. En slik rolle utelukker ikke at man går inn i politiske og samfunnsmessige spørsmål, men da ikke så mye knyttet til lovgivning, men til spørsmål som forebygging av uønskede svangerskap og betingelsene for kvinner til å sette barn til verden. I alt dette må kirken basere seg på kraften i sine argumenter og sitt budskap, ikke i forvitrede samfunnsmessige posisjoner.

Lederartikkel i Luthersk Kirketidende nr. 2/2019

Gå til innlegget

Håpets teolog

Publisert 9 måneder siden

18 år gammel ble Wehrmacht-soldaten Jürgen Moltmann tatt til fange av engelske soldater. Vel 70 år senere kan vi konstatere at han ble en av etterkrigstidens mest betydningsfulle teologer.

I februar 1945 ble den 18 år gamle Wehrmacht-soldaten Jürgen Moltmann tatt til fange av engelske soldater. Siden han var blitt utskrevet til krigstjeneste to år tidligere, hadde den unge Moltmann lært å kjenne krigens redsler på nært hold. Mens han var i krigsfangenskap i Skottland fikk han også kjennskap til utryddelsesleirene som tyskerne stod bak. Midt i denne elendigheten ble tiden i krigsfangenskap en ny begynnelse.

Oppvokst i et sekularisert miljø­, hadde Moltmann lite kunnskap om kristen tro. Men av en feltprest fikk han en bibel. Her oppdaget han Jesus som en bror som selv led og var forlatt av Gud, men som midt i lidelsen gir håp om en ny fremtid. Grepet av dette, begynte han å studere teologi da han vendte tilbake til Tyskland i 1948. 70 år senere kan man konstatere at Moltmann ble en av etterkrigstidens mest kjente­ og betydningsfulle teologer.

For å forstå Moltmanns teologi er det nødvendig å se den på bakgrunn av krigens moralske sammenbrudd. Det var spørsmålet etter mening og håp som førte ham til troen på Jesus og til teologien. Men spørsmålet etter mening var for Moltmann ikke primært et spørsmål om forklaring eller mening i intellektuell forstand, men et spørsmål om rettferdighet. Hvordan kunne man på bakgrunn av Auschwitz tro på en rettferdig Gud?

Skal seire. 

For Moltmann ble det bibelske budskapet om Jesu død og oppstandelse svaret på dette spørsmålet. I 1964 kom boken Theologie der Hoffnung (Håpets teologi), som med ett gjorde ham verdenskjent. Her peker han på håpet som grunnleggende perspektiv i teologien. I møte med verdens urettferdighet er Jesu oppstandelse et tegn på det kommende Guds rike og på at Gud vil skape verden på ny. Da skal alle mennesker stå opp slik Jesus gjorde, rettferdigheten skal seire og ofrene skal få sin oppreisning.

Mens fokuset i håpsboken lå på oppstandelsen, var temaet korset i Der gekreuzigte Gott (Den korsfestede Gud) fra 1971. Her tegner Moltmann bilde av en Gud som selv lider med sin skapning, og av en Kristus som går inn i gudsforlattheten. Tradisjonelt har korset vært forstått ut fra sin betydning for de som har gjort det onde, gjennom soning og tilgivelse av synd. Uten å fornekte dette perspektivet føyer Moltmann til et nytt: På korset lider og dør Jesus også for ofrenes skyld. Her går Gud inn i deres lidelse, tar den på seg og overvinner den. Jesus døde altså både for de som gjør urett og de som rammes av urett. Samtidig kan ikke korset forstås uten oppstandelsen: Gjennom å reise opp den korsfestede, viser Gud at rettferdighet seirer over urettferdighet og liv over død.

Løftet om fremtiden. 

Gjennom sin håpsteologi er Moltmann blant de teologer i etterkrigstiden som fornyer betydningen av eskatologien (=læren om de siste ting) i teologien. I et slikt perspektiv ligger håpet ikke primært i det hinsidige eller transcendente, men i løftet om hva Gud skal gjøre i fremtiden. Dette er ikke en fremtid borte fra vår verden, men handler om at Gud fornyer og omskaper denne­ verden. Selv om den endelige nyskapelse tilhører fremtiden, gjør denne fremtid seg gjeldende allerede her og nå. Det skjedde fremfor alt i og med Jesu oppstandelse, men skjer også over alt der det skapes fred og rettferdighet i Jesu navn.

Håpet om det Gud skal gjøre i fremtiden er for Moltmann derfor ingen oppskrift på passivitet eller tilbaketrekning. Gjennom å vise oss hva verden en gang vil bli, setter håpet oss i stand til å søke forandring her i nå. Dette gjelder både i den enkeltes liv og i samfunnet. Siden det ikke bare er det enkelte menneske som skal nyskapes, men hele verden, kalles de kristne til å søke å realisere de politiske endringer som svarer til den verden de håper på.

For Moltmann ble derfor håpsteologien utgangspunktet for en politisk teologi som stimulerte kristne til samfunnsinnsats på flere kontinenter. Ikke minst i Latin-Amerika ble Moltmann en viktig inspirator for den framvoksende frigjøringsteologien.

Treenighetslæren. 

Påstanden om at det er Gud selv som lider på korset gjorde det nødvendig for Moltmann å arbeide intenst med treenighetslæren. Det som skjer i kors og oppstandelse er ikke bare et drama mellom mennesker og Gud, men også i Gud selv, mellom Faderen, Sønnen og Ånden. Mens det er Sønnen som lider, dør og står opp, lider Faderen og Ånden med ham. I sin treenighetslære er Moltmann særlig opptatt av fellesskapet mellom de tre guddommelige personer. Gjennom å få Jesus som sin bror inkluderes også mennesker i Sønnens fellesskap med Faderen og Ånden. Dette fellesskapet blir også et forbilde for relasjoner mennesker imellom, i kirke og samfunn.

Til treenighetslæren hører også læren om Den hellige ånd, og også her har Moltmann gitt viktige bidrag. Et karakteristisk trekk er at han ikke bare er opptatt av Åndens virksomhet i kirken, men at han forstår Ånden som Livets Ånd, som Guds kraft virksom i skaperverket. I Moltmanns teologi om Ånden er det derfor kort vei til skapelsesteologien, som han karakteristisk nok utformer som en økologisk skapelsesteologi, der Ånden forstås som Gud selv som stadig er aktiv med å skape og nyskape verden.

Teologisk fruktbare. 

At Moltmann var en av de første som satte­ økologien på dagsorden i teologien, viser et viktig trekk ved hans teologi, nemlig hans unike evne til å ta tak i temaer som ligger i tiden og gjøre dem teologisk fruktbare. Det innebærer ingen lettvint moteteologi. Tvert om makter Moltmann på en enestående måte å kombinere det dagsaktuelle med en solid forankring i Bibelen og den kirkelige læretradisjon.

I en alder av 92 år er Moltmann fortsatt aktiv som forfatter og foreleser. Når han kommer på besøk til Oslo i slutten av måneden, vil han igjen forelese om sitt favorittema: håpet. Og han vil spørre: Hva slags håp finnes det for en 92-åring som vet at hans liv snart er slutt? Og han gir sitt personlige svar: Jo eldre jeg blir, jo mer ser jeg fram til oppstandelsen fra de døde og livet i Guds nyskapte verden.

Trykket i Vårt Land 17. september 2018.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
17 dager siden / 1983 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
24 dager siden / 1931 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
29 dager siden / 1785 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
17 dager siden / 1561 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 1515 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1474 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
17 dager siden / 1247 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
20 dager siden / 1176 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
24 dager siden / 1104 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
4 dager siden / 1102 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere