Andreas Hesselberg

Alder: 41
  RSS

Om Andreas

Friluftsfyr, teknolog, blogger, språknerd, meddommer, tilsynsfører, geocacher, ektemann, far og troende. Driver "Okkupasjonen live: 1940-1945" på Twitter og Facebook.

Følgere

Det må gjøres noe med holdningene

Publisert 2 måneder siden

På vår skole har man i lang tid slitt med at foreldre parkerer der de ikke skal parkere. Valderøy barneskole er en ny og herlig skole med gode fasiliteter, og det er laget en såkalt “kiss and ride”-sone utenfor skolen med en rundkjøring, der foreldre kan ha en kort stans for å slippe av barna sine.

Kontrakt hjelper ikke

Samtlige foreldre på skolen har vært nødt til å signere på en kontrakt der man forplikter seg til å følge trafikkreglene, og der man henstilles til å respektere skilting og regler i “kiss and ride”-sonen. Rektor og FAU har utarbeidet skrivet. Man skulle ikke tro at det var nødvendig å signere en kontrakt for dette, men det er det altså!

Til tross for denne kontrakten ser jeg stadig foreldre som står parkert i “kiss and ride”-sonen rundt rundkjøringa og har forlatt bilen. Andre foreldre, som har parkert på den tilrettelagte parkeringsplassen rett i nærheten, går/løper over rundkjøringa i mørket uten refleks, til tross for at reglene er klare på at alle skal benytte fortauet rundt rundkjøringa av sikkerhetshensyn. Det er også satt i gang en ordning med trafikkvakter, men når vaktene ikke er tilstede blir reglene brutt.

Forsentkomming

Da jeg satt i FAU forrige skoleår rev rektor seg i håret over foreldres manglende evne til å levere ungene til riktig tid. Dette var et problem gjennom hele skoleåret og er sannsynligvis fortsatt et problem. Mange kommer diltende langs skoleveien eller blir sluppet av utenfor skolen etter halv ni. Denne typen holdninger og mangel på respekt arver ungene fra foreldrene.

Unger gjør det voksne gjør

Ungene våre lærer ikke å respektere regler på denne måten! Tvert imot lærer de at siden voksne ikke bryr seg om regler, kan de også droppe å bry seg om det. Hvorfor skal barn følge regler når voksne ikke gjør det?

Råkjøring i trafikken bidrar også til at ungene ikke får respekt for regler. Nesten hver gang vi kjører gjennom de undersjøiske tunnelene i Ålesund og holder fartsgrensa kommenterer sønnen min at de voksne bryter reglene og at det ikke er lov å kjøre så fort.

Du bør ikke bli overrasket over at ungene dine bryter regler. Du bør ikke bli overrasket over at ungene ikke vil bruke sykkelhjelm når du ikke bruker det. Ungene gjør det vi voksne gjør. Gå i deg selv og rydd opp i holdningene!

Vil du være et dårlig forbilde for andre voksnes unger? Vil du strø om deg med stygge ord på hjemmebane, slik at ungene dine kan lære dem og ta dem med seg til skolegården? Noen har dessverre holdninger som gjør at man svarer ja på dette.

Autoriteter vil oss vel

Barn må tidlig lære seg at autoriteter skal respekteres og at autoriteter som regel vil oss vel. Her snakker jeg selvfølgelig ikke om autoritære diktatorer.

Som foreldre er vi autoriteter, i den betydning at vi har myndighet over våre barn. Politiet er en autoritet, det samme er skolens rektor. Vi må tilpasse oss til våre autoriteter og samarbeide godt med dem. Både barn og voksne har rett til å bli hørt, men til syvende og sist er det autoriteten, lovene og reglene som bestemmer. Gjennom folkevalgte organer som Stortinget, de lokale kommunestyrene og FAU har vi mulighet til å påvirke. Om det ikke alltid går din vei, og du er uenig i reglene, så skal du av hensyn til fellesskapet respektere dem likevel.

Det må en holdningsendring til. Hvor alle de dårlige holdningene kommer fra vet ikke jeg, men kanskje du kan begynne med deg selv og tenke over dine egne holdninger?

Når alt dette er sagt: Ingen er perfekte, men alle bør virkelig ta seg sammen og gjøre så godt man kan. Det bør man kunne forvente. Ikke alle holdninger er nødvendigvis endret på få uker, men man bør se endring etter gjentatte purringer og signering av trafikkregelkontrakter. Hvis ikke er det litt for åpenbart at man gir blaffen.

Gå til innlegget

Mai 1940: Dugnadsånden blir frigjort

Publisert 10 måneder siden

Det er 8. mai i dag. Frigjøringsdagen. Imidlertid var 8. mai 1940 en helt annen dag; en dag underlagt okkupasjon som skulle vare i fem år. Mai 1940 ble likevel en frigjøring av dugnadsåndens kraft.

Mai er dugnadenes høytid. Man møtes til dugnad på skoler, i barnehager, sameier og borettslag, for å gjøre en felles innsats. 2018 er også et år som går inn i dugnadshistorien som plastryddingens år. 17. mai, grunnlovsdagen, er også en dugnadsfylt dag med en rekke aktiviteter planlagt og iverksatt av både voksne og barn.

Kommer dugnadsånden fra krigsårene?

Ja, kanskje mye av dugnadsånden kommer fra okkupasjonstiden 1940-1945. Delvis, i alle fall. Disse årene var det tid for oppblomstring av dugnad, mer eller mindre frivillig. Kanskje naboen fikk skaffet seg en villagris som kom flere til nytte ved at den blant annet kunne spise opp og bli kvitt matavfallet. Eller kanskje en selv hadde en stor hageflekk som kunne brukes til å dyrke poteter, slik at nabolaget ble sikret litt mat på bordet. Mange drev med denne såkalte matauken, der man dyrket poteter og grønnsaker, til glede for fellesskapet.

Foto: Per Hvamstad/Musea i Nord-Østerdalen/Digitalt museum. Dugnad på Trøa i Hedmark mens gårdbrukeren sitter fanget på Grini, 1942.

Noen var så heldige å ha villahøner, og byttet villig egg mot andre varer. Tobakksdyrking i bakgården var også vanlig. Folk samarbeidet om å omsette varer på svartebørsen. Uten nok maskiner og drivstoff, ble menneskelig muskelkraft uunnværlig. Håndverkstradisjoner ble holdt i hevd, og nabokona sydde kanskje klær til hele bygda.

Hjemmeproduksjonen var gigantisk. Man fant løsninger på alt. Kaffe ble brent av erter, eikenøtter og rug. Sirup ble kokt. Nyper ble brukt til te. Bær ble brukt mot forkjølelse. Defekte materialer ble reparert og solgt eller byttet bort. Byfolk fikk grønne fingre!

Okkupasjonstidens dugnadsånd kan kanskje være noe av forklaringen på at mange setter pris på dugnadens sjel i dag. Det kan sies å være den gode arven fra okkupasjonstiden. En moral om å være tilstede for hverandre ble bevart.

Ta vare på dugnadsånden!

Dugnadsånden er sterk i Norge. Det er noe som får det til å gå rundt. Hold fast ved dette prinsippet og gjør det til ditt eget, på en eller annen måte. Dugnad kan foregå på så mange forskjellige arenaer. Vi trenger dugnadsånden for fellesskapet.

Følg okkupasjonen live

Dugnadsånden under okkupasjonstiden er dokumentert av mange, og prosjektet "Okkupasjonen live: 1940-1945" vil omtale dette på flere måter. 

Dette er et femårig, ideelt, frivillig og ikke-kommersielt dokumentarprosjekt som livetvitrer og liveposter hendelser fra okkupasjonen, dag for dag. Prosjektet varer fra mars 2018 og fem år fremover til frigjøringen 8. mai 1945 (tilsvarer 8. mai 2023). Historien må tas vare på for ettertiden, og gjennom sosiale medier kan man her få historien servert. 

Prosjektet følger viktige hendelser under okkupasjonen i Norge samt hverdagslige begivenheter.

Følg prosjektet på Facebook og Twitter samt nettsiden Okkupasjonen.no

Gratulerer med frigjøringsdagen!

Gå til innlegget

Ingen fare for ytringsfriheten

Publisert rundt 1 år siden

Til syvende og sist er det domstolene som må legge til grunn hva som gjelder, til hjelp for både den krenkede og den krenkende.

I den nylig avholdte rettssaken mellom youtuberne "TaPPeliNo" og Dennis Vareide satte dommen skapet rettmessig på plass: Det fremstår som ærekrenkende å henge ut andre på internett, like mye som i samfunnet ellers. Ytringsfrihetens grenser, som også mediehus er bundet av, gjelder også på YouTube og sosiale medier.

Ett av hovedpunktene i dommen tar for seg det faktum at du ikke slipper unna ved å bare kalle noe for satire. Retten var tydelig på at innholdet i videoene på YouTube ikke er satire, men kun egnet til å skade Vareide. Dermed har man altså gått over grensa for det som kan tillates.

Er dommen et skudd for baugen for ytringsfriheten? Overhodet ikke. Det er en betimelig konkretisering av hvor skapet skal stå.

Vi har aldri hatt så stor ytringsfrihet i dette landet som vi har nå. Inntoget av internett, blogging og sosiale medier har gitt oss en ytringsfrihet vi tidligere bare kunne drømme om. Ja, man kan på en måte si det slik at ytringsfriheten er kraftig utvidet.

Ytringsrevolusjon

Tidligere var det stort sett debattspaltene i lokal- og riksavisene som fikk figurere som talerstol. Noen slapp også til på TV eller radio. Det lønte seg kanskje å være venn av redaktøren, sjef for fabrikken eller sønn av en direktør, så fikk du muligens slippe oftere til.

Med internett kom revolusjonen for ytring: Hvem som helst kan ytre seg når som helst. Når vi vet at vi er så privilegerte må vi ta inn over oss og akseptere at det fordrer en viss grensesetting. Grensesetting er prisen å betale for økt ytringsfrihet. Trakassering, krenkelser, ryktespredning og fordømmelser basert på indisier skal ikke ha noen plass i den offentlige debatten, enten det gjelder YouTube, Twitter, Facebook eller debattspaltene i aviser.

Søke sannheten

Med ytringsfrihet gjelder også et viktig prinsipp om at det som ytres skal være sant og etterrettelig. Sosiale medier kan spille en varslerrolle, noe som tradisjonelle medier har hatt som sin oppgave i mange, mange år. Eksempel på dette er metoo-kampanjen, der varsling i stor grad har blitt gjort av privatpersoner via sosiale medier. Men i et stort ytringslandskap bør man trå varsomt. Man skal ytre seg på en måte som gjengir sannheten og ikke blir til skade for uskyldige. Metoo er en vekker i så måte: Et godt virkemiddel for at riktige personer eller instanser får satt fokus på og tar tak i opprenskninger som må gjøres, men samtidig en påminner om at offentlig gapestokk kan være mer til skade enn gagn.

Om vi klarer å sjonglere det slik at varsling kan komme fra folk flest, mens etterforskning og dom overlates til politiet og domstolene, så kan det kanskje komme noe bra ut av det. Med ærlighet og redelighet på dagsordenen vil ytring og varsling være til nytte.

100 er et hellig tall

Til dels er ytringsfriheten vår i praksis regulert av uskrevne etiske og moralske prinsipper mellom borgerne, men til syvende og sist er det domstolene som må legge til grunn hva som gjelder, til hjelp for både den krenkede og den krenkende.

I dette landet, hvor god og fri tilgang på internett fortsatt vil være rådende i en uoverskuelig framtid, kan vi være sikre på at arenaen for meningsutveksling og debatt vil være åpen, så fremt myndighetene fortsatt legger til rette for det. Paragraf 100 i grunnloven er hellig og vil etter alle solemerker å dømme forbli det. Da lever prinsippet om ytringsfrihet i beste velgående, med en befolkning som godtar å justere sin oppførsel til beste for hverandre.

Gå til innlegget

#FåDetUt: Nå må folk få være ærlige!

Publisert rundt 1 år siden

Mange brenner inne med sine historier. Nå er det på tide å #FåDetUt.

Jeg så stadig på han. Tenkte ofte på han. Syntes han hadde flotte muskler. Var fornøyd med mine egne muskler også, men var veldig opptatt av å trene mer enn ham, slik at jeg forble den sterkeste. Han var en veldig kjekk, omsvermet type. Jeg var 16, han var kanskje 14. Vi var venner og deltok ofte i de samme, kristne sammenhengene. Leirer, korøvelser, konserter og fester med og uten alkohol. Vi var tenåringer, i den mest sårbare fasen av våre liv. Jeg var ikke forelska i han, for jeg var mer opptatt av jenter enn av han. Slik var jeg. Etter som årene gikk var det jenter som fikk all min oppmerksomhet. For meg gikk det den veien. Vi to guttene endte begge opp som heterofile, men det var andre kompiser av oss som tok andre veier etter hvert. Slik var de. Og det er helt greit.

Ovenforstående er litt av min historie. Litt av det som berører usikkerhet, forvirring og følelser i ungdomsåra. Vi har alle en historie. Noen av oss har en historie hvor vi har hatt tanker som har skremt oss. Forvirret oss. Gjort oss forlegne. Dette er noe som veldig mange ungdommer gjennomgår, hver eneste dag. Når man blir godt voksen forstår man at dette blant annet kan knyttes til identitetstanker, spørsmål om hvem man er, hvor man hører til og hvilke verdier man har. Tanker og følelser kan utfordre etablerte verdier.

I lokalavisa Møre sto det i går et leserinnlegg fra en mann som er ektemann, far, bestefar, kristen og bifil (klikk for å se faksimile). En sterk historie om det å først finne seg selv og deretter - etter mange år - få det ut og sette ord på det. Hans tittel på innlegget er "Identitet, tru og menneskeverd". Tre begreper som helt naturlig hører sammen, fra fødsel til grav.

Noen går det "skeivt" for. De blir såkalt "skeive"; en merkelapp både samfunnet og de selv setter på det. Noen, kanskje spesielt kristne, lurer på hvorfor. Er det et resultat av arv eller miljø? Er man skapt med legningen man har? Dette er irrelevante spørsmål hvis man skal møte disse menneskene med respekt og toleranse.

Det er fortsatt mange som vegrer seg for å vise den man er. Vegrer seg for å være ærlig med - og i - livet. Kanskje det er spesielt vi kristne som skal gå foran og være ærlige om livets spørsmål og brutalitet, vise sårbarheten vår, at vi ikke er perfekte, at vi har vår bagasje som er en del av våre liv. Jeg vet om flere som lever med noe innabords som de ikke klarer å være ærlige med. Jeg misunner dem ikke den tilstanden. Det må være en forferdelig følelse å leve med.

Jeg er lei av skepsisen, ugleseingen og intoleransen. Vi må akseptere folk slik de er. Vi må gjøre døra høy og porten vid. "Du er du og du duger, ja du passer perfekt i Guds favn", uansett om du er kristen eller ikke. 

Jeg har lyst til å lansere en ny emneknagg for bruk på sosiale medier: #FåDetUt. Kanskje flere mennesker på den måten kan bidra til å sette søkelys på dette. Er det flere historier der ute? Er det flere som ønsker å #FåDetUt? Vær trygg på at vi er mange som tar imot deg med åpne armer, også i kristne kretser. Vi er mange som ikke fordømmer deg. Vi er mange som vil prate med deg, lytte til deg og gi deg en god klem. Å #FåDetUt vil løfte ditt liv og gi deg frihet.

Del din historie med emneknaggen #FåDetUt du også, på Twitter, Facebook eller andre sosiale medier. Jeg ønsker en #FåDetUt-bevegelse som ikke lenger tillater tabuer. En bevegelse som verdsetter respekten, ærligheten og kjærligheten, uavhengig av tro og religion. Å være ærlig med dette livet må være ett av våre store mål.

"Jeg æ'kke vanlig, men hvem er vel det?
Jeg har det råbra, det kan du vel se.
Du kan kalle meg for sprø eller rar,
men sånn er jeg, og sånn er det!

Jeg æ'kke sånn som deg men hvem er vel det?
Jeg storkoser meg, det kan du vel se,
Du kan kalle meg for a eller b,
men sånn er jeg, og sånn er det!"

(Fra NRK Super)

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere