Hans Fredrik Grøvan

Alder: 66
  RSS

Om Hans Fredrik

Stortingsrepresentant KrF fra Vest Agder fra 2013 –

Følgere

Nei til testhysteri

Publisert 12 måneder siden

Skolen skal ikke være et sted for overdreven testing og hvor elever settes opp mot hverandre.

KrF er glad for den brede politiske oppslutningen omkring behovet for innføring av lærernormen. Overdreven testing kan derimot spenne ben for meningen med lærernormen. Offentliggjøring og rangering av nasjonale prøver setter elever opp mot hverandre og gir oss lite kunnskap til å utvikle den enkelte elev. Vi i KrF ønsker derfor færre nasjonale prøver.




Se den enkelte elev

Lærere skal se og utdanne hele mennesket. Derfor gir nasjonale prøver og kartlegginger mangelfull kunnskap om hva skolen er og hva den betyr for elevene. Vi i KrF vil ha en skole der lærerne ikke blir nedlesset av krav om rapportering og testhysteri. Vi mener løsningen er mange nok og dyktige nok lærere som kan gi elevene god undervisning som er tilpasset den enkelte. Flere lærere er bra for alle! Det er bra for lærerne som får mer tid til å følge opp den enkelte elev. Og det er bra for kommunebudsjettene fordi man reduserer behovet for dyr spesialundervisning.

Men viktigst av alt så er det bra for elevene! Det er bra for at elevene skal klare å henge med i undervisningen og få de ferdighetene de trenger. Det kan bidra til mindre skoletrøtte elever. Og det gjør at flere klarer å gjennomføre hele skoleløpet uten å droppe ut. 




Færre nasjonale prøver


Skolen skal gi barna både kunnskap, mestring og gode verdier for livet. Det er en dokumentert sammenheng mellom lærertetthet og læringsutbytte, spesielt gjelder dette de yngste barna og de med de største læringsutfordringene. Jeg ønsker derfor en kritisk gjennomgang av hele vurderingssystemet i skolen i lys av fagfornyelsen, med mål om å redusere antall nasjonale prøver.


Flere elever fritas hvert år fra de nasjonale prøvene. Det er ikke noe galt i dette, det har skoleeier anledning til å gjøre. Men det betyr at det er mange elever vi vet veldig lite om. Det er kanskje nettopp disse elevene som ville hatt god nytte av at det var en ekstra lærer i klasserommet. Lærertetthet og læringsutbytte henger sammen, og jeg har vanskelig for å se at flere nasjonale prøver gir mer læringsutbytte enn økt lærertetthet.


Feil fokus med konkurranse

Offentliggjøring av skoleresultater skaper en konkurranse mellom skoler og klasser som gir feil fokus. Det blir kun fokus på den målbare kunnskapen. Skoleeier har en plikt til å følge med, men med offentliggjøringen overser man alle de bakenforliggende faktorene som spiller inn. Legges det for mye vekt på testing, måling og rangering, skapes et unødvendig press for elevene.

Intensjonen må være at kartlegginger og nasjonale prøver skal være verktøy for utvikling av skolen til nytte for lærere, elever, ledelse og skoleeiere, med det klare mål å skape en bedre skole. Det skal være et verktøy for å lete etter hva eleven kan - og ikke hva eleven ikke kan. Det skal heller ikke være et nasjonalt rangeringssystem.


En skole for hele mennesket

I norsk skole skal man også lære gode verdier, evnen til å samarbeide, ha respekt for medmennesker, og mye mer. Derfor sier KrF at skolen er en arena både for utdannelse og for dannelse. Dette er verdier vi ikke vil få uttelling på i en nasjonal prøve eller andre kartlegginger. Men kanskje er det disse verdiene som er mest etterspurt i arbeidslivet, i vennskap og i sosiale relasjoner.

Skolen skal utvikle hele mennesket, et menneske med verdier og et menneske med en godt utviklet individuell kapasitet til kritisk tenking. Til dette trenger vi nok lærere, ikke flere tester!

Gå til innlegget

Vårt Land på ville veger

Publisert nesten 2 år siden

Når redaktør Berit Aalborg setter sin egen politiske agenda foran etterrettelighet blir konklusjonene ikke bare spekulasjoner, men helt på ville veier.

Skrevet av Hans Fr. Grøvan, stortingsrepresentant for Vest-Agder KrF og Steinar Reiten, stortingsrepresentant for Møre og Romsdal KrF

Berit Aalborg påstår i Vårt Land (VL) 12. oktober at vi har «skiftet strategi» for å hindre et samarbeid til venstre. Det er en påstand som ikke har grunnlag i våre politiske utspill i denne perioden.

At vi begge i 2013 ønsket at det ble gjort reelle forsøk for å undersøke om det kunne være grunnlag for en ­regjering med KrF-deltakelse på ikke-sosialistisk side, tok utgangspunkt i andre politiske realiteter enn dagens samarbeidsvedtak hvor vi har sagt nei til å sitte i regjering med Frp.

Ikke etterrettelig. 

Å bruke fem år gamle uttalelser sagt i en annen kontekst som grunnlag for å hevde at oppdriften som KrF nå opplever «åpenbart har fått KrFs høyreflanke til å skifte strategi», framstår som spekulativt. Dette er en form for journalistikk som ikke er etterrettelig, en standard vi skulle tro VL ikke ønsker å ha som sitt varemerke.

Heller ikke Grøvan-sitatet fra 2017 («Dersom Venstre velger å gå inn i ­regjeringen, oppstår det en ny, politisk situasjon i Stortinget. Da mener jeg at vi i alle fall må ta opp samarbeidsdiskusjonen på nytt.»), er en oppfordring til å konkludere annerledes enn samarbeidsvedtaket. Sitatet handler om behovet for en ny prosess.

De som har fulgt den politiske debatten i KrF på nært hold vet svært godt at vi begge har vært tydelig på KrFs rolle som sentrumsparti. Vi har gitt tydelig utrykk for at vi ut fra våre valgløfter i 2017 ikke burde gå inn i regjering – verken til høyre- eller til venstresiden.

Når Aalborg velger å bruke innmeldingene og et par positive gallupmålinger for KrF som eneste dokumentasjon på at det er Hareides samarbeidsutspill som er årsaken til økt KrF-støtte, står denne på et tynt grunnlag. I tillegg brukes Medborgerundersøkelsen, mens det unnlates helt å nevne velger­undersøkelser utover på 2000-tallet,­ som viser at KrF har tapt betydelig ­antall velgere til høyresiden. Det skapes et bilde av en redaksjon som velger å vektlegge alle de seinere tids bevegelser i KrF som støtter et samarbeidsvalg mot venstresiden, uten å legge inn noen motforestillinger eller andre tilgjengelige velgeranalyser som peker i andre retninger.

Den tredje vei. 

Kombinasjonen av å tillegge oss vikarierende motiver og ensidig og ukritisk tolke Hareides samarbeidsinvitt til venstre som årsaken til økt oppslutning, sammen med en rekke redaksjonelle ytringer over lengre­ tid i samme retning, gjør at man ikke kan unngå å registrere at et samarbeid mot venstresiden synes å være en politisk utvikling VL applauderer.

Det vi har karakterisert som den tredje vei for KrF er å definere oss som et ikke-sosialistisk sentrumsparti uten å gå i regjering nå. Å oppfylle velgerløftet vi ga om samarbeid før valget innebærer etter vår oppfatning at vi fortsatt blir værende utenfor regjering.

Gjennom fem år med samarbeid med dagens regjeringspartier har KrF fått betydelige gjennomslag. Dette er saker vi burde være stolte av. Vi kan nevne saker som dobling av kontantstøtte, lærernorm, skolegudstjeneste for alle, sterkere vektlegging av kristendommen i KRLE-faget i skolen, lovfestet rett til sykehjemsplass, desentraliseringsreform, økt bistand, kraftig satsing på samferdsel, rusreform, opptrappingsplaner for barn og unges psykiske helse og rusomsorgen, abortforebyggende arbeid, opptrappingsplan mot antisemittisme og tiltak mot barnefattigdom. Listen kunne vært mye lengre.

Befeste vår posisjon. 

Utfordringen vår er at samarbeidsdebatten har stått i veien for sakene. Derfor må vi nå befeste vår posisjon som et ikke-sosialistisk sentrumsparti og fortsette vår politikk basert på vårt program. Slik kan vi legge all vår kraft i politiske gjennomslag for de som trenger det mest. Resultatene skal vi vise frem med frimodighet og begeistring. Da kan vi gå inn i neste valgkamp som stolte kristendemokrater.

Å betegne denne løsningen som «kreativ strategi», forteller først og fremst om en politisk redaktør i VL som ikke har fulgt med i timen og som heller ikke har vært i kontakt med oss om våre motiver. Videre om en politisk redaktør som synes å ønske å sette sin egen politiske agenda om «å pushe» KrF inn i en venstredominert regjering framfor å være etterrettelig med hensyn til gjengivelse av standpunkt. Man kan være fristet til å returnere betegnelsen «kreativ strategi».

Konstituert sjefredaktør Alf Gjøsund ­svarer i morgen.

Gå til innlegget

Den tredje vei for KrF

Publisert nesten 2 år siden

Derfor hører KrF hjemme på ikke-sosialistisk side i norsk politikk.

Vi bør ikke felle en statsminister som har vist at hun forstår hva Kristelig Folkeparti er tuftet på. Nå må vi se den tredje vei.

Det er noen grunnleggende verdier i kristendommen som må prege poli-
tikken. Menneskeverdets ukrenkelighet, forvalteransvaret og ansvaret for våre medmennesker er slike verdier. Samtidig er kristendemokratiet noe mer. Det er en idé om at det mest avgjørende­ i samfunnet ikke er staten eller politikken, men det fellesskapet som opprettholdes av familier, trossamfunn, frivillighet og institusjoner. Derfor er det heller ikke alt som staten skal ta ansvar for alene. Verdier som ærlighet, anstendighet og personlig ansvar­ er med på å skape et godt samfunn for alle, der de små fellesskapene står i sentrum.

Farlig venstresving. 

En regjeringsløsning med Arbeiderpartiet trekker landet mot venstre. Det er ikke riktig når det hevdes at et samarbeid mot venstresiden styrker sentrum. Sosialistisk Venstreparti vil få betydelig makt og innflytelse på samme måte som KrF har det i dag. Det er etter mitt syn sterkt underkommunisert hvor stor SVs innflytelse blir om KrF velger venstresiden. SV vil ikke bare få innflytelse over politikken, men også over Kristelig Folkeparti. Vi må til enhver tid forhandle og forholde oss til et parti som i sitt prinsipprogram skriver at de «kjemper for et sosialistisk samfunn fordi en ny samfunnsorganisering er nødvendig».

Vi i KrF vet veldig godt at i en slik samfunnsorden er det trange kår for den kristne tro, de kristne verdiene, den kristne kulturarven og alt det KrF har kjempet for siden vi ble stiftet som parti i 1933 som en reaksjon på til-
tagende sekularisering i samfunnet. Selv om vi har felles synspunkter med SV i enkeltsaker, framstår SV med et helt annet samfunnssyn. Avstanden til KrF er betydelig i synet på kristendommens plass i samfunnet, menneskeverdspørsmål og deler av skolepolitikken som heldagsskolen og KRLE-faget, for å nevne noe.

Selv om vi kan ha felles standpunkt med Arbeiderpartiet i viktige deler av fordelingspolitikken, er avstanden betydelig i spørsmål som handler om bioteknologi, samvittighetsfrihet, kristendommens plass i skolen, tidlig ultralyd, familiepolitikken, synet på frivilligheten og i forholdet til Israel. Arbeiderpartiet og SV er en kombinasjon KrF ikke bør gi makt.

Det vi sa. 

KrF gikk til valg på en regjering­ bestående av Høyre, KrF og flest mulig av sentrumspartiene. Det gikk ikke. Velgerne sa sitt. Erna fikk flertall, Frp fortsatte i regjering, og KrF i opposisjon. Det var aldri et tema i valgkampen for KrF å gå inn i en Arbeiderparti­-ledet regjering.

Jeg mener regjeringsalternativene som nå skisseres er krevende å forklare ut fra det vi sa før valget, men en konstruert regjeringskrise hvor Erna Solberg kastes til fordel for Jonas Gahr Støre er umulig å forsvare overfor våre velgere. Vi bør fortsatt støtte Erna Solberg som statsminister, men ikke gå i regjering med Frp. Sekundært bør vi inn i dagens regjering.

Gjennom fem år med samarbeid med dagens regjeringspartier har KrF fått betydelige gjennomslag. Dette er saker vi burde være stolte av. Vi kan nevne saker som dobling av kontantstøtte, lærernorm, skolegudstjeneste for alle, kristendommen i skolen, lovfestet rett til sykehjemsplass, desentraliseringsreform, tiltak for vekst i distriktene, økt bistand, kraftig satsing på samferdsel, rusreform, opptrappings-
planer for barn og unges psykiske helse og rusomsorgen, abortforebyggende arbeid, opptrappingsplan mot anti-
semittisme og tiltak mot barnefattigdom. Listen kunne vært mye lenger. Utfordringen vår er at samarbeidsdebatten har stått i veien for sakene. Derfor må vi nå befeste vår posisjon.

Dit vi skal. 

Den tredje vei for KrF er å definere seg som et ikke-sosialistisk sentrumsparti uten å gå i regjering nå. En oppfyllelse av velgerløftet vi ga om samarbeid før valget, innebærer at vi fortsatt blir værende utenfor regjering. Sekundært bør vi inn i Solberg-regjeringen. En beslutning om å gå inn i en regjering med Arbeiderpartiet som lener­ seg mot SV vil være et historisk linjeskift vi ikke har spurt våre velgere om. I tillegg vet vi at det vil føre til en betydelig avskalling og bidra til en venstredreining i norsk politikk som ikke er tro verken mot KrFs verdigrunnlag eller KrF som idé.

La oss befeste vår posisjon som et ikke-sosialistisk sentrumsparti og fortsette vår politikk basert på vårt program. Slik kan vi legge all vår kraft i politiske gjennomslag for de som trenger det mest. Resultatene skal vi vise frem med frimodighet og begeistring. Da kan vi gå inn i neste valgkamp som stolte kristendemokrater.

Gå til innlegget

En barndom uten mobbing

Publisert nesten 2 år siden

Kampen mot mobbing handler om å velge å involvere seg i andres liv.

Jeg har nylig vært på Blå Kors sin konferanse: «Vi må snakke om mobbing». En konferanse som ­løfter et veldig viktig tema det ofte er vanskelig å snakke om. En god barndom varer livet ut, men det kan også en vond barndom gjøre. Barn som enten utsettes for mobbing eller mobber må bli sett og få hjelp. Barna er fremtiden og nettopp derfor må vi investere mer i barn og ungdom for å sikre dem en god oppvekst.

Inn i hjerteroten. 

Historiene til de mange barna som forteller om hvordan de ble utsatt for mobbing som barn er hjerteskjærende. Det ryster oss helt inn i hjerteroten. Og årsakene til at noen blir utsatt for mobbing, eller selv mobber, er ofte svært sammensatte og komplekse. Det finnes ikke et enkelt tiltak som kan løse problemet. Vi må snakke sammen, både fagfolk, foreldre og politikere, for kun på den måten kan vi få frem ulike perspektiver og innfallsvinkler til hvordan vi kan bedre forebygge og bekjempe mobbing.

Når vi snakker om mobbing er det ofte barna som løftes frem. Det er barn som utsettes for mobbing og det er barn som mobber. Men jeg tror det er på tide at vi løfter blikket. Jeg som politiker har et særdeles viktig ansvar. Ansvar for hvordan jeg opptrer, og hvordan jeg snakker til og om mine politiske meddebattanter. Jeg har også et ansvar for hvordan jeg som forelder snakker om lærerne og andre. Selvransakelse er viktig, for det er vi voksne som er barnas rollemodeller. Når de hører oss voksne snakke nedlatende og ufint til våre medmennesker – hvordan skal de da forstå at det ikke er greit. Mobbing skjer også blant oss voksne – det må vi erkjenne og gjøre noe med.

Mobbing innebærer en krenkelse av menneskeverdet og er ødeleggende for hele samfunnet. KrF har i lang tid kjempet for å forebygge dette. Ingen skal grue seg til å gå på skolen eller på jobb. Bondevik II-regjeringen var den første regjeringen som lanserte handlingsplan mot mobbing. KrF har også fått gjennomslag for at det skal opprettes mobbeombud i alle fylker. Jeg håper det vil være en inspirator og faglig pådriver for godt forebyggende arbeid mot mobbing på skolene. KrF har også vært en pådriver for opprettelsen av chatte-tjenesten Snakkommobbing.no. Denne tjenesten håper jeg vil bidra til å gi barn en tro på at det nytter å si ifra.

Grenser utvides. 

Det er mange lærere­ og ansatte i barnehage og skole som gjør en stor jobb i arbeidet mot mobbing. Vi ser en samfunnsutvikling hvor grensene for hva som til­lates av sårende og krenkende ytringer på sosiale­ medier stadig utvides. Men mobbetallene har ikke økt de seinere år. Her spiller nok dyktige lærere og voksne som bryr seg en viktig rolle.

Kampen mot mobbing handler om å velge å involvere seg i andres liv. Det dreier seg om å bry seg og være til stede.­ Det handler om å vise empati og medfølelse, men det handler også om å sette grenser og våge å gå inn i andres liv for å korrigere. Det handler­ om å se både den som mobber og den som er utsatt for mobbing. Dette er ikke bare et arbeid for de profesjonelle. Det krever engasjement fra oss som foreldre, besteforeldre, venner, voksenledere og naboer.

Trykket i Vårt Land 18. september 2018.

Gå til innlegget

Er det slik at hjelpeapparatet har hendene så fulle at de hovedsakelig håndterer innkomne «bestillinger» når alarmen går? Mangler vi den oppsøkende tjenesten som er til stede hvor barn og unge oppholder seg, fagfolk som i nært samarbeid med skolens ansatte kan se den enkelte og stille seg til disposisjon før begeret er fullt, på et tidspunkt hvor utfordringene i den psykiske hverdagshelsa ikke har blitt til en diagnose som trenger behandling?

Søndag ble det midlertidige nasjonale minnesmerket for 22. juli-angrepene avduket. I tiden som har gått, har det vært mange rapporter om mennesker som sliter med senvirkninger av det som skjedde. Særlig hører vi om ungdommer som var på Utøya som naturlig nok har mye å bære på og som i for mange tilfeller forteller at de ikke har fått den hjelpen de behøver.

 

AUF-leder Mani Hussaini sa det godt nå i helga: «Norge skylder å stille opp for dem som bærer den tyngste sorgen. – La oss bruke denne dagen til å se hverandre. Se etter alle de som trenger hjelp og omsorg, en ekstra klem, en skulder å gråte på, en hånd å holde i.»

 

Jeg kan ikke si at diverse instanser ikke har fulgt opp ofrene fra 22. juli godt nok, og kan heller ikke proklamere hva som burde ha vært gjort annerledes. Men jeg tror vi trenger en bred samfunnssamtale om hvordan vi møter unge mennesker i krise. Selvsagt står ungdommene fra Utøya i en særstilling. De har vært gjennom noe som ikke kan sammenlignes med noe annet i Norge i nyere tid. Dermed er det klart at deres situasjon er spesiell. Men kanskje er den allikevel ikke totalt annerledes fra opplevelsen andre ungdommer i krise opplever. Det kan hende det som er viktig for ungdommene fra Utøya også er viktig for andre ungdommer som har havnet i en krisesituasjon.

 

Vi vet at 20 % av alle barn og unge har psykiske utfordringer som gjør livet vanskelig å takle. Antall unge som går på antidepressiva er tredoblet fra 2004 til 2014. Opp til 30-50 % av alle nordmenn vil i løpet av livet bli rammet av en psykisk lidelse som fører til sykemeldinger eller diagnose. Unnfallenhet og fortielse av psykiske lidelser i et samfunn som har definert lykke som graden av materiell velstand, utfordrer oss til å møte ungdommer i krise på nye måter.

 

Er det slik at hjelpeapparatet har hendene så fulle at de hovedsakelig håndterer innkomne «bestillinger» når alarmen går? Mangler vi den oppsøkende tjenesten som er til stede hvor barn og unge oppholder seg, fagfolk som i nært samarbeid med skolens ansatte kan se den enkelte og stille seg til disposisjon før begeret er fullt, på et tidspunkt hvor utfordringene i den psykiske hverdagshelsa ikke har blitt til en diagnose som trenger behandling?

 

Vi vet at mange av oss, og kanskje særlig unge kvier seg for å melde fra om behovet for hjelp i tide for de vet ikke hva som plager dem. Det kan være mange menneskelige forklaringer på det. Det er allment kjent at det er best å få hjelp tidligst mulig – før det man bærer på har vokst seg uhåndterlig og rammet både studier, arbeid, private relasjoner og selvbilde.

I grunnskolen er skolehelsetjenesten en nøkkel. Der handler det om ressurser og kapasitet. Den er innrettet på å oppdage og se den enkelte før noe har utviklet seg til å bli en diagnose. Men overfor de litt eldre ungdommene våre har vi ikke i dag et slikt tilbud.  Kanskje er det der det skorter? Jeg fastslår ikke, og inviterer ikke til en tradisjonell politisk debatt om dette. Men jeg inviterer til en bred samfunnssamtale. Det bør settes ned et offentlig utvalg med et litt bredere mandat enn de som tidligere har sett på unges utfordringer. Ungdommene fra Utøya er en åpenbar ressursgruppe i et slikt arbeid.   Her vil vi jo alle det samme, men kanskje vi famler litt. En slik famling kan få høye menneskelige og samfunnsmessige kostnader. Dette er en viktig del av vår samlede nasjonale beredskapstenkning i møte med ett av vår tids største paradokser: Vi har aldri hatt det bedre, samtidig som det aldri har vært så mange som sliter med livet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2536 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1135 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 787 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 640 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 597 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 553 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere