John Doe

Alder: 54
  RSS

Om John

Følgere

Kristendiktatur og teokrati

Publisert rundt 3 år siden

Mange kristne er tilhengere av å blande religion og politikk, med det resultat at kristen etikk og moral skal «påtvinges» det frie mennesket gjennom politikken. Er det slik at kristne skal kjempe på moralfronten mot for eksempel abort og homofiles rettigheter, fremfor å oppfylle det store oppdraget med å spre nådens evangelium?

Det er rart hvordan konservative kristne, eksempelvis ukritiske tilhengere av Visjon Norge, Norge IDAG og andre representanter for det jeg vil kalle den kristendiktatoriske bevegelse, forfekter et kristendiktatur i et land som består av mer enn kristne mennesker – både ateister, agnostikere og mennesker fra andre trosretninger.

Hypotese: Vi er alle kalt til et liv i frihet, så å påtvinge religiøsitet på et helt lands befolkning er misforstått kristendom og diktatorisk tankegang som hører en lite stolt fortid til.

Bakgrunn for hypotesen: Menneskeverdet handler om frihet, likhet og menneskers rett til å ikke ta religiøse skrifter for gitt. På samme måte som respekten for vår tro og bibel skal stå høyt, må respekten for ateisters humanistiske livssyn stå høyt. Hvis ikke oppnår vi aldri gjensidig respekt, forståelse og kjærlighet.

Politisk dilemma

Skal kristne begrave den bibelske frihetstanken og jobbe for en maktstyrt etikk? Eller skal kristne stå for at Gud har skapt hver og en av oss med fri vilje og frihet til å gjøre våre egne etiske valg, uavhengig av tros- og livssyn? Kristne oppfattes ofte som strenge moralister hvor det å utøve makt over andre menneskers liv står på dagsordenen. Moralske endringer i samfunnet, som etter kristnes syn avslører et samfunn i forfall, inspirerer kristne til politisk engasjement. Kristne verdier anses for å stadig være under angrep.

Kan det være slik at noen kristne miljøer legger stadig mer vekt på moral og mindre vekt på barmhjertighet? Stigmatisering av homofile, fordømmelse av alenemødre og motstand mot innvandring er noen eksempler.

Er det slik at en virkelig, åndelig fornyelse bare kan skje gjennom reformering av lovverket? Eller er blandingen av politikk og religion en av de største hindringer for å nå ut med nådens evangelium? Historien taler imot å blande politikk og religion. De aller fleste ganger dette har blitt forsøkt gjort, har religionen utøvd maktmisbruk som frarøvet folk den Gudgitte friheten. C.S. Lewis mente at nesten alle forbrytelser i kirkens historie skjedde i perioder da religionen ble blandet med politikk. Politikk utfolder seg på maktens premisser og frister oss til å bytte ut nåden med makt. Denne fristelsen har Den Norske Kirke, historisk sett, dessverre sjelden vært i stand til å motstå. Når en kirke går sammen med staten, står den alltid i fare for å utøve makt fremfor å forvalte nåde. I middelalderen fremsto kirken som samlet og fikk stor gjennomslagskraft politisk. I realiteten var det kirken som pekte ut politiske ledere. Men vi kjenner historien: Korstogene knuste landene i øst. Prester «omvendte» kontinenter ved hjelp av sverdet. Inkvisitorene jaget jøder og fanget «hekser». Kirken var samfunnets «moralpoliti». Her ble nåden ofret på maktens alter.

Er det dette Gud vil? Hvem ønsker seg tilbake til middelalderen, når man tenker på hva som skjedde da?

Paul Johnson har sagt det slik: «Alle forsøk på å skape det fullkomne kristne samfunn i denne verden, om de er utført av paver eller revolusjonære, har alltid hatt en tendens til å føre til blodig terror». Kanskje de som er motstandere av å skille kirke og stat må tenke på dette sitatet.

I Norge er det ganske vanlig at kristne klager på oppsplitting av statskirken, manglende enhet blant menigheter, mangel på gudfryktige ledere i politikken og liten kristen innflytelse i populærkulturen. USA er et land som har klart å skille kirke og stat. Ja, det amerikanske samfunnet flommer sikkert over av ukristelig moral, men religionsfrihet er gjort gjeldende over hele nasjonen. Historikeren Garry Wills uttalte at «Det første land som skilte kristendommen fra staten, skapte den kanskje mest religiøse nasjonen av alle».

Hvordan finner vi så denne balansegangen, hvor vi kan påvirke samfunnets etikk i positiv retning? Er denne balansegangen i det hele tatt nødvendig? Kanskje vårt demokrati i seg selv er en god nok «balansegang» når ansvaret uansett ligger på velgerne? Hvordan kan kristne fastholde sine moralske verdier i et sekulært samfunn og samtidig formidle nådens og kjærlighetens ånd? Kan man med loven i hånd gjenopprette kristen etikk og moral i vårt samfunn? Har vi rett til å påtvinge andre mennesker kristen etikk? Er det viktigere enn å forkynne nådens evangelium? Dette er spørsmål som jeg tror det er avgjørende at kristne tenker igjennom.

Ikke begrense andres frihet

Det finnes en gyllen middelvei for ikke å trampe på andre. Det er dette de «overåndelige», som jeg vil kalle dem, ikke har forstått. De er kanskje blendet av sin selvforherligelse og har bein som ikke er godt nok plantet i jorda. Det dreper intellektualiteten. Det dreper samtalen. Det dreper fremgangen. Det dreper respekten. Det dreper friheten. De ser kanskje ikke andre, kun seg selv og sin misjon. De overser Guds tanke for oss: Frihet og mangfold. Guds tanke er ikke fordømmelse, men brorskap. Kanskje det er det som er Guds prøvelse for oss. Består vi?

Realiteten er at det ofte er de kristne som har minst respekt for sine medmennesker. I kristne kretser florerer det av baksnakking og ugleseing. Det har jeg dessverre erfaring med fra flere kristne sammenhenger. Det gir avsmak for å delta i kristne, sosiale settinger. Man har visst den eneste og fulle sannhet selv. Man har vridd seg bort fra betimelige spørsmål. Man har vært navlebeskuende og distansert seg fra de «vantro» – de som ikke tror nøyaktig likt.

Så hva gjør vi? Vi kristne må rydde opp i oss selv og våre rekker. Vi må godta at det finnes moral som ikke er basert på boken vi tror på. Vi må forstå at en lære kan være uvesentlig for noen. Bare på den måten kan vi møte «de andre» som de er. Kanskje vi må endre vår tankegang og være mer opptatt av hvilken frihet som finnes for den enkelte i Guds rike – gjennom nådens evangelium – enn hvilken umoral som finnes i denne verdens rike. Paulus sa mye om umoralen blant kristne, men ganske lite om det hedenske Roma. Hverken Jesus eller Paulus konsentrerte seg om de hedenske rikene, men om det alternative Gudsriket. Kanskje det er viktigere at vi sprer nådens duft og evangelium i en verden som skriker etter mening enn at vi påtvinger medmennesker det vi anser som den rette kristenmoral. «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet» er det største oppdraget vi har, trolig større enn det å være moralpoliti.

«Vær på vakt, så du i kampen mot dragen ikke selv blir denne dragen.» – Nietzsche


(Opprinnelig publisert på Kristenbloggere.no)

Gå til innlegget

Trusselen fra øst og Gog-krigen

Publisert over 5 år siden

Aftenposten skriver i dag om trusselen fra øst, der forsvarseksperter er uenige om hvorvidt Russland er en trussel for norsk territorium. Det faktum at vesten nå igjen er i en kald krig mot Russland, kaldere enn noensinne, er et tegn på at det Bibelen omtaler som Gog-krigen kan være rett rundt hjørnet.

Norge truet? 

«Slik situasjonen er i Øst-Finnmark kan russerne stille og rolig marsjere inn i Kirkenes med børsa på ryggen». Dette sier en forsvarsekspert til Aftenposten i dag. Det nevnes også at en russisk invasjon i Baltikum kan skape grunnlag for at russerne ønsker å skape en viss kontroll over Nord-Norge: «Ved en krisesituasjon i Baltikum kan det være fristende for Russland å legge press på Norge for ikke å involvere seg», sier marinetopp Jacob Børresen.

I forbindelse med dagens oppslag i nevnte avis er det naturlig å trekke frem innhold fra blogginnleggene jeg skrev om Russland og endetiden i 2006. Det er naturlig å tenke at Russland vil sikre seg et grep over nordområdene og Baltikum i forkant av et angrep på Israel (Gog-krigen). Problematikken må ses på i lys av bibelsk perspektiv.

Angrepet på Israel

I 2006 skrev jeg flere blogginnlegg om endetiden, Russland og de som samler seg mot Israel i de siste tider. Bibelen forteller om konstant uro i Guds hellige land Israel samt en oppblussende konflikt mellom verdensmaktene. En av profetiene i Bibelen handler om tredje verdenskrig, den såkalte Gog/Magog-krigen, der Israel skal angripes fra nord (Esekiel 38-39). I følge Bibelen vil angrepet komme fra Russland, i nær koalisjon med sine allierte som de har våpenhandelavtaler med.

Ved granskning av bibeltekstene, i samsvar med demografiske folkevandringer, kommer vi til at Gog er en statsleder for Russland. Magog er et indoeuropeisk folkeslag som geografisk utgjør Kaukasusområdet og det sørlige Ukraina. For folk flest er Russlands nylige Ukraina-operasjoner velkjent. Dette er en naturlig oppbygning til det som vil ramme Israel.

I Esekiel 38-39 står det at det gamle Persia (Iran og eventuelt Irak, Afghanistan og Pakistan) skal spille en avgjørende rolle ved invasjonen av Israel. Russland har i en årrekke solgt våpen til Iran. Irans forhenværende president Mahmoud Ahmadinejad uttalte at Israel bør utslettes fra verdenskartet og at Bibelens profetier er i ferd med å bli oppfylt. Iran har også uforbeholdent gitt støtte til terroristorganisasjonen Hamas og deres planer om å utslette Israel. Andre viktige allierte av Russland, med våpenhandelavtaler, har i lange tider vært Kina, Nord-Korea og en rekke muslimske land (blant andre Libya). Nubia (Etiopia eller Kusj) vil være en del av alliansen mot Israel og inkluderer deler av Sudan, noe som er interessant fordi islamistene i landet står bak mange grusomheter mot den kristne befolkningen. Russland er kalt «kongen av nord» mens Nubia representerer «kongen av sør». Put (Libya) er med i alliansen og var en av de viktigste allianserpartnerne for det gamle Sovjet. Mange andre folkeslag vil også gå sammen med Gog (Russland); noe som utgjør en arabisk/muslimsk union.

Russland som del av «ondskapens akse»

Tidligere KGB-sjef, nå president, Vladimir Putin, bygget sterke personlige, politiske og militære relasjoner til Irans president Mahmoud Ahmadinejad og Nord-Koreas diktator Kim Jong Il. Putin har gjennom lang tid solgt atomteknologi og våpen for mange milliarder dollar til Iran og Nord-Korea. Putin har vært med på å gjøre den vestlige verdens fiender klare for krig. På den måten har Russland blitt en del av det George Bush kalte «ondskapens akse». Bush tok feil på flere områder – men hadde mye rett også.

Det er mye som bekrefter Russlands nære forhold til Nord-Korea:

  • I desember 2000 annonserte russerne at de skulle ha en dramatisk økning av våpensalg til Nord-Korea.
  • I april 2001 undertegnet russerne en offisiell avtale som gjorde at Nord-Korea fikk modernisert sitt militære utstyr. En rapport sier at Nord-Korea i 2001 importerte kampfly, militære kjøretøyer, helikoptre og ammunisjon verdt 120 millioner dollar, fra Kina og Russland.
  • Kim Jong Il hadde møter med Putin i Moskva både i 2001 og 2002.

Syria har vært en nøkkelalliert av Hisbollah og Hamas i kampen mot Israel og jødene, og Russland har i en årrekke levert våpen til Syria. Syria har vært den ledende motstanderen av den jødiske staten Israel helt siden gjenopprettelsen i 1948. Profetene Jesaja og Jeremia forteller at Syrias hovedstad Damaskus vil bli ødelagt i endetiden. Den siste tiden har nettopp dette skjedd, og opprøret i Syria kan derfor være et nytt steg på veien mot Gog/Magog-krigen.

Israel skal seire

Profeten Joel forteller i Joel 2:18-20 at Israel skal seire over «Gog»-alliansen. Med disse begivenhetene i Midtøsten «gir Gud seg til kjenne for mange folks øyne» (Esekiel 38:33), og Midtøsten blir aldri det samme igjen. Israel vil under «Gog»-krigen bli støttet av vestens kapitalistiske land og noen av vestens allierte land på Den Arabiske Halvøy, i følge Esekiel 38:11: «Folk fra Sjeba (Saba) og Dedan, og kjøpmennene (kapitalistene) fra Tarsis (vesten) og alle deres unge løver».

Kaldere vind fra øst

Hva skjer med Norge midt oppi dette? Håpet er at Norge inngår i koalisjonen med vestens unge løver, hvis vi da ikke er underlagt russisk okkupasjon. Kanskje vi for tiden blendes så mye av kampen mot islamisme og terrorisme i vestlige land at vi «glemmer» trusselbildet fra Russland og deres allierte mot Israel og jødene? Det kan være en farlig tendens og skape grobunn for opprustningen til Gog-krigen. Vinden fra øst har blitt kaldere i år.

PS: Visste du at det før den 2. verdenskrig ble eksportert blyanter fra Russland til England der det sto «Made in Gog»?

Gå til innlegget

I stillhet skal din styrke komme!

Publisert over 6 år siden

Flytt fokus fra det utadvendte og overfladiske, til ditt indre, åndelige liv.

"I stillhet og tillit skal deres styrke være", står det i Jesaja 30. Ja, gjennom stillhet med Gud blir vi kjent med Gud og vi kan lytte til Hans stemme.

Moses var en person som måtte bli kjent med Gud i ensomhet som sauegjeter. Moses gikk fra å være en ekstrovert person i det utadvendte og overfladiske Egypt til å bli en introvert person som ble kjent med Gud i stillhet.

Lenge har jeg levd i den tro at det å åpne seg for Gud - og bli mer kjent med Ham - er ensbetydende med å åpne seg sosialt og bli mer utadvendt, for deretter å "trekke Gud inn i mitt hjerte" utenfra. Men jeg har forstått - i egenskap av å være en ganske introvert person - at Kilden til Guds kraft faktisk ligger inni meg. Derfor må jeg trekke meg inn i meg selv - ikke gå ut av meg selv - for å komme nærmere Gud.

Eksempelvis er jeg nærmest Gud helt alene på en fjelltopp, uten støy og mange andre distraherende inntrykk rundt meg. Da får jeg best kontakt med Gud inni meg, gjennom Den Hellige Ånd.

Som en kristen broder sa: "Ødemarken er et sted der Gud taler".

Dersom man selv ikke har rom for nok stillhet sammen med Gud - i ensomhet - så kan det bli vanskeligere å få nok kraft til å gå ut for å vinne andre mennesker for Kristus.

Jeg har tidligere skrevet litt om det å være introvert (blant annet i menigheten), og etterlyser en mulighet til stillhet, refleksjon og kontemplasjon i menighetene. Det skal ikke bare være den utadrettede, kollektive lovprisningen med fokus på det ytre, men det er på tide at vi begynner å se innover - til Kilden - i hjertet vårt. Det er ikke noe galt i å være utadvendt og sosial, men dette er ikke en forutsetning for å komme nærmere Gud.

Jeg ønsker å oppmuntre deg som føler at du ikke "strekker til" fordi du ikke føler deg sosial og utadvendt nok: Du har en fin mulighet til å få en god nærhet til Gud gjennom å trekke deg tilbake og unngå all støyen rundt deg.

Flere ting jeg har skrevet om det å være introvert (kronologisk):
- Introvert: Endelig forstår jeg hvem jeg er!
- Introvert: Sosial voldtekt
- Introvert: Observere og analysere
- Introvert i menigheten: Den introvertes dilemma

Gå til innlegget

Som introvert taleskriver måtte Moses ha hjelp av sin ekstroverte bror, Aron. Sammen ble de dynamitt og ledet jødene ut av Egypt. Er det så plass til de introverte i dagens evangeliske menigheter?

I følge Bibelen var vel ikke Moses i utgangspunktet den snakkesalige typen som ville pratet i vei i en forelesningssal på Universitetet i Oslo. Etter dagens universitetsstandard var han ganske stille og beskjeden. Han stammet – noe som kanskje ikke gjorde det lettere for han å prate til forsamlinger. “Nei, send noen andre til å gjøre dette”, sa han til Gud. “Sen er min munn, og sen er min tunge”.

Så gjorde Gud sin genistrek: Han hentet inn Moses’ ekstroverte bror Aron. Moses skulle være taleskriveren og den som gikk opp på høye fjell for å motta budskap fra Gud i ensomhet, mens Aron skulle være operasjonens ansikt utad. Moses var altså en stammende profet som ikke var glad i å snakke i forsamlinger. Det er sannsynlig at jødene fulgte Moses fordi han hadde et fornuftig budskap, ikke nødvendigvis fordi framføringen var god.

Store tenkere eller oppfinnere er ofte selverklærte introverte individualister. Av navn utenom Moses kan Stephen Wozniak, Albert Einstein, Guy Kawasaki, Bill Gates og J. K. Rowling nevnes (flere finner du her).

Utfordringer i menighetslivet

Jeg liker selv å gå i fjellet på jakt etter dypere tanker (uten at jeg nødvendigvis kaller meg selv en stor tenker). Tanker som vanskelig oppstår i et kaos av ekstroverthet i byen. Men hvordan skal en introvert slippe til i menigheten? Hvordan skal en introvert få fylt opp sin åndelige tank i en menighet?

En YouTube-video beskriver på en humoristisk og smått overdreven måte hvordan en introvert personkan føle det i menighetssammenheng (det er ikke nødvendigvis en fasit som gjelder alle introverte).

Som jeg tidligere har vært inne på i en annen bloggpost kan menighetslivet by på utfordringer for en introvert. Hvordan føles det å være den stille og introverte typen i den evangeliske bevegelsen?

Ofte er ekstroversjon en forutsetning for lederskap eller medarbeiderroller i evangeliske menigheter. Dette gjenspeiler seg i samfunnet for øvrig; man skal være åpen, omgjengelig, utadvendt, like alt som er “gøy”, elske å prate med folk og helst være glad i all slags gruppeaktiviteter. Det forutsettes som regel at de som har en rolle i menigheten skal være lagspillere på høyt nivå. Fellesskapet er viktig – og er det som dyrkes. Man skal helst treffe flere og flere mennesker og skape seg et stort nettverk. Det inviteres til “Connect-grupper” eller “Bibel-grupper” der man samles for å dele. Når inviteres man til tomannshånds-samtale med pastoren?

Mange introverte lever under et konstant press på grunn av dette. Mingling med smalltalk og påklistret smil før og etter det fastlagte møtet kan føles unaturlig og energitappende. Kravet til høy grad av ekstroverthet kan gi medlemmer av menigheten dårlig samvittighet over at de er mye alene og trenger mye tid for seg selv. Ja, det kan gå så langt at man tenker at Gud blir misfornøyd over valgene man tar. Man føler at man ikke strekker til og at man ikke presterer så bra som man burde i menigheten. Man har kanskje tid alene sammen med Gud, men føler at det ikke tilfredsstiller Gud eller mennesker rundt nok. Man ender kanskje opp med et dilemma: Skal jeg gå på søndagsmøtet eller skal jeg sitte hjemme i stillhet med Gud for meg selv?

Stillhet og kontemplasjon

Det finnes også plass i Guds kirke for følsomme, tankefulle og mindre sosiale personer. Kanskje noe av nøkkelen kan være at menighetsledere kan lytte så vel som å snakke, og at menighetene kan inkludere stillhet, kontemplasjon og meditasjon i møtene. Kanskje menighetene også trenger introverte ledere som kan vise folk en litt stillere og lavmælt vei til Gud? Jesus dro selv ut alene for å oppleve åpenbaringer fra Gud – for senere å dele dem med andre.

I de fleste evangeliske menigheter er det lagt vekt på kommunikasjon; fra scenen ut til salen. En velkomsthilsen, lovsang, lang preken og mer lovsang – der hver enkelt også for så vidt får rom til å kommunisere med Gud / Den Hellige Ånd så lenge sceneshowet ikke stjeler for mye oppmerksomhet. Men hvor er det rom for stillhet, tanker og ting som gir rom for kontemplasjon? Dette er noe introverte ofte lengter etter.

Menigheter gjør en kjempegod jobb, med gode hensikter; det er et velsmurt maskineri. Men min bekymring er at mange føler seg fremmede for hverandre i en stor menighet. Mange introverte ser verdien i å delta sosialt i en ekstrovert sammenheng som menigheten er, men ikke alle introverte klarer dette, fordi det ikke er lagt opp til de introvertes behov. Så når menighetsmøtet er bygd på fellesskapet, kan en introvert person føle seg utilpass og fremmedgjort, fordi den introverte ikke får oppfylt sitt behov for nær kontakt ansikt til ansikt med et fåtall personer han føler seg trygg på.

Rom for ulike uttrykk

Ekstroverte i en menighet kan ha en utadrettet entusiasme og glød som er synlig på mange meters avstand, mens introverte ofte ønsker en innadrettet oppmerksomhet på Gud og Den Hellige Ånds nærvær. Den introvertes uttrykk for lovprisning kan derfor skille seg betraktelig fra den ekstrovertes synlige uttrykk. Og da kan i hvert fall jeg få en opplevelse av at jeg ikke har en “korrekt” åndelig forbindelse til det guddommelige. Hva når lovsangslederne sier “Nå reiser vi oss alle sammen og synger, dere”? Hva hvis mitt behov er å rette oppmerksomheten innover, til Gud i mitt sinn og hjerte? Kan det være ekte kjærlighet til Jesus når jeg ikke gir uttrykk for det synlig? Det ligger et press på at man må uttrykke den åndelige forbindelsen offentlig og synlig; ikke skjult. Dette fenomenet er kanskje mest vanlig i pinsemenigheter og evangeliske frimenigheter, og kan i ytterste konsekvens skape grobunn for tvil på sin egen tro. Hvilket signal sender menigheten og lovsangsledelsen med dette? Det må være rom for ulike uttrykk i en menighet der folk er forskjellig skrudd sammen.

Hvis andre mennesker skal komme til tro – og bevare sin tro – er den personlige og nære samtalen og omsorgen, hvor man lytter mer enn man prater, minst like viktig som den store fellesskapsfølelsen der alle drar i samme “suggererende” retning. Kanskje en introvert person kan få en rolle som samtalepartner eller sjelesørger i menigheten, eller bli satt til oppgaver der man slipper å delta i for store fellesskap.

Graden av gudfryktighet er ikke – og skal ikke nødvendigvis være – proporsjonal med graden av omgjengelighet. Når alt kommer til alt er det din ensomme kontakt med Gud som har mest å si for ditt kristenliv – ikke måten du fremfører troen din på offentlig.

Mer jeg har skrevet om å være introvert:
- Introvert: Endelig forstår jeg hvem jeg er!
- Introvert: Sosial voldtekt
- Introvert: Observere og analysere

(Er du en introvert? Ta Jung/Briggs Myers’ test her).

Gå til innlegget

Introvert: Observere og analysere

Publisert over 6 år siden

Da fant jeg endelig et sted på nett hvor jeg kunne ta “Jung Typology Test” (basert på “Myers-Briggs type theory“) gratis på nettet. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om at jeg er en introvert person, og jeg fikk dette bekreftet ved å ta denne godt kjente personlighetstesten. Resultat: INFJ. I min serie blogginnlegg om det å være introvert skriver jeg i dette innlegget litt om min trang til å observere og analysere, noe som er et typisk trekk hos introverte.

Det som i korthet ellers kjennetegner oss introverte er at vi blir raskt utladet i sosiale sammenhenger, lader best opp og samler mest energi helt alene for oss selv, og at vi foretrekker å ha få og dype relasjoner med nær familie/nære venner istedenfor mange bekjente/stort nettverk. Vi misliker ofte å bli offentlig eksponert, blant annet ved å holde en tale eller stå på en scene. Vi har et rikt tankeliv, og ofte et rikt følelsesliv. Noen introverte er utadvendte i sosiale sammenhenger, mens andre introverte er mer reserverte og stille. Mer om de introverte personlighetstrekkene kan du lese her.

“INFJs need to have some “alone time” every once in a while, or otherwise their internal energy reserves will get depleted really quickly.” (Kilde)

 

Observere og analysere

Ute blant folk spekulerer jeg ofte på hvordan folk har det, blant annet ved å se på ansiktsuttrykk, utstråling og kroppsspråk.

For eksempel på kafé: De som setter seg i utkanten, inntil veggen, og de som heller setter seg midt i rommet, midt i mengden. Det er interessant å observere mennesker i slike situasjoner. Jeg observerer – og analyserer – hvilken sinnstilstand andre mennesker befinner seg i, og gjerne også hvilken personlighetstype de er.

Dette skjer også når jeg ser ulike TV-programmer; jeg tenker ofte mine tanker om personene jeg ser, og i et stort flertall av tilfellene stemmer min “intuisjon” eller personlighetsanalyse veldig godt. Eksempel: Blinddate-program på TV; i løpet av kort tid kan jeg ofte se hvorvidt den ene eller begge personene liker hverandre eller ikke, uten at de gir noen spesifikke synlige eller hørbare signaler. Når de senere gir uttrykk for hva de føler og tenker, har jeg som oftest rett i mine analyser. Mange kan jeg “lese som en åpen bok”. Jeg gjennomskuer stadig om det ytre kroppsspråket og utstrålingen forsøker å formidle noe annet enn det som faktisk er realiteten i personens indre.

Min observasjon av andre kan være forklaringen på at jeg kanskje alt for ofte lurer på hva andre mennesker tenker om meg. Jeg vil derfor anta at det er vanskeligere for meg med denne personlighetstypen å gi blaffen i hva andre tenker om meg. Jeg analyserer andre – og forventer derfor at andre analyserer meg, selv om det selvfølgelig ikke alltid stemmer. De fleste analyserer nok ikke meg like mye som jeg analyserer dem.

Personlighetsanalysen jeg foretar når jeg ser mennesker – observerer dem i det virkelige liv eller på TV – er en form for interesse for psykologi og interesse for å lese andre. Det handler ikke om å sette mennesker i en eller annen bås. Det handler om å komme under skallet og kunne skille mellom hva som er viljestyrt fremstilling av personligheten og hva som er den underliggende, indre personligheten som mennesket vanskelig kan skjule. Dette kan også enkelte ganger være litt skremmende, da jeg eksempelvis kan se ulike psykopatiske trekk hos et menneske som senere viser seg å stemme med virkeligheten.

Det er formulert på en veldig god måte her:

“INFJs see two people in everyone. They see the public persona, the outer shell, that everyone else sees. But more importantly, they have a deeper sense or impression of people, penetrating appearances and reading hidden motives and intentions. Rightly or not, INFJs often feel they can see people more clearly than those people can see themselves.” (Kilde)

Videre:

“Their amazing ability to deduce the inner workings of the mind, will and emotions of others, gives INFJs their reputation as prophets and seers.”

Kanskje det er min trang til observasjon og analyse som er grunnen til at jeg elsker TV-programmer som går dypt inn i menneskers tabuområder, erfaringer, følelser og sinn, som for eksempel House of Cards, Dexter og Trygdekontoret på NRK.

 

Ta seg av de svakeste

På grunnlag av min trang til å utforske andre menneskesinn, og min interesse for psykologi, har jeg hele livet tendert til å bli trukket mot mennesker som har et eller annet spesielt behov for anerkjennelse, trøst og kontakt. Mennesker som er svake og går igjennom noe tøft. Jeg har kjent en trang til å “ta meg av” mennesker som har en eller annen sterk motgang, det være seg “venneløse” mennesker som er fryst ut av venneflokken, har litt spesielle væremåter som skiller seg fra gjennomsnittet eller har andre personlighetstrekk som fremkaller sympati hos meg. Min interesse og “beundring” for outsidere og minoriteter har vært der hele livet. Disse vekker min sympati og min interesse, og jeg inspireres til å hjelpe dem og gjøre dem sterkere. Dette samsvarer med Dr. A. J. Drenths beskrivelse av min personlighetstype:

“They may take on the role of counseling and advising their friends and siblings, or even adult family members, from a fairly young age. Their gift for providing wise counsel often continues into adulthood. INFJs often feel happiest and most fulfilled when helping others understand themselves and their problems.”

Fokuset ved kontakt med disse menneskene er hos meg ofte løsningsorientert fremfor følelsesorientert; det vil si mer fokusert på sympati enn empati. Min egen empati kommer mer til syne når jeg kommuniserer med mennesker som har opplevd det samme som meg. Da har empatien større grobunn; noe jeg anser som naturlig. Det er først og fremst sympatien for andre som er et utgangspunkt for å hjelpe dem, rent intellektuelt.

Min interesse for enkelte mennesketyper er dermed kanskje det som gjør meg til en utadvendt introvert, ikke innadvendt. Folk kan derfor ofte misforstå og tro at jeg er en ekstrovert person:

“INFJs are, in fact, sometimes mistaken for extroverts because they appear so outgoing and are so genuinely interested in people”. (Kilde)

 

Aldri kjedelig!

Det er aldri kjedelig å være introvert. Det er fullt av observasjoner, inspirasjoner og sammenhenger. Dette kan man hente både fra naturen, en god bok, TV-skjermen og observasjon av mennesker. En introvert kjeder seg sjelden. Det trenger ikke å skje noe hele tiden. En introvert er en individualist som finner glede i stillheten og tankene sine – og observasjon.

Stay tuned: Det kommer nok flere blogginnlegg fra meg som omhandler det å være introvert.

 

PS: Smarttelefonen er den introvertes beste venn i store sosiale sammenhenger. Med den kan man trekke seg litt tilbake og få en pause. Kikke litt ned på telefonen, og kikke litt opp for å observere. En fin kombinasjon. ;)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere