Harald Hegstad

Alder: 59
  RSS

Om Harald

Professor ved Det teologiske Menighetsfakultet og nestleder i Oslo bispedømmeråd

Følgere

Gudsrikets salmedikter

Publisert rundt 1 måned siden

Svein Ellingsen har preget salmesangen og gudstjenestelivet mer enn noen annen

I sommer fylte salmedikteren Svein Ellingsen 90 år, og nå i høst markeres hans dåpsdag 13. oktober gjennom flere arrangementer. Ellingsens forfatterskap fornyer salmespråket slik at det bedre kommuniserer med mennesker i vår tid.

Salmer er imidlertid ikke bare språk, de har også et 
bestemt innhold. Like viktig som den språklige fornyelsen er 
etter mitt skjønn den teologiske nyorientering hans salmer 
representerer.

Forsmak på frelse

Tradisjonelt har salmediktere gjerne sett håpet i den himmelske virkelighet. «Himlen er ene av salighet full,» konstaterer for eksempel Kingo. Svein Ellingsen finner derimot primært håpet i gudsrikets komme til verden og i oppstandelsen fra de døde. I og med Jesus er Guds herredømme i verden i ferd med å gjøre seg gjeldende, samtidig som den endelige realisering hører fremtiden til. Det handler altså om gudsrikets allerede nå, men ennå ikke. Gjennom dåpen og troen har den kristne del i det som kan forstås som en foregripelse av og en forsmak på den endegyldige frelse. Det betyr at det kristne håpet ikke primært blir 
lokalisert i himmelen i det hinsidige, men i Guds fremtid for verden.

Dette perspektivet kommer for eksempel til uttrykk i salmen «Herre, når din time kommer» (N13 510), en salme Ellingsen selv regner som en av sine hovedsalmer. Salmen sier mye om det som skal skje i fremtiden med de dødes oppstandelse og det godes endelige seier over ondskap og mørke.

Poetiske bilder 

Det mest bemerkelsesverdige ved denne salmen er likevel ikke det bildet som tegnes av fullendelsen og gudsrikets endegyldige komme, men av det kommende rikets nærvær i denne verden. Det riket som en gang «stiger frem i lys og lovsang» er det riket som nå «er skjult i verden». Med sterke poetiske bilder uttrykkes dette ikke minst i vers 3:
Mens vi venter på din time,

tror vi på ditt rikes nærhet,

skjult som årer under jorden,

skjult som vind i treets krone,

til vi ser deg som du er!

Rød tråd 

Det gudsriket ­Ellingsen skriver om, representerer ingen flukt fra denne verden. Gudsriket er tvert om en fornyelse av Guds gode skaperverk. Gudsrikets skjulte nærvær har også konsekvenser for vårt liv i verden. Kallet til tjeneste for vår neste går som en rød tråd gjennom Ellingsens salmer. På denne måten skriver Ellingsen seg inn i den sterke skapelsesteologiske orienteringen som har preget nordisk lutherdom, f.eks. hos Gustaf Wingren.

Et viktig trekk hos Ellingsen er at gudsriket forstås som nærværende på en særlig måte i dåpen og i nattverden. Her er Gud nær oss, og i dåp og nattverd får vi en forsmak på det kommende gudsriket. Det skapelsesteologiske motivet kommer også til uttrykk i hans dåpsteologi, f.eks. i den kjente salmen «Fylt av glede over livets under» (N13 586). Den Gud som gir nytt liv i dåpen, er nettopp vår skaper: «Du som bærer verdensrommets dybder venter på de små og tar imot oss».

Sentral rolle 

Det er grunn til å hevde at Svein Ellingsen er en av vår tids mest betydningsfulle teologer. Dette er han ikke som fagteolog i akademisk forstand, men gjennom den tolkning av den kristne tro som han uttrykker gjennom sin salmediktning. På en enestående måte fanger hans salmer opp fornyelsen av bibelske perspektiver i nyere teologi, og gir dem et dikterisk uttrykk av høy kvalitet. Gjennom den sentrale rolle hans salmer har i kirkens salmesang, har hans kristendomstolkning fått prege menigheter og kirkegjengere – mer enn noen prest, ­biskop eller teologiprofessor har kunnet.

Gå til innlegget

Dåpen – et sakrament for hele livet

Publisert rundt 2 måneder siden

Uenighet om dåpstidspunkt er ikke et nytt fenomen

Dåpen forener og splitter. På den ene siden er dåp noe kristne har felles. De fleste kristne praktiserer dåp, og forstår den som en viktig del av sin identitet. På den annen side er ulik dåpsforståelse og dåpspraksis en stadig kilde til splittelse og uenighet. Særlig har hva som er det riktige tidspunktet for dåp, vært et omdiskutert spørsmål. Er det rett å døpe små barn eller må en selv være i stand til å bekjenne sin tro før en kan bli døpt?

Uenighet om dåpstidspunkt er ikke noe nytt fenomen. Også i oldkirken var det ulike meninger om dette spørsmålet. Mens noen forsvarte barnedåpen, mente andre det var best å vente med å døpe. Noen gikk til og med så langt at de ventet helt til dødsleiet, slik at de kunne gå ut av dette livet så rene som mulig. Etter hvert ble imidlertid den rådende praksis at kristne foreldre døpte sine barn kort tid etter fødselen. Fra reformasjonstiden ble imidlertid denne praksis utfordret av baptister og andre som mente man bare kunne døpes på sin egen bekjennelse.

Nedadgående tendens

Også i det norske samfunnet har de fleste tradisjonelt blitt døpt som barn. I de senere årene har dåpstallene vist en nedadgående tendens. Å døpe barnet sitt, er ikke lenger noe «alle» gjør. Det henger naturligvis sammen med at det norske samfunnet har blitt mer religiøst og livssynsmessig mangfoldig. Men også blant medlemmene i Den norske kirke er barnedåp ikke lenger like selvfølgelig. Mange tenker at det er best å la barnet selv velge om det vil bli døpt når det blir større. Selv om de ikke er blitt baptister, likner tankegangen: Dåp er ikke noe andre skal bestemme for deg, men et uttrykk for et selvstendig valg. Som en konsekvens av at færre døper, blir det stadig flere som ikke er døpt. En annen konsekvens er at stadig flere ungdom og voksne blir døpt i Den norske kirke.

Som respons på fallende dåpstall har Den norske kirke satt i gang ulike kampanjer for å markedsføre barnedåp. Gjennom drop-in-dåp utvider man samtidig perspektivet: Dåp er ikke bare for små barn, men kan skje når som helst i livet. Dette er etter min mening en nødvendig utvikling: Når ikke alle lenger blir døpt som barn, er det viktig å understreke at dåp er mer enn barnedåp. Det betyr også at man må respektere dem som velger å vente med dåp for sine barn, og man må legge til rette for at de likevel kan føle tilknytning til kirken for seg og sine barn. Det kan bety ordninger for forbønn og velsignelse av barn som ikke blir døpt (ennå). Det må bety at kirkens trosopplæring ikke bare er for dem som allerede er døpt, men også for dem som kanskje er på vei mot dåp på et senere tidspunkt. Selv om kirken fortsatt vil oppfordre sine medlemmer til å døpe barna sine, er det ikke slik at alt står og faller med at det skjer. Kirkens omsorg må ikke begrense seg til de døpte, og veien til døpefonten er alltid åpen.

Ulike svar

Sett i et økumenisk perspektiv framstår tidspunktet for dåp ikke lenger like splittende. Barnedøpende kirker døper i økende grad også ungdom og voksne. Kirker som selv ikke døper barn, aksepterer i mange tilfeller barnedøpte som medlemmer – uten å kreve at de blir døpt som voksen. Viktigere enn å spørre etter tidspunktet for dåp, er det å spørre etter innholdet i dåpen. Hva gir dåpen, og hva betyr det å være døpt?

Også her har kirkene gitt noe ulike svar. Mens noen har lagt vekt på selve dåpshandlingen som stedet der Gud gir sin frelse, har andre mer sett på dåpshandlingen som et symbol på det Gud gjør ellers i den troendes liv. I en bok med tittelen Dåpen: En nådens kilde som utgis i disse dager på Verbum forlag, argumenterer jeg for at både dåpen som hendelse og dåpen som prosess hører med i en rett forståelse. Som sakramentalt tegn viser dåpen både på det Gud gjør i selve dåpshandlingen, og til det Gud gjør etter dåpen. Dåpen er en avgjørende overgang i et menneskes liv. I dåpen gir Gud sin frelse: syndstilgivelse, nytt liv og Åndens gave. Men dette skjer på en foreløpig og foregrepet måte. Den endelige frelse får vi jo ikke del i før i fullendelsen, når vi reises fra graven i oppstandelsen på den ytterste dag.

Dåpen betydning er derfor ikke begrenset til selve dåpshandlingen. Den er et sakrament for hele livet. Dette var et viktig anliggende for Martin Luther. Å være en kristen er hver dag å leve i dåpens nåde. Det som er gitt i dåpen, skal utfoldes hver dag hele livet. Den Gud som handler med et menneske i dåpen, fortsetter å handle med det hver dag gjennom hele livet. Og hvis noen kommer bort fra troen, går ikke veien gjennom en ny dåp eller et ekstra sakrament, men gjennom å vende tilbake til dåpen.

Løfte om frelse

En annen måte å uttrykke at dåpen er et tegn, er å si at den er et løfte. I dåpen gir Gud oss løfte om frelse og nytt liv, og han begynner straks å oppfylle løftet. Et løfte inviterer til å bli trodd. Dåpens gave må mottas i tro. For den som er døpt som barn, betyr det at man må læres opp i den tro man er døpt til og inkluderes i fellesskapet i kirken. I Den norske kirkes dåpsliturgi kommer dette bl.a. til uttrykk i korstegningen «til et vitnesbyrd om at du skal tilhøre den den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham».

At Gud gir mennesker noe nytt i dåpen, innebærer ikke noen nedvurdering av menneskelivet før dåpen. Det er skaperen som frelser. Og frelsen er ikke en erstatning av det skapte, men en fornyelse og fullendelse av det skapte. Gud handler ikke bare med den døpte, men med alle mennesker og med mennesket før dåpen.

Gjør en forskjell

Kirken har ofte hatt et ensidig negativt bilde av udøpte. For de fleste fortoner et slikt negativt bilde seg som urimelig, enten det dreier det som udøpte barn eller udøpte voksne. Troen på at Gud på en spesiell måte handler med mennesker i dåpen, betyr ikke det at udøpte er utenfor Guds nåde og kjærlighet.

Dåpen gjør likevel en forskjell i et menneskes liv: I dåpen blir et menneske ett med Jesus Kristus og del av kirken som Jesu kropp på jorden. Derfor kan kirken aldri slutte å forkynne hvilke skatter som ligger i dåpen og å invitere til dåp – for mennesker i alle aldre.

Gå til innlegget

Mer om kirkepartier og valgordning

Publisert 3 måneder siden

Alle som ikke ønsker et kirkelig partisystem, bør holde seg unna kirkepartienes lister i årets kirkevalg.

Gard Sandaker-Nielsen kommenterer i VL 22.8 min artikkel om kirkevalg og valgordning. Det er riktig at Kirkerådet og Åpen folkekirke hadde lagt inn en sikkerhetsventil i sitt forslag for å hindre at Åpen folkekirkes liste ble den eneste listen. Sikkerhetsventilen ville imidlertid bare tre i kraft dersom det ikke forelå mer en én liste. Det normale skulle være et system med partilister. I 9 av 11 bispedømmer vill det ved dette valget betydd at velgerne bare hadde hatt Åpen folkekirke og Bønnelista å velge mellom – så sant ikke enda flere hadde kommet på banen.

Sandaker-Nielsen mener jeg forsøker å skape et inntrykk av at vigselssaken ikke står på dagsorden ved dette valget. Det gjør den naturligvis så lenge Åpen folkekirke og Bønnelista plasserer den der. Mitt poeng er at vedtaket i 2016 var basert på en bred allianse som står støtt. Skal vedtaket omgjøres, må blant annet et enstemmig bispemøte endre mening – og de er ikke på valg. Jeg og andre som ikke tilhører Åpen folkekirke har brukt mye energi på å argumentere for at dette er en god løsning for Den norske kirke. Å bruke denne saken som et argument for ikke å stemme på Nominasjonskomiteens liste, oppfatter jeg som urimelig.

Igjen bruker Sandaker-Nielsen argumentet med at man ikke vet hva man får hvis man stemmer Nominasjonskomiteens liste. Min erfaring med Åpen folkekirke er at meningene også der går på kryss og tvers i mange spørsmål, ikke minst i viktige kirkeordningsspørsmål. Det programmet man legger til grunn, er på de fleste punkter svært generelt og lite kontroversielt. Det blir uansett viktig å velge personer man kan ha tillit til vil gjøre gode vurderinger og finne samlende løsninger i de ulike spørsmål som vil dukke opp i kommende valgperiode – uavhengig av hvilken liste de kommer fra. Jeg har selv hatt gleden av et konstruktivt samarbeid med Sandaker-Nielsen og andre fra Åpen folkekirke der vi sammen har forsøkt å finne gode løsninger i mange spørsmål.

Valgkampen før kommune- og fylkestingsvalget preges i stor grad av diskusjon om konkrete forslag og saker, det være seg bompenger eller privatisering av velferdstjenester. Uenighet om slike konkrete saker har i liten grad preget kirkevalgkampen. I stedet har vi fått en utmattende debatt om egenarten av de ulike listene. For meg er dette ytterligere et tegn på at partipolitiske modeller hentet fra den allmenne politikken ikke er særlig egnet i kirken. I de fleste saker vil vi i samme retning og strever sammen med å finne de beste løsningene.

Den eneste konkrete saken der valgresultatet helt sikkert kommer til å få betydning, er i spørsmålet om valgordning. Forslaget om å droppe en nominasjonskomiteliste der det foreligger partilister, vil helt sikkert komme opp igjen i neste periode. Alle som ikke ønsker et kirkelig partisystem, bør derfor holde seg unna kirkepartienes lister i årets kirkevalg.

Harald Hegstad, førstekandidat på Nominasjonskomiteens liste i Oslo

Gå til innlegget

To ulike visjoner

Publisert 3 måneder siden

Årets kirkevalg er ikke bare et valg mellom ulike lister, men også mellom to prinsipper for kirkelig demokrati.

Hva handler kirke­valget 2019 egentlig om? Er det noe som står på spill? Det er i alle fall én sak der valgresultatet blir ­viktig, nemlig hvordan Kirkemøtet skal settes sammen. Går vi mot et fullt utbygd kirkelig partisystem, ­eller vil kandidater uten parti­tilknytning fortsatt kunne stille til valg?

Valgkampstrategi

Noen har forsøkt å skape inntrykk av at valget er en omkamp om ved­taket som åpnet for vigsel av like­kjønnede par. At Åpen folkekirke kan ha behov for å gjen-bruke den store vinnersaken 
fra forrige valg, er forståelig som valgkampstrategi. Vedtaket om å likestille to syn og to ­praksiser var ­imidlertid resultat av et bredt kompromiss, og ble vedtatt med tre fjerdedels flertall i Kirke-
møtet. Dette vedtaket har en bærekraft som ikke avhenger av hvem som vinner kirkevalget.

De regler som gjelder for valg av bispedømmeråd og kirkemøte er i hovedsak de samme som for valg av menighetsråd. Det skal alltid finnes en bredt ­sammensatt liste, satt sammen av en ­nominasjonskomite. I tillegg er det mulig å stille andre lister. Ved menighetsrådsvalg er andre lister ganske sjeldne, gjerne knyttet til lokale konfliktsaker. Ved forrige kirkevalg fikk vi også en alternativ liste i ni av elleve bispedømmer knyttet til det som da var den store konfliktsaken på nasjonalt nivå, vigselssaken.

To ulike visjoner

Da valg­reglene var oppe til revisjon på Kirkemøtet i 2018, foreslo et ­Kirkeråd dominert av Åpen folke­kirke å droppe Nominasjons­komiteens liste i bispedømmer der det stilte minst en annen ­liste. Forslaget ble imidlertid nedstemt med knapt flertall. Mot hverandre stod to ulike visjoner for hvordan det kirkelige demokrati skal ­videreutvikles. På den ene siden var det de som mente at kirken er best tjent med klare alter­nativer, organisert i kirke­politiske ­grupperinger.

På den andre siden var det de som ikke så organiserte parti­dannelser i kirken som ­tjenlig, men som fortsatt ønsket en ­ordning der enkeltpersoner ble valg på basis av tillit og kompetanse. Forskjellen mellom disse to visjonene for kirke­demokratiet kommer ved årets kirkevalg til uttrykk i lister satt sammen på to ulike grunnlag: Partilistene for Åpen folkekirke og Bønnelista og de bredt sammensatte ­Nominasjonskomitelistene. Valget er dermed ikke bare et valg mellom ulike lister, men også mellom to prinsipper for kirkelig demokrati.

På kryss og tvers

I det ­store og hele har styringen av Den ­norske kirke vært preget av konsensus. I saker der det er uenighet, går ­skillelinjene ofte på kryss og tvers. Å redusere uenighetene i kirken til en konflikt mellom «liberal» og «konservativ» er en lite treffende forenkling. I viktige spørsmål om kirkeordning går for eksempel meningene på kryss og tvers av slike merkelapper.

Et viktig anliggende i Den ­norske kirke nå er å holde sammen det nasjonale og lokale nivå i kirken. Et kirkelig parti­system som bare opererer på ­nasjonalt nivå, bidrar ikke til det. I Sverige stiller partiene lister både på lokalt og nasjonalt nivå, men noe liknende har vi så langt ikke sett i Norge. Et partisystem som bare finnes på toppen, kan skape et uheldig inntrykk av at det er der de viktige tingene skjer, ikke i den lokale kirke.

Ansattes rolle

Et ­viktig ­spørsmål er hvilken rolle ­ansatte i kirken skal ha i kirked­emokratiet. I Kirkemøtet sitter hele 34 av 116 delegater i kraft av å være ­ansatte (biskoper, prester og ­andre ­kirkelig ansatte). Et flertall i det allmenne kirkevalget vil lett kunne overstyres av gruppen av kirkeansatte «på vippen».­ ­Utviklingen av kirkepartier har ytterligere styrket ansattes rolle. I Åpen folkekirke spiller prester og andre ansatte en viktig rolle som medlemmer av styrer og nominasjonskomiteer.

Vi har også sett at representanter for en bestemt tjenestegruppe opptrer som om de ­representerer Åpen folkekirke. På sikt kan en slik økning i ansattes ­innflytelse føre til krav om at ingen lenger skal sitte i Kirkemøtet i kraft av at de er ansatte. I Sverige må ­kirkeansatte stille til valg på ­lister sammen med alle andre, og ­heller ikke biskopene har stemmerett i Kirkemøtet. Jeg ønsker for min del ikke en slik utvikling, men den kan bli en konsekvens av et partisystem.

Avgjør retningen

Vi er ­mange som ikke ønsker at kirken skal ­rekruttere sine tillitsvalgte g­jennom et partisystem. Noen 
av oss har stilt oss til disposisjon for Nominasjonskomiteens ­liste ved årets kirkevalg. Gjennom ­hvilken liste man bruker ved valget, er velgerne med å 
avgjøre ­retningen for kirke­demokratiet.

Harald Hegstad

Førstekandidat på Nominasjons­komiteens liste i Oslo

Gå til innlegget

Kirkevalget: Replikk til Jordell

Publisert 5 måneder siden

I sitt svar til meg hevder Karl Øyvind Jordell at hans synspunkter på nominasjonskomiteens lister ikke er bygget på at vigselssaken blir det viktigste. Men det var da slik han selv formulerte seg i sin forrige artikkel. Der lød konklusjonen: «Dermed blir årets valg for en stor del en omkamp om vigsels-saken».

Å diskutere hva som kommer til å prege et valg som ennå ligger i fremtiden, er naturligvis ikke noen eksakt vitenskap. Jordell mener for sin del å vite mye om hvordan ulike aktører vil opptre og hvilke konsekvenser det vil få. Jeg er ikke så sikker på at det vil gå som han forutsier – blant annet fordi situasjonen ved dette valget er en helt annen enn ved det forrige. Og fordi det ikke er noe som tyder på at en tilsvarende anbefalingsaksjon som den vi så ved forrige valg, er på vei. Men altså: Hvordan det går, vet vi først i ettertid.

Ellers reagerer jeg på at Jordell hevder at min «nedtoning av vigselssaken er taktisk begrunnet». Ingen er naturligvis uavhengig av bestemte perspektiver og interesser. Hvilke interesser Jordell har i denne saken, vet jeg ikke. Han mener åpenbart å kjenne mine. Men i en debatt får det være de saklige argumentene som må prøves. Når han avskriver meg med at jeg er ute etter å skape en «alternativ virkelighet», er grunnlaget for en saklig debatt ikke lenger til stede.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
17 dager siden / 1382 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1339 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 842 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
18 dager siden / 832 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
24 dager siden / 697 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere