Harald Hegstad

Alder: 59
  RSS

Om Harald

Professor ved Det teologiske Menighetsfakultet og nestleder i Oslo bispedømmeråd

Følgere

Den vanskelige abortdebatten

Publisert 22 dager siden

Siden abortstriden på 1970-tallet har kirken vært påfallende taus om dette spørsmålet. I den senere tid har forhandlingene om en ny regjering reist debatten på ny. Det bør være et utgangspunkt også for en gjennomtenkning av kirkens rolle i dette spørsmålet.

Den siste tiden har abortdebatten blusset opp igjen. Bakgrunnen har vært KrFs valg av regjeringssamarbeid og utsiktene til å kunne forhandle seg til justeringer av elementer i loven som man har ment har vært særlig problematiske. Selv om resultatene ble magrere enn mange forventet, har dette utløst heftige reaksjoner fra dem som ser alle endringer som et angrep på kvinners rett til selvbestemt abort.

I denne debatten har representanter for Den norske kirke og andre kirkesamfunn vært relativt tause. At man holder lav profil i en sak som inngår i et politisk spill om makt og posisjoner, er naturligvis fullt forståelig. At det faktisk pågår en reell debatt om en sak som lenge har virket fullstendig fastlåst, kunne imidlertid tale for at kirken ikke bare burde sitte på gjerdet. Uansett hvor interessant den pågående debatten er, er det likevel ikke til å komme ifra at den gjelder forholdsvis begrensede deler av sakskomplekset. Det grunnleggende prinsipp i abortloven om rett til selvbestemt abort inntil 12. uke har overhodet ikke vært et tema for debatt så langt.

Om en skal forstå kirkens forsiktige linje i dette spørsmålet, må en kjenne den historiske bakgrunnen. De av oss som husker striden om abortloven på 1970-tallet, kan bevitne hvor steile frontene var. I denne striden var Den norske kirke en av de ledende motstanderne av abortloven. Det ble uttrykt gjennom uttalelser fra biskoper og kirkeledere, men også gjennom handlinger som Per Lønnings avgang som biskop i 1975. I 1979 frasa sokneprest Børre Knudsen seg den statlige delen av sitt embete, noe som førte til en langvarig rettsprosess som ble avgjort med avskjed i Høyesterett i 1983. Senere fulgte liknende avskjedssaker mot en håndfull andre prester. Etter at han hadde mistet sitt embete, fortsatte Knudsen og hans støttespillere med ulike aksjoner og demonstrasjoner, bl.a. mot sykehus der det ble utført aborter.

 Både den maktbruk som lå i embetsnedleggelser som aksjonsform og de senere aksjonsformer fra «abortprestene» bidro trolig til å vanskeliggjøre kommunikasjonen omkring kirkens anliggender i abortsaken. På sikt bidro dette også til den taushet og handlingslammelse som vi ser i dag. En må heller ikke glemme de sår som ble skapt internt i kirken, som en følge av utfrysningen av kristensosialister og andre som hadde et annet syn på abortloven enn det som var rådende i kirken.

Det er også en problematisk del av arven fra abortstriden at kirken og andre motstandere av abortloven ble oppfattet som kvinnefiendtlige og motstandere av kvinners rettigheter. Selv om spørsmålet om abort ikke kan reduseres til et spørsmål om kvinners rettigheter – det handler også om fosterets rett til liv – er et slikt inntrykk også selvforskyldt. Historisk sett har også kirken latt kvinner bære de største konsekvensene og det meste av den moralske fordømmelsen som fulgte av et uønsket svangerskap. Her har også kirken ting å gjøre bot for.

Det som gjør abortspørsmålet så vanskelig, er at det til syvende og sist handler om et spørsmål som verken legevitenskapen eller andre vitenskaper kan gi et svar på, nemlig hvordan en skal forstå fosterets status som menneske. Er det bare en organisme på vei til å bli et fullverdig menneske, eller har det den samme rett til liv som fødte mennesker? Svaret på et slikt spørsmål kan ikke avgjøres av medisin eller biologi, men bunner dypest sett i livssynsmessige og religiøse vurderinger. Heller ikke tanken om alle fødte menneskers rett til liv kan begrunnes vitenskapelig, men her foreligger det heldigvis en vidtgående konsensus på tvers av religioner og livssyn. For forståelsen av fosterets status er meningene altså langt mer delte.

Den kristne tradisjonen har her gått langt i å likestille ufødte med fødte når det gjelder rett til liv og beskyttelse. Bakgrunnen er en forståelse av menneskeverdet som noe som er gitt av Gud og ikke avhengig av menneskelige egenskaper. Allerede i mors liv har derfor mennesket en relasjon til Gud (Salme 139,16; Luk 1,15). Gjennom sin historie har derfor kirken motsatt seg praksiser som spedbarnsdrap og abort. Et uttrykk for denne holdningen fra tidlig kristen tid finner vi i skriftet «De tolv apostlers lære» fra 100-tallet: «Du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn» (Didaché 2,2). Det er denne tradisjonen som kommer til uttrykk i kirkers abortmostand også i vår tid.

En svakhet ved det kirkelige engasjementet i abortsaken var etter mitt skjønn at det så ensidig har dreid seg om lovgivningen. Ut fra kirkens tradisjonelle rolle som statens moralske samvittighet, er det ikke vanskelig å forklare at man primært inntok en slik rolle. Tiden er for lengst omme for kirkens moralske monopol i samfunnet – noe abortloven i seg selv er et belegg for. I en situasjon der det ikke finnes noen konsensus om fosterets moralske status, er dette derfor kanskje et spørsmål som best overlates til den enkelte gravide kvinnes egen samvittighet og avgjørelse.

 At spørsmålet om lovgivning ikke bør stå høyt på kirkens agenda, må imidlertid ikke bety at man lar hele spørsmålet om abort ligge. Dersom man tar utgangspunkt i det faktum at spørsmålet om abort (før 12. uke) er den enkelte kvinnes valg, endrer spørsmålet karakter. Da er adressaten ikke lenger politikerne og opinionen, men den enkelte kvinne og de hun rådfører seg med. Fokus må ikke være lovgivningen, men hvordan kirken gjennom forkynnelse, undervisning og sjelesorg kan gi sine døpte medlemmer grunnlag for å foreta moralske valg forankret i kristen tro. For å kunne gjøre dette må kirken legge av seg en rolle som den som foreskriver og belærer, og i stedet gå inn i veiledningens og dialogens form. En slik rolle utelukker ikke at man går inn i politiske og samfunnsmessige spørsmål, men da ikke så mye knyttet til lovgivning, men til spørsmål som forebygging av uønskede svangerskap og betingelsene for kvinner til å sette barn til verden. I alt dette må kirken basere seg på kraften i sine argumenter og sitt budskap, ikke i forvitrede samfunnsmessige posisjoner.

Lederartikkel i Luthersk Kirketidende nr. 2/2019

Gå til innlegget

Håpets teolog

Publisert 5 måneder siden

18 år gammel ble Wehrmacht-soldaten Jürgen Moltmann tatt til fange av engelske soldater. Vel 70 år senere kan vi konstatere at han ble en av etterkrigstidens mest betydningsfulle teologer.

I februar 1945 ble den 18 år gamle Wehrmacht-soldaten Jürgen Moltmann tatt til fange av engelske soldater. Siden han var blitt utskrevet til krigstjeneste to år tidligere, hadde den unge Moltmann lært å kjenne krigens redsler på nært hold. Mens han var i krigsfangenskap i Skottland fikk han også kjennskap til utryddelsesleirene som tyskerne stod bak. Midt i denne elendigheten ble tiden i krigsfangenskap en ny begynnelse.

Oppvokst i et sekularisert miljø­, hadde Moltmann lite kunnskap om kristen tro. Men av en feltprest fikk han en bibel. Her oppdaget han Jesus som en bror som selv led og var forlatt av Gud, men som midt i lidelsen gir håp om en ny fremtid. Grepet av dette, begynte han å studere teologi da han vendte tilbake til Tyskland i 1948. 70 år senere kan man konstatere at Moltmann ble en av etterkrigstidens mest kjente­ og betydningsfulle teologer.

For å forstå Moltmanns teologi er det nødvendig å se den på bakgrunn av krigens moralske sammenbrudd. Det var spørsmålet etter mening og håp som førte ham til troen på Jesus og til teologien. Men spørsmålet etter mening var for Moltmann ikke primært et spørsmål om forklaring eller mening i intellektuell forstand, men et spørsmål om rettferdighet. Hvordan kunne man på bakgrunn av Auschwitz tro på en rettferdig Gud?

Skal seire. 

For Moltmann ble det bibelske budskapet om Jesu død og oppstandelse svaret på dette spørsmålet. I 1964 kom boken Theologie der Hoffnung (Håpets teologi), som med ett gjorde ham verdenskjent. Her peker han på håpet som grunnleggende perspektiv i teologien. I møte med verdens urettferdighet er Jesu oppstandelse et tegn på det kommende Guds rike og på at Gud vil skape verden på ny. Da skal alle mennesker stå opp slik Jesus gjorde, rettferdigheten skal seire og ofrene skal få sin oppreisning.

Mens fokuset i håpsboken lå på oppstandelsen, var temaet korset i Der gekreuzigte Gott (Den korsfestede Gud) fra 1971. Her tegner Moltmann bilde av en Gud som selv lider med sin skapning, og av en Kristus som går inn i gudsforlattheten. Tradisjonelt har korset vært forstått ut fra sin betydning for de som har gjort det onde, gjennom soning og tilgivelse av synd. Uten å fornekte dette perspektivet føyer Moltmann til et nytt: På korset lider og dør Jesus også for ofrenes skyld. Her går Gud inn i deres lidelse, tar den på seg og overvinner den. Jesus døde altså både for de som gjør urett og de som rammes av urett. Samtidig kan ikke korset forstås uten oppstandelsen: Gjennom å reise opp den korsfestede, viser Gud at rettferdighet seirer over urettferdighet og liv over død.

Løftet om fremtiden. 

Gjennom sin håpsteologi er Moltmann blant de teologer i etterkrigstiden som fornyer betydningen av eskatologien (=læren om de siste ting) i teologien. I et slikt perspektiv ligger håpet ikke primært i det hinsidige eller transcendente, men i løftet om hva Gud skal gjøre i fremtiden. Dette er ikke en fremtid borte fra vår verden, men handler om at Gud fornyer og omskaper denne­ verden. Selv om den endelige nyskapelse tilhører fremtiden, gjør denne fremtid seg gjeldende allerede her og nå. Det skjedde fremfor alt i og med Jesu oppstandelse, men skjer også over alt der det skapes fred og rettferdighet i Jesu navn.

Håpet om det Gud skal gjøre i fremtiden er for Moltmann derfor ingen oppskrift på passivitet eller tilbaketrekning. Gjennom å vise oss hva verden en gang vil bli, setter håpet oss i stand til å søke forandring her i nå. Dette gjelder både i den enkeltes liv og i samfunnet. Siden det ikke bare er det enkelte menneske som skal nyskapes, men hele verden, kalles de kristne til å søke å realisere de politiske endringer som svarer til den verden de håper på.

For Moltmann ble derfor håpsteologien utgangspunktet for en politisk teologi som stimulerte kristne til samfunnsinnsats på flere kontinenter. Ikke minst i Latin-Amerika ble Moltmann en viktig inspirator for den framvoksende frigjøringsteologien.

Treenighetslæren. 

Påstanden om at det er Gud selv som lider på korset gjorde det nødvendig for Moltmann å arbeide intenst med treenighetslæren. Det som skjer i kors og oppstandelse er ikke bare et drama mellom mennesker og Gud, men også i Gud selv, mellom Faderen, Sønnen og Ånden. Mens det er Sønnen som lider, dør og står opp, lider Faderen og Ånden med ham. I sin treenighetslære er Moltmann særlig opptatt av fellesskapet mellom de tre guddommelige personer. Gjennom å få Jesus som sin bror inkluderes også mennesker i Sønnens fellesskap med Faderen og Ånden. Dette fellesskapet blir også et forbilde for relasjoner mennesker imellom, i kirke og samfunn.

Til treenighetslæren hører også læren om Den hellige ånd, og også her har Moltmann gitt viktige bidrag. Et karakteristisk trekk er at han ikke bare er opptatt av Åndens virksomhet i kirken, men at han forstår Ånden som Livets Ånd, som Guds kraft virksom i skaperverket. I Moltmanns teologi om Ånden er det derfor kort vei til skapelsesteologien, som han karakteristisk nok utformer som en økologisk skapelsesteologi, der Ånden forstås som Gud selv som stadig er aktiv med å skape og nyskape verden.

Teologisk fruktbare. 

At Moltmann var en av de første som satte­ økologien på dagsorden i teologien, viser et viktig trekk ved hans teologi, nemlig hans unike evne til å ta tak i temaer som ligger i tiden og gjøre dem teologisk fruktbare. Det innebærer ingen lettvint moteteologi. Tvert om makter Moltmann på en enestående måte å kombinere det dagsaktuelle med en solid forankring i Bibelen og den kirkelige læretradisjon.

I en alder av 92 år er Moltmann fortsatt aktiv som forfatter og foreleser. Når han kommer på besøk til Oslo i slutten av måneden, vil han igjen forelese om sitt favorittema: håpet. Og han vil spørre: Hva slags håp finnes det for en 92-åring som vet at hans liv snart er slutt? Og han gir sitt personlige svar: Jo eldre jeg blir, jo mer ser jeg fram til oppstandelsen fra de døde og livet i Guds nyskapte verden.

Trykket i Vårt Land 17. september 2018.

Gå til innlegget

Folkekirke og likebehandling

Publisert 9 måneder siden

Likebehandling betyr ikke at betingelsene for de ulike tros- og livssynssamfunn nødvendigvis må være identiske.

Skrevet av Kristin Gunleiksrud Raaum, leder i Kirkerådet, Den norske kirke og Harald Hegstad, nestleder i Kirkerådet, Den norske kirke.

 

Selv om Norge ikke lenger har en statskirke, slår Grunnlovens § 16 fast at staten fortsatt skal understøtte Den norske kirke som folkekirke. Samtidig slås det fast at andre tros- og livssynssamfunn skal støttes på «på lik linje». Den pågående debatten om regjeringens forslag til ny lov for tros- og livssynssamfunn har vist at denne doble forpliktelsen reiser vanskelige dilemmaer.

Prinsippet om likebehandling utgjør rammen for tros- og livssynspolitikken. Den norske kirke har ved en rekke anledninger uttrykt tilslutning til dette. Rammebetingelsene for Den norske kirke skal meisles ut innenfor denne rammen. Den norske kirke har i kraft av sin posisjon og størrelse et spesielt ansvar for å være rollebevisst og ryddig. Å arbeide for best mulig rammebetingelser for en bred folkekirke som er til stede over hele landet må gå hånd i hånd med aktivt å støtte opp om livsbetingelser for alle tros- og livssynssamfunn. Dette prinsippet er det enighet om, men det er uenighet om hvordan en del av de konkrete ordningene skal utformes.

Særlige ordninger.

Likebehandling betyr imidlertid ikke at betingelsene for de ulike tros- og livssynssamfunn nødvendigvis må være identiske, så sant det er saklige grunner til det, og ulikhetene ikke er diskriminerende. Det vil i noen tilfeller bety at minoritetsgrupper trenger særlige ordninger. Det gjelder f.eks. adgang til fri på religiøse høytidsdager som ikke er offentlige helligdager (jf. lovforslagets § 17). I sin høringsuttalelse til Stålsettutvalget pekte Kirkerådet også på bedre tilgang til rituelt slaktet kjøtt som et eksempel, og Kirkerådet har i en annen høringsuttalelse støttet retten til rituell omskjæring av guttebarn.

Men også Den norske kirke har særlige behov som handler om å kunne fylle sin oppgave som folkekirke. Blant tros- og livssynssamfunn i Norge står fortsatt Den norske kirke i en særstilling, med sine vel 3,7 mill medlemmer og tilhørige, sammenliknet med vel 600 000 medlemmer i andre samfunn til sammen. Den norske kirke ivaretar på flere områder oppgaver på vegne av samfunnet. Den har en stor bygningsmasse av kulturhistorisk verdi å ivareta. Den er til stede og spiller en viktig rolle i lokalsamfunn over hele landet. 

Bærekraftig og forutsigbar.

I overgangen fra statskirke til selvstendig folkekirke, har Den norske kirke særlige behov for å sikre kontinuiteten mellom det som har vært og det som ligger foran. Det er maktpåliggende at medlemmene skal kunne kjenne igjen «sin kirke» også etter endrede relasjoner til staten. Den norske kirke skal ikke være mindre folkekirke selv om den ikke lenger er en statskirke. Av den grunn trengs en bærekraftig og forutsigbar finansieringsordning, og Den norske kirke trenger også et noe bredere lovgrunnlag enn det andre tros- og livssamfunn har behov for. Vi er glade for at det er tatt høyde for dette i departementets lovforslag, selv om det naturligvis er mange detaljer som kan diskuteres.

I omtalen av Den norske kirke som folkekirke, er det viktig å understreke at dette ikke må forstås som at det er noe sammenfall mellom det norske folk og Den norske kirke som folkekirke. Mens staten er for alle, er kirken for dem som ønsker å høre til. Som folkekirke ønsker Den norske kirke å være åpen og inkluderende, samtidig som budskapet om Jesus ligger fast. Kirken har også et bredere samfunnsoppdrag innen bl.a. kultur og diakoni. Å være til stede på ulike samfunnsarenaer betyr ikke et ønske om monopol. Tvert imot, det er viktig med bred livssynsbetjening i helsevesen og forsvar, for eksempel. Derfor er dialog og samarbeid med andre tros- og livssynssamfunn av avgjørende betydning.

Vår forventning.

I debatten om lovforslaget, er det særlig finansieringsordningen som har blitt diskutert. I sin høringsuttalelse går Kirkemøtet inn for at ansvaret for finansiering av Den norske kirke fortsatt skal deles mellom stat og kommune, bl.a. fordi det best sikrer relasjon til lokalsamfunnet. Etter at både KS og et flertall av kommunene og lokalkirkelige instanser i høringen har gitt uttrykk for det samme, er det vår forventning at dette også blir den modell Stortinget faller ned på.

Kirkemøtet mener også at folkekirken er best tjent med at offentlige bevilgninger gis på grunnlag av budsjettforslag fra kirkelige organer til bevilgende myndigheter. En ordning der det gis en samlet bevilgning til alle tros- og livssynssamfunn som så fordeles etter medlemstall, risikerer på sikt ikke å sikre Den norske kirkes reelle økonomiske behov. Samtidig må støtten til andre tros- og livssynssamfunn utformes på en måte som sikrer likebehandlingsprinsippet, og Kirkemøtet etterlyser klarere sikringer av slik likebehandling enn det som ligger i departementets forslag.

Etter sin egenart.

Statens forpliktelse for å legge til rette for at Den norske kirke kan videreføres som folkekirke skal ikke skje på bekostning av andre tros- og livssynssamfunn. Hvordan styrkeforholdet mellom de ulike tros- og livssynssamfunnene skal se ut i fremtiden, skal ikke være en konsekvens av statlig politikk, men av de tros- og livssynsmessige valg som den enkelte innbygger selv tar. Men staten skal heller ikke gi en lovgivning som gjør det vanskelig for Den norske kirke å ivareta sin rolle som folkekirke. Likebehandlingsprinsippet sikres i praksis når både Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene støttes etter sin egenart.

Størst mulig oppslutning

Den norske kirke forutsetter at de forslag regjeringen fremmer og Stortinget vedtar er i samsvar med menneskerettslige konvensjoner som Norge har sluttet seg til. Det er også viktig at loven utformes på en måte som kan samle størst mulig oppslutning. Det inkluderer aktørene på tros- og livssynsfeltet og de politiske partiene. I saker som gjelder religions- og kirkepolitikk har vi i Norge en tradisjon for løsninger som kan samle tverrpolitisk oppslutning. Slike løsninger vil naturligvis stå seg bedre i det lange løp enn løsninger vedtatt med knapt flertall.

Trykket i Vårt land 30. mai 2018

Gå til innlegget

Er Den norske kirke tjent med et partisystem?

Publisert 10 måneder siden

Det er mitt håp at Kirkemøtet ikke vil vedta en valgordning som favoriserer ett bestemt syn på det kirkelige demokrati.

Kirkemøtet skal denne uken vedta nye regler for kirkevalg. For regler til valg av bispedømmeråd og Kirkemøte har Kirkerådet oversendt to alternative forslag. Flertallet i Kirkerådet går inn for et forslag der valget skal basere seg på lister etablert av kirkepolitiske grupperinger. Bare dersom det ikke lages noen slike lister, skal det settes ned en nominasjonskomité. Mindretallet (som jeg selv tilhører) går inn for at det alltid skal være en nominasjonskomité som lager en liste, men at det i tillegg skal være mulig å stille andre lister. Det siste forslaget er det som ligner mest på situasjonen ved forrige valg, bortsett fra at det vil være mer like betingelser for nominasjonskomitelisten og eventuelle andre lister.

Kirkepolitiske grupperinger. Alternativene handler om mer enn ulike tekniske løsninger, men om hva det kirkelige demokratiet skal være i framtiden. Forslaget fra Kirke­rådets flertall innebærer at de som vil gjøre seg gjeldende i det kirkelige demokratiet tvinges til å etablere kirkepolitiske grupperinger, slik Åpen folkekirke allerede har gjort. Det er det ikke alle som ønsker å gjøre, fordi vi mener at et system med organiserte kirkepolitiske grupperinger egner seg dårlig for et kirkelig demokrati. Den norske kirke er et trossamfunn, ikke en organisasjon for å organisere uenighet. En oppdeling i kirkepolitiske grupperinger vil kunne virke splittende og fokusere på forskjeller og uenighet heller enn det vi står sammen om. Utviklingen av et kirkelig «partisystem» vil dessuten kreve ressurser, både menneskelige og økonomiske. Både penger og tid kan anvendes bedre for å løse kirkens primæroppgaver.

Et system med ulike lister forutsetter at det finnes klare skillelinjer, slik det var tilfellet ved kirkevalget i 2015. Det vil ikke uten videre være tilfellet ved senere valg. Etter min mening egner valg av kirkelige tillitspersoner seg best som et personvalg, der velgerne kan gi støtte til konkrete personer. Her vil personlige egenskaper spille en rolle på linje med standpunkter og prioriteringer i kirkelige saker. Samtidig må det være mulig å stille alternative lister slik som ved menighetsrådsvalget, men denne muligheten bør oppfattes som en sikkerhetsventil, snarere enn det normale.

Marginalisert. Det er i Den norske kirke mange som ikke ønsker å medvirke til dannelsen av organiserte kirkepolitiske grupperinger. Dersom det ved bispedømmerådsvalget i 2019 ikke finnes noen nominasjonskomiteens liste, vil disse bli marginalisert både som potensielle kandidater og som velgere. For å hindre at det ved valget bare skal finnes én liste (f.eks. fra Åpen folkekirke), foreslår flertallet i Kirke­rådet at bispedømmerådet i slike tilfelle skal ta initiativ til at det blir laget en alternativ liste. Et demokratisk problem med et slikt forslag er at et råd dominert av en bestemt gruppering selv skal ha innflytelse på hvilket alternativ de skal konkurrere med i valget.

Det er mitt håp at Kirkemøtet ikke vil vedta en valgordning som favoriserer ett bestemt syn på det kirkelige demokrati. I en situasjon der det bare foreligger én gruppering som har gitt til kjenne at de ønsker å stille lister, er det lite demokratisk å vedta en ordning som tvinger andre som vil påvirke utviklingen i Den norske kirke til å gjøre det samme.

Harald Hegstad, Nestleder i Kirkerådet

Gå til innlegget

På leting etter det katolske

Publisert over 1 år siden

Den beste måten å markere reformasjonen på er etter mitt skjønn å understreke reformasjonens katolske intensjon.

31. oktober er det nøyaktig 500 år siden at munken og teologiprofessoren Martin Luther offentliggjorde sine 95 teser om avlaten. Det var begynnelsen på en utvikling som fikk store konsekvenser for det kirkelige og politiske landskapet i Europa og i verden. Å markere en slik gjennomgripende hendelse handler ikke bare om en slags objektiv historieskrivning, men om å tolke oss selv og vår egen identitet. Dette gjelder naturligvis i særlig grad de av som tilhører et kirkesamfunn som forstår seg som del av den reforma­toriske tradisjonen.

Stadig til diskusjon. For Den norske kirkes del uttrykkes det blant annet gjennom betegnelsen av kirken som «evangelisk-luthersk». I en slik betegnelse ligger det både en bekjennelse til bestemte teologiske idealer og en forankring i den situasjon der disse idealer ble utformet. Hva disse idealer innebærer, er imidlertid ikke gitt en gang for alle, men er stadig til diskusjon, ikke minst i et reformasjonsår.

Reformasjonen er en viktig hendelse ikke bare for lutherske kristne. Også andre grupper sprang på ulikt vis ut av 1500-tallets begivenheter. Det gjelder blant annet det som gjerne­ omtales som «reformasjonens venstreside». Tross felles røtter har forholdet mellom lutherske majoritetskirker og ulike frikirkebevegelser til tider vært både spenningsfylt og fiendtlig.

Her bør reformasjonsjubileet inspirere til fornyede samtaler om både det som skiller og forener. Forsoningsprosessen mellom mennonitter og lutheranere, som ble sluttført på Det lutherske verdensforbunds generalforsamling i Stuttgart i 2010, var i så måte en svært positiv hendelse.

Ettervirkningene. Også Den katolske kirke er på sitt vis preget av ettervirkningene av reformasjonen. Det gjelder både ved motreformasjonen som reaksjon og gjennom positivt å ta opp i seg flere av reformasjonens anliggender. Det er derfor både rett og riktig at Den katolske kirke har deltatt så aktivt i reformasjonsmarkeringen og at dette har kunnet skje i en så positiv tone katolikker og lutheranere imellom.

Samtidig som reformasjonen har gitt oss mye vi ikke kan tenke oss å være foruten, hadde den også kirkesplittelse som en tragisk konsekvens. 500 år senere bærer vi fortsatt med oss mange av disse konsekvensene. Heldigvis har de siste tiårene vært preget av økt økumenisk tilnærming. Når vi diskuterer reformasjonens betydning i dag, må det derfor skje i et økumenisk perspektiv.

Intensjon. Et sentralt spørsmål i reformasjonsmarkeringen må være spørsmålet etter reformasjonens intensjon. Hva ville egentlig reformatorene, og hvordan ivaretar vi denne intensjonen i dag? Lutherske teologer gir ulike svar på dette spørsmålet.

Uansett hvordan man formulerer denne intensjonen, reises imidlertid spørsmålet om forholdet mellom denne intensjonen og det felleskristne. Noen teologer vil her framstille det reformatoriske som noe særegent i forhold til andre kristendomsformer.

Bruken av «luthersk» som selvbetegnelse kan peke i en slik retning, som et navn som peker på en bestemt type kristendom, annerledes enn andre former. Betegnelsen «evangelisk» peker imidlertid i en annen retning. Evangeliet handler nettopp ikke om det som er særegent for en bestemt gruppe kristne eller noen kirker, men det som er det bærende for alle kristne og alle kirker.

Ett evangelium. Akkurat som det bare finnes én Kristus, finnes det også bare ett evangelium. Reformasjonens dypeste­ intensjon var nettopp ikke å hevde noe særegent reformatorisk eller luthersk, men å fornye forståelsen av det ene bibelske, allmennkristelige evangelium. Fordi man oppfattet at dette evangeliet hadde­ ­blitt mistolket og forvansket, var det nødvendig med en reformasjon. Å grunnlegge en ny kirke lå imidlertid langt utenfor reformatorenes intensjon.

Slik sett kan man si at reformasjonens intensjon var grunnleggende katolsk, i betydningen allmennkristen. Når vi i Den ­nikenske trosbekjennelse ­bekjenner én hellig, allmenn og apostolisk kirke, er «allmenn» en oversettelse av det latinske «catholicam». Det er en historiens ironi at reformasjonen førte til en splittelse mellom kirker som enten kaller seg katolsk (som Den katolske kirke) eller evangelisk (som i «evangelisk-luthersk»).

Evangelisk og katolsk er jo teologisk forstått ett og det samme. Ingen kan være katolsk dersom det ikke skjer på basis av det ene evangelium. Og ingen kan være evangelisk på en måte som forutsetter at man har sitt eget evangelium, uten kontakt med hvordan andre kristne tror og har trodd.

Konfesjonelle særegenheter. Gjennom 500 år har katolsk og luthersk kirkeliv utviklet sine egne konfesjonelle særegenheter. En del teologer, både på ­katolsk og luthersk side, vil mene at det dreier seg om forskjeller av helt vesensmessig art, forskjeller som ikke lar seg overvinne.

Prosessen som førte fram til Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren har etter mitt skjønn vist at en slik analyse er feil. Selv om forskjellene fortsatt er store, gjenfinner vi likevel hos hverandre det samme evangelium om frelsen i Jesus Kristus. Det betyr at vi også deler reformasjonens dypeste intensjon om å fornye det allmennkristne (katolske) evangelium.

En slik erkjennelse setter samtidig krav til hvordan vi forholder oss til våre forskjeller og særegenheter. Det er problematisk dersom hensynet til konfesjonell identitet eller egne kirkelige tradisjoner blir viktigere enn hva som er mest i samsvar med det bibelske evangelium.

Ikke noe problem. Det forhindrer ikke at vi vedkjenner oss våre særegenheter. At det finnes et mangfold kristne imellom, er ikke noe problem. Mye av det som er utviklet gjennom 500 års lutherdom kan vi være stolte av. Problemet oppstår hvis vi lar forskjellene og det særegne definere oss mer enn det vi har felles.

Den beste måten å markere reformasjonen på er etter mitt skjønn å understreke reformasjonens katolske intensjon. Det handler om å erkjenne at vårt grunnleggende kall ikke er å være luthersk kirke, men å være kirke, del av den ene, hellige, allmenne (katolske) og apostoliske kirke.

Bare med et slikt utgangspunkt kan reformasjonsmarkeringen bli en feiring ikke først og fremst av lutherske særegenheter, men av det dypeste og mest sentrale vi sammen eier i evangeliet om Jesus Kristus.


Artikkelen er også publisert som lederartikkel i Luthersk Kirke­tidende nr. 18.


Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere