John Doe

Alder: 54
  RSS

Om John

Følgere

Ferielandet Norge

Publisert rundt 7 år siden

Høst- og vinterferie er passé og bør fjernes. Sommerens lange skoleferie har nettopp vært her, og allerede nå er høstferien her. Skolen tar fri - foreldre tar fri. Det kan ikke være et samfunnsmessig økonomisk gode at folk tar ut ferie når skolene har ferie. Og har alle råd til dette privatøkonomisk? Er skoleferiene med på å bidra til et klasseskille?

Samfunnsmessig uøkonomisk

Min påstand er at det er samfunnsmessig uøkonomisk - og henimot uansvarlig - å nærmest tvinge foreldre til å ta fri fra jobb i høstferien og vinterferien. I Norge tas det ut vinterferie, påskeferie, lang sommerferie, høstferie og juleferie. I tillegg har vi mange feriedager - røde dager - spredt gjennom året.

Tenk hvor mye arbeidskraft og produksjonsverdi som rommes av én uke. Det er ganske mye, tallmessig sett. I følge Anne Karin Bratten i arbeidsgiverforeningen Spekter, så jobber svenskene 210 timer mer enn oss nordmenn i året. - Hadde vi lagt svenskenes arbeidsinnsats til grunn, ville vi fått en ekstrainntekt på flere tusen milliarder, sier hun til NRK. Politikere på venstresiden vil øke skattene, men hvorfor ikke avvikle høstferien og vinterferien i stedet? Da har vi to uker ekstra i året som er inntektsbringende for Staten. Jeg vil herved invitere Høyre og Fremskrittspartiet til å se på problemstillingen.

- Høstferien har gått ut på dato, sa tidligere ordfører i Kristiansand, Per Sigurd Sørensen (H). Ett av hans argumenter var at kommunen bruker store ressurser på SFO og andre arrangementer for å være barnepasser for foreldre som må jobbe i skoleferier.

Sosialt problem

TNS Gallup har spurt 1000 nordmenn om de skal på ferie denne høsten. Sju av ti har reiseplaner i høstferien, mens mange i tillegg planlegger helgeturer i høst. Blant økonomisk sterke familier er hyppige ferier sannsynligvis velkomne. For mindre ressurssterke familier skaper dette et stort sosialt problem som må frem i lyset; Mange foreldre kan ikke ta fri fra jobb, enten av jobbmessige eller økonomiske grunner. Hvorfor skal skolene da holdes stengt? Dette bidrar til et klasseskille der barna til økonomisterke foreldre reiser på ferieturer, mens familier med mindre ressurser må bli hjemme. Jeg er ikke sikker på om det er hyggelig for et barn å komme tilbake på skolen og fortelle om en ferie hjemme i stua mens andre barn skryter av sine opplevelser utenlands.

Bare fem uker etter sommerferiens slutt har elevene kommet inn i en viss rutine igjen. Hvorfor skal denne rutinen brytes med en høstferie? Og hvorfor skal god rutine etter jul brytes med en vinterferie? Blir det ikke vanskelig for hjemmeværende barn i høstferien å finne noen nyttige aktiviteter når foreldre må være på jobb?

Særordning for lærere

Jeg synes at Norge står stille nok som det er på sommeren, og mener det er unødvendig at det i tillegg står stille i høst- og vinterferien. Dog bør det være en særordning for lærere, som bør kunne ta ut opparbeidet ferie/avspasering etter avtale med hver enkelt kommune. Dette må fordeles mellom lærerne slik at ikke alle tar ferie på samme tid. Det vil sikre at skolene kan ha undervisning i høst- og vinterferiene, samtidig som lærere får den avspaseringen de har krav på.

Gå til innlegget

Sosial voldtekt

Publisert rundt 7 år siden

En artikkel hos NRKBeta i dag satte mine tanker i sving igjen, om det å være introvert. Jeg har tidligere skrevet et omfattende innlegg om dette. Pådyttet, sosial voldtekt på arbeidsplassen i form av "teambuilding" bør begrenses betraktelig.

I korte trekk er en introvert person en som samler energi av å være alene, og som på arbeidsplassen gjør en best mulig jobb ved å få sitte stille og konsentrert på et eget kontor. En introvert kan samtidig være utadvendt - når omstendighetene krever det. Slik er det med meg selv. Men introverte flest tappes for energi sammen med mange andre mennesker, og krever alenetid for å samle energi igjen. Introverte misliker også ofte offentlig eksponering, der man skal fremføre noe, "slippe seg litt løs" eller liknende. Det føles som en gapestokk.

Trenden med "teambuilding" og sosiale, løse tråder på en arbeidsplass er påfallende. For meg er det like påfallende pinlig, som Eirik Solheim på NRKBeta antyder. En kommentar som gjengis fra Youtube oppsummerer det omtalte Youtube-klippet på en god måte:

"Jeg regner med det er noen selverklærte «elleville» mennesker som står bak, og som tvinger voksne folk til å delta på pinlighetene. Dette er? ikke «bare gøy», dette er ikke «artig», dette er ikke «sprelskt» , «fresht» eller «selvironisk». Dette er en grov form for maktmisbruk fordi menn i dress og slips vet at hvis de ikke blir med på slike påfunn blir de stemplet som surpomper av de tidligere nevnte «elleville»."

For meg - som er en introvert person - hadde reaksjonen på "The Fox"-dansen vært å gå på toalettet og bli der en halvtimes tid, for å unngå denne høyst pinlige "sprelskheten".

På grunn av at jeg er ganske introvert takker jeg nei til julebordet hvert eneste år. Jeg klarer meg fint uten julebord, og trives mye bedre hjemme i rolige omgivelser sammen med min egen familie.

Jeg takker også nei til alle andre pådyttede, sosiale voldtekter som arbeidsgiver forsøker seg på; såkalt "teambuilding" som ofte bare handler om å drikke seg drita og hoppe ut i snøen i nettoen. Slike ting er så "way beyond" all fornuft, etter min mening. Send meg heller på kurs og faglige interessante seminarer for å bli bedre i jobben min. Ikke press sosiale egenskaper ut av meg som jeg ikke besitter.

La meg heller være den stille arbeidstakeren som liker å jobbe effektivt og konsentrert på eget kontor. Gi meg for all del aldri et åpent landskap, og la meg trekke meg tilbake når "sprelske" påfunn skal utføres.

Gå til innlegget

Kjære Gud, ta denne julefeiring fra oss!

Publisert rundt 7 år siden

Det nærmer seg jul igjen. En høytid som jeg aldri gleder meg særlig mye til.

Jeg trekker et lettelsens sukk hver gang julen er over. Hvorfor? Det skal jeg forsøke å gi en forklaring på her. Stort sett tilbringer jeg julaften med en flau bismak i munnen. Det har plaget meg i flere år. Jeg blir flau og ganske lei meg innvendig.

Endelig får jeg satt ord på noe av dette, etter å ha lest en meget bra tekst skrevet av Rolv Wesenlund (gjengitt i utdrag nedenfor). Hans bidrag i debatten tar tak i kjernen, og setter ord på det jeg lenge selv har tenkt. Selv har jeg i en årrekke kjent på dårlig samvittighet og ufred i hjertet hver julaften, når vi sitter og mesker oss og gafler i oss ufattelige mengder mat og deler ut gaver for flere tusen kroner til hverandre. Akkurat slik jeg tror min morfar kjente det da han sa hver julemiddag: "Ja, vi har det godt vi…", implisitt: Det er så mange som ikke har det godt i julen. Det er verdt å merke seg at Rolv sin tekst er skrevet før 1982: Da var det allerede et forbruks-jag i samfunnet. I dag er det enda verre.

Endre vaner

I julen sløser vi og mesker oss med alskens godsaker som mange andre ikke har, og bruker tusenlapper på gaver som ofte ikke kommer fra hjertet, men av “plikt”. Mange sløser uhemmet fordi man er vant til at det skal være sånn. Man jo kjøpe gaver til hverandre? Man jo kjøpe inn mye mat, ingredienser til julekaker, godterier og drikke?

Mange skylder på oppveksten, der de har hatt en tradisjon med overforbruk av både mat og gaver. Jeg synes det er på tide at vi begynner å forandre på det vi er vant til: Forandre det slik at pengene man bruker heller kan komme noen fattige tilgode. At man er vant til noe – og har vokst opp med noe – betyr definitivt ikke at det er riktig å gjøre det slik. Det man har vokst opp med kan skygge over det viktigste som julen handler om; nestekjærligheten.

Hva med å dedikere julen til å hjelpe noen som trenger det mer enn oss selv? Hva med å gjøre litt research for å finne ut hvem som kunne hatt nytte av for eksempel økonomisk støtte? Istedenfor å gi gaver til familien og vennene (som vanligvis har nok fra før) hver eneste gang? Bruk julegavepengene og en del av julens matbudsjett på en god sak; fattige barn, fattige familier, fadderbarn eller annen veldedighet. Det er mange fattige rundt oss i Norge også. Jeg er sikker på at du kjenner noen som har dårlig råd og kanskje må nøye seg med en Grandiosa på julaften. Gaver fra oss rike til andre rike kan vi spare oss for! Overforbruket er til å bli småkvalm av.

Barna

"Men hva med barna", spør noen. Barneøyne kan skinne vel så mye på julaften hvis vi lærer dem at julen er tiden for ekstra nestekjærlighet istedenfor havesyke. Julen handler ikke om gaver, men om Jesus. Jesus som ble født for å hjelpe de svake og undertrykte. Gi dem en ny sjanse. Vise nåde til å hjelpe dem. Skal ikke vi gå i Jesu fotspor? Det er det vi skal feire. Det er det vi skal lære barna våre. En helt ny tradisjon bør på plass, der vi lærer barna våre at vi gir til de fattige istedenfor å gi til oss selv.

Slutt på det egosentriske

En fantastisk god julaften for meg hadde vært å sitte med en beskjeden julemiddag (for eksempel kjøttkaker med poteter), litt kaffe og snacks på kvelden, ingen gaver, og vite at jeg har brukt alle pengene på noen fattige som virkelig trenger det. Det hadde vært en julaften jeg kunne vært stolt av. Det hadde vært en julaften uten det konstante samvittighetsnaget. Det hadde vært en julaften som ikke er navlebeskuende – men som ser lenger enn vår egen nesetipp. "Vanlige" julaftener er det motsatte; noe jeg ikke er stolt av, men heller flau av.

Så er det også slik at selve julefeiringen ikke har en kristen opprinnelse. Budskapet handler om Jesus, men julefeiringen i seg selv er en kommersialisert greie hvor handelsstanden skal forsøke å få oss til å bruke mest mulig penger. Julens kristne budskap har druknet i den tradisjonelle julefeiringen.

Størst av alt er nestekjærligheten

Jeg ønsker å inspirere deg til å tenke over alt dette frem mot jul – og gjøre noe med det! Størst av alt er kjærligheten! Ikke grådigheten, overforbruket og havesyken. Gi til noen som virkelig trenger det. Ikke gi til meg. Så skal jeg gjøre det samme.

Hva er en god jul? Er det en jul der jeg får oppfylt mine egosentriske behov? Eller er det en jul hvor jeg kan hjelpe andre som trenger det?

Jeg avslutter med et sitat fra Wesenlunds tekst nedenfor: "Kjærlighet er ikke norsk julefeiring. Kjærlighet ville være å gi grøtskjeen til en annen hånd. Det ville bety en stille julehøytid uten gaver til flere tusenlapper og ødelagte fordøyelser."

(For øvrig gjelder dette med fråtsing hele året igjennom. Men fråtsingen er generelt størst i julen – det gjelder de aller fleste.)

Et par sitat til fra Julepreken (av Rolv Wesenlund – skrevet før 1982)

«Kjære medmennesker.

God jul! Det var hyggelig å se en full kirke, for én gangs skyld. Hvor har dere vært resten av året? For dere har ikke vært her – det vet jeg, for jeg har vært her og preket om det meste og beste Menneskesønnen har lært oss. Jeg har preket om glede, tilgivelse og fortapelse, om vintreet og synd, om frelse og forfølgelse, hykleri, materialisme, om tvil og tro»
Jeg kunne spørre dere om hva som er den egentlige julegave og at julens innhold må bli levende for hver enkelt med en overraskende konstatering av det faktum at det ikke er fred på jorden i år heller.»

«Dette er det jeg må si dere på en julaften fordi dere har forherdet sinnene. Jeg kan ikke på vegne av Kirken velsigne den jul dere steller i stand. Kristentro er ingen julegate – det er en trang vei der bare én trafikkregel gjelder: Du skal elske din neste som deg selv. Det har du sluttet med. Du elsker det tannløse barn i krybben fordi det er ufarlig for ditt liv og dine forbruksvaner.

Jeg vil ønske dere alle sammen en fattig jul i rik kjærlighet, fremfor en forbruker-jul med magebesvær.»

«Jeg ser at mange av dere har gått herfra. Dere som sitter igjen ber jeg om å synge “Deilig er jorden” sammen med meg.!»

(Teksten er hentet fra boken "Livet er ikke bare en lek, det er også en dans på roser" av Rolv Wesenlund, 1982)

Gå til innlegget

Hvor mye konservatisme skal ha rom i politikken når frihet for enkeltmennesket bør være hovedessensen i all politikk?

Et individ liker ikke å være for styrt av staten (ihvertfall ikke de fleste som tilhører sentrum/høyre). Statlig styring = begrensning av personlig frihet, og da kan man heller ikke la religionen styre politikken for mye.

Hva skal man da rekonstruere av verdier gjennom politikken som ikke begrenser menneskets hverdagslige og religiøse frihet? Og hvor radikal kan politikken bli før man tråkker over den personlige frihetens grenser?

Menneskerettighetene

For meg er konservatisme at man tar vare på kulturarven og menneskerettighetene. Vi må huske at ikke alle mennesker har like preferanser for hva som er gode og trygge verdier, særlig mange av våre nye landsmenn, men i nordmenn flest ligger en grunnleggende verdiarv med elementer fra kristen tro som former våre oppfatninger. Og menneskeheten, ihvertfall den siviliserte verden, har greid å finne et felles regelsett for hvilke verdier som er viktig; menneskerettighetene. De samsvarer en del med vår kristne arv, men de er rasjonelt begrunnet og mer myntet på en sekularisert verden enn religiøs verden. Og det tror jeg er korrekt måte å gjøre det på, av hensyn til og i respekt for alle religiøse retninger. Et minste felles multiplum. En norsk stat som primært bygger på menneskerettighetene, dernest på rasjonelt begrunnet livssynsarv, blir ingen lekegrind der "alt er lov", men tilbyr likevel en viss personlig frihet.

Livssyn

Hvis politikken skal inneholde konservatisme forutsetter det å ta vare på kulturarven. Livssyn er en del av vår kulturarv.

Som Høyre-politiker Torbjørn Røe Isaksen er inne på i et innlegg i Morgenbladet: Livssyn har en viktig rolle i offentlig debatt, dog under gitte forutsetninger. Som han skriver: "Kristne verdier, som det kalles i vår tid, må [...] begrunnes med rasjonelle argumenter." Det er helt sant, dersom kristne verdier i det hele tatt skal få rom i et sekulært samfunn og ikke gå på bekostning av enkeltindividets frihet. Dette er kanskje utgangspunktet for FNs menneskerettigheter også? En basis i kristne verdier, men rasjonelt begrunnet slik at store deler av den sekulære verden omfavner det. Kall det gjerne snik-konservatisme, hvis det må til.

Balansegang

Likevel går det en hårfin grense. Det er viktigere å stimulere til rettferdighet i samfunnet, uavhengig av livssyn, enn å tre en spesifikk religion ned over hodene til folk. Med for mye religionsbasert politikk er det fare for at folks personlige frihet begrenses. Ved å begrense menneskers frihet for mye - noe sosialistene dessverre har for vane å gjøre - mister folk sin verdighet og lever under tvang fra det offentlige. I så måte synes jeg at sosialistisk tvang er mer skadelig for befolkningens verdighet enn en viss livssynshistorisk gjenspeiling i politikken. Frihet er å gi enkeltmennesker i samfunnet et ansvar og tilbud som er i samsvar med generelle, kulturelle, konservative verdier som er rasjonelt begrunnet. I Norge innebærer dette til en viss grad verdier fra kristendommen.

I min politiske modning har jeg sett at religion og politikk bør skilles på en god del områder, men er enig i Røe Isaksens formulerte syn på at kristne verdier kan være en del av politikken så lenge det tas hensyn til den sekulære verden og begrunnes verdirasjonelt. Det rasjonelle er jo normativt tillært; det er i samsvar med fornuften, som igjen er arvet gjennom flere generasjoner. Dermed går det rasjonelle og kulturarven/livssynsarven hånd i hånd, uten å måtte gå på bekostning av individets frihet.

Jesus sa ikke "Tving alle til å komme til meg", men "La alle komme til meg" (inneforstått "de som ønsker det"). Så kan man fokusere på å markedsføre Jesus på egnede arenaer, og legge opp til en verdimessig politikk som er rasjonelt begrunnet i felles verdiarv og fornuft. Da beholder vi respekten for individet og gir forhåpentligvis rom for at den enkelte ikke føler seg for mye overkjørt av et spesifikt livssyn.

Gå til innlegget

Jeg var fariseer. Men jeg våknet!

Publisert over 7 år siden

I kjølvannet av Dagens sensasjonspregede artikkel "KrF-lederen i homobryllup" på tirsdag blir dette innlegget en slags oppfølger til mitt tidligere innlegg titulert "Grensesprengende frihet". Mange kristne reagerer sterkt på at Hareide tillater seg å stille opp som gjest i en homofil venns bryllup. De blir forundret av at Hareide med dette tilsynelatende sender et signal om at homofilt samliv er greit eller at forbønnshandling for homofile er greit.

Jeg må si at jeg blir mest forundret over de som lar seg bli forundret over Hareides deltakelse. Som jeg presiserer i mitt tidligere innlegg "Grensesprengende frihet", så har jeg vokst fra å være en umoden fariseer til å bli en mer moden, reflekterende kristen i alder av 35 år. Gud har gitt hvert enkelt menneske - uavhengig av livssyn - en grunnleggende verdi som er lik for alle, og en fantastisk frihet som gir oss mulighet til å leve vårt liv som vi ønsker. Friheten som er gitt fra Gud til menneskene er så grensesprengende grunnleggende at det vil være en hån mot Gud å begrense andre menneskers frihet. Jesus sa ikke "Tving alle til å komme til meg", men "La alle komme til meg" (inneforstått "de som ønsker det").

Hareide viser med hans tilstedeværelse i homobryllupet at han anerkjenner ethvert individs rett til frihet. Det har jeg stor respekt for. Å nekte andre mennesker å leve sitt liv som de ønsker, er både fordømmende og et overgrep mot enkeltindividet. Frihetstanken står sentral gjennom hele Guds Ord. Frihet til å leve det livet man ønsker. Frihet til at noen velger en vei utenom Gud i sitt liv. Husk at Bibelens moralkodeks ikke betyr noe for den som ikke kjenner Gud. Det er opp til hver enkelt å velge sin vei, og når vi gir hver enkelt mulighet til det, så viser vi nøyaktig den samme kjærlighet til andre som Gud viser til oss; frihet til å leve som vi vil. Noe annet ville være tvang. Gud tvinger ingen. Tvang er ikke kjærlighet. Hver enkelt står til regnskap for sitt liv.

At kirken velger å gjennomføre forbønn for homofilt ekteskap er en annen sak, men kirken har også frihet til å velge hva den vil gjøre. Personlig er jeg uenig i at en kirke skal utføre forbønnshandling og velsignelse av homofile ekteskap, men jeg er ikke uenig i at kirken skal be for homofile (eller noen som helst andre) som sådan.

Jesus satte seg til bords med tollere og syndere. Fariseerne likte det ikke... Det er mange fariseere i dagens samfunn. Jeg var selv en fariseer. Det sitter mange fariseere mellom stolryggen og tastaturet i diverse nettdebatter på blant annet dagen.no og verdidebatt.no.

La oss sette oss til bords med tollere og syndere. Det er bare på den måten vi kan vise Guds kjærlighet gjennom oss. Vi skal være lys og salt. Hvis vi skal være det, så må vi delta i verden, ikke melde oss ut.

1. Kor. 9:19-23:
"Jeg er fri og ingen underlagt, men jeg har gjort meg til alles tjener for å vinne så mange som mulig. For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven. For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men er bundet av Kristi lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for i det minste å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, så jeg selv kan få del i det."

Som Rune Skansen formulerte i en kommentar på Facebook: Bibelen sier ikke så mye om forpliktende, homofilt samliv mellom likeverdige partnere. Derimot sier den mye om nestekjærlighet og respekt - og en hel del om dem som dømmer andre.

Det vil være hjerterått å boikotte en venns bryllup bare fordi man er uenig i sak. Et fritt menneske er mer åpent for impulser enn et menneske som føler seg overkjørt. Å gi et menneske frihet er å gi mennesket uforbeholden respekt. Først da åpnes en hjertedør som Guds Ånd kan komme inn gjennom.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere